Jump to content

Frank.N.Steen

Medlemmer
  • Content Count

    832
  • Joined

  • Last visited

Community Reputation

612 :)

Profile Information

  • Kjønn
    Mann

Recent Profile Visitors

1926 profile views
  1. Kan jeg godt forstå. Selv ble jeg ikke klar over den før en god del år senere (tidlig 00-tallet) men elsket stemningen, musikken, karakterene, handlingen og nei, ei skikkelig kult-film og synd det ikke gikk seg til bedre for Christopher Lambert da med tanke på potensiale som større action-helt over i Statene. Klart, han har jo levd greit på det å gjøre utallige b-filmer, men virket i en periode å bli spådd en lovende karriere i action genren, men mulig uflaks/feil valg osv, medvirket i at det å ta steget opp til å bli en av de større, og kanskje da ikke helt i toppsiktet (type Sly, Arnie, Bruce Willis osv), men mer i samme stil som Seagal, Van Damme, Wesley Snipes og andre yngre 90-talls action-helter, men foruten Highlander og et par andre ikke så gærne action/eventyr filmer, virket det å gå raskt ned til å stort sett gjøre mest DTV/Videofilm genren for franskmannen. Likevel, han har ei hyggelig tendens til å dukke opp fra tid til annen i et par nokså undervurderte små-perler, The Hunted (1995) er et godt eksempel, men av nyere film har jeg vel mistet litt taket eller oversikten over hvordan ting har gått seg til. Men akkurat Highlander ble vel nærmest et varemerke å regne for Lambert, usikker på hvor mange filmer det har blitt, men liker veldig godt de to-tre første, mens andre (mye senere og da uten Lambert) har vært helt forferdelige, så dårlige at de ikke engang er morsomme eller underholdende, men bare helt, tortur. Tror også ei tv-serie ble til på 90-tallet.
  2. Marillion - Misplaced Childhood (1985) Tja, første og eneste Marillion skiva man eier og har, og var vel i grunn på utkikk etter en annen utgivelse, som jo ble meget varmt omtalt på et eldre musikkforum, men den var ikke å finne i samtlige platesjapper når man lette forgjeves, og måtte nå heller "nøye" meg med Misplaced Childhood, men den gikk raskt i "glemmeboka" etter et par gjenhør. Siste tiden har man da fått igjen bryne seg på den, og sitter litt med det samme inntrykket som forrige gang, og der forventningene ikke vil stemme i hop med all skryten og omtalen, og sliter litt med å få den til å sette seg skikkelig, og der Mike Oldfield skiva fra forrige uke "oppsummerte" veldig mye av det jeg sterkt misliker med prog-rock, så kjenner jeg at man blir jo noe smått frustrert over Misplaced Childhood. For der Oldfield hadde 20-30 minutter brutalt overlange og intetsigende låter, som kunne (og burde) ha vært kuttet ned til 2-3 minutter (og knapt nok det), og likevel blitt gørrkjedelige, så byr Marillion opp til flere spor der knapt varer lenger enn 2 minutter av gangen, men er såpass gode og fylt med stemning og melodi, at en skulle så gjerne hørt en 5-10 minutter mer av den slags. Og innser jo at dette er selvsagt et konseptalbum (intet sjokk i prog-kategorien), og det å høre gjennom hele skiva gir selvfølgelig mest vinning osv, men er nå alltid vært glad i å plukke ut enkeltlåter og høre dem igjen og igjen, og her blir det nok raskt litt for "oppstykket" og små-frustrerende, der man endelig har fått ei låt til å sitte, og så vips er det rett over i ei annen, og føler at ved enkelte tilfeller, så er de kortere sporene langt mer givende eller interessante enn de lengre. Og nei, et album som man så gjerne ville like, men greier ikke å finne det helt store mesterverket mange vil ha det til å være, denne gangen heller. Det er mye fine melodier, stemning og enkeltspor å hente her, men helheten man sitter igjen med er dessverre ikke slik man kanskje hadde håpet på, og kanskje den vil gjøre seg bedre ved en senere anledning, eller se an om man ikke kan få hørt et par av deres andre studio album, og bli litt bedre kjent med hva annet bandet har lagd, men inntil da blir det med en noe små-skuffende: Rating: 6,5/10 Høydepunkter: Kayleigh, Bitter Suite, Heart of Lothian, Lords of the Backstage, Blind Curve og Childhoods End?
