Frank.N.Steen

Killing Joke - Brighter Than a Thousand Suns (1986) Kanskje ikke det beste stedet å starte opp, men nå var det ikke så mye å velge blant, og får heller vurdere noen av deres tidligere album ved en annen anledning. Uansett, denne CD utgaven virker å ha mer enn 20 minutter ekstra musikk, men intet hint om noe slags bonus spor kontra LP versjonen. Åpnes meget lovende, med tung og smådyster stemning i Adorations, men likevel en viss fengende og melodiøs preg er det å finne her. Sanity følger raskt opp, og virker tidlig ut nesten som ei New Order b-side, mens den langt mer aggressive og knalltøffe Chessboards, står nok lett igjen som albumets beste øyeblikk. Deretter og ut får man flere perler, mulig litt seigere og tilbakelente, der spesielt bassen står godt igjen. Men etter den heftige Victory, så mister albumet meg mer og mer, der blir det raskt litt for mye av det monotone og småkjedelige som får dominere. Mangelen på den helt store variasjon og litt mer fres i sakene, gjør at resten av låtene glir litt for ofte inni hverandre, og samtlige kunne fint vært nedjustert i spilletid. Alt i alt, vil nok forsøke å lete opp mer fra bandet, men denne fra 1986, og tross av noen enorme enkeltlåter, så kommer man ikke noe høyere opp enn maks ei snill: Rating: 6/10 Høydepunkter: Adorations, Sanity, Chessboards, Twilight of the Mortal, Love of the Masses og Victory Howard the Duck - Original Score by John Barry (1986) Dersom en lukker øya, og lar ørene ta inn over seg all musikken, så er man rimelig raskt innom ei Body Heat (1981) lignende elegant erotisk voksenthriller, eller ei klassisk James Bond actioneventyr. For dette er jo riktig så bra filmscore, der blander det lekne, vakre, romantiske, intense og komiske på imponerende vis, og det blir aldri kjedelig eller for gjentagende. Og hadde det ikke vært at ei kjempeflopp ved navn Howard the Duck prydet coveret, så er jeg rimelig sikker på at soundtracket til John Barry ville fått langt mer omtale, for dette er virkelig flotte saker, og smått utrolig at det tok nesten 33 år før all musikken ble utgitt. Rating: 7,5/10 Høydepunkter: Lullaby of Duckland, Disco Duckland, Main Title, Howard to the Rescue, Beak Jobs and Tail Tucks, You're the Duckiest, Taxi Ride (Alternate), Man's Oldest Fantasy, Ascent of Duck, So Long Ducky, Duck Bond I Presume, Beddy-Bye for Howard, Hard Boiled Egg, Shoot to Kill, He's Got a Whole Gang, Howard's Bar Brawl, Filthy Scum Bucket, Ultralight #3, Dark Overlord og End Credits - Suite (Version #1) Siouxsie and The Banshees - The Scream (1978) Åpnes med ei litt sånn små creepy "kattejamring" intro, mulig noe gitarplukking og minner litt om tidlig kraut-rock. Kanskje ingen stor innledning, og heldigvis drar det seg ikke ut for lenge. Men neste låt ut, den er nå langt mer interessant. For Jiggsaw Feeling er jo en enorm punk rocker. Den litt mer lavmælte reggae-rockeren Overground blir en liten nedtur, spesielt etter en så intens forgjenger. Carcass og coveren av Helter Skelter er langt mer fartsfylte og energiske saker. Alt i alt, gidder ikke skrive noe særlig mer, gitt den 5-6 gjennomganger, og blir ikke noe mer ut av det. Ei helt godkjent debut, kanskje litt vel dominert av små kjedelig og monoton post-punk, og foretrekker de mer energiske punk bidragene. Regner med at de etter hvert rista av seg dette, og gikk mer mot goth rock på senere utgivelser, eller så får en da håpe. Rating: 6/10 Høydepunkter: Jiggsaw Feeling, Carcass, Helter Skelter, Nicotine Stain og Suburban Relapse Siouxsie and The Banshees - Join Hands (1979) Fremstår som ei noe ujamn og rotete skive, der mulig bærer preg av et band som er usikre på hvilken retning de skal ta, og fortsatt har en tung post-punk innflytelse over seg men også hinter om langt mer eksperimental musikk. Sistnevnte får et meget negativt utslag i den avsluttende og nesten kvarter lange The Lord's Prayer, der byr på jodling og ihjelbrukte one-liners fra forskjellige kjentfolk. Likevel, første del av albumet med Poppy Day og den litt Psychedelic Furs aktige Regal Zone var ikke så gærne, men etter Icon faller det hele fullstendig nedom for min del, og fremstår som ei skuffende oppfølger og en jeg tvilsomt vil ta bryet med å kaste bort mer tid på. Rating: 4/10 Høydepunkter: Poppy Day, Regal Zone, Placebo Effect og Icon Siouxsie and The Banshees - Kaleidoscope (1980) Har vel ikke blitt direkte blåst i bakken av de 2 første studio albumene, der er litt for ujamne og små skuffende til at en helt får igjen mer av alt. Tredjeskiva derimot, den virker langt mer givende, hvert fall til å starte med og er visstnok nærmest som en ny start for bandet, der tidligere musikere har blitt erstattet av nye medlemmer i hop med et litt luftigere og melodisk sound. Åpneren Happy House innehar kanskje mer av hva en så for seg, via et hypnotisk og smådystert goth-rock preg, med forførisk vokal og en drømmeaktig stemning. Tenant har muligens ikke forgjengerens fengende melodi over seg, men drar det lenger ned i mørket med et tungt og seigt driv. Trophy føles nesten ut som ei brit-pop låt, mens Hybrid er kanskje skivas beste stund. Den mer fartsfylte og lekne Clockface burde fått avslutte en meget sterk side 1, men dessverre dukker den lite spennende Lunar Camel opp, og ødelegger litt av godstemningen. Hjelpes ikke på at den irriterende og små dølle Christine følger opp like etter. Desert Kisses og den Human League aktige Red Light er blant de få positive innslagene på side 2, og nei, på ingen måte overbevist over denne skiva heller. Rating: 6/10 Høydepunkter: Happy House, Tenant, Trophy, Hybrid, Clockface og Desert Kisses Siouxsie and The Banshees - Juju (1981) Endelig ei skive som virker å leve opp til sitt ry, for denne røska det skikkelig av, og varsellampene om hva en har i vente ankommer med et energisk kick gjennom den fantastiske åpneren Spellbound. Into the Light har ei litt mer avslappende, feit og "gyngende" sound over seg, og der spesielt gitaren river godt fra seg. Arabian Knights fortsetter godflyten med ei litt mer mystisk bidrag, mens Halloween lever opp til sitt gode navn. Monitor er ei deilig og støyende låt, og Night Shift har den deilige goth aktige natthymnen man håpet på. Alt i alt, det holder nesten hele veien ut, med masser av variasjon, heftige rytmer og ei overlegent bedre flyt enn deres tidligere album, gjør at denne scorer skyhøyt i mine ører. Rating: 9/10 Høydepunkter: Spellbound, Into the Light, Arabian Knights, Halloween, Monitor, Night Shift, Head Cut og Voodoo Dolly Siouxsie and The Banshees - A Kiss in the Dreamhouse (1982) Sitter ikke like øyeblikkelig som forgjengeren, men tar seg gradvis opp etter noen runder. Åpenbart at bandet har hatt det moro i studio, for en masse nye ideer og instrumenter blir tatt i bruk, og når det fungerer, så er det toppers (Green Fingers og Melt!). Dessverre er enkelte forsøk bare fæle (Obsession og Circle), og gjort desto verre når det dras ut i det lengste. Tvilsomt ei der vil noen gang matche Juju, men låt for låt så har albumet flere høydaere, bare så synd et par for mange bomturer ødelegger for ei sterkere opplevelse. Får se om jeg gidder å punge ut med oppunder 900 kroner for ei brukt boks av Volum 2 av de resterende Siouxsie platene, der samtlige virker å ha meget dårlig omtale, om en skal tro Rate Your Music. Men Tinderbox fremstår nå som et lite lyspunkt i følge sidens "kritikere". Nei, her tror jeg man får heller benytte seg av Youtube og litt grundigere sjekk på forhånd, for føler at Volum 1 boksen har ikke på noen som helst vis levd opp til forventningene. Rating: 6/10 Høydepunkter: Cascade, Green Fingers, She's a Carnival, Melt!, Painted Bird og Slowdive

Lukten av ei ny/gammel innkjøpt/leid VHS film fra barndommen, det er nostalgi med stor N. Enkelte av mine eldre (tidligere utleie kassetter/Big Box) videofilmer, har stadig beholdt den "magiske" eimen av nedstøva utleiebutikk nedi en eller annen kjeller, godt blandet med plastikk, godteri (søtt) og potetgull (salt), der øyeblikkelig bringer med seg mange gode minner. Men lyden av tidlig 90-talls nostlagi, da er det nok lite som slår Eventyrbåndene:

Hadde fullstendig glemt det, samt at Christopher Lee også medvirket. Vet ikke om det holder til å forandre mening om selve filmen, men målet er å være gjennom hele filmserien før Oktober er her.

Romkameraten fra helvete, hvert fall for stakkars Sweetchuck: Tror disse ble gode kompiser også i virkeligheten, der Tim Kazurinsky ville dukke opp i Bobcats debutfilm som regissør med Shakes the Clown (1991).

Er spent på hvordan resten av filmene ender, men husker at det var fortsatt mye underholdning igjen i 4ern, 5ern og 6ern. Den som endte opp i Moskva og utgitt langt uti 90-tallet, er nok ingen høydare nei. 6ern er vel den hvor de "andre" får slipper langt mer til, sikkert også fordi Matt McCoy som ei slags Mahoney light, ikke helt slo an. Men Tackleberry, Hightower og Jones utgjorde nå en artig trio, der de kommer vel opp mot en slags slem utgave av dem selv, alt mens en mystisk mesterhjerne holder spillet i gang nedi kloakken. 4ern er jeg veldig svak for, mye grunnet denne dama: Corinne Bohrer

