Jump to content

Hitherto

Medlemmer
  • Content Count

    35
  • Joined

  • Last visited

Community Reputation

45 :)

Recent Profile Visitors

The recent visitors block is disabled and is not being shown to other users.

  1. Han her? Skrullingen ble spilt av Ruggero Deodato, regissør av Cannibal Holocaust.
  2. Look Away Det er flere skrekkfilmer/thrillere som tar utgangspunkt i mobbeofre som slår tilbake. Carrie er den mest kjente vil jeg tro. Filmene skaper visse forventninger til hvordan historien «løser» problemet med mobbing: Når knekker offeret, og hva blir konsekvensene? Munner det ut i selvdestruktiv misantropi eller brutal vigilante-action? Og dersom det blir sistnevnte; snakker vi om ESP, «back from the dead» revenge eller slasher-logikk? Look Away forholder seg rimelig tvetydig til hva India Eiselys karakter egentlig gjør. Hun sliter sosialt på alle tenkelige vis. Men det er ikke hun selv som tar affære, men speilbildet hennes som lever sitt eget liv. Det er langt mer selvsikkert og aggressivt, og kritiserer støtt og stadig avgjørelsene til den «ekte» personen før linjen mellom hvem som er hva gradvis viskes ut og vi ikke lengre vet hva vi skal tro. Er det en dødfødt tvilling som kommuniserer fra det hinsidige, splittet personlighet, eller et tegn på psykose? En av filmens mange mysterier, og jeg likte at man aldri egentlig besvarte det. Har holdt øye med India Eisley siden undervurderte Underworld: Awakening. Akkurat som med Jodelle Ferland (Alessa i Silent Hill) synes hun å være evig tilknyttet rollen som «creepy girl», enten det er torturert offer, sadistisk demon eller begge deler slik som her. Det er nesten alltid en grufull sannhet bakom det yndige ytre. Kinematografien har den iskalde og nesten sterile looken som jeg liker i A24 sine produksjoner. Bare ut ifra det rent visuelle vet du at dette blir en skikkelig «downer». En annen ting jeg synes filmen gjorde godt var å ikke romantisere metodene som Eisley bruker til å slå tilbake. Det hadde vært lett å gjort dette om til en «stygg og upopulært mobbeoffer tar hevn og gir svina som fortjent» type historie, men filmen stiller spørsmål ved hvor langt det er moralsk forsvarlig å gå, samt at konsekvensene ikke nødvendigvis blir tilfredsstillende for noen som helst. På slutten dras teppet under oss ender opp som en av disse mind-bender filmene som er vanskelig å gjøre seg klok på. 7/10 Most Likely to Die Yikes! Det er slike filmer som gir moderne slasherfilm dårlig rykte. Du forsøker å finne et påskudd for å samle en gjeng karakterer (reunion partay) og la en gal morder gå amok mens du spekulerer hva motivet er. Ingen dum ide, men her har man neglisjert hvordan bitene skal passe sammen i puslespillet. Når du har sett tilstrekkelig mange slike filmer blir det i tillegg vanskelig å holde konsentrasjonen når det ligger så mange skjær i sjøen. Jeg la merke til følgende underveis: Panikk er ikke hva det engang var. Karakterer tar lange og beherskede diskusjoner om situasjonen hver gang en av deres døde kamerater oppdages. Folk reagerer riktignok svært ulikt på ekstreme situasjoner. Problemet er at disse folka knapt nok reagerer. De bare ender opp som apatiske og likegyldige. Noen burde lage en film om hvor følelseskalde dagens ungdom er, slik som River’s Edge og Deadgirl. Alle er i utgangspunktet mistenkte, så la oss alle høvle hverandre ned. Dette er jo også en kjent slager i filmer hvor man lurer på hvem som er skyldige. Synd at det bare fører alle ned i en moralsk avgrunn. Man gjør ingen god jobb med å skape sympatiske karakterer her. Are we being punk’d? Utrolig hvilke konspirasjoner som må etterprøves når alle beviser i verden tyder på det motsatte. Klart at man tenker sitt når situasjonen er såpass ute av kontroll, men faen heller. Ett sted må grensa gå. Spille inn avskjedsvideo når morderen er løs i tilfelle du ikke overlever filmen? Vel, bedre føre var… Egentlig ikke så dumt, men timingen var direkte komisk. Kjærlighetshistorie midt i mordmysteriet? Det kan funke, men bare hvis minst en av dem dør. Ingen happy ending for meg takk. At hele smørja ble stående som en avledning fra det lille filmen hadde for seg gjør alt bare sørgeligere. Man forsøker å lage en ikonisk slasher-kostyme med graduate cap som kan brukes som gigantisk ninja-stjerne! Poeng for kreativitet. 