Jump to content

Frank.N.Steen

Medlemmer
  • Content Count

    1630
  • Joined

  • Last visited

Community Reputation

935 :)

2 Followers

Profile Information

  • Kjønn
    Mann

Recent Profile Visitors

4786 profile views
  1. Filmer sett unna siste tiden: Eskimo Nell (1975) av Martin Campbell Tre naive men pågående filmskapere, med et ganske så ulikt syn på hva de forbinder ekte filmkunst med, blir en dag hyret inn av en eksentrisk produsent for å lage en pornofilm ut av manuset om den barmfagre eskimokvinnen, Nell. Dessverre for trioen, så blir dette kjapt opptakten til ei rekke kompliserte og stadig villere eventyr, hvor alt fra pingviner, homofile cowboyer, pornostjerner til operasyngende kung-fu divaer skal med i manuset, og hvor det gjelder å holde hodet kaldt, for her blir det ikke bare lagd en film, nei, men hele 3 stykk samtidig, og hvor samtlige støttespillere vil ha sin del av kaka, men desto viktigere blir det at det endelige resultatet finner frem til riktig kinosal og dets publikum i tide. Gikk ikke inn med for mye forventninger, men denne britiske sexkomedien var akkurat hva en trengte i går, og lo rått av flere av de elleville og tåpelige scenene og karakterene, og kunne ikke forstå hvorfor den hadde en så lav gjennomsnittsrate på IMDb, men tja, er man fan av Russ Meyer eller Mel Brooks The Producers, så er den absolutt ikke gæren å sjekke opp, og langt bedre enn sitt ry, synes nå jeg da. 88 Films har gjort en god innsats her, angåendee DVDen man nylig plukka opp, minus ingen tekst, men lyd og bilde var solid, og jommen meg var det ikke James Bond regissør Martin Campbell som sto bakom det hele. 7/10 Etter mye om og men, fant en til slutt igjen forrige omtale/besøk fra høst 2018 og VGD Sist sette film tråden: The Mangler (1995) av Tobe Hooper Amerikansk skrekkfilm, løst basert på ei Stephen King historie ved navn Nightshift, og der noe så oppfinnsomt som ei mannevond damprulle, på et gammelt og meget kaotisk vaskeri, skulle vise seg å være mer enn nok til å lage en nesten 2 timer film ut av. Uansett, Tobe Hooper (ikke blant hans stolteste stunder vil jeg tro) har regien, og tror også han medvirket på manuset. På rollelisten finner man skrekklegenden Robert Englund, som den sadistiske fabrikkeieren, som dytter sine stakkars arbeidere til det helt ekstreme, og når da en rekke bisarre og grusomme uhell begynner å skje litt for ofte, blir en noe ustabil detektiv, spilt av Ted Levine, involvert og ting begynner å ta litt vel mye av. Denne hadde jeg nok satt mye større pris på om jeg så den igjen 20 år (eller mer) tilbake i tid, da den jo innehar noen absolutt nasty og direkte avskyelige scener, og får litt tidlig Peter Jacksons splætter era følelse av enkelte av dem, dessverre er The Mangler en sånn film der virker lovende på papir, men sluttresultatet er alt annet enn imponerende. Skuespillet er så til de grader over-the-top, og det blir nok av ufrivillige komiske øyeblikk, hvor blant annet ei gammal kjerring blir spist i et jafs av den onde damprulla, og mens gamla blir most i stykker så blodet spruter og de ansatte skriker og uler i panikk, velger Robert Englunds latterlige figur å danse og sprette rundt og er helt bajas på sidelinja. En annen scene er nær ved å toppe den ovenfor, og der blir svogeren til Levines karakter nær spist opp av et ondskapsfullt kjøleskap, og Levine ender så opp med å dælje løs på faenskapet med ei svær jernslegge! Joda, filmen har som sagt noen artige og minneverdige stunder, men skulle ønske den hadde lagt seg mer i retning av tidlig Peter Jackson skrekk/splatter komedie, der The Mangler har definitivt mer enn nok gørr/blod å by på, men handlingen og karakterene er alt annet enn like velskrevne som da i jacksons filmer. The Mangler ble vel ei gedigen flopp da den kom ut, men ettersom den fikk 2 (eller flere) oppfølgere i de senere årene, vil jeg tro at den tjente inn greit på videoutleie markedet i ettertid. Av de mange Stephen King inspirerte skrekktitlene fra nittitallet er nok dette en av de absolutt svakeste og mest idiotiske, da hvor en besatt damprulle (skulle bare litt menneskeblod fra ei ung jomfru, til for å starte jævelen) har hovedrollen i en meget kaotisk og uryddig film, som jeg tviler sterkt på kunne vært gjort særlig bedre enn det den endte opp som. Egentlig en film som ikke fortjener høyere enn terningkast 2, men den ufrivillige komedien samt de ekle og blodige scenene den byr opp til, samt Ted Levine som jeg sjeldent har sett i en hovedrolle (og da som the good guy) hadde helt klart fortjent en bedre film å spille i. (Edit: Har gjort noen forandringer i anmeldelsen siden siste visitt) Ga jo denne i grunn en skuffende 4/10 for snart 4 år tilbake, men nytt besøk i natt, via ei utsøkt Arrow Video Blu-ray versjon, og føler det er litt leit at slike trashy filmer får den slags kvalitetsbehandling, for bilde og lyd var meget imponerende, mens så mye annen god film forblir værende stadig uutgitt i Blu-ray formatet, og vel, på den annen side, så har altså gjensynet med The Mangler i ny "drakt", gjort at en har måtte omgjøre ratingen et lite men mer givende hakk oppat. Englund og Levine er mye av grunnen, ingen tvil om det. Sistnevnte leverer en sterk innsats i en film der ikke fortjener slik dedikasjon, mens Englund ja, kjører den campy b-film stilen til topps, og ja, gørr og spesial effektene har faktisk holdt seg meget bra, og ser like grusomme og nasty ut, desto mer i denne nyversjonen, og lo ekstra godt ut, når Mangleren tar ei "Terminator" og starter å røre på seg, for så forfølge helten med 16 år gammel jomfru gjennom den dampfylte fabrikkgangene og ned ei trang og bratt kjellertrapp, for så og havne i kloakken, og det er så ellevilt og vanvittig, at en må bare le av alt sammen. Nei, selvsagt ikke en film verdt 350 kroner, men okei, fikk mer igjen denne gang, og ender så med en veldig snill: 5/10 The Naked City (1948) Ei film satt til New York by, og hvor tempen på dens innbyggere og stemning settes tidlig ut, i det et brutalt drap på ei ung kvinne, finner sted på et travelt hotell. Heretter og ut møter man på en rekke ulike mennesker fra forskjellige kår, der forsøker å "hjelpe" politiet i den kaotiske etterforskningen, og hvor alt leder mot en haug med forskjellige forklaringer og desto mer tvilsomme vitner. En av disse klassiske 40-talls krim-noir filmene, en lenge har hatt lyst til å se, og så typisk at den DVDen man plukka opp for ei tid tilbake, har gjort en så bedriten og slett innsats i lyd og selvsagt ingen tekst, samt at man måtte skru volumet opp og ned, gjennom hele jævla filmen. Nei, denne får jeg vel prøve å jakte ei forhåpentligvis mye bedre Blu-ray utgave av, for lydtrøbbel og gamle filmer, uteksta = frustrasjon og sinne, og slikt går kjapt utover filmopplevelsen. Heldigvis var jo ikke alt helt nedtur. Mye flotte scener og bilder, der enkelte må ha vært til stor innflytelse for senere New York lignende krim-filmer, tenker jo særlig på French Connection, Death Wish osv fra tidlig 70-tallet, og masser av stemning er det jo også, så nei, kjipt at noen av disse impulskjøpene på DVD, er av en så slett "kvalitet", for filmen er nok mer verdig en høyere rating, men kan kun gå uti fra hva en fikk igjen fra i går kveld, og blir så med: 6,5/10 Paradise Alley (1978) av Sylvester Stallone 3 italienske brødre bosatt i Hells Kitchen, forsøker å komme seg fremover ved å benytte seg av deres gatesmarte overlevelsestaktikker samt noe naive men sterke lillebror. Aldri sett, men visstnok en film der ble til før Rocky-eventyret, men utgitt etter nevnte kulturfenomen, og ja, i følge Stallone ble det endelige resultatet, ei rørete og meget halvert utgave, hvor mange hele scener ble fjernet så tempoet skulle bli mer "tilfredsstillende". Dessverre vil vi nok aldri få vite om det kunne ha hjulpet denne tidvis ufrivillig komiske og ujamne drama-komedien opp et par hakk, for det er jo mye bra gående, stemningen, karakterene og en viss sjarm, men alt i alt innehar den også litt for mye tåpelige og cheesy scener, der bare går og går og aldri tar slutt. Antar at en tidlig ut skjønner tegninga, med latterlig sakte/freeze-frame bilder av Stallones forvrengte ansikt, hoppende over hustak, alt til den enda mer over-the-top theme låta av lillebror Frank Stallone. Heldigvis er det flust av interessante og likandes karakterskuespillere, der Joe Spinnell, Frank McRae, Kevin Conway samt Tom Waits alle stiller opp, og så får en Armand Assante i sin debut, pluss flotte Anne Archer. 101 Films har også gjort denne filmen en solid jobb, med bilde og lyd, der kom med ei DVD/Blu-ray pluss svær filmposter på innsiden, men ei utgave mest myntet på die hard fansen av Sly, og tvilsomt noe en vil gidde å beholde eller se igjen en runde nummer 2. 5/10 Housesitter (1992) av Frank Oz I et forsøk på å kapre drømmedama, bestemmer den drømmende arkitekten Newton Davis (Steve Martin) seg for å fri til sin utkårede, da like greit gjennom å bygge et hus til henne. Men lykken blir heller kort, når han får et rungende nei i retur, og huset forblir værende tomt, inntil Newton i et svakt øyeblikk treffer på den søte "ungarske" servitøren Gwen (Goldie Hawn). Sett før, men en god stund siden, og kan vel like greit konkludere med at denne komedien med Martin og Hawn er total overlegen deres senere 90-talls samarbeid og tidvis forferdelige The Out Of Towners (1999), som må være noe av de det verste de to rota seg bort i, men heldigvis er ting langt hyggeligere og mer moro i denne komedien, tross av at det ikke er i nærheten av Martins beste filmer. Satt også og undret på om tomta huset er bygd på, er den samme som i Chevy Chase komedien Funny Farm (1988), men sikkert ikke uvanlig å benytte seg av de samme lokalene/tomtene i filmbransjen. Uansett, Goldie Hawn så nå meget snasen ut i de trange jeansene i starten, spesielt der hun spankulerte rundt i huset, og kameraet virkelig holder stå fokus på hennes bakdel, som virkelig fyller ut buksene og vel så det. Som nevnt, langt fra noen Martin klassiker, men kjemien mellom han og Hawn, samt koselige småby stemning, bidrar i at denne går akkurat i pluss, og blir så med en: 6/10 Friday the 13th Part 2 (1981) av Steve Miner "I told the others, they didn't believe me. You're all doomed. You're all doomed." 5 lange år har gått siden blodbadet på Camp Crystal Lake fant sted, og denne gang forsøkes det å kjøre i gang et 2 ukers gjøre seg klar kurs, for leirlederne, før sommerferien er i gang for fullt og ungene ankommer i hopetalls. Men kåte og nysgjerrige ungdommer, bestemmer seg snart for å bryte regelen om å holde seg unna forbudne plasser, og når slikt brytes, tar det ikke lange tiden før straffen blir brutalt utdelt, og her spares verken gamle gubber eller handikappede, for Jason Voorhees er tilbake! Den første Fredag den 13e filmen man faktisk så på egen hånd, da helt aleine, en sen sommernatt i 1999, den gang TVnorge (av alle), kjørte ei vanvittig mengde med 70 og 80-talls slashere og skrekkfilmer gjennom hele sommerferien, spesielt i helgene etter midnatt. Og var det ikke Jaws 2 eller Nightmare On Elm Stree 2, så var det altså Friday the 13th Part 2, så det var liksom nærmest bestemt på forhånd, at en alltid greide å gå glipp av førstefilmen, men det gjorde ikke noe, for i ettertid foretrekker jeg faktisk i flere tilfeller (ikke Jaws da) oppfølgeren, fremfor originalen. Uansett, del 2 må jo sies å være kanskje en av de beste, og mest minneverdige kapitlene. Først og fremst fordi den faktisk innehar noen av de mest kjølige og effektive (på nippet til å være smågufne) jump scare scenene, der stadig har holdt seg overraskende bra, og klart, det hjelper godt på, at Jason fortsatt ikke har funnet hockey-maska si, eller endt opp som en selvparodi av en overnaturlig og udødelig mini "gud", men her flyr han rundt i en sliten potetsekk, og fremstår litt småklønete, nærmest snubler seg gjennom skauen, og synes dette er meget effektivt enn ja, hvordan serien ville til slutt sette seg fast i gjøre mye av det samme, igjen og igjen, bare skrudd opp mange hakk i humor biten. Hjelper også på, at man kanskje møter på en av de mest likandes gjengene med ungdommer, av samtlige filmer, og i grunn få eller ingen der var særlig irriterende eller usympatiske, og joda, noen meget flotte og veldreide, ikke minst barmfagre babes får man jo også, selv om sistnevnte tror jeg var knapt 16 år, men når en så denne, var en selv 13-14 år, og vel, lite blir overlatt til fantasien for å si det slikt. Det disser godt fra seg, og får selvsagt en klassisk nakenbad scene, og ja, sex = dårlig nytt. Dessverre kan ikke selv gode ungdomsminner redde siste akt, der faller litt for mye igjennom, som mange av disse slasherne, men første 45-60 minuttene var meget godkjent, digger hytta og området som blir brukt, stemningen og så filmen forresten i ei norsk VHS utgave, som igjen bidro til litt ekstra nostalgisk preg, selv om teksten virket å henge etter dialogen, med et par sekunder, som etter hvert ble litt slitsom å følge med på. Av en eller annen grunn, var en så sikker på at Tom Savini også var involvert her, men ja, det viste seg å være feil. Uansett, tross av å være kuttet, så er jo enkelte scener meget rå, og har hørt at flere har sagt de fullstendig ukutta scenene (på nyutgitte versjoner) var skuffende saker, og blitt lagt til i bonus biten, fremfor tilbake i filmen. Ellers kommer musikken til Henry Manfredini meget godt frem her, stemning og mystikken ligger tungt, tidlig ut, og slipper aldri taket. Alt i alt, definitivt i toppsiktet av denne filmserien, men som tidligere besøk, klarer den ikke å holde meg underholdt hele veie ut, og blir kun med en: 6,5/10 Friday the 13th Part: III (1982) av Steve Miner "Would you be yourself if you looked like this?" Ny runde med festglade ungdommer, der på et eller annet vis har greid å glemme eller unngå å ha hørt om Camp Crystal Lake, men blir snart påminnet fortidens nærliggende grusomheter, særlig når de en etter en blir offer for en blodtørstig seriemorder med skremmende likhetstrekk til Jason Voorhees. I likhet med 2ern, så startes det opp med en nær 10 minutter lang flasback med forgjengerens siste dramatiske stunder, og mulig at skuespillerne fra nevnte, ikke gadd å ta seg bryet (eller maktet) å stille opp i film nummer 3, men ja, virker som ting ble litt forhasta, og noen i siste sekund forandringer på hovedkarakterer og hendelser blir gjort, men okei, på mange måter så fungerer det jo noenlunde greit. En behøver på ingen måte å ha sett de tidligere filmene, for å komme seg inn i fortsettelsen, og ja, her åpnes det med en meget funky og kul theme låt av Henry Manfredini, der hinter kanskje om at komponisten har hentet en del inspirasjon fra Michael Jacksons klassiske Thriller, og minner også litt om ei instrumental fra Return of the Living Dead (1985). Deretter blir det tydelig at 1982-83 forsøket i å overmelke 3-D hypen, vel, Amityville 3-D, Jaws 3-D og hvorfor ikke, Friday the 13th 3-D attpåtil. Enkelte drapsscener har nok også blitt omgjort for å tilpasse seg det formatet, som uten 3-D brillene fremstår mer småkomisk enn "tøft". Nok om det, filmen har alltids vært en av de mer givende og likandes, og mye grunnet at også her, treffer man på noen av seriens mest minneverdige og sympatiske karakterer, særlig skrekkfilm-klovnen Shelly, der grunnet sin dårlige selvtillit benytter seg av billig moro for å få oppmerksomhet på, og kanskje huskes best, som han der ville introdusere (om en kan si det slik), den ikoniske hockeymaska for Jason, og dette skjer faktisk ikke før nesten timen er unnagjort. Dessverre, ikke ulikt 2ern, blir siste akt en lang og små irriterende affære, så og si alle de mer interessante og likandes navna er for lengst skrevet ut, permanent, og igjen sitter man med en ikke fullt så