Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Delvis]

Syns Starman ser litt interessang ut, satt den på lista. Aldri sett den heller.
Ang. Jeff Bridges og sc-fi så kom jeg på K-Pax. En film jeg trenger se igjen, husker jeg likte den godt.

[Mr_Spock]

Søndagsettermiddag er fin tid for animert - satte på Rio (2011) - søt, spennende og morsom, gode stemmeskuespillere - også veldig kul location med Minnesota/Rio de Janeiro, samba og karneval og greier, ser fantastisk ut - særlig i 3D.

[Reg2000]

21 hours ago, Winnowill said:

The Old Guard - 7/10. 

Denne likte jeg, fin flyt gjennom filmen, bra action og likte godt at man ikke fikk hele historien servert umiddelbart. Ja takk til film nr 2.

Jeg så også denne nylig å må si det kanskje er den beste Netflix filmen hittil. Bra action og Charlize Theron passer veldig bra som actionhelt. Skal jeg klage på noe så er det alle sidekarakterene som ikke får nok å gjøre til å bli interessante og en ganske dårlig stereotypisk ond vitenskapsmann som skurk.

[Frank.N.Steen]

Delvis skrev (4 timer siden):

Ang. Jeff Bridges og sc-fi så kom jeg på K-Pax. En film jeg trenger se igjen, husker jeg likte den godt

Godt tips det ja, og en av disse hvor det blandes godt i hop med sci-fi, drama og masser av feel-good stemning. 

Angående Jeff Bridges, så er det ei film (tipper tidlig 90-tallet) der jeg alltid har hatt lyst til å se igjen men glemt tittelen på (akkurat nå) men filmens handling/plot huskes nok mest for den intense og gufne innledningen, der dreide seg om en mann der overlever uten ei eneste skramme (fysisk) en forferdelig flystyrt, men som etterhvert begynner å få store problemer med å takle hverdagen, grunnet skyldfølelse og skam over at akkurat han, av så mange slapp unna, men samtidig får han jo også ei følelse av å være "udødelig" og tester stadig nye og etterhvert farlige grenser, som tærer på familie og jobblivet.

En del bruk av U2 låter, noe som virket å gå igjen i flere av 90-talls filmene til Bridges, husker også thrilleren Blown Away (1994) med Tommy Lee Jones, der også benyttet seg av flere U2 spor, men ei mer ufrivillig komisk film i grunn, mye takket være Tommy Lee Jones over-the-top bad guy rolle.

[Delvis]

Fearless 1993 må det være, ser interessang ut ja. Takk for tipset, satt det på lista ?

[Frank.N.Steen]

Delvis skrev (11 minutter siden):

Fearless 1993 må det være, ser interessang ut ja. Takk for tipset

Bare hyggelig. Takk tilbake, forresten. ? Fearless ja, jeg var nok helt på viddene, da med tanke på hva man trodde filmen het.

Tror det var Isabella Rosselini og Rosie Perez, blant annet som også medvirket her. Nei, får se om jeg kan få sett den igjen, for likte den godt.

Av scener jeg likte veldig godt (faktisk en meget sterk sådan), og som hang igjen i lang tid, var helt klart den hvor Bridges karakter finner ei viss "trøst" (eller forbindelse er vel mer rett å si) da med en annen overlever fra flystyrten, som jo også sliter med å takle hverdagen og ikke minst skyldfølelsen:

 

[Mr_Spock]

Dro til med noen flere filmer, litt eldre saker:

Short Circuit (1986) - med Steve Guttenberg og Ally Sheedy i en litt merkelig robotkjærlighetskomedie ? til og med GW Baily er med. Koselig 80 talls stemning, med masse absurd humor - særlig fra Steves indiske kollega/kompis som hele tiden uttaler det meste feil ? roboten er veldig kul.

The Seventh Sign (1988) - over til okkulte greier - end of days opplegg, bestandig interessant. Demo Moore er god - det er også Jürgen Prochnov. Godt laget og spennende film.

Så var det videre til satan selv, med Damien: Omen II (1978) - en god oppfølger, veldig bra regissert og produsert film. Åpenbart påkostet - gode skuespillere. Småcreepy film hele veien. Veldig god bildekvalitet på denne gamle filmen på blu ray.

[Gouldfan]

Western filmen signert Coen bros på Amazon anbefales.

True Grit.

 

Spesielt for de som liker rettelse Kurt Russell og Bone Tomahawk...

Denne filmen er mye bedre, Jeff Bridges I lignende rollefigur...

