Utdanner seg til arbeidsledighet...

[The Avatar]

Jarmo skrev (På 10.11.2025 den 21.59):

https://www.vg.no/nyheter/i/OoLRv1/shazia-majid-om-rekordstor-arbeidsledighet-blant-unge

Som artikkelen tek for seg så er utfordringa veldig samansatt.

Eit viktig moment er at arbeidsledigheita blant dei under 25 år er ikkje nødvendigvis så relevant. Mange i denne gruppa er fortsatt under utdanning. Statistikken viser at berre 58% fullfører 3 årig bachelorutdanning på 3 år, og 55% fullfører 5 årig masterutdanning på 5 år. 1 av 5 studentar har eit studieopphold på meir enn 2 år sidan mange tar seg friår, er i militæret, får barn, osv.
Det må også nevnes at når SSB måler arbeidsledigheit så reknar dei berre med personar som ikkje er i betalt arbeid og som aktivt forsøker å skaffe seg arbeid, og i tillegg var tilgjengelege for å jobbe.

Som det går fram av artikkelen så er det også eit stort misforhold mellom unge med rett utdanning og kvar jobbane er. Når NAV viser til at det er 2200 ledige stillingar innan ingeniør- og IKT-fag, og samtidig har registrert 4400 arbeidsledige som har denne kompetansen, så er det også betimeleg å spørre om det er jobbane som er plassert på for utilgjengelege plassar, eller om det er dei arbeidssøkande som ikkje er villige til å flytte dit det er arbeid. Det er sjølvsagt ei samansatt problemstilling, men det er sjølvsagt openbart at om alle tek ingeniørutdanning i heimbyen sin og ikkje vil flytte på seg etter utdanninga så får vi for mange ingeniørar i akkurat den byen, og for få i nabobyen som har spesialisert seg på å utdanne lærarar. Eg trur ikkje at løysinga er å desentralisere høgare utdanning slik at kvar kommune/fylke berre får utdanne akkurat den mengden fagpersonar som det lokale arbeidsmarkedet treng, men det er nok heller ingen god løysing å tvinge bedriftene til å etablere seg berre der der finnes universitet som tilbyr den aktuelle utdanninga.

 

Utfordringa er som nemt kompleks, men om eg hadde fått bestemme så ville eg innført følgande endringar

• Høgskular og universitet må få inntekter frå staten basert på talet på ferdigutdanna studentar med relevant utdanning og ikkje berre fullført utdanning. Det er oppretta alt for mange grader som er konstruert for å få mange studentar gjennom graden slik at universitetet tener pengar, og det er alt for lite tanke på kva alle disse personane skal jobbe med etter dei er ferdige. Det er alt for mange som har mastergrad i humanistiske fag og alt for få arbeidsgivarar som etterspørr slik kompetanse. Grunnen til at det er slik er at systemet premierer universitet som frister studenter til å ta utdanningar som kanskje både er enklare og meir spennande enn å studere kjemi eller konstruksjonsfag.
• Arbeidslivet må bli flinkare til å rekruttere basert på andre ting enn berre utdanning. Det har gått inflasjon i mastergrader, noko som gjer at vi nå har massevis med potensielle arbeidstakarar med sterk teoretisk kompetanse og null erfaring. I "gamle dagar" så var mastergrad noko som ein tok etter mange år i arbeidslivet. Det er derfor dagens mastergrader også har forskning som pensum, for frå gamalt av så brukte studenten sin data som ein hadde samla inn gjennom å jobbe med yrket, som ei så brukte som grunnlag i forskning som igjen resulterte i ei masteroppgåve som andre kunne lese for å skaffe seg meir kunnskap. I dag så er det få av masteroppgåvene som er eigna som faglitteratur, for heile masteroppgåva er skrevet basert på opplysningar som studenten har samla inn på 14 dagar for å rekke å bli ferdig med oppgåva innen fristen, og ikkje på opplysningar som ein har samla inn gjennom 14 år med yrkeserfaring.
  Mastergrad og doktorgrad er eit arbeid ein tek på seg på slutten av yrkeslivet for at kompetansen skal kunne delast med neste generasjon, i dag har det i staden blitt inngangsportalen til yrkeslivet.
• Kanskje viktigast er det likevel at vi må ha gode studierettleiarar på både vidaregåande og ungdomsskulane som har god kjennskap til både utdanningar, arbeidsmarked og ikkje minst typiske arbeidsoppgåver for bestemte yrker. Det er alt for mange unge som etter ungdomsskulen ikkje har klart å bestemme seg for kva dei vil jobbe med, dette fører til at dei går allmennfag for å kjøpe litt tid, allmennfag gir ingen relevant kompetanse, så då må ein også ta høgare utdanning, har ein tatt "feil" bachelor der ein ikkje får seg jobb så er det rett over til mastergrad, og problemet blir berre større. Mange av disse studentane hadde nok trivdes minst like bra med yrkesfagutdanning, og ein ville vært betre stilt med mindre studiegjeld og tidlege lønnsinntekter. For kvar student som studerer musikkvitenskap så burde det vært ein voksen som forsikra seg om at studenten var klar over kor snevert arbeidsmarkedet faktisk er for musikkvitenskap.

