Jump to content

Hitherto

Medlemmer
  • Content Count

    67
  • Joined

  • Last visited

Community Reputation

92 :)

Recent Profile Visitors

The recent visitors block is disabled and is not being shown to other users.

  1. Dette intervjuet fra Variety gir et innblikk. Virker på meg som han etterhvert gikk lei av alt stresset i Hollywood og fant independent filmer lettere å arbeide med. Ikke meg imot, for jeg liker flere av disse dustete filmene hans mer enn alle blockbusterne han deltok i. Si hva du vil om mannen, men Cage gir 100% i enhver film, uansett hvor dum. Den siste filmen til Joel Schumacher var Trespass som er en av de mest elendige home-invasion filmene jeg har sett, men det var IKKE fordi Cage gjorde en dårlig jobb. Han gir alt, samme hva slags materiale han må forholde seg til.
  2. May the Devil Take You 2 Djevelen tar og gir sjelden tilbake. Første film fikk skryt for sin Evil Dead-aktige historie. Fair enough, men selv om det var en brukbar film, var det langt ifra noen klassiker. Den hadde for mange amatørfeil og enkle løsninger. For ikke å si at den gikk i 40 da den burde gått i 80. Andre film likte jeg langt bedre. Det er flere karakerer å velge mellom, tempo er høyere, og vi går dypere inn i demonologien når en hel familie vikles inn i uløkka. Som om man ønsket å lage Evil Dead 2, men bestemte seg for å droppe humoren og motorsaga. Er nok best med tanke på hvor deprimerende historien er. Det er en diabolsk konfrontasjon med onde krefter mot slutten av filmen her som jeg virkelig likte. Faktisk en av de bedre portretter av «han» jeg har sett på en stund. Du trenger ingen Al Pachino eller de Niro for en «troverdig» portrettering av denne fyren (åpen for tolkning). 6/10 The Dark and the Wicked Mye djevel-stoff denne gang. TDATW er ingen klassiker, men guffen nok til å være ubehagelig. Hører du mystiske lyder rundt i kåken og geitene på bondegården ligger strødd veggimellom? Da er det nok Gamle Erik som er på ferde. Hva er det egentlig han er ute etter? Sjeler tydeligvis. Hvordan skaffer han seg dem? Åh, hans veier er nesten like uransakelige som Guds. Egentlig kan jeg tenke meg at mange vil la seg irritere høylytt over den manglende historien her, for det er som om regissøren (samme dude som lagde The Strangers filmene) konsekvent unngår å forklare noe som helst fordi han vet forklaringene ikke vil holde mål eller bli ufattelig kleine. Heldig da, at skrekkfilm er sjangeren som tjener på manglende avsløringer. En annen ting som slo meg er at det er voldsomt hvor sterkt oddsene står i slemskapens favør. Du får aldri følelsen av at protagonistene har det minste sjangs. Skrekkfilm er ofte slik. Happy endings synes nærmest umulig når motstanderen er for allmektig og dominerende. Det understøtter imidlertid den fortvilte situasjonen som karakterene befinner seg i her. Bra for de som liker kryptiske slow-burns. Ubra for de som liker vidåpne fast-burns. 7/10
  3. Game Over (36.15 code Pere Noël) Skrullete fransk julegrøsser som sikkert gav Alene Hjemme noe å tenke på da den kom på tampen av 80-tallet. Nyansatt julenisse går amok på kjøpesenter og beslutter å ta knekken på familien til bestyreren, inkludert sønnen som er en Rambo-fanatiker med en hang til å sette opp alskens feller over hele huset. Et durabelig oppgjør står for dagen/kvelden. Narrasjonen er tidvis forvirrende isiden der er vanskelig å holde styr på hvor alle befinner seg til enhver tid, men underholdningen er det intet å si på. Den bisarre romplanen som dominerer det svære huset blir et eksotisk krydder som sender tankene til urban fantasy av typen Neil Gaiman holder på med. Dersom man kårer tidenes «skrekkfilm-hus» burde dette få en honourable mention i det minste. Med tanke på hvor tullete plotet var ble jeg faktisk litt imponert over hvor angstfylt og panisk stemning blir mot slutten. Det er som om man konkluderer en crazy-komedie med klimakset til en traumatisk home invasion film. Man overser heller ikke det faktum at hovedpersonen er en liten gutt som ikke har grunnlag til å