2/10 Belzebuth Diskusjonen om hva som er akseptabelt/uakseptabelt på film har fått meg til å tenke på et av de siste gjenværende tabuer som synes å være vold mot barn. Det brukes kun om filmen skal understreke hvor alvorlig situasjonen er, eller motsatt; i beksvart komedie (sjekk Treevenge av Jason Eisner for et ekstremt eksempel). Belsebuth hører utvilsomt til i første kategori - filmen åpner med et massedrap på spedbarn. Og det stopper ikke der, men følges opp med gjentatte massakrer som koster mange titalls liv. Grimt! Belsebuth bruker en del tid på å etterforske hvorfor disse tragediene skjer rundt i Mexico. Noe som er vanskelig siden det ikke foreligger noen form for motiv bak all galskapen. Så snart Tobin Bell dukker opp som religiøs eksentriker med skjulte motiver glir historien imidlertid over i en modus med sterke religiøse overtoner. Såpass at det er mulig å se dette som en slektning til religiøs demon-horror som The Exorcist og denslags. Hva som ligger til bunns for all djevelskapen skal jeg ikke si så mye om, annet enn at filmen etterhvert minner slemt om den sentrale konflikten i The Omen III. Gud og Djevelen har åpenbart en masse uoppgjort. Ikke så verst, men jeg synes denne var på sitt mest intense og slagkraftige når man etterforsket det grusomme mysteriet i filmens første halvdel. Så lenge historien befinner seg i tåkeland har filmen en kraftig nerve fordi de implikasjonene vi selv skaper oss nesten alltid er verre enn hva historien forsøker å skremme oss med. Andre halvdel har vi sett veldig mange filmer om, og på sitt svakeste føles det som en avsporing av en mer potent historie. 5/10 Underwater I forhold til ryktet som amerikansk januar-horror har på seg var jeg faktisk imponert. Dette er ingen klassiker, men klaustrofobisk og ekkel, med en scene på slutten som virkelig løftet filmen. Åpenbart sci-fi: Vi starter med en super-tilt ned en gigantisk borerigg som går hele veien ned mot bunnen av Marianergropen utenfor Filippinene. Det burde være en stund til vi ser slike undreverk. Uansett - riggen går dukken allerede i åpningsscenen og Kirsten Stewart og en stadig mindre gruppe overlevende må forsøke å komme seg opp til overflaten, hvilket er krevende siden livbåtene er spredt over et stort areal, riggen står i fare for å kollapse uten forvarsel, og alle famler i blinde over hva som har hendt. I tillegg begynner det å dukke opp menneskefiendtlige livsformer. Huff! Mange vil være kritiske siden Underwater har smått med historie, minimalt med interaksjon og minner en del om Alien og andre filmer med isolerte settings, men dette er presis hva jeg likte. Filmen gav meg flashbacks til et par solide mangaer - 6000 og Dragon Head - som viser hvor kaotisk og gruoppvekkende en situasjon som dette er dersom den faktisk oppstod. Det er ingen som kan forklare deg hva som har hendt midt under katastrofen fordi det er umulig å ha noen form for oversikt når du befinner deg 11.000 meter under havet. Selve beliggenheten er et stort pluss i min bok for havbunnen er verdens skumleste sted. Selv en film som The Abyss er creepy som Satan til tross for at det ikke er en skrekkfilm. Filmen stagnerer litt i andre halvdel da man begynner å trekke ut survivalismen til Stewart og gir for mange åpenbare varsler om hvem som skal overleve og hvem som skal ofres. Det virker som om manusforfatter går tom for ideer og er tilfreds med at filmen munner ut på mest mulig forutsigbart vis. Det