Endret 13. juli 2020 av Gouldfan

[Delvis]

Gouldfan skrev (3 minutter siden):

Western filmen signert Coen bros på Amazon anbefales.

True Grit?

No country for old men er en av de bedre filmene jeg har sett.
 

[Frank.N.Steen]

Mr_Spock skrev (8 timer siden):

Short Circuit (1986) - med Steve Guttenberg og Ally Sheedy i en litt merkelig robotkjærlighetskomedie ? til og med GW Baily er med. Koselig 80 talls stemning, med masse absurd humor - særlig fra Steves indiske kollega/kompis som hele tiden uttaler det meste feil ? roboten er veldig kul.

En eldre barndoms favoritt det der ja. Guttenberg var med i en del vellykkede og gode eventyr og komedie serier (Police Academy, Cocoon, Three Men and a Little Lady osv) på den tiden, men akkurat med Short Circuit ble det vel kun med den første, for tror Steven Fisher (han "indiske" kollegen) overtok som hovedrolleinnehavere i oppfølgeren, som dessverre ble sett for en del år siden, og viste seg å være, vel ,ikke spesielt imponerende.

Short Circuit derimot, var jo en artig og underholdende sci-fi familiefilm, der selve roboten (Johnny-5) virket å være til inspirasjon for blant annet Disneys WALL-E (i design hvert fall) og et par roboter fra div tv-serier, særlig ei ved navn Big Macc der dukket opp i en (eller flere) episoder av den originale Teenage Mutant Ninja Turtles serien.

Men, ja. Johnny-5 er noe for seg selv, og en av de mer vellykkede og minneverdige filmrobotene fra åttitallet.

Endret 13. juli 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Så igjen Luc Bessons Subway (1985) med blant andre Isabelle Adjani, Christopher Lambert og Jean Reno i natt. Sett før, men husket i grunn fint lite, annet enn at store deler av handlingen ble tatt for seg i en t-bane undergrunn/stasjon, og at den ble tidligere sett via ei DVD utgave som virket å fremheve den som ei fartsfylt "post-apokalyptisk action film", noe den så absolutt ikke endte opp med. Det, og at den var på fransk, med elendig tekstet engelsk, gjorde at forrige visitt ble ei heller noe, skuffende affære.

Nå med engelsk tale (ganske sikker på at skuespillerne bidrar med sine egne stemmer, ikke dubbet) og bedre (norsk tekst) samt at man visste at det ikke dreide seg om en sci-fi action film, vel, gjorde muligens at en gikk inn litt med litt andre forventninger enn tidligere.

Handlingen er så som så, rotete men mange interessante og artige skruer man møter i Paris sin undergrunn, og stemningen og musikken (Reno er ei killer på trommene) er nok mye av grunnen til at den stiger et stort hakk i boka og ender så med ei:

6/10

[UleDule]

Shadow of a Doubt (1943)

Newton-familien, som holder til i Santa Rosa, California, aner fred og ingen fare. Deres eldste datter Charlie og hennes onkel med samme navn har et dypt bånd på et nærmest spirituelt nivå. Etter «niese Charlie» finner ut at «onkel Charlie» er mistenkt for mord, begynner ting å ta seg opp.

«Shadow of a Doubt» er en klassisk «Golden Era» Hollywood-film, omtalt som Hitchcock’s personlige favoritt fra egen katalog, og en film mange anser som hans første mesterverk. Jeg kan absolutt se hvor dette kommer fra, selv om jeg ikke er helt enig selv. For å utdype må jeg nesten gå inn på visse «spoilers»…

(filmen er nesten 80 år gammel, men er du fortsatt veldig følsom på dette området, kan du anse deg selv som advart nå)

Et av problemene, er at jeg i løpet av handlingsforløpet ender opp med å forvente en større pay-off eller sjokkfaktor enn det filmen omsider frembyr. Hintene om at det er noe «feil» med onkel Charlie er så åpenlyse fra første stund (som jeg føler er litt slurvete i seg selv), at jeg regelrett forventer en ekstravagant tvist mot slutten.

Dog, jeg føler også litt av «problemet» her faktisk er at Hitchcock ellers er så sabla forut for sin tid. Han har en forholdsvis frisk humor, en evne til å unngå klisjeer, samt er eksepsjonelt dyktig på å mystifisere handlingsforløpet ved å aldri si ting rett ut. Dette åpner for at han har potensiale til å kunne sjokkere oss ved oppgjørets time, som jeg da implisitt også forventer.