Police Academy (1984) av Hugh Wilson "Of all the guys who I thought were gonna make it, Hightower was the one. I mean, if all the cops looked like him there'd be no crime at all." I et desperat forsøk på å hamle opp mot den stadig økende kriminaliteten, bestemmes det at politiet i samarbeide med deres nye ordfører, skal senke kravene til det nye kullet med kommende elever i retning politiakademiet. Dette er gode nyheter for alle som har drømt om å tre inn i den blå uniformen, og som av fysiske eller psykiske årsaker, tidligere ikke ville hatt mye til sjanse i å bli vurdert egnet som politimann. På høy tid med et gjensyn, og selvsagt starte opp fra begynnelsen og mest sannsynlig den aller beste. Politiskolefilmene ble jo ei monstrøs suksess, en av disse klassiske åttitalls filmseriene som nærmest kom på løpende samlebånd. Hatet av kritikerne og filmsnobbene, men elsket av folket, og hvor de aldri virket å få nok av all moroa og galskapen som skjer utover de totalt 7 eventyrene. I likhet med den Rosa Panteren, James Bond og Olsenbanden, var disse filmseriene alltids en uhyre populær gjenganger på lørdagskveldene på 90-tallet, ofte på TVNorge, og tror jaggu dem stadig sender repriser av disse filmene den dag i dag. Selve oppskriften bakom Politiskolens suksess, skyldes nok hvor likandes og forskjellige de mange karakterene er, der alle kommer jo med åpenbare svakheter og styrker, der de alene utgjør et lett bytte, men samlet blir de om til en uovervinnelig flokk med "tapere". Selvsagt ikke noe nytt, det er blitt gjort lignende komedier sikkert flere tiår tilbake, ofte med militærleir og utrente festglade folk som må lide i ørten måneder før de blir sendt ut på et seriøst oppdrag, for å vise hvor voksne og forbedret de har blitt. Man har alle de stereotypiske drittsekkene og bøllene som må overvinnes på ene siden, til de the good guys i form av klovnen, tjukkasen, den vennlige kjempen, den sjenerte og stille musa, den kåte pikenes Jens, den skyteglade wannebe Dirty Harry klonen, kløna som raserer halve universet, bimboen osv. Mye av det som gjorde at en ble så glad i både originalen og dens mange oppfølgere, er jo at de fortsatt å kjøre på med minneverdige og urkomiske innslag, både i nyere kadetter til mer fargerike skurker. Gjensynet med originalen, gir også ei påminnelse om at det var langt mer rølpe humor her, enn i de senere kapitlene. Enkelte steder ut føles den ikke så langt unna Revenge of the Nerds (1984) eller Stripes (1981), med tits and ass, mulig full busk og haugevis av sex vitser og en del komedie som ville nok blitt igjen på klipperommet, dersom en nyversjon skulle blitt gjort i dag. Alt i alt, jeg storkoste meg for ente gang, og kommer alltids i godt humør av å se igjen Politiskole gjengen, spesielt den første. Målet er å tråle seg gjennom alle, inkludert den 7e som ankom en del år senere, men ingen forandring på hvordan en rater enern siden forrige besøk: 8/10 Police Academy 2: Their First Assignment (1985) av Jerry Paris "Now, listen up, everybody. This is serious. We've got to do something. This is war! Now, we didn't start it, but we are going to finish it." Etter å ha bestått politiskolen med glans, blir det nye kullet med betjenter satt til deres første oppdrag. Et som også raskt kan vise seg å bli deres siste. Da ettersom de blir henvist i retning en krigsherja bydel, der storebror Lassard håper at hans elever kan bistå i å redde lillebrors falleferdig politistasjon. Det gikk ikke lange tiden før oppfølgeren smalt til på det store lerretet, og selv om en har mye av den samme gjengen tilbake, er det også åpenbart at det har blitt gjort forandringer innad i rekkene. Løytnant Harris (G.W. Bailey) er ikke å se, mens hans to bøllete kompanjonger også er vekke, i mellomtiden har Art Metrano overtatt som den nye komiske skurken Mauser, mens Proctor blir en gjenganger for kjipe spøker. Leslie Easterbrook som den barmfagre Debbie Callahan, er heller ikke med denne runden. Har en følelse av at fokuset på Tackleberrys romantiske partner (Coleen Camp) og hennes sinnssvake familie ville kanskje oppta mye av tiden, og som guttunge trodde jeg alltids at det var Callahan og Tackleberry som sto på, og noe med etternavnet til Easterbrook som også ei referanse (vil jeg tro) til Dirty Harry og Harry Callahan. Nå kan det tenkes at enkelte ikke helt hadde forestilt seg hvilken enorm suksess forgjengeren kom til å bli, samt at andre var typiske karakterskuespillere, og så nok ikke for seg at filmene ville holde det gående i nesten et tiår. Av nye ansikter, så ville altså flere bli godt brukt utover, der nevnte Mauser og PROOOOCTAAAAAH til den komiske duoen mellom Sweetchuck og den høylytte gjenglederen Zed (Bobcat Goldthwait). Politiskolen 2 er nok et eller to hakk bak originalen, der det blir åpenbart tidlig ut at det blir nærmest slapstick rutine fra første sekund, og joda, det er flust med latterlige scener, enkelte får meg fortsatt til å le, mens andre er bare forglemmelige. Av de mer så-som-så, blir den feite nye makkeren til Mahoney, som har personlig "hygiene" høyt på agendaen, en smule irriterende tidlig ut. Hjelpes ikke på med rumpe og avføringshumor, der han eter søppel og holder ikke tilbake, selv etter at katta hans har driti i frokostblandingen. Nostalgi har også sin del i at man er litt ekstra snill i ratingen, da 2ern var nok mest sannsynlig den aller første av filmene man så, og opptil flere ganger på VHS. Noe med enkeltscener som gjengskjulestedet i den forlatte dyreparken, Mauser som får hendene limt fast til hodebunnen, Zed og gjengens handletur og ikke minst den brautende saksofon melodien, som benyttes flere steder ut. Selv om serien gradvis gikk lenger bort fra rølp og litt mer voksenhumor, så var det faktisk en liten dose med tits and ass her også, da ignoreres selvsagt Mausers nakenopptreden. Alt i alt, jeg ser frem til mer av Sweetchuck og Zed, der førstnevnte bidro i noen av de mer minneverdige og morsomme øyeblikkene. 6/10 Police Academy 3: Back in Training (1986) av Jerry Paris "I love America!" Når det blir det klart at guvernøren strammer inn på budsjettet, høynes med ett konkurranseinstinktet til de to rivaliserende politiskolene. For der det før var to, kan det snart bli en igjen. Dermed må Lassards menn skru opp både sjarmen og innsatsen, om de skal ha sjanse i å ta opp kampen mot Mausers militante arme med utfordrere. Vel, tredje runden ut, og det blir litt for åpenbart at gjentagelser av tidligere vitser og scener får dominere. Enkelte er bokstavelig talt nøyaktig samme sketsj, bare hvor tempoet eller humoren er skrudd opp, men latteren sitter ikke nødvendigvis noe løsere av den grunn. Likevel, vi får et gjensyn med flere av karakterene fra første film, deri blant Leslie Easterbrook som finner tonen med sin lille gule venn, Nogata. Bobcat Goldthwait returnerer som tidligere gjengleder og nå politistudent Zed, og som "tilfeldigvis" blir romkamerat med sin mildt sagt lite imponerte venn Sweetchuck. Mauser og Proctor er stadig en artig duo, og nei, denne er vel heller ikke helt på samme nivå som originalen, men nostalgi og slikt, pluss noen helidiotiske øyeblikk gjør at man blir i overkant gavmild denne runden også. 3ern innehar også langt mer action enn tidligere, men er nok den svakeste av de tre første. 6/10

Satt igjen med samme oppfatning ved gjensyn av begge filmene for en del år tilbake. Har planer om å hente frem alle 3 for ei ny runde i Oktober, hvor fokuset blir kun skrekkfilm hele måneden.

