Jump to content

Frank.N.Steen

Medlemmer
  • Content Count

    1470
  • Joined

  • Last visited

Community Reputation

1060 :)

2 Followers

Profile Information

  • Kjønn
    Mann

Recent Profile Visitors

3790 profile views
  1. Teenage Mutant Ninja Turtles II: The Secret of the Ooze (1991) av Michael Pressman Så var det tid for en ny runde med Turtle Power, og der den norske tittelen går under: Kampen mot den grønne gørra! Joda, det går unna, og vel så det. Tempoet er det fint lite å si på, men mulig det gikk litt vel fort unna i svingene, for hvor i huleste ble det av alle pengene som forgjengeren tjente inn? Førstefilmen ble jo en av de største suksessene på tidlig 90-tallet, og alt lå til rette for å bruke en god bunt av dem, og lage en enda større og bedre fortsettelse, right? Vel, budsjettet på Secret of the Ooze er nesten fordoblet, men i stedet får man en film som ser mye billigere ut, i alt fra kostymer, stemmebruk, skuespillere, handling og ikke minst bruk av lokaler og filmsett. Det er ikke grønn guffe som tyter ut her, men latskap og feighet, mest sannsynlig et resultat av en blanding av å bikke hen, for sinte foreldre og kritikere, som mente førstefilmen var altfor "mørk" og "voldsom", men også det at ingen visste hvor lenge Turtle-manien ville vare, og ja, da endte man altså opp med en meget utvannet og fordummende oppfølger, som aldri er i nærheten av originalen, og ja, hadde det ikke vært for søtladen nostalgi, og utallige gjensyn med denne som guttunge på tidlig 90-tallet, så ville nok ratingen gått ned, hvert fall et hakk. Det tar ikke lange tiden før en skjønner hvor det bærer hen. Filmen åpner, ikke med at byen på ny er rammet av en kriminell bølge, nei, New Yorks beboere er blitt en gjeng med pizza-junkies, alle eter favorittretten til Turtles gutta, og forventet nesten å se Shredder også hive innpå et svært rykende varmt stykke med pizza utover i filmen. Så får vi en helt "random" sloss scene, hvor det unge pizzabudet Keno (selvsagt kan han kampsport) raskt finner seg til rette, og alt Mester Splinter forsøkte å få sine elever til å forstå i førstefilmen, blir kjapt visket ut, for her spretter dem ut, med liten tanke på å forsøke å leve opp til kunsten å overvinne sine fiender, uten å bli sett på høylys dag. Nei, her danses det på nattklubber og det hele, mens Vanilla Ice ræpper i vei "GO-NINJA-GO-NINJA-GO!" Vel, alt er selvsagt ikke helt forferdelig, nevnte nostalgi er en hyggelig greie, men selv den kan ikke dekke over det faktum at denne filmen er som sagt, aldri i nærheten av forgjengeren. Shredder og Tatsu burde fått seg en velfortjent time-out, og her lå det jo til rette for å benytte seg av andre skurker, kanskje Rat King eller Baxter Stockman? Men nei, Shredder har liggi på den lokale dynga, og plutselig spretter han opp igjen, uskadet etter at Casey Jones moste ham i en søppelkvern, og han er selvsagt sinna, ønsker hevn, og ved hjelp av det sjeldne TGRI middelet, ønsker han å skape sine egne supermonstre. I mellomtiden har Turtles og April begynt å gå hverandre på nervene, hvert fall mest for sistnevnte, og de blir enige om å forsøke å finne en ny leilighet, som ikke er så enkelt for fire overvokste ninja-padder. Men, de finner nå et greit alternativ, til sitt gamle hjemsted. Vel, historien er tynn, og jeg har ingen problem med å forstå hvor man elsket denne som guttunge. Filmen er mer i samme stil som den animerte tv-serien, humor, klovneri og ja, Rahzar og Tokka, de to monstrene som Shredder skaper ut av den grønne gørra, får jo Bebop og Rocksteady, til å minne om to kjerneforskere, og fotsoldatene? Vel, der de i førstefilmen fremsto som en seriøs trussel mot Turtles, er det meste de bidrar med i film nr. 2, mest å stå i bakgrunn og lage tåpelige "moves", og bare være i veien. De krenka foreldregruppene sørget for at bruken av våpen og vold, ble altså meget nedjustert, Michaelangelo for eksempel, gikk det hardest utover. Nærmeste man får se han og hans Nun-chako kunst, er nå han sveier rundt med noen fryste wienerpølser, eller April som forsøker å vise frem sine chako-triks, til en lite imponert Keno. Likevel, en ting som helt klart irriterer kanskje aller mest, er jo savnet av Elias Koteas som Casey Jones. Han ble vel kjapt fjerna, grunnet de nevnte foreldrene som følte at den type karakter ikke passet inn, og tja, Keno ble et slags forsøk på å erstatte ham, men den smugge og litt for selvgode tenåringer er mest til irritasjon, og klart, som guttunge var vel ideen spennende, om å få mulighet til å plutselig få bli med Turtles på oppdrag osv, men nei, Casey Jones blir altså ikke nevnt en eneste gang i filmen, og det er skuffende saker. Shredder har også gjennomgått noen åpenbare