På toppen av at det aldri kommer noen slik tvist (ikke som lever opp til nivået på resten iallfall), topper skuffelsen seg ved at skurken på billig vis dør på grunn av et klønete «snublefall». Antiklimaks er ordet.

Ellers føler jeg også at romansen mellom niese-Charlie og Jack er litt unødvendig. Ja, det gir henne en grunn til å kunne å betro seg til noen utenom familien, men hele kjærlighetsgreia blir litt påklistret.

Likevel må det sies at dette er en veldig god film alt tatt i betraktning. Den har gjennomgående såpass gløgge momenter at det aldri blir kjedelig. Jeg digger for eksempel den mørke humoren i scenene mellom Herbie og Joseph, som foran ansiktet på morderen diskuterer hvilke metoder som er best om man ønsker å drepe noen uten å bli oppdaget. Jeg liker også alle de gåtefulle elementene, hvor ting ofte ikke blir direkte artikulert, samt hvordan overtro alltid er et underliggende tema.

Skjønt med en noe skuffende konklusjon, er dette absolutt en skikkelig «Hitchcock-film» – engasjerende fra start til slutt!

7/10

[UleDule]

Danielzu skrev (På 11.7.2020 den 2.12):

The Lighthouse 

 

En herlig filmatisk opplevelse, et cinematic  fornøyelse å se på. Robert Pattinson og William Defoe spiller hverandre gode, to flotte skuespillere. Vil ikke si så mye av handlingen da den er opp til hver enkelt å bedømme what's what. 

Bedre enn The Witch i min mening (Eggers første film)

Anbefales!

Helt enig! Selv om The Witch også er god, merker jeg stor forbedring i regien hans. Som lover meget bra for fremtiden!

Om den er "artsy-fartsy" for the sake of it, eller om det ligger en masse psykologi i bunn for alt det absurde som skjer kan jeg ikke uttale meg om her og nå. Poenget er at den er forbasket underholdene og stemningsfull hele veien. Litt som en Tarantino-film der omtrent hver eneste scene er gull uavhengig av resten. Elementene av isolasjon og brorskap (og all galskapen denne kombinasjonen fører med seg) traff meg utrolig godt. Det er en film som blander horror og humor på en så original måte at man aldri kan forutse hva som kommer til å skje.

Dette er nok min 2019-favoritt.

Endret 14. juli 2020 av UleDule

[Frank.N.Steen]

Body Bags (1993)

Ei tv-film antologi, bestående av 3 deler (kortfilmer) der 2 er av John Carpenter og en av Tobe Hooper. Synes de to første delen var de som sto seg best igjen, spesielt den med Stacey Keach som en tynnhåret mann som blir etterhvert fullstendig besatt av tanken på å få seg ei fyldig løvemanke, og er villig til å ofre absolutt alt for å oppnå dette. Dessverre, slik kommer ofte med helle tvilsomme sideeffekter og disse slår jo etterhvert til, på meget uheldig vis.

The Eye med Mark Hammill var nok den mørkeste av disse kortfilmene, og åpner meget lovende, litt ala The Hand (1981) med Michael Caine, der en viktig kroppsdel blir ødelagt under ei bilulykke, og når han så senere får muligheten til å få erstattet sitt tapte øye, viser det seg at det har tilhørt en tidligere og fange, som har gjort fryktelige ting, der nå hjemsøker sin nye eier og driver ham til vanvidd.

Body Bags, vel, tross av mye talenter både foran og bak kamera, så blir det som mange av disse horror-antologi filmene, der enkelte er mye bedre enn de andre, og det blir rett og slett mixed bags av slikt og ender til slutt opp med ei:

5,5/10

[UleDule]

Jojo Rabbit (2019)

Denne filmen, regissert av den forholdsvis unge nykommeren Taika Waititi, har blitt svært godt mottatt etter den kom ut for bare noen måneder siden. Det var en fryd å kunne dra på kino igjen etter flere måneders kinofaste, grunnet Covid-19.

Dessverre levde ikke selve filmen helt opp til forventningene. Og det er egentlig litt vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva som er grunnen.

Vel, kanskje litt av problemet er at dette i all hovedsak er en komedie, men hvor humoren i seg selv bare ikke slo helt an for meg. Det har ingenting å gjøre med at jeg tar meg nær av mørk humor (tvert imot!), men jeg føler jeg allerede har sett konseptet «barn som gjør og sier drøye, ikke-barnevennlige, ting» i filmer som Kick-Ass. I tillegg var det for lite her som var vittig nok til at jeg faktisk dro særlig på smilebåndet. Mye av det ble bare for «teit».