forstå hvorfor enkelte mennesker kan begå grusomme ugjerninger. Uansett hvor kapabel du er… slike opplevelser setter spor. 7/10 Silent Night Jeg forsøkte å lete fram alle filmene med «psykotisk julenisse» jeg hadde til gode å se sist måned. Denne var ikke den dårligste, men man sløste virkelig med muligheten til å gjøre den mer minneverdig enn den ble. Jeg mistenker at produsent og regissør kranglet om hvor seriøs/useriøs filmen skulle bli, og man endte opp med et kompromiss hvor den befinner seg et sted på midten der den verken er det ene eller det andre. Ikke sikker på hva som hadde vært å foretrekke. Faktisk brukbar julestemning tross alt. Man er flinke til å utnytte mørket og belysningen fra juledekorasjon (samme som den Black Christmas remaken fra 2006). Nissemannen selv er i tillegg en nådeløs psyko som vet å benytte seg av både øks, elektrosjokkvåpen, flisekutter og flammekaster. En annen ting er at vi ikke vet noe om denne karen før helt på slutten. Hvem er han? Hva er agendaen hans? Malcolm McDowell dukker forresten opp som usympatisk og udugelig sheriff. Har han noengang spilt en hyggelig fyr? 5/10 The Shallows Promotert som den beste «haifilmen» siden Jaws. Jeg er tilbøyelig til å si meg enig, men seriøst, det er ikke sterk konkurranse i dette fagfeltet når Deep Blue Sea og Sharknado 3: Oh Hell No er de beste jeg kommer på i farten. Når det er sagt så ER filmen god, og det som gjorde den severdig for meg var den minimale settingen. Alt foregår på noen hundre kvadratmeter som er området fra skjæret hvor hovedpersonen til Blake Lively er strandet på, fram til strandkanten hun ønsker å nå. I mellom er det et digert hvalkadaver, en signalbøye, en skadet måke («Steven Seagull» som spiller seg selv i følge rulleteksten) og noen istykkerbitte surfbrett. That’s it. Det er et lite område å gjøre gruoppvekkende ting på, men det fungerer siden rekvisittene utnyttes på kreativt vis. En annen ting er at man ikke presser beistet i forgrunnen, men lar oss sitte og vente i spenning på at det skal slå til. Man snakker ofte om hvor troverdig/lite troverdig menneskelige reaksjoner er ovenfor farefulle situasjoner, men hva med dyrene? Jeg vil påstå man er nødt til å overdrive/underdrive deres naturlige adferd i samme grad for å skape den spenningen som filmens handling forutsetter. Sværingen I The Shallows var i alle fall usedvanlig hissig, selv om den ikke slår galningen i Jaws 4 som hadde en personlig agenda! 7/10
  4. Extraterrestrial Uh, her mangler det nesten totalt på overraskelser, men det var kanskje meningen. Hytteslasher hvor Jason er byttet ut med aliens. Ikke en film som vil imponere noen som helst på noe som helst vis, men ved nærmere ettertanke likte jeg den faktisk litt. Det var tidvis åpenbart at man ikke tar historien så alvorlig som man hadde grunn til å frykte. Dialogen er vittig og fulle av gags. Man har det gøy med at alle de stereotype oppfatninger vi har om de usunne aktivitetene aliensene foretar seg (anal probing inkludert) viser seg å stemme! Som sagt; dette minner mest om en god gammeldags ut-på-landet slasher hvor brorparten av historien foregår inne i en hytte. Sjansene til å overleve er åpenbart små da romsvina lander, men det forhindrer ikke karakterene i å oppføre seg så stereotypt som mulig. Slutten er egentlig det aller beste ved filmen - i utgangspunktet like nedslående som mer kjente titler som The Mist, men det utvilsomt ment å være noe galgehumoristisk over det hele. Samtidig legger man heller ikke skjul på slektskapet til X-Files, sigarettrøykende bad-guy inkludert. 