  3. Fantastisk kul film, stemning, skuespill (særlig skurken og mentor figuren) og er vel blant de beste av den type underholdning fra det tiåret. Dessverre, jeg har ingen ny tegning på gang, sliter med å komme i gang igjen, så får heller la denne passere, men stilig tegning og ei av mine favoritter fra det heftige filmåret.
  4. Det gikk nok litt fort i svingene, da både Man on the Moon og The Truman Show er nok foran, men synes nå likevel at innsatsen i The Cable Guy er ikke så langt bakom. Angående Carrey og 90-tallet, så ble det i natt et hyggelig gjensyn med: Ace Ventura: Pet Detective (1994) av Tom Shadyac En "smått" eksentrisk dyre detektiv (Carrey) blir satt på saken, når Miami Dolphins elskede stjernemaskot Snowflake, blir kidnappet og det eneste sporet er at kidnapperen virker å ha ei bitter forbindelse med NFL klubben og hvor hevn er det åpenbare hovedmotivet. En stor barndomsfavoritt dette her, og faktisk den første Jim Carrey filmen man fikk sett, da i ei barne bursdag og hvor filmen ble såpass godt mottatt, at festdeltagerne fikk mast til oss å se den 2 ganger på rappen, og der i de kommende bursdagsselskapene fremover så ble da Jim Carrey et vanlig skue for barna, og mens de voksne virket å lide seg gjennom gummiansiktets mange elleville eventyr, men for oss var han en ny kjempehelt, og en som ikke kom til å forsvinne over natta, det var jo sikkert og visst. Hadde vel noe kjennskap med Jim fra før, men det var jo innom tv-showet In Living Color som pleide å bli sendt i reprise etter skoletid, og hvor han ofte stjal showet med sine elleville parodier og klovnerier, men som the main man i filmbransjen var det ingen tvil om at han bokstavelig talt "eide" filmåret 1994, hvert fall innen komedie genren, og med 3 store hits bakom seg, så var ei ny stjerne født og en som falt godt i smak hos barn og unge, på en helt annen måte enn andre komedie-stjerner på den tiden. Usikker på hvilken av de to Ace Ventura filmene man så oftest, men mulig 2ern fikk kjørt seg noe oftere i hop med The Mask, av den enkle grunn at de var to av de første Jim Carrey filmene man fikk tak i, og så dem nærmest daglig i enkelte perioder. Den første filmen er nok likevel hakket foran oppfølgeren, og føler at jeg burde ta et nærmere gjensyn også med The Mask, før man gjør seg opp hvem av de to som kommer best ut, men Dumb and Dumber er og forblir den store favoritten fra filmåret 1994 av Carreys utgivelser. Etter å ha vært innom The Cable Guy og Ace Ventura, så må jeg nok si at førstnevnte er nok foran, men nostalgi og gode minner gjør at sistnevnte ikke ligger så langt bakom, og blir med det ei: 7/10
  5. Kan jo raskt bli ei meget interessant og hyggelig filmtråd, spesielt da det ligger jo et større hav av potensielle usette godbiter rett under 7,0 grensa. Men hvorfor stoppe på 7? Hvorfor ikke like godt gjøre det litt ekstra spennende, og heller "høyne" ratingen ned til, tja, 4,0 eller lavere?
  6. The Cable Guy (1996) av Ben Stiller "You know what the trouble about real life is? There's no danger music." Etter at hans mindre "suksessfulle" forsøk i overtale sin utkårede til å gifte seg med ham, ble om til en fiasko, så kan nå Steven Kovacs (Matthew Broderick) finne trøst i at hans nye "bestevenn" og kabelmann Ernie "Chip" Douglas (Jim Carrey) vil alltid være der for ham. Jim Carreys forsøk i å tre over fra de mer klassiske slapstick/crazy feel-good komediene, og rett over i en ganske så "annerledes" rollefigur og type film, vel, The Cable Guy virket å være en som tilsynelatende så ut som kun enda ei Jim Carrey film, men mange fikk seg nok en real overraskelse når de fikk sett filmen for første gang, og virket som både kritikere og fansen var enige i å være meget splittet i sitt syn om hva de fikk i retur. For The Cable Guy var jo opprinnelig tiltenkt å være kun ei ny runde med lett hjerta Chris Farley underholdning, men alt det forandret seg i det Carrey kom om bord, og klart, ei på den tid rekordstor sum for å ta på seg rollen skapte nok også mye snakk og forventninger. For Carreys del var det nok ikke bare lønnen men også muligheten til å fortsette veien videre der han slapp fra fjorårets