Hugo_Hardnuts

Vel, dette er ganske enkelt: Psykologen din har meldeplikt dersom du ikke oppfyller helsekravene til førerkort. Helsekravene sier at dersom man er rusavhengig er man ikke skikket til å kjøre bil, selv om man ikke kjører mens man er ruspåvirket. Man kan mene mye om dette, men slik er det formulert. Men så er det artige, at psykologen din ikke vil kunne sjekke hvorvidt du har førerkort eller ikke. Så det er rett og slett så enkelt at du svarer nei dersom vedkommende spør (noe vedkommende egentlig er forpliktet til, skjønt det er mange som lar være allikevel). Svarer du nei, har ikke psykologen verken mulighet eller plikt til å undersøke dette noe videre, og du kan heller ikke straffes for å ha løyet til vedkommende. Derimot kan du - som alle andre - straffes dersom du blir tatt for ruspåvirket kjøring, men den straffen du da måtte få blir ikke påvirket av løgnen du har servert psykologen. Edit: Dette gjelder for øvrig for leger også, samt ev. andre behandlere i rusbehandling.

Ingen som sitter i andre enden på et forum kan, eller bør, diagnostisere deg. Det du beskriver kan være depresjon, men det kan også være noe annet, og depressive symptomer kan dessuten være symptomer på mye annet enn en depresjon. Aktuelle behandlingstiltak bør også vurderes av en fagperson som kjenner din helsebakgrunn. Dersom du opplever at plagene dine er så store at de hindrer deg i å fungere i hverdagen og de har vedvart over en lengre periode (~2 uker) med forverring/uten bedring, bør du altså oppsøke fastlege.

Etter å ha fått snakke med noen litt høyere opp i systemet enn kundebehandleren i skranken, endte det her med en beklagelse fra forhandleren på dårlig service og en bekreftelse på at dette falt inn under reklamasjonsretten.

Nå jobber jeg med psykisk helse, så jeg ville vel undergrave mitt eget yrke hvis jeg mente at samtaleterapi ikke løser noe. Jeg vil si at det er mye handling også i indre prosesser og samtale, og jeg opplever også at menn fint har mye å lære av å sette ord på følelser og åpne seg for andre om sårbare tema. Men jeg ser også at måten vi møter folk på i hjelpeapparatet fort bærer preg av "one size fits none". Har veldig sansen for disse psykologene som tar med seg folk ut på tur, behandlingssteder som fokuserer mye på aktiviteter sammen med pasientene sine, eller disse selvhjelpsgruppene som gjør ting sammen.

Jepp, men så er spørsmålet hvorfor menn velger mer brutale metoder enn kvinner. Det kan både synes å handle om kulturelle faktorer, samtidig som menn biologisk er mer rustet for å utøve vold/aggressivitet enn kvinner: vi har mer muskelmasse, er større og har mer testosteron. Kanskje ligger det noe i hvordan vi innretter hjelpesystemet vår som gjør at veien blir lengre for menn? Jeg kjenner til flere selvhjelpsgrupper for menn hvor man møtes ut og gjør fysiske ting sammen, herunder "tøffe" aktiviteter som klatring, kampsport m.m. parallelt med at man snakker om ting og knytter bånd. Samtidig er det tradisjonelle hjelpeapparatet innrettet mot at man skal sitte ned i 45 min og snakke. Kanskje burde sistnevnte ha større innslag av førstnevnte, dersom man skal nå frem til menn i større grad? Eller er det vi menn som i større grad må avlæres disse "tough guy" greiene og oppsøke hjelp på samme måte som damene?

Man anslår flere selvmordsforsøk blant kvinner enn menn ja, men tallene er svært usikre fordi man ikke gjør noen systematisk registrering av dette. Mens det da altså er langt flere menn enn kvinner som ender opp med å ta livet sitt. Hva som er kulturelt og biologisk betinget i dette, kan man jo bare spekulere i.