forandringer. Han høres nå mer ut som Mister Freeze, fra Batman & Robin, eller rettere sagt, Arnold Schwarzenegger, og nei, det funka ikke så veldig bra. Super Shredder derimot, forblir en av de kuleste actionfigurene som ble til, men en der jeg aldri ville finne i noen leketøysbutikk. Judith Hoag er byttet ut, med Paige Turco, men sistnevnte får dessverre ikke mye jobbe med hun heller, og igjen, har en følelse av at den heite flørten mellom April og Casey ble for "mye" for enkelte, og ja, den slags ble altså fjernet, ved å ikke inkludere Jones i oppfølgeren. Alt i alt, mye negativt man har bragt opp, og er vel litt for snill med raten, men nostlagi og utallige gjensyn, gjør at enkelte steder ut, særlig musikkbiten, så får man disse herlige dosene med gode barndomsminner, rett i fleisen. Men ja, føler at jeg godt kunne venta enda lenger, med å se igjen oppfølgeren, hvert fall så nære førstefilmen. For det er jo en kjip påminnelse om hvor raskt filmserien falt i kvalitet, og enda ikke kommet meg til tredje filmen, som mulig blir en stund til, før en bryner seg på igjen. 6/10
  2. Ja, dokumentarer pleide jeg å se en del av, for mange år siden, via pappas Netflix konto, samt britiske serier, særlig Doc Martin og diverse krim-serier. Men ble nesten litt vel mye, på en og samme gang. Kunne se meg gjennom sesong etter sesong, og mista litt piffen etter hvert. Baksiden med at man får "alt" tilgjengelig, rett inn i stua si. Nei, gi meg heller en hundrings, en lokal stinkende videosjappe lagt til et slitent kjellerlokale, samt litt ekstra godt tid, da til rådighet, så en kan plukke møysommelig ut 4-5 filmer til å kose seg med over helgen, og ja, resten av tiden blir til å kikke litt på diverse filmcover, og kanskje lagre de mest interessante i bakhodet, til neste besøk/helg.
  3. Tror jeg ble tipsa om denne serien i fjor høst, men enda ikke fått sett. Har ikke Netflix, og vet fortsatt ikke om jeg vil skaffe meg det, da det blir kun trykking, trykking og videre trykking for å finne en film, i et mindre hav at totalt uinteressant utvalg. Får heller se om jeg ikke kan få sjekka ut et par episoder av nevnte tv-serie ovenfor, dersom en får lurt pappa eller broren min til å benytte seg av sine Netflix kontoer. Sist gang jeg benyttet Netflix, var vel i fjor sommer. IT 2, The Irishman og 1 eller to dokumentar, og så var jeg ferdig for den gang.
  4. Stilig den Caprino boksen, og undrer på om jeg har samme, bare en muligens eldre utgave, der omslaget er rødt, og ikke blått. Men virker som innholdet er stort sett det samme. Ja, fikk også tak i Flåklypa på Blu-ray, er vel en av ytterst få virkelige norske klassikere, og skal nok få kjørt meg gjennom disse kortere filmsnuttene, som huskes fra barndommen.
  5. Eckbo, særlig Nissene på låven (2001), var stor humor. Tok tidlig reality bølgen her til lands, på kornet, særlig Big Brother. Helt Perfekt og Neste Sommer, er to serier som virker å ha slått meget godt an, men der jeg må innrømme har aldri helt falt pladask for. Blir litt for åpenbart hvor ting bærer hen, altfor tidlig ut. Særlig promp, bæsj og tiss (og andre kroppsvesker) er gjenganger i førstnevnte, og slikt er jo alltid en slager, men når en ser hvor det går, veldig tidlig ut, så blir mye av punchlinen spoila, og føler Klovn lyktes ofte mye bedre her. Neste Sommer har en langt koseligere setting, og likandes karakterer, men også her foretrekker jeg nok svenske Solsidan, hvert fall de originale sesongene, ikke sett de nyere, og filmen var mer deprimerende, enn morsom. Brødrene Dal ja, mye moro der, enda ikke sett igjen Professor Drøvel filmen, men husker godt Legenden om Atlantis, fra etter barne-tv på midten av 90-tallet, stor underholdning, og faktisk en del små skumle øyeblikk. Har den Fleksnes boksen på DVD, men kun fått med meg en ørliten bit, av innholdet. Kan vel si det samme om Mot i Brøstet boksen, man kjøpte for 2 år siden. Kun ørliten del, og tja, jeg får heller forsøke meg igjen,, utover høsten. Av eldre norsk humor, har det hendt at etter jeg har kommet hjem fra løpeturer, og gått i dusjen, så har jeg på radioen (som forrige eier installerte i taket) og FM nettet virker å fungere enda, men hvor en kanal ofte spiller av gamle teater og revy klipp, med Leif Juster og Arve Opsahl (blant andre), og har gitt meg en god dose latter. Liker også opplesningen av eldre folkeeventyr på kveldstid, koselig og nostalgisk fortalt, i går var det om Askeladden som kappåt med Trollet, og fikk nesten vondt av sistnevnte, grunnet stemmen til fortelleren, som ga en langt mer sympatisk utgave av Trollet, mens Askeladden fremsto som en selvgod douchebag, jeg ønsket skulle få magen skjært opp i stedet. Ganske så brutale disse gamle eventyrene.