er ingenting med denne historien kan beskyldes for å gjøre noe helt nytt. Jeg var uansett fornøyd fordi flere avgjørelser satt så godt: den undersjøiske klaustrofobien med evig mørke, det evige spørsmålet om hva som har hendt, og så… DEN scenen… Rigg-kollapsen er et mysterium hele spilletiden, men det hintes til at det må være noe virkelig monstrøst dersom en megakonstruksjon på flere kilometer ramponeres. Så kommer forklaringen og den scenen er nok til at filmen glir rett inn i kosmisk horror. Det er nemlig ingen hvem som helst man traff der nede! 6.5/10 Becky Spedbygde 14 år gamle Lulu Wilson versus en gjeng hardbarkede nynazister. De har ikke nubbesjangs! Virker som en del kritikk retter seg mot at det er Kevin James som spiller den ondskapsfulle lederen av nazi-pakket. Sikkert mange som avviser filmen bare pga det. Fyren er kanskje ingen stor skuespiller, men han er uansett langt mer underholdende som voldelig skinhead enn som den karikerte dusten i de grufulle Paul Blart filmene. Mer interessant er det at Becky har den stadig aktuelle problematikken vedrørende barns forhold til foreldrenes valg. Som i den personlige favoritten The Lodge er det her en situasjon hvor hovedpersonens mor er tragisk fraværende og farens valg av ny livsledsager faller i dårlig jord og bare fører med seg harme og tenåringsangst. Forskjellen er at Beckys tittelkarakter kanaliserer faenskapen på en mer konstruktiv måte - ved å gå amok med super-soaker-flammekaster, båtmotor, gressklipper, linjaler og blyanter mot nazistene som lager kvalme. Det hintes gjentatte ganger til at jenta ikke bare er sint og asosial, men sliter med direkte sosiopatiske tendenser. Ingen utbredt sympatisk protagonist med andre ord, men det er noe sjarmerende over Wilsons raseri. Merkelig hvor mange filmer som har yngre jenter med slik en uutgrunnelig trang til ekstremvold. 6/10
  3. Strømming, men den nye utgivelsen er jeg ganske interessert i jeg også... Yup. Tok den opp på VHS i en fjern fortid. Det er muligens filmen jeg har sett mest i mitt liv siden jeg satte den på hver gang jeg ikke hadde noe annet å gjøre. Tviler på om den tar seg like bra ut i dag - begynner å bli noen år siden jeg så den nå. Mark Kermode er fan av denne:
  4. Tammy and the T-rex Enkelte filmer er hinsides enhver forklaring. Å gå dypere inn i denne her er som å forsøke å ta professorat i entropi og fysiske lover. Tammy and the T-rex skal være resultatet av et kompromiss mellom regissør Steward Rafill og en person som hadde en animatronisk T-rex til rådighet i noen uker. Man hadde intet manus eller en plan for hva filmen skulle handle om, men man klarte begge deler + innspilling i løpet av tiden! Med så kort tid på å skrive manus er det åpenbart at man må ta seg visse logiske, fysiske og metafysiske friheter, noe filmen må sies å bære preg av. High school sweetheartene Michael (Paul Walker) og Tammy (Denise Richards) har problemer med Tammys kjæreste som kidnapper Michael og frakter ham til den lokale dyrehagen hvor han blir angrepet av løver. På sykehuset blir han kidnappet på nytt av den gale Dr. Wachenstein som ønsker å bruke hjernen hans for å operere den svære T-rex roboten hans. Hvorfor? Eh, ikke så godt å si. Michael kommer uansett til bevissthet i dinosauren og beslutter å ta knekken på alle slemmingene samtidig som han forsøker å nå ut til Tammy (selv en T-rex kan ringe via myntapparat og legge igjen beskjed på telefonsvarer). Skulle ønske alle kjærlighetshistorier var like vakre som dette. *snufs* Filmen er jo helt binge-Nils! Av alle kronidiotiske Z-filmer rager denne himmelhøyt over flertallet fordi den er så fordømt underholdende. De involverte visste åpenbart hvor dumt alt som foregikk var og hadde det garantert kjempegøy under den korte innspillingen. De skal endog ha fått beskjed om å improvisere replikker og foreslå ting om de ønsket å føye til noe. Alle