likandes eller spennende hovedkarakter, og nei, den tredje mest likte av filmserien, men makter heller ikke denne gang å gå over hvor en sist landa med ratingen: 6,5/10 Friday the 13th Part VII: The New Blood (1988) av John Carl Buechler "Happy fuckin' Birthday!" I et forsøk på å lege vonde og gamle minner, returner en ung kvinne i hop med sin familie, tilbake til hvor alt gikk så veldig galt, men der tiden for ro og fred blir alt annet enn aktuelt, når en slesk og meget tvilsom doktor og "farsfigur" planlegger å utnytte sin unge pasients spesielle evner, samt at en ond skapning, på bunnen av Crystal Lake, er i ferd med å vekkes til live, nok en gang. Huff, nå holder det. Etter de 5 første filmene, har det virkelig falt nedenom og hjem, selv om en da er rimelig sikker på at Jason Takes Manhattan (1989) var et ørlite håp om bedring, men ja, film nummer 7 skriker forhastet og lite kreativ innspill, i en filmserie som burde tatt en lengre pause mellom Jason Lives og Jason Takes Manhattan. Men det skulle selvsagt melkes, og samlebåndet sto ikke stille særlig lenge. Her har man forsøkt å kombinere Carrie (1976), Firestarter (1984) og Poltergeist (1982), da med et stadig mer overnaturlig preg, og ikke bare i retning Jason, men også nå ei ny karakter i Tina, som føles ut som ei der kanskje ville vært mer hjemme i en av de svakere Nightmare on Elm Street oppfølgerne, men ja, stort sett en meget irriterende og kjedelig affære. Med det som må være de minst likandes og mest usympatiske karakterene av alle 80-talls filmene. Klisjeene kommer på rekke og rad, og nei, alt føles platt og tamt, musikken, stemningen og for alt pratet rundt Kane Hodder som Jason, dæven han var uheldig med å få havne i så mye svake og dårlige Friday the 13th filmer. Hjelper heller ikke på, at så og si alt av gørr og blod er helt fjerna eller tonet ned, men det jamnes noenlunde ut, med en del hyggelig pupper, rumpe og full dusk scener, med noen flotte 80-talls babes, men selv ikke den slags, kan dekke over hvor svak denne er, kontra resten av det tiårets Friday the 13th kapitler. Terry Kiser er også med, da som en sleazy doktor, men får alt for lite tid, og nei, på nippet til å havne et hakk nedover siden forrige visitt, men okei, det gikk heldigvis kjapt unna, og har kun igjen førstefilmen og Jason besøker Manhattan i et par sekunder, men disse vurderer en å legge til side, og kanskje bryne seg på, utover mot høsten. 4/10
  2. Slasher-sommeren har ikke blitt det helt store, ettersom en aldri kom skikkelig i gang. Men August måned er da absolutt potensiale for den slags underholdning og bestemte meg for å ta frem noen av Friday the 13th filmene på ny: Friday the 13th: A New Beginning (1985) av Danny Steinmann "What the hell's going on here?" I et forsøk på å komme seg over de grufulle hendelsene fra Crystal Lake som guttunge, har den nå eldre Tommy Jarvis (John Shepherd) blitt forflyttet til en forbedringsleir utpå landet. Her er målet at hver og en av ungdommene skal være sin egen sjef, for så å jobbe seg mot å en dag kunne returnere tilbake til samfunnet, på en motiverende og lærerik måte. Dessverre er traumene vanskelige å glemme, og bedre blir det ikke, når Tommy starter å se Jason Vorhees, så og si over alt, samt at en morderisk psykopat flyr rundt i skogen og fortsetter der Crystal Camp massakren stoppet for årevis siden. En stund siden man sist var innom hele filmserien, og planla jo å se igjen samtlige av 80-talls utgivelsene denne sommeren. Slik ble det nå aldri, men så jo The Final Chapter (1984) i fjor høst, og følte at man like greit kunne fortsette med Tommy Jarvis "sagaen", og det som er og forblir min favoritt av alle Friday the 13th kapitlene, nemlig A New Beginning. Aldri skjønt hvorfor denne fikk så mye tyn, da den forsøkte å gjøre noe "nytt" (vel, den følger jo i grunn litt av det samme opplegget som originalen, uten at en trenger å gi mer inn på det), men ja, serien hadde gått litt i samme "felle" som Halloween filmene, der fansen ønsket mer av det samme (Jason/Myers) og når de ikke fikk det, så ble det "helvete" på jord, og nei, tok ikke lange tiden før produsentene innså at da var det bare å safe og når de så mye senere forsøkte seg igjen på noe nytt og annerledes, ble det dessverre en total skivebom i Jason Goes To Hell (1993). Vel, hva er det egentlig å mislike her? Filmen innehar det som må være noen av de aller flotteste, søteste, sexy og mest barmfagre Friday the 13th damene i hele serien, og hvor samtlige har et hyggelig talent i å "miste" alle klærne, og her får man virkelig en imponerende dose med tits and ass, og ja, meget sleazy saker, der en kanskje ikke er så veldig sjokkert, når regissøren sto bakom kult-exploitation hevnerfilmen Savage Streets (1984), der også byr på vanvittige doser med pupper og rumper og ja, slikt er jo aldri dårlig nytt. Hjelper også på, at tempoet, stemningen, flyten, karakterene og det man faktisk får et litt mer interessant mysteriet rundt hvem er egentlig morderen, gjør at det bikker ekstra oppover på underholdningsverdien. Joda, mange av karakterene er syltynne, og blir en etter en, "skrevet ut" når en bikker opp mot siste akt, men dette er jo velbrukt klisje i slasher genren, spesielt i Friday the 13th filmene. Skulle nå likevel likt å sett langt mer av enkelte karakterer, tenker den morderiske psykoen Vinnie eller den utrolig søte new wave berta Violet, som drar en heftig robot-dans like før hun forlater scenene for godt, og nei, så har man selvsagt hovedkarakteren, Tommy, der forsvinner litt mot slutten, før han returnerer, men ja, mye latterlig over the top sex og humor er det jo, og kommer såpass jevnt og trutt, så det blir definitivt aldri kjedelig, det er sikkert og visst. Ler godt av den gjennomført hjernedøde Cousin Eddie (Randy Quaid) klonen, der kjører rundt i skauen å brøler og skriker, samt hans lite "sjarmerende" mor, og hennes nasty suppe-slim og kvikke replikker, til Miguel A. Núñez, Jr. som gjør et kort innhopp som Demon, og en der etter litt for mye spicy junkfood, nærmest løper ned nærmeste utedo, kun for å ende sine dager nettopp på doskåla. "OH BABY, OOOOOH BABY!" Nei, mulig ikke den beste i serien, men lett en av de mest underholdende. Og selv om en til stadig har igjen å se filmer som 1, 2, 3 og 6 av Friday the 13th kapitlene, så er jeg ganske sikker på at del 5 vil fortsatt stå igjen som favoritten, men vurderer å se igjen et par til, før høsten ankommer, og håper jo at man kanskje vil bli positivt overraska over noen av de andre, når den tid kommer. Etter film nummer 6, var vel etter hvert fallhøyden, ganske så stor, selv om Jason Goes To Manhattan har en viss underholdningsverdi den med, men ja, etter det, så ble det stopp for min del. 7/10 Friday the 13th Part VI: Jason Lives (1986) av Tom McLoughlin "I've seen enough horror movies to know any weirdo wearing a mask is never friendly." I et mislykket forsøk på å fjerne Jason Vorhees fra minnet, en gang for alltid. Greier i stedet Tommy Jarvis å gjenopplive det morderiske beistet fra sin "evige" hvile. Og da hjelper det fint lite, at Camp Crystal Lake har forandret seg til å hete Forest Green, i et håp om å komme seg videre fra sin blodige fortid, men ja, det tar selvsagt ikke lange tiden før likene begynner å hope seg opp, og gamle vaner er oftest vonde å vende. Ble altså et gjensyn også med Jason Lives, del 6 av Fredag den 13ende filmene i natt, og tja, dessverre ingen stor "forbedring" siden sist. Til det er (for meg da), fallhøyden i underholdning såpass, at det lå nærmere en nedtur enn opptur. Her virker det som produsentene fikk litt panikk etter forgjengeren, og ga fullstendig etter for fansen krav om at Jason skulle returnere, og ja, tross av at Tommy Jarvis fortsatt er med, så har de ganske enkelt fullstendig ignorert film nummer 5, og ja, dens meget dramatiske cliffhanger: men ja, som med Halloween III (1982), burde jo folka bakom ha lært at fansens kjærlighet for disse skrekkfilm ikonene, var sterk og resultatet ble altså (som med Halloween 4 og 5) meget tafatte og letthjerta oppfølgere. For film nummer 6 innehar fint lite av forgjengerens elleville blanding av sleaze, cheese og mengder med tits and ass og virker mer som en selvironisk parodi av seg selv, og oppsummeres vel tidlig ut greit, med James Bond aktig innledning (med Jason i fokus), samt karakterer som snakker direkte til seerne, eller replikker som en føler kunne like greit vært hentet fra en av de mye senere Scary Movie filmene, samt at Jason selv og hans arbeid er som tatt ut av en Leslie Nielsen sketsj. Så er man ute etter gørr, blod og nakne babes, glem det. Det betyr selvsagt ikke at man automatisk mislikte den, tvert i mot. Stemningen er jeg veldig glad i, der føles mer ut på høsten enn midt på sommertid, og mye søte og flotte damer er det jo, men ingen tvil om at skuespilleren som overtok for John Shepherd (A New Beginning) i rollen som Tommy Jarvis, har ikke på nærheten samme intense og uberegnelige tilnærming, og er mer cocky og ligner litt på Michael Dudikoff i grunn, men er jo faktisk (helt glemt), samme kar som spilte Freddy i Return of the Living Dead (1985). Ellers er det mye kul musikk, hele 3 låter fra Alice Cooper, og kanskje best kjent er jo The Man Behind the Mask, og er vel blant de mest kjente og kjære i hele filmserien. Men alt i alt, at denne og New Blood har høyere ratings (IMDb) enn A New Beginning, er jo smått overraskende. Men blir vel som med Halloween III, folk gir de automatisk 1/10 fordi slasher-maskotene deres ikke er med, og det ble prøvd ut noe annet til forskjell, men tviler på at en vil ta bryet med New Blood, da den huskes som en av de minst givende, og heller da bryne meg på film nummer 2, 3 og Jason Takes Manhattan. 5/10 Sundown: The Vampire in Retreat (1989) av Anthony Hickox "Only got two choices - kill 'em or convert 'em." I en øde ørkenby, befinner en gruppe vampyrer seg, og virket å ha funnet seg godt til rette, da ved å forsøke å leve i hop med mennesker, uten å la seg friste til å gå tilbake til deres blodtørstige gamle vaner. Dessverre er det ikke alle som synes dette er verdig måte å leve på, som klodens topprovdyr, og vil tilbake til tiden der mennesker var intet annet enn kveg, ment å tappe for mest mulig blod. Dermed ligger det an til en kommende maktkamp, mellom to ulike vampyrgrupper, og kun en vil bli stående igjen som vinner. For å gjøre situasjonen enda mer tilspisset, ankommer en slektning av selveste Abraham Van Helsing, til byen, for å gjøre seg ferdig, med det hans forfader påstartet. Så denne via Youtube i fjor vinter, og likte den sånn noenlunde godt, men følte et gjensyn ville kanskje være lurt, og når Lionsgate slapp nyheten om at filmen skulle bli utgitt via Vestron Collectors Series samme året, i Blu-ray format, ja da måtte en nesten trå til, og glad man gjorde så, for bilde, lyd og nei, de har gjort en fenomenal innsats, og filmen steg et stort halvt hakk oppatt, og en av de litt oversette men meget underholdende vampyrfilmene der blander inn western genren, skrekk komedie samt kommer med et førsteklasses galleri av herlige karakterer skuespillere som David Carradine, Bruce Campbell, Deborah Foreman, John Ireland, og M. Emmet Walsh i noen av rollene. Spesielt Deborah Foreman var virkelig verdt å se i såpass god bildeoppjustering, og hennes cowgirl kostyme er definitivt en høydare. Bruce Campbell gjør seg heller ikke bort, da som en litt klønete Van Helsing slektning, og det er såpass med artige og komiske karakterer, one-liners osv, at denne har så absolutt ei fin re-watchability potensiale, og ja, glad man omsider fikk tak i den. 7/10 Stormy Monday (1988) av Mike Figgis Vel, så kom en nedtur, da via en man lenge har hatt lyst til å se, grunnet linken med andre britiske krim-noir filmer fra samme tiår, men ja, at denne tidvis langsomme og ikke spesielt interessante middelmådigheten, blir puttet i samme kategori som mesterverk ala The Long Good Friday (1980) og Mona Lisa (1986), nei, der er så absolutt ikke jeg, og skjønte tidlig ut at her gikk det helt feil vei. Synd, for stemningen, musikken og innsatsen til Sting er det lite å klage på, men så har man en altfor stiv Tommy Lee Jones, null kjemi mellom Melanie Griffith (som virker som hun kom rett fra den langt mer underholdende Cherry 2000 med sin røde manke) og Sean Bean, og nei, glad man fant denne i en brukt Blu-ray, for ville følt meg meget skuffa, om en blåste bort 250-300 kroner, slik Platekompen skulle ha, for ei import versjon. Sett, og glemt nesten allerede. Elvira, Mistress of the Dark (1988) av James Signorelli "I didn't know I had a good aunt, let alone a great one." Karrieren som puppelær tv-vert for ei rekke elendige b-filmer fra 50 og 60-tallet, blir raskt forkortet, i det Elvira (Cassandra Peterson) avslår "tilbudet" om forlenget kontrakt med stasjonens nye og sleske sjef, og der ender med at hun søker lykken over i Las Vegas. Men med lite penger og enda mindre bensin på tanken, virker det som at drømmen om showbusiness blir en saga blott. Heldigvis ankommer gode nyheter forkledt som dårlige, når hun får beskjed om at hennes nylig avdøde tante, har overlatt huset til sin yngre slektning. Baksiden med det hele, er at for å komme seg frem til pengene, så må Elvira nå se seg nødt til å ta turen innom den lite tolerante småbyen Fallwell, og overleve et par dager, da i selskap med alt fra en gruppe med religiøse fanatikere, lett krenka foreldre, kåte tenåringer, sjalu eks kjærester samt en meget tvilsom og "kjær" onkel, der har slu planer med sin nieses tilbakekomst. På høy tid med et lite gjensyn, da med denne sjarmerende og tidvis artige skrekk komedien, hvor tv-personligheten og skrekkfilmvert Elvira får boltre seg i en helaftens spillefilm, og det spares ikke på puppevitser og en klager selvsagt ikke, for Cassandra er både sexy og gatesmart, og det jo synd filmen led av New World Pictures nedadgående periode, som gjorde at filmen floppet, men endte opp som en kabel-tv favoritt utover 90-tallet, og ja, skulle så gjerne hatt en oppfølger, mye tidligere. Men Elviras Haunted Hills ble jo til slutt utgitt i 2002, men ja, den er ikke så veldig mye å hoppe i taket over. Alt i alt, er man glad i lette skrekk komedier, så er denne ikke gæren, selv om den dessverre i perioder blir litt ujamn, så mangler det altså ikke på sjarm og humor, men der ideen tidlig ut, visstnok var at karakteren Uncle Vinny (W. Morgan Sheppard) skulle gå til skrekkfilm legenden Vincent Price, og ja, det kunne nok ha blitt meget interessant. Siden sist, så har man altså kjøpt filmen på ny, der gamle var ei uteksta Anchor Bay 2001 DVD versjon, mens den man nå var innom, er ei utsøkt Arrow Video 2018 Blu-ray, med masser av bonus materiale, en fyldig booklet og et vendbart Blu-ray artwork/cover. Føler at filmen kanskje egner seg best utover høsten, kanskje mot Halloween tider, men ja, ligger å butter oppom en litt sterkere rating, men står litt fast på den man har gitt tidligere, og ja, blir så med en absolutt godkjent: 6,5/10
  3. Begynner å bli en stund siden forrige besøk med 12 Monkeys, men tror det ble rundt ei 8/10 på ratingen. Brazil (1985) derimot, er en av disse sjeldne favorittene, der virkelig slo seg godt frem, og likte den mer og mer, for hver gang en så den. Så en ytterst sjelden 10/10, mye grunnet de herlige karakterene, komedien, musikken, det visuelle og ja, det kom vel minst 1 annen utgave, der Gilliams originale versjon ble omgjort til en såkalt "happy" Hollywood ending utgave, men kun sett originalen, og kanskje like greit. Dessverre har få av Gilliams andre filmer, kommet i nærheten av å gi meg like mye igjen, mulig The Fisher King (1992) er ikke så langt bakom 12 Monkeys, men de fleste andre, har blitt oftest kjipe bomturer. Men kan i grunn leve fint med nevnte Gilliam-trio.