Kanskje det også har å gjøre med at barneskuespilleren Roman Griffin Davis ikke overbeviser meg skikkelig i rollen som Jojo. Sånn blir det kanskje fort når et barn uten tidligere erfaring skal spille protagonisten (Jake Lloyd er et godt eksempel på dette). For øvrig synes jeg heller ikke Waititi selv (altså regissøren) er en spesielt bra Adolf. Han er verken morsom eller ond nok.

Kanskje er problemet nettopp det at humor og drama ikke er godt nok balansert? Til å være en film om andre verdenskrig har veldig få scener til hensikt å gjenspeile faenskapen som vi forbinder med andre verdenskrig. Det var kanskje hele pointet med konseptet? Jeg tror bare det hadde vært langt mer effektivt om det var sterkere kontraster mellom ondskap og humor. Inglorious Basterds gjør dette tilsynelatende perfekt. Den føles ut som en film om andre verdenskrig, selv om den også har mye mørk humor i seg.

Filmen har et veldig originalt premiss, med ganske interessante karakterer spilt av flere (andre) gode skuespillere. Den suger ikke(!), men den var ikke helt for meg. Men så er jo humor også en av de mest subjektive tingene der ute.

6/10

 

Endret 14. juli 2020 av UleDule

[Frank.N.Steen]

Under Solen (1998) av Colin Nutley

Ei meget fin og velspilt svensk film det her, og der byr opp til et "trekant" drama hvor en ensom og noe "enkel" mann (Rolf Lassgård) begynner å bli rimelig lei av ungkars tilværelsen utpå landet, og når hans gamle husholderske tar kvelden, benytter Olaf seg av å prøve ut en avisannonse om ei langt yngre kvinnelige husholderske. Det går ikke lange tiden før hans annonse blir besvart, da av en ung og meget vakker kvinne fra storbyen (Helena Bergstrøm) som snart finner tonen med Olaf. Dette skal derimot raskt medføre til ei viss maktkamp mellom Ellen og den små-sleske og manipulerende "vennen" til Olaf, Erik (Patrick Widerberg) som innser at hans tak på Olafs liv, spesielt det økonomiske, er i ferd med å svinne hen, og dette skaper jo gnisninger for alle parter.

Denne likte jeg meget godt. Flotte skuespillere, hjelper klart på at man er veldig glad i særlig Lassgård men jo også Bergstrøm, men for meg var Widerberg den som stjal showet, og nei, god film og mange vakre bilder og musikk, setter tidlig ut ei fin ramme for både stemning og karakterer.

Ellers får jeg litt Marty (1955) vibber av Lassgårds ensomme og noe naive bamseaktige figur, og der jo har sine grunner til at han ikke har all verdens erfaring med kvinner, eller livet i seg selv, og så har man da hans totale motpart, den langt mer "erfarne", slu, sleipe og lite sympatiske "kompisen", som øyeblikkelig jobber mot han og virker alt annet enn lykkelig på hans vegne, når endelig ei kvinne kommer inn i livet til Olaf. 

Dette minner meg en del om hvordan Marty (Ernest Borgnine) blir nærmest konstant motarbeidet av sine kompiser i det han greier å nå ut til ei kvinne, og klart, Erik er nå en langt mer ussel og slimete fyr, men veldig godt spilt er det jo.

Klart, enkelte ting virker kanskje noe litt vel "utrolig", men det viser jo senere at det er en del ting som ikke helt kommer frem, og nei, en film jeg tror kan ha potensiale om å stige et hakk opp ved nærmere gjensyn.

8,5/10

[Hitherto]

 

Sea Fever

Hadde håpet på The Thing til havs, men måtte nøye meg med Outbreak i Irsk farvann. Skyhøye forventninger blir min død.

Når man tenker på det så er havet et perfekt utgangspunkt for skrekkfilm, thrillere og denslags. Vi skal ha utforsket verdenshavene i mindre grad en det ytre rom, så det bør være nok av merkverdige og ukjente kreaturer der nede. Det er for øvrig et biologisk faktum at enhver skapning blir både skumle og farlige dersom du blåser dem opp i gigastørrelse. Synes fremdeles kjempeblekksprut er det råeste vesenet som finnes på jord.

Det begynner så lovende med fisketråler som sniker seg inn i forbudt sektor pga overambisiøs skipper, snikende panikk om bord, og en total usikkerhet omkring hva som vil skje når de står ovenfor en ukjent livsform. Eksakt hva de gjør skal jeg ikke gå inn på, annet enn at det ikke er den destruktive naturen vi ser i filmer som Jaws og Orca. Snarere menneskets manglende evne til å adaptere i møte med skadelig natur. En merkelig tidsriktig historie i disse koronatider.