Det er gjort en del forskning på dette i USA. Som vanlig, anser man at årsakene er sammensatt. Men generelt kan man vel si at det er en kombinasjon av personer som allerede har en redusert terskel for vold (og der er menn overrepresentert) og trolig en del uheldige personlighetstrekk (sjalusi og kontrollbehov i relasjoner), tilgang til våpen, personlig nederlag og skam, og gjerne rus og/eller psykisk lidelse. Denne oppsummeringen samsvarer med mye av det andre jeg har lest på området: https://www.ojp.gov/pdffiles1/nij/230412.pdf

De virkelig gode av disse testene er skrudd sammen på en slik måte at de er vanskelige (men selvsagt ikke umulige) å manipulere, forutsatt at man ikke har kjennskap til testen fra før. I de tilfellene er ikke testen kun normert opp mot normalpopulasjonen, men også opp mot hvordan personer med typisk "mindre heldige" personlighetstrekk generelt svarer nettopp i den hensikt å tilpasse svarene sine i en testsituasjon. Men disse testene er svært omfattende og kostbare, og de krever sertifisering for å bruke, og er dermed sjeldent de som ender opp med å bli brukt.

Okay, så da er det med andre ord noe som faktisk er normalt? Det er jo i og for seg ganske spesielt mtp. at det er et avvik som vurderes strengt på PKK. Eller sagt på en annen måte er det lite sammenheng mellom kvaliteten på delen og kravene som stilles til den. Takker for øvrig for alle svar. Dropper nok forhandler neste gang ja - kontrollen ble gjennomfør der utelukkende fordi den sammenfalt med annen service.

Fikk 2er feil på EU-kontroll pga. feiljustering på begge frontlyktene. Disse ble byttet av forhandler på garanti for ett år siden. Forhandler mener at man må forvente at det kan oppstå feiljustering i en slik grad at det innebærer at bilen ikke kan EU-godkjennes ila. ett års tid. Jeg synes dette er svært merkelig, fordi det innebærer at man risikerer å kjøre med ulovlige frontlykter halve tiden mellom kontrollene. Jeg mente derfor at dette burde falle innunder reklamasjonsretten på delen, noe forhandler avslår. Hva tenker folket her?

Man kan skrive mye om ekstremisme vs. psykiatri, høna eller egget og alt det der, og det er jo en grunn til at rettspsykiatri er et eget fagfelt... eller at rettspsykiatriske vurderinger noen ganger blir feil (eksempelvis ABB). Men en sånn kort faktaopplysning som kan bidra i en generell diskusjon, er at man må huske at psykiske lidelser er kulturbetinget. Både hva man oppfatter som sykt vs. normalt og hvilke uttrykk psykiske lidelser får, varierer betydelig mellom ulike kulturer. Sånn sett kan det både være sant at en del ekstremisme kan fremstå som psykisk sykdom, samtidig som psykisk syke er mer tilbøyelige til å henfalle til ekstremisme.

Vel, det er litt på siden av poenget jeg prøver å få frem. Mange tenker at man er villige til å beskytte seg og sitt, men ikke noe utover det. Det er jo i og for seg fair nok, men man vil da møte på det problemet at alene er man maktesløs; Den eneste sjansen man faktisk har til å beskytte seg og sitt er å gå sammen med andre. Motivasjonen for å kjempe for "Konge og Fedreland" ligger ikke i noe behov for å beskytte kongefamilien og Finnmark for min del, men at min familie, mine nære og jeg selv har størst mulighet til å leve og ha det bra i rammene av det norske samfunnet.

Vel, ikke uenig der, men samtidig finner du vel også holdepunkt i denne statistikken for å hevde at de økonomiske insentivene for å få barn er tilstrekkelige?

Selv ikke dersom angriperen består av en totalitær stat som systematisk terroriserer sivilbefolkningen i områder de okkuperer (les: Russland)?