6/10 Run Funksjonshemmet pike mistenker at mor har urent mel i posen og holder henne bundet til rullestol og hjem ved å gi henne medikamenter og ved å annulere universitetssøknadene. Har hun rett? Vel, moren spilles av Sarah Paulson… Kiera Allen som spiller hovedrollen er selv rullestolbruker, hvilket gir filmen en del troverdighetspoeng i form av å la henne utføre halsbrekkende stunts som ville gitt alle og enhver magesår. Det blir ekstra nervepirrende når jenta åler seg over taket mot et åpent vindu med et fall på flere meter til siden, og du vet at kroppen hennes ikke fungerer 100 %. Høy nerve på sitt aller beste. Run minner egentlig mest om en tenåringsvennlig oppdatering av Misery. Seriøst; selv om det aldri blir kjedelig så er dette en MEGET forutsigbar film som ikke forteller noe som helst du ikke har sett før. Habil thriller, men du forstår egentlig det meste av å se traileren. Det er forholdet mellom de to hovedrollene som gjør filmen. Må forresten nevne det her siden «alle» lovpriser Paulson etter de forskjellige opptredenene hennes i AHS. Selv begynner jeg egentlig å bli lei av henne. Jo, hun er god til å spille intense og mentalt utilgjengelige karakterer, men det er liksom ikke måte på hvordan enkelte slipper unna med å spille samme karakter gang på gang. Hva med en romantisk sci-fi komedie til forandring? 6/10 I see you Merkelig horror/thriller som fortelles et par-tre ganger for å gi seeren innsikt i hva som egentlig skjedde. Vet virkelig ikke om jeg er fan av den teknikken. Årsaken til det er at første del er det overlegent mest interessante som skjer her i gården. Familie på tre rystes av mors utroskap, sønnen er hissig og far må ta støyten. Mystiske ting begynner å skje og vi undrer oss over om det er overnaturlige gjester på ferde. Komplikasjoner følger hverandre på rekke og rad til vi står foran et forrykende klimaks, og så….. går filmen tilbake til start for å fortelle historien fra ny synsvinkel. Lovecraft snakket om at det var det ukjente som skremte mer enn noe annet. Ingen tvil. Om dette egentlig er en skrekkfilm får ekspertene uttale seg om. Den er imidlertid ganske spennende ved første «tagning». Den andre gir svaret på de fleste av filmens mysterier, men da ofres nerven nesten totalt. Klimakset besvarer de gjenværende spørsmålene, uten at man gir all verdens forklaringer der heller. Ikke helt tilfredsstillende med andre ord, siden man ikke klarer å følge opp første del. Jeg forestiller meg imidlertid at det ER en gjensynsverdi med I See You idet det ligger åpenbare clues spredd filmen gjennom. Virker som om man stadig pirrer seeren for å se hvor gode de er til å fange opp små detaljer. Det skumleste med filmen er dessverre fremtoningen til Helen Hunt som jeg husker så strålende ut på 90-tallet. Plastic surgery disasters? 6/10
  5. Freaky Siste nytt fra fyren som lagde de to Happy Death Day filmene. Bakgrunnen er altså at filmens kvinnelige hovedperson switcher legme med en ondskapsfull seriemorder (Vince Vaughn) på Freaky Friday-aktig vis. Vaughn viser dermed at han er i full stand til å håndtere rollen som sjenert tenåringsjente! Det er litt forfriskende med en såpass fjollete historie på brukbart budsjett. På kyniskhetsskalaen ligger den imidlertid laaangt over mot det idealistiske, akkurat som de to Happy Death Day filmene, og dermed blir det skuffende forutsigbart og tidvis melodramatisk. Føles merkelig å si dette siden jeg ofte irriterer meg over den nihilistiske kynismen som dominerer altfor mye skrekk, men man kan tydeligvis gå for langt i begge retninger. Det er alltid noe hjertevarmt over filmene til Christopher Landon, som om han egentlig ønsket å lage komedie-drama, men besluttet å krydre det med litt blod og gørr. Åpningen i Freaky er blodig nok, men jeg synes den står dårlig mot det som følger - som om to sjangere stadig krasjer og står i rak opposisjon i stedet for å komplimentere hverandre. Her er det først og fremst tenåringsintriger og vanskelig forhold til foreldre og familie som må løses. Neste gang synes jeg Landon burde være ærlig ovenfor sine intensjoner og lage en Glee parodi, for det er hva mannen åpenbart har lyst til. 5/10 The House that Jack Built Det finnes knapt en regissør som splitter min egen opinion mer enn Lars von Trier. Han har laget filmer jeg anser som personlige favoritter og han har laget filmer jeg aner for å være intetsigende nonsens. I forhold til et misforstått begrep som «pretensiøs» så er han en av få som faktisk lener seg mot en slik karakteristikk, litt