[joandreas]

Det er en del firmaer som har ledig stilling uten og ansette. Eller off nylig der stilling må lyses ut før ansettelse av intern kandidat.

[Gavekort]

Stimann skrev (På 31.10.2025 den 4.54):

Den bachelor- og mastersyken vi har fått i dette landet er ganske skremmende. En ond sirkel der de akademiske konkurrerer om mest mulig utdanning som gjør at kravene for å få jobb bare øker, mens de som er praktisk anlagt faller av fordi de ikke klarer å skrive akademiske tekster...

Verdien av en akademisk grad er avhengig fra rolle til rolle og fra arbeidsgiver til arbeidsgiver. Min erfaring etter mange år i praktisk ingeniørfag er at mastergrad og karakterer teller veldig lite. Det kan gi deg en høyere lønn og kan være et håndfast bevis på prestasjon (spesielt for en uten arbeidserfaring), men jeg ser de med mastergrad i kybernetikk og fagbrev i automasjon jobbe side ved side, og den ene er ikke nødvendigvis smartere/flinkere enn den andre.

joandreas skrev (1 time siden):

Det er en del firmaer som har ledig stilling uten og ansette. Eller off nylig der stilling må lyses ut før ansettelse av intern kandidat.

Fagforeninger krever at en nyetablert stilling utlyses internt før den går ut eksternt, så om de går ut eksternt med en stilling og velger en intern kandidat så gjør de nok det for å få en reell vurdering av markedet, siden det koster ganske mye tid og penger å lyse ut stillinger og behandle søknader.

Derfor er det ingen som lyser ut stillinger uten å ha interesse for å ansette noen eksternt. Årsaken til at de gikk for en intern kandidat eller avbrøt rekvisisjonen er nok fordi det ikke var noen eksterne som var kvalifisert eller egnet til rollen.

[Sjørøver]

The Avatar skrev (2 timer siden):

Høgskular og universitet må få inntekter frå staten basert på talet på ferdigutdanna studentar med relevant utdanning og ikkje berre fullført utdanning. Det er oppretta alt for mange grader som er konstruert for å få mange studentar gjennom graden slik at universitetet tener pengar, og det er alt for lite tanke på kva alle disse personane skal jobbe med etter dei er ferdige. Det er alt for mange som har mastergrad i humanistiske fag og alt for få arbeidsgivarar som etterspørr slik kompetanse. Grunnen til at det er slik er at systemet premierer universitet som frister studenter til å ta utdanningar som kanskje både er enklare og meir spennande enn å studere kjemi eller konstruksjonsfag.

Dette kan i stor grad løses ved at man ikke belønner folk for å ta svada utdanninger. Det sitter alt for mange i kommune og stat som blir alt for godt lønnet bare for de har en bachelor eller master. Saksebehandler med en master i filosofi burde være lønnet som noen som har fullført videregående.

[Leo_]

Det var ikke mye hyling for oss som ikke fikk jobb som bilmekaniker på 90-tallet, arbeidsmarkedet justerer seg selv og om folk velger å utdanne seg til noe det ikke er behov for så er det et fritt valg i den frie verden. 

Disse ledige stilingene folk ikke får i mangel av erfaring... Folk må forstå at ikke snakk om reelle stillinger, kun at noen har mulighet til å ansette en erfaren person om den skulle dukke opp, når stillingene ikke fylles så er det fordi behovet ikke er stort nok. 