Langt på vei enig. Man har relativt godt belegg for å hevde at en del slike tester - på gruppenivå! - bedre vurderer personlighetstrekkene til en arbeidssøker enn det en intervjuer gjør, men allikevel er nytteeffekten av slike tester begrenset. Det er bla. ikke nødvendigvis noe likhetstegn mellom personlighetstrekk x og yteevne i stilling y. Selv om en test er treffsikker på gruppenivå, kan resultatene avvike sterkt på individnivå. Det kreves kompetanse for å klare å vektlegge nytteeffekt opp mot begrensninger, og denne kompetansen er i mange bedrifter fraværende. Mange lar seg lure av lovnader fra firma som selger rekrutteringstjenester eller tester. Generelt vegrer mange ledere seg for å bruke penger på kvalitet i ansettelsesprosesser og overser hvilken kostnad feilansettelser faktisk har.

Jeg vet ikke, jeg blir bare nysgjerrig på hva det er statistikken egentlig forteller oss. Eksempelvis ville man få lite negativt utslag for lønnsutviklingen dersom det i utgangspunktet er folk med høy sosioøkonomisk status som inngår samboerskap/gifter seg og får barn. Når forskjellen øker, kan det like gjerne være denne tendensen som forsterkes; Det er folk med lav sosioøkonomisk status som forblir enslige og barnløse. Velger par uten barn å ikke få barn fordi de i utgangspunktet strever med å få endene til å møtes? Jeg sier ikke at det du skriver nødvendigvis er feil, jeg bare er generelt skeptisk til å bastant fastslå eksistensen eller fraværet av sammenhenger ut fra statistikk, særlig når det kommer til menneskers "gestalt". Vi mennesker tar jo heller ikke valg basert på rene faktuelle forhold, men på bakgrunn av hvordan vi opplever noe.

Men forteller denne statistikken oss egentlig det du sier? For her vil jeg tro det er en hel del andre variabler også. Vi vet jo bla. at det i gruppen ufrivillig barnløse/single er en stor andel med lav sosioøkonomisk status. Det kan altså like gjerne være slik at det å tjene lite gir større sannsynlighet for å være aleneboende. Hvordan ser statistikken ut hvis man ser på par uten barn målt opp mot par med barn i samme aldersgruppe?

Hvordan vil du forsvare familien din?

Kanskje ikke "karriere først", men en opplevd økonomisk stabilitet tror jeg spiller ganske kraftig inn. Det har jo skjedd en endring i hvordan velstanden er fordelt i samfunnet i takt med at fødselstallene er gått nedover. Går man tilbake noen tiår, var velstanden lavest blant de eldre årskullene og en større andel av pengene var i hendene til den delen av befolkningen som var i etableringsfasen. Nå er det motsatt: Besteforeldregenerasjonen sitter - satt på spissen - på toppen av lønnsstigen pga. høy ansiennitet, de har lave låneutgifter og de har betydelige midler liggende i boliger som har økt kraftig i verdi siden de kjøpte. Folk i etableringsfasen er derimot i startgropa lønns- og karrieremessig pga. stadig høyere krav til lengde på utdanning, og de må påberegne høye utgifter til bolig (her hjelper jo ikke akkurat urbaniseringen). Jeg vil tro det da blir en faktor som medvirker til at mange avventer det å få barn, at man ønsker en mer forutsigbar og romslig økonomi. Det er også viktig å huske at opplevd økonomisk status er relativt. Det er på papiret få fattige i Norge, men samtidig har vi svært høye krav/forventninger som preger hvordan vi opplever vår økonomiske status.

Jeg gravde litt mer i tallene her og det er åpenbart at avkriminaliseringen i Portugal har hatt en positiv effekt på tross av den negative utviklingen man har sett de siste årene. Før avkriminaliseringen hadde man gjennomsnittlig 350 overdosedødsfall årlig. De siste årene etter økningen Aftenposten omtaler, ligger man på rundt 80 i året. På det laveste, i 2011, var man nede i 10 overdosedødsfall. Man kan med andre ord si at avkriminaliseringen alene også har gitt resultater, selv om man også kan fastslå at den fulle effekten uteblir dersom man ikke også setter inn andre tiltak.