karakterene er da også karikerte til det latterlige. Wachenstein er en åpenbar Frankenstein- kloning, komplett med lettkledd og sarkastisk assistent, og den sjalu kjæresten til Denise Richard er ikke bare sjalu, men en ravende gal psykopat som klikker ved den minste ikke-provokasjon. Og til tross for det idiotiske og naive holdningen er det også en ekstremt voldelig film. Det er som om man var usikker på hva som var filmens intenderte målgruppe. Her bites det hoder på løpende bånd, blodet sprøyter under hjernetransplantasjoner og folk trampes flate. Reaksjonene til karakterene er like likegyldige som man kunne forvente. Forsøkene på å få T-rexen til å bevege seg rundt på troverdig vis er forresten helt hysteriske med tanke på hva Jurassic Park hadde fått til året før. Dette er MEGET stor underholdning. Kan faktisk ikke si at jeg har sett verken Walker eller Richards i filmer jeg likte bedre enn denne (med mulig unntak av Walker i Running Scared). Naturlig nok har det gått stygge rykter om hva som skjedde med hjernen til Walker etter at han forulykket for noen år siden... Sjokkert å se at Rafill var samme mann som stod bak The Philadelphia Experiment - en tidlig favoritt fra 80-tallet. Han lagde også den totalslaktede Mac & Me som har langt mer til felles med denne. Nærmeste jeg kommer denne her er katalogen til Troma i sin miks av ekstremiteter og idiotisk sjarm. Den likner egentlig veldig lite på noe annet jeg har sett. Derfor er det selvsagt også den overlegent beste filmen fra 1994. Pulp Fiction? Forrest Gump? Shawshank Redemption? Amatøraktig søppel. Tammy & the T-Rex er filmen de alle ønsket å være! 11/10
  5. Mariusz Lewandowski fra Polen har levert noen fremragende covere for ymse metal artister de siste årene. Det er alltid noe enormisk og destruktivt over detaljene. Faktisk er coverene så gode at nesten all musikken har sviktet i forsøkene på å leve opp til det visuelle. Beste forsøket er kanskje norske Sepulcher med Panoptic Horror. Den var ikke så verst. Mizmor - Cairn Bell Witch - Mirror Reaper Fuming Mouth - The Grand Descent False - Portent
  6. The Hunt Ikke vet jeg hvorfor amerikanerne gikk fra konseptene da denne holdt på å entre markedet i fjor, men alle er så sensitive til alt nå for tida… En av de mest utbredte kritikkene jeg så på steder som Breitbart.com var at man aldri ville gitt klarsignal til filmen dersom den handlet om konservative som jaktet på liberale! Pardon moi? Hva med The Purge serien som har tjent inn grilliarder? Synes egentlig filmen gjorde en god jobb med å drite ut politiske agendaer i alle himmelretninger. Karakterene er fulle av alle tenkelige stereotyper og dårlig skjulte fordommer - alle er nøyaktig like frastøtende og ufyselige, hvilket skulle tilsi at alle fortjener å dø like mye. Det skulle være mulig å nyte denne samme hvor "woke" eller "anti-swj" du er. De eneste karakterene med psykologiske nyanser her er egentlig den barske hovedpersonen til Betty Gilpin og den mystiske antagonisten til Hillary Swank (hvor har hun vært de siste 10 år?) som begge drar lasset. Du har en del minneverdige replikker, samt et spektakulært klimaks på slutten som får en til å tenke på chickfightene i Kill Bill. Mer action/thriller enn thriller/skrekk slik den ble markedsført. Battle royale eliminasjoner er for meg det ene konseptet som alltid selger filmer, samme hvor elendige. Så til og med Hunger Games på bakgrunn av dette. Det ligger alltid spenning i hvem som «vinner», ikke mist fordi flere av dem hoder seg tvetydige i forhold til hvem som er hovedpersoner og mest sannsynlig kommer til å vinne/overleve. Det tar litt tid før man vet hvem man skal satse på i The Hunt da den leker med forventningene på starten. Hadde virkelig trodd Emma Roberts skulle få mer å gjøre! Blod, gørr og avrevne kroppsdeler - moro for hele familien! 