  4. Eyes Without a Face (1960) av Georges Franju "When I look in a mirror, I feel I'm looking at someone who looks like me, but seems to come from the Beyond, from the Beyond." I årevis har den dyktige Doktor Génessier (Pierre Brasseur) vært fullstendig besatt av å benytte det aller siste innen plastisk kirurgi, da i et stadig mer tvilsomt håp om å en dag kunne gjenopprette sin kjære datters (Edith Scob) vansirede ansikt, der er et resultat av en tragisk bilulykke, og noe som stadig tynger samvittigheten til hennes far. Men når antall unge kvinner, der alle har en skremmende likhet samt attpåtil mangler ansikter, starter å flyte opp av elvene rundt Paris, rettes søkelyset mot Génessier klinikk og hva som egentlig foregår bakom hans respektable klinikk. Har jo sett mang en film der åpenbart har hentet stor innflytelse fra denne franske drama-thrilleren, hvor spesielt Jess Franco og den sleazy euro-trash skrekkfilmen Faceless (1987), har lenge vært en liten favoritt, og den har jo mange likheter med Eyes Without a Face, men originalen makter å gå litt dypere til verks, og innehar en tragisk hovedkarakter man virkelig føler for og med, samt at filmen også innehar ei meget fornøyelig avslutning, om en kan si det slik. Tempoet, stemningen og skuespillet er det lite å klage på, og mulig "sirkusmusikken" i perioder kunne vært noe nedjustert, samt at den nordiske Atlantic DVD utgaven dessverre gjør filmen liten ære, med såpass slett og grumsete bildekvalitet, men ja, en klassiker jeg fint kunne tenkt å få tak i ei oppjustert Blu-ray versjon av, og nei, Christiane fremstår jo nærmest som en levende "dukke", spinkel og skjør som porselen men er fullt klar over både sin og de mange uheldige "pasientene" skjebne, og det at hun har for lengst endt opp mer som en testkanin enn datter for hennes far, og nei, glad man omsider fikk sett denne, og ender så med ei: 8,5/10 Too Macabre: The Making of Elvira, Mistress of the Dark (2018) Bonus dokumentar om filmingen av kult-skrekk komedien Elvira, Mistress of the Dark (1988). Denne kom i hop med ei nylig innkjøpt Arrow Video Blu-ray utgave, og burde kanskje sett igjen filmen først, men sparer den til noe senere. Se en typisk nattfilm, når det er sol og lyst ute, blir bare helt feil. Synd denne altfor langsomme og ganske så kjedelige bakomfilmen "snutten", preller av såpass tidlig ut, da det virker så gjennomført hult og overfladisk levert, fra så og si alle involverte. Ettersom flere tiår senere, så er de fortsatt så over hodet imponert over elskverdige Cassandra/Elvira, og bruker mye av de samme ordene/omtalen gang på gang, så en undrer på om de leser rett av et manus i bakgrunnen, og det blir nei, for kunstig og bare irriterende i det lengste. Har null tro på at i den bransjen, så kommer alle så godt overens, så nei, litt mer futt og fres i sakene, og helst kutta ned minst en time med innhold, og ratingen ville kanskje gå opp noe. Synd, for de har maktet å samle nesten hele gjengen tilbake igjen, men ja, kun for die hard fansen av Elvira/Cassandra Petersen, og godt mulig blant de mest kjipe dokumentarene en har til nå sett fra Arrow Video sine nyutgitte Blu-ray titler. 4/10
  5. Electra Glide in Blue kjøpte jeg inn i fjor på DVD, dessverre ingen tekst (foretrekker engelsk) så kanskje revurdere om en ikke skal handle inn på ny. Fikk et nytt besøk med brødrene Estevez/Sheen i går, samt en del annen ujamn porsjon med film siste tid: Rated X (2000) av Emilio Estevez "Those cigarettes aren't going to kill you, brother. I am." På slutten av 60-tallet trer brødrene Mitchell (Estevez og Sheen) inn i voksenfilmindustrien, da de ser potensiale for et helt nytt marked som vil gi dem et navn ingen vil komme til å glemme. Små skuffende film om 70-talls pornofilm brødrene Mitchell, der nøt stor suksess med sine stadig mer utfordrende pornoutgivelser, men der til slutt ville ende i total katastrofe, når deres utagerende og destruktive liv medfører til en personlig krig seg i mellom. Skulle ønske tempoet roet seg mange hakk, for føles ut som store deler av 80-tallet ble bare "borte" og den konstant og gjentagende bruken av snorting, drikking, røyking og banning hjalp heller ikke. Klart, gutta var nok ikke de sunneste, men ville likt mer av business biten, hvordan bransjen utviklet seg og nei, siste akt ødela helt klart potensialet for en noe snillere sluttsum. Ei tv-film, men i de rette hender, så kunne nok dette ha vært en mye mer givende film. 5,5/10 Jason X (2001) av James Isaac "This Sucks On So Many Levels" Tja, sitatet over (fra ei som er i ferd med å bli sugd ut gjennom ei dør og videre langt uti verdensrommet) er i grunn passende beskrivelse for det som må være det definitive bunnpunktet i Friday the 13th sagaen, selv om denne altså unnlater å bruke Friday the 13th, kun Jason og ja, de sendern like greit til år 2455 og langt uti huttaheita. Tar selvsagt ikke lange tiden før drepinga fortsetter, og ja, en dårlig film, uten tvil, men sammenlignet med makkverket man nylig led seg gjennom i natt, så er jo Jason X nærmest et "mesterverk" å regne. Vel, sett og dett var dett. Tror jeg heretter vil forholde meg til 80-talls filmene, og droppe alt etter. Positive var mange flotte damer, noen slettes ikke gærne kills, pluss at David Cronenberg gjør en bitteliten "cameo" tidlig ut. Det og at tiden heldigvis gikk rimelig kjapt av gårde. 3/10 Pet Sematary II (1992) av Mary Lambert "No Brain, no pain... think about it." Når ei kjent skuespillerinne blir ved et tragisk uhell, drept under filminnspilling, bestemmer hennes tidligere ektemann seg for å forsøke på nytt, ved å bringe sin sønn tilbake til gamle trakter. Men dessverre viser det seg at det blir fint lite tid for sorg og helbredelse, når "hjemkomstkomiteen" består av skolebøller samt ei sadistisk politisjef. Da er det likevel godt at noen ting aldri forandrer seg, for den nærliggende indianske gravplassen, er fortsatt god å ha, om en ønsker å gjenopplive gode minner med, selv om de oftest kommer med en meget lei sideeffekt. Vel, fredagen var ikke helt ubrukelig likevel, og gjensynet med denne tidlig 90-talls grøsseren, ble hakket mer givende enn tidligere. Klart, fallhøyden for hovedrolleinnehaveren Edward Furlong, var rimelig høy, der han året før hadde vært medvirkende i en av de største hitene, da med T2 (1991), og igjen involvert i en oppfølger, men en folk flest kanskje ikke akkurat var så veldig på utkikk etter. Vel, den godeste Furlong hadde jo et talent for å gjøre unna flere artige 90-talls grøssere, og selv om denne ikke når helt opp til Brainscan (1994), så skriker han nå godt fra seg, og blir i perioder nesten komisk hvordan han tuter og uler "MOOOOOM, MOOOOOOOOOOOOM" og forventer at Robert Patrick skal dukke opp rundt neste hjørne, men ja, en får jo en slettes ikke så fæl bad guy, i Clancy Brown, som tvilsom småbysheriff, der helt klart bidrar i å løfte det hele, fra under middels, og opp til en godkjent men kunne kanskje vært noe bedre midt på treet skrekkfilm. Liker stemningen, musikken og spesialeffektene her, mye nasty og tøffe stunder, der skriker tidlig 90-tallet, men ja, filmen faller dessverre litt i gjennom i siste akt, og blir mer forhastet og små irriterende. Alt i alt, på langt nær like god som originalen (ikke at den var noe mesterverk til å begynne med), men 2ern er absolutt verdt et gjensyn, om en liker denne type underholdning, og gir den en helt okei rating av: 5,5/10 Island of the Fishmen (1979) og The Fishmen and Their Queen (1995) begge av Sergio Martino Huff, snakk om totalt bortkasta tid og pæng, for her gikk man inn med et ørlite håp om litt sleazy og nasty fiskemutant exploitation, med kåte havskapninger på vikingtokt etter deilige og barmfagre jomfruer, ala den overlegent bedre Humanoids from the Deep (1980), men i stedet fikk man to av de verste filmene jeg har sett på lenge. Første, blir kun "reddet" av vakre Barbara Bach, samt noen av de mest latterlige fiskemutant kostymene en har sett, og smått utrolig hvor billig de ser ut, sammenlignet med nevnte kult-perle fra Roger Corman, kun et år senere. Vel, Island of the Fishmen gikk altså opp et ørlite hakk, grunnet Bach og de komiske sjøuhyrene. Og ender så med: 3/10 Verre gikk det med "oppfølgeren", The Fishmen and Their Queen (1995), der virker å være en haug med resirkulerte scener fra tidligere Martino filmer ala nevnte Island of the Fishmen samt den langt mer artige og underholdende post-apokalyptiske 2019: After the Fall of New York (1983), men så havner man rett ut i en jævla barnefilm, med kun irriterende og fæle "karakterer" samt horribel dubbing. Som ikke det var fælt nok, står jo tiden bomstille, og nei, et grufullt impulskjøp, der DVD coveret lovet barmfagre babes, kåte fiskemutanter og gørr, blod og ufrivillig komedie, men i stedet fikk man bare rævmøkk gange 2, og lagt rett i den verdige lista over de aller verste filmene man har sett de siste 10-11 årene, da med den passende tittelen etter ei Frank Zappa perle, The Torture Never Stops! 1/10 Revenge of the Ninja (1983) av Sam Firstenberg "Only a ninja can stop a ninja." Når familien hans blir drept av en mystisk gruppe med ninjaer, blir kampsport og businessmann Cho (Sho Kosugi) anbefalt av sin "gode" venn Braden, å søke lykken og trygghet over i Amerika, hvor hans gjenværende slekt vil forbli utenfor fare, samt potensiale for en suksessfull karriere innen Japansk import av sjeldne porselensdukker. Dessverre for Cho, skal det vise seg at denne tilsynelatende rene businessdelen, er ei skitten måte å selge narkotika i det skjulte på, da via dukkene, og hvor alt leder i retning en ond maske-ninja, der har i mellom tiden gått til full krig mot den lokale mafiaen, og kun Cho er i stand til å ta opp kampen mot denne tilsynelatende ustoppelige krigeren. Ingen tvil om at Revenge of the Ninja, er og forblir Cannon gruppens definitive Ninja høydepunkt, men også for Sho Kosugi, der filmen lykkes mye bedre enn samtlige av disse utallige ninja relaterte b-filmene, mest grunnet et herlig og cheesy plot, latterlige og stereotypiske figurer, en utrolig ond og minneverdig skurk, samt en siste halvtime, der det ikke blir spart på noe, og hvor vi til slutt får ei helsikes tøff final boss fight, på toppen av en skyskraper, og ja, her blir alt av ninja-triks tatt i bruk, og nei, må vel også nevnes at DVD utgaven man besitter, er ei ukuttet Region 1 versjon, og filmen led visst tungt av å bli kuttet i filler, så ja, noe slikt kan man ikke ha, for det ville tatt piffen uten av siste scenen, og husker jo hvor latterlig dårlig sensuren hadde gått til verks med Enter the Ninja, men også at Rage of Honor (også med Kosugi) ble hardt rammet av sensursaksa. Uansett, her får man komiske karakterer og latterlig dialog, Kosugi er så gjennomført stiv i leveringen/maska, men tar dette så absolutt igjen ved å sparke solid med ræv utover, dessverre gjør filmen en liten tabbe, i å involvere Kosugi junior, der irriterte meg mer enn underholdt, men mulig de var innpå noe ala der Karate Kid og lignende barne-ungdoms kampsportfilmer senere ville lykkes langt bedre, ikke lenge etter. Braden er selvsagt høydepunktet, der den gjennomført skurkete maske-ninjaen er både ond som få, men også herlig over the top, og har et imponerende arsenal av våpen, gadgets og nærmest ei utømmelig tryllehatt av gjenstander han benytter seg godt av, i kampens hete. Nei, har mer ninja 80-talls film på vent, men følte en måtte bare ta seg et velfortjent gjensyn med denne Cannon perlen, og ingen forandring i ratingen siden sist besøk: 7/10 Masters of the Universe (1987) av Gary Goddard "He-Man lives and possesses that key! I must possess all, or I possess nothing!" Når den onde Skeletor (Frank Langella) og hans arme har beseiret og overtatt Castle Greyskull, forsøker He-Man (Dolph Lundgren) et desperat forsøk i å redde den en gang mektige trollkvinnen av Eternia, samt få tak i en kosmisk nøkkel, der kan bli helt avgjørende i det endelige slaget om frihet. Men ved et uhell, havner nøkkelen i en annen dimensjon, der den raskt blir funnet av to tenåringer, som forveksler det mektige instrumentet, med en japansk synthesizer. Cannon Pictures forsøkte virkelig å slå på stortromma i 1987, med flere filmer der innehadde solide budsjetter og navn både foran og bakom kameraet, og heiv seg på ideen om å utnytte leketøyssuksessen til He-Man med en helaftens spillefilm, der Menahem Golan og Yoram Globus sparte ikke på kruttet, og smelte til med at dette skulle bli 80-tallets "Star Wars!" og ja, i hop med Superman IV: Quest For Peace (også utgitt i 87) ble dette starten på en lang og vond nedtur for de brautende og eksentriske b-filmprodusentene. Selv er jeg ganske glad i begge Cannon-floppene, kanskje litt mer Supermann 4, men ja, på langt nær så fæle som "alle" skal ha det til, men ja, her forsøkte de å gjøre stor stjerne av Dolph Lundgren, i hans debut som hovedrolleinnehaver, og begreper som ofte går igjen angående hans skuespill, er jo mangelen på sjarm og meget "wooden acting", som ikke er helt vanskelig å være uenig i, hvert fall tidlig ut. For han gjør en meget pregløs og stillestående innsats her, og undrer på om ikke noen som Hulk Hogan kunne vært mer egna, hvert fall på den tid. Tviler på at Arnold eller Sly ville sagt ja, men Sly var jo på den tid allerede en del av Cannons stjernegalleri, men likevel, filmen lider av å ikke ha en mer karismatisk helt, selv om da Dolphern ville slå langt mer tilbake, senere i karrieren. Det som likevel løfter filmen opp, er definitivt Frank Langella som skurken Skeletor, der tross sin noe komiske Halloween-maske, gjør en meget godkjent jobb, og virker å ha det moro. Vi får også en god porsjon herlig 80-talls spesialeffekter, ikke alle like imponerende sett i 2022, men på langt nær tragiske, og klart, noe ufrivillig komedie blir det, når He-Man surfer rundt på et flyvebrett, og Dolphern bøyer seg i en stilling der det ser ut som han nærmest sitter og gjør sitt nødige, og doveggene rundt dassen, har blitt gjennomsiktige. Ellers kommer en ikke unna med 3 meget flotte damer, ei ung og spretten Courtney Cox, Chelsea Field som Teela og Meg Foster er utmerket som den iskalde Evil-Lyn. Alt i alt, ingen forandring på ratingen siden sist. Feel-good b-film stemningen er så absolutt til stede, og dette var jo ment å bli en potensiell filmserie, men stoppet med førstefilmen, og hvor den som var tiltenkt fortsettelsen, havnet til slutt i fanget til Alber Pyun og Jean-Claude Van Damme, i Cyborg (1989). Dolphern hadde altså ikke helt hellet med seg, med forsøkene på superhelt relatert underholdning, men heller gjensyn med Masters of the Universe og The Punisher (1989), enn noe av det som Marvel samlebåndet spyr ut i disse tider. 6/10
  6. Diverse film sett siste tiden: Buffalo ’66 (1998) av Vincent Gallo "Today's your big debut, your big break. This is acting. You're my wife." Etter å ha sittet 5 år av livet sitt i fengsel, og da for noe han ikke gjorde, bestemmer Billy (Gallo) seg for at noen skal nedbetale gjelden. Men ikke før det gjøres klart for ei heidundrende familiegjenforening, der hans noe dysfunksjonelle foreldre, blir snart presentert for sin "elskede" sønns nye kone, eller rettere sagt kidnappingsoffer (Christina Ricci). Ikke sett på evigheter, og tror faktisk man aldri så hele filmen, kun siste del, og joda, enkelte steder ut, kan det bli i overkant laaaange scener, men flyten og bruken av velkjente fjes og navn, der gjør stadige innhopp i ulike deler, samt noen fantastiske stunder med herlig bruk av 70-talls prog rock ala Yes og King Crimson, samt ei utrolig flott og fyldigere utgave av Christina Ricci (får litt vondt av å se henne i nyere filmer, hvor hun er redusert til et eneste stort hode og to svære triste øyne, plasser oppå ei skremmende spinkel og skjør kropp) men nei, en fin liten film, som kanskje kunne vært nedjustert noe, her og der, men verdt å få sett i sin helhet, og ender så med en: 7,5/10 Ellers er jo den heftige bruken av Yes og Heart of the Sunrise, blant de tøffeste man har sett med tanke prog rock, og hvor band som Yes og King Crimson er jo som skapt for filmverdenen, kanskje sistnevnte mer i skrekkfilm, mens førstnevnte ville jo passet utmerket i action kultfilm genren. Dunston Checks In (1996) av Ken Kwapis Et femstjerners hotell og dets bestyrer (Jason Alexander), får plutselig ei helt unik mulighet i å oppdrive en potensiell sjette stjerne. Men først må det forsøke å holde stand, under et kommende ball, og der fiffen og kritikerne vil mingle seg i mellom, og så vil også et par meget slu og utspekulerte kjeltringer. Tiden flyr, og for nesten nøyaktig 20 år siden, sommer 2002 så man altså denne filmen sist, og var vel på den tid, at man kom i gang med å notere litt miniomtaler av sist sette filmer, slik som årstall, tittel, skuespillere involvert og kanskje en rating, og husker godt at Dunston Checks In ble kjapt oppsummert som: "Den apefilmen med George Costanza!" og ikke noe særlig mer. Likevel, til og være ei familiefilm, innehar den en viss grad av feel-good stemning, mange kjente fjes og moro å se Jason Alexander i en sjelden (er vel ikke så mange å velge blant) hovedrolle, selv om han muligens blir overskygget av sin hårete kollega, store deler av tiden. Sammenlignet med den ikke fullt så imponerende tv-filmen For Better or Worse (1995), så er det ingen tvil om at Dunston Checks In har langt større budsjett å rutte med, men ja, det kan bli litt mye apestreker og nei, kan godt vente 20 år til neste besøk, eller mer. 5/10 The Whip and the Body (1963) av Mario Bava Når den sadistiske og hjemvendte eldstesønnen Kurt (Christopher Lee) plutselig returner til sin "kjære" familie og deres slott, så blir det raskt møtt med en blanding av frykt, likegyldighet og vantro. Og bedre blir det ei, når han så blir brutalt myrdet, en mørk kveld, for deretter å ende opp med å hjemsøke beboerne, da spesielt sin tidligere utkårede. En meget visuelt flott og imponerende gotisk skrekkfilm, der dessverre blir noe holdt igjen, grunnet skuffende dubbing, og det at Lees mektige røst, blir "erstattet" av en med alt annen en hans mørke stemme, funker veldig dårlig i mine ører. Ikke slik at filmen går helt i vasken, men minner litt om hvordan Jack the Ripper (1976) med Klaus Kinski led også, av dårlig dubbing, som gjorde at ørene mine led gjentatte ganger. Synd, men ikke uvanlig med italienske filmer på 60 og 70-tallet. Likevel, en av disse gotiske skrekkfilmene man godt kunne tenkt å se igjen, og kanskje utover mot høsten, enn klamme og vindstille sommernetter, for slikt gikk også utover filmstemning og humør. Ender inntil da, med ei noe streng: 6,5/10 By the Sword (1991) av Jeremy Kagan "You can't teach surprise." En mystisk fremmed (F. Murray Abraham), ankommer plutselig ved et av de mest anerkjente fekteakademiene i byen, der styres med jernhånd av den kjente og ubeseirede mesteren Villard (Eric Roberts). Men det blir tidlig ut klart, at den nyansatte "vaktmesteren", har langt mer å fare med, enn mopper og skurefiller, og hvor alt virker å lede opp til en uforglemmelig duell, basert på en årelang familie feide. Slettes ingen dårlig sverdfilm, der det norske VHS coveret (samt tittel) virker å selge den som noe helt annet "Skarpt Oppgjør", høres mer ut som en middels b-film action utgivelse, og ikke et fektedrama, men ja, en positiv overraskelse. Klart, alt er ikke like imponerende, og tar man bort de to bitre kamphanene Murray Abraham og Roberts, så får man en ganske så tynn suppe med sportsfilm klisjeer, samt noe meget unødig romantisk pjatt, der blir stappa inn i siste liten. Synd, for dette gjør at potensialet for en bedre film, mister seg litt bort, og ville så gjerne ha mer om kring rivaliseringen og familie feiden, men vel, noen bestemte seg for at her måtte ting "dummes" ned, og ja, positive er at alt bikker mot en utrolig tøff og intenst avsluttende sverdduell, som er helt i toppsiktet av den type underholdning. 