Det vi kan lære av Portugal, er at avkriminalisering ikke alene er et tiltak som fjerner de negative konsekvensene ved bruk av rusmidler. Man må i tillegg ha et apparat på plass for å bistå de som trenger hjelp. Videre henger rusproblemer og sosioøkonomiske vansker sammen, både når man ser på legale rusmidler og illegale (ref. erfaringene fra samfunnene i Arktis). De mest effektive tiltakene mot rusavhengighet handler om helt andre ting enn rus; fattigdomsbekjempelse, forebygge vold og omsorgssvikt mot barn, ressurser inn i barnehage og skole, o.l. Så kunne man jo lurt litt på om en del av de problemene man nå ser i Portugal hadde blitt bedre dersom man legaliserte fremfor å avkriminalisere. Når ungdom eksponeres for rus i sitt nærmiljø fordi man har åpne rusmiljøer med kjøp og salg i tilknytning til skolene, er det jo fristende å mene at akkurat dette nok ville vært et mindre problem dersom kjøp og salg foregikk i regulerte former. Det er for øvrig en myte at drikkekulturen i Sør-Europa er så mye bedre enn i nord. Man ser en rekke alkoholrelaterte problemer i land rundt Middelhavet også. I Frankrike er vel noe sånt som hvert femte dødsfall alkoholrelatert, enten i form av ulykker eller sykdom. Ser man på statistikken, er det primært mengden alkohol som konsumeres i et land som predikerer andelen alkoholrelaterte problemer, ikke hvorvidt alkoholkulturen i landet er preget av synlig fyll eller ikke.

Nja, det vil sikkert ikke fjerne det illegale markedet, men ser vi til erfaringene med alkoholen, er det mye som tilsier at de aller fleste brukerne ville benytte det legale markedet. Andelen illegal alkohol som konsumeres er forsvinnende liten ift. det totale konsumet. Ser man på hvem som benytter det illegale markedet (hvis man ser bort fra folk som smugler eller brenner hjemme til eget bruk), finner man da heller ikke at dette primært er ungdommer, men tunge brukere. Det er heller ikke noe fra land som har legalisert cannabis som tilsier at bruken av tyngre rusmidler øker.

Er fortsatt ikke noe som underbygger at legalisering leder til større problemer enn kriminalisering. For å underbygge dette, må man kunne vise til land der utviklingen har gått feil vei etter legalisering og man samtidig korrigerer for andre variabler. Meg bekjent er heller ikke tallene for Portugal verre nå enn de var før avkriminaliseringen, på tross av en negativ utvikling de siste årene. Edit: Tallene er ikke noe verre i Portugal enn i land som ikke har avkriminalisert. De fleste har opplevd en økning i overdosetallene de siste årene etter finanskrise, pandemi og oxy+fentanylbølgen.

Logikken er at tester normeres opp mot gruppenivå, ikke individnivå. Dermed kan man med stor sikkerhet si at Forsvarets tester på gruppenivå sier noe om hvem som har gode evner og ikke. Men dersom man går på individnivå, vil man helt sikkert finne en rekke eksempler der resultatene ikke er særlig relevante. Det kan eksempelvis handle om noe så enkelt som at man har en dårlig dag akkurat på det tidspunktet man testes. Dette er det en viss aksept for, slik at det i en del tilfeller er mulighet for å gjennomføre re-testing dersom man ikke har oppnådd et tilstrekkelig godt resultat på sesjon. Samtidig er det en kjensgjerning at hvis køen med søkere er lang, er det begrenset hvor mye ressurser man bruker på å slippe til enda flere i den.

Det er ikke moralsk holdbart å hevde at noe kan forbys bare fordi det ikke anses som nødvendig. Da er i så fall listen lang over hva som burde forbys. Egentlig trenger man ikke argumentere for at legalisering vil være positivt for samfunnet. Man trenger kun argumentere for at det ikke blir mer negativt enn dagens forbud. For en handling skal som utgangspunkt være lovlig enn så lenge man ikke moralsk kan underbygge at den bør forbys. Nei, dette finnes det ikke grunnlag for å hevde.