Fra Lippo Lippi - Songs (1985) Kun hørt ei skive fra dem tidligere, og det var gjennom det middelmådige Light and Shade (1987) i fjor, der virket litt for glætt i større perioder, men inneholdt også noen veldig fine sådan. Har omsider fått tak i deres tidligste også, da via ei CD samler ved navn The Early Years, og mistenker at det er snakk om to veldig forskjellige bandutgaver. Uansett, Songs åpnes meget sterkt med den imponerende Come Summer, og kanskje deres mest kjente i Shouldn't Have to Be Like That. Men Even Tall Trees Bend og Just Like Me er også høydare. Ser enkelte sammenligner dem med Depeche Mode og lignende synthpop navn, men føler at skotske The Blue Nile kanskje også hadde ei tung innflytelse på nordmennene, noe med ei blanding av det melankolske og oppløftende, men også rom for en viss håpefull sårhet bakom alt. Selv om ikke alt er like interessant, så er dette definitivt ei bedre utgivelse enn nevnte Light and Shade, og smått utrolig at det ikke har vært lettere å få tak i musikken deres i CD format, men bruktsjapper og loppemarked er kanskje stedet å gå, om en da ikke tar veien mot Finn.no og lignende nettsteder. Rating: 7,5/10 Høydepunkter: Come Summer, Shouldn't Have to Be Like That, Even Tall Trees Bend, Just Like Me, Leaving, Everytime I See You og The Distance Between Us New Order - Low-Life (1985) Aldri helt fått meg til å like studio skivene deres såpass mye som en så gjerne ønsker. De forblir et band som har til "irritasjon" å imponere langt bedre via singel samlere enn nevnte studio album. Ingen stor forskjell blir det denne gang ei, og hjelpes ikke på at den fantastiske The Pefect Kiss, en av deres aller største stunder, blir kun gitt ei avstumpa 5 minutters versjon. Alt mens Sub-culture er en av disse jeg ikke er spesielt glad i, og vil nok aldri heller bli. Vel, en har i det minste den overlegent bedre dobbeltskiva Substance: 87 å lene seg på. Men nei, de var nok innflytelsesrike og som sagt, kom ut med noen enorme enkeltlåter, men svært få av albumene deres har nådd samme høyder i mine ører, og vil så gjerne få langt mer igjen, men nok innse at det ble nok ei små skuffende New Order plate, der muligens vil beholdes grunnet et par perler. Alt i alt, side 1 er soleklart den beste, mens andre halvdel går kjapt i glemmeboka, og holder med 2 gjennomganger enn så lenge. Rating: 6,5/10 Høydepunkter: Love Vigilantes, The Perfect Kiss, This Time of Night, Elegia og Sunrise Marius Müller - Den du veit (1981) Lenge vurdert å få tak i noen av disse Norske Albumklassikere nyutgivelsene på CD, men der samtlige har vel faktisk aldri blitt utgitt i det formatet tidligere. Noe som jo er litt rart, når flere må ha vært uhyre populære i sin tid, men glad noen omsider tok seg tid til å gi dem ut på ny. Kjenner ikke for mye til Marius musikk, annet enn enkeltlåter, særlig tittelkuttet, men angrer litt på at en ikke smalt til på ei boks (også fra Norske Albumklassikere serien) der visstnok innehar 6 album i total, men kunne ikke finne den i butikken. Uansett, albumet er slettes ikke så gærnt, faktisk et som stiger litt for hver gjennomgang. Den gjør det lurt i å spare høydaren til side 2, og ikke åpne med det sterkeste kortet, men spare det til litt utover. De andre er ikke fæle, faktisk ingen er i nærheten av den slags, men fallhøyden blir kanskje litt vel stor, dersom en er kun ute etter mer av hit faktoren til Den du veit. Likevel, det er den fine kombinasjonen av de melodiøse og røffere sporene (Flåkjeft, Karina og Frigjorte damer) i hop med de mer varme og tilbakelente (Lang tid og Nå er'e oss) som gjør at denne funker, og masse solide riff samt soloer er det jo også. Kanskje ikke noe mesterverk, men av det lille en har vært innom fra tidlig åttitalls norsk gitarrock, så var jo dette ei hyggelig overraskelse. Kommer i riktig så godt humør av denne type musikk, og må nevnes at denne albumserien som har trykka opp de mindre tilgjengelige skivene på ny, har gjort en meget godkjent jobb med lydkvaliteten. Så det blir nok flere kjøp fra det holdet fremover, og gjør de en like bra jobb med de kommende norske filmklassikerne, da kan det jo bli riktig så spennende. Rating: 7/10 Høydepunkter: Flåkjeft, Lang tid, Karina, Nå er'e oss, Den du veit, Frigjorte damer, Lei av deg og Verden vil bedras Howard the Duck - Original Motion Picture Soundtrack (1986) Blir nok litt vel mye å gyve løs på 3 og en halv time med film musikk, men av de 3 CDene som inkluderes via Intradas 2019 re-utgivelse av soundtracket, så er det ingen tvil om at det er Thomas Dolby som en gleder seg mest til å høre igjen. Disk 3 inkluderer alternative og forlengede versjoner, samt det originale soundtracket fra 1986 i sin helhet, både med Dolby og John Barrys musikk. Åpnes med ei heftig og forlenget utgave av Hunger City, med Lea Thompson på vokal, noe dama gjør meget bra. Ei slags punk-new wave forsøk, der virkelig røsker godt fra seg i øregangene. Deretter får man den fine balladen Don't Turn Away, som er litt mer oppløftende enn den som endte opp på original soundtracket. Det er hele 3 versjoner av nevnte låt, alle fine og litt annerledes fra den annen. 2 av dem synges av Dolby selv, mens den tredje og lengste av dem, og som blir benyttet i filmen synges av Lea Thompson. Sliter litt med å velge ut ei favoritt, og nesten synd de ikke sang en duett av låta, for stemmene deres ville nok vært god match. Likevel, den oppunder 6 minutter lange versjon med Lea på vokal er nok den mest givende. Flere kjentfolk bidrar i studioet, og selv om ikke alt Dolby gjorde er gull, så er nå samarbeidet med jentepunkerne Cherry Bombs der det virkelig klaffer, og It Don't Come Cheap samt tittelkuttet fortsetter veien videre fra Hunger City. Er man glad i filmen, så vil en nok sette pris på denne fyldige spesial utgaven, og hvis ikke får en nå likevel en god porsjon undervurdert og meget variert filmmusikk fra legenden John Barry og synthpop helten Thomas Dolby med venner. Utrolig nok så blir ikke overgangen så brå som først antatt. Og der kombinasjonen av punk, new wave, synth pop til klassisk orkestral musikk og elegant natt-jazz blir riktig så fengende og stemningsfullt, og er kanskje ei påminnelse om hvorfor filmen falt så godt i smak. Alt i alt, fortsatt massevis av musikk igjen, men det får bli en annen gang. Inntil da er jeg meget fornøyd med hva en har fått igjen til nå, og vil være en hyggelig overraskelse om det befinner seg mer kvalitetslåter på de to gjenværende albumene. Rating: 8,5/10 Høydepunkter: Dolby's Cube Featuring Cherry Bombs - Hunger City – With Extended Intro, Thomas Dolby - Don't Turn Away, Dolby's Cube Featuring Cherry Bombs - It Don't Come Cheap, Dolby's Cube Featuring Cherry Bombs - Don't Turn Away – Version 2, Dolby's Cube Featuring Cherry Bombs - Howard the Duck – Extended, Dolby's Cube Featuring Cherry Bombs - Howard the Duck – Alternate, Dolby's Cube Featuring Cherry Bombs - Hunger City - Original Soundtrack Album Version, Dolby's Cube Featuring Cherry Bombs - Howard the Duck - Original Soundtrack Album Version, Thomas Dolby - Don't Turn Away - Original Soundtrack Album Version, Dolby's Cube Featuring Cherry Bombs - It Don't Come Cheap - Original Soundtrack Album Version, John Barry - Lullaby of Duckland - Original Soundtrack Album Version, John Barry - Journey to Earth - Original Soundtrack Album Version, John Barry - You're the Duckiest - Original Soundtrack Album Version, John Barry - Beddy-Bye for Howard - Original Soundtrack Album Version og John Barry - Dark Overlord - Original Soundtrack Album Version Streets of Fire - Soundtrack (1984) Fikk omsider tak i original soundtracket til Walter Hills tøffe musikk eventyr møter action kultfilm, og der byr på mye fengende og brautende pop musikk. Og flere av låtene skriker jo Meat Loaf, Bonnie Tyler, Daryl Hall osv, men det er jo Jim Steinman som er mannen bakom samtlige av filmens beste stunder. Det blir også litt for klart når en hører albumet på egenhånd, der de pompøse og fartsfylte låtene står godt igjen, men ikke alt er like imponerende, spesielt det gjennomført cheesy forsøket på å gjøre ei slags 50-60-talls soul og r&b låt med moderne og "artig" åttitalls produksjon. Her lykkes de mer spretne rockabilly bidragene så mye bedre i å gjenskape ei kul retro stemning. Likevel, er man glad i filmen så burde det være flere høydare å velge blant, selv synes jeg nok at Nowhere Fast, Sorcerer, og kanskje spesielt Tonight Is What It Means To Be Young som er de aller beste sporene, såpass at en kan leve med at ikke alt er på samme nivå hele veien. Rating: 6,5/10 Høydepunkter: Fire Inc. - Nowhere Fast, Marilyn Martin - Sorcerer, The Blasters - One Bad Stud, Fire Inc. - Tonight Is What It Means to Be Young, Dan Hartman - I Can Dream About You og Ry Cooder - Hold That Snake Venom - Welcome to Hell (1981) Åpnes voldsomt i den fartsfylte og småtøffe Sons of Satan, før tittelkuttet slår inn like etter. Sistnevnte minner meg om ei annen tidlig 80-talls metalhit, og føler at Venom hadde potensiale for større saker, men kanskje satt seg litt for mye igjen i alt det "onde". Lydkvaliteten er rå og barsk, så ikke rart bandet må ha vært til inspirasjon for kommende metalartister, men kanskje da mer gjennom britenes ikoniske image og stil. Å si at dette var ei ren "nytelse", er nok å dra det litt vel langt, men alt i alt synes jeg nå skiva er hakket vassere enn oppfølgeren Black Metal (1982), og ville nok ha blitt langt mer overbevist om en var tenåring og fikk med seg en fersk kopi av Welcome to Hell med seg hjem. Rating: 5,5/10 Høydepunkter: Sons of Satan, Welcome to Hell, Live Like an Angel, Witching Hour og In League With Satan Creedence Clearwater Revival - Cosmo's Factory (1970) Nå vet jeg ikke hvor mye bandet hadde beveget seg mot lengre låter siden Green River, men de var nå meget produktive på tampen av 60-tallet, og kom vel ut minst et album til i mellomtiden, og der det forrige man var innom, klokka inn på knappe 28 minutter. Uansett, den fantastiske Ramble Tamble hinter om at det har skjedd noe med gjennomsnittslengden på sporene, og dette kommer utmerket frem via den mektige åpneren, som nok en gang gir meg litt britisk prog-rock vibber, som ikke er noe minus. Burde vært gjort langt mer "sump-prog", det svinger vanvittig bra av den slags, og kanskje den beste låta man har hørt av bandet til nå. Deretter og ut kommer det ei rekke med varierte, fengende og fartsfylte låter, der flere er coverversjoner, men meget gode sådan, og det vippes mellom blues, rockabilly, soul og sumprock. Leste ei omtale for en tid tilbake, der bandet ble avfeid som kun et av mange "singel band", men ikke noe mer. Nå har jeg kun hørt to av disse studio albumene, men har nå blitt veldig imponert over hvor stødige og varierte de har vært, og der flesteparten av radioslagerne har i mine ører blitt fullstendig overgått av albumkuttene. Alt i alt, denne synes jeg er et halvt hakk vassere enn det forrige, så lander så på ei knallsterk: Rating: 9/10 Høydepunkter: Ramble Tamble, Before You Accuse Me, Ooby Dooby, Lookin' Out My Back Door, Run Through the Jungle, Up Around the Bend, My Baby Left Me, Who'll Stop the Rain og I Heard It Through the Grapevine Ultravox - Vienna (1980) Gjenhør med ei synthpopklassiker, som av en eller annen grunn ikke fenga helt ved forrige besøk. Ultravox hadde vel forsøkt flere ganger å bryte gjennom med tidligere besetning, men der enten punk, disco eller new wave virket å stå i veien, men det kanskje største problemet var nok mangelen av ei gjennombruddshit, som til slutt resulterte i kreative uenigheter og at de splittet opp i 1978. John Foxx eraen var nå likevel ei interessant sak, der over 3 album forsøkte de å kombinere Bowie, Roxy Music, Kraftwerk og Sex Pistols, men først når de kom frem til Systems of Romance (1978), at en kunne ane tegn av hva som lå i vente. Men akkurat i det deres mer "europeiske" synth-rock ankom, besluttet bandet å ta pause og hvor Billy Currie jobbet blant annet med Gary Numan, og deretter Visage, som resulterte i at han og Midge Ure fant tonen, for samme året som Fade to Grey ble utgitt, kom også Vienna. Sistnevnte åpnes med den elegante og oppbyggende instrumentalen Astradyne, der flyter av gårde som ei drøm, og hvor Billy Currie strør om seg med enorme synthsoloer, og saksofonen fra den nydelige Hiroshima Mon Amour, henger stadig igjen. Produksjonen, den er det fint lite å utsette på, og milevis foran de senere Ultravox platene fra 80-tallet, som gikk i retning et stadig tynnere og mer mekanisk lydbilde, tross noen fantastiske enkeltlåter, inneholdt de også for mye fyllkalk og skvip. Vienna derimot, er lyden av et band som endelig treffer midt i blink, kreativt og kommersielt, og etter årevis uten suksess, kombineres retro-futurisme og new romantic til å bli en real slager, som kanskje best oppsummeres i tittelkuttet. Det er elegant, romantisk og kjølig, vel, kanskje ikke like mye som dit John Foxx beveget seg samme året med det iskalde og minimalistiske Metamatic, men akkurat nok til å finne den rette balansen i å holde ei stødig flyt fra start til slutt. Er det noe å utsette på, må det være at en så gjerne skulle ønsket minst en instrumental mer, og at den fine Waiting (inkludert på min CD som bonus spor) hadde fått avslutte det hele. Mulig en ikke var helt i rette humør tilbake i vinter 2018, men når en så har vært innom en del av bandets senere utgivelser, er det ingen tvil om at Vienna var denne Ultravox utgavens store stund, selv om en holder Ha! Ha! Ha! (1977) som ørliten favoritt, grunnet det aggressive og fartsfylte synth-punk soundet, alle de rølpete tekstene og en skulle ønske de fortsatte bittelitt lenger med den slags. Alt i alt, sist ble det kun 6/10, så meget hyggelig at det var så langt mer å hente igjen her, og gjør at en må nok fortsette å grave litt bakover i skiver man kanskje var litt for kvikk i beslutningen med. Rating: 9/10 Høydepunkter: Astradyne, New Europeans, Private Lives, Passing Strangers, Sleepwalk, Mr X, Western Promise, Vienna og All Stood Still