Etterhvert som situasjonen glir ut av kontroll og lar karakterene gjennomgå god gammeldags «OMG WE’RE ALL GONNA DIE!» prosedyre blir filmen overraskende daff. Pressede situasjoner burde jo være ideelle for moralsk og sjelelig kollaps med masse nerve, men takket være ekstrem forutsigbarhet, korttenkt plot og manglende ambisjoner ender dette opp med å bli skuffende tamt.

Sea Fever insisterer for øvrig på at samme hvor farlig naturen er så er den aldri ondsinnet. Den bare er. Gretha Thunberg ville vært stolt.

5/10

 

Wasting Away

Vennegjeng blir til zombier - de vet det bare ikke selv!

Zombiefilm må stadig finne nye gimmicks for å holde på seerens oppmerksomhet. Klassiske Dawn of the Dead scenarier er ikke nok lengre. Zombiene må modifiseres på et eller annet vis (helst som «super zombier» med unike evner) og utbruddet bør finne sted på kreative locations.

Wasting Away - som også var kjent under tittelen «AAAH! ZOMBIES!» - gjør et usedvanlig og enkelt grep ved å la det mentale dramaet spille hovedrollen: De fire-fem hovedpersonene er vanlige zombier, men vi ser filmen delvis fra deres perspektiv, og for dem virker alt normalt, utover at alle ikke-zombier beveger seg i overkant fort og prater nonsens. Får en til å tenke over hvordan Romero-zombiene egentlig så verden. Alle zombie- tilbøyelighetene er med med, så fråtsingen, zombie-herjingen og murringen har sine kreative forklaringer når du ser det fra de levende dødes synsvinkel.

Som altfor mange filmer med et konsentrert cast blir filmen altfor glad i både seg selv og sine karakterer. Du må ofre noe for å vinne noe. Filmens sentrale ide er ikke dum, men det blir for mye pjatt med langdryge sekvenser, for mange repetisjoner og for lite budsjett.

Det at vi nesten alltid vet mer enn karakterene, som stadig er ukjente med hva som har hendt med dem er også med på å spolere moroa. Mot slutten takker i tillegg manusforfatter for seg med en «Eh, whateva!» avslutning.

5/10

 

Snatchers

Jente tilbringer en natt med klassens kjekkas og våkner høygravid dagen etter. Aliens på ferde?

Skrekk-komedie er verdens beste subsjanger på sitt beste, hvilket er nærmest ubegripelig med tanke på hvor store problemer jeg har med 99 % av all komedie. Skrekk-komedie spriter opp med det groteske, vemmelige og uholdbare, og når dette fornøyer fremfor å avskrekke treffer man ofte blink.

Snatchers har rimelig god timing på sine gags. De to hovedpersonenes likegyldige og nonchalante reaksjoner på den vanvittige situasjonen og de bloddryppende hendelsene er tidvis forfriskende. I tillegg er de smarte og resonerende i imponerende grad for en skrekkfilm. Allikevel kan jeg ikke la være å irritere meg over frekvensen på de lange pausene hvor alle står og måper tankeløst, som for å understreke for seeren hvor morsomt poenget er (OMG! This is funnay, eh? Eh? Eh? Eh?). Dette blir djevelsk kleint dersom punchline ikke sitter, eller dersom metoden repeteres ukritisk.

Som i de fleste slike filmer må man svelge noen slimmonstre, spesielt med tanke på ustabile redigeringsavgjørelser. Alvoret i Snatchers er der såfremt det er de «viktige» karakterene som rammes. Utover det er det bare å slakte i vei uten at noen bryr seg. En merker også at samme hvor dramatisk situasjonen er går alt på skinner etter behov. Primitivt, men nødvendig i en såpass dustete film.

Ikke at det er noe vi aldri har hørt før, men filmen holder styringen med sitt underliggende tenåringsdrama og konflikten mellom de to hovedpersonene (skrantende vennskap i den vanskelige perioden må vite...). Vi har i tillegg en brukbart imponerende shootout på et politihus og en del splatter. Den minner på sitt beste om James Gunn’s Slither.

Ikke så minneverdig, men slettes ikke blant de dårligste graviditets-grøss jeg har sett.