skurkerolle i Batman Forever (1995) og det å gå enda mørkere til verks, samt improvisere frem en hel rekke med elleville scener og ikke minst nye figurer som jo senere ville bli enda mer tydelig i blant annet Me, Myself and Irene (2000). Uansett, det er masser av komedie her, men her har man med en klart mer "kompleks" fyr enn de tidligere Carrey figurene, en som ikke ville gjort seg bort i en psykologisk thriller, for det er jo i grunn det The Cable Guy er, i større perioder. En tragisk og ensom gærning, som gradvis infiltrerer seg inn i hjemmet og privatlivet til en stakkar, som får jobben, vennskap og kjærlighetslivet sitt snudd opp ned, alt grunnet at han fremsto som en potensiell venn, da for en ganske så forstyrret fyr, som er villig til å ta i bruk alt av "hjelpemidler" til å beholde "vennskapet" med sitt siste offer. Mulig dårlig eller bare slapp promotering ikke hjalp så mye på i å forberede fansen for en ganske så annerledes type Jim Carrey film, og husker selv at når man først så den i 1996-97 kom jo en viss skuffelse, og det gikk lang tid før den ble sett igjen, men da var man eldre og tiden var inne, samt at mye av humoren som gikk langt over huet på meg første gangen, vel, den gjorde langt bedre utslag og The Cable Guy er ei som helt klart sikkert stadig vil skape splittelse og uenighet blant fansen, men for min del er den et fint eksempel på en som virkelig har vokst på meg, og selv om den ikke går helt opp i toppsiktet av Jims beste filmer, så må den vel sies å være blant hans mest undervurderte, og ikke minst beste skuespillerprestasjoner, hvert fall sammenlignet med hva han hadde gjort i forkant. Grunnet filmens skuffende mottagelse (ble vel egentlig ingen direkte box-office flopp) men det skyldes nok mest at Carrey hadde 5 store hits bakom seg fra 1994-95, og ettersom promoteringen var kanskje noe misvisende, så ble nok mange "lurt" inn til å se den, og vil tippe at veldig mange aldri vurderte å se den mer enn en gang den sommeren. Som et resultat tok det jo ikke lange tiden før Carrey var tilbake i mer tryggere og familievennlige omgivelser, og det sjarmerende gummitrynet og feel-good faktoren var helt klart back in action i Liar Liar (1997), men sluttscenen i The Cable Guy er jo et greit hint om hva som skulle komme, da i blant annet Peter Weirs herlige The Truman Show (1998), og det var vel også tydelig og klart at Jim Carrey ønsket å prøve ut litt andre roller enn kun morsomme klovnefigurer, og The Cable Guy virket å være et viktig veiskille for hans del som skuespiller og synes han lykkes meget godt med det. Vel, tilbake til filmen, og er det en ting som dessverre gjør at den ikke går helt opp til ei sterk femmer, så må det være den alltids irriterende og litt for søte og naive Leslie Mann. Den dama utstår jeg ikke, og virker å nesten alltid spille de samme blonde bimboene i hver bidige film man har sett henne i, og der sjeldent har noe særlig annet å "backe" opp med, noe sjarm og personlighet er definitivt stor mangelvare av de "karakterene" hun har fått å jobbe med. Her er det stort sett det vanlige, pipestemmen hennes er fryktelig og håpet at Steven ville dumpa dama tidlig ut, men slik gikk det altså ei. Likevel, mange utrolig morsomme scener og Broderick og Carrey har knall bra kjemi i hop, og ekstra pluss var det å se Owen Wilson bli grisebanka på ei offentlig toalett, så en liten favoritt som er verdt å få med seg en gang i blant og blir dermed: 7,5/10
  7. Huff, jeg begynner tydeligvis å bli glemsk med "åra", for der kom den ja. At man ikke inkluderte den ihop med div titler man mener/synes er bedre/langt mer underholdende enn sine heller "skrale" ratings (på IMDb) vil ha dem til å være, vel, det kommer nok mest av at jeg aldri har (eller vil) komme til å tenke på filmer som Commando som noe annet en absolutt perfeksjon (10/10), da med tanke på å levere rein og skjær over-the-top underholdning, og alltid med et stort smil på lur. En film som er så til randen spekket med hysteriske, minneverdige og elleville karakterer, one-liners og filmscener (der man alltid finner noe nytt å le av, uansett hvor mange