  6. Ble en skuffende avslutning på helgen, med 3 gjensyn i går kveld: Despicable Me 3 (2017) av Kyle Balda og Pierre Coffin Tja, husker jeg gleda meg litt til at denne kom ut i 2017, og har ikke sett siden den gang. Var nylig innom de to første filmene, og dessverre så er jo mye av sjarmen og humoren blitt nå byttet ut med konstant overbruk av slitsomme og meget irriterende sekvenser, med ihjelspilte (nevnte jo dette for et par uker tilbake, da via Megamind filmen, og hvor utrolig lite oppdaterte 80-talls playlista til Hollywood virkelig er) radiohits, som garantert blir spilt (as we speak) på en eller annen norsk tv-reklame/radio kanal. Legger man til "kreativ" bruk av 80-talls klisjeer (hockeysveis - sjekk, moped-stache - sjekk, neonlys - sjekk, skulderputer - sjekk, ihjelspilte 80-talls hits - sjekk, og lista bare fortsetter. Forsøkte å leite opp anmeldelsen fra VGD 2017, men kan nok glemme det. Tredjefilm er som sagt ikke i nærheten av de to forgjengerne, historien og karakterene er konstant i bevegelse, men av den mer hyperaktive og oversukra sorten, men likevel bys det opp til noen få småkoselige lyspunkter og komiske sådan, utover. Men disse hersens Minion figurene, de kunne man godt ha vært spart for. Og nei, det virker som målet er å gå den samme veien, som med Istid og Shrek serien, hvor kvaliteten fortsetter å falle, jo lenger ut de kommer. Men så lenge pengene renner inn, så vil det bli laget flere slitsomme og svake oppfølgere, og tipper vi får minst et par Minion filmer, klint inni mellom film nummer 4 og 5 av Despicable Me serien. Alt i alt, ingen forandring i rating. Ikke dårlig, men en kjip påminnelse om hvorfor man ikke beholdt tredjefilmen i samlingen, og ender med en snill: 5/10 Barb Wire (1996) av David Hogan "Don't call me babe!" Denne husker jeg at man ville så gjerne se, men slik gikk det ikke. Nærmeste man kom, var ei tegneserieblad, med en svær filmposter av Pamela, og ble en god del år senere, før man altså fikk sett den, og innså vel den gang, at man ikke hadde gått glipp av noen stor filmopplevelse. Klart, midten av 90-tallet, var jo storhetstiden til Pamela Anderson (her inkludert Lee på slutten), da som tv-stjerne, poster-babe og hvor det da ble forsøkt en overgang til det store filmlerretet, med hennes første hovedrolle (om en da ikke inkluderer den mer notoriske hun gjorde i hop med daværende ektemann, Tommy, og deres hjemmevideo). På denne tiden virket det å være en trend å gjøre actionfilmer, basert på tøffe tegneseriekvinner, og hvor filmer som Black Scorpion (1995), Tank Girl (1995) og Vampirella (1996) alle ble utgitt med korte mellomrom, og ja, hvorfor skulle ikke Pamela som munnrapp, tøff dusørjeger, kledd opp som stripperske, slå an? Vel, slik gikk det altså ei. Mulig filmen gjorde det langt bedre på videoutleie, men ja, gjensynet i går, var en grei påminnelse om hvorfor Pamela ikke ble noen stor filmstjerne. Dama har ikke mye til sjarm eller utstråling, foruten å flashe sine oppblåste plastpupper og stirre intenst inn i kamera, og levere noen halvdølle replikker, fra tid og annen. Dama ser selvsagt bra ut, ingen tvil om det. Men mye av grunnen til at Black Scorpion lyktes så godt, var at den hadde ei skuespiller som var sjarmerende, morsom, sexy og tøff, mens Pamela er sexy og småtøff, men forsøkene på humor og litt "alvor" blir for stivt levert. Flust av velkjente fjes, dukker opp, og jeg liker den post-apokalyptiske nattklubb stilen, samt Steven Railsback som bad guy. Men igjen, filmen blir raskt småkjedelig, og DVD utgaven man så i går, kom med en mulighet til å se en alternativ åpning, der er mer eller mindre oppunder 10 minutter, med ei halvnaken Pamela, hengende fra taket, som vrikker og vrir seg, mens noen splasher enorme mengder vann over dama, og slik holder de på i en mindre evighet. Joda, en får se hennes to store talenter, igjen og igjen, men så spennende er det ikke. Uansett, Pamela ville jo lykkes bedre, da som Stripperella (tror jeg serien het), som gikk sent på MTV utover tampen av 90 eller tidlig 00-tallet. Men som ei potensiell filmstjerne, funka det dårlig. Håpet på et noe mer positivt besøk, men innså tidlig ut, hvorfor denne aldri kom over ei rating av: 4,5/10 Body of Evidence (1993) av Uli Edel Tja, en av utallige erotiske thrillere, som jeg vil tippe på i kjølvannet av den enorme suksessen til Paul Verhoeven og