7/10 The Scarehouse Hvor avskyelige kan hovedpersoner (eller karakterer generelt) tillate seg å være før det blir umulig å følge med på hva filmen forsøker å formidle siden du bare sitter og venter på at svina skal få som fortjent? Tenkte fælt på dette da jeg så The Scarehouse, hvor man tester grensene med noen av de mest usympatiske krek som har kravlet rundt på lerretet. Anti-helter er ikke sjelden kost på film, men det virker på meg som om «torture porn» tullet startet en kynisk trend hvor man forsøkte å få oss til å sympatisere med selv de mest moralsk avstumpede djevlene bare fordi ofrene "fortjente det". Filmen her insisterer jo på at det meste av det som skjer er rettferdig siden begge hovedpersoner ble utsatt for en ondsinnet prank. Alt utført med samme eleganse som en flodhest i ballett (Fantasia ikke medregnet). Man var veldig ivrige etter å vise fram sine inspirasjoner: Saw, home invasion, vigilantefilmer og filmer med morder-duoer som Natural Born Killers. Hadde man bare tenkt over hvordan man skulle koble alt dette sammen… Kan vanligvis ikke fordra CinemaSins gjengen, men her satt jeg selv og følte at jeg var del av et kritiker-nettverk som vurderte anomalier og logiske glipper som måtte til for at historien skulle gi mening. Mener bestemt at filmskaper (som er gift med filmens hovedperson - go figure!) burde forsøkt seg på en mindre ambisiøs historie. Beste scene: To av ofrene tvinges til putekrig, utkjempet med puter fylt med etsende stoff! Man skulle tro de var vettuge nok til å la være å slåss, men dengang ei… 2/10
  7. Samme her. Været inspirerer musikken jeg hører på, og med hett og varmt vær blir jeg nødt til å sette på noe lettbent. Blir mye punk. Ska-punk spesielt. Oppdaget genren en gang jeg satte ut for å finne energisk musikk som ikke var forbanna eller handlet om hvor mye livet sugde.
  8. Jeg lytter til begge deler konstant idet jeg stadig har behov for noe intenst for å kontre evig kjedsomhet. Jeg bytter imidlertid som regel fra metal til elektronisk nå om sommeren. Jeg spurte på et musikkforum i fjor - hvorvidt det finnes metal med sommerstemning og fikk ikke så mange tilfredsstillende svar. Assosierer vanligvis musikken med vinterstid og høst. Det passer liksom ikke med Immortal når gradestokken nærmer seg 30+. Nittitalls breakbeat hardcore av det mer intense slaget har like mye energi, endog en helt annen attitude.
  9. Sick Nurses Asiatisk spøkelses-slasher. Dama her har langt hår, ja. Men hun er vesentlig mindre ambivalent enn Samara og Kayoko - hun har en agenda. Alt dreier seg om å drepe slemme arbeidskolleger og gjøre livet deres til helvete på jord. Greit for meg. Denne minnet meg på hvorfor skrekkfilm ofte blir sammenliknet med porno. Det er fint lite historie som skal til. Alt du behøver er et oppsett av aktører og så gå rett til action. Man bare erstatter sex med ekstrem ultravold og så er det egentlig akkurat det samme. Slasherfilm og moderne serier som Saw og Final Destination gir beng i karakterene og behandler dem som vannballonger. Alt som betyr noe er at karakterene dør. På samme måte som med porno må man også eskalere utskeielsene konstant for å holde seeren engasjert. Det vi ser i dag er laaaangt mer vulgært enn for bare 20 år siden (gjelder begge sjangere, heh). Synes liksom dette var på sin plass å nevne her siden filmen følger slik en rigid oppskrift. Den byr på tidvis inspirerte drapsscener og flere attraktive sykesøstre, men det er litt vanskelig å la seg engasjere i deres lidelser siden flashbacks avslører hvor ufyselige alle var (med et par unntak). Skrekkfilm er ikke akkurat sjangeren som har troen på menneskeheten. 