Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Delvis]

Hitherto skrev (7 minutter siden):

som Stephen King ikke likte

Vet ikke hvorfor det, men han likte Dr Sleep. Blir litt forskjellige typer film men jeg liker begge ca like mye. Har sett Dr Sleep 2 ganger og må snart se den igjen.

["""]

Likte Rambo: Last Blood jævlig godt da jeg så den på kino, men gleder meg som et lite barn til jeg får sett extended cut. Er vel bare 12-13 minutter lenger, men har fått høre at de få minuttene gjør den versjonen helt overlegen kinoversjonen.

[SirJames™]

35 minutes ago, Hitherto said:

Doctor Sleep

Modig å adaptere en oppfølger til filmen som «alle liker», men som Stephen King ikke likte. Snakk om å ha oddsene i mot seg. Det var all grunn til at folk ville bli skuffet og forbanna, men det ser ut til at de fleste ble fornøyde. Jeg ble i alle fall det. Så fram til den hele tiden siden Mike Flanagan har vist seg å være en djevelsk dyktig regissør. Har likt nesten alt han har gjort de siste 5-6 årene; Oculus, Hush, The Haunting of Hill House, Gerald’s Game, Ouija: Origin of Evil, etc.

Jeg liker den, men jeg har aldri hatt det dype forholdet til The Shining selv om alle betrakter det som dette tidløse mesterverket (Kubrick was the only guy who really cared maaaaaaan!). Den har blitt stående som en halvoffisiell kandidat til «verdens beste grøsser» og slik hype kan ingen film leve opp til.

Jeg har verken lest The Shining eller Dr. Sleep, men ut ifra hva folk sier klarte denne filmen å inkorporere noen av de scenene fra The Shining som Kubrick aldri la opp til. Jeg fikk i alle fall følelsen av at Mike Flanagan tok en del kloke valg. Han er forsiktig med å ikke irritere fans av verken King eller Kubrick.

Jeg fikk et godt inntrykk allerede fra starten av hvor man trekkes tilbake til utgangspunktet ved Overlook hvor alt startet/sluttet. En teknisk og skuespillermessig utfordring man løste med glans, selv om det jo er åpenbart at det ikke er Shelley Duvall eller Scatman Crothers som er tilbake for å repetere rollene sine (ei heller Jack Nicholson senere i filmen). Fikk meg til å tenke på hvor godt de to første Underworld filmene (uten sammenlikning for øvrig) hang sammen. Dr. Sleep minner litt om dette - første del av føles avgjort som en forlenget avrunding av The Shining som roer ned tempoet etter den heseblesende avrundingen fra 1980. En annen ting som satt var den nostalgiske mimringen over fordums tid man aldri får tilbake - det føltes langt mer levende enn all den sjeleløse 80-talls nostalgien som svirrer rundt for tida. Særlig etter Stranger Things fikk folk til å gå fra konseptene («Duuuuude, se hvor qlt åttitallet var!»).

Fremfor å være en spøkelseshistorie er Dr. S. kanskje mest et karakterstudie i hvordan du kommer deg videre i livet etter sjelefortærende hendelser. Hva skjer når ondskapen du engang konfronterte kommer på avstand, samtidig som du sitte på slike krefter som Danny Torrance? I denne filmen er han en herjet og plaget mann som forsøker å stable livet sitt på bena igjen, samtidig som det er åpenbart at fortiden aldri helt gir slipp, både på godt og vondt. Demonene fra Overlook forfølger ham, endog i bokstavelig forstand. Samtidig viser man, i noen av de mer gripende scenene, at kreftene er tvetydige og like gjerne kan brukes til gode gjerninger - en tematikk Flanagan var innom i Haunting of Hill House TV-serien fra et par år tilbake. Alt forandrer seg idet han kommer i kontakt med en person som har samme type ESP i imponerende grad. «Redrum» indeed.

De snille og slemme får like mye tid på skjermen. Skurkegjengen til Rebecca Ferguson er en bande iskalde jævler som ikke har den åpenbart onde auraen man forventer idet de portretteres som et fredelig hippie-kollektiv. De er hyggelige og omgjengelige, bare ikke mot andre enn seg selv. Kommer du i veien for dem er du dead meat.

Dette er ingen utpreget voldelig film, men scenen hvor Jacob Tremblay blir tatt hånd om av The True Knot er ille nok til å gi enhver psykolog søvnproblemer - jevnfør hva jeg tidligere har sagt vedrørende tabuet med vold mot barn. Flere av skuespillerne skal visst ha vært på gråten under innspilling. Det verste er ikke engang at man torturerer barn til døde. Implikasjonene er enda mer hårreisende når man tenker over at karakterene er langt eldre enn de ser ut og at dette må ha holdt på i uminnelige tider. Grei måte å sementerer antipati mot svina - det gjør om ikke annet alle deres tilbakeslag verd å vente på. Og som understrekes i filmens siste del: De er kanskje en gjeng nådeløse barnemordere, men de er fortsatt bare barnemat i forhold til den galskapen som befinner seg på fjellet i Colorado.

Det visuelle sitter utmerket, hvilket jeg begynner å bli vant med når det kommer til Flanagan. Her har han i tillegg fått et brukbart budsjett å leke seg med og det er utnyttet til det fulle. Scenen hvor Rose the Hat forsøker seg på mind-espionage var visuelt storslagen, i tillegg til å være ekstremt tilfredsstillende når den onde planen hennes går skeis. Man må også ha satt store ressurser i sving på å gjengi Overlook-looken i filmens klimaks. Man skal flisespikke rimelig mye for å hevde visjonen ikke er tro mot forgjengeren. Klarte imidlertid ikke la være tenke på homagen til Spielberg fra Ready Player One, heh!

Dr. Sleep er kanskje ikke den metafysiske terroraksjonen som The Shining var, men den fungerer godt som karakterstudie av personer med utrolige krefter som kjemper mot ondskapen samtidig som han rives mellom fortid, nåtid og framtid.
 
Over to timer lang, men dette var en av filmene hvor tiden praktisk talt fløy avgårde. Kommer avgjort til å se etter den directors cut utgaven.

8/10

Folk er åpenbart forskjellige, her er det jeg skrev om Doctor Sleep:

 

Doctor Sleep (2019)

Warning; this review may or may not contain small spoilers. Nevertheless, it should be read by all filmlovers that wish to use 150 minutes of their lives watching this flick. And no, I have no effin clue as to why I write this in English.

What the f*** just happened? Dette er en film som er all over the place i sitt forsøk på å være både det ene og det andre. Tidvis pisser de på minnet etter The Shining, mens man i korte glimt faktisk får gåsehud og er sjeleglad over gjensyn med karakterer fra det som faktisk er en av tidenes grøssere.

Effektene og scares fungerer av og til godt, mens man andre ganger blir sittende og måpe ettersom man plutselig tror man befinner seg i en Disneyfilm a la Peter Pan og Aladdin. Begrepet opp som en løve, ned som en skinnfell passer.

Plusspoeng for reiste nakkehår når redruM igjen suger oss tilbake til 1980.

Å se denne filmen uten å ha sett The Shining er totalt bortkastet. Vi møter altså Danny 31 år etter at han og hans mor unnslapp en ravende gal Jack Torrance og hans sidekicks i form av plagede sjeler som er fanget i Hotel Overlooks evige skjærsild. Danny har etterhvert lært å holde sine forfølgere i sjakk, men må etterhvert gjenoppsøke gamle trakter og vekke sovende bjørner til live for å redde fremtidens shinere. Idéen har egentlig ikke noe for seg, og man sitter og irriterer seg over at de altfor ofte drar storfilmen fra 1980 gjennom søla med sine tidvis elendige copycat forsøk på å gjenskape magien fra nevnte storfilm.

Filmen forsøker å sette et punktum for Overlooks tragiske historie. Men det er et punktum man aldri har etterspurt, og således ikke har et behov for å få.

The Shining fortjente nemlig å bli latt i fred.

Det burde Stephen King tenkt på før han tok pennen fatt i 2013. Og spesielt før han sa ja til å la boken bli filmatisert. I tillegg burde Mike Flanagan og resten av teamet tenkt seg om tre ganger før de mekket screenplay på et fuktig julebord.

Man kan jo undres på om legenden Jack Nicholson ble spurt om å beære denne filmen med sitt nærvær, men han var trolig for smart til å gå med på det.

Utifra ovenstående er det klin umulig å gi denne filmen en karakter.

Se den på eget ansvar, er vel en rimelig tvetydig konklusjon der altså.

[Frank.N.Steen]

Hitherto skrev (28 minutter siden):

Den siste kampen føltes som om det var redigert inn på måfå.

Ja, det ble kanskje noe "random" over antallet bad guys som bare ble masseslaktet i hopetalls, og da uten å gi noe særlig annen motstand enn å skitne ned eiendommen til Rambo. Og klart, nå er jo ikke den slags "overkill" helt ukjent for Rambo filmene (hvert fall de fleste utenom originalen) men det virket som du beskriver, at det ble litt i overkant tungt benyttet på tampen, som at de bare måtte slenge på litt "ekstra" for å blidgjøre fansen, men tøft var det nå likevel. 

Hitherto skrev (32 minutter siden):

Aller siste scene med Rambo på verandaen syntes jeg forresten var en sterk avslutning for karakteren (dersom de bestemmer seg for å sette strek her - Sly har hintet til enda flere filmer).

Ja, en kan jo undre på om dette var siste verset i Rambo sagaen, og fin scene, selv om den fra forgjengeren nok sto seg en del hakk sterkere hos meg da. 

Usikker på hvor de kan gå videre herfra, men hadde likt ideen eller noe om at en slektning/bekjent av hans gamle "venner" (fra kanskje originalen) søkte ham opp for hevn, eller noe "unfinished business" enn at han må nok en gang bryne seg på en bande med random og lett glemte bad guys, som jo bare uansett ender opp som enda mer kanonføde og utgjør null og niks trussel.

Likte det lille man så av Rambo da tilbake i den amerikanske ødemarka/skogen (i åpningen) med Cowboyhatt og det hele, passet Sly godt, og kunne kanskje latt stemning og mystikk bli noe mer dominerende enn kun mer "vulgær" masseslakt, og la jegeren få kjenne på hvordan det er å være den jagede igjen, men da av en ukjent og mer "verdig" motstander, kanskje ei gammal "war-buddy" som det har klikka for, eller noe slikt, og ville digget om noe slikt kunne ha havnet i fanget på Arnold, og sett disse to action-legendene krige seg i mellom i den amerikanske villmarka.

[Frank.N.Steen]

""" skrev (22 minutter siden):

men gleder meg som et lite barn til jeg får sett extended cut

Husker at jeg endte opp med John Rambo forlengede utgaven tilbake i 2008, og har vel kun sett den versjonen. Så usikker på hvor stor forskjell det utgjorde fra originalen/kinoutgaven, men burde vel ha visst at det lå i kortet at forlenget versjon også ville dukke opp av Last Blood, før eller siden. Får se om jeg gidder å "double-dippe", begynner å bli litt fed up av den slags, men Rambo filmene er jo ikke noe som kommer ut for ofte, så kanskje verdt å se an denne nærmere.

Endret 26. juli 2020 av Frank.N.Steen

[Elgen.]

SirOwen skrev (11 timer siden):

Se den på eget ansvar, er vel en rimelig tvetydig konklusjon der altså.

Din anmeldelse er mer i tråd (tråd get it hehe) med det jeg tenker om en oppfølger av The Shining 40 år etterpå. 
Skal aldri se Dr. Sleep!

[Mr_Spock]

Hitherto skrev (12 timer siden):

 

 

Doctor Sleep

Modig å adaptere en oppfølger til filmen som «alle liker», men som Stephen King ikke likte. Snakk om å ha oddsene i mot seg. Det var all grunn til at folk ville bli skuffet og forbanna, men det ser ut til at de fleste ble fornøyde. Jeg ble i alle fall det. Så fram til den hele tiden siden Mike Flanagan har vist seg å være en djevelsk dyktig regissør. Har likt nesten alt han har gjort de siste 5-6 årene; Oculus, Hush, The Haunting of Hill House, Gerald’s Game, Ouija: Origin of Evil, etc.

Doctor Sleep fungerte veldig godt hos meg også. Har de samme tankene som deg om Mike Flanagan - fenomenal regissør, liker også alt jeg har sett av han.

[Frank.N.Steen]

The Million Pound Note (1954)

Ei film som nylig ble handlet inn, og der virket å må hatt ei stor innflytelse på 80-talls klassikeren Trading Places (1983), der to eldre herrer, da med for mye tid og penger, plutselig bestemmer seg for å lage et veddemål seg i mellom, og hvor den uheldige Gregory Peck blir raskt innlemmet i denne "spøken" til rikingene. 

En tidvis sjarmerende og velspilt komedie, der dessverre "roter" seg noe senere borti typisk romantiske klisjeer som "ødelegger" noe av filmens tempo og rytme, men tar seg noe opp igjen, og selv om man skulle ønske den gikk litt mer drastisk til verks, så ble det likevel en grei og underholdende feel-good komedie.

7/10

Vampirella (1996)

Nok ei "klassisk" Jim Wynorski film, og denne gangen er det visstnok basert på ei 60-70-talls tegneserie omkring en kvinnelig vampyrskikkelse ved samme navn, og Wynorski sparer ikke på kruttet, her er det campy og cheesy underholdning for alle "penga"!

Vi får deilige James Bond baben Talisa Soto som Vampirella, ei tidligere rom-vampyr som nå lusker rundt i sleazy bakgater og redder nervøse nerder fra "skumle" skurker, og så har vi hennes erke-nemesis Vlad, spilt herlig over-the-top av ingen ringere enn legendariske The Who frontmann Roger Daltrey, og ja, slenger man på latterlige kostymer, og ikke minst heftig bruk av "spesial effekter" i klassisk Roger Corman stil, så får man ei, vel, ikke direkte "forferdelig" film i retur. 

Virker som en av disse Corman produksjonene der forsøkte å bygge videre på suksessen med Black Scorpion, med ei sexy kvinnelig natte-heltinne i strippe-lignende kostyme, men den mangler liksom det lille ekstra for å matche den mer fartsfylte og underholdende Black Scorpion (1995). 

Talisa ser meget heit ut, men var visstnok ikke førstevalget til regissør Wynorski, som ønsket ei mer fyldigere Vampirella, og der Julie Strain var en han hadde sett seg ut som mer passende. Likevel, Talisa gjør ei grei jobb med hva hun har å jobbe utifra, og Daltrey er også en som virker å kose seg her, liker spesielt sluttscenen der han flyr rundt i ei dramatisk kappe og lager hvese lyder i hva som ser ut som en t-bane undergang, da med Talisa løpende etter seg, så godt hun kan i sine høyhælte sko. 

Som vanlig med ei Jim Wynorski produskjon, må det hives innpå litt hyggelige mengder av blondiner med svære pupper og rumper, og vi får selvsagt litt ekstra bonus-bilder av damenes fyldige talenter.

Alt i alt, ei nokså lettglemt b-film, men den skal få for en viss små-komisk stemning og skuespill, og ikke minst tåpelige kostymer.

4/10

[Elgen.]

Red Sun (1971)
Med Charles Bronson, Ursula Andress, Toshiro Mifune og Alain Delon bl.a i rollene

 Litt uvanlig western dette, regissert av britiske Terence Young og spilt inn i Spania. Bronson og Delon er to banditter som stjeler et sverd og gull fra et tog der den japanske ambassadøren er passasjer. Sverdet er en gave til den amerikanske presidenten. Delon stikker av med hele byttet og regner med at Bronson er død. Det utvikler seg til en jakt der Bronson og Mifune slår seg sammen, Bronson vil ha gullet og Mifune vil ha sverdet. Jeg likte den litt odde kombinasjonen der vest møter øst i en western. Nå har jeg sett lite Bronson-filmer men synes han er litt for mye "Bronson" og litt for lite Link som karakteren han spiller heter. Gledelig å se søte Julie Andress som spiller "skøge" som det het på tekstingen til DR2.  Vi får et glimt av daiene og stumpen hennes som er et pluss (!) Noe som er mindre bra er comanche-indianerne som er ikledd kostymer som ser ut som gamle militæruniformer. Kanskje jeg bommer litt her men det var noe jeg reagerte på i hvert fall. Jeg koste meg og kjedet meg aldri under filmen. Jeg gir derfor en ganske ok

7/10

[Frank.N.Steen]

dengelgen skrev (20 minutter siden):

Red Sun (1971)

Tror vi ender opp med mye av den samme rating/oppfatning, og huskes som ei tidvis underholdende western "buddy-cop" vest møter øst handling, der for min del mye av grunnen til suksessen skyldes vel først og fremst tøffingene Bronson og Mifunes kjemi, samt at det gikk ganske så fort unna i svingene. 