Blitt i overkant mye Miami Vice og Poirot på meg denne sommeren, så ikke fått sett på langt nær like mye film som en helst skulle ha gjort. Likevel en del hyggelige gjensyn og slikt har det jo blitt, samt noen tidligere usette: Trespass (1992) av Walter Hill "A fortune in gold and it's plain worthless." To brannmenn snubler ved en tilfeldighet over et skattekart, der byttet ligger godt gjemt i en nedlagt fabrikk. Dessverre er området et kjent gjengterritorium, og selv om lykkejegerne skulle lete frem gull og rikdom, blir det å komme seg ut igjen helskinna, en helt annen sak. En av de litt mindre kjente Walter Hill filmene fra tidlig 90-tallet, som er slettes ikke gæren kveldsunderholdning, og sett tidligere men håpet på kanskje en ørliten forbedring. Kommer med et interessant galleri av kjentfolk som Bill Paxton, William Sadler, Ice-T, Art Evans og Ice Cube. Det åpnes med ei meget solid innledning, og potensialet for ei langt bedre film lå til rette, men siste akt faller dessverre litt for lett gjennom med ei random skyte fest, og altfor mye Ice Cube, en fyr jeg aldri har likt som skuespiller. Alt i alt, Paxton, Sadler og Art Evans har ei solid kjemi gående, og skulle ønske filmen valgte mer spenning og nerve, fremfor billig blast-off, men fikk nå hvert fall ei godkjent søndagsunderholdning på menyen. 6,5/10 Blow Out (1981) av Brian De Palma "Now that's a scream." I et forsøk på å fange inn noen nye og interessante opptak uti de sene nattetimer i anledning ei billig skrekkfilm, får lydteknikeren Jack (John Travolta) plutselig inn noe langt bedre når han blir vitne til en mistenkelig bilulykke. En av de siste sette Miami Vice episodene tok for seg en eksentrisk lydteknikker (John Glover) som etter hvert begynte å bli litt små paranoid, og ga meg lyst til å se igjen De Palmas Blow Out, der har en del til felles med The Conversation (1974), men er nok ikke fullt like gjennomført hele veien ut. Den åpnes og avsluttes med stil, men det blir også en del laaange og småfrustrerende scener innimellom, og som med tidligere besøk så vil en så gjerne få mer igjen, men sammenlignet med en annen tidlig 80-talls De Palma thriller i Dressed to Kill (1980) synes jeg den er minst ett hakk bak i kvalitet og underholdning. Travolta og John Litgow er solide her, mye interessante kameravinkler og musikken er fin, men det svakeste kortet er helt klart Nancy Allen, som får litt for mye plass her, og slikt trekker helheten ned. Så nei, ingen forandring siden forrige besøk: 7,5/10 Body Double (1984) av Brian De Palma "Well, Sam, here's to a friendship I hope..." Etter å ha mistet både jobben, dama og leiligheten på bare noen timer, så kan en fint si at Jake Scully (Craig Wasson) har en skikkelig bedriten dag. Da er jo alltids hyggelig med en hjelpende hånd eller to fra en fullstendig fremmed (Gregg Henry), som tilbyr Jake tak over hodet, i bytte om at han passer på å vanne plantene og holde ting sånn noenlunde ryddig de neste ukene. Og for å ikke kjede seg i hjel utpå de sene nettene, finner Scully raskt gledene av ei teleskoplinse, hvor det ikke tar lange tiden før han er helt besatt av ei mystisk og vakker kvinne, som lar fint lite bli igjen til fantasien. Men gleden blir nå heller kortvarig, spesielt i det en brutal innbruddstyv ankommer scenen i hop med ei svær elektrisk drill. Nok et gjensyn med ei De Palma film, og må si jeg er glad en ga Body Double en ny runde. Fikk den ikke helt til å sitte under første besøket, og mulig en ikke var fullt klar over hva en ville få igjen, men noe ga meg en følelse av at det kunne bli mer interessant ved ei ny runde. Kanskje ikke like gjennomført som Dressed to Kill og Blow Out, men Body Double leverer så absolutt i det å blande eleganse, sleaze og campy scener til ei nokså spennende og uberegnelig affære. Det er også tydelig at Alfred Hitchcocks innflytelse er tung også denne gang, der Rear Window og Vertigo går igjen flere steder ut, men aldri slik at filmen blir ei ren rip-off, mer en fin hyllest. På langt nære like stjernespekka som tidligere av regissørens 80-talls verker, men jeg har litt sans for Craig Wesson, en mer ordinær fyr enn Travolta og Michael Caine, mens Melanie Griffith var nok klokt å la ankomme mye senere ut. Alt i alt, ei litt glemt 80-talls thriller, der jeg synes har ei bedre flyt enn nylig sette Blow Out, og så har man også den fantastiske musikken flere steder ut, som blander det forførende og det drømmeaktige mens en del mindre hyggelig ting foregår på skjermen: 8/10 Mænd & Høns (2015) av Anders Thomas Jensen Når deres far dør, får plutselig to meget ulike brødre den overraskende videobeskjeden om at ikke bare har dem en helt annen pappa, men også 3 ukjente slektninger som er bosatt i et gammelt sanatorium, lokalisert utpå ei øde øy. Fikk omsider sett denne småmorsomme sorte komedien der byr opp på noen ganske så ville karakterer, men ikke helt uten sjarm og varme. Mulig ei som vil bykse opp litt ved et nytt besøk, og ender så med en: 7,5/10 Villmenn (2021) av Thomas Daneskov I søken etter å unnslippe hverdagens stadig trangere kår, bestemmer en vanlig familiemann seg for å leke fjellabe langt oppi den norske villmarka, samt kanskje finne et snev av de godt nedgravde vikinggenene. Ei norsk-dansk drama komedie der aldri helt blir som en hadde håpet, savner en slemmere eller mørkere bruk av komikk samt en mye mindre tid på å vise frem norsk fjell og natur som enda et klisjefylt postkort. Likevel, det som løfter den frem fra enda en midt på treet rating, er ene og alene legenden Bjørn da man Sundquist, og tja, et par små morsomme øyeblikk som dessverre det gikk altfor lang tid mellom, men ja, blir så med en veldig snill: 6/10 Whore (1991) av Ken Russell Den tidligere småbarnsmoren Liz (Theresa Russell) har i løpet av sin korte karriere som gledespike, vært innom kilometervis med tvilsomme kunder, samt et tusentalls skitne toaletter. Og aller mest skulle hun gjerne få tilbragt en natt eller mer i en skikkelig seng til forandring. Dessverre for henne, lusker den hensynsløse halliken eller forretningsmannen Blake (Benjamin Mouton) alltids like bakom, stadig på jakt etter mer penger, og han har ingen interesse av å se sine ansatte bedrive dank midt i verste arbeidstiden. Den norske VHS kassetten fremstilte filmen som ei seriøs og dyster drama, men det som møtte meg var jo langt nærmere en slags mockumentar eller parodi, da med ei meget vittig Theresa Russell i hovedrollen. En som virkelig hadde mye interessante historier og beskrivelser på vent. Slettes ikke gæren film, litt av samme sleaze og mørk komedie som regissørens tidligere verk i Crimes of Passion (1984). 6,5/10 Commando (1985) av Mark L. Lester "If you want your kid back, then you gotta cooperate, right?" I et forsøk på å presse en tidligere Oberst (Arnold Schwarzenegger) til å gjøre unna et aller siste oppdrag, beslutter en ond diktator seg for å likvidere John Matrix gamle team, samt sende inn en gjeng brutale leiemordere til å kidnappe det aller kjæreste John har i sitt liv. Men i stedet for å følge skurkenes plan, velger John å øyeblikkelig påbegynne en ankommende masseslakt, der vil ramme alt og alle som står i veien for at han og datteren kan gjenforenes. "WRONG!" Kunne sikkert fortsatt ut hele natta, men ja, filmen skuffer aldri. Den perfekte lykkepille til kjipe dager, eller når en bare trenger en liten oppkvikker i humørbiten. Flirer alltids godt av alt det utrolige som skjer, der kjøpesenteret The Galleria har flere vakter enn kunder, John Matrix løfter et helt fotball lag i lufta samtidig, før han plukker opp ei telefonkiosk med David P Kelly på innsiden, og kaster den i bakken, og nei, av typen film en må se for å i det hele tatt tro alt det vanvittige som skjer. Legger en til alle de latterlige filmtabbene så har man ei perfekt b-film, og ingen forandring i rating fra tidligere besøk. 10/10

