Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse
Gjest 2f4bb...c6a skrev (På 18.11.2023 den 21.28):

Kjenner jeg synger på det siste verset nå. Har så mye helseplager at jeg orker snart ikke mer. Skal på sykehuset for endte gang nå til uka men jeg har ikke tro på at jeg eller de skal bli klokere.

Venter bare på en unnskyldning for å ikke stå opp mer. Det beste hadde vært å få kunne dø i søvne.   

Anonymous poster hash: 2f4bb...c6a

En barndomsvenn døde denne dagen, på sykehus. Vet ikke om det var deg, men hvis det var det så måtte du hvile i fred.

  • Hjerte 4
Lenke til kommentar

Sitter alene på morgenen på jobb og hører på musikken til spill vi spilte da vi var mindre. Alle disse følelsene av nostalgi, melankoli, tomhet. Vet at det bare er en stund i blant, og at hverdagen venter og ting går sin gang. Men vet også at jeg var der at alt var tomt. Er så mange følelser på en gang. Du var med meg igjennom hele barndommen, og nå er du borte. En bit av hjertet er borte, en trygg havn er borte. Man begynner å tvile på alt. Savnet som jeg har kjent på til hjemplassen min de siste 10 årene har bare økt, og nå føler jeg at jeg snart må være der. Men jeg har etablert en familie her som gjør at jeg blir havnende i en spagat. Man får vel bare bite ting i seg som alltid, og vente på at noe faller på plass.

  • Hjerte 6
Lenke til kommentar
On 21.11.2023 at 10:05 PM, Enceladus said:

Gamle hunden til mine foreldre synger på siste verset, har jo blitt glad i dyret gjennom alle disse årene. Går tur med den, sparker ball, kos og gir godbiter. Alltid godt humør på dyret og det smitter, så da er det trist å se hunden ikke ha det godt. Mangler matlyst, mistet mye av hørselen og har vanskelig for å bevege seg.

Den har ligget å sett trist på meg i hele dag, jeg har måtte bære den inn og ut på lufting/do.

Det føles ganske shit akkurat nå.

Veterinær kommer sannsynligvis for avliving i morgen. Det er fælt å tenke på, men er nok det beste når den lider.

Gi masse kos og se om den vil ha rømme eller grillpølser eller alt annet som er godt :|

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar

Endte opp med å dra på legevakten igår kveld. Fikk krisehjelp der, og oppfølging via telefon idag, samt han jeg pratet med satte opp en time for på overgrepsmottaket imorgen etter jeg er ferdig på jobb. 

Jeg har opplæringsvakt dag 2 imorgen, så derfor avtalt etter jobb. Kunne få time før, men jeg kan liksom ikke holde på å plutselig ikke komme på jobb fordi issues.

Jeg føler meg som verdens største bedrager. Jeg er selv helsepersonell, og hjelper folk som er i krise. Selv føler jeg meg ikke helt i vater selv, men maskerer problemene mine på jobb og opptrer profesjonelt. På privaten så kan jeg bare bryte ut i tårer og sinne fordi jeg er reaktivert.

Jeg hadde første opplæringsvakt på fredag i ny jobb. På den nye jobben antar alle at jeg er kjempeerfaren, de har sagt det eksplisitt. Jeg deler ikke samme oppfatning. Ny arbeidsgiver vet ingenting om mine issues.

Livet er ikke for pyser. 

  • Hjerte 6
Lenke til kommentar
10 hours ago, Krig og fred said:

Gi masse kos og se om den vil ha rømme eller grillpølser eller alt annet som er godt 😐

Ingenting hjalp. Hun er avlivet nå, var knapt ved bevissthet da det skjedde.

Jeg har sørget og gått rundt i ørska i noen dager etter dette. Begynner å komme til hektene igjen nå. Men det er fortsatt sårt, hvis jeg tenker for mye på det så kommer tårene, så jeg forsøker å distrahere meg selv med annet.

Dette slo meg mye kraftigere enn jeg hadde ventet. Mye mer enn mennesker som har gått bort i livet mitt.

Vi har gravlagt henne på en bakketopp med utsikt over hjemmet hennes Jeg er i ferd med å bygge en varde over graven. Er oppe med steiner hver dag.

  • Hjerte 5
Lenke til kommentar
13 minutes ago, Enceladus said:

Ingenting hjalp. Hun er avlivet nå, var knapt ved bevissthet da det skjedde.

Jeg har sørget og gått rundt i ørska i noen dager etter dette. Begynner å komme til hektene igjen nå. Men det er fortsatt sårt, hvis jeg tenker for mye på det så kommer tårene, så jeg forsøker å distrahere meg selv med annet.