Sett den et par ganger, men likte denne mye mer enn den små-skuffende Chatos Land, som ble forsøkt på ny for ei kort tid siden, og nei, det ga dessverre ingen stor gevinst. 

Angående dette med handlingen omkring et verdifullt sverd og øst-møter vest/buddy-cop lignende scenario, så huskes jeg ei ikke så gæren sen 80-talls actionfilm med Kiefer Sutherland og Lou-Diamond Phillips som het Renegades der også hadde et ganske likt opplegg, hvor et verdifullt indianer-spyd (eller noe lignende) blir rappet, og Sutherland og Phillips virket å ha masser av kjemi i hop, som gjorde at de ellers små-dølle cowboyfilmene Young Guns 1 og 2 ga ei viss form for underholdning tilbake (for min del) og føler det fungerte utmerket også i Renegades. 

Endret 28. juli 2020 av Frank.N.Steen

[Delvis]

The Mission ( 1986)

Ble endelig å se denne sagnomsuste filmen som er blitt skrytt oppi skyene av mange.
Fin film, men hadde ventet mer ut av dette. Vi fikk ikke komme helt nær nok det som skjedde, og det ble mer kulisser
farger, pynt, predikener, sang, klær, utstyr og sånn, enn nerve i handling og skuespill.
Bør kanskje se den flere ganger.

6/10
 

[Frank.N.Steen]

Sorority House Massacre II (1990) av Jim Wynorski

"Klassisk" Jim Wynorski sleaze, der virker å være ei slags "fortsettelse" fra de Roger Corman produserte slasher filmene Slumber Party Massacre serien man jo har tidligere vært innom, og her møter man på ei gjeng med barmfagre studentiner som er på utkikk etter et nytt og rimelig priset hjem, og finner så seg raskt til rette i hva som skal vise seg å være åstedet for den notoriske seriemorderen Hocksatter og hans brutale massakre av ei rekke unge kvinner, 5 år tidligere.

Joda, jentene lar seg ikke skremme, og ikke nok med at huset er fylt med nasty ting og tang fra tidligere eier, men de har sin egen sleske og fete nabo, som lusker rundt bakom gardinene og lager tunge stønne lyder, og har et talent i å plutselig poppe innom, fra tid til annen, selvfølgelig uanmeldt.

For å holde ut første natten, bestemmer jentene seg for å grave litt i kjelleren, hvor de finner blant annet mye rare gjenstander, og det tar ikke lange tiden før klesplaggene faller, og vi får ei maktdemonstrasjon av Wynorski når det gjelder i å lesse på med imponerende mye mengder av tits and ass, hele tiden. 

Det startes med ei klassisk dusjscene, og her blir pupper og rumpe smurt godt inn, og kameraet tar seg god tid på hver fyldige kroppsdel, og hva skjer så? Joda, ei ny bimbo spretter innom mens bimbo 2 står naken i dusjen, og plutselig faller mer klær, og enda mer pupper og rumper er på full display, og tiden flyr av gårde. Jentene kler på seg, og før man rekker å blunke har kamera zommet rett inn i bakenden på ei tredje babe, som først tar på seg klær, for så å ta dem av igjen, og vise frem sine fyldige talenter. 

Stopper det der? Selvsagt ikke, tiden går, og babe nummer 4, ei brunette med noe smalere frontparti enn sine medsøstre kler på seg, men ikke før hun har vist seg godt frem, og så tenker man at nå har vel budsjettet blitt blåst fullstendig på naken hud, og neida, Wynorski bare fortsetter og fortsetter.

Neste scene viser alle jentene samlet i undertøy (og knapt nok det) og sitter nesten å venter på ei putekrig, men det blir fest og moro, og alt av "handling" er fullstendig glemt, og klart, det var nok også tanken bakom alle disse tits and ass close-up scenene, som må ha tatt opp minst 40 prosent av filmen.

Resten er klipp med han feite og nasty naboen som sikler og stønner over sine nye naboer, samt flere minutter med gamle klipp fra den originale Slumber Party Massacre filmen. 

Jeg skal være ærlig at jeg var nesten på vei til å gi den ei snill 4/10, for damene er deilige og det er en viss "sjarm" her, men siste 20-25 minuttene ble ekstremt seige og lange, spesielt når de mer "interessante" damene forlot for tidlig, og man sitter igjen med de ikke fullt så likandes bertene, sleske naboen og noen random klipp fra ei strippebule med noen etterforskere som, ja, koser seg og nei, det er en skikkelig møkkafilm, ingen tvil om det. Så der forrige Wynorski eventyr hvert fall var noe ufrivillig komisk, blir denne mer små-kjedelig, tross de ekstreme mengdene med pupper og rumper, og er nesten overrasket over å ikke se Linnea Quigley, Brinke Stevens, Michell Bauer eller Kelli Maroney få hver sin dusjscene hvor de smører inn sin nakne kropp i 5-10 minutter hver, men de gjorde vel noe lignende med Nightmare Sisters (enda tilgode å se, men virker som ei "interessant" film).