6/10

 

Dr. Giggles

Jeg undervurderer ofte nittitalls horror siden det var så mye tull dette tiåret (skrekkelig CGI, horrible klær, inhabilitet til å leve opp til standarden fra forrige tiår). Som følge overser jeg av og til skjulte skatter som denne her. En komedie-slasher som er langt mer fordøyelig enn de idiotisk gravalvorlige filmene som kom på slutten av tiåret.

Tittelkarakteren spilles av Larry Drake - mest kjent som lettere tilbakestående Benny fra LA Law - en livsfarlig skrulling som rømmer fra et dårehus i filmens åpning. Til tross for sine usunne innskudd har en viss sjarm og personlighet. Synd for alle som kommer i veien for fyren. Mannen er besatt av å leve opp til farens ambisjoner, og alle som står i veien for planene hans blir feid av banen med alskens feilbehandling! Dermed er det duket for en masse lemlestelser og drap med utallige sykehus-gags.

«If you think that's bad, wait until you get my bill.»

Enkelte har sett denne som en forløper for Scream som kom noen år senere, men utover at begge er ganske morsomme og underholdende er det ikke stort som minner om Cravens film. Den har glimt i øyet, bryter den fjerde veggen ved en anledning, fargerik antagonist og en likandes heltinne i Holly Marie Combs. Samtidig den gir full pinne hele veien frem til siste scene. Mer av dettte takk.

7/10

 

Finnes det forresten slashere hvor ofrene ikke er attraktiv ungdom i high school/college alder? Skulle jeg nesten likt å sett. Severance er en av få jeg kommer på i farten.

 

 

 

[Frank.N.Steen]

Hitherto skrev (14 minutter siden):

Dr. Giggles

Jeg undervurderer ofte nittitalls horror siden det var så mye tull dette tiåret (skrekkelig CGI, horrible klær, inhabilitet til å leve opp til standarden fra forrige tiår). Som følge overser jeg av og til skjulte skatter som denne her. En komedie-slasher som er langt mer fordøyelig enn de idiotisk gravalvorlige filmene som kom på slutten av tiåret.

Tittelkarakteren spilles av Larry Drake - mest kjent som lettere tilbakestående Benny fra LA Law - en livsfarlig skrulling som rømmer fra et dårehus i filmens åpning. Til tross for sine usunne innskudd har en viss sjarm og personlighet. Synd for alle som kommer i veien for fyren. Mannen er besatt av å leve opp til farens ambisjoner, og alle som står i veien for planene hans blir feid av banen med alskens feilbehandling! Dermed er det duket for en masse lemlestelser og drap med utallige sykehus-gags.

«If you think that's bad, wait until you get my bill.»

Enkelte har sett denne som en forløper for Scream som kom noen år senere, men utover at begge er ganske morsomme og underholdende er det ikke stort som minner om Cravens film. Den har glimt i øyet, bryter den fjerde veggen ved en anledning, fargerik antagonist og en likandes heltinne i Holly Marie Combs. Samtidig den gir full pinne hele veien frem til siste scene. Mer av dettte takk.

7/10

Herlig å se flere fans av denne, og doktor/tannlege/kirurg slashere på 90-tallet virket å være i vinden, der man jo også fikk blant annet The Dentist filmene (med Corbin Bernsen), The Ambulance (med Eric Roberts) og ganske sikker på at det kom ei med Rod Steiger som sinnsvak kirurg som flyttet inn hos ei attraktiv dame og begynner å få litt vel sansen for sin nye nabo, som ikke helt deler hans begeistring.

Larry Drake er jo et fyrverkeri i filmen, faktisk på den tiden, med to stykk Darkman filmer (Robert G. Durant var skremmende, men tanken på Drake som din personlige lege, vel det jo enda verre).

Er nok en av de få tidlig 90-talls slasherne jeg virkelig liker og føler fortjener å stå i samme hylle/samling som 70 og 80-talls slasherne titlene mine. Tror jeg vipper mellom ei 6,5/10 og 7/10 selv. 

Masse artige quotes og draps scener, og liker godt stemningen, samt hyggelig å lene øya på ei ung Holly Marie Combs også.

Hitherto skrev (19 minutter siden):

Finnes det forresten slashere hvor ofrene ikke er attraktiv ungdom i high school/college alder?

Muligens et par såkalte "proto-slashere" om disse regnes som slashere da, tenker jo på Rituals (eller var heter den Creeper?) der jo virket å være ei voksen-slasher/survival thriller satt til dype skoger, og hvor en gjeng middelaldrende karer blir forfulgt av noe som dreper dem en etter en, litt sånn Predator møter Deliverance aktig stil. Men klart, budsjettet var jo meget lavt i forhold til de to nevnte. Men likevel ei sjelden guffen og velspilt backwoods "slasher", der det ikke er en pupp eller rumpe å se i mils omkrets, så da lusker nok ikke Jason rundt i buskene, nei.