hans Basic Instinct, der satte en ny standard for denne type, frekk voksenunderholdning. Body of Evidence kom altså i rette tiden, før denne genren ble fullstendig utvanna med stadig dårligere og mer latterlige forsøk i å melke de siste restene av nevnte storfilm, der gjorde Sharon Stone om til en av bransjens mest etterspurte navn. Vel, fikk man ikke henta inn henne, så var jo Madonna et "bænkers" valg for suksess, eller så trodde man. Dama hadde jo strekt grensene, stadig lenger, med hennes avslørende og erotiske album, Erotica og Bedtime Stories, samt sikkert mye annet snacks for de som ønsket å få sett mer av henne, enn da å høre kun musikken. I Body of Evidence, får man servert ei meget tynn historie og karakterer, der en meget kinky fristerinne (Madonna) blir tidlig ut, anklaget for å nærmest knalle livet av, en rekke eldre og meget velstående menn, med underliggende hjerteproblemer. Og slikt blir det selvsagt mye fokus på, når det kommer opp i rettsalen. Som hennes forsvarer, dukker Willem Dafoe opp, og ja, han lar seg lede inn i fristelse også, og filmen er stort sett kinky sex scene, kjedelig rettsal scene, ny kinky og enda mer over-the-top sexscene, etterfulgt av nok en runde i rettsalen, og, ja slik går det, nesten hele veien ut. Madonna oppsummerer greit nivået på hennes skuespill og karakter bidrag: "Men lie, that is what they do. They lie." og "I fuck. That's what I do, I fuck." Filmen man så i går, var ei unrated DVD versjon, og tja, ikke vanskelig å tippe på hva som ble igjen på klipperommet, for Madonna viser så og si alt, og forsøkene på å sjokkere og opphisse, blir raskt bare enda et vulgært og billig forsøk i å piffe opp stemningen. Det blir aldri særlig erotisk eller hett, bare parodisk og latterlig, der jeg lo godt av scenen hvor Frank (Dafoe) for første gang, blir ledet inn i fristelse, da i husbåten til hans klient, og det er et fint lite diskre forsøk i å vise hvor det bærer hen, da to flagrende gardiner, formet som kjønnslepper, blafrer i vinden, og inviterer forsvareren inn i løvens hule. Ellers er jo Joe Mantegna, alltid en å regne med. Synd han ikke får mer tid, og samme kan sies om flotte Julianne Moore og Anne Archer, som i mine øyne, var langt mer sexy og flotte å se på, enn Madonna, som flasher puppene, gjentatte ganger, og nei, aldri vært noen stor fan av dama, hvert fall ikke som skuespiller. Alt i alt, en ganske sleazy og i perioder ufrivillig komisk b-film, der viser mye hud, men hvor handling og karakterer, aldri er i hovedfokus, og nei, likte forresten husbåten til Madonna, men skulle likt litt mindre rettsal scener, og mer av det kriminelle arbeidet til politiet og etterforskerne, samt noe mer Julianne Moore, men ja, kom vel tidlig frem, at Madonna var the main star, og slik forble det. 5/10
  7. Monkey Shines (1988) av George A. Romero Allan (Jason Beghe) er en ung og aktiv idrettsutøver, som har hele livet foran seg. Men alt forandres i det han blir påkjørt av en bil under en løpetur. Og som et resultat, blir Allan lam fra halsen og ned. Tanken på å være fanget i sin egen kropp, fører ham raskt ut i en mørk og vond tilværelse, en som ikke blir gjort særlig bedre av at hans kjæreste forlater ham, da til fordel for den sleske doktoren (Stanley Tucci) som utførte en heller tvilsom "suksessfull" operasjon på Allan, og attpåtil en litt vel klengete og overbeskyttende mor, der virker mer opptatt av seg selv, enn sin sønn. Men det er likevel lys i andre ende, og i det kompisen Geoffrey (John Pankow) ankommer med en liten hårete medhjelper, ved navn Ella, skal plutselig hverdagen til Allan få en helt ny mening. Ikke sett denne, siden 2012, og meget fornøyd med gjensynet. Gjorde seg langt bedre denne runden, og var jo ikke så mange ukene siden en så igjen Richard Franklins Link (1986), også den, en psykologisk skrekk-thriller, hvor en morderisk apekatt får herja fra seg rikelig. Monkey Shines derimot, har en litt annen type stemning og morder gående. Apekatten Ella, er langt mer søt og uskyldig i utseende, enn sjimpansen man treffer i Link, likevel er det kanskje også noe av grunnen til at Romeros film er mer guffen og effektiv, for man forventer ikke at noe så tilsynelatende lite truende som Ella, skal utgjøre noen form for trussel, men hun viser seg tidlig ut, å bli en håndfull og mer til, for alle som kommer på kant med henne og Allan. De to