3,5/10

[Hitherto]

Frank.N.Steen skrev (4 timer siden):

de har sin egen sleske og fete nabo, som lusker rundt bakom gardinene og lager tunge stønne lyder, og har et talent i å plutselig poppe innom, fra tid til annen, selvfølgelig uanmeldt.

Orville Ketchum - en legendarisk karakter! ? Mannen knivstikkes, kveles med kjetting, druknes i toalettet og skytes gjentatte ganger, men kjemper til siste slutt. Hans tilstedeværelse sier litt om hvor alvorlig Wynorski tok filmen.

Merket for øvrig at jeg gav beng i samtlige hovedpersoner. I Slumber Party Massacre filmene (de to første i alle fall) håpet jeg noen skulle overleve. Her forstod jeg at jentene åpenbart ikke ble hyret på bakgrunn av skuespillertalent. Å balansere karakterer som står for såpass hard fanservice med habil karakter-interaksjon er vrient. Særlig når filmen er så fjollete.

Til tross for hvor god filmen ikke var - når det kommer til sleazy B-film skrekk skulle jeg ønske man fortsatt lagde flere slike filmer.

Endret 29. juli 2020 av Hitherto

[Frank.N.Steen]

Hitherto skrev (7 minutter siden):

Orville Ketchum - en legendarisk karakter! ? Mannen knivstikkes, kveles med kjetting, druknes i toalettet og skytes gjentatte ganger, men kjemper til siste slutt. Hans tilstedeværelse sier litt om hvor alvorlig Wynorski tok filmen.

Ja, var noe med "ketsjup" i navnet, man dæven, han fikk kjørt seg ja.  En kar som virkelig jobbet for maten sin og vel så det.

Måtte nesten lete opp fyren når du nevnte han, og jaggu meg har han ikke ei rolle (i følge Wikipedia) i Sorority House Massacre 3 også, og denne går visst også under tittelen Hard to Die (1990), og med flere av de samme "talentene" inkludert. 

Ser filmen ligger ute i sin helhet (og forhåpentligvis masser av puppelighet også) på Youtube, så da vet jeg hva man skal kaste bort kvelden på å se ja.

Hitherto skrev (10 minutter siden):

Til tross for hvor god filmen ikke var - når det kommer til sleazy B-film skrekk skulle jeg ønske man fortsatt lagde flere slike filmer.

Vel, jeg beskrev jo Sorority House Massacre II for ei møkkafilm, og føler nesten, bare nesten litt dårlig samvittighet for min noe strenge rating, men må jo si meg enig i at denne type b-film er vel nærmest "kunst" å regne i forhold til mye av det som går for moderne b-filmer siste 10-15 årene, med tonnevis av generiske og gørrkjedelige DTV/VOD titler, ofte der har langt, langt større budsjett og talenter å jobbe utifra og likevel total møkk i pakke blir det.

Jim Wynorski tross sin åpenbare (men hvem kan klandre ham?) puppe og rumpe fiksjon, har jo lagd en del artige og absolutt severdige b-filmer, der har knapt nok med budsjett og skuespillere, men det er noe med denne sleazy sjarmen og måten å gjøre film på, som likevel fungerer, og klart, en stor dose med deilige damer og sinnsvake gærninger osv, hjelper jo alltid på, men ytterst få av de jeg har vært borti, har vært så fæle at man knapt orker å se dem ferdig, eller virkelig lider under veis.

Ser jeg har en god vei å gå, før man har kommet skikkelig i gang med å se ferdig en større porsjon av hans arbeid, og tviler på at jeg kommer så langt, men skal hvert fall forsøke å se litt mer av hans tidligere filmer. Tviler på at mange vil komme opp mot hans magnus opus, som for meg er fortsatt Chopping Mall (1986), og forventer vel ikke at det skal skje med det første, men håpet er kanskje på noe artige overraskelser her og der.

[Frank.N.Steen]

Hitherto skrev (19 timer siden):

Orville Ketchum

Joda, this guy sure took one hell of a beating, ingen tvil om det.

Da fikk man også med seg Hard to Die aka Sorority House Massacre 3 (1990), der kan vel egentlig kjapt beskrives som film nummer 2 satt til ei skyskraper fremfor et falleferdig student-frat house, og her får man også nesten de eksakt samme "skuespillerne" og karakterene fra forgjengeren attpåtil, og vil regne med at Wynorski gjorde begge filmene unna i rekordtid på noenlunde samme tidsperiode, klassisk Roger Corman movie-making, og ikke rart Jim ble såpass ofte og jevnt benyttet av den legendariske produsenten.

Uansett, her møter vi de sjarmerende og deilige damene, som alltids kledt opp som de er i ferd med å plukke opp nasty kunder på det lokale og slimete gatehjørnet, men resten av tiden er det ellers minimalt med klær disse har på seg, og ikke minst masser av dusjscener, tror faktisk alle jentene dusjer her, og lo godt når Wynorski fant på en geniale unnskyldning til ei "wet-hot-t-shirt" filmscene (og ja, nevnte jeg at de forresten roter seg ned i en tvilsom og skitten kjeller?) der utløses grunnet ei røykstump som setter fyr på noe søppel, og sprinkelanlegget sørger for at damene blir kliss våte og joda, ikke lenge etter må klær og tøy byttes ut, og pupper og rumper i hopetalls ankommer, og sleazen er i gang for fullt.