avhengig av hvordan man leser filmene hans. Men selv om The House that Jack built i høyeste grad må sies å være pretensiøs er det samtidig det beste jeg har sett fra mannen på en lang stund. Matt Dillon er Jack. Han hevder selv å ha nådd 70 drap mot filmens slutt. Samtidig ønsker han å bygge hus og gjøre noe kunstnerisk, og det er dette rent estetiske som etterhvert flettes inn i behovet for å drepe. Til å være en bestialsk seriemorder er det intet spesielt overdrevet og outrert med mannen, sett i forhold til de karikerte galningene som dominerer populærkulturen. Kanskje er det derfor han er så lett å hate - en følelseskald dust som har usedvanlig høye tanker om seg selv og egne ambisjoner. Noe som irriterer den ukjente personen han snakker med gjennom store deler av fortellingen. Filmen er delt inn i fem sekvenser hvor han beretter til en (for en stund) ukjent person om noen av sine gjerninger de siste 12 årene. Selv om filmen har vært kritisert for kraftige virkemidler (det var den eneste 18-årsgrensefilmen på Ramaskrik i 2018) er det ingen «ekstrem film» av den typen mange advarer mot. Salo er det definitivt ikke. Den minnet mest av alt om Antichrist som også hadde en forholdsvis «tam» utforming, men som slo knallhardt til ved et par anledninger. I denne her er det en stakkars andunge som får gjennomgå, sekvens 3 hvor Jack dater Sofie Gråbøl og drar på picknick med henne og de to sønnene hennes (spesielt grusomt om du selv er forelder) og sekvens 4 hvor han har en katastrofal date med Riley Keough (ekspert på å spille hjelpeløst offer). Mot slutten av sekvens 5 kulminerer Jacks historie med en real tvist. Da introduseres nemlig den hittil usette karakteren han stadig er i prat med, og så triller filmen rett ut i teologisk absurderi og mytemaking. Snakk om trolling! Det er bare von Trier som våger denslags i dag. Det virker som de fleste kritikere, positive som negative, anser hele filmen som en metarefleksjon von Trier har gjort om seg selv. Jack er en pretensiøs galning som stadig rettferdiggjør sine mord ut ifra kunstneriske ambisjoner, mens den usette karakteren til Bruno Ganz skyter han ned ved enhver anledning. Av og til sporer diskusjonen inn på estetiske spørsmål rundt nazi-tysklands arkitektur og flyvåpen, filosofi om menneskets natur, blodige jaktscener og klipp fra von Triers tidligere filmer. Vi er altså ment å se Jack som en forlengelse av von Triers ego som forsøker å spenne ben under seg selv og stille spørsmål ved egen kunst og intensjon? Skulle ikke forundre meg. Stor underholdning er det uansett om du ser det som en kunstnerisk egotripp eller seriemorderfilm. 8/10
  6. Red Screening Ramaskrik var digital i 2020, så da streamet jeg likesågodt programmet fra senga. RS var en giallo-throwback fra… Paraguay? Og det var festivalens beste. Filmen ser utmerket ut, med en fargebruk som har masse Argento i seg hele veien igjennom, men det som virkelig selger filmen for meg er at den finner sted i en kinosal - det flotteste, prektigste, fabelaktigste, supreste og perfekteste sted å sette en skrekkfilm. Her er det pervers seriemorder på ferde. At salen er relativ tom gir mister monster tid og plass til å gå berserk. Fyren kjenner tydeligvis filmen som blir vist og er flink til å slå til akkurat idet folk er okkupert med de mest intense og bråkete scenene. Syntes faktisk rimelig synd på de stakkars publikumerne. Ikke bare blir de brutalt drept og får øynene skåret ut, men de får filmvisningen spolert også! Snakk om grusom skjebne. Et opplegg som tar meg tilbake til den gang kino var alt, slik mange filmer (ikke bare horror) som handler om kino gjør. Man feirer kinoen og dens muligheter i likhet med Angustia, Demoni, Popcorn og Midnight Movie (sistnevnte er åpenbart ikke på nivå med de tre første). Ønsker meg tilbake til den tiden selv i disse nedstengte dager. Kredit for at man ikke forsøker å gjøre skurken til en ikonisk skikkelse eller det aller minste sympatisk. Her er bare en motbydelig syking med øye-fetish som fortjener å dø på skrekkelig vis. 