[Hugo_Hardnuts]

@The Avatar Gode poenger, og som du selv skriver, tror jeg det er mye å hente på særlig det siste. Min personlige erfaring, både fra egen skolegang og med barn senere, er at rådgivningen i ungdomsskolen er mangelfull. Det er et inntrykk - satt på spissen - av at studiespesialisering anses som default med mindre du er gutt med et snitt under 3. Faller du ikke inn i den kategorien, eller allerede har bestemt deg for yrkesfag på egenhånd, blir du knapt nok spurt. Jeg lurer på om det henger sammen med at akademiske utdannelser fortsatt anses som "finere", noe som jo er fullstendig tullete (hilsen en akademiker). Fra VGS sitter jeg med en opplevelse av at det knapt er fokus på rådgivning i det hele tatt, utover noen (en?) yrkesmesser o.l.

Men med fare for å høres like gammel ut som jeg er: Kan problemet også ha noe med forventninger om bosted og FOMO å gjøre? Det er jo en generell trend med fraflytting fra distriktene, og inntrykket mitt (som jo kan være feil) er at nåtidens ungdom/unge voksne stresser mye med å "optimalisere" livet der det skal fylles med ekstremt mye innhold og vellykkethet, noe som inkluderer å bo et sted med masse folk, tilbud og kulturliv. Realiteten er vel heller at man hadde fått med seg langt mer minner i bagasjen hvis man tillot seg å bruke noen år rundt i landet før man etablerer seg. Personlig angrer jeg i hvert fall litt på at jeg ikke tok noen år i Nord-Norge da jeg var nyutdannet.

[herzeleid]

Baranladion skrev (4 timer siden):

Det hadde kanskje vært fornuftig med et eller annet dynamisk system som kan styre ungdommen inn i utdanningsløp som faktisk har et fremtidig behov, ved å feks tilby billigere lån hvis du går i den eller den retningen. Et annet grep kunne vært å ha presise prognoser som kan fortelle de unge hvor det faktisk vil være enkelt å komme ut i jobb kort tid etter utdanning. 

Men... Det er jo først og fremst i yrkesfag behovet i ganske lang tid fremover er skrikende.. Jeg vet ikke hvor lett det er å styre ungdommen inn i slike fag? Der får man jo ofte jobb i løpet av utdanningen (ved å fungere godt som lærling) og man slipper i stor grad unna store studielån... Det er altså allerede ganske store fordeler ved å velge yrkesfag. 

Det vi vel egentlig ønsker, er en nedgang i høyere utdannelse, men det høres liksom litt skummelt ut det og, man har jo hele tiden hørt at utdanning, og en høyt utdannet befolkning er en god ting

 

Jeg tror i alle fall en som et absolutt minimum burde rådgi bedre og være tydeligere på (manglende) muligheter i arbeidslivet. Tidligere har jeg stusset over at de fleste studier virker å fremheve hvor nyttig utdannelsen er og løfte frem historiene fra studenter som fikk jobb, uten å invitere til noen refleksjon rundt hvordan arbeidsmarkedet faktisk er, og hvor nyttig utdannelsen er for de fleste studentene i arbeidslivet. 

Så tenker jeg det er noen flere grep en kan gjøre; 

1. I større grad avstemme antallet studieplasser en finansierer gjennom det offentlige med behovet i arbeidsmarkedet 
2. I mindre grad selektere etter utdannelse i tilfeller der det ikke er spesielt relevant - jeg tror det skaper noen uheldige incentiver at mennesker med lite relevante men lange utdannelser favoriseres som saksbehandlere i det offentlige. Å ansette noen med master- eller doktorgrad fremfor bachelorgrad (eller relevant erfaring) tror jeg kan bli en lettvint men for samfunnet lite hensiktsmessig løsning
3. I mindre grad kompensere for utdannelse i tilfeller der det ikke er spesielt relevant - jeg tror ikke det er samfunnsøkonomisk gunstig å betale mennesker med lange, men lite relevante, utdannelser mer enn de med kortere utdannelser for å utføre samme jobb. Særlig ikke når disse allerede har fått studieutgifter og stipend betalt av fellesskapet
4. I større grad differensiere utdanningsnivåer etter behov - i en del tilfeller har en "akademisert" utdannelser og gjort dem til bachelorgrader, bla. for å heve statusen til yrkesgruppen. Kanskje kunne en i større grad differensiert ulike nivåer, med mulighet for progresjon til neste, for å få med de som ikke egner seg for en akademisk vei videre og unngå å bruke tid å penger på å utdanne og lønne for ubrukt kompetanse. 