Midt opp i det hele finner vi jo da den alltids "sjarmerende" vaktmesteren Orville Ketchum, som her dukker opp så ofte og jevn og trutt uti filmen, at man rekker ikke å blunke en gang, før han er tilbake, og virker å ha mer liv enn ei gjeng med bakgårdskatter til sammen, for han får virkelig kjørt seg her, og blir knivstukket (flere ganger), strangulert, skutt (flere ganger) og attpåtil kastet ned fra toppen av ei høy bygning, og likevel ender han opp med å få dama til slutt, en skikkelig pikenes Jens det der ja.

Liker hvordan han i begge filmene har bare forlagt nøklene sine i trusa si, og virker som jentene tross sin avsky ikke har noe problemer med å ta i mot disse nasty nøklene, og hvem vet hvor lenge og ofte de har ligget i Orvilles underbukser.

Det spares ikke på mengder med nakenhet, idioti og galskap her heller, og må si at jeg følte denne lykkes noe mer med å underholde, og hjalp faktisk på å inneha mer av Orville, fyren er jo en vandrende blink eller punchingbag, og hele tegneserie-volden fungerer faktisk bedre nå som man har begynt å "vende" seg til denne type karakterer og setting.

Klart, det hjelper jo også godt på at de har mer å rutte med, enn kun et falleferdig hus, for her er det jo en hel bygning å ta for seg, og det sørger for flere muligheter til å underholde og utvide denne latterlige historien på.

Vi får også små innhopp av de samme politietterforskerne fra forgjengeren, en frustrert porno-regissør, en slesk drittsekk eller fler, og ja, det hele avsluttes jo faktisk ganske så bra for Orville, han ender opp med den fineste og åpenbart smarteste dama, så alt slitet var ikke helt til ingen nytte.

Dessverre som med forgjengeren blir det kanskje noe gjentagende, men heldigvis ikke nok til at man sitter å nikker med huet de siste 20-25 minuttene, og blir så med ei langt "bedre" rating av:

4,5/10

Hadde vært interessant å sett hvor langt ut en ville ha kommet i disse filmene, dersom en skulle prøvd seg på en drikke lek, og tatt ei sipp for hver gang Orville dukker opp helt "randomly", eller blir utsatt for brutal vold, for ikke å glemme alle nakenscenene til jentene, og ville vel ha vært innlagt på legevakta etter et par minutter, om ikke før.

Endret 30. juli 2020 av Frank.N.Steen

[MrPets]

Upgrade (2018)

Strålende lavbudsjettfilm som engasjerer fra start til slutt. Særdeles aktuelt tema, om enn ikke særlig originalt. Det føles dog aldri for klisjefylt, og jeg koste meg stort. Kan på noen måter sammenlignes med Venom (blant annet ved at hovedrollen er kliss lik Tom Hardy), men denne er vesentlig bedre. 

[Mr_Spock]

Upgrade hadde jeg veldig sans for, på tide med et gjensyn snart tror jeg.

I kveld så jeg Walking Tall (2004) med The Rock - kul film, bygget på en sann historie... only in the USA. Ganske far out opplegg, men det funker allikevel pga at filmen aldri tar seg selv alvorlig.

Videre ble det Shark Night (2011) - i 3D. Vi er over i lavere  stadium av B filmer - eller kanskje C ? Ganske underholdende film allikevel. Grei 3D hele veien, men de få undervanns-scenene er fantastiske.

Bra kamera i begge filmene og mye kul musikk. Walking Tall har en deilig åpnings scene med Midnight Rider (Allman Brothers).

 

[Frank.N.Steen]

Mr_Spock skrev (På 31.7.2020 den 4.03):

Walking Tall (2004) med The Rock - kul film, bygget på en sann historie... only in the USA. Ganske far out opplegg, men det funker allikevel pga at filmen aldri tar seg selv alvorlig.

En av de helt klart bedre The Rock filmene fra tidlig 00-tallet og har alltid vært nysgjerrig på å få med meg originalen fra 70-tallet. 

Mr_Spock skrev (På 31.7.2020 den 4.03):

Shark Night (2011)

Var langt fra så fæl som man først forventet, og likte den sånn halvveis, og tror jeg faktisk satt igjen med et noe bedre inntrykk og underholdning enn samtlige av Sharknado filmene.

Ble kun 2 stykk film i går, sovna under den tredje, så da bare ble det slik:

Midnight Sting (1992) aka Diggstown 

Ei sjarmerende, morsom og velspilt svindler-komedie med James Woods, Louis Gossett Jr., Oliver Platt og Bruce Dern i toppform, hvor handlingen er satt til ei mindre sør-stats by hvor en mektig og slesk fyr (Dern) har greid å sikre seg en større rikdom og formue, da basert på juks og fanteri men også takket være hans nådeløse lederskap, mens Woods spiller en mindre sleiping som er ute etter å få ei solid lønningsdag, da etter å ha sittet innesperret i fengsel over ei periode.

De to kamphanene møtes til ei større veddemål omkring ei avdanka og tidligere talentfull tungvektbokser (Gossett Jr.) er i stand til å overvinne 10 kamper mot 10 forskjellige utfordrere på under et døgn.

Sett tidligere, og likte den godt, men helt klart ei som gjør seg litt ekstra gang nummer to. Kanskje ingen klassiker, men virker å være en av disse litt oversette tidlig 90-talls filmene, der er et must for fans av de nevnte skuespillerne. Ellers et ekstra pluss med ei ung og meget flott Heather Graham attpåtil.