Angående Snatchers, den bure jeg jo virkelig ha plukka opp når man først sto med den i hånda i ei Platekompaniet sjappe for et par uker siden. Men valget falt dessverre på Zombieland Double Tap og The Dead Dont Die, som jo var heller skuffende affærer, men tja, alltids ei ny mulighet for å sjekke ut seinere, men virker absolutt interessant. 

[UleDule]

Foxy Brown (1974)

Pam Grier er tilbake i denne spirituelle oppfølgeren til Coffy som var utgitt året før og regissert av samme fyr (Jack Hill). Grier går nå under navnet «Foxy Brown».

Nok en gang er jeg positivt overrasket over underholdningsverdien i dette lavbudsjettverket.

Det lett å se at filmen mer eller mindre plukker opp der Coffy slapp, men med et nytt hevntokt i sikte, uten at jeg vil gå inn på detaljer om hva som utløser det. Filmen er hva man kaller enkel, billig, 70-talls-underholdning, men med mye vittig og godt skrevet dialog. Noen ganger er det nettopp dette som skal til!

«She’s a whole lotta woman»

Griers karakter går gjennom veldig mye faenskap, som får hun til å virke desto mer hardfør når hun reiser seg med uutslokkelig glimt i øyet. Hun er kontinuerlig flørtende, seksuelt frigjort, aldri redd for å vise hud (dog det kan jeg forstå med den kroppen der), og «in charge». Hun blir som en kvinnelig reinkarnasjon av James Bond – men samtidig ikke helt. Hun bærer virkelig filmen.

Selv om Foxy Brown også er en arketypisk blaxploitation, føler jeg den på mange måter er litt mer seriøs enn Coffy. Det er kanskje litt færre pupper og litt mer koordinerte øyeblikk, med en hakket mer sårbar fremstilling av Grier’s karakter.

Samtidig er det absolutt en veldig identisk type opplevelse, så du får det du ber om!

7/10

Ringeren i Notre Dame (1996)

En mørk adapsjon av den enda mørkere boken med samme navn, skrevet av Victor Hugo i 1831. Ringeren i Notre Dame er på linje med mange av de beste fra Disney når det kommer til tegninger og animasjon, men plottet tar for seg dystrere og mer komplekse tema. Eksempelvis folkeundertrykkelse og forbudt lyst som bunner i de intrikate fasettene hos kirken fra de mørke århundrer. Dette kan nok være en noe forvirrende tematikk for barn, ettersom det er mye av det karakterene gjør og sier som ikke gir særlig mening isolert sett. Samtidig er det noe spesielt og «ekte» med en slik allegori.

Filmen er del av Disney-renessansen, som betyr at den i stor grad fungerer som en musikal. Men dessverre synes jeg den kommer litt til kort på melodifronten om jeg sammenligner med de andre fra samme periode. Dette gjelder altså filmene fra nittitallet hvor Menken og Ashman står bak det meste av det vi hører. Likevel er det absolutt ikke dårlige sanger, og «Hellfire» spesielt avlet frem følelser i meg.

Du har mange av de arketypiske Disney-elementene her også, som fortryllende kjærlighet og enkel samtidshumor. Det er imponerende hvordan Paris på 1400-tallet gjenskapes i Disneys modernistiske øyne, selv om jeg ikke er i stand til å dømme hvor bra de egentlig simulerer historien. Jeg var dessverre ikke veldig stor fan av slutten, der jeg føler Disney går for en «klisjégreie» som verken er tro mot den tragiske konklusjonen fra originalhistorien, men heller ikke lykkelig nok til at jeg satt igjen med skikkelig godfølelsen.

Jeg anbefaler å få med seg «Making of»-sekvensen som er å finne på blu-rayen. Denne presenteres av Jason Alexander (han som spiller George Costanza i Seinfeld) og gir et godt innblikk i produksjonen på en enkel og underholdende måte tilpasset alle aldre. Jason har for øvrig stemmen til gargouillen Hugo i selve filmen (som, ja, er oppkalt etter forfatteren).

6.5/10

 

The Godfather: Part II (1974)

Jeg elsker den første Gudfaren-filmen, og har sett den flere ganger. Samtidig kom jeg aldri så langt at jeg så ferdig toeren… før nå.