skaper tidlig ut, et nær telepatisk bånd, som etter hvert begynner å viske ut hvem som er menneske/sjefen og hvem som er dyret/tjeneren, og av samtlige Romero filmer, er denne ei liten perle som definitivt er verdt å sjekke opp, om en er glad i psykologiske thrillere, men ikke forvent et fartsfylt blodbad, ala zombie utgivelsene hans, for denne er langt unna den type underholdning, men kanskje også hvorfor man likte den såpass godt. Jason Beghe leverer en solid prestasjon her, og umulig å ikke tenke på Christopher Reeve, som 10 år senere ville ha hovedrollen i en nyversjon av Rear Window, hvor han da er bundet til en rullestol. Jonh Pankow er også en som leverer en meget god innsats, da som vitenskapsmannen, der vil så gjerne hjelpe sin kompis ut av knipa, men "glemmer" i samme slengen, å fortelle ham, at hans nye venn, er et meget høyt utviklet resultat av ei årelang eksperiment, og ja, det skal få fatale følger. Alt i alt, en meget godt gjennomført og spennende thriller, der minner litt om Misery (1990) møter da den nevnte remaken av Rear Window (1998) med Christopher Reeve i hovedrollen. 7/10 The Annihilators (1985) av Charles E. Sellier Jr En rimelig tam og skuffende vigilante film, der en gruppe tidligere Vietnam soldater vender hjem, kun for å finne ut at deres kompis har blitt skadet for livet, av en lokal gjeng med avskum, i et nabolag dominert av kriminalitet og menneskelig søppel. Løsningen er som alltids i disse filmene, slå tilbake, med alt du kan bruke, og selvsagt er politiet fullstendig ubrukelig. Dette stinker det Death Wish 3 møter The A-Team av, hele veien ut. Faktisk er introen veldig lik The A-Team i bruken av bilder og skytelyder, samt et team på 4 karer, ledet av en Christopher Stone med bart og lignende klesplagg, som det Charles Bronson benyttet seg av i nevnte Death Wish film. Men der stopper i grunn likhetene. Death Wish 3 lyktes, fordi den var vanvittig underholdende og komisk, fra start til slutt. The Annihilators er bare meget forglemmelig, og hadde det ikke vært for den alltids likandes Paul Koslo som gjengleder, ville ratingen falt enda lenger nedover. Nei, denne er ikke noe å samle på, og blir så med en kjip: 4/10
  8. Teenage Mutant Ninja Turtles (1990) av Steve Barron "Where do they come up with this stuff?" En større ransbølge herjer New York by og dens panikkslagne innbyggere, og hvor det hele virker å være et meget gjennomtenkt resultat av en stadig økende og lyssky kriminell virksomhet, der opererer med en imponerende hastighet og disiplin, ulikt noe annet politiet har stått ovenfor tidligere. Men uventet hjelp stiger opp fra undergrunnen, i det fire bekymrede beboere, bestemmer seg for å stå opp mot den tilsynelatende ustoppelige og ansiktsløse trusselen, der går under navnet, fotklanen. Hadde jo egentlig store planer om å se igjen denne, samt oppfølgerne i fjor, da for å feire filmens 30 års jubileum. Men slik ble det altså ikke. Likevel, det er en del år siden forrige besøk, og tror jeg må tilbake til 2014, da ble de 3 første filmene sett over ei helg, og ja, planla egentlig noe lignende også nå, men husker at sist gang, så starta det så lovende, og deretter gikk det dessverre feil vei, meget fort. For den originale Turtles filmen, er virkelig noe for seg selv. Ikke bare er den den soleklart beste Turtles filmen, men uten tvil, blant de ypperste superhelt filmene som ble til på 80 og 90-tallet. Ja, en som selv i dag, vil lett gli inn på ei topp 10 list, over de beste superhelt eventyrene man har sett, og hvor mye av grunnen skyldes ikke bare nostalgi og Turtle Power, men det at den var mer enn kun et resultat av noen som ønsket å lage enda ei pengemaskin, rett fra samlebåndet. Nei, folka bakom kunne sine saker, og var meget klar over den originale kilden, og tok et modig valg, i en tid der de fleste ville gått for det sikreste valget, nemlig det enorme kulturfenomenet, der var den animerte tv-suksessen Teenage Mutant Ninja Turtles (1987-1996), som var en langt mer barnevennlig og komisk rettet type underholdning, som dominerte tv-skjermene i årevis. Steve Barron og co, gikk i stedet fullt ut, og tross lite eller ingen støtte fra utallige filmselskaper og produsenter, fikk de til slutt landa en deal, og påbegynt jobben med å lage en helaftens film, om de fire ninja-skilpaddene fra New York by, der var basert på tegneseriene til Kevin Eastman og Peter Laird. 