8/10 The Columnist Belgisk splatter-komedie om folk som ikke takler netthets. En tidsriktig film på alle måter. Du er antagelig ment å tenke over hvem som er verst her - nett-trollene som driver med sexistisk og rasistisk mobbing, eller mobbeofferet selv som føler hun er berettiget til å begå blodhevn mot alle hun ikke liker. Det blir i bunn og grunn en «evil vs evil» situasjon hvor dama stadig oftere går fra konseptene ved den minste provokasjon. Ikke akkurat en film som oppfordrer til samhold og forståelse. Flyeren som fulgte programmet i år markedsførte den endogsom en film med stor «katharsisfaktor». Eh, vet nå ikke helt jeg… Stor underholdning så lenge du overser alle de logiske bristene som må til for at historien skal fungere. Undrer meg stadig over hvor enkelt det er å begå massedrap midt i bebodde strøk (med hagle atpåtil) uten å bli pågrepet. 7/10 Meander Klaustrofobisk. Ensom kvinne (Gaia Weiss fra Vikings) blir kidnappet av fremmed slesking og våkner opp inne i en mørk boks. Så snart utgangen åpenbarer seg befinner hun seg i en trang og mørk labyrint med en masse feller. Minner sånn sett om Cube, med en lang og trang korridor i stedet for separate rom. Location utnyttes maksimalt, for her er vi og her blir vi filmen gjennom. I endeløs søken etter en utgang. Vi befinner oss i blinde når det gjelder hvilke stygge overraskelser som ligger på lur for hovedpersonen. Det er bare å grue seg til svarene. En STOR utfordring for seere med klaustrofobi. Ikke desto mindre når det går opp for hovedpersonen at hun ikke er alene der inne! Som Cube forholder filmen seg tvetydig til hva som egentlig skjer, men midtveis blir det åpenbart at det er en sci-fi fortelling som utarter seg. Eksakt hvorfor disse stakkars menneskene velges ut til å kravle rundt i mørket kan man alltids lure på, selv om filmen forsøker å komme til en slags forløsende konklusjon mot slutten. 7/10 Koko-di Koko-da Svensk weirdo-horror om et ektepar på ukoselig telttur som forsøker å komme til hektene igjen etter en grusom familetragedie. De oppdager snart at de befinner seg i en dødelig Groundhog Day-aktig loop hvor hver dag ender med at de blir drept av en merkelig trio karnevalsaktige figurer. Hva har dette med deres vonde fortid å gjøre? Ikke så lett å si, for dette er en film med David Lynch-nivå på sine premisser. Filmen er dermed åpen for tolkninger i et utall retninger, men personlig fungerer den best som et studie i post-traumatisk lidelse. Tidvis er den overraskende gripende, særlig med tanke på situasjonen ekteparet sliter med å akseptere. Den har en rimelig hjerteskjærende animasjonssekvens som virkelig satt, men filmen klarer samtidig å kombinere dette med det rent bestialske, absurd humoristiske og melankolske på merkelig håpefullt vis. Selv om karakterene altså trekkes gjennom helvete ved gjentatte anledninger. 6/10 The Empty Man Mange vil feilaktig disse dette som en Bye Bey Man klone og vise til alle de andre «demonisk entitet manet fram ved triviell metode»-filmene som ble sprøytet ut etter Candyman gjorde trenden manifest på nittitallet. Synes ikke det var en veldig kreativ film, men for alle sine feilgrep må jeg likevel gi filmen litt ros for å forsøke å skape en form for univers for den antagonistiske karakteren. Filmen er særdeles kryptisk til hva filmens skjulte horror egentlig er, hva den gjør, og hvorfor. Forvent ingen klare svar. Her er det mye etterforskning, mange spørsmål som aldri blir besvart og av og til drifter den direkte inn i håpløsheten til kosmisk horror. Minnet mest om en bekmørk detektivfortelling av den typen Angel Heart gjorde så bra. Filmen må likevel kritiseres for å være i lengste laget. To timer? Det er for mye. Historien kan av og til gå en på nervene siden det føles som om man skryter hemningsløst over å ha laget en film som du ikke er «smart» nok til å forstå, når filmen i utgangspunktet ikke gjør sitt beste for å gjøre ting så forståelige som mulig. Synd, for det hintes som sagt til mange interessante ting her. Kredit for å benytte «Immersion» av Lustmord. Bedre skrekkfilm-soundtrack finnes ei, noe mange fikk merke i The Void. 5/10