6,5/10 The Presidio (1988) av Peter Hyams Når et brutalt mord finner sted like ved den anerkjente militærbasen Presidio, havner etterforskningen rett i fanget på to tidligere bitre kamphaner, der må forsøke å begrave stridsøksa, om det ønsker å ha en sjanse til å oppklare saken. Nytt forsøk med denne 80-talls filmen, der forsøker å kombinere krim thriller og buddy-cop action, uten helt å lykkes med noen av delen. Synd, for Sean Connery og Mark Harmon har ei fin kjemi gående, selv om da det er jo veldig etter boka, med en sur og grinete eldre mentor/sjef/farsfigur og hans yngre og mer rebelske partner, samt at Meg Ryan har vel sjeldent sett bedre ut, men ja, et eller annet sted faller filmen litt for mye i gjennom, og selv om nevnte Ryan var meget behagelig å se på, trengte man virkelig to overlange sexscener spredt utover? Handlingen blir også litt for ujamn, der en skulle helst sett mer av selve etterforskningen og innsatsen til Connery og Harmon, og siste akt minner om ei hvilken som helst tilfeldig 80-talls actionfilm, der alt bare faller total i gjennom med tilfeldige actionscener og nei, nesten tv-film standard i perioder, og virket som Peter Hyams ga fullstendig opp, men ja, vi får nå noen meget tøffet jaktscener, først ut med en lang bilscene, senere en til fots, der den godeste Harmon virkelig gir full gass, og fremstår nærmest som en sprinter, hekkeløper og orienteringsløper på speed, samt den klassiske tommelscenen, hvor Connery kun benytter "den svake" tommelen, for å lære ei svær bølle (tror det er skurken fra Stallone filmen Over the Top som blir offer for Connerys tommelmishandling) en brutal lekse om forskjellen på en major og en løytnant. Nei, langt fra noen stor film, men helt okei fredagsunderholdning. 5/10 Blastfighter (1984) av Mario Bava "I am not a butcher, I am a hunter" En tidligere vanæret politimann ved navn Tiger (Michael Sopkiw), har tilbragt flere år bakom murene, grunnet drapet på sin kones morder. Og forsøker så å legge fortiden bak seg, da ved å returnere til gamle trakter. Dessverre vil ikke dette hjelpe stort, ettersom en gjeng med skyteglade bondetamper, gjør sitt aller beste i å teste den hjemvendte sønns tålmodighet, og hvor det snart bryter ut ei brutal krig uti villmarka, som et resultat av brutal overjakting, både på uskyldige dyr og ikke minst mennesker. Gjensyn med denne italienske action-thrilleren, der mulig forsøkte å henge seg litt på Rambo trenden, med en ensom hevner, der søker ly i ei avsides liggende småby, og vil kun være for seg selv, men ja, ikke lett, når en haug (nærmest et helt fotball, eller tropp) med skyteglade rednecks er på ham, konstant, hele tiden, samt gjenforening med sin noe pågående datter. Joda, oppskriften er rimelig enkel. Skurkene trigger antihelten, såpass at han til slutt klikker fullstendig, og vi får et ganske så tøft inferno av action og nedslaktning siste 15-20 minuttene, men selve gjenforeningen mellom far og datter, kunne fint vært helt klippet ut, da hun er kun irriterende og står i veien for hva som kunne ha vært en langt mer gjennomført actionthriller. George Eastman leverer en overraskende sympatisk figur, tross av å være på the bad guys side, mens Michael Sopkiw minner meg litt om en ung Franco Nero, og vi bys opp til et vanvittig tøft high-tech våpen eller gevær, der kommer med et lass av ulik variant av ammunisjon, noe som skurkene skal lide ekstra mye for. Nei, noe mer givende runde 2, og kul bruk av synthdominerende score, men langt fra å være Bavas beste, uansett hva DVD coveret forsøker med, når de siterer en av Tarantinos tusentalls "personlige favorittfilmer", men ja, helt okei måte å avslutte 80-talls kvelden på. 6/10 Street Trash (1987) av J. Michael Muro "I don't need this. I already got trouble with my kids, my wife, my business, my secretary, the bums... the runaways, the roaches, prickly heat, and a homo dog. This just ain't my day." Når eieren av ei lokal alkoholsjappe, plutselig en dag snubler over en kasse med utgått drikke. Blir det snart liv i det slitne og falleferdige nabolaget, og ikke minst de mange lurvete og tvilsomme beboerne. For det viser seg nemlig at det aller "nyeste" på markedet, da rettet mot de tørsteste gutta. Er en helt unik drikke, bestående av en meget kjip mikstur, som har en lei bakside av å sørger for øyeblikkelig effekt, eller rettere sagt fullstendig oppløsning. Definitivt ei film som virkelig lever opp til sitt navn og filmposter. For Street Trash er pure 80-talls b-film galskap, og spekket med såpass mye herlig komedie, fargerike og elleville karakterer, sleazy og cheesy stemning, samt noen meget imponerende og groteske spesialeffekter, som fortsatt holder seg meget godt. For det er ikke bare den mystiske drinken Viper som bokstavelig talt "viper" ut de tørste og slitne beboerne i New Jerseys mindre delikate bydel, ettersom her får vi også sinnssvake og morderiske eks Vietnam veteraner, som lever som småkonger på den lokale søppeldynga, nådeløse politimenn på personlig hevntokt, til en "smått" pervers og bedriten eier av ei skraphandel, samt en mindre gjeng hardføre uteliggere, som tyr til gatas lov for å overleve i hverdagen. Filmen vil nok aldri passe helt inn blant de mer bejublede og kjente kult-b-filmene fra dette tiåret, men er man svak for utgivelser som Basket Case (1982), The Toxic Avenger (1984) eller The Stuff (1985), ja da burde man gi Street Trash en mulighet. For denne skriker jo Troma møter Frank Henenlotter, og flere velkjente ansikter fra de to sistnevnte, går jo igjen her, men også bruken av lokaler og det sommerlige preget, gjør at en nærmest forventer å se Toxic Avenger plutselig ankomme skjermen, for å dele ut litt brutal hevn mot byens korrupte avskum. Er det noe å nevne, som muligens gjør at filmen bikker litt kontra andre lignende body melt splættere fra samme tid, er det nok at tempoet og varigheten kunne fint ha vært gjort noe med. For over 1 time og 40 minutter, ble litt i det lengste laget, og ikke alt er like spennende og artig. Men fikk langt mer igjen denne gang, enn ved forrige besøk. Mulig det å se den på en meget varm sommerkveld, var mer utslagsgivende, enn å se den midt utpå vinteren. Alt i alt, toalett nedsmeltningsscenen er det skyhøy klasse over. Og elsker slike effekter og spesielt når det tas seg litt ekstra tid, samt komiske innslaget fremfor kun å gå fullt ut for sjokk og vantro. 7/10 Men at Work (1990) av Emilio Estevez "Golf clap? Golf clap." To dagdrømmende søppelmenn (Charlie Sheen og Estevez), har kun et mål i livet, og det er å spare opp nok, til å åpne deres egen surfebutikk, perfekt lokalisert ved nærliggende og idylliske strandområde. Men for å nå dette, må de først tilbringe et par livstider, på å vasse seg gjennom byens mange illeluktende og lite berikende søppelcontainerne. Og som ikke arbeidsdagen var mer givende, så dukker plutselig liket av en lokal politiker opp, i en søppeltønne og før gutta aner ordet av det, har de alt fra et nysgjerrig pizzabud, sinnssvake Vietnam veteraner, slesk og ondskapsfull gangstere, to udugelige lystmordere samt et par bråkjekke sykkelpolitier rett i hæla, og hvor alt virker å lede mot søppeldyngas mange godt bevarte hemmeligheter. Joda, et tidvis hyggelig gjensyn, med denne artige idiotkomediene, regissert av Emilio Estevez, der visstnok ble en sen natt, vekket av søppelbilen som bråkte, og kom på ideen om at ingen hadde lagd ei skikkelig film om søppelmenn og deres yrke før, så ja, da valgte han å gjøre noe med det, samt legge inn litt om skadene ved giftutslipp og beskytte miljøet i samme slengen. Sett før, og mulig en var kanskje litt i bedre humør den gang, for ja, ikke alt er like moro gang nummer 2 (eller 3), men Men at Work har definitivt en herlig stemning over seg, der jeg digger leiligheten til Sheen og lokalene ikke langt unna stranda, litt Two and a Half Men vibber av hele opplegget, men klart, det hjelper godt på, når Keith David ankommer, som den lite stabile vaktbikkja til sjefen, som får i oppgave å holde rørehuene i orden, men ja, så dukker lik, skyteglade gangster og annet opp, og da er faktisk en tidligere Vietnam veteran ikke så dum å ha med seg på kjøpet. Ting virker å falle litt sammen mot slutten, og visstnok ble den originale slutten skrinlagt og ei ny og mer impulsiv ble gjort, og det merkes, ingen tvil om det. Likevel, underholdende og tidvis moro, så ender med en litt "strengere" rating, enn forrige gang: 6,5/10
  7. Et knippe med tja, nylig sett forskjellige filmer, og da meget ulik underholdningsverdi: The Wraith (1986) av Mike Marvin "I don't know, but whoever he was, he's weird and pissed off!" Over en lengre tid, har en gjeng med landeveisrøvere ledet an av den brutale Packard (Nick Cassavetes), terrorisert en mindre by og dens innbyggere, da med lite eller ingen tegn til særlig motstand. Men når en uredd og mystisk fremmed (Charlie Sheen) plutselig ankommer i en futuristisk sportsbil, så blir det klart for litt oppfriskning av gamle og vonde minner, der blant en fæl hendelse som fant sted flere år i forkant, blir benyttet som drivkraft mot gjerningsmennene, og der vil så igjen bli utfordret til en rekke livsfarlige billøp på motorveien, og hvor mer enn kun bilen eller dama står på spill. Et hyggelig gjensyn med denne fartsfylte action-sci-fi bilfilmen, der virker å være litt Mad Max, litt Knight Rider og mye 80-talls tenåringsfilm. Klart, noen stor film er det selvsagt ikke. Men kul stemning, mye bra og fengende musikk, flotte lokaler og bilscener, samt ei meget snasen og ung Sherilyn Fenn, så har man ei 90 minutter til og fra med erke typisk 80-talls sen sommerunderholdning. Kom jo en del lignende bilfilmer fra samme periode, også da med slike mørke og spennende futuristiske kjøretøy, og denne filmen hadde nok vært ei ideell kompanjong i hop med Black Moon Rising, også utgitt i 1986, og da med en svart og mystisk racerbil. Sett før, og ingen forandring i hvordan oppfatter den. Meget lett underholdning, men ja, ypperlig på en sen fredagskveld i hop med pizza og iskald drikke. 7/10 Stick (1985) av Burt Reynolds En tidligere småkjeltring ved navn Stick (Reynolds), har nylig blitt sluppet ut av fengselet, som har vært hans hjem de siste 7 årene. Men forsøket i å søke lykken over i Miami by, går øyeblikkelig i vasken, når Stick havner midt opp i en brutal skuddveksling, der resulterer i at en god venn blir skutt og drept, samt at han selv får en rekke skyteglade gangstere etter seg. Filmatiseringene av Elmore Leonards bøker, spesielt på 70 og 80-tallet, ble ofte litt blanda drops. Og for hver Mr. Majestyk (1974) eller 52 Pick-Up (1986), fikk man altså type b-film ala Cat Chaser (1989) eller The Ambassador (1984), og dessverre havner altså Stick litt i mellom, som en der åpner meget lovende, men det blir for tydelig at studioinvolvering i andre halvdel, ødelegger tempoet og handlingen, såpass at man undrer på om de virkelig ønsket å sabotere hele prosjektet for filmstjerna si. Synd, for har litt sans for Burts 80-talls action thrillere, ala Sharky's Machine (1981), Heat (1986) og Malone (1987), der sistnevnte helt klart var den beste, eller mest givende av forsøkene på mer hardkokt action, enn de endeløse og langt mer letthjerta Smokey and the Bandit/Cannonball Run actionkomediene. Men ja, i Stick blir det altså rota til ved å tillegge handlingen/karakteren en unødig romantisk historie, pluss en forhasta gjenforing mellom far og datter, og det hele sørger for at tempo og setting lider, og nei, skulle gjerne likt ei Directors Cut utgave her, men sannsynlig liten sjanse for noe slik. Men positive var jo at her får man likevel en del herlig action, vanvittig tøffe stunt, latterlige bad guys og mye kule scener fra Miami by, så alt var ikke helt nedtur. Ler ekstra godt av Charles Durning som den sleske og mildt sagt fargerike skurken Chunky, som ser ut som en der har vandret rett inn i Inspektør Clouseaus (Peter Sellers) favoritt kostymeforretning i Rosa Panteren filmene, og bare raska med seg alt fra overdimensjonerte klær, potetneser, komiske parykker og til gigantiske øyebryn, og bare sagt "Kjør på, MER, MER!" og vips får man altså en herlig og gjennomført slesk pilleknaskende bad guy, der Burt omtaler så "fint" som: "A big fat tub of shit!", som er glad i en god fest, samt katter, i hopetalls. I andre skurkeroller, finner man den langt mindre fargerike, men desto minneverdige skurken Moke, spilt av stuntmann Dar Robinson, som gjennomførte noen halsbrekkende og banebrytende stunts i filmverdenen, og skuffer ikke her heller. Hans bidrag som skyteglad albino-cowboy er definitivt i hop med nevnte Durning, et av filmens klare høydepunkt, bare så synd de to ikke får mer tid, ettersom hovedskurken føles ut som en random Miami Vice baddie, der er verken særlig truende eller underholdende, bare glemt på en, to og tre. Candice Bergen blir altså dytta inn som ei romantisk forsøk i retning hovedkarakteren, men det hele oppsummeres vel greit nok, i sluttscenen/end credits, og nei, synd Reynolds ikke fikk mer frihet til å gjøre sin greie her, da filmen som sagt, åpner lovende, men blir trukket ned av unødig forsøk i å gjøre den om til noe som åpenbart ikke var i planene til regissøren, og det som kunne ha vært en bedre film, ender i stedet opp som en ujamn affære, kun reddet av enkeltkarakterer og scener. 6/10 Armed Response (1986) av Fred Olen Ray Ja, dette ble jo en sånn ikke altfor imponerende b-film ala Olen Ray, og var vel noenlunde klar på det, til å begynne med. Likevel, tøffinger som David Carradine, Lee Van Cleef og Dick Miller, samt deilige Laurene Landon fristet jo til å gi den en sjanse, samt at Michael Berryman som "asiatisk" skurk, i hop med Mako virket jo rimelig lovende som cheesy lørdagsfilm, uti de sene timer. Olen Ray har faktisk denne gang, fått ikke bare en solid gjeng med dyktige folk å jobbe med, men virker som et tyngre beløp med penger har godt med i forsøket, bare så synd han nok en gang greier å rote ting til for seg, da etter en slettes ikke gæren innledning, men som med så altfor mange av møkkafilmene hans, så stopper ting gjerne opp etter en 15-20 minutter, og så blir det meget laaaange scener, og mye dødtid går med, og nei, denne går dessverre kjapt i glemmeboka, tross noen fine stunder mellom far og sønn (Van Cleef og Carradine). 4/10 Relentless (1989) av William Lustig "I called to see if you were home, I have to kill you tonight." Når Los Angeles by blir utsatt for arbeidet til en potensiell ny seriemorder (Judd Nelson), der velger ut sine offer gjennom telefonkatalogen, bryter det ut tilløp til det totale kaos og panikk. Men to drevne politidetektiver (Loggia og Rossi), finner snart ut at det kan være noe mer enn kun tilfeldigheter som spiller inn, og at morderens gjerninger, faktisk ligger smertefullt nærmere dem, enn de helst skulle ønske. Lenge hatt lyst til å se, ettersom en er stor fan av Lustigs tidligere filmer fra 80-tallet, og selv om Brat-Pack stjerna Judd Nelson ikke er noen Joe Spinnell eller Robert Z'Dar, leverer han nå likevel ei gjennomført guffen og imponerende innsats, da som en ung og meget forstyrret mann, der så absolutt har noen stor problemer å hanskes med, og hvor to ulike detektiver i veteran Robert Loggia og hans mye yngre og nyansatte kollega (Rossi), har hendene fulle med å finne ut hvordan de skal sette en permanent stopper for den nådeløse morderen. De to sistnevnte, er kanskje mye av grunnen til at filmen flyter så godt, der kjemien og de kjappe og vittige replikkene, er meget givende, og så har man flotte Meg Foster som bidrar litt i det familiære, og nei, kanskje ikke like gritty og sleazy som Lustigs tidligere New York filmer, men overgangen til Los Angeles by var kanskje det han trengte, for å ikke sette seg litt fast, og følte vel han gjorde sine beste filmer, i krim-skrekk genren, og Relentless er absolutt en film jeg godt kunne tenkt å sett igjen, og ikke umulig ratingen kan stige litt til 7,5/10 Into the Sun (1992) av Fritz Kiersch Må ikke forveksles med den fæle Seagal "klassikeren" fra 2005, men dette rimelig bedritne forsøket i å kopiere/henge seg på et lignende plot, ala The Hard Way (1991), der sistnevnte tok for seg en populær filmstjerne, som søker ei ny utfordring i sin "tøffe" hverdag, og da ender opp med å plage livet av en hardkokt politimann, alt for å gjøre seg klar for en ny filmrolle. Men der James Woods og Michael J. Fox leverte varene, fremstår forsøket i å lage like mye "moro" ut av den samme type handling/karakterer, da med Michael Pare og Anthony Michael Hall, kun i å ende opp som vann og olje, med null av Hard Ways kjemi, sjarm og komedie. Bare et syltynt og tidlig ut, altfor tafatt plot, med karakterer en kunne ikke gitt mer faen i, og nei, eneste som faktisk kom noe okei ut av denne dårlige filmen, var Terry Kiser som en slesk agent, men ja, ikke så mye mer å si, enn at en heller kjip måte å starte fredagskvelden opp med. 3/10 All-American Murder (1991) av Anson Williams "The only way to prove that I am not guilty, is to end up getting killed" Artie Logan (Charlie Schlatter) er ei beryktet urokråke, der stadig virker å komme på kant med alt og alle. Som et siste ultimatum, av typen nå eller aldri, blir den rastløse tenåringer sendt til en av de bedre skolene i landet, i et forsøk på å gi ham litt disiplin og moral i en ellers kaotisk hverdag. Men det eneste han får igjen, da etter å ha falt pladask for skolens mest populære skjønnhet, er en brutal mordetterforskning og med ham selv som hovedmistenkt, og hvor klokka tikker av sted, med kun 24 timer igjen å forsøke å oppklare mordet på egen hånd, eller ende opp som uskyldig dømt, alt mens den virkelige morderen vil gå fri. Har hatt denne liggende litt på vent, hvert fall siden en først så ei noe overprisa Blu-ray utgave for en tid tilbake. Men endte nå i stedet opp med ei norsk Big Box VHS utgave, til kun 30 spenn og ja, slettes ingen dum deal det. Filmen åpnes ganske ujamnt, der det spenner rett inn i en blanding av teen-sex komedie og klisjefylte scener, og tenkte jo etter de første 15-20 minuttene, at dette ble nok ei bomtur. Heldigvis tok ting seg opp, øyeblikkelig i det Christopher Walken ankommer scenen, ingen sjokk der altså, men filmen kommer virkelig i gang, og plutselig er man inni en blanding av krim-thriller og 80-talls slasher underholdning, og nei, langt fra noen stor film, men absolutt verdt å se, om en er glad i Walken eller krim-slashere satt til skoler og universiteter. 