1990 filmen er overraskende tro mot tegneseriene til de to nevnte herren ovenfor, og det at ingen ville røre filmen til å begynne med, grunnet det elendige ryet superhelt filmene hadde på tampen av 80-tallet (før Tim Burtons Batman kom ut), gjorde at det meget mulig, ble en langt større frihet og langt mindre forventninger samt innblanding fra studio og pengemenn, som var bekymret over om de ville gå i pluss eller minus, på slutten av dagen. Resultatet ble en gedigen kassasuksess, ulik noe annet på den tiden. Filmen var frem til Blair Witch Project, ansett som tidenes mest innbringende independent film, og gjorde at Turtle manien ikke ble noe mindre. Baksiden derimot, var jo at rasende foreldre, bekymret over den store forskjellen mellom den mer komiske tv-serien og den ganske så annerledes tonen i spillefilmen, fikk til slutt gjennomslag, og bekymrede produsenter, redd for at dette skulle skade businessen, fikk mest sannsynlig alt for stor kreativ kontroll over oppfølgeren, der huskes som en langt mer utvannet og tullete film, hvor banning, bruk av våpen/kampsport/blod/blåmerker/vold mot barn og unge osv, alt ble kjapt fjerna. Og i stedet så man Turtles sloss med alt fra leketøy, frosne wienerpølser og andre "morsomme" instrumenter, mens Shredder ble redusert fra å være en skremmende og ond skurk, til å ende opp som en overbola klovn, og nei, synd det gikk den veien, så fort. Men er jo ikke noe unikt på den tiden. Se bare hvor det gikk med Batman filmene, etter Tim Burtons to første kapittel, eller Darkman oppfølgerne osv. Uansett, for å gjøre en lang historie kort. Grunnen til at den første Turtles filmen lykkes så utrolig godt, i mine øyne. Er at den ble behandlet med respekt og masser av kjærlighet for de originale tegneserie og dens karakterer. Filmen klarer å blande humor, sjarm, action og mer tyngre temaer, alt på en imponerende og meget effektiv måte. Aldri for mye, men akkurat i passe mengder, og en skal være en kald kyniker, for å ikke bli rørt av scener der Mester Splinter forsøker å nå ut til sin temperamentsfulle elev Raphael, da med en fin dose visdom og klokskap, fra en kjærlig far, som kun ønsker det beste for sin sønn: Så har man jo også kanskje en annen viktig grunn til at filmen lykkes å godt. Nemlig kjemien og båndet mellom nevnte Mester Splinter og hans elever/sønner, der blir satt på en real prøve, og hvor de er godt vant med å gå seirende ut av bataljer, men det å takle deres første sviende nederlag, det skal være en tøff påkjenning å overkomme. Selvsagt ikke gjort noe lettere, når da deres far og læremester blir brutalt kidnappet, men hvor også deres hjemsted, blir total ødelagt. Og som et resultat, må de så flykte ut av byen, uvisse om Splinter er i live, og om de noen gang vil kunne returnere igjen til New York by. Av Turtles brødrene, er det ingen tvil. Fokuset er mest rettet mot Raphael og Leonardo, som ikke er uvanlig, hvert fall i film og tv. Men klart, med ei spilletid på knappe 93 minutter, så ble det nok ikke så lett, å gi alle like mye tid og plass. Likevel, noen meget morsomme scener med både Michaelangelo og Donatello, men føles litt ut som sistnevnte, er mer som en Michealangelo light utgave, enn å være hjernen og professoren av gutta. Uansett, herlig den skit-kasting konkurransen Don og Casey Jones har gående et stykke ut i filmen, og angående andre karakterer her, så leverer Elias Koteas en solid innsats som nevnte villmann Jones, der tidlig ut skaffer seg et vennskap med Raphael, og får senere litt mer interessen for nyhetsjournalisten April O'Neil (Judith Hoag), som forresten har noen utrolig flotte bein/legger å stille opp med, og som blir godt lagt merke til av kameramannen. Til slutt må en jo også nevne hvor badass Oroku Saki, eller bedre kjent som The Shredder virkelig var, i denne filmen. Helt ulik den mer småpatetiske og ubrukelige versjonen, der fremsto langt mer som en komisk sidekick, i tv-serien, og den man møter i filmversjonen, styrer en kriminell virksomhet, på en manipulerende og ond måte, der utnytter unge og ensomme mennesker, til å gjøre unna møkkajobbene for seg, og hvor alt pratet om ære og disiplin har ingen nytte, om en feiler sin ninjamester. Introduksjonen til Shredder er fortsatt meget tøff, og åpenbart at skaperne har sett sin dose med Star Wars, men jeg synes det fungerer utmerket. Saki er en