 

Jeg synes diskusjonen rundt "tullefag" for litt siden var interessant, for motargumentet fra flere virket å gå ut på at en del tross alt får seg en jobb til slutt. Men i slike tilfeller er det ofte snakk om stillinger med svært vage krav, der en velger folk med mastergrad, uten at det er åpenbart at de gjør en bedre jobb enn samme personer ville gjort med fem års arbeidserfaring.

Og det er her jeg er redd vi går oss litt vill, og at høyere utdanning i en del tilfeller blir en svært kostbar og tidkrevende måte å bevise at man "fungerer". Særlig i det offentlige. Det koster samfunnet og den enkelte enormt mye. 

 

[Baranladion]

Jeg syns du har flere gode argumenter her @herzeleid. 
 

herzeleid skrev (20 minutter siden):

Jeg synes diskusjonen rundt "tullefag" for litt siden var interessant, for motargumentet fra flere virket å gå ut på at en del tross alt får seg en jobb til slutt. Men i slike tilfeller er det ofte snakk om stillinger med svært vage krav, der en velger folk med mastergrad, uten at det er åpenbart at de gjør en bedre jobb enn samme personer ville gjort med fem års arbeidserfaring.

Og det er her jeg er redd vi går oss litt vill, og at høyere utdanning i en del tilfeller blir en svært kostbar og tidkrevende måte å bevise at man "fungerer". Særlig i det offentlige. Det koster samfunnet og den enkelte enormt mye. 

Jeg syns også man generelt har løftet utdanning til noe hellig og "must have". Feks er det flere yrker man nå kan få fagbrev i, som ikke egentlig bare er tull, og ikke har noen særlig betydning for om man gjør en bedre jobb en en som ikke har fagbrev. 
Hvilke fagbrev finnes? | Karriereveiledning.no

Salgsarbeider er jo et godt eksempel: 
En salgsmedarbeider må være kunde- og serviceorientert, blid og høflig, kunne ta initiativ, arbeide kreativt, planmessig og selvstendig, men også i samarbeid med andre. God kommunikasjonsevne og sosiale ferdigheter er avgjørende kvalitetsfaktorer. Du bør ha økonomisk sans, gode språkkunnskaper og være ryddig.

Du kan altså få fagbrev i "jobbe i butikk", satt på spissen. 
 

[The Avatar]

@Hugo_Hardnuts Min eigen erfaring frå studierettleiarar er at dei nesten* berre kunne å fortelle kva ingeniørskular eg kunne søke på for å bli ingeniør, eller kva universitet eg måtte søke på for å bli tannlege, men om eg hadde passa til eit av disse yrka kunne dei ikkje svar på. 

*) I rettferdigheitas namn så må eg legge til at studierettleiarane var gode til å gi råd om fagsamansetting slik at eg kunne gå ut av vidaregåande med eit vitnemål med nok realfag til at det kvalifiserte til f.eks. ingeniørutdanning. Problemet var berre at det var lite hjelp å få til kva utdanning som var fornuftig å satse på utifrå mine interesser, evner, og ikkje minst jobbmuligheiter.

 

Eg gjer meg også nokre tankar om at dei akademiske utdanningane i dag inneheld mykje grunnleggande kompetanse som strengt tatt ikkje er superrelevant for jobben ein ender opp med. Særleg med dagens tilgang til å søke opp informasjon, og i ein arbeidskvardag der straumbrotet skal vare over tid før ingeniørkontoret som tek fram lommekalkulatorane eller legekontoret børster støvet av legehandboka for å kunne fortsette å jobbe utan hjelp frå datamaskiner.
Mykje av den høgare utdanninga i dag burde ha meir fokus på informasjonsinnhenting, kildekritikk, og kanskje også skriveferdigheiter, og langt mindre memorisering av ting.
Det er kanskje litt på siden av temaet, men når vi no fyrst har fått "mastersjuka" i arbeidslivet så hadde vi nok vært betre tent om masterstudenten hadde mastergrad i Googling enn slik som det er i dag at studenten har lært å manuelt utføre oppgåver som i dag er 100% automatisert og utført av datamaskiner.