6/10 Vampires: Los Muertos (2002) av Tommy Lee Wallace Tja, kun handla inn, i et svakt øyeblikk og mulig ørlite håp om en noenlunde okei fortsettelse fra John Carpenters tøffe og noe undervurderte vampyr-western fra 1998, men hvor det blir altfor tydelig, tidlig ut, at rockeren Jon Bon Jovi er forferdelig dårlig "skuespiller", og definitivt ingen James Woods. Han har jo null og niks sjarm eller bad ass nykker å stille opp med, og fremstår som vampyrjegergjengens, aller svakeste kort. Totalt uten personlighet, og virker som han nærmest går i søvne, store deler av filmen. Ellers ble man kanskje litt lurt av nostalgi og DVD coveret med "John Carpenter Presents", men ja, denne går rett i søpla. Ikke elendig, men i samme nivå som rett på video "oppfølgerne" til en annen 90-talls vampyr-skrekk thriller i From Dusk Till Dawn (1996). Sjokkerende elendige spesial effekter, CGI bruken ser ut som noe fra et uferdig PS1 spill og nei, heldigvis gikk det kjapt unna, men ser nå at det faktisk kom ut ei tredje film, og den vil en nok holde seg langt unna. 4/10 Mindhorn (2016) av Sean Foley "But maybe going backwards is the new going forwards." Ei avdanka tv-stjerne fra åttitallet, blir plutselig gitt en unik mulighet til å gjøre comeback, i det en sinnssvak seriemorder forlanger å få et nært møte med sitt store idol, og hvor det lokale politiet innser at her kan de benytte seg av sjansen i å få has på gærningen, da ved litt ekstra drahjelp fra en skikkelig "profesjonell" artist. En overraskende komisk og underholdende britisk komedie, der øyeblikkelig sender tankene i retning Bruce Campbell og filmen My Name Is Bruce (2007), bare at Mindhorn faktisk var enda mer suksessfull i å dra komistrikken lenger og oftere. Glad jeg tok sjansen på denne, ettersom en ikke har hatt for mye å juble over, av lignende impulskjøp, siste ukene. Denne derimot, kan fort stige et hakk ved nytt besøk, og nei, utmerket søndagsfilm på kveldstid. 7,5/10
  8. Noe film sett over helgen: Invasion U.S.A. (1985) av Joseph Zito "It's time." Det utenkelige er i ferd med å skje, når en større gruppe med hensynsløse terrorister og lystmordere, går sammen om å angripe Amerika på deres egen hjemmebane, og skaper total panikk ved å gjennomføre ei rekke grusomme og stadig hyppigere massemord på ulike travle møtesteder og alt virker å lede tilbake til en beryktet gærning ved navn Mikhail Rostov (Richard Lynch), og hvor landets siste håp om å kunne slå tilbake med samme kraft, ligger i hendende til den enda mer dødelige Matt Hunter (Chuck Norris). Joda, ny runde med Norris/Cannon Pictures 80-talls action, og dæven, dette må jo være en av de mest eksplosive og over the top action filmene fra nevnte tiår. For her går det jommen unna, og Cannon har åpenbart ikke holdt igjen når det gjelder actionbiten, ettersom en føler vel at nesten oppunder 70-75 prosent av budsjettet, er gått direkte til å inkludere mest mulig eksplosjoner og elleville stunts og skytescener, som en selvsagt ikke klager på, for det er gjennomført tøft og underholdende, på en latterlig og så erketypisk 80-talls macho-bullshit måte. Men så blir det jo til at det lille av "handling" og "skuespill", havner for ofte i bakgrunn, og litt leit, for det er stunder her, hvor en kunne tenkt at ikke vis alt på en gang, og spar noe til litt senere, men okei, det blir flisespikkeri og nei, slike filmer lages definitivt ikke lenger, det er sikkert og visst. For Cannon og Zito har virkelig tæl, og det hele åpnes med noen meget brutale scener, der Richard Lynch i total sadist mode, leder an ei hensynsløs massakre "WELCOME TO AMERICA!", mot ei rekke desperate båtflyktninger fanget langt utpå havet, eller senere kjører rundt i idylliske forsteder som gjør seg klar for julefeiring, og plutselig drar Lynch og gjengen frem bazookaene sine, og ja, her spares ingen, og nei, vi får også et større angrep midt innpå et stappfullt kjøpesenter, og noen utrolig komiske scener, hvor en bad guy skal forsøke å plassere ut en bombe i en shoppingpose, og i det samme fyr forsøker å forlate åstedet usett, blir han kjapt innhentet av en ivrig "hjelper", som vil returnere bagen med den tikkende fysaken, og skurken prøver desperat å komme seg unna, og så i neste scene plutselig braser Chuck Norris gjennom vinduene, i en svær pick-up, og helvete er i gang. Norris fortsetter litt i samme stil som Missing In Action enmannshær karakteren, og det er lite martial arts/karate å finne her, men han har jo knapt med tid, for her skytes det fra alle vinkler, og det tar jo helt av mot slutten, der ene lastebilen, fullstappet med bad guys, ankommer med alle slags våpen, og det plaffes løs i alle retninger, og nei, er man glad i denne type b-film action, er jo filmen er must, men foretrekker nå den litt mer "seriøse" og karakterdrevne Chuck Norris filmen Code of Silence, der kom ut samme året. Uansett, der handlingen bikker litt, er det ingen tvil om at Richard Lynch står igjen som en av de ondeste og mest uforglemmelige skurkene fra Cannon-Norris eraen. Tross av hans sadistiske handlinger, er han likevel ikke immun mot frykt, og har gjentagende mareritt om nettene, der Chuck Norris stadig hjemsøker Rostov, og sistnevnte får ikke ro og fred, før han kan gjøre seg av med sin bitre nemesis. I en mindre rolle, tidligere ut, treffer vi på den herlig sleske skurkeskuespilleren Billy Drago, som jo ville ende opp som hoved bad guy i en annen Chuck Norris film, via Delta Force 2: The Columbian Connection (1990), men han har det med å bli slått, sparker og skutt i familiejuvelene, og skuffer selvsagt ikke her heller, da Rostov markerer sitt revir, bad ass style, ved å konfrontere Drago, og smelle huet til dophuekjerringa hans i kokainfatet, så snifferøret havner opp i hjernen hennes, deretter skyter han bjellene av sin rival, og avslutter med å slenge dopingdama ut av vinduet og bare forlater lokalet, som om det er business as usual. Filmen forsøker også inkludere ei litt for nyfiken kvinnelige tv-journalist, som ja, jeg er glad ikke fikk for mye tid, for makan til irriterende kjerring, og nei, hakket over Missing In Action (1984), men makter ikke å matche kvaliteten til Code Of Silence, tross ekstreme mengder med action og galskap. Likevel, av og til er det helt okei å bare ta seg en rykende varm pizza og kald drikke, og lene seg tilbake å skru av topplokket og nyte litt overdose av 80-talls cheese, og lander på samme rating som ved tidligere besøk: 7/10 Eve of Destruction (1991) av Duncan Gibbins "Well this is quite some toy you have yourselves here gentlemen. I suppose you want me to put it back in its box." Eve VIII er det aller siste innen menneskelignende roboter, der har som funksjon å bidra til at militæret står foran en mulig revolusjon innen fremtidig krigføring, og hvor skaperen Dr. Simmons (Renée Soutendijk) har laget en komplett nøyaktig kopi av seg selv i Eve VIII, inkludert minner og det hele. Problemet oppstår derimot, når Eve VIII blir satt ut i den virkelige verden, og havner kjapt i trøbbel når hun motsetter seg en gruppe ranere, og blir ved et uhell skadet i samme situasjon, der forårsaker en øyeblikkelig kortslutning i hennes minnebank, og snart har militæret et tilsynelatende ustoppelig mekanisk problem å ta seg av, før omverden får snusen på hva som faktisk har skjedd, og ikke minst unngå at flere blir skadet i alt kaoset. Gregory Hines spiller mannen som skal forsøke å stoppe den sexy og skyteglade kvinnelige roboten Eve VIII, men det blir letter enn sagt, for hun er like slu og utspekulert som sin skaper, og er alltid et steg foran sine fiender. Ville så gjerne like denne, men innså tidlig ut at den virker mest som ei tv-film i produksjon og stil, mens Hines virker mer mekanisk i innsatsen enn roboten, og har null kjemi i hop med sin kollega i Renée Soutendijk, der heldigvis gir litt ekstra, da i to ulike roller på en og samme tid. Joda, det er jo noen mildt sagt ville scener her, der flotte og morderiske Eve VIII biter snurrebassen av en kåt stakkar, innpå et sleazy motell, eller en vill biljakt der ender med at en jappe-kødd får så hatten passer, men håpet om ei Terminator møter Species endte opp i en ganske så middelmådig og forglemmelig sci-fi/action thriller, der man tvilsomt vil se igjen med det første. 5/10 ’Gator Bait (1974) av Beverly Sebastian og Ferd Sebastian Når to kåte bondetamper, langt uti de dype Cajunsumpene, bestemmer seg for å "sjekke" ut den lokale rødhåra villkatten Desiree (Claudia Jennings), ender det i total fiasko, spesielt for en av gutta, som blir ved et "uhell", skutt i hodet og hvem får så skylden? Jo, Desiree og snart er hun fritt vilt, for både ei innavla gjeng med skyteglade hillbillies samt noe udugelige politifolk. Vel, gikk inn med lite håp om en lovende rape and revenge kult-perle, ala Thriller: A Cruel Picture (1973), og den første halvtimen åpnet lovende og fartsfylt, men så ble det en meget lang og seig siste time, der føltes ut som en mindre evighet av gjentagende og umorsomme forsøk på sleazy sex-humor, eviglange båtjakter, og masse unødig pjatt samt en halvveis gjennomført fight, som også varer altfor lenge. Likevel, overraskende flott (visuelt) filmet, der sumpen virkelig gir det en ekstra stemning, og hvor deilige Claudia Jennings fremstår som en sjarmerende, sexy men også litt uskyldig "sumphulder", som skal forsøkes å "temmes" for noen kåte svin, og vel, det blir ikke så lett nei, men kunne fint vært foruten scenene der hennes yngre (så mistenkelig ung ut) søster blir forsøkt voldtatt og overfalt, og helst hatt litt mer Cajun-action, for fokuset på humor og slapstick klisjeer ble for tyngende, og etter hvert repeterende. Alt i alt, tar man bort flotte Jennings, sitter man ikke igjen med stort mye til underholdning, men musikken, stemningen og hovedrolleinnehaveren bidrar til at den unngår lavere rating, og blir så med en skuffende: 4/10 Batman: The Long Halloween Part 2 (2021) Overmelking deluxe, og knapt 15-20 minutter ut, og man hang med hodet og vurderte å gi opp, og sette på noe annet, ettersom lysten til å avslutte natta med nok ei skuffende film, var ikke så fristende. Hvordan disse to middels-svake animerte filmene har fått så skyhøye ratings/skryt, er vanskelig å forstå, men ja, dette var meget ujamn og til tider elendig animert arbeid, der det i perioder varierte fra absolutt flott, til gjennomført elendig og lat innsats, og hvor mange ganger dro man frem den ihjelbrukte og fæle superhero poseringen til Catwoman? Selv skurkene virket å forsøke på superhero posering, i det de fikk juling og gikk ned for telling, og nei, kunne blitt en interessant drikkelek, hver gang superhelt posen blir benyttet, mista raskt tellingen. Husker fint lite fra del 1, som en så i fjor sommer, men del 2 var en eneste lang røre, og gikk rett i søpla i morgentimene. Leit å se hvordan animasjonen har falt så til de grader, sammenlignet med de mesterlige filmene og tv-serien fra 90 og tidlig 00-tallet. Hadde det ikke vært for fast forward, ville raten mest sannsynlig gått enda lenger bakover. 4/10
  9. Death Hunt (1981) av Peter R. Hunt "We've been hunting a man who knows how to live off the land and use it to reign." Når den hardføre einstøingen Albert Johnson (Charles Bronson) brått avslutter en stygg hundekamp, havner han så raskt i klammeri med hundeieren. Dette blir så opptakten til ei voldsom og blodig menneskejakt, der skal føre ei gruppe med skyteglade jegere ut i en bask og nådeløs vinter, da i håp om å få has på deres bytte. Men problemet er bare det at de er ikke klar over hvem de virkelig har med å gjøre, og vil snart prise seg lykkelige om de kommer med livet i behold, ut av den intense krigen. Gjensyn med denne tidvis så solide og velspilte action-thrilleren, der benytter seg godt av Canadas vakre men slu villmark, og ikke minst to av filmverdens tøffeste karer, der Lee Marvin og Charles Bronson holder spenningen i gang, med en følelse av at filmen og karakterene nærmest kunne vært ei slags 30-talls Rambo: First Blood (1982), med en hardfør outsider (Bronson) som havner på kant med loven, og inn kommer all slags uvesen med våpen og likevel ledes denne triggerhappy gruppa med bondetamper, veteraner og ridende politi av en annen aldrende grinebiter (Marvin), der minner litt om Richard Crennas rolle i nevnte Rambo film, der det er en gjensidig respekt mellom de to hardhausene, men også vissheten om at noen må vike, ettersom det er nye tider på gang, og deres type er ikke spesielt ettertraktet i det "moderne" samfunnet lenger. Filmen er spennende og innehar noen heftige og ganske så nasty actionscener, der hoder, hjerner og annet blir skutt/blåst bort med rå kraft, og filmen både ser og føles mer ut som en fra 70-talls eraen, og er vel kanskje en av de aller siste, virkelig kvalitetsfilmene til Bronson, før det ble mer "rett på video" type b-film ala Cannon Pictures, for mesteparten av hans resterende karriere som filmstjerne utover 80 og tidlig 90-tallet. I andre roller (av ei rekke velkjente navn og fjes) finner vi vakre Angie Dickinson, der i grunn føles litt "bortkastet", og kunne vel også vært foruten hennes innsats, da det kun er med på å nedjustere et eller godt tempo, men fortsatt ei flott dame, og så har man jo Andrew Stevens som en noe snobbete politimann, der snart lærer seg å bli "sivilisert" som resten av følget, og Ed Lauter (en herlig Bronson kjenning), Carl Weathers, William Sanderson og nei, Death Hunt er definitivt verdt å se, om en er glad i denne type action. 7/10
  10. Ikke mange filmene en så forrige uke, og over helgen. Godt mulig en heller treg/svak start på fredagen gjorde sitt, men som heldigvis ble avløst senere, da med ei fantastisk gjensyn av en litt oversett Walter Hill perle: Us (2019) og Crimson Peak (2015), huff, 4 timer (til og fra) man aldri vil få tilbake. Første av de to skrekkfilm nedturene, åpnet vel noenlunde "lovende", men så begynte tiden å stå bomstille, og nei, sjeldent en må ty til fast forward knappen, og såpass ofte. Men uten dens "hjelp", ville nok ratingen falt desto lenger nedover, og Crimson Peak bedret ikke humøret så altfor mye, men takk og lov for at man valgte å bryne seg på den mesterlige og barske Southern Comfort (1981) av Walter Hill, for ja, en trengte virkelig litt "trøst" etter to så lite "imponerende" skrekkfilmer. Gidder ikke kaste bort et sekund mer på de to skrekkfilmene, og bare slenger ut hva en fikk igjen, sånn til og fra nedenunder: Us (2019) - 3/10 Crimson Peak (2015) - 4/10 New Alcatraz (2002) av Phillip J. Roth Et toppmoderne høysikkerhetsfengsel, satt langt uti det kalde Antarktis, blir omtalt som det nye Alacatraz grunnet ryet som nærmest umulig å rømme vekk fra. Vel, ting forandres rimelig kjapt, i det beboerne finner ut at en gedigen monsterslange har ankommet bygningen, da vekket til live grunnet en naiv avgjørelse, og er plutselig veldig klar for å meske seg i flest mulig mennesker som mulig. Nok ei b-film med monsterslange og avdanka film og tv-stjerne fra 80 og 90-tallet, ledet da, av tidligere Louis and Clark stjerna Dean Cain, som en har blitt vant med å se i slik "kvalitetsfilm". Noe mer skuffende var det å se igjen Craig Wasson, som på 80-tallet medvirket i en rekke solide og underholdende skrekk-thrillere, deriblant Ghost Story (1981), Body Double (1984) og Nightmare on Elm Street 3 (1987). Men her sitter han mest i en "gamingstol" og lager grimaser, mens han ser på utallige tv-skjermer og banner og er frustrert over denne kjipe slangen, som farer rundt i mørke og gassfylte korridorer og fyller seg opp med kropper og lik. Nei, definitivt en svakere og mer kjedelig affære, enn Python (2000), og mest sannsynlig også en mye mer lavbudsjetts produksjon, så nei, dette var ei døll nattfilm, og ender med en: 3/10 Southern Comfort (1981) av Walter Hill "It real simple... we live back in here... dis is our home, and nobody don't fuck with us." Det som kun var ment å være nok ei letthjerta militærøvelse, lagt uti de dype Louisianasumpene. Ender i stedet opp som et altfor virkelig mareritt, når en mindre gruppe soldater fra heimevernet, bestemmer seg for å tjuvlåne to båter. Og denne tilsynelatende lille misforståelsen, blir ikke særlig godt mottatt hos de rette eierne, der består av en gjeng ihuga Cajunjegere, som kjenner til sumpområdene som om der var deres egen lomme. Dette fører til slutt det desperate soldatfølget uti i en privat og meget ondskapsfull kamp for overlevelse, fanget uti ugjestmilde og ukjente forhold, og satt opp mot både skyteglade og hensynsløse jegere, men desto mer, hverandre. Nå dette var jaggu meg en utmerket lørdagsfilm. En man ikke har sett siden, vel, altfor lenge, og tror ikke man ble for imponert første besøket, men ny runde, og en helt ny film var det man fikk igjen. Slikt skjer ikke for ofte, men dæven så deilig følelse når det hender. Uansett, Southern Comfort er en gjennomført spennende, velspilt og utrolig tøff overlevelsesthriller, med mulig litt krigs-drama på overflaten, og der vi følger en spøkefull gruppe med soldater, der flesteparten virker mer opptatt av å få full score med noen innleide damer, som de skal treffe på senere. Vel, moroa tar brått slutt, i det følget stikker av med to båter, og havner midt opp i en brutal kamp for tilværelsen, og der de går fra å være øverst på næringskjeden, til å bli sett på som fritt vilt. Her hjelper det ikke på med løsskudd og fancy planer, ettersom fienden er stort sett usynlig, og stiller med skarpladet ammunisjon i hopetalls, samt kjenner territoriet inn og ut. Noe som blir etter hvert benyttet om til en ond og utspekulert "kattens lek med musa", når alt fra hjemmesnekra feller, psykologisk krigføring, og splittelse av motstanderens egne, blir satt ut til verks, av typen splitt og hersk, som råder høyt i alt kaoset. Man føler virkelig med gutta som da ender med å bli fremmede i sitt eget land, og snart får lære, at man trenger ikke dra til Vietnam for å oppleve helvete på jord, da er det bare å kødde med feil type bondetamper uti de dype og ubarmhjertige sumper, så kan det bli raskt meget interessant. Walter Hill makter å holde på intensiteten og spenningen fra første skudd, og helt til slutten, der attpåtil kan vel beskrives som en mulig "åpen" avslutning, i det at ja, skal ikke avsløre for mye, men jeg likte den langt mer i kveld, enn for flere år tilbake. Hjelper selvsagt på, at man har et likandes og barskt blanding av tøffinger og gærninger, men hvor særlig Powers Boothe og Keith Carradine, samt Fred Ward er virkelig i slaget her. Samme må sies om den ikke fullt så munnrappe Brion James, som deres "fange", og tror det var et stort pluss, å gå for såpass mange karakterskuespillere, fremfor å ha en eller to svære navn, som tar opp for mye plass, og slikt gjør at man får mer tid og interesse for resten av følget. Alt i alt, storkoste meg, og kan trygt anbefales til fans av lignende film, ala Deliverance (1971), Aguirre, The Wrath of God (1972), The Creeper aka Rituals (1977) og ikke minst Predator (1987). Rett og slett barsk og meget god lørdagsunderholdning, og denne må jeg nok oppgradere, for min eldgamle SME nordiske DVD, kom med et bilde som tja, ikke var helt verdig en slik godfilm. Må til slutt nevne at musikken og omgivelsene er virkelig med på å sette stemningen, og føler at man blir dratt med på den aller verst tenkelige våte, klamme og jævlige "speiderturen" man kan forestille seg. Må nok snart dra frem et par andre klassiske bad ass Walter Hill filmer, Hard Times (1975), The Warriors (1979) og Streets of Fire (1984) er alle på vent, og ingen tvil om at Southern Comfort har lagt et fint grunnlag for langt mer moro og hyggelige gjensyn med Hills filmer, fremover denne sommeren. 9/10
  11. Et knippe ulik film/kvalitet sett unna siste tiden: Baby’s Day Out (1994) av Patrick Read Johnson Gjensyn med denne 90-talls "klassikeren", kanskje for første gang, siden nettopp nevnte tiår, og joda, en viss eim av feel-good nostalgi la seg tidlig ut, men dette var vel i grunn syltynne greier, og ikke sjokkerende at John Hughes var involvert som manusforfatter. Likevel, nevnte nostalgi (mye hyggelige minner fra tiden man tok opp søndagsfilmen på VHS og så dem etter skoletid) og ikke minst det at skurkene (denne gang en trio) er definitivt de mest likandes av dem alle, gjør at det blir aldri kjedelig, men dæven så Joe Mantegna får kjørt seg her, ikke minst familiejuvelene hans, der filmens lille "sjarmør" ender opp med å sette fyr på understellet til hovedskurken, hvor deretter en av "medhjelperne" prøver å trampe vekk flammene, kun for å mose i stykker noe helt annet i samme sleng: Selvsagt ingen stor opplevelse, men det gikk unna, og ja, "The Three Stooges" redder det hele fra å gå i minus, og gir den så en veldig snill: 5/10 Dances with Wolves (1990) av Kevin Costner En høyt dekorert men likefult sliten og livstrøtt krigsveteran (Costner), setter ut i et dristig men mislykket selvmordsforsøk. Et der vil sørge for en viktig seier for nordstatene, da under den blodige borgerkrigen. Og som takk for innsatsen, blir Løytnant John Dunbar snart gitt langt mer fredeligere forhold å jobbe uti fra, og hvor den mystiske og ville naturen ved siste utpost, lokker frem uante følelser, og ikke minst skal medføre i et dypt og nært vennskap med en større gruppe vennligsinnede prærieindianere. Aldri sett den oppunder 4 timers forlengende utgaven, men ettersom man først nylig fant ut at DVD boksen man plukka opp for en evighet siden, inneholdt to versjoner, så hadde en egentlig planer om å dele filmen i to, og se resten i morgen. Vel, timene fløy av sted og hjalp nok på, at man har hatt et godt forhold til den originale 3 timers versjonen fra før, men litt spent på hvorvidt denne nyere ville forbedre ting, eller motsatt. Heldigvis gikk det rette veien, og fint lite å utsette, selv om enkelte scener kanskje ble litt i overkant mye, men ja, John Barry hjemsøkende soundtrack i hop med spektakulære naturscener og omgivelser, er jo definitivt viktige grunner til at enkelte stunder gir deg gåsehud, og skulle gjerne hatt enda mer bilder av præriesletter, fjell og daler, med Barrys musikk i bakgrunnen. Mye gode minner dukket også opp, da man som guttunge så flere western filmer i hop med farmor og farfar, og ville sitte med hue dypt nedi utallige bøker og tegneserier om indianere og den ville vesten, da med et romantisk og kanskje noe naivt savn, av det å kunne oppleve eller forestille seg slik vakker og ubesudlet natur. Ga originalen ei 8/10 og denne nær 45-50 minutter forlengende ender så opp i en: 8,5/10 Last of the Dogmen (1995) av Tab Murphy En tidligere dusørjeger (Tom Berenger), blir på ny hyret inn, i det 3 etterlyste fanger har satt på rømmen, langt uti ødemarka, og sammen med en ekspert innen amerikansk indiansk historie (Barbara Hershey), ender duoen opp med å finne noe langt mer interessant enn ei gruppe med desperate rømlinger, for plutselig står de ansikt til ansikt med gjenlevningene av et mystisk folk, der har overlevd i det ukjente, gjennom flere livsaldre. En tidvis godt utført spennings-thriller, der byr på gode roller fra Tom Berenger, Barbara Hershey og Kurtwood Smith, samt mye nydelig og flott natur. Dessverre en film som faller litt for mye i fella av å gjøre indianerne om til noen overmagiske skapninger, litt for mye og det, samt et klissete oppkok av overemosjonell "nå skal du føle, enten vil eller ei" type såpe-opera stemningsmusikk, som dessverre får gå igjen, litt vel mye. Likevel, Berenger er i form, men oppunder 2 timer blir dessverre altfor langt tid, og kunne fint ha vært nedjustert med minst en 15-20 minutter, eller mer. 6/10 Missing in Action (1984) av Joseph Zito Vietnamveteranen Braddock (Chuck Norris) er tilbake ved gamle jaktmarker, da i håpet om å kunne motbevise både sin egen regjering, samt tidligere fiender, i at det stadig befinner seg tusenvis av amerikanske soldater som fortsatt sitter fanget i ulike leire, godt gjemt bort fra sivilisasjonen, i de dype og ugjestmilde jungler. Gjensyn med denne "klassiske" Cannon action b-filmen, der sørget for å gi Chuck Norris en viktig suksess, samt fornye hans image som mer tidsriktig 80-talls actionhelt, og der var en av to uhyre populære filmserier for nevnte tøffing, da i hop med en annen eksplosiv Cannon utgivelse i Delta Force filmene. Usikker på hvem som sto bakom trenden med såkalte POW eller Prison of War actionfilmer på 80-tallet, men husker jo at Gene Hackmans Uncommon Valor (1983) hadde et lignende plot, men også at den var en langt overlegen utført krigs-action film, og selvsagt inneholdt en mindre gruppe med elitesoldater i ulike aldre, mens Missing in Action er jo mer i den velkjente 80-talls "enmannshær" genren, der en Rambo lignende barsk jævel, sendes ut i jungelen, og slakter hundretalls bad guys, og det hele avsluttes med overpatriotisk musikk og helten redder dagen. Uansett, Missing in Action ankom ikke så lenge før First Blood Part: 2 (1985), og ryktet skal ha det til at Cannon var interessert i manuset til James Cameron (First Blood 2) men ja, mulig de ikke strakk til i budkrigen, og gikk for billigere bidrag, samt at de forsøkte å "kuppe" kinopublikummet ved å utgi sin versjon, en stund før originalen slapp til. Missing in Action og oppfølgere ble også spilt inn samtidig, og tror jeg leste noe om at oppfølgeren, egentlig var ment å bli utgitt først, men at Golan og Globus fant ut at den var ikke like god som den tiltenkte film nummer 2, og ikke så lurt å åpne med den dårligste først, og gå på en kjip smell, så like greit å slå på stortromma og se hvordan folk reagerte. Vel, planen lyktes, ettersom de fikk en stor overraskelses hit og en som regnes av mange, blant Norris mest populære utgivelser. Regissør Joseph Zito ville jo lage mer film med actionhelten, og året etter fulgte den mye bedre Invasion U.S.A. (1985), også ei Cannon produksjon, og virket som Chuck Norris var for ei tid deres største filmstjerne, ikke at de hadde for mange å velge blant, men på actionfronten gikk det unna og fansen fikk det de ville ha, kritikerne derimot, vel som Charles Bronson sa det så fint, ettersom de ikke betaler for kinobillettene sine, så lager vi nå heller ikke film for dem. Alt i alt, Missing in Action fikk ei skuffende 5/10 tilbake i våren 2012, men fikk litt mer i utbytte i går kveld, og synes fortsatt første del, hvor Braddock sniker seg rundt om natten, i en sleazy og oppdatert 80-talls versjon og tidligere Saigon, er langt mer underholdende, enn de litt for random actionscenene på dagtid, uti jungelen. Mulig det var mer billig og mindre tidkrevende å skyte midt på lyse dagen, men skulle så gjerne sett at actionscenen ble satt til nattetid, da slikt ser så mye tøffere og har en ekstra stemning over seg, men ja, M. Emmet Walsh dukker jo opp som en komisk sidekick, og må ha gjort en såpass godkjent innsats, at regissør Zito like greit ba ham returnere, et par år senere, i en lignende actionfilm (også fra Cannon), i Dolp Lundgrens Red Scorpion (1988). James Hong fremsto tidlig ut, som en verdig skurk, bare så synd han blir "skrevet ut", etter knapt en halvtime, og derfra og ut, får vi en standard sadistisk bad guy, man har møtt på litt for mange ganger, i lignende film. Nei, fikk så nevnt litt mer igjen i går, og ender så med en veldig snill: 6/10 Timerider: The Adventure of Lyle Swann (1982) av William Dear "Who are these assholes?" En dyktig terrengsyklist ved navn Lyle Swann (Fred Ward) blir ved et "uhell" sendt tilbake over 100 år i tid, og havner midt oppi den ville vesten, der han ikke akkurat blir særlig varmt mottatt, men finner snart ut at hans talent samt kjøretøy, vil komme godt med, i å skaffe seg både nye venner, og ikke minst fiender i hopetalls. En av disse 80-talls tidsreise filmene, man lenge har hatt liggende på vent, men med den kjipe nyheten om Ward for ikke langt tilbake, følte jeg at man kunne like greit gi den en sjanse i går, og tja, tross et potensielt interessant plot, og mange likandes folk, så føles det hele rimelig billig levert. Jeg mener til tidsreise film å være, så har man Fred Ward kjørende rundt på sykkelen sin, langt uti å ørkenen i 1/3 av filmen, og fortidsscenene består stort sett av småkomiske scener der redneck skurker til hest, forsøker å skyte "maskinen" i fillebiter, eller stjele den. Så har man den alltids sjarmerende Ed Lauter som prest, og den flotte Belinda Bauer som skyteglad Cowgirl. Ward gjør så godt han kan, med det lille han få å jobbe ut i fra, og handlingen blir kun halvveis, og synd, for i de rette hender, kunne dette kanskje vært litt mer imponerende. 5/10 Rambo: First Blood Part II (1985) av George P. Cosmatos "To survive a war, you gotta become war." John Rambo (Stallone) får ei unik mulighet til å bli benådet fra sin lengre fengselsstraff, men da må han først lære seg å spille på lag med en gruppe spesial soldater, der vil gi den tidligere høyt dekorerte krigsmaskinen et topphemmelig oppdrag, i å gå dypt inn i fiendeland og sørge for å returnere med potensielle fotobevis, om at amerikanske fanger fra Vietnamkrigen, fortsatt holdes til fange. Men Rambo har ingen planer om å spille snill og lydig gutt, for noen tvilsomme byråkrater i dress og slips. I stedet bestemmer han seg for å ta saken i egne hender, og redde ut så mange av sine gamle kompiser og kolleger, som det er mulig å gjøre, samt lage et realt helvete på jord, for de som er ansvarlig for ugjerningen, og det gjelder på begge sider. Tok meg nesten et år, men nå kunne en jo nærmest (i likhet med Missing in Action), "feire" 10 år siden forrige gang man så Rambo 2, og håpet vel at der Missing in Action steg et ørlite hakk på rating stigen, ville det samme smitte over til First Blood Part II. Slik gikk det dessverre ikke, denne gang heller. Man vil liksom så gjerne få mer ut av den, men fallhøyden fra den fantastiske og intense originalen, og ned til mer erke typisk 80-talls jungel-krig action, er altfor stor, og forblir en av de som ikke lar seg imponere eller underholde for mye av Stallones forsøk på å gire opp filmserien med ekstreme menger av action og en massiv dose med killcount på menyen. Tror noe av hovedgrunnen til at verken del 2 eller 3 har funka, er ikke bare hvor gjennomført god og velspilt originalen var, men det at man endte med å se ufattelig mange filmer, der var bokstavelig talt enten parodier eller rip-offs av Rambo 2, og hvor flere fremsto som langt mer givende (for min del), og ble i ettertid litt "vanskelig" å ta den mer grovalvorlige og patriotiske delen i Rambo oppfølgerne, for seriøst, når en stadig ville se for seg Weird Al Yankovic eller Charlie Sheen, ja til og med søte Mowgli i Gremlins 2: The New Batch (1990), lage komiske grimaser og lage gryntelyder og Rambo aktige one-liners, og ja, selvsagt ikke Stallones "feil", men film 2 nummer ble langt mer ikonisk i stil, utseende og hvordan den type film skulle gjøres fremover. For her får man jo nærmest en eneste stor reklame innslag for typiske Rambo "gadgets", alt fra nærbilder av blodsprengte biceps, til Rambo-kniven, Rambo-buen, Rambo-svettebåndet, Rambo-sveisen osv, osv. Alt dette, gikk igjen i utallige komedier og parodier, så når Sly forsøker å være grovalvorlig blir det vanskelig å holde seg stram i maska, for enkelte scener er så ufattelig komiske at de lett overgår de man ser igjen i UHF eller Hot Shots! Part Deux. Vel, en ting som alltid skuffer eller irriterer meg, er jo det at en ung James Cameron (mulig før Terminator) bidro med manuset, og som igjen mest sannsynlig ble tungt omgjort av Stallone selv, og det å lure på hvordan ting kunne ha blitt, dersom Camerons utkast forble mer gjeldende. Ellers føles det totalt bortkasta og ha tøffinger som Martin Kove involvert, mest i bakgrunnen da det ville jo ha vært interessant om han og et par av de andre innleide soldatene til (Charles Napier) hadde blitt med uti jungelen, fremfor ei fotomodell som selvsagt bedyrer sin store kjærlighet for Amerika og Sly, og ja, det endte jo "lykkelig", not. For potensialet med disse innleide og tvilsomme soldatene i hop med Rambo og sett hvordan de ville gå seg til under kamp, hadde nok bikka ratingen betraktelig, eller så vil man gjerne tro det. Richard Crenna får ikke mye å jobbe med han heller, og nei, så har man skurkene i fangeleiren, Stephen Berkoff er en fryktinngytende type i kald og sadistisk nazi-lignende bad guy roller, men ja, vi får den typiske torturscenen, helten selvsagt tåler alt og så har man den random sovjetiske muskelbunten som ja, glemt helt navnet på han, men gikk rett ut igjen av filmminnet, og nei, action delen er selvsagt massiv og meget godt utført, skulle vel bare mangle, med tanke på hvor mye penger filmen kosta i sin tid. Så for de som kun vil ha mer action og høyest killcount på menyen, så ja, da er vel denne en innertier. Men er man ute etter en virkelig god og velskreven/spennende og intens actionfilm, ala forgjengeren, så kan det bli en solid nedtur, og slik forblir det nok for meg. Alt i alt, det beste med Rambo 2, er at man fikk lignende og langt mer givende utgivelser, ala Commando (1985), der sistnevnte heldigvis ikke går i samme fella, og tar seg selv blodalvorlig, men har sjarm og glimtet i øyet, og klart, mye skyldes jo Arnold Schwarzeneggers tilstedeværelse, men manuset og tempoet er jo som natt og dag, til forskjell fra Rambo 2 og Missing in Action. Men smak og behag, og nei, tror jeg lar Rambo 3 ligge på vent, for den huskes som den soleklart svakeste, og mulig en heller vil gi Rambo (2008) en ny runde, selvsagt den ukutta versjonen, for den var langt mer givende, og huskes som en av de bedre actionfilmene fra 00-tallet. 6/10 Python (2000) av Richard Clabaugh "Somehow, I thought it would be bigger." I det ei kløne åpner (på kapteinens ordre) en svær kasse med noe stort og farlig, langt oppi lufta, blir det opptakten til et vaskeekte mareritt for de uheldige beboerne ved Sleepy New Haven, der får seg en real nasty overraskelse, i det en gigantisk monsterslange, starter en privat krig mot alle som kommer i dens vei. En av sikkert utallige slange, krokodille, alligator, Komodo osv monster-skrekk filmer der ble til i kjølvannet av suksessen til Anaconda (1997), og her er vel også Sy-Fy Channel i bakgrunnen, i kjent stil med et knippe velkjente 80-talls navn/fjes, litt tits and ass og latterlige spesialeffekter, og vips så har man oppunder 1 time og 40 minutter med b-film moro. Navn som Robert Englund, Casper van Dien, William Zabka, Wil Wheaton (med lilla hår), Dana Barron, Jenny McCarthy og Ed Lauter i et veldig kort innhopp. Blunker du, så er han borte vekk, og hadde vært interessant å fått vite hva han fikk ut av en såpass gjennomført bortkasta rolle, men godt mulig lønna var god for 5-10 sekunder, til og fra. Van Dien og Englund virka som en duo der gikk godt i hop, så jo en annen latterlig b-film med de to, også der hadde Englund en tropisk hatt på hue, store deler av tiden. Tross såpass mange likandes og noenlunde kjente folk (hvert fall om en er glad 80 og 90-talls b-film), så er dessverre hovedrollen gått til en rimelig kjip og lite likandes fyr, der tar opp altfor mye tid. Kjøpte ikke den "uavgjort" fighten mellom han og Zabka, nesten synd Ralph Macchio ikke hadde landa hovedrollen i stedet, kunne vært moro. Til b-film med monsterslanger og en haug av klisjeer, funka det overraskende greit, størsteparten av tiden. Dessverre faller det litt i gjennom siste akt, hvor de gjenværende 10-15 minuttene, føles mer ut som en halvtime, og det gikk meget sakte av sted. Slikt kan ikke ignoreres, og blir så med en: 4,5/10