Litt diverse gjensyn av 80-talls film siste tiden: Ferris Bueller’s Day Off (1986) av John Hughes "What is so dangerous about him is that he gives good kids bad ideas." Den sjarmerende og utspekulerte Ferris Bueller (Matthew Broderick) har gjort skulking til en egen kunstart, og i forbindelse med feiringen av å nå ei ny milepæl, overtales hans beste venn, den nervøse og lydige Cameron (Alan Ruck), samt den skjønne Sloane (Mia Sara) med på ei skikkelig biltur inn i hjertet av Chicago sentrum. Lenge siden sist man så denne John Hughes filmen, som er vel ei kult-komedie å regne i dag. Og selv om jeg holder andre Hughes filmer fra det tiåret som langt bedre, er det ikke vanskelig å se hvorfor filmen og hovedkarakteren ble et pop-fenomen som forbindes med det tiåret på godt og vondt. Legger en til noen ikoniske scener samt hvordan John Hughes ofte maktet å ha akkurat den rette dosen med slapstick komedie, sjarm og alvorsdrama inn i alt, men sjeldent for mye av det gode, så kan en vel si seg godt fornøyd med dette gjensynet. Smått imponerende at Alan Ruck var 30 år i 1986, men Judd Nelson var vel også nærmere 30 enn 18 i The Breakfast Club, men sånn var det jo ofte med ungdomsfilm på 70 og 80-tallet. Ville gjerne få litt mer igjen, men synes Hughes som nevnt hadde langt bedre film å by på, men der Alan Ruck, Jennifer Grey og særlig Jeffrey Jones er de 3 som leverte best, og ender så med ei: 7,5/10 The Return of Godzilla (1984) av Koji Hashimoto Når en fiskebåt med stort sett døde mennesker blir oppdaget, samt at ei Sovjetisk atomdreven ubåt forsvinner, da starter plutselig en intens kamp mot klokka. Ettersom sovjet mistenker øyeblikkelig amerikanerne, og for å unngå opptakten til tredje Verdenskrig, prøver en journalist å avdekke sannheten bakom alt, og at det dreier seg om et forhistorisk uhyre med ei kort lunte. Så tok ferden fra den originale 1954 filmen et realt byks fremover, og ser jo at det kanskje er like greit, da DVDboksen hinter om utallige oppfølgere fra 1955 og helt opp til 2000-tallet, og legger en til alle kortfilmene, remakene osv, må det vært mellom 50-100 Godzilla eventyr å bryne seg på. For min del, blir nok den ferden aldri aktuell å ta, for så moro er ikke denne type monsterfilm. Originalen kom med et hjemsøkende og creepy scenario, hvor det menneskelige og tragediene etter Japans møte med Atomvåpenet og dets dødelige ettervirkninger, gjorde at Godzilla fikk en litt større tyngde over seg. Men i 1984 er Godzilla pimpet opp til enda større dimensjoner, like grinete som før, men der han var "kun" 50 meter høy, er han vel oppunder 100-150 meter, og visstnok for å holde tritt med hvordan bygninger, spesielt skyskrapere stadig ble mer høyreiste. Klart, nå var det jo midt oppi den kalde krigen, og frykten for hva Sovjet kunne finne på den var nok reell for mange, og ofte benyttet innen film på det tiåret. Godzilla er jo nærmest udødelig, stadig ei Atomdreven junkie, som må ha sin radioaktivitet for å bli fornøyd, alt annet skal ødelegges og trampes flatt. Så menneskene må forsøke å komme opp med nye motvåpen, og denne gang det flyvende Super X, som skal kunne håndtere kjempeøglens voldsomme krefter. Dessverre blir oppunder 1 time og 50 minutter med ødeleggelser, tidlig ut et stort gjesp, da karakterene er syltynne, men reddes av ufrivillig komedie og en viss sjarm over bruken av en gubbe i gummikostyme, de tøffe miniatyrene og de cheesy spesialeffektene. 5/10 Godzilla vs. Biollante (1989) av Kazuki Ōmori Nok ei film der det forsøkes å forhindre at den grinete kjempeøgla skal innta Japans storbyer, så det lages et nytt motvåpen i å blande gener fra Godzilla i hop med planteceller. Dessverre innser menneskene at vinneren av denne episke monsterfighten, vil ikke være til deres redning, men i stedet deres tilintetgjørelse. Joda, et halvt hakk mer givende enn forrige eventyr, hvor også Super X2 er tilbake og det går faktisk nesten 40 minutter for hovedrolleinnehaveren gjør sin inntreden, men det som løfter det litt oppat, er actionbiten og tempoet. Likevel, nesten 1 time og 50 minutter blir altfor lang tid på denne type underholdning. Å se dem mens en ligger på sofaen i kveldsmørket, er kanskje ikke det lureste heller, for holdt på å koble av ved flere anledninger. Et annet høydepunkt var jo monsterdesignet. Men innser at man kommer nok ikke til å bli helfrelst av denne type film, og kommer ikke noe høyere opp enn: 5,5/10 Cyborg (1989) av Albert Pyun "YAAAAAAAAAAAAAAAAAAAARRRRRRRRRRRGH!" I det 21 århundre herjer den dødelige pesten som aldri før, og ting ser stort veldig mørkt ut for menneskeheten. Likevel finnes det et snev av håp om en kur, en som ligger skjult inni en kvinnelig robot. Dessverre har den brutale lederen for kjøttpiratene sett seg ut rollen som en slags mini-gud, og skulle han få tak i roboten og dens hemmelighet, vil det gjøre ham nærmest udødelig. Men en ensom ulv (Van Damme) med ei vond fortid, skal vise seg å ankomme i rett tid som redningsmann. Fikk litt lyst til å se igjen denne "klassikeren" til Jean-Claude Van Damme, der er typisk video trash kvalitet fra Cannon Films, en skikkelig barndomsvideofavoritt, som huskes nok best for en av de tidligste nakenscenene man fikk med seg, og for en åpenbaring det var. Deborah Richter som river av seg klærne og løper mot havet i sakte film, mens det disser godt både her og der. Veldig uskyldig i dag, men den gang var det jo mye spoling og forsøk på å fryse bildet, nesten klin umulig, for hele greia hoppet opp og ned, mer vibrerende streker enn ei pupp eller brystvorte å se. Men nok om det, Van Damme hadde jo allerede året før hatt ei hit med kampsportfilmen Bloodsport (1988), også Cannon bakom, men den var på et helt annet nivå enn Cyborg. Sistnevnte føles ut som 50 prosent slow motion kampsport og hvor random bad guys blir pryla av helten, mens de resterende 50 prosent består av mest brøling, skriking, grynting og mer brøling. Likevel, det er ei viss b-film sjarm over alt, særlig i stemningen med gamle fabrikklokaler, til regntungt bakteppe på kveldstid og selvsagt tempoet, som gjør det aldri blir kjedelig. Hovedskurken Fender er ei minneverdig dude som flyr rundt i solbriller og kommuniserer stort sett ved å brøle, og vi får en slags flashback tilbake til the good old days, der Van Dammes karakter åpenbart har ei lei feide med Fender og gjengen hans, og som så mange av disse Post-apokalyptiske titlene, er de inspirert av Spaghetti Western. Sluttfighten er total cheese, og virker som ei slags oppvarming til fighten i den overlegent bedre Universal Soldier (1992) med Dolph Lundgren. Likevel, det brøles godt fra seg her, nesten flere minutter med bare macho-vræl og når man tror det er over og ut, vel, da er pån igjen. Kom jo et par oppfølgere i årene som kom, har litt sans for Cyborg 2 (1993) med Angelina Jolie, Elias Koteas og Jack Palance, men originalen er nok den man anser som ei slags favoritt og ender der man stoppet fra sist besøk, da med en snill: 6/10 Honey, I Shrunk the Kids (1989) av Joe Johnston "And I thought my folks were weird." I et feilaktig forsøk med å overbevise sine kolleger om ei potensielt banebrytende krympestråle, velger Wayne Szalinskis (Rick Moranis) å la sin siste oppfinnelse få ei liten pause oppå loftet. Men under et uhell med ei baseball gjennom vinduet, skal plutselig underlige ting skje, særlig i det både deres egne og naboens barn forsvinner i løse luften. Hyggelig gjensyn med denne koselige 80-talls familiekomedien, der er overlegent bedre enn oppfølgerne og kombinerer sjarm, spenning og humor samt noen overraskende fine småstunder. Ungene har utmerket kjemi, vittige replikker og enda mer imponerende, spesialeffektene har virkelig holdt seg bra, som er slettes ikke verst med tanke på at det bikker snart 35 år. Historien var visstnok skrevet av Stuart Gordon og Brian Yuzna, men det ble nok gjort en god del forandringer når Disney overtok eller kjøpte rettighetene, for nevnte karer var jo på det tidspunktet mest kjent for alt annet enn "barnevennlige" familiefilmer, med de blodige og ville Re-Animator (1985) og From Beyond (1986). I ettertid hadde det vært meget interessant å sett Jeffrey Combs og Barbara Crampton i rollene til Rick Moranis og Marcia Strassman, men nei, sluttresultatet var absolutt godkjent. John Candy var også en tid linka til rollen som den eksentriske oppfinneren Wayne Szalinski, men han anbefalte rollen videre til sin gode venn Rick Moranis, og det var nok et lurt valg. 7,5/10 Scarface (1983) av Brian De Palma "This town's like a great big pussy just waiting to get fucked." Den politiske flyktningen og småkjeltringen Tony Montana (Al Pacino) har så vidt rukket å komme seg i land fra Cuba og over til Miami havn, før han står dypt innafor den kriminelle underverden. Men det er nettopp her, i mulighetenes land at noen med hans fryktløse, overambisiøse og gatesmarte talent for overlevelse, skal snart finne seg meget godt til rette. På høy tid med et gjensyn av denne fantastiske 80-talls gangsterfilmen der var ei oppdatert nyversjon av den klassiske 30-talls filmen med samme navn. Og selv om det er en masse likheter både i karakterer og scener, tok originalen for seg forbudstiden i Chicago by, med italienske gangstere, mens De Palmas utgave gikk i retning den stadig mer hensynsløse kokainkrigen som herjet midt i hjertet av Amerikas en gang så solfylte "favoritt feriedestinasjon", Miami. Scarface runder av oppunder 3 timer, men de flyr av sted og fikk øyeblikkelig lyst til å gyve løs på Miami Vice (1984-89) igjen, da det er noe med Miami by og dets stemning på den tid, der ja, husker at noen av manusforfatterne fra nevnte tv-show ble spurt om hvordan de taklet utfordringer med å gå tom for ideer eller historier, da en av dem svarte så kjapt: "Det var bare å skru på nyhetene, for det var narkotikarelaterte hendelser 24 timer i døgnet." En av filmens mest ikoniske og ikke minst brutale øyeblikk, takler jo denne sjokkerende overgangen fra en tidligere og mer rolig ferieby, der ofte ble dominert av eldre mennesker, før ja, 80-tallet ankom i hop med doplangere og gjengkriger som plutselig foregikk midt på lyse dagen. Tenker så på motorsagscenen, og der Tony Montana holder ingenting tilbake og flyr ned etter den Colombianske morderen, og blåser huet av ham foran en rekke eldre folk, og deretter bare forsvinner som ingenting har skjedd. Filmen innehar derimot langt mer enn kun vold og dreping, der den ikoniske stilen, fargene og utseendet satte ei ny standard for 80-talls film og underholdning, og ville selvsagt ikke vært det samme uten den stemningsfulle musikken av Giorgio Moroder. Her kombineres dansevennlige og lette new wave og disco låter, i hop med brautende og faretruende synthmelodier, men også mer enn nok plass for de romantiske og hjemsøkende sådan. Pacino briljerer som den klassiske underdogen eller anti-helten, som jo gjør masse fæle ting, men likevel er av en karakter som ikke er fullstendig skruppelløs, han har moral og enkelte steder går han ikke, uansett hva. Michelle Pfeiffer som syltynn og likblek "trofekone", der stort sett sover døgnet rundt og sniffer i seg det hun kan finne, må heller ikke glemmes, mens i andre roller har man Robert Loggia, F. Murray Abraham og Steven Bauer. Den som derimot er vanskelig å unnlate, er jo vakre Mary Elizabeth Mastrantonio i rollen som Gina, Tonys lillesøster, og kanskje eneste tegn på at det fortsatt er et snev av "uskyld" i hans liv, men det varer ikke særlig lenge. Alt i alt, ikke sett filmen siden 00-tallet, men da ble den attpåtil besøkt mange ganger og lite har forandret seg siden den gang, fortsatt et mesterverk å regne, selv om jeg vil holde den er ørlite hakk bakom The Long Good Friday (1980) og Once Upon a Time In America (1984) av det tiårets aller ypperste gangsterfilmer. Så ingen dårlig trio det nei, og ender med en velfortjent: 10/10

Deadly Outbreak (1996) av Rick Avery Måtte nesten ha ei dose med litt mer Speakmaaaaan b-film action før leggetid, og Deadly Outbreak holdt fint lite igjen av eksplosiv og latterlig actionklisjeer i oppunder 90 minutter pluss. Her lesses det på med Die Hard, Lethal Weapon, Arnold, Sly, Brucern osv, selvsagt milevis unna i lignende kvalitet, men Ron Silver forsøker så godt han kan å etterligne Alan Rickman og ender opp med å kuppe ei futurisk bygning over i Israel sammen med sin morderiske gjeng med skyteglade drapsmenn, alt for å få henda i et livsfarlig nytt virus. Samtidig true han med å sprenge halve Washington i lufta, om han ikke får viljen og pengene sine. Inn dukker altså Jeff Speakman opp, ikke ulikt Brucern så blir en helt vanlig dag på jobb ruinert av et knippe terrorister, og da sitter de vanvittig cheesy one-linerne meget løst: "I got the babe and the magic juice!", "Toys“R”Us are up all night!", "Honey, I am hoooome!" eller favoritten, i det to rapey bad guys er i ferd med å forsyne seg av den smekre doktor-baben på et toalett: "Hey, that's not practicing safe sex." og Speakern redder selvsagt dagen, vel så lenge du ikke er et gissel da, for disse plaffes ned i et sett. Foruten alle de gjennomført ihjelbrukte replikkene, får man også ei endeløs rekke med ballespark, balleslag, balleskudd og nei, en drink for hver gang noen får familiejuvelene utsatt for en skospiss, man er nesten i koma før filmen har kommet skikkelig i gang. Ellers kunne jeg sverge på at man hadde for et kort øyeblikk dobbeltgjengerne til Mel Gibson og Danny Glover, men ved nærmere betraktning var det nok mer lavbudsjetts stunt-dobbelt utgavene, og imponerende hvordan noen i 1996 kunne ha ei så røff hockeysveis gående. Helten dreper ikke bare baddies, han tar seg rikelig med tid i å flørte med den smellheite doktoren, som ser mer ut som ei supermodell som noen bare har slengt på en hvit frakk og et par briller, så da må hun øyeblikkelig være doktor og rakettforsker. Alt i alt, en gjennomført komisk og fartsfylt b-film, og er man svak for 80 og 90-talls action, så kunne man trådd langt verre. 5,5/10