7,5/10 

Dudes (1987)

Ei skuffende punk-rock møter western type road-trip komedie, med noen dramatiske innslag her og der, men der dessverre virker veldig halvhjerta levert, og hvor Jon Cryer nok en gang viser hvorfor han aldri ble noen potensiell leading man, men oftest endte opp som han nerdete og komiske sidekicken som alltid kløner det til med det motsatte kjønn, og selv om han forsøker å spille "tøff" greier jeg ikke å se noe annet enn den alltids nevrotiske mammadalten, som vi skal tro er i stand til å ta opp kampen (nesten på egenhånd) mot en gjeng brutale bikere, og enda mer latterlig og lite trolig er det at flotte Catherine Mary Stewart bare kaster seg nærmest i fanget hans tidlig ut, og nei, skuffende og lett glemte saker, der åpner noenlunde lovende men mister seg fullstendig ut i stadig mer irriterende og lite morsomme klisjeer.

Punk og western fungerte dessverre ikke for min del når det gjaldt denne filmen, men å kombinere de to og gjennom musikk derimot, vel, det har det jo vært en suksess flere ganger, men her ble det altså bomtur. Synd, men eneste grunnen til at man ga den ei sjanse var vel i grunn Catherine Mary Stewart, som bare blir stappet inn som random romantisk figur og fremstår mer som ei storesøster enn noe potensielt kjærestemateriale for Cryers karakter, og den siste scenen i filmen oppsummerer greit hennes bidrag, hvor det ser ut som noen bare dytter henne inn, da for å minne seerne om at joda, helten reddet dagen og fikk dama også, tro det eller ei, the end!

4/10

[Winnowill]

Once upon a time in Hollywood.

8/10.

Har ikke vært overvettes glad i filmer fra Tarantino etter de første to jeg så fra han som var Natural Born Killers og True Romance som fikk meg til å styre unna filmene hans (unntak er Pulp Fiction som jeg likte), men tenkte jeg skulle gi denne en sjanse da jeg liker tidskolorittet filmen holder seg i og selvklart de to hovedrollene, Brad og Leonardo. Til tross for at filmen føltes lang så gjorde det lite, jeg likte godt musikken, fargene og årstallet filmen durte avgårde i. Biten med Sharon Tate og Manson var interessant da jeg har lest endel om det tidligere. Siste del av filmen kom virkelig bardus på, plutselig var det bare fullstendig galskap, og når 

Spoiler

hun ene dama kom hylende med pistolen i hånda, kræsjet ut vinduet så Leonardo skvatt, da lo jeg som en tulling.

Klarer ikke helt å bli enig med meg selv, om jeg skal lande på 7 eller 8, men lar den få en 8 enn så lenge. 

3 andre filmer som ble sett på rappen;

 Rocketman - 5/10.

I am not your Negro - 8/10.

Solace - 4/10.

Endret 1. august 2020 av Winnowill

[Frank.N.Steen]

For Better or Worse (1995)

Romantisk "screwball" type komedie, hvor Jason Alexander har både regi og hovedrolle, da som ei noenlunde avdanka og ensom fyr som har verken jobb, dame eller noe særlig annet i livet å juble over (hører kjent ut? Vel ikke langt unna ei George Costanza light utgave, da med kjøpe hår og  masser av nevrotiske anfall på lur)  og hvor hans mer "suksessfulle" og sleske playboy bror (James Woods) plutselig ankommer midt på nattetid i hop med sin nye kone (Lolita Davidovich) og før man vet ordet av det, blir man så "kastet" ut i ei rekke med over-the-top komedie klisjeer på rekke og rad.

Denne har jeg sett to ganger tidligere, men begynner å bli veldig lenge siden, og var på en tid man var såpass opphengt i Seinfeld og alt med det showet og spesielt favoritt karakteren min (George Costanza) at jeg virkelig forsøkte å få sett unna det meste Jason gjorde på film og tv. Dessverre ble det vel tydelig og klart at han sjeldent lyktes eller fikk særlig gode roller (de fleste virket å ha eller være sterkt inspirert av George) til sendt, og måtte ofte spille sinna og frustrerte tapere, og det er moro når det fungerer og er backet opp med et godt manus og setting, men ikke så dersom det er et heller svakt/dårlig manus og ikke fullt så imponerende film/tv-show.

For Better or Worse er en lite imponerende film, ingen tvil om det. Den føles og sees i grunn ut som noe der henger igjen fra tampen av 80-tallet og lignende retro-Screwball type filmer, og fleste av sketsjene/humor forsøkene har man allerede sett bli gjort så utallige manger ganger før, at intet nytt her. 

Musikken i filmen er blant de mest gyselige, cheesy og irriterende soundtrackene man har vært borti, der et slags A-Capella kor/gruppe konstant brøler ut: "BAAAAAAH-BAAAAAAH-BAAAAAH-DAAAAA-LA-LA-LA" osv, for ikke å glemme synger hva som kommer til å skje, eller skjer på skjermen as we speak, og dæven, det er så gjennomført fælt å høre på, at nei, slikt kan jo gjøre mye skade på hørsel og inntrykk av hva man får i retur.

Heldigvis hjelper det jo på at de tre hovedkarakterene Alexander, Woods og flotte Davidovich utgjør en fin kjemi sammen, og hvor Alexander og Davidovich senere ville jobbe sammen igjen med stor suksess via den herlige animerte tv-serien Duckman: Private Dick, og gjennom en av de aller beste episodene fra det showet, og hvor Lolitas stemme er så damn sexy og forførende at, ja, må få et gjensyn med den serien snart.