konstant truende og mystisk skikkelse, og ingen klovn som Turtles enkelt overmanner. Den aggressive second in commando, Tetsu, er også litt av et skue. På langt nær like skummel som sin sjef, men styrer likevel sine undersåtter, med en stor frykt for å tape ansikt ovenfor Shredder, og når han så gjør nettopp dette, går det meget hardt utover sine unge elever, og der blir slått og sparket nærmest helseløse, om de viser tegn til svakhet. Og dette kom nok som et like sjokk, da de fleste på den tiden, var nok godt vant til at fotsoldatene på tv, var jo bare mekaniske roboter, som gikk i stykker eller eksploderte, så fort Turtles berørte dem, og ikke levende barn og unge, som var bakom maskene. Resultatet ser man senere, der blod og blåmerker, etter heftig juling fra både Turtles, men også av Tetsu, kommer tydelig frem, og det er plutselig ikke så moro å være fotsoldat lenger. Stopper der, inntil videre. Skal forsøke å dele opp disse filmene, spre dem litt utover, og ikke se alt på en og samme tid, for som nevnt tidligere, det gikk raskt nedover, fra førstefilm og utover. Men jeg står på mitt. Førstefilmen er fortsatt et ypperlig superhelt eventyr, og en av de meget sjeldne barndomsfavorittene, som faktisk fortsatt holder seg, og vel så det. Alle disse årene, senere. Jeg tviler sterkt på at man vil være i stand til å si det samme, når jeg har omsider fått tråla meg gjennom film nummer 2 og 3. Nei, det blir ingen forandring i rating, dette er en barndomsklassiker, og blir selvsagt en sterk sluttsum av: 8,5/10
  9. "What are you, some kind of a Swede? You're talking to me in Swedish in Times Square!" 😉 Husker det var flere på det gamle IMDb forumet, som mente at han blonde duden i Batman skjorta, som plutselig snakker veldig svorsk midt på Times Square, var enten Richard Lynch eller Rutger Hauer, noes som selvsagt ikke stemmer, men gikk inn første gangen og var selv litt usikker, for så utrolig mange var klar i sin sak på at en av de to herrene over, hadd ei cameo her. Visstnok en nordmann, da ved navn Eivind (eller over i statene, Aivind) Harum. For amerikanerne flest, så er vel nordmenn og svensker ett fett, og bare en av mange små komiske øyeblikk, man raskt kan overse, dersom en kikker ned i en mobil under filmen, og nei, måtte bare nevne det sånn i slengen. Ja hvorfor ikke? Det er jo ikke noe så romantisk, som en film der tar for seg en håpløs romantiker, der forsøker å bygge sammen sin forlovede, da ved hjelp av kroppsdelene til tidligere prostituerte, som har eksplodert, grunnet en overdose av super-crack! Slikt treffer dypt i hjerterota og blir værende. Selv den muskuløse halliken Zito, (som har etterlatt sitt stempel, eller Zorro aktige Z tatovering, på varene sine), og viser jo senere ut, overraskende mye følelser og sinne, i det han mister sine hoes: "My bitches just keep blowing up on me!" Ja, Frankenhooker er nok ikke for alle, men overraskende mange fans, deriblant er visst Bill Murray en stor tilhenger, og hvor mange av hans fans, tror at Murrays klassiske sitat: "If you see one movie this year, it should be Frankenhooker." var et resultat av hans humor, og ikke ment å tas seriøst. Men visstnok er Murray er en fan, og bidro i å skape litt blest om filmen når den ble utgitt, og selvsagt har quoten blitt tungt benyttet på samtlige postere, video, DVD og Blu-ray cover siden. Kanskje ikke like legendarisk som quoten regissør Frank Henenlotter, fikk lirka ut av en mildt sagt lite imponert filmkritiker ved navn Rex Reed, da under Cannes festivalen i 1982, hvor Frank "tilfeldigvis" oppsøkte kjente filmanmeldere for å gi filmen hans litt verbal skyts, og tenkte at all pr, er god pr, og det først som kom ut av munnen til Rex Reed etter å ha bevitnet Basket Case i sin helhet, var: "The sickest movie I have ever seen!" Slik publisitet kan ikke kjøpes for all verdens penger, og Frank benyttet selvsagt sitatet for fullt, visstnok med full støtte fra Reed. Om det virkelig var den sykeste filmen han hadde sett, tvilsomt, men det gjorde nok at mange fant veien til kinosalene, da for å se denne "syke" b-film kult-splatteren. Nei, de 3 første filmene til Henenlotter er virkelig noe for seg selv. Man kan nærmest lukte stanken av junk-food, søppel, urin, eksos og ikke minst all synden som foregikk om kring 42nd Street, hver gang jeg setter på Basket Case, Brain Damage eller Frankenhooker.