  7. The Mummy Returns Jeg så denne på kino da den kom i 2001 og det var, fram til da, det nærmeste jeg hadde kommet å forlate salen underveis. Gav den nylig en sjanse til å forsvare seg selv igjen for å se om den hadde forbedret seg med tiden. Det hadde den ikke. Det er langt ifra eneste problem, men effektmakeriet er det som er lettest å angripe i dag. Jeg ser til min forskrekkelse at det er folk som forsvarer den svulmende bruken av primitiv CGI ved å si at det "ser bra ut for sin tid". NEI, det gjør det IKKE! Tenk på følgende; dette var allerede to år etter The Matrix hadde spent bena under alt annet og rett før LotR serien kom på banen. Se på alt de filmene fikk til og du innser hvor skrekkelig The Mummy Returns ser ut. Det er ikke bare den beryktede scorpion king animasjonen, men den overdådige bruken som kastes helt ukritisk rundt i alle de episke sekvensene. Det ser ikke bra ut, og enda verre; det føles ikke ekte. Ikke så mye som et sekund. Takke F?%$" for Indiana Jones. De filmene ser jo storslagne ut hele 40 år senere. Det tristeste er at filmen markerte slutten på en epoke for meg. Familievennlige storfilmer hadde betydd alt i 7-8 år etter at Jurassic Park satte standarden, men nå var jeg åpenbart blitt for gammel. Det var ikke lengre nok, og filmens endeløse forsøk på å være fleipete og underholdende irriterte meg bare grønn. Det var samtidig en av de første filmene hvor jeg merket hvor ulidelige barn er på film når filmskaper forsøker å gjøre dem smarte og kompetente. Gud som jeg hatet det lille svinet i filmen her. Nesten ubrukelig med andre ord, men den sai-sverd duellen mellom Rachel Weitz og Patricia Velasquez er rasende festlig (var Weitz ment å framstå som etnisk egyptisk?) på grunn av den skamløse fanservicen. Kan ikke tenke meg noen ville våge dette i en blockbusterfilm i dag, heh. 2/10
  8. The Wolf of Snow Hollow Synd man ikke hadde tid til å ansette en real skuespiller som hovedperson. Regissør Jim Cummings tar hånd om dette selv, og det er tydelig at han ikke er på hjemmebane. Fikk stygge flashbacks til Lady in the Water som M. Night Shyamalan besluttet å «redde» med sin egen karakter siden han var den eneste som var fantastisk flink nok til å forstå filmen. Risikabelt skuespill til tross, det er allikevel ikke nok til å spolere filmen for dette var gode greier. Det er en merkelig oppløftende og festlig liten sak som bragte tankene til åttitalls varulvskrekk ved et par anledninger. The Howling for eksempel. Hvor mange 100% alvorlige varulv-filmer finnes det forresten? Føles som om de alltid skal ha noe avvæpnende og komisk over seg. Snow Hollow er, som navnet skulle tilsi, en heller snødekt og øde sted i NordAmerika. Tankene føres alltid mot Fargo, 30 Days of Night og I Am Not a Serial Killer. Snø og kulde isolerer som kjent, og skaper trykket stemning. Effektivt også fra en rent estetisk synsvinkel, for splatter-effektene gir en slående rød/hvitt kontrast. Ulvebeistet selv ser imponerende ut. I tillegg har det en tvist jeg ikke skal si noe om her. Føles ikke som om man fikk fortalt hele historien man ønsket å fortelle, ei heller fikk vi tid til å bli kjent med alle de merkelige skruene, men dette var flott filmet, hadde flott steming, hadde et nifst ulvemysterium og genuint likandes og morsomme karakterer (med et ubetalelig kleint far-og-datter forhold). En av årets beste så langt. 