Og for en film! Her får man to parallelle mafiahistorier – en med Michael (Pacino) fra der vi slapp sist på slutten av femtitallet, og den andre tar for seg en rekke flashbacks fra en yngre Vito (nå spilt av Robert De Niro), der handlingen strekker seg fra 1901 til 1925.

Selv om Pacino presterer minst like bra som har gjorde i den første, liker jeg kanskje De Niro sin fortelling best, fordi den omfatter en større utvikling hos karakteren Vito, sammenlignet med Michael som hadde sine mest avgjørende vendepunkt i forrige film. I tillegg setter jeg pris på kulturskildringen av Sicilia og Vitos intramurale liv i New York senere i plottet. Det er kanskje det aspektet jeg liker best med Gudfaren-sagaen generelt – alle de alminnelige, men intime, detaljene som utgjør universet, og som gir meg noe autentisk å identifisere meg med. Det kan gå langt mellom hver action-sekvens, men de som oppstår får desto mer tyngde.

Filmen er litt i lengste laget, og jeg synes kanskje den forrige fløt litt bedre. Så selv om jeg liker den første best, lever denne utvilsomt opp til "legendestatusen" som den innehar!

8/10

 

 

[Frank.N.Steen]

UleDule skrev (3 minutter siden):

Selv om Foxy Brown også er en arketypisk blaxploitation, føler jeg den på mange måter er litt mer seriøs enn Coffy. Det er kanskje litt færre pupper og litt mer koordinerte øyeblikk, med en hakket mer sårbar fremstilling av Grier’s karakter.

Hm, jeg får se om man ikke kan få tatt ei liten Pam Grier movie-maraton (Coffy, Foxy og Jackie Brown) på en og samme kveld, for det inntrykket man satt igjen (tilbake i 2012-13) var at Coffy var litt råere/seriøs i tonen og Foxy fremsto litt "lettere" og mer sexy i stil og handling, men igjen, er en god stund siden forrige visitt med frøken Grier, så kanskje på høy tid å gjøre noe med dette.

UleDule skrev (7 minutter siden):

Filmen er del av Disney-renessansen, som betyr at den i stor grad fungerer som en musikal. Men dessverre synes jeg den kommer litt til kort på melodifronten om jeg sammenligner med de andre fra samme periode. Dette gjelder altså filmene fra nittitallet hvor Menken og Ashman står bak det meste av det vi hører.

Ja, dette med musikk/sanger i Disney filmene, og spesielt de som kom ut etter Lille Havfruen, Skjønnheten og Udyret, Aladdin og Løvenes Konge, vel, det måtte jo nesten bli ei liten "nedtur" her og der, da standarden hadde blitt satt såpass høyt i forkant, og der jeg sliter litt med å huske noen særlig minneverdige sanger fra verken Pocahonta eller flere av de som kom ut i tiden etter den sterke perioden mellom 1989-1994. Men klart, det kan nok tenkes at det trengs et lite gjensyn med flere av dem, for det er blitt lenge siden man har hatt ei større gjennomgang av Disney filmene fra det tiåret.

UleDule skrev (12 minutter siden):

Jeg var dessverre ikke veldig stor fan av slutten, der jeg føler Disney går for en «klisjégreie» som verken er tro mot den tragiske konklusjonen fra originalhistorien, men heller ikke lykkelig nok til at jeg satt igjen med skikkelig godfølelsen.

Fikk vel litt "sjokk" når man en stund etter Disney versjonen gjøv løs på blant annet ei eldre utgave med Anthony Hopkins, og det var jo ei meget mørk og dyster historie, klart, intet nytt at Disney pynter på og gjør ting litt vel feel-good og koselig, men ser jo at ei slik ende på historien ville nok skapt trøbbel for dem. 

Jeg tror mange ønsket såpass sterkt at Quasimodo skulle finne lykken med ei dame, at Disney til slutt endte med å lage ei "oppfølger", eller en av deres utallige DTV animerte videofilmene deres på tidlig 00-tallet. Men her ble fokuset på feel-good og at alle skulle finne den rette og være snille og greie, så altfor tydelig tidlig ut. Tror til og med hesten og geita fant til slutt sine sjelefrender, og nei, animasjonen og historien var syltynn, musikken grusom og et greit bevis på at de aller fleste fortsettelsene til Disneys animerte filmer, vel, her er det bare å gå inn på eget ansvar, men forvent å bli meget skuffet, om man da ikke er total die hard fan av forgjengeren, men selv da vil jeg tro at veldig få, får noe særlig utbytte annet enn skuffelse og sinne i retur.