  10. Ja, han måtte vel kvitte seg med en god del av sine europeiske ferie "hytter", men har på følelsen av flere veteraner, og de eldre, da som blant andre Robert De Niro, også befinner seg i en lignende pengekrise. Men var vel mer om at en av hans ekser, hadde et ekstremt pengeforbruk, og advokaten til De Niro sa noe om at dette medførte til at han ble så "tvunget" til å ta på seg roller, i all slags "kvalitetsfilmer".
  11. Ja, jeg brant meg på den det første forsøket, men glemte jo helt at man hadde den tråden liggende under åttitallstråden, og ikke 80-tallstråden. Prøvde å søke på "åttitalls", og da kom den raskt opp, i hop med flere lignende navnebrødre i musikkforumet/filmforumet og tv-forumet.
  12. Angående Cage, så likte jeg faktisk nyversjonen av Bad Lieutenant (2009) mer enn originalen (sikkert som å banne i kjerka) men mye grunnet Nicolas Cage (hadde litt av den samme Klaus Kinski/Aguirre krummet gangen som i 70-talls klassikeren til samme regissør, Werner Herzog) og selvsagt Val Kilmer i en av de mindre rollene. En film jeg planlegger nytt gjensyn med om ikke lenge.
  13. De har i allefall fått i gang en noenlunde fungerende søkefunksjon, og det er hvert fall et stort steg i riktig retning, ettersom den tidligere søkefunksjonen deres, så og si aldri ville samarbeide, og måtte litt for ofte ty til google, som gjorde jobben langt mer effektivt. Men selv der var det jo enkelte (særlig de flotte 1001 album trådene til Cressida) innlegg/tråder, som så og si aldri var å spore opp, uansett hvor mye innsats en la ned i å finne dem igjen. Nei, vil nok følge med utover, og heller se an og teste litt ut her og der, men inntil man er skikkelig overbevist, så er nok Diskusjon mer enn greit nok for meg.
  14. Så forresten ei britisk tv-film om Sweeney Todd (2006), der Ray Winstone spiller den notoriske barbereren, som du helst ikke vil oppsøke, om du da vil beholde hodet ditt. Overraskende god, gritty og velspilt, der flere kjente fjes og navn dukker opp, blant annet en ung Tom Hardy, David Warner og den flotte Essie Davis som Todds utkårede pai-nabo/partner in crime. Begynner å bli en stund siden jeg så igjen den mer kjente Depp/Burton filmen, som egentlig ikke var helt min greie, men denne britiske produksjonen var absolutt mer i min gate. Og en av de bedre tv-filmene jeg har sett på en god stund. Ga nevnte Hollywood film, en 6/10, mens gårsdagens film endte med en solid 7,5/10.
  15. Forsøker å unngå å bruke slike ratings som utgangspunkt for valg av film, ettersom ytterst få lever opp til ens egne altfor oppjusterte forventninger. Det komiske, er jo at de som ligger i helt andre enden av den ratingskalaen, har (for meg da) ofte blitt meget underholdende og positive opplevelser, der man gikk inn, og forventet ingenting, og fikk igjen så mye mer, enn samtlige av disse notoriske topp 250 titlene. Nå har jeg ikke sett Se7en på årevis, men ga den noe så "originalt" som en 7/10. Mulig den gjorde mer inntrykk på meg, når man var yngre, og ikke hadde sett så mye krim-thrillere, men kan selvsagt tenkes, at det vil gjøre seg med et nærmere besøk, og se an om ting har forandret seg. Hadde også nylig gjensyn med Red Rock West, lå vel å duppa oppom 7,5/10, men innsatsen til skuespillerne, særlig nevnte J.T. Walsh og Dennis Hopper, bidro i å dytte den opp til en 8/10. Breakdown er også en god road-ørken thriller, får litt The Hitcher (1986) vibber av den, og en jeg også burde få sett igjen omsider. Av usette Cage filmer, har jeg både Valley Girl (1983), Vampires Kiss (1989) og et par jeg har glemt navnet på, as we speak, (men finner nok kjapt ut av, med et par søk), der ene spiller han secret service vakt, for ei Presidentfrue, i en annen, er han politimann som finner eller vinner ei loddtrekning, og var vel romantisk komedie.
×
×
  • Create New...