Scum (1979) av Alan Clarke "You know, when I was out, I always reminded myself you can take something good from every experience. Well, the only thing I'll take from Borstal is evil." Etter å ha vært involvert i en fysisk "uenighet" med to politimenn, havner den unge Carlin (Ray Winstone) bakom lås og slå via en notorisk ungdomssanstalt, hvor det forventes at de ny ankommende vil øyeblikkelig finne seg til rette og sone sin straff i ro og fred. Som jo er lettere sagt enn gjort, ettersom det som venter dem der har fint lite med forbedring å gjøre. Gjensyn med denne rimelig bleke og dystre britiske skildringen av hvordan unge mennesker ble behandlet i ulike "forbedringsanstalter" på 70-tallet, og det ble visst lagd ei tv-film 2 år tidligere (som er inkludert på DVD utgaven en eier) men hvor mye av den samme besetningen gikk sammen på ny og gjorde ei kinoversjon, som på ingen måte holder noe tilbake. Scum er ei hard og tidvis brutal fengselsfilm, der Ray Winstone er i topp som en nyinnsatt og kommer i hop med to andre unge skjebner, men hvor det blir tydelig at trioen tar ulike veier innad de nye omgivelsene, og hvor det rår den sterkeste rett. Men selv om du skulle komme vinnende ut av ei fight eller ti med dine medfanger, så er det alltids noen ovenfor som er sterkere eller mer brutale, og selv om det sikkert er fengselsfilmer som er langt mer rystende, innehar Scum en total hjelpeløshet mot et system som åpenbart ikke fungerer. Enkelte scener minner veldig om den senere amerikanske Bad Boys (1983), og ikke umulig sistnevnte har hentet en del inspirasjon fra den britiske filmen. Flust med sjokkerende hendelser, selvmord, overfall, overgrep og kanskje den mest urovekkende er jo hvordan fangevokterne og bestyrerne så til de grader gir faen, nevnte overgrep kunne man fint vært foruten, da den føles ut som en mindre evighet, men som alltids med fengselsfilm virker det som disse bare må slenges inn for sjokkeffekt. Men det er hva som følger offeret etterpå som er kanskje mer grufullt, Alt i alt, mulig en vurderer tv-versjonen en annen gang, men vil nok slite litt med å se Poirot fremover, særlig den likandes Sjefsinspektør Japp (Phillip Jackson). Tross alt det fæle, så er det et innslag av humor og sjarm gjennom den intellektuelle "vegetarianeren" Archer spilt av Mick Ford, og kanskje greit, for hadde det ikke vært for hans bidrag ville det nok ha blitt litt vel mye av alt, og fin kjemi mellom Winstone og Ford fra tidlig ut av. 8,5/10

Har Hamburger Hill, Full Metal Jacket og Born on 4th of July (burde jo neste ha sett denne for 2 dager siden) og et par andre 80 og tidlig 90-talls Vietnamfilmer på vent, men må vel også se igjen Apocalypse Now!, usikker på hvem som regnes som den ultimate versjonen, da en kun har Redux utgaven fra 2001, men huskes som ei formidabel film uansett. Leste noe om at Platoon var ei ganske så lang og tøff affære for Oliver Stone å få i stand, tross suksess med flere 80-talls klassikere, så var det mange som mente at folk var lei av Vietnam og det "holdt" med Deer Hunter og Apocalypse Now. Legger en til at Platoon ankom rundt juletider, så virket det ikke som ei typisk box-office vinner folk ville løpe ned kinosalene for å se.

Høres meget lovende ut. Guardians of the Galaxy er nok i hop med X-Men og The Punisher filmene (Dolphern inkludert), som de man er mest glad i, og skal bli hyggelig å få brynt seg på nevnte sci-fi/eventyr franchise igjen.

Street Knight (1993) av Albert Magnoli Etter å ha fått ei viss mini-hit med The Perfect Weapon (1991), ble det satset tungt på at Jeff Speakman ville forsøke å følge i de samme kampsport-actionhelt sporene som Chuck Norris, Van Damme og Steven Seagal hadde gjort tidligere, men i stedet virket Speakman å være et one-hit wonder ala Brian Bosworth og hans Stone Cold (1991), og hvor begge gikk kjapt ut av kinosalene og i retning nærmeste videohylle. Der Norris hadde karate, Van Damme sin "ballet-kickboxing" og Seagal Aikido, var det Kenpo som skulle være Jeff Speakmans spesial, og selv om det ikke blir like hardtslående og brutalt som Seagal, eller fartsfylt og cheesy som Van Damme, så funker fightene nokså bra, Speakman tar også i mot mye juling, så han blir ikke fullstendig supermenneske ala Steven Seagal. Handlingen dreier seg om to rivaliserende gategjenger, og hvor en kynisk gruppe med leiesoldater utnytter gjengenes hat mot hverandre til egen vinning, og Speakman må da forsøke å være freds megler og tidligere politimann, samt håndtere egne spøkelser som stadig hjemsøker ham. Alt i alt, en ganske forglemmelig affære, en del små kule sloss og action biter, men ikke noe man ikke har sett i utallige lignende action-kampsport titler. Regien er av samme mann som sto for Prince filmen Purple Rain (1984), og tja, produsert av Cannon Films, som var over og ut ikke lenger etter. 5/10

King Crimson - Red (1974) Albumets tittel, og ikke minst platecoverets bakside, da med et speedometer som står i blodrødt, er i grunn ei utmerket beskrivelse på hva lytteren har i vente. For der tidligere album ofte besto av en langt større spennvidde, masse improvisasjon og variasjon mellom de rolige og deretter plutselige utbruddene, så fremstår lydbildet på Red som et langt mer "strømlinjeformet", der det er rett på sak og ikke noe tid for "bullshit" innimellom. Spilletiden er på knappe 39 minutter, noe som gjør det til det korteste albumet deres, hvert fall opp til den tid, og her har ingen ting gått til spille. Tittelkuttet bryter øyeblikkelig ut i et ondskapsfullt og truende gitardrønn, og hvor det føles mer ut som lyden av hva sikkert mange unge og fremtidige metalmusikere hadde gledelig solgt sjela si for å ha skrevet, da enn ei "avdanka" tidligere 70-talls prog-kjempe, som virket å synge på det siste verset. For selv om King Crimson hadde nå blitt redusert til en trio (Fripp, Wetton og Bruford), ville jo tidligere bandmedlemmer som Ian McDonald, Mel Collins og David Cross returnere, samt at hjelp fra gjestemusikere i Robin Miller og Marc Charig, medvirket i å fylle igjen der det eventuelt behøvdes. Likevel, tross uenigheter innad så er ikke Red lyden av ei døende kjempe, men av et band som omsider virket å mestre overgangen fra hvilket monster de må ha vært å få høre og oppleve live, da over i albumformat. Legger man til hvilken fantastisk gjennomgående flyt det er fra start til slutt, har man mye av grunnen til at deres 1974 album lett står igjen som et av disse få man ville hatt få problemer med gi ei 11/11 på skalaen med, for så bra er det faktisk. Tekstene i hop med musikken er hele tiden i varselrødt, hvor tragedier, mareritt, ulykker, død og dommedag virker aldri særlig langt unna, og en kan undre seg over hvor mye lenger denne King Crimson utgaven kunne ha gått, om de holdt ut litt til. Nå ble jo bandet gjenopplivet av Fripp med ei mer eller mindre ny line-up på tidlig 80-tallet, pluss Bruford alt mens John Wetton nøt stor suksess med Asia og andre tidligere progrock helter. Det som er morsomt med senere gjenhør, er hvordan enkelte spor man ikke helt fikk taket på tidligere, plutselig nå er blant favorittene. Det er jo kun 5 å velge blant, men der den mest åpenbare var nok Providence, som visstnok var ei improvisert liveopptreden henta inn i siste liten, og føles ut som noe der kunne delvis vært hentet fra forgjengeren Starless and Bible Black (1974). Denne burde jo ha vært utmerket i en eller annen psykologisk mørk thriller, der dens tidvis vakre men også urovekkende intro blir brått røska opp når John Wettons enorme bass setter i gang ei mer og mer kaotisk og intens jam, før det så tar fullstendig av, og nei, en utmerket oppvarming til bandets enorme "svanesang" Starless. Kanskje ikke det albumet absolutt alle vil forbinde best med King Crimson eller prog, men er man glad i både prog, jazz og metal, så får man tvilsomt en bedre match. Rating: 10/10 Høydepunkter: Red, Fallen Angel, One More Red Nightmare, Providence og Starless

Platoon (1986) av Oliver Stone " Now, I got no fight with any man who does what he's told, but when he don't, the machine breaks down. And when the machine breaks down, we break down. And I ain't gonna allow that in any of you. Not one." Det tar ikke lange tiden før den tidligere studenten Taylor (Charlie Sheen) ankommer nytt og ukjent land, at den ekle følelsen av å ha gjort ei gigantisk brøler gjør seg til kjenne. Ettersom de fleste av hans medsoldater, de har ikke hatt særlig til annet valg enn å stille opp, mens for Taylors del, var det frivillig, og i et naivt håp om å treffe på det "virkelige" Amerika. Men den smått romantiske og heroiske biten, den forsvinner raskt når han begynner å innse at de neste 365 dagene, de vil bli lange, blodige og meget farlige. Både sett fra utsiden, men desto mer fra innsiden. Må være nesten 20 år siden sist, og så den da via ei VHS utgave, så kanskje på tide med et gjensyn. Slike tropiske jungel-krigs filmer passer jo ofte bra på sommerkvelder, selv om det kanskje ikke alltids er like givende underholdning. For det kom jo en haug av denne type "war is hell" titler på tampen av 70 og gjennom store deler av 80-tallet. Oliver Stone medvirket i noen av de mer kjente og suksessfulle, der Platoon fullt mulig var den som gjorde det best på det området. Fortsatt en meget god film, men har tidligere vært innom ei annen krigs-drama fra samme mann og år, nemlig Salvador, som er jo en ganske så annerledes type krigsfilm, men fordømt god den og, tror faktisk jeg holder sistnevnte som et halvt hakk vassere. Kommer ikke utenom at en del av voice-over replikkene fra Sheen, særlig mot slutten ble litt vel i overkant overemosjonelt, og det sukres på med utallige gjenbruk av Adagio for Strings, og joda, småpirking men det kunne blitt ei interessant drikkelek til slutt, og skulle ønske de i stedet gikk for mer stillhet og naturlige lydeffekter, fremfor nok ei dose med nevnte musikkstykke for ente gang. Sheen gjør ei god innsats her, men det er Tom Berenger og Willem Dafoe som stjeler showet fullstendig, og fremstår som to meget ulike "moralske" kompass, der åpenbart har veldig ulike syn på menneskelige verdier og krigføring. Begge to er hardføre veteraner av krigen, og tydelig preget, der Berenger er en ond faen, men som får jobben utført, men du vil mest sannsynlig hate ham. Mens Dafoe er mer en av gutta, en likandes og mer human ledertype, som er fullt på høyde med Berenger med tanke på det militære, men har tydelige grenser for hva som er greit, og hva som definitivt ikke er greit. Utover ser man jo at Sheens karakterer blir stadig revet mellom disse to "storebrødrene", og sitter med en følelse av at han beundrer Elias (Dafoe) men motvillig innser at skal han ha noe sjanse for å overleve, må han legge vekk hasjpipa og dagdrømmene, og "bli i ett med omgivelsene" ala Barnes (Berenger). Så også tidligere i dag ei dokumentar bakom filmen, og interessant hvordan Stone hyra inn Dafoe og Berenger, ettersom på den tid var jo Dafoe mest kjent for skurkeroller mens Berenger hadde i følge regissøren mest likandes og sympatiske roller bakom seg, og her ble det totalt snudd opp ned og det fungerte jo som bare pokker. Dette med Vietnamveteraner, Charlie Sheen og Keith David ville senere teame opp igjen, via den mer komiske Men at Work (1990), og hadde helt glemt at de to også spilte sammen der. Blir nok mer krigsfilm utover, men inntil da ender man opp i en godkjent: 8/10