  12. Diverse film sett siste tid: Hatt liten filmappetitt den siste tiden, men prøvde meg på 3 stykk i går kveld, og ble heller skuffende opplevelse. Ingen tid til noe lengre omtaler, og ettersom få av filmene ga meg noe særlig skrivelyst, blir det bare deretter. Nobody (2021) av En eller annen Av en eller annen grunn, ble man tidlig med på "hypetoget", og første halvtimen (til og fra), hvert fall frem mot buss scenen, så lå det an til en snill 7/10, men deretter og ut, mista jeg fullstendig interessen og ratingen datt raskt nedover i samme takt. Det som virket som utmerket fredagskveld moro, med pizza og god drikke, sklei rett inn i enda en ny generisk og døll actionfilm, der hovedkarakteren blir om til en smug og selvgod supermann, og hvor det bygges opp mot en verdig superskurk i andre enden, som egentlig bare var rimelig kjip og forglemmelig. Burde skjønt hintet med John Wick (referansen på DVD coveret), også en filmserie man ikke ble spesielt imponert over, tross av at førstefilmen var godkjent, så satt en å smågjespa seg gjennom 2ern, og ingen interesse av å se noe mer fra den kanten. Nei, denne går rett ut igjen, og trøsten er at man bare brukte 20-25 kroner på den, og for lignende og langt mer givende action underholdning om en helt "vanlig" sliter, som egentlig er en drapsmaskin, så blir det nok til at man drar frem True Lies (1994) og A History of Violence (2005) når den slags er aktuelt og havner til slutt på en: 5/10 Cruel Jaws (1995) av Bruno Mattei Visstnok et skikkelig oppkok av alt mulig slags b-film klipp, arkiv opptak, Star Wars soundtrack og selvsagt overdose med gjenbruk fra regissørens mye tidligere "klassiker" The Last Shark (1981), der hvert fall kunne skryte på seg en viss kult-komedie stil, med mye latterlige hendelser og nei, selv om denne kom i 1995, høres det ut som mye av filmmusikken er fra 80-tallet. Alt i alt, en ganske tam Jaws rip-off, der det er ikke så mye mer å skrive om, og slutter med en: 4/10 Turbulence (1997) av Robert Butler Måtte se igjen en Ray Liotta film, og denne har man jo vært innom tidligere. Uansett, et par kriminelle blir beordret om bord et svært fly, i retning Los Angeles, og vel, en av dem må på do, og da vet man at noe fælt snart vil skje. Liotta prøver å sjarmere flyvertinnene før psyko-killeren stormer løs og begynner å strangulere og slakte for fote, alt mens søte Lauren Holly (rødtoppen med sprettrumpa fra Dum og Dummere) må forsøke å balansere mellom å være den kvinnelige "John McClane" og en førsteklasses flykaptein, og nei, en festlig og tempofylt action-thriller med julestemning og kanskje ikke blant Liottas beste, men absolutt en film som man nøt på en sen fredagskveld. Den ble kanskje ingen stor kinosuksess, men fikk nå hvert fall 2 oppfølgere, og virker som en der mange har et godt øye til. 6/10 Unhinged (2020) av Derrick Borte En godt overfødd Russell Crowe, har en meget dårlig dag, og bestemmer seg for å overføre litt av "moroa" i retning en ung mor, som er litt for aggressiv med bilhornet. Og vips så er vi midt opp i en ellevill biljakt. Så litt frem til denne, mye grunnet at folk virket å hinte om en slags moderne The Hitcher (1986), men føltes kanskje litt mer som en Falling Down (1993) light utgave, bare med Walter Sobchak (John Goodman) i total oppløsning som D-Fens, og skulle så gjerne hatt Crowe forbli værende mest mulig i bilen, og ikke så mye til fots. Nei, ikke i nærheten av å matche nevnte kult-klassikere, men likevel forfriskende å se Russell levere varene, tross av at han ikke får så mye igjen fra sine mindre imponerende motspillere. 6/10 The Triangle (2005) av Craig R. Baxley En miniserie fordelt på 3 episoder og oppunder 4-5 timer i total. Fokus på båter som forsvinner langt ut i havet, og mystiske oppdagelser av gamle skip og fly, som forsvinner igjen, samt en rekke dødsfall, hvor noen få overlevende og ei gruppe med spesielt utvalgte, blir bragt inn av en rik businessmogul, i håp om å løse gåten om hva som egentlig foregår. Slettes ingen dårlig tv-underholdning, men siste timen ble kanskje noe vel overlang, men er man fan av tidsreisefilmer til havs og båt, ala The Philadelphia Experiment (1984) og The Final Countdown (1980), så kan denne være verdt å sjekke ut. 6/10 Arne Dahl: Misterioso (2011) av Harald Hamrell Første episode av sesong 1, og spredd utover 2 deler på ca: 90 minutter hver, og ja, typisk svensk krim, med klisjeer på rekke og rad, fra den dødstrøtte og overarbeidete hovedrolleinnehaveren, som virker å være på kant med familie/kone, og søker trøst i muligheten om å bidra i en helt nyopprettet spesialenhet som skal ta for seg flere brutale drap, på ulike svenske businessmenn. Kunne godt ha trengt litt nedjustering i tid, for over 3 timer, ble altfor mye. Likevel, tar ikke lange tiden før man får sansen for gruppas medlemmer, særlig den litt småklønete veteranen Viggo, der alene flyr til Talin for å kicke ass, Dirty Harry style, og blir spikra levende til en murvegg, eller den snille kjempen Nyberg, samt finske snobben og bedreviteren Søderstedt, men er allerede halvveis i gang med episode 2, og virker som ting blir litt mer sammensveisa fremover, så ikke umulig at ratingen også vil bedre seg med tid. Men første episode ble en heller ujamn affære, og litt for "safe", så blir kun med en: 5,5/10 Farlig Farvann (1995) av Lars Berg "Ikke FAEN! Jeg blir med deg!" Under et mislykket ransforsøk, ender den mye omtalte "mesterkriminelle" Falken (Nils Ole Oftebro) plutselig opp i ei vill flukt med en kvinnelig bankansatt samt en munnrapp småkjeltring, og hvor følget snart søker ly ved en liten værbitt øy, der det til slutt eskaleres med en psykologisk kamp mellom kjeltringene og gislene. Norsk "filmklassiker" det her ja, nesten på vippet til kultkomedie, ettersom de første 15-20 minuttene var så ufattelig komisk og fartsfylt, med noen hysteriske replikker på rekke og rad, oftest ut av Morten Faldaas latterlige bondetamp karakter, der ser ut som han har sovna under en Wam og Vennerød produksjon anno 1985, og våkna opp i 1995, klar for ny dyst: "Skal'n drite i bilen da eller?" "WOOØØØIH, detta gikk jo jævlig bra!" Men lite slår Nils Ole Oftebro, da som bad ass hardkokt mester raner, der flyr rundt i sorte klær, solbriller og kunne ha vært Rhinos (fra Nissene på Låven) slemme storebror. Hadde filmen fortsatt i samme tempo og amatøraktige ufrivillig komiske stil, kunne dette vært en liten godbit, men dessverre så forsøkes det å gjøre en liten og brå helomvending, i det trioen forlater fastlandet og ender opp på en liten øy, langt uti havet, med en tøffelhelt av en fyrvokter, og nei, da ble det bare langtekkig og kjedelig, selv om vi får noen småartige fighter, særlig mellom Oftebro og en tøff og innpåsliten politimann med hestehale. Anette Hoff i parykk, må jo også nevnes, der hun tidlig ut, sparker skiten ut av en politibetjent, og ja, en sånn film man bare tilfeldigvis "snublet" over på Youtube en kveld, men liten sannsynlighet for at denne vil slippes på noen fremtidig DVD. 4,5/10
  13. Diverse film sett siste tid: Scooby-Doo! in Arabian Nights (1994) av Jun Falkenstein, Joanna Romersa Scooby og Shaggy ender opp langt uti ørkenen og til slutt i riket av ei styrtrik hersker, hvor duoen får seg "drømmejobben" som prøvesmakere for uendelige mengder med mat og drikke, men hvor baksiden er at det er ment å sikre deres arbeidsgivers helse, fra å bli forgiftet av sine mange fiender. Ja, er det en ting man har smertefullt lært, av utallige Scooby-Doo eventyr/filmer, er at de med kun Scooby og Shaggy, er oftest ikke verdt å se, ettersom den eneste der har vært sånn noenlunde "givende", kom vel gjennom 80-talls filmen, The Reluctant Werewolf, men også der føltes en halvveis gjennomført 15-20 minutters episode, altfor langt dratt ut, i nesten 90 minutter med den samme sketsjen, igjen og igjen og igjen. Men når de to hovedkarakterene knapt er med, i mer enn maks 5 minutter, til og fra, og en i stedet bys opp til meget irriterende og kjipe "gjestekarakterer", burde en nok ha skjønt hvor det ville bære hen. Kun for de som må se alt med Scooby-Doo logoen inkludert. 3/10 The Thing About My Folks (2005) av Raymond De Felitta Far-sønn roadtrip komedie, der Paul Reiser og Peter Falk ender opp på en liten men minnerik biltur utpå landet, etter at sistnevntes kone, etter flere tiår, plutselig sier takk for seg og forlater gubben. Sett før, men var liksom skråsikker på at det var langt flere år siden, og nei, gjensynet i går påminnet meg om at det holdt nok med et besøk. Reiser har jeg aldri likt, vel, minus rollen som en slesk og slu jappe-businessmann i Aliens (1986), men ja, der stopper det. Falk derimot, vel, han får dessverre ikke mye å jobbe med her. Mye gjentagende prompehumor, der ikke var morsomt første gangen, så kjører vi på ørten runder til, og nei, for en nostalgisk far-sønn biltur, er det nok langt bedre lignende filmer å se på sene søndagskvelder, da enn denne middelmådige komedien. 5/10 Beck 43 - Ett nytt liv (2021) av Pontus Klänge Avslutningen på de første fire nye Beckfilmene (nr. 42) var noe så sjeldent som en der bikka akkurat opp i en meget snill 6/10, men tross gjensyn av Steinar og at Beck virker å ha kommet seg litt til hektene igjen, blir denne filmen litt for klisjespekka, og innehar for mange karakterer i "hvem gjorde det, og hvem er hvem" blant skurkene. Fint å se Martin tilbake på jobb, men tja, kun 3 filmer igjen (håper jeg) og nei, da får det holde, og så vil en nok omsider dra frem sesong 1 (1997-98), sesong 2 (2001-02) og sesong 3 (2006-07), til senere høstkvelder. 5/10 Beck 44: Rage Room (2022) av Pontus Klänge Kun 2 filmer igjen, men tja, sitter med en lei følelse av at noen vil forsøke å tvinge ut enda 4-8 filmer med "cameo" Beck og grannen i et par småscener, og skulle ikke overraske om de vil forsøke å presse ut ei spin-off med barnebarnet til Martin, som virker å ha plutselig "sprudlet til" og er nesten litt for festlig i de små scenene han har medvirket i, men også da spilt av en helt annen skuespiller, enn de tidligere filmene. Nei, humordelene er oftest småtørre, og stadig fokus i retning Oskar og hans lite vellykkede dating liv, der han taster i vei med ulike damer på Tinder, og det var ikke særlig morsomt første gangen, og nei, dette er nok en av de svakere filmene, men greier ikke å bli særlig mer streng, så lenge Beck og Grannen stadig er med, tross ørlite scenetid til sammen. 5/10 Scooby-Doo and the Ghoul School (1988) av Charles A. Nichols Enda ei impulsiv, drevet av ren nostalgi DVD innkjøp, og ikke like fæl som Arabian Nights, men dæven, de overmelka Scoob-Doo og Shaggy hardt på 80-tallet, og igjen en "historie" der innehar såpass syltynt plot/karakterer og fint lite spenning eller mysterier, at det skulle foregå over pluss 90 minutter, er litt vel i det lengste. Uansett, Scoob, Shaggy og den alltids irriterende Scrappy-Doo er utpå tur langt uti huttiheita og ender opp som gymlærere for en jenteskole, men der alle er ulike spøkelser, monstre og forheksede elever. Naboskolen er en ren militærskole for gutter, og en kommende volleyballturnering, og der gutta har vunnet samtlige år på rad, og jentenes foreldre ønsker at nok er nok, og setter sin lit til at de nye gymlærerne vil forandre på tingenes tilværelse. Kjipe skurker, og stort sett småirriterende karakterer, men noe med 80-talls animasjonen som gjør at en ikke går et hakk lenger ned og blir så med en ny skuffende Scooby-Doo film utpå de sene netter: 4/10 Beck: 58 Minutter (2022) av Lisa Ohlin Kanskje på tide å omdøpe serien til "The Alex Beijer Show", ettersom tidligere hovedkarakter, er knapt mer med, da som nostalgisk "statist" i hop med Grannen, og nei, håper på en litt mer verdig avslutning for de to sistnevnte, da man nå har kun en film igjen, og nei, 58 Minutter er vel ikke en som henger for lenge igjen i minnet, men blir akkurat helt okei kveldsunderholdning. 5/10 Scooby-Doo and the Cyber Chase (2001) av Jim Stenstrum Blir nok den siste Scooby filmen man begir seg inn på, hvert fall for denne gang. Mye gode minner om den gamle tv-serien fra mang en tidlig lørdagsmorgen på 90-tallet, men hvor filmene makter sjeldent å holde samme sjarm, humor og spenning, utover 70-90 minutter av gangen, og tar en med slett og generisk animasjon, tamme skurker og nei, da blir dessverre filmens lille nostalgiske høydepunkt, hvor gjengen treffer sine gamle versjoner i et tv-spill, ikke nok til å løfte på hva man får igjen, og blir nok en småkjip rating av: 4,5/10 Tenebre (1982) av Dario Argento En amerikansk forfatter får så vidt kommet seg ut av flyet fra New York, i det han blir innhentet av sine egne verker, da nyheten om at ei morderisk gærning flyr rundt i Roma by om nettene, og slakter folk i hopetalls, og der forer sine ofre med sider fra sitt idols siste bok. Tredje forsøket, og det vil seg bare ikke. Hjalp vel ikke noe at man ikke var i særlig filmhumør i natt heller, og nei, denne forblir en liten nedtur til sammenligning med Inferno (1980) og Phenomena (1985) fra samme periode, og lander liksom alltid på samme ratingen, og selv om det åpner lovende, og en føler at denne gang, så vil ting sitte litt bedre, så stopper ting opp halvveis, og derfra venter en kun på at det skal bli ferdig. Likevel, en får jo John Saxon med hatt, vakre damer, mye visuelle og groteske scener, og ikke minst stilig kameraføring, samt utrolig fengende og småfunky synth musikk, men dessverre så funka ikke filmen nå heller, tross nesten ti år på vent, og ender dermed kun opp i ei sum av: 6,5/10 Deep Red (1975) av Dario Argento En britisk musiker (David Hemmings), blir ei sen kveld ufrivillig vitne til et brutalt mord, og hvor det snart vil lede ham ut i en dyp og etter hvert livsfarlig besettelse, etter å komme til bunns i hvem som står bakom, og hvorfor. Joda, dette var andre boller, og et langt mer fornøyelig gjensyn med en Dario Argento klassiker, der en må ha kun vært innom den over 20 minutter kortere International Version (1 time og 45 minutter), og ikke gårsdagens Directors Cut på oppunder 2 timer og 6 minutter. Uansett, den nordiske AWE DVDen for en tid tilbake, kom jo med begge, og fra før var det nok ei sliten og lite imponerende kutta versjon man eide, og sikkert da så, for samtlige scener fra i natt, hadde en aldri tidligere kjennskap til. Likevel, over 2 timer ble kanskje litt i det "lengste" laget, men aldri kjedelig, og med langt mer interessante karakterer og handling, enn Tenebre (1982). Goblin er også i storform her, og kombinasjonen av det barnslige, men creepy gjengående melodien, samt nevnte bands hypnotiske score, er med å sørge for ei helt spesiell stemning, tidlig ut. Sett før, men ja, her er det ingen tvil om at originalen til Argento der virker å komme med litt mer humor, sjarm og ikke minst en god del ekstra tidligere utelatte scener, er helt klart den utgaven man foretrekker. Ikke umulig den kan stige ved et nytt besøk (Directors Cut altså), men går så et stort hakk og litt til, opp fra ei tidligere små skuffende 7/10 og til en mer verdig: 8,5/10 The Bounty (1984) av Roger Donaldson En gruppe med misfornøyde ansatte og ikke minst store deler av besetningen, da ledet under streng ledelse av Løytnant Bligh (Anthony Hopkins), bestemmer seg for å gjøre mytteri, og hvor det vil til slutt lede til at skipets mannskap blir splittet i to ulike grupper, der må forsøke å overleve i ugjestmilde omgivelser og hverandres selskap. En av sikkert utallige filmatiseringer om mytteriet på Bounty, men der denne 1984 versjonen virker å gi filmens "skurk" en litt mer sympatisk historie, og på sett og vis funket jo dette vel og bra, selv om filmen føles ut som en der kunne godt ha vært tjent med å bli omgjort til ei miniserie, ettersom en skulle så gjerne fått litt mer ut av de mange interessante karakterene, og ikke minst når en har et såpass imponerende skuespillergalleri av talenter. Ellers må det flotte og stemningsfulle soundtracket til Vangelis dras frem. Ei blanding av farefull men nydelig musikk, som i perioder høres ut som litt "left overs" fra Blade Runner, og skulle gjerne likt å fått tak i ei CD av det, men virker å være et av disse, som kanskje aldri fikk en offisiell utgave, synd for dette var jo langt mer givende, enn Chariots of Fire og lignende, som var egentlig ganske så kjedelig, men smak og behag. Alt i alt, liker kombinasjonen av nevnte komponist sitt flotte bidrag, og de mange visuelt vakre og storslåtte bildene fra havet, særlig på kveldstid, litt "stille før stormen" type scener. Den nordiske Jupiter DVD utgaven, virker å fremheve filmen som et produkt av 90-tallet, og har helt feil spilletid, og ja, dette er jo ei 80-talls film, men kunne lurt meg litt, da Hopkins og Gibson så faktisk ut som de var på midten av 90-tallet i perioder, men ja, ender til slutt opp med en: 6,5/10