5/10 We Summon the Darkness Begredelig utnyttelse av «satanic panic» hysteriet på 80-tallet. I tillegg roter man bort potensiale for en real metal-grøsser. Underholdende filmer som Trick or Treat og The Devil's Candy samt den hysteriske Deathgasm har tidligere fokusert på musikken og de «onde» kvalitetene som synes å ligge latent i sjangeren, samt musikerne selv og deres bakmenn (Satan befinner seg alltid i produsentsetet). WSTD synes å være inne på noe for en sakket halvtime. Nesten så man får inntrykk av en konsert-dokumentar med fokus på publikum. Så kommer tvisten… og jeg er ikke så fornøyd med hva filmskaper gjorde ut av det. Alexandria Daddario er flink til å velge tematisk mørke filmer, men her var tematikken forvirret. Filmen forsøker stadig å gå mot forventningene, men jeg er ikke imponert over hvordan historien forsøker å balansere alt sammen. Midt i alt rotet blir alt nesten intetsigende. På slutten har vi en kjedelig home invasion thriller som ikke er sikker på hva den ønsker å gjøre. Den er heller ikke sikker på om den ønsker å la karakterer dø eller holde dem i live. Folk overlever som regel terminalsituasjoner på skrekk i motsetning til virkeligheten, men jeg blir fort så utålmodig at jeg sitter og skriker på mer blod. Bleh! Slayer og Bathory var bare barnemat i forhold til kristenfundamentalistiske galninger som så muligheten til å score billige poenger på frykt og massesuggesjon, så i det minste honnør for å rette pekefingeren på de rikige truslene. Man skal også ha kredit for ubetalelige spekulasjoner rundt «han nye fyren i Metallica» og deres neste album (filmen er satt til 1988)! 4/10
  10. Selv var jeg faktisk litt imponert. Særlig siden man fokuserte på det som gjorde mangaen så minneverdig; fargerike karakterer og vanvittige sverdkamper med kreative våpen. ⚔️ Selvfølgelig mister man mesteparten av historien i en serie på 30+ bøker når den skal presses inn i en to timer lang film, men jeg synes man likevel foretok noen fornuftige valg. Spesielt sammenliknet med andre adaptasjoner.
  11. Jeg har store problemer med biopics og dramaer fokusert på enkeltpersoner. Biopics irriterer meg fordi de aldri motstår fristelsen til å pynter på fakta for å demonisere eller romantisere virkeligheten. Om fokuset ligger på en enkelt karakter forutsetter jeg samtidig at hovedpersonene er verd å følge med på. Dersom ikke karakteren er interessant hjelper det overhodet ikke om filmen er et skuespillermessig og teknisk mesterverk. Martin Scorsese har laget et par filmer som bare frustrerer, samtidig som resten av verden gråter av glede bare de nevnes: Raging Bull og The Wolf on Wall Street Film med selvdestruktive rasshøl kan være interessante, men Jake LaMotta og familieproblemene hans flyr så langt over hodet mitt at jeg knapt klarer å følge med. Jeg orker rett og slett ikke late som om jeg er engasjert. WoWS har andre problemer. Etter en to timer lang hedonistisk orgie forstod jeg at det eneste forholdet jeg noensinne kunne ha til Jordan Belfort var at jeg ønsket å kjøre fyren gjennom en flisekutter med bena først. Filmen er ikke morsom nok til å være svart komedie, og ikke alvorlig nok til å bli tatt som en "cautionary tale" slik Scorsese sikkert ønsket. Forutsigbart nok har filmen har blitt et forbilde for blodtørstige aksjespekulater (akkurat som Wall Street var på 80-tallet). Det blir for meg nesten noe patetisk over scenen mot slutten når fyren blir innhentet av loven, som om Scorsese vil understreke: "Kjære seer, du må forstå at det Belfort drev med EGENTLIG IKKE VAR MORALSK RIKTIG!" No shit!
  12. Er det Swans du sikter til? Mesteparten av katalogen deres skal være lettere tilgjengelig i dag enn for bare noen år siden. Har lagt merke til mange feite special editions som inkluderte opptil flere album av gangen, spesielt fra 90-tallsepoken deres ("bunny period"). Apropos Swans... De har gjort noen av sine beste verk de siste ti år, utmerkede platecovere inkludert. Minimalismen har fått fritt spillerom. To Be Kind The Seer ^ En av historiens ondeste plater, og en perfekt kombinasjon av cover+innhold. Den høres ut akkurat slik man kunne forvente ut ifra det omslaget.