Bad Channels (1992) av Ted Nicolaou Nytt Full Moon Features forsøk i natt, og en man lenge har hatt på vent men grunnet det positive besøket med regissør Ted Nicolaous siste Subspecies film, tenkte en jo at man kunne sjekke ut en av hans eldre "klassikere". Bad Channels åpner lovende, ei radio DJ og hans stasjon får uventet besøk fra utenomjordiske gjester, men som snart bestemmer seg for å ta over kanalen og krympe heite damer ned til mikroskopiske størrelser og plassere dem i glassmonter. Sånt kan det jo ikke gå, så da må DJen og ei kvinnelig tv-programleder forsøke å sette en stopper for alt. Vel, filmen faller kjapt nedenom, ikke helt hjem, men skuffende saker, tross av at legender som Blue Öyster Cult sto for større deler av musikken, men så har man også flere unødvendige innhopp fra generiske metal og grunge band, som tvilsomt gikk inn i historien som noe annet enn ei dråpe i havet av lignende wannabe Nirvana, Pearl Jam og Alice in Chains kloner. 4,5/10

Ja, IMDb var lenge ei gullgruve for å treffe likesinnede eller bare få gode tips om ukjent film og tv-serier. Klart, mot slutten kom en ikke nok unna med at all trollingen og spammingen hadde nådd nye "høyder", hvor enkelte minisekter, særlig fra Expendables forumene, Marvel vs. DC forumene og ikke minst den hardere kjernen med Nolan fans, skrøt over at de kun opprettet nye brukere, alt for å stemme opp/ned kjente titler på IMDb Top 250 lista, eller bare oversvømme enkelte filmtitlers med søppel og drittslenging. Fantes vel knapt ei tittel hvor det ikke var minst 5-10 ulike: "WORST MOVIE OF ALL TIME!" eller "OVERRATED AS HELL!" innlegg/temaer, og forsøkene på å lage kvalme ble bare dårligere og mindre kreative. Commando (1985) var nok en av de man besøkte oftest, utrolig morsomme innlegg/brukere, mange med årelang erfaring fra andre actionfilmforum, og masse bra filmtips, ikke bare innafor action. En av de siste og gode tipsene man fikk fra IMDb før det gikk hen, var gjennom Jack Black filmen Goosebumps (2016), og noen hinta om at historien og karakterene ikke var så langt unna tv-filmen The Midnight Hour (1985), og prøvde ut sistnevnte og fikk langt mer igjen av den, enn Jack Black filmen. Selv om de sikkert ikke var for nærliggende, så var det et fint eksempel. En annen var når man omsider fant ut av John Candy komedien Only the Lonely (1991) var basert på klassikeren Marty (1955), og måtte nesten sjekke ut den, og joda, ble kjapt ei favoritt i samlingen. Skal sies at flere av filmtipsene, ofte kom med litt info om historie, karakterer, sjanger, regissører osv, der folk la ned litt innsats, ikke bare namedroppa en haug ukjent film. Vel, i det minste ga IMDb2 brukerne et par måneder med tid til å finne seg nye "hjem", selv om alle bare ble mest sannsynlig spredt til alle vinder, mens VGD, der fikk man ikke like god tid på seg, og hvor mange veldig dyktige og likandes film og musikk interesserte folk/tråder, er for lengst borte for alltid. Sider som MovieChat virker å være et forsøk i å holde i liv hvordan ting foregikk på gamle IMDb, men også her er det totalt dominans av trolling og useriøse folk, som har ørten kontoer og lever 24/7 kun for å skrive negativt om kjendiser eller andre brukere. Som er jo veldig synd, da de få gjenværende informative trådene/brukerne blir raskt skremt bort, eller gidder ikke mer.

Usikker på om det var første gangen man var litt ekstra langfingra, men joa, noen kom meg i forveien, og som guttunge på 90-tallet så moxa jeg noe fra en annen moxer. Det var i forbindelse med en større bursdagsfeiring, første gangen en opplevde at noen hadde bedt begge klassene, ikke bare 1, så det var vanvittig mye unger og foreldre til stede, men huset var gigantisk, så det var nok intet problem. Uansett, etter at gavene hadde blitt utdelt og noenlunde pakket frem, var det klart for film og godteri i stua. Jeg hadde nettopp vært på do, og kunne ikke unngå å legge merke til at ene gjesten raskt tok en av gavene og dytta den under genseren og satte seg til rette i stuemørket. Kjente jo ungen rimelig godt, og bare tenkte at han ville kanskje låne den, ettersom bursdagsbarnet var jo en bortskjemt drittunge, som fikk alt han pekte på, og ikke bare grunnet bursdager, men foreldra nærmest overlessa ham med alt av det siste innen leketøy. Men det å la gjestene få ta del i gleden, det var et stort NEI! Og hvis noen prøvde seg, så begynte ungen å skrike og grine, og deretter var foreldrene rett rundt hjørnet. I det vi nærmest oss slutten på dagen, ble jeg litt ekstra opphengt i hva var det han ungen hadde gjemt under genseren, og ville han levere den tilbake? Vi bodde jo i samme nabolag, så slo følge hjemover, og like før vi skilte veier, så viste han meg stolt frem den siste Teenage Mutant Ninja Turtles Leoanardo spinning-shell figuren, de som en kunne legge på rygg og de ville spinne et par runder om en trakk dem opp. Disse var helt nye på leketøysmarkedet, og alle ungene var jo helt ville etter Turtles, men hadde aldri før opplevd at noen hadde ønsket dem seg så mye, at de forsynte seg av andres leker, og i dette tilfelle en splitter ny gave i et hektisk og folksomt selskap. I ettertid vet en jo litt bedre hvorfor noen barn kanskje faller lettere for fristelsen, da han kom fra helt andre kår enn bursdagsbarnet. For ham var 1 Turtles figur rene himmelen, for bursdagsbarnet var det bare 1 sekund med glede, og så var det glemt like etterpå. Men dette var jo en figur man selv var veldig interessert av, og elsket jo Turtles like mye som alle andre unger, og hadde heller ikke foreldre som bare kunne punge ut med hundrevis av kroner i måneden på nye leketøy. Så i et svakt øyeblikk dagen derpå, hvor en var på besøk hos moxern og hans nye Turtlesfigur, latet jeg som at man måtte på do under en film, så mens alle satt i stua gikk jeg inn på rommet til ungen og moxa Turtles figuren ned i jakkelomma, og gikk opp igjen for å avslutte filmen. Når den var ferdig, måtte jeg plutselig veldig fort hjem, og husker godt at angsten for å bli oppdaget (ungen hadde 3 eldre storebrødre, og disse var litt småskumle) ble fullstendig overskygget over all spenningen over at en kunne få tak i den aller siste Turtles figuren. Følte vel ikke noe sånn direkte dårlig samvittighet, verken for det bortskjemte bursdagsbarnet eller han som rappa med seg Turtlesgaven. Men man fikk jo en kjip lærepenge, da mamma skjønte øyeblikkelig at noe ikke stemte når hun så meg leke med figuren på rommet, og spurte hvor jeg fikk den fra, og det å planlegge noen forklaring og løgn, dit hadde man ikke kommet enda. Så da måtte en gå slukøra sammen med mamma opp til bursdagsbarnet, og forklare at jeg hadde "lånt" Turtlesfiguren, men valgte å ikke si noe om at en annen lånte den før meg, da en var jo sånn halvveis venn med vedkommende, og litt redd for at hans eldre brødre kunne finne på noe hevn. Det som kom frem, var at en ble rimelig flau, mulig mamma var flauere, for hun kjente jo foreldrene gode, men verre var det at bursdagsbarnet var ikke en gang klar over at figuren var borte, da han hadde fått 3 stykk av den samme leken, og ja, men mamma ønsket nok å lære meg litt om rett og galt. Men for et kort øyeblikk, så var den Turtles figuren verdt alt bryderiet, og er nok lettere å se komedien i alt, mye senere.

Innom King Crimson og Starless and Bible Black (1974), som jo innehar noen av bandets kanskje mest fartsfylte og støyende spor, og nesten litt synd de ikke gjorde langt flere av disse kortere bidragene, da det passet dem så utrolig bra, hvert fall gjennom den besetningen. Men hvor kombinasjonen av korte og sinte i hop med lange og litt for improviserte instrumentale, gjør at det aldri helt vil sitte i mine ører. Slettes ikke noe dårlig album, men hjelper kanskje ikke på at det ble litt fastklemt mellom to absolutte prog rock bautaer, og hvor det kommende ville jo ta støynivået til nye høyder.

Subspecies V: Blood Rise (2023) av Ted Nicolaou "Death is never painless." Det har gått hele 25 år siden forrige Subspecies kapittel, og husker det var noe rykter om ei ny film i serien for et par år tilbake, men at grunnet pandemien så ble de planene skrinlagt. Legger en til at de senere tids Full Moon Features utgivelser, spesielt de som har forsøkt seg på å melke selskapets tidligere kult-filmer, har ikke akkurat gjort at man forventet all verden når traileren til den femte Subspecies filmen ankom tidligere i år. Da er det jo hyggelig at under nattens besøk med Blood Rise og hvor historien bakom Radu kanskje er den beste oppfølgeren i filmserien, og en som fremstår nesten som ei kunstfilm kontra de grufulle, vulgære og trashy makkverkene Full Moon har spydd ut siste årene. Mye av grunnen er jo selvsagt Anders Hove, som Radu. En god del år eldre siden sist, men stemmen og tilstedeværelsen er stadig i takt med den monstrøse skikkelsen. Savner virkelig mer av denne type vampyrer, som er milevis unna å være noen tenåringsidol eller fløtepuser, men fremstår som blodtørstige monstre, både på innsiden og utsiden. Hove viser likevel tidlig ut, en langt mer menneskelig side av seg selv, før han gradvis blir fortært av sin skjebne. Vakre Denice Duff, ser knapt en dag eldre ut enn der man slapp opp for et par tiår siden, og så har man Kevin Spirtas i rollen som den godt maskerte Vladislav, der nevnte mann tidligere spilte en helt annen karakter i filmserien. Knapt kommet i gang, og kjente en fikk litt småfrysninger av å høre igjen theme musikken, logoen, Full Moon Features også, med lyden av flaggermusene, fullmånen og deretter se navnene til Charles Band og Ted Nicolau. Som med samtlige av filmene, er det ei blanding av såpe-opera, skrekk, romantikk og tragedie, legger en til ei effektiv gotisk stemning, så har man oppunder en 80 minutter med godkjent vampyrunderholdning i vente. 5,5/10