ganger en har sett den fra før) er så langt unna hva jeg ville ansett som kun ei "simpel" eller "dum" rett-fra-samlebåndet underholdning, for her det mange talenter i sving, både foran og bakom kameraet. Og de som stadig klager på mangelen over "realisme" i den type film, vel, den gikk jo kjapt ut av vinduet samme dagen det ble klart at Gene Simmons (eller en annen rockestjerne) trakk seg og Arnold Schwarzenegger tredde inn i rollen som Colonel John Matrix. Klart, tar man ikke hintet tidlig ut, hvor hovedskurken Bennett (Vernon Wells) entrer ei båt, og vips like etter så sprenges hele greia til pinneved, med skurken inni, bare at han aldri forlater båten, og har med det åpenbare uante superkrefter på lur (noe vi får se igjen senere i filmen) og herfra og ut er det bare å koble ut hjernen og lene seg tilbake og nyte noe av det aller beste og mest underholdende 80-talls action genren hadde å by på. For meg er nettopp slike type filmer (Commando, Death Wish 3 osv) stor filmkunst, for de var mest sannsynlig ment å feile til å begynne med, og ingen forventet noe særlig annet i retur, men på et eller mirakuløst vis, så fungerte det så til de grader, og fansen av den type kult-filmer vet å anerkjenne den slags underholdning, og mange filmskapere har jo forsøkt å kopiere den slags, men sånt hender veldig, veldig sjeldent, men utrolig moro når man først kommer over ei slik film en gang i blant.
  8. Burde fått sett denne igjen om ikke lenge, men i likhet med det aller meste som John Hughes skrev, regisserte eller produserte, så ble det jo om til gull på 80-tallet.
  9. Ja, The Cable Guy var nok en som (tror faktisk rollen var først tiltenkt Chris Farley) og når Jim Carrey ankom ble denne figuren meget forandret, fra å være en likandes taper som man heiet på og følte sympati med, til en ganske så mørk og dyster, ensom karakter der virket i perioder å høre nesten mer hjemme i en psykologisk thriller enn en komedie, og filmen ble visstnok vanskelig å markedsføre, for folk flest kjente jo Carrey igjen som klovn og en ganske så likandes sådan, selv om han også gjorde ei skurkerolle året i forkant som The Riddler, men også her i en mer "lettere" utgave, enn den i The Cable Guy. Selv elsker jeg hele figuren, men innså at å se den om guttunge og i mer voksen alder, det var som natt og dag, og mye av humoren gikk langt over hue på meg i 1996-97. Et greit eksempel er vel frokostscenen hvor Chip og hans nye "kompis" (Matthew Broderick) får vite at hans plutselige drag på damer, kanskje ikke var så imponerende likevel, og skyldes mest at Chip støttet han med litt dollar sedler og vips, så var problemet med å få seg damer ute av verden.
  10. Skal sjekke opp denne, for er litt glad i Carrey satt til litt mørkere/annerledes roller, og har vel i grunn mistet litt "forholdet" til det nyere han har gjort, og må få sett å forsøke å oppdatere meg litt, da jeg vet at han har langt mer å by på enn kun å være morsom og "sprø".
  11. Ja, blir hypen og positive omtalen for stor, så blir man nesten på forhånd litt "mistenksom", kanskje også fordi en har blitt brent litt for ofte fra før av, spesielt innen norsk film og musikk som jo er et eget kapittel (for min del, og vil tippe mange andre også), der film med femmere og seksere nesten "automatisk" for meg da, kan på forhånd skrus ned til 5/10 og alt over 6/10 vil være ei meget hyggelig overraskelse.
  12. Inntrykket er at store deler av filmene (de klassiske) til Jim Carrey ligger gjerne oppom 6,5-7,0 så det er jo ikke direkte "fælt", men enig i at akkurat den burde jo ha ligget langt høyere, særlig da sammenlignet med for eksempel Yes Man (tror den har 6,7 eller 6,8) og er jo ikke i nærheten av å matche klassikerne Jim gjorde på 90-tallet. Men klart, igjen smak og behag (og alt det der), en storfavoritt av Carrey er jo The Cable Guy, som kun har 6,1 men den skjønner jeg noe bedre. Er vel ei sånn som splitter fanbasen til Carrey ganske greit, og ble vel en kjempeflopp når den kom ut, både blant fans og kritikere, men litt trist er det jo å se at en så velspilt og artig mørk-komedie (kanskje Jims beste rolleprestasjon på 90-tallet) ligger langt bak så mange av hans mer lett glemte utgivelser.