8/10 Goodnight Mommy (Ich seh ich seh) Ble uansvarlig stor fan av The Lodge tidligere i år, så det føltes naturlig å gi denne en sjanse - regissørene Severin Fiala og Veronika Franz sin debyfilm fra Østerrike. To gutter frykter at den forvirrede kvinnen de bor sammen med ute på landet, hvis ansikt stadig er innhyllet i bandasjer, ikke er deres egentlige mor. Ufordelaktige ting begynner å skje. Filmen ser, som forventet, aldeles utmerkede ut. De har full kontroll på Michael Haneke-aktig scenografi hvor alt ser nesten foruroligende rent og kaldt ut, selv ute i skauen. I tillegg er de flinke til å arrangere innendørs settinger. Dekor, tapet, hvitevarer, sengetøy og plassering av skap og glassbord er det ingenting å si på. Har på følelsen at alt er ment å se så pent ut for at det skal framheve styggheten i de menneskelige karakterene som befinner seg der. Fungerer. Som med The Lodge er det menneskelig drama som er «monsteret». Troverdig? Kanskje, kanskje ikke, men om vi tror at dette kunne skjedd eller ei er egentlig ikke så viktig. Poenget er at dramatikken bunner i en kollisjon av uheldige omstendigheter som svært enkel kunne ha vært unngått. Noe vi først innser i retrospektiv. Regissørene er virkelig opptatt av det destruktive forholdet mellom barn og foreldre - eller rettere sagt, manglende kommunikasjon mellom de to. De er også flinke til å stille spørsmål ved barns uskyld. Hva er ikke disse små djevlene i stand til dersom de føler for det. Et polariserende aspekt som sikkert vil støte fra seg en del kritikere. Filmen får oss stadig til å stille spørsmål om hva som egentlig foregår. Flere ting er ikke som de ser ut til (selv om jeg tok denne tvisten like enkelt som i The Lodge), og det er nok de som vil irritere seg over denne også. Selv er jeg svak for laaaange slowburns med traumegaranti. 7/10
  9. Dette var introduksjonsplata for meg for et halvt liv siden. "Fifty-Fifty Clown" er faktisk det første jeg tenker på når CT blir hentet fram, og den er fortsatt en favoritt fra denne plata. Det er nok ingen populær opinion, men Heaven or Las Vegas har alltid fremstått merkelig overvurdert for meg, selv om jeg gladelig anser bandet som ett av de 1 beste i verden. Den er god, men ikke SÅ god. Antar populariteten har å gjøre med at den ble deres amerikanske gjennombrudd som introduserte bandet for et større publikum. Mysteriet rundt hva Liz babler om er noe av det som gir bandet et ekstra løft, heh. Ikke det at jeg hører det i "tekstene", men plata skal ha vært sterkt inspirert av at hun ble mor for første gang under innspillingen. Jeg antar CT var en innflytelse for Sigur Ros og senere band som eksperimenterte med denne typen fantasy-vokal. Selv er jeg svak for deres første 3-4 år. Synes de trivdes bedre med den eteriske post-punken deres som er noe av det mest unike jeg kjenner til. Vesentlig tyngre (bandet var blytungt for sin tid) og mer gotisk, uten at det ble Sisters of Mercy drama ut av det. Finnes ikke makan. I tillegg til gode album har de en av de beste rekkene av ep-er i historien. Ubegripelig hvor produktive de var første halvdel av 80-tallet. Selv julesanger ble det tid til.
  10. Årets favoritt så langt for meg, så vi er åpenbart ikke helt enige! 😄 Jeg tror det er en del personlige saker som førte til at den gjorde såpass inntrykk, for jeg kjente meg litt igjen i enkelte av situasjonene og karakterene, hvilket er uhyre sjelden. Jeg har sett det har vært litt debatt ang. hvorvidt den kan beskrives som en skrekkfilm eller ei. For meg er den det, på samme måte som The Blackcoat's Daughter, It Comes at Night og Killing of a Sacred Deer og filmene i "psych. horror" genren hvor implikasjonene alene skaper mesteparten av ubehaget. Enig i at barneskuespillerne gjorde best innsats, men jeg likte egentlig Riley Keough også. Dama begynner å bli ekspert i å spille traumatisert offer. Med tanke på hvor mange som beskriver 2020 som tidenes mest miserable år synes jeg den var usedvanlig toneangivende.
  11. Bare navnet er nok til å forstå at dette er en tidløs klassiker. På høyde med Cannibal Women in the Avocado Jungle of Death som kom året etter.
  12. Heh, ja der har du filmen sin der. Det er nettopp det jeg sier om slasher-filmer; de er bortimot de enkleste filmene du kan lage fordi du trenger bare en nedlagt fabrikk (eller en stor maskinhall), et maskert monster og en gjeng ungdommer som kan skrike og dø på troverdig vis. Jeg var en tanke snillere mot denne her siden den hadde slik en torturpornografisk attitude ovenfor karakterene som ble destruert. Alt annet stod det heller dårlig til med. Jeg husker ikke engang hvordan den sluttet!