I mindre roller (ganske mange kjentfolk medvirker her) finner vi Joe Mantegna og Jay Mohr som to idiotiske kjeltringer, Rob Reiner som tvilsom doktor og Rip Torn som politietterforsker. Tror også en eller flere av Panter-tantene også er innom her. John Amos som Vietnam veteran som jobber med å rydde unna ei hektisk golfbane var små-morsom, mens Robert Costanzo som slesk og meget hårete utleier gjør alltids en minneverdig innsats i mindre roller.

Samtlige av de involverte var nok klar over hva de hadde å jobbe med, og at det ikke var noen "stor" film til å begynne med, og det er litt synd, for enkelte scener er faktisk både morsomme, velspilte og tidvis fine, men det føles mest som ei forhastet tv-film som sikkert ble klint i hop i siste liten, under et meget hektisk arbeidsprogram for alle de involverte, der jo var opphengt i filmer, tv-serier og annet, så sluttresultatet er antageligvis ikke så fælt som man kunne fått, men skjønner jo greit at denne ikke ble noen hit, verken blant fans eller kritikere.

Som nevnt tidligere, ingen god eller spesielt imponerende film, men den har sjarm, feel-good sådan og jeg er veldig glad i samtlige av de som dukker opp her, så slikt kan jo være med å løfte ei noe svakere (og kanskje mer realistisk rating) om til en, vel, meget snill og ender så med:

5/10 

Blood Beach (1980)

Ei av disse tidlig 80-talls skrekkfilmene som jo alltid virket meget interessant, da mye grunnet den tøffe tittelen, utallige kule filmpostere, karer som Burt Young og John Saxon, og ikke minst taglinen: "JUST WHEN YOU THOUGHT IT WAS SAFE TO GO BACK IN THE WATER – YOU CAN’T GET TO IT."

Der sikkert var ei referanse i retning av Jaws filmene. Uansett, denne filmen er så langt unna den slags i kvalitet og underholdning (for meste parten av tiden) en kunne komme, der en må jo gi gutta bakom ideen om en strand som spiser folk, vel, noe kreditt for å gjøre ei utrolig cheesy og komisk "filmmonster", og der ikke ville by på for mye og store utgifter med tanke på spesial effekter osv. 

For de fleste scenene er jo stort sett folk som uler og skriker mens de ligger eller står i sand, masser av det. Nesten like genialt og sparsommelig som den latterlige sci-fi filmen man var innom tidligere i år fra 50-tallet, med usynlige romvesen som verken kunne blitt sett eller hørt, og med det hadde man spart mye penger og kunne fokusere på langt viktigere ting, som elendig skuespill og hysteriske hår sveiser/kostymer osv.

Uansett, Blood Beach endte dessverre mest opp som et overlangt gjesp, der hovedkarakterene var av typen man ikke kunne brydd seg mindre om, og hvor herlige typer som Burt Young og John Saxon øyeblikkelig stjeler showet med de få scenene de har å jobbe med, mens resten går rett i glemmeboka. 

Selve monsteret i seg selv er heller ikke mye å juble over, noen små-artige scener men sammenlignet med en annen og overlegent bedre monster-film med strand/havet som nærmeste "arbeidsplass" eller matfat, Humanoids from the Deep (også fra 1980), kommer nok Blood Beach ganske så svakt ut av det hele. 

Begynte å små kjede meg tidlig ut, og hjalp ikke på med ei forferdelig bildekvalitet, der enkelte scener ser man knapt hva som foregår. 

Hjelper ikke på at flere av scenene ofte foregår i det totale mørket, så nei, glad jeg ikke punget ut masser av penger på denne b-filmen. 

4/10   

World Gone Wild (1987)

Ny dag, ny b-film med vakre Catherine Mary Stewart og denne gang ei noe bedre og mer givende film, der åpenbart har hentet masser av inspirasjon fra mesterverket The Road Warrior (1981), men særlig lenger enn det kommer nok ikke denne lavbudsjetts videofilmen hvor vann og mangelen på den slags, nok en gang utgjør en større slagmark for fremtidens beboere.

Bruce Dern spiller forresten også her, en ganske så artig rolle og føles nesten litt som Mark Rumsfield utpå nye eventyr, og passet godt inn i denne type sci-fi/action. 

Michael Pare ble aldri noen potensiell leading man, men dukket ofte opp mange tøffe og underholdende 80 og tidlig 90-talls filmer. Den som stjeler showet må vel sies å være den tidligere britisk pop-stjerna Adam Ant, da fra new-romantic tiden og bandet Adam and the Ants,  som skurk.

Alt i alt, ei tidvis underholdende post-apokalyptisk film, der ikke er så altfor langt unna å bikke opp til ei snillere rating, men kanskje den gjør så ved et senere gjensyn:

5,5/10  

Noises Off...! (1992)

Forviklingskomedie med stor F, der man var innom tilbake i 2013 og innså tidlig ut at DVD coveret hadde åpenbart solgt den som ei helt annen film, og det hjalp ikke på at en hadde ei lengre feide med feber, kvalme og elendig nattesøvn på den tiden, så denne litt over hysteriske settingen og karakterer, ble total miss for meg den gang. 

Likevel, jeg la den til side og bestemte meg for et nærmere gjensyn, da jeg er veldig glad i de fleste av skuespillerne som medvirker her (Michael Caine, Christopher Reeves og John Ritter blant andre) men denne type humor må en kanskje være litt i den rette "stemningen" eller humøret for å takle, og jeg var ikke der for 7 år siden, det er helt sikkert.

I natt ble det ei langt mer hyggelig affære, kanskje ikke en konstant latterutbrudd, men helt klart mer givende enn forrige besøk.

6/10