  13. Veldig mye, særlig typer film som har blitt opp gjennom årenes løp, personlige favoritter, og skulle man automatisk ignorert absolutt alt, og da av de som faller under ei viss rating (7,0 eller noe rundt der), så ville man gått glipp av utallige filmperler, og klart, smak og behag og alt det der, men føler nå likevel at flere ligger overraskende lavt i forhold til hvor mye en selv har fått igjen. Foruten de du nevner selv, Arachnophobia, Ace Ventura, Weekend at Bernies kan jeg jo legge til: The Rescuers (1977), The 'Burbs (1989), Something Wild (1986), The Naked Gun 2½: The Smell of Fear (1991), Mad Dog and Glory (1993), The Pledge (2001), Teenage Mutant Ninja Turtles (1990), Society (1988), Cliffhanger (1993), Tomten är far till alla barnen (1999), Defendor (2009), Road Games (1981), Knightriders (1981), Bill & Ted's Excellent Adventure (1989), The Quiet Earth (1985), Rocky IV (1985), The Long Kiss Goodnight (1996), Savage Streets (1984), Darkman (1990), Psycho II (1983), The Man With Two Brains (1983), The Homesman (2014) og sikkert et større drøss andre jeg ikke gidder å sjekke opp her og nå, men som jeg vet med sikkerhet ligger langt under 7,0 på ratingstigen til IMDb. Klart, under 4,0 i rating, da går det jo ei viss grense for hvor ofte en kan være heldig med å "snuble" borti ei potensiell perle blant all skiten, om en da ikke er veldig heldig, og ofte sådan. Det har jo hendt i ny og ne, men inntrykket er at gjennomsnitts raten på IMDb stemmer vel ganske bra på slutten av dagen, men som nevnt med div titler ovenfor, og da som har havnet enten litt under 7,0 (eller veldig mye lenger nedover) så er det jo soleklare unntak der. Men enkelte sjangere er jo veldig typisk utsatt for lavere ratings enn andre genre, og hvor spesielt de mer kjente og kanskje bedre skrekk, action, sci-fi og div kult-filmene virker å ofte score/ligge på mellom 5,0 og 6,0 og hvor dette må vel i enkelte tilfeller nesten regnes som "bra-meget bra" og hvor de som ligger mellom 6,5 og 7,0 blir ansett som "virkelig bra".
  14. Lucky Stiff (1988) av Anthony Perkins (ja, den Anthony Perkins) En noe gifte gal tjukkas (Joe Alaskey) blir for ente gang dumpa ved alteret, og i ren fortvilelse søker han tilflukt ved et populært vinterhotell. Her fanger han raskt oppmerksomheten til en noe spesiell familie (bestående av kannibaler) og der lykkes i å lokke til seg årets "juleskinke", da ved god hjelp av den blonde skjønnheten Cynthia (deilige Donna Dixon) og vips, før man aner ordet av det så er altså Ron Douglas invitert som hovedrett, ehm, hoved "gjest" for den sinnsvake og meget sultne familien Mitchells fornøyelse, bon appetitt. Ja, enda ei "perle" det her, klart, en visste vel noenlunde på forhånd hva man hadde i vente, men flotte Donna Dixon er god nok grunn til å kaste bort 90 minutter på denne b-filmen, der dessverre feiler langt oftere enn den kommer nære å lykkes i å lage bekmørk og morsom komedie, der hovedkarakteren er så til de grader overspilt og taperaktig, og greit, han er overvektig og bruker briller, men måtte han også være farlig nær mentalt tilbakestående attpåtil? At denne fyren har vært flere ganger nære å bli gift med modellvakre kvinner, er bare for godt til å være sant, selv i en simpel komedie som denne, og sliter med å føle noe særlig til sympati og medfølelse for ham, og ønsket ofte at familien Mitchell skulle lage juleribbe av hele gubben gjennom store deler av filmen. Men, den har scener som er likevel "tilfredsstillende" å se utspille seg, som den hvor han lille drittungen som lager nøffe-lyder når han ser vår "helt" spise for seg selv, og der senere får hodet dytta ned i ei svær bolle med sjokoladesaus, og virker som hovedkarakteren helst ville bare drukne det lille krapylet. Ellers er jo et par av Mitchell familiens nokså eksentriske medlemmer noe for seg selv, men mesteparten av tiden er dessverre mest fokus på den litt for klumsete og irriterende hovedkarakteren og tja, Donna Dixon redder den mer eller mindre opp til ei meget snill: 4/10
×
×
  • Create New...