  13. Han er utvilsomt overhypa, ja, men jeg syntes Get Out var ganske festlig. Us hadde et dustete konsept, men utførelsen var ikke så verst. Antebellum har et interessant konsept, men utførelsen er på grensen til lobotomert.
  14. Antebellum Jeg mener det var Brad Jones (The Cinema Snob) som snakket om "wokesploitation" i forbindelse med den skrekkelige Black Christmas remaken i fjor. Det er en kvasi-sjanger som får ny aktualitet med Antebellum, en av de mest forvirrede filmene jeg har sett hittil i år. Trailerne for filmen var lovende siden de var så tvetydige. Er vi ment å forstå det slik at Janelle Monáes karakter er kidnappet og ført tilbake til slaveplantasjene i sørstatene på 1800-tallet av tidsreisende slavehandlere? Handler det om reinkarnasjon? Har hun mentale problemer og forestiller seg ting? Selv sjangeren er vanskelig å gripe tak i. Det er grøsser-elementer her, detaljer fra historisk drama, thrillere, endog actionsekvenser. Filmen fortsetter å være åpen for tolkninger i løpet av den første timen. Det starter med fortiden, rundt midten av 1800-tallet; en imponerende one-shot som bringer seeren fra en scene hvor mor og datter som omfavner hverandre utenfor en svær hærskapsbolig, videre gjennom den enorme hagen ut på en åpen slette hvor man reiser sørstatsflagget, fortsetter forbi marsjerende soldater, via slavebrakkene hvor slavene har startet arbeidsdagen før alt ender ute på en landevei med avrettelsen av en slavinne som har forsøkt å rømme. Filmens aller beste scene. Kinematografien er det ikke noe å si på for alt ser utmerket ut. Det skal den ha. Det er vanskelig å engang snakke om resten av filmen uten å ta hensyn til den store tvisten, så la oss bare få der overstått. Når det gjelder hva den dreier seg om, uh........ Okay, jeg irriterte meg nylig over de idiotiske plot-tvistene i oppfølgeren til The Babysitter, men til dens forsvar bør det nevnes at filmen var en tullete grøsser-komedie hvor intet var ment å tas alvorlig. Antebellum? Den tar ALT alvorlig! Det er nesten ikke til å tro hvor lite subtil den er i sitt forsøk på å lage et politisk statement om situasjonen i dagens USA. Her er det ingen underliggende kontekst for alt skriker til deg på overflatenivå. Hva angår plot-tvisten så går min indre geek amok i å prøve å forstå hvordan den er ment å forstås. Finnes det belegg for at dette kunne hendt? Eller er det fakta faen? Joda, jeg kjenner en del paranoide amerikanere som påstår at jeg ikke kan begripe all "crazy shit" som foregår rundt i landet, men dette er på grensen til komisk, uansett hvilket politisk standpunkt du tar. Selv om jeg ikke ønsker å røpe for mye her, la oss bare si at tvisten minner slemt om en av M. Night Shyamalans filmer. Med enkelte modifikasjoner er den prikk lik. Dette er dessverre bare toppen av en lang rekke blundere som gjør at filmen aldri får den substansen den behøver. Dialogen i den moderne settingen høres ut som en Twitter-triade. Janelles karakter er forfatter og minoritetsforkjemper og nesten alt som flyr ut av munnen hennes omhandler patriarkiet, kvinners rettigheter, etnisitet og mellommenneskelige relasjoner. Karakterene her er så flate at de knapt er karakterer, og det gjelder både snille og slemme. Sjekk ut stemmen til den primære antagonisten når hun introduseres via en Skype samtale - kaklende latter av den typen du kjenner fra de slemme heksene i Disney filmer! Så si hva du vil om det tidsaktuelle budskapet filmen forsøker å formidle, men gode intensjoner er ikke nok. Denne klarer aldri å reise seg over sine pretensjoner. Duverden hvor kleint det er. Credit where credit's due: Jena Malone dukker opp som sprøyte gal southern belle, en rolle som faktisk blir enda festligere etter tvisten er avslørt! Hun og Janelle har en glimrende chick fight også. Så alt er ikke elendig. Det er filmskapernes intensjoner jeg stiller spørsmål ved. Antebellum burde ta seg selv LANGT mindre høytidelig, uansett hvor alvorlig tema er. Filmskaperne liker å promotere seg med "from the producer of Get Out and Us", men dette er milevis unna den snertne satiren til Jordan Peele. 3/10
×
×
  • Create New...