herzeleid

Forskjellsbehandling basert på etnisk arvesynd er rasisme.

Motstand mot forskjellsbehandling basert på etnisitet (også kalt motstand mot rasisme) minner om motstand mot «raseblanding» (reinspikka rasisme) 🤔

Virker som en form for alternativ logikk der en mulig relativt svak favorisering av nordmenn på (deler av) arbeidsmarkedet "annullerer" rasisme fra innvandrergrupper. Tilsynelatende handler det mye om maktteori, der noen alltid er "overgripere" mens andre er "offere", der sistnevntes overgrep alltid kan besvares ved å peke på offerstatusen. Det gir lite mening og fremstår malplassert for oss, men i enkelte miljøer er det sikkert god latin.

Jeg vet du trives i konspiland, men teorien om at folk i denne tråden fikk Trump inn i det Hvite Hus tyder på at det er på tide å komme hjem.

La oss ikke bruke disse tragediene politisk, eller i det minste ha sømmelighet til å vente til blodet har størknet. Jeg synes det er noe ekkelt med hvordan en stadig forsøker å bruke slikt til å angripe meningsmotstandere, som man vet ikke støtter noe slikt. Terrorangrepet (som det nå virker ganske klart at det er snakk om) er bare tragisk og forferdelig, la oss bare være enige om det i denne omgangen.

Godt poeng. Jeg tror nok man har en tendens til å krisemaksimere og fremstille rasismen som stadig eskalerende heller enn å anerkjenne at vi antagelig er historiens minst rasistiske og mest ‘systemisk antirasistiske’ samfunn. Å være mørkhudet i en norsk skolegård har antagelig aldri vært tryggere. I en fase der vi er nødt til å bygge et nytt fellesskap og identitet på tvers av etnisitet og få fart på integreringen tror jeg dette er viktig å fremheve, heller enn å stadig fremstille nordmenn som så voldsomt (og stadig mer) rasistiske. Jeg tror faren for parallellsamfunn er betraktelig større om vi stadig forteller nyankomne at vårt samfunn er så (systemisk) rasistisk.

Jeg synes det er rart å konkludere med kjønnsdiskriminering fordi en lege ikke gav nok smertestillende etter en operasjon når vi ikke aner noe som helst om hvordan han behandlet andre. Det høres ironisk nok ut som en ganske fordomsfull antagelse, og illustrerer kanskje poenget.

Helsevesenet bruker betraktelig mer penger på kvinner enn menn, fastlegene bruker betraktelig mer tid på kvinner enn menn, menn lever kortere enn kvinner og vi dedikerer store summer til og har stort politisk fokus på ‘kvinnehelse’. Det er bra vi er så opptatt av kvinners helse, men det stiller påstanden om at vi ikke tar kvinners helse på alvor i et svært underlig lys. For øvrig er artikkelen fra LO interessant fordi den nettopp tar til orde mot likebehandling og for enda mer fokus på kjønn, der en fort sammenligner epler og bananer. Den observante leser vil kanskje merke seg at det potensielt slår bena under en del av påstandene om forskjellsbehandling, når to ulike pasientgrupper (kvinner og menn) ikke mottar identisk behandling.

Antagelig, men likevel illustrerende for den offentlige diskursen. Alt som går i kvinners disfavør er problematisk, skyldes uhumske og diffuse størrelser og er noe samfunnet må rydde opp i. Tvilsomme forklaringer som fratar kvinner ansvar og agens slukes og gjentas uten en kritisk tanke. Forutsigbart og fordummende.

Samholdet og nasjonalfølelsen vi har kjent på de siste ukene har åpenbart vært svært provoserende for de som mener vi ikke har en egen kultur, at det norske flagget er ‘synonymt med hat’ og generelt ikke er så begeistret for landet. Kanskje særlig etter en relativt splittende Pride-måned. Jeg opplever likevel ikke dette som noe primært innvandrere står for. Tvert imot virker det å være et typisk ‘venstreorientert-hvit-middelklasse’-fenomen, der overlappet mellom ønske om uansvarlig innvandringspolitikk og skepsis mot patriotisme og nasjonalfølelse virker svært stort. Jeg mistenker at de fleste innvandrere tvert imot vil reagere positivt på en inkluderende nasjonalfølelse og kulturbevissthet, slik vi har i Norge og har opplevd de siste ukene. Det er mye lettere å integrere seg i et samfunn som feirer sitt fellesskap enn et der en later som en ikke har noen kultur å integrere seg i. Ellers er visst dette samme figur som flere ganger er dømt for volds- og narkotikakriminalitet, har uttalt seg negativt om homofile og søttende til terror, og nylig måtte håndteres av politi og statsministerens sikkerhetsvakter? Det er i så fall rart at en ‘innvandreravis’ velger å løfte frem en slik stemme, men kanskje mer illustrerende for tankegodset i enkelte politiske miljøer enn hos innvandrere. ‘Dekolonialisering’ og ‘dekonstruering’ har lenge vært fyndord på deler av venstresiden.

Så hva forsøker du å si?

Så hvite stemmeskuespillere er "angripere" mens svarte er ofre? Ganske underlig verdenssyn isåfall.

Det er interessant om så faktisk er tilfelle, gitt at disse mennene som ligger rundt til enhver tid utgjør en svært liten andel av tilgjengelige menn. Det virker i så fall som en indikator på et system som ikke virker, der en konsekvent selekterer mindre egnede partnere eller partnere en ikke ‘når opp til’ for mer enn ‘ligging’.

Det spørs om ikke den sterke nasjonal- og fellesskapsfølelsen vi har sett den siste tiden er en finger i øyet for dem som over tid har beskrevet nasjonalfølelse og patriotisme som suspekt og fascistisk, og som mener historien vår først og fremst er noe å skamme seg over. De spede forsøkene på å dempe gleden gjennom å kritisere vikingsymbolikken eller klage på for mange hvite på landslaget virker likevel krampeaktige og får lite gehør utenfor menigheten. Under pride-månedens splittende diskusjoner oppfordret jeg til å samles under vårt felles flagg, uavhengig av hudfarge, legning osv. Enkelte mente da flagget var «synonymt med hat». Godt å se at nordmenn flest er sterkt uenige i den beskrivelsen, og at vi samles etter en splittende periode.