Killer Condom (1996) av Martin Walz "What can a man do in New York if he's lonely and hasn't got a dick?" Etter at ei rekke brutale og blodige overfall mot mannlige kunders private eiendeler, skjer på det sleazy bordellet Hotell Quickie. Hyres den eksentriske detektiven Luigi Macaroni inn for å komme til bunns i mysteriet. Og hvor alt virker å lede mot en invasjon av morderiske drapskondomer, og hvor spørsmålet blir så hvem står bakom galskapen, og hvorfor har ikke myndighetene gjort noe som helst for å forhindre beboerne mot den gummiaktige trusselen fra nedunder. Sett for evigheter siden via ei nedlastet utgave på Emule i sommer 2006, men da med engelsk tale og mye kortere spilletid. Den man så i natt var originalutgaven, med tysk tale og dessverre lenger spilletid, som kanskje gjorde at en ikke kunne gå høyere på ratingen, da nesten 2 timer ble litt i overkant mye. Likevel, Killer Condom eller Kondom des Grauens er visstnok basert på ei tegneserie, og følger den homofile detektiven Luigi Macaroni og hans 32 cm lange "våpen", i kampen mot morderiske og veldig penissultne drapskondomer som stiger opp fra kloakken på nattetid. Dette er dårlig nytt for alle menn, spesielt de mannlig prostituerte på hotell Quickie, som mister sitt livsbrød og mer til, dersom de benytter feil kondommerke. Men ting begynner først å skje oppover i samfunnets, når også den kåte presidenten (mulig ei parodi på Bill Clinton), dytter snurrebassen borti ei kondom som rir på en badeand, og vips så blir president Dick McGouvern om til Dick Dickless, og slikt er meget dårlig nytt midt oppi en hektisk valgkamp. For hvem vil vel stemme på en president som ikke kan harve over minst et dusin kvinnfolk på si, og likevel fremstå som en sjarmerende og likandes kar. Mannen bakom det legendariske filmmonsteret Alien, H.R. Giger er visstnok også involvert i disse morderkondomene, mulig han ble spart til slutten og de litt mer utvikla variantene. Stemningen og de mange komiske scenene, karakterene og replikkene er det fint lite å si på, men som nevnt, spilletiden trekker noe fra, og kunne fint ha vært avsluttet rundt 85-90 minutter, frem for nesten en halvtime til. 6,5/10 Night and the City (1992) av Irwin Winkler "Harry, you ever hear of Murphy's Law? Anything that can go wrong WILL go wrong. That law was dedicated to guys like you." Etter nok et "vellykket" forsøk i å melke på andres misære, innser den alltids overentusiastiske advokat og småkjeltringen Harry Fabian (Rober De Niro), at det er innafor boksingen hvor de raske pengene ligger. Dermed slår han seg opp som selvutnevnt promotør og ved hjelp av en tidligere eksbokser (Jack Warden) gjøres det klart for en større idrettsbegivenhet. Men for å komme seg dit, må Harry først låne en større sum med penger fra noen meget tvilsomme typer, samt holde sin nye og hjertesyke partner unna trøbbel, for hvis noe skulle skje, så er han en død mann. Vel, noen ganger vinner man, andre ganger bommer man, og denne ga man ei noe bedre omtale for en 10-11 år tilbake, og fikk litt lyst til å se den igjen, men dessverre en der man tidlig ut skjønte at ikke var helt der man håpet det skulle gå. Mulig ei av de litt glemte De Niro filmene, som er forståelig, da budsjettet og kvaliteten hinter om mer b-film enn storfilm, men er man glad i hovedrolleinnehaveren, er det ikke så dumt å gi den en sjanse, ettersom han byr opp til en meget god innsats. Kjemien med Jessica Lange er også fin, mens veteranen Jack Warden skuffer ikke som den tøffe og grinete eks-bokseren Al, som har trøbbel med både helsa og det å holde temperamentet i sjakk utpå byen. Enda ikke sett originalen, så usikker på hvor tett denne nyversjonen er på det området, men må nesten trekke fra 1 hakk siden forrige besøk, der sluttscenen kanskje blir litt vel, tja, utrolig og bruken av den fæle Freddy Mercury coveren av The Great Pretender trengte virkelig ikke å bli spilt mer enn 1 gang, og ender så med en likevel godkjent: 6,5/10

Litt diverse film sett siste dagene: End of the Line (2007) Ei lavbudsjetts skrekkfilm hvor et knippe mennesker blir fanget nedi de mørke og klaustrofobiske t-bane tunnelene, alt mens det totale helvete virker å ta sted ovenpå. Sett tidligere, og huskes for det tøffe DVD coveret, som fikk meg til å håpe på ei C.H.U.D. (1984) møter Demons (1985), men i stedet får man ei irriterende religiøs sekt og en litt i overkant kåt drittsekk som ser ut som Randy Quaids og Matthew Lilards kjærlighetsbarn i retur, mens hovedkarakterene er stort sett kun i veien. Alt i alt, tiden går kjapt av sted, men skulle ønske de fokuserte mer på stemning og oppbygning, fremfor billige jump-scare klisjeer. Ingen forandring siden sist, og blir så med ei: 5/10 Bloodsucking Pharaohs in Pittsburgh (1991) av Alan Smithee og Dean Tschetter "You got to be fucking kidding me!" To ustabile detektiver og ei parkeringsvakt blir involvert i en rekke bisarre og mystiske mord, der til slutt leder trioen på sporet av en mystisk og blodtørstig sekt. Vel, nattens mest positive opplevelse kom gjennom denne elleville og tidvis morsomme skrekk-komedien, som virker å være ei hyllest til en rekke kult-splættere og skuffer så absolutt ikke, og har Tom Savinis blodige spesialeffekter på lager, men hvor det er den gode kjemien mellom hovedrolleinnehaverne som utgjør kjernen av alt, samt ei meget røykeavhengig kone som forsøkes avvendes fra sin dårlige uvane. Mye interessante mordteknikker går igjen her, favoritten må være når ei dame får sugd ut alt av innvoller via ei meget effektiv støvsuger: Alt i alt, fremstår som ei Frank Henenlotters Frankenhooker (1990) møter Hollywood Chainsaw Hookers (1988), og 88 Films har gjort en kjempejobb med å gjenutgi den i Blu-ray format, så definitivt ei man vil få mer utbytte av fremover. 6,5/10 Sunes sommar (1993) av Stephan Apelgren "Nei nu, jävlar!" De store sommerferieplanene om ei tur til Hellas, ryker grunnet skyhøye priser. Og som et lite plaster på såret, velger familiens overhode (Peter Haber) å gå for en noe mindre kostbar reise, og legger så destinasjonen i retning campinglivets mange gleder og skuffelser, da til sine nærmeste store fortvilelse. Dette var jo herlig gjensyn med en real svensk komedieklassiker, en som bare blir mer og mer morsom og sjarmerende med årene. Umulig å ikke gjenkjenne seg i noen av de mange latterlige og flaue scenene som oppstår hele veien gjennom, hvor Peter Haber er i toppform som den konstant klønete Rudolf, som er ei vandrende ulykke på 1 bein, og scenen der han blant annet forsøker å forklare for et helt høyreist amerikansk basketlag, om hva negerboller er for noe. Den er like gjennomført som for 30 år siden. Basketspiller: "What do you call those?" Rudolf: "Neg-i uhm meanööööh Wienerbro!" Basketspiller: "Oh, no you don't." Foruten familien Andersson, er det spekket med komiske figurer i alle kanter, den uheldige syklisten som blir utsatt for Rudolfs talent for å gjøre maksimalt kroppslig skade, til raggaren Leffy som farter rundt i all slags fartøy og blæster i i vei med rockabilly hiten "ASS TO THE GAS", og ikke minst de nye snobbete og fisefine campingnaboene, der viser seg å ha en liten hemmelighet rundt deres "luksusliv". Så har man jo hovedkarakteren Sune da, som er en dagdrømmer og har blitt oppslukt av den søte nabojenta som han forsøker å imponere, men ingenting virker å fungere. Så kanskje noe glitter fra den lokale campingkioskens automat kan være verdt noen timer med blodslit, for å få nok til å handle inn to øredobber. Dessverre har ikke Sune hellet med seg denne gang ei, og alt han ender opp med er en endeløs rekke med ubrukelige Fantomet ringer. Ga den ei 7,5/10 for 6 år tilbake, men denne må helt klart opp enda mer, for dette var virkelig ei storartet nostalgibombe, og kanskje en av de beste å se på sene sommerkvelder, og mimre seg tilbake til når en selv var på campingferie, og ønsket å være alle andre steder enn der. I ettertid innser en at man hadde jo mye moro likevel, og nei, blir så med en knallsterk: 8,5/10 Baywatch: Panic at Malibu Pier (1989) av Richard Compton "A new kind of crime wave!" Ei oppunder 90 minutter lang tv-film eller pilotepisode av det som kom til å bli et av 90-tallets største kulturfenomener, og allerede tidlig ut settes standarden for mye av det som skal komme, med attraktive mennesker i attraktive omgivelser, drama, sjalusi, spenning, action og et godt glimt i øyet. Nå har jeg ikke sett ei hel episode av serien siden kanskje 1997-98, og da hadde vel showet gått sitt gang på norske tv-kanaler, men tror Carmen Electra blant annet, stadig hang med. Vanskelig å ikke bli underholdt, da det åpnes med solfylte strender, barmfagre babes i trange badedrakter, feel-good musikk og nostalgien er tung, men så dukker plutselig flotte Mädchen Amick opp, og virker som ei der åpenbart ikke har det helt okei med seg selv, som fører til en dramatisk redningsaksjon, og hvor hennes karakterer blir fullstendig opphengt i sin redningsmann, dette skal det bli mer trøbbel ut av senere. Så har man veteranen spilt av David Hasselhoff som sliter med dårlig samvittig når han må forsøke å forklare for sin farsfigur og gode venn Al, om at han kanskje burde vurdere å legge badevakt karrieren på hylla for godt. Hans unge sønn slites mellom mor og far, og som ikke det er nok, har han dametrøbbel og vet ikke helt hvordan man skal smøre dem inn med solkrem på ryggen, eller knyte opp behåstroppen på. Ny ankommende vakter kommer gjennom barmfagre Erika Eleniak og hennes fremtidige kollega Billy Warlock, samt ei Australsk cowboyklyse som er mer opptatt av å være jomfrudreper enn livredder. Og ja, legger man på en real 80-talls party innendørs i en svømmehall med neonlys og synthpop, så ja, ei fin måte å avslutte tiåret. Selv om seriens ikoniske kjenningsmelodi ikke er tilstede her, så hintes det om ting som skal komme via det mer stemningsfylte og pianodrevne låtene til Bruce Hornsby & The Range, samt at Bryan Ferry også bidrar med musikk. Alt i alt, mulig en får bryne seg på litt Baywatch utover kveldene, hvert fall av det man har å stille opp med, som er sesong 1 og 2 på DVD. Hasselhoff sa jo noe om at serien ble ikke ei øyeblikkelig hit over natten, tror faktisk den holdt på å bli kansellert etter kun 1 eller 2 omganger, og var først uti 1991-92 at ting virkelig begynte å ta av, og deretter holdt den det gående helt inntil tidlig 00-tallet. Dit vil jeg nok ikke komme med det første, for ja, så interessant var jo ikke showet, men inntil videre ender man så med ei meget godkjent: 6,5/10

Kan det være Deep Rising (1998) med Treat Williams? Lenge siden man så den, men huskes som ei litt Aliens/The Thing om bord på et svært skip, faktisk en av de mer underholdende monster-skrekkfilmene fra tampen av 90-tallet. Men tørt blod osv, der er jeg litt usikker.