  14. Ikke blitt så altfor mye film, siste ukene, men noen gjensyn, og andre der har ligget altfor lenge på filmradaren, men først nå en har endelig fått mulighet til å se dem, og ekstra moro når de en sjelden ganger, leverer og ikke umulig at det kan bli bedre med et senere besøk: Death Machine (1994) av Stephen Norrington "With weapons like mine, and authorization like yours, we can do some serious damage." I en nær fremtid, forsøker et notorisk selskap å skape den ultimate soldat. Men grunnet flere tvilsomme resultater, blir til slutt planene skrinlagt, da i hop med prosjektets noe eksentriske skaper, (Brad Dourif). Men han har absolutt ingen planer om å forlate arbeidsplassen med det aller første, og som ei liten "takk for sist", velger han å spare det aller beste til slutt, og sender så sin personlige mekaniske vaktbikkje Warbeast, rett i strupen på de som sto for avgjørelsen om å avslutte samarbeidet. Sett før, og ville så gjerne få mer utbytte ut av den. Men tja, for lite spinnvill Brad Dourif, og for mye irriterende og kjipe hovedkarakterer, som tar opp altfor mye plass, slikt blir aldri særlig suksessfull "balanse" i mine øyne, og nei. Vanvittig kul drapsrobot/maskin, og ikke så rart, ettersom regissør Stephen Norrington, et par år tidligere, hadde jobbet i hop med Stanley Lynch på kult-filmen Hardware (1990), hvor også ei mannevond og meget kjip drapsrobot, som også så jævlig tøff ut, var gjort av nevnte Norrington (vil jeg tippe), og her får han altså muligheten til å lage sin helt egne film. Dessverre makter den ikke å matche nevnte Hardware, og noe av det skyldes hovedkarakterene (minus Dourif), og tja, selve robotbeistet, minner jo i grunn mye om Mauserene til Baxter Stockman fra Teenage Mutnant Ninja Turtles, bare at de hadde en stor appetitt på rotter og mus, mens den vi møter i Death Machine foretrekker maten, i litt større porsjoner. 5/10 The Hit (1984) av Stephen Frears "Lets get out of this fucking country!" En tidligere løsmunnet informant (Terrence Stamp), har i de siste ti årene, levd livets "glade dager", i langt mer solfylte omgivelser. Men fortiden har en lei måte å innhente en, uansett hvor langt unna man prøver å distansere seg. Og denne gangen kommer bøddelen selv (John Hurt) på dødelig visitt. En meget velspilt og flott britisk gangster-thriller, da forkledt som en ganske så mørk "road trip" film, og der benytter seg godt av Spanias vakre natur og omgivelser, samt et førsteklasses bidrag fra noen meget dyktige karakterskuespillere, i John Hurt, Tim Roth og Terrence Stamp. Denne har man hatt innom filmradaren før, men glemt litt bort, og glad den omsider returnerte, og ja, denne må også vurderes til innkjøp på forhåpentligvis ei solid Blu-ray utgave. 8/10 Night of the Juggler (1980) av Robert Butler "Hey, listen! You've picked the wrong kid." En hardtarbeidende alenepappa (James Brolin), opplever alle foreldres største mareritt, i det hans kjære datter, blir kidnappet midt på lyse dagen. Og hvor det tidlig ut, kommer frem, at dette er i regi av en meget forstyrret og hevnlysten New York beboer, men en som snart skal få mer å bekymre seg for, enn kun politi. Særlig når en desperat far, i fullt kampmodus, er mer enn villig til å endevende hele byen, da i søket etter sin datter. Wow, dette var sterk kost, og snakk om stor underholdning. Igjen føler man seg rimelig kjip, for Night of the Juggler aka New York Killer, har en visst om i årevis, men grunnet at den ikke er oppdrive på ei offisiell DVD eller Blu-ray utgave, har den kanskje ikke hatt høyeste prioritet. Men, Youtube har hvert fall to fulle utgaver liggende oppe, og nei, hva i pokker er det som gjør at denne åttitallsperlen, enda ikke har blitt utgitt i ei oppgradert fysisk versjon? For sitter med en lei følelse av at hadde den gjort så, ville nok den ufortjent svake ratingen av 6,5, (fra knappe 800 votes) på IMDb ha steget betraktelig, og vi hadde muligens snakket en av de barskeste kult-thrillerne fra det tiåret. Men, så er det vel noe med rettigheter og slik, og da kan det evigheter før ting blir gjort, og nei, glad man omsider så filmen, men denne hadde fortjent ei overlegent bedre utgivelse, og ganske så sikker på at ratingen min også ville kanskje gått opp, enda mer. Dessverre er den noe ujamne VHS bildekvaliteten, ikke i nærheten å a gjøre opp, for alt som foregår i filmen, så nei, denne vil man forsøke å følge med videre, om noen før eller siden, kommer til å gi den en verdig nyutgivelse. The Hitcher (1986) kommer jo senere i år, fra Second Sight, og det tok jo "bare" nesten 20 år, før man gikk fra en grei DVD til en offisiell Blu-ray versjon. Men nok om det. Night of the Juggler er gjennomført tøff, spennende, velspilt, og byr opp til et herlig galleri av ulike og minneverdige karakterer, da både store og små, samt en gjennomgående og vittig dialog, der tvilsomt ville overlevd i dag, og New York by og ikke minst hovedrolleinnehaveren James Brolin, er på randen av bristepunktet. Filmen kan jo egentlig oppsummerer som om du blander Death Wish (1974), Dirty Harry (1971) og Commando (1985), minus sistnevntes campy over-the-top eksplosive action, men ja, en sitter med en sterk kjensel av at regissør Mark L. Lester (Commando), må ha sett sin dose med Night of the Juggler. For i enkelte scener, var det jo umulig å ikke tenke seg scenarioet med unge Alyssa Milano (også med kort, krøllete hår og snekkerbukse) der ligna veldig på datteren til Brolins karakterer, og hvor nevnte 80-talls actionfilm, også hadde en elskende far, som ja, går hardt til verks for å redde sin datter fra skurkene. Og glemte jo nesten at Dan Hedaya (med pumpehagle) også dukker opp her, også da i en skurkeaktig rolle, og like skyteglad som Arius aka El Presidente (i Commando), og tar en med, at vi ender opp i en finale, der både ser og føles veldig ut som den fra nevnte Arnold Schwarzenegger film, da med elektrisitet, masser av damp og mørke kjellerlokaler osv, så forventet en nesten at Brolin skulle starte noe psykologisk krigføring og deretter rive av et svær kloakkrør fra veggen, og deretter kaste det gjennom skurken, og avslutte med: "Let off some Steam, Bennett!" Men der Bennett var gjennomført campy og komisk, er skurken i Night of the Juggler mer av 70-talls bad guy skolen. Han er creepy, uberegnelig og faktisk enkelte ganger, på nippet til å være "sympatisk". Legger en på småklønete, så har man jo oppskriften på en meget interessant, menneskelig og ikke minst velspilt rollefigur, der Cliff Gorman er akkurat hva Brolins fandenivoldske ant-helt trenger, for å motivere seg litt ekstra. Tror jeg stopper der, men deilig å stadig oppdage slike ikke fullt så velkjente filmperler, og deretter undre på hvor mye flere av den slags, der ligger på lur, og som ja, godt mulig en kommer seg frem til, før eller senere. Night of the Juggler, er absolutt verdt å sjekke ut, om en vil ha en real dose med fartsfylt og kaotisk New York action, og ender opp med en velfortjent: 8,5/10
  15. 1 uke og tja, ikke vært for sulten på film siste tiden. Men likevel fått meg noen meget godkjente gjensyn, og mulig funnet kanskje ei tidligere usett og potensiell liten, kan-bli-ei-perle-med-tiden film. Så alt har ikke vært helt elendig: To lite imponerende søndagsfilmer ble det på meg i går kveld: Zoolander 2 (2016) av Ben Stiller Aldri vært noen av fan karakteren og originalfilmen, men tror det ble en veldig snill rating av 5/10, for 5-6 år tilbake. Oppfølgeren er mest ei gedigen "best of" av kjentfolk, eller cameos, og det kommer såpass ofte og nei, noen små komiske scener og aldri feil med Penelope Cruz, der ble brukt som "flytevest", og minna litt om scenen der Chris Elliott brukte ei babe i "komedien" Cabin Boy fra midten av 90-tallet, også som fartøy i vannet. Nei, lite å juble over, og endte med: 4/10 Not of This Earth (1995) av Terrence H. Winkless Hvor mange ganger har Roger Corman lagd denne filmen på ny? Originalen, 80-talls versjonen med Traci Lords, og sikkert enda flere, men ja, denne lå oppe på Youtube, og hadde Michael York i hovedrollen som en eldre mann, med store problemer med blodet sitt, og ja, har man sett en av disse, så har man sett dem alle, vel, ikke helt, for 80-talls filmen inneholdt mye hud og var nok den mest underholdende, mens originalen var best, og tja, denne fra midten av 90-tallet endte man med å sovna av, så ja, nok en nedtur. 4/10 Wolf Lake (1980) av Burt Kennedy "Are you going hunting or starting a war?" Høsten 1976, og hvor man møter på ei gruppe med annen verdenskrig veteraner, der er på utkikk etter en liten helg med jakt og moro, alt iscenesatt i vakre og naturlige omgivelser. Men hyggen avtar raskt, i det gruppens staute alfahann (Rod Steiger), plutselig får nyss om at den unge hytteutleieren, viser seg å være en desertør. En liten nesten perle det her, og glad man satsa på å gi den ei sjanse utover kvelden. Aldri sett, eller hørt om før, men en fantastisk intenst og ond skurkerolle av Rod Steiger, der ender med å komme i klinsj med den yngre garde, og man får se baksiden av krigens traumatiske sider, fra to meget ulike hold, og der ene har forsøkt å unnslippe fortidens fæle minner, den andre, og eldre derimot, virker å savne all faenskapen, og gjør sitt beste i å gjenskape gamle minner, i nye trakter. Dessverre, tross en meget god og spennende første time, faller den litt gjennom de siste 15-20 minuttene, med mye mørke og grumsete scener, og tja, mulig en film man kanskje burde forsøke å finne ei bedre utgave av, ettersom denne lå oppe på Youtube, og nei, tror jeg lander på ei absolutt godkjent rating, men en der kan bedre seg noe mer, ved senere besøk. 7,5/10 Blades (1989) av Thomas R. Rondinella En tilsynelatende idyllisk golfklubb, gjør seg klart for årets store høydare. Og hvor en kommende turnering, samt muligheter for litt ekstra tv-penger, er aldri galt. Men dessverre for golfelskerne, skal alt forandres, i det en rekke uheldige utøvere, plutselig blir brutalt terrorisert, av en løpsk og mannevond gressklipper. En av mange åpenbare Jaws (1976) parodier, og en som faktisk virket litt interessant og lovende, til å begynne med. Dessverre, tross noen latterlige scener, er karakterene stort sett enten gørrkjedelige, eller meget irriterende. Det, og en altfor lang spilletid, der fint kunne ha vært nedjustert, minst en 15-20 minutter. Nei, her lykkes nok Tremors (Marksommer) filmene, mye bedre. Blade skal hvert fall ha, at den innehar som sagt noen slettes ikke gærne kills og liker opplegget med golfbane og blodtørstig maskin, der kjører rundt og skaper totale kaos. 5/10 Blinkende Lygter (2000) av Anders Thomas Jensen "It smells like rotten ass in here! I need some coke!" Ei gruppe med småkjeltringer "snubler" over en større pengesum, og i stedet for å levere dem til den "rette" eieren, bestemmer følget seg for å legge destinasjonen til langt varmere omgivelser. Men underveis, streiker bilen deres langt uti ingenmannsland, og før de aner ordet av det, står de oppført som de nye eierne av en falleferdig gammel kro. Gjensyn med denne herlige danske gangsterkomedien, som man sist så i en heller hektisk periode, høsten 2017, og glad man bestemte seg for å gi den en ny runde, for ikke ulikt samme regissørs Adams Æbler (2005), ble det en mye mer givende besøk nummer 2. Uansett, en stjernespekka film, satt til idylliske skogsområder, og hvor en gjeng med yrkeskriminelle på flukt med 4 millioner danske kroner, har håp om å søken lykken i Barcelona. Men skjebnen vil ting annerledes, og følget står plutselig bomfast, langt uti bondeland, og må prøve å komme opp med en noenlunde troverdig dekkoperasjon, og hvor restaureringen av ei gammal kro blir et greit prosjekt å bedrive de neste ukene med, samt gi dem noe å annet å slå i hjel tiden med, da enn å gjøre kål på hverandre. Midt opp i alt, er det jo også en fin historie om en kompisgjeng som finner sammen i tykt og tynt, med litt bakgrunnsinfo fra hver av dem, og ellers triste og vonde ungdomsminner. Dette med matlaging og epletrær ville jo etter hvert bli dratt lenger ut, i Thomas Jensens kommende filmer, De Grønne Slagterne (2003) og nevnte Adams Æbler. Blinkende Lygter var absolutt verdt en ny runde, og spretter lett opp fra 6/10 til en: 8/10 Quicksilver Highway (1997) av Mick Garris To stykk, bottom of the barrell type skrekk kortfilmer, da fanget i en altfor forhasta tv-produksjon, og hvor ene historien er basert på ei Stephen King bit, og den andre i retning Clive Barker. Ingen av historiene er særlig spennende eller imponerende, hvert fall ikke King delen, der innehar en blanding av ulike klisjeer rundt crazy haikere, ørken samt et par meget sultne leketenner, men ja, det er så gjennomført tamt og uinspirert at ja, her har skaperne virkelig gravd godt og lenge, i jakten etter om det er noe mer King relatert, de kan melke på. Del 1 er vel den "beste", eller hvert fall mest underholdende, og hvor Matt Frewer spiller en dyktig kirurg som plutselig opplever at hans egne verktøy (hendene hans), planlegger å lage pur faenskap, og nei, denne hadde vært langt mer interessant, om den ignorerte den tålige revolusjonsbiten, med snakkene hender osv, og bare gjøv løs på en plastisk kirurg, som går klin kokos og starter å skjære og vansire pasientene sine, litt slik Corbin Bernsen gjorde det, i Dentist filmene fra samme tid. Alt i alt, Christopher Lloyd dukker jo opp, som "fortelleren", men heller ikke han får mye å jobbe ut ifra. Så denne er kun for de som må se alt der har blitt filmatisert av Stephen Kings arbeid, og nei, reddes kun av innsatsen til Matt Frewer og noen latterlige stunder. 4/10 Universal Soldier (1992) av Roland Emmerich "Are we having fun yet?" Et topphemmelig militær prosjekt, ved navn UniSol, der går helt tilbake til Vietnamkrigen. Blir flere tiår frem i tid, forsøkt lansert som fremtidens superkrigere. De består av en nådeløs og dødelig effektiv gruppe med topptrente drapsmaskiner, der følger slavisk, hver eneste kommando, til punkt og prikke, alt mens de farefulle oppdragene de sendes ut på, blir kjapt løst, uten store problemer. Men når en av deres egne, plutselig begynner å huske tilbake til "gamle dager", starter det tilsynelatende plettfrie prosjektet å skurre. Og bedre blir det ikke, når ei litt for pågående kvinnelig eks-journalist, plutselig gjør en urovekkende oppdagelse, der kan bety slutten for UniSol. Jean-Claude Van Damme, var virkelig i form på tidlig 90-tallet, og Universal Soldier var jo ei utmerket kombinasjon av action og sci-fi, åpenbart med sterk innflytelse fra T2 (1991) året i forkant, og der enkelte scener, definitivt føles ut som de har blitt "lånt" litt vel mye, men i rette hender, så funka det absolutt på underholdningen. Alltids likt filmen, og husker den ble sett ofte i samme tid som nevnte T2 på tidlig 00-tallet, og hvor en har to ikke helt ulike topptrente og nær udødelige killers, ei heit dame, fanga midt i mellom kamphanene, heftige biljakter og en masse action og moro. Og nei, Universal Soldier er en ypperlig pizza og god drikke, fredags actionfilm, der viste at Van Damme maktet å følge den ene hiten, etter den andre, og synd han ikke gjorde en oppfølger til nevnte film, mye tidligere, da Universal Soldier fortsettelsen som kom i 1999, føltes som ei nedvanna og litt for barnslig film. Men ti år senere, kom jo en mye bedre, og ganske så overraskende tøff film nummer 3, i Regeneration (2009), hvor Van Damme og Lundgren, nok en gang ville møtes til duell. Etter dette, kom også nok ei film, glemt tittelen, men ikke like god som forrige, selv om nevnte herrer, nok en gang returnerte. Tross av at Van Damme sparker godt fra seg her, er det ingen tvil, det er Lundgren som stjeler showet, som den sadistiske Sersjant Andrew Scott, som samler på menneskeører, så han kan forbedre hørselen sin, blant annet. Scenen hvor han rasker med seg to lemlesta kampbrødre, inn i en butikk, og er rett tilbake til helvete på jord, i Vietnam anno 1969. Er definitivt bad ass. Det kan man ikke si om enkelte av de litt for cheesy sex/penis spøkene, som ankommer tidligere ut, men ja, noe for enhver. Alt i alt, kanskje ikke Van Dammes absolutte høydepunkt, men en film der viste til, at skulle du være en seriøs actionhelt på 80 og 90-tallet, så måtte du nesten ha din helt egne suksessfulle filmserie, og der Universal Soldier virket å ha lykkes greit med det. 8/10 Happy Campers aka Meatballs 4 (1992) av Bob Logan Utrolig nok det fjerde kapitlet i Meatballs filmserien, der startet opp tilbake i 1979, da med den kommende komediesuksesstrioen Bill Murray, Harold Ramis og Ivan Reitmans kult-film, som ble fulgt opp av en rekke, meget "ujamne" utgivelser, og hvor forrige besøk (fra sommer 2020) kom gjennom film nummer 3 (The Summer Job), hvor en ung Patrick Dempsey spilte den håpløse nerden Rudy, som er så sprengkåt, at han står og skriker om hjelp i buskene om nettene, og ønsket hans blir oppfylt, via en gammel og avdød pornostjerne, som returnerer til jorden, som reddende engel, og ja, lista ble stadig høyere, for hver oppfølger. Uansett, i film nummer 4, så greier de å få lokka inn Corey Feldman og Jack Nance, der sistnevnte opplevde et mareritt når hans kone tok sitt liv, midt under filminnspillingen. Vel, lite å legge til, dette er absolutt lavpanna og det aller siste rester av 80-talls teen-sex rølpen, minus sjarm og likandes karakterer. I stedet for man de fullstendig ihjelbrukte klisjeene på rekke og rad, og filmen byr opp til "hysteriske" stunder som når Feldman krangler om hvem som skal ligge øverst eller nederst i ei køyeseng, med en annen camper, og det hele avgjøres når han plutselig får meget vondt i fingeren sin, og spør om ikke sin rival kan bidra i å lindre "smerten", og ja. Det gamle "Pull the finger" trikset, og vips så blir hele rommet tarmlagt med vonde avgasser, og man "brekker" seg i latterbrøl, not. Eller når den feite tjukkasen, smugtitter på den barmfagre asiatiske bimboen, som står og masserer fordelene sine i speilet, selvsagt uten å se at en gigantisk mann, står knapt et par cm unna, og nærmest uler ut i ekstase over det han får i retur. Feldman selv, er så høy på seg selv, at han kan umulig ha vært edru under innspillingen, men lever nå greit opp til sitt douchy stoner image. Likevel, tempoet flyr av sted (og takk for det), samt at det er rikelig med tits and ass doser, godt spredt utover, så en har nå hvert fall det å ta vekk fokuset fra all den fæle "humoren" som finner sted her. Definitivt den svakeste av Meatballs filmene, selv om den egentlig het Happy Campers, men godt mulig skaperne innså at de kunne nå ut til flere, om de slang på et 4-tall og inkluderte Meatballs, grunnet suksessen med nevnte serie, og ja, Summer Job var ikke mye å juble over, men inneholdt scener så latterlig, at en kunne ikke annet en å le, det er ikke helt slik ting ender i film nummer 4, men deilige babes i hopetalls, bidrar i at filmen bikker opp i samme rating som han i midten hinter til, da med plakaten (fra bildet øverst): 3/10 Silicon Towers (1999) av Serge Rodnunsky En nyansatt dataingeniør, blir tidlig ut gjort oppmerksom på sin nye arbeidsplass, heller tvilsomme behandling av tidligere kolleger, samt at han står ovenfor en urovekkende gleppe i sikkerhetssystemet deres. Ei rimelig fæl c-film, forkledt som en "b-film", og kun kjøpt inn (heldigvis kun for en tier, men selv da, føltes man litt snytt) grunnet at DVDen var pryda med Brian Dennehy, Brad Dourif og Baldwin (men feil Baldwin, for her er det ikke Alec, men lillebror Daniel). Legger man på den alltids likandes Robert Guillaume, virka nå filmen, å være ikke så fæl, samt at en alltids har vært litt fan av high-tech thrillere, der foregår i svære og høyreiste bygninger. Dessverre, viser det seg altfor tidlig ut, at dette er klassisk bullshit opplegg, "superstjerna" Jonathan Quint (en random fyr med douchy porno-skjegg) og null tilstedeværelse, får boltre seg, alt mens de man håpet ville dominere (Dourif og Dennehy), knapt nok er med, og sistnevnte og Baldwin, er vel med såpass knapt med tid, at dersom en blunker litt for ofte, vil en gå glipp av deres bidrag. Nei, rett i søpla, da med et realt saftig og hardt trampende støvelspark. 3/10
×
×
  • Create New...