  13. Godt å se noen dame-lister her på forumet. 😎 Denne kunne jeg tenkt meg å skrevet selv, men klarer ikke holde meg til bare tre. Planlegger en liste over filmmonstre.
  14. Prom Night III: The Last Kiss Når jeg lager listen over tidenes skrekkfilm-favoritter kommer denne til å befinne seg rett over eller under The Shining. Sier ikke at filmen er like god. Sier at den er minst like underholdende, endog på helt andre prinsipper. Såfremt Prom Night serien er kjent er det nok for den første med Jaimie Lee Curtis som tar oppmerksomheten, for ikke å si den gyselige remaken som kom noen år tilbake. Den var en gravalvorlig slasher, men så kom nr. to og tre som hadde fint lite med originalen å gjøre. Begge omhandler karakteren Mary Lou Maloney som dør under prom night en gang på 50-tallet. Noen tiår senere kommer hun tilbake for å lage kvalme. Hun var en total bitch da hun levde, men nå har hun overnaturlige krefter i tillegg. Hun ankommer det jordiske plan, stikker innom sin gamle high school hvor hun forelsker seg i hot-shoten Alexander. Prom Night 2 hadde masse comic relief, men i nr. 3 forsvinner enhver form for logikk og alvor. Filmen er en skrekk-komedie som lener seg laaangt over mot komedie. Der er kanskje også noe av grunnen til at den ikke slo an. Skrekkfilm serier som gradvis går fra konseptene (tenk Nightmare on Elm Street, Child’s Play, Friday the 13th) blir ofte kontroversielle blant fansen. Prom Night III lykkes imidlertid bra fordi konseptet med en hjemvendt prom queen (som aldri fikk den respekten hun selv mener hun fortjente) passer bedre for denne typen useriøsitet. Moroa understrekes fra den absurde åpningen hvor Mary Lou rømmer fra «bad girl hell» hvor alle jentene står lenket til et glødende gulv hvor de tvinges til å danse til disco! Deretter entrer hun den jordiske sfære hvor hun begynner å drepe alle som irriterer henne, og det er ikke få, på ulike kreative vis - iskrem, jukebox og drill-fotball inkludert. Det er så mange merkelige ideer og gags her at det føles som et Troma film på brukbart budsjett: Intercomen på skolen flommer over av idiotiske forordninger, Mary Lou underholder med striptease mens hovedpersonen Alex begraver en av hennes ofre ute på en fotballbane, scenen hvor de har sex på et amerikansk flagg ute i skolegangen, den kvinnelige hovedpersonen baker kaker og kjeks hver gang hun er forbanna, Mary Lou ikledd ny kostyme for hver scene hun deltar i + at alt ender opp med en reunion-prom i helvete med masse zombier og ondsinnede tvister. Hver gang jeg ser filmen legger jeg merke til nye detaljer. Jeg tror det er den psykotiske karakteren til Mary Lou var det som gjorde det for meg. Hun er morderisk og ondskapsfull som enhver seriemorder, men hun har i det minste en syk sans for humor. Hun er også en av få kvinnelige skurker, og en av enda færre som hadde et «romantisk forhold» til filmens hovedperson av en viss størrelse. Kanskje ikke så rart denne aldri ble så populær. Effektene er til dels gode, men lider under en del tidlig nittitalls-surr, og det er en del tekniske blundere her. Alex er heller ingen spesielt sympatisk hovedperson. At filmen er såpass fjollete bidrar i tillegg til at folk ikke kan ta filmen alvorlig, men enkelte ting burde strengt tatt ikke bli tatt alvorlig. Det er en ganske herlig og forfriskende med filmer som åpenlyst våger å være såpass tullete. For ordens skyld - hele mesterverket ligger ute på Youtube i uklippet (tror jeg) kvalitet.
  15. Føles litt merkelig siden han har vært såpass aktiv selv på sine eldre dager. Så kommer jeg til å tenke på at bestefaren min anså ham som en favoritt.... De siste årene er det denne scenen fra Gran Torino jeg forbinder med mannen:
×
×
  • Create New...