Dette slo meg mye kraftigere enn jeg hadde ventet. Mye mer enn mennesker som har gått bort i livet mitt.

Vi har gravlagt henne på en bakketopp med utsikt over hjemmet hennes Jeg er i ferd med å bygge en varde over graven. Er oppe med steiner hver dag.

Uff uff, det var leit :( Mitt råd er å ikke holde tilbake og heller få grått fra deg, det hjalp i alle for meg. Legg deg i senga og hør på trist musikk mens du ser på gamle bilder av hunden, også gråter du til du nærmest kreperer. Det var det jeg gjorde, og dagen etter var jeg ferdig med sorgen. Jeg var fortsatt trist, men den vonde sorg-følelsen var helt borte. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Krig og fred skrev (5 minutter siden):

Uff uff, det var leit :( Mitt råd er å ikke holde tilbake og heller få grått fra deg, det hjalp i alle for meg. Legg deg i senga og hør på trist musikk mens du ser på gamle bilder av hunden, også gråter du til du nærmest kreperer. Det var det jeg gjorde, og dagen etter var jeg ferdig med sorgen. Jeg var fortsatt trist, men den vonde sorg-følelsen var helt borte. 

Jeg lå å gråt sånn i ett år før det begynte å gi seg...trengte ikke bilder eller musikk. Det var bare et sort hull av savn.

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar

Vil bare si ifra at her går det bedre, jeg bråsluttet på antidepressiva utilsiktet fordi jeg er distré og telefon som sluttet å gi meg påminnelser om å ta medisin. Så jeg var ikke helt meg selv i noen uker, men jeg fikk god hjelp hos legevakten til å komme meg over krisen. For all del jeg står i tøffe ting, men jeg har ikke vært medisinert godt nok heller (av egen forglemmelse). 

  • Hjerte 5
Lenke til kommentar
Gjest 2f4bb...c6a
On 18.11.2023 at 9:28 PM, Guest 2f4bb...c6a said:

Kjenner jeg synger på det siste verset nå. Har så mye helseplager at jeg orker snart ikke mer. Skal på sykehuset for endte gang nå til uka men jeg har ikke tro på at jeg eller de skal bli klokere.

Venter bare på en unnskyldning for å ikke stå opp mer. Det beste hadde vært å få kunne dø i søvne.   

Anonymous poster hash: 2f4bb...c6a

Og verre har det blitt. Fy faan. Tid og alderdom er nådeløs. Døden vil bli en befrielse den dagen den kommer. Og den kan ikke komme fort nok. 

Anonymous poster hash: 2f4bb...c6a

Lenke til kommentar
Gjest fa9ef...bae

Nå har det egentlig gått opp for meg at 20-årene mine snart er ferdige. Jeg oppnådde ingenting på disse 10 årene. Ikke fikk jeg utdannelse, ikke fikk jeg partner, ikke fikk jeg barn, ikke klarte jeg å nå noen av målene jeg har satt. Depresjonen har spist meg opp og den har påvirket de kognitive evnene mine i stor grad, jeg har ikke lenger god hukommelse, jeg sliter enormt med konsentrasjonen, jeg sover ikke godt, jeg har skrantende helse og manglende vilje til å urette noe som helst.

Jeg skal ikke ha barn. Jeg skal ikke ha mann. Å få nye venner blir vanskeligere og vanskeligere, og venner kommer og går, folk har ikke tid til å forplikte seg til noe som helst. Livet mitt vil forbli nettopp det som det er nå - det eneste som holder meg i gang er jobben min, som jeg har et tungt forhold til for tiden, for jobben sliter meg ut, samtidig er det kun der jeg trengs. Ikke på noen andre arenaer i livet i det hele tatt. Ingen som blir glad for å høre fra meg, ingen som blir glad for å tilbringe tid sammen med meg. 

Nå har jeg egentlig besluttet at jeg skal melde meg ut. Jeg må gå inn i einstøing-rollen jeg ikke vil ha, men som kan passe meg. Kutte ut samfunnet, kutte ut folk, bare forholde meg til jobb og nærmeste familie. Kanskje ha flyktig kontakt med noen "venner" som jeg egentlig ikke vet om er vennene mine. Jeg skal av internett, som er min eneste sosiale base, for jeg opplever ikke at forumer og internett generelt har noen som helst positiv innflytelse på mitt liv i det hele tatt. Det er en så fjern kontakt, og jeg merker hvor sterkt jeg mangler emosjonell nærhet til andre. 

Jeg sørger over at livet ikke ble som jeg trodde, og at jeg ikke klarte å jobbe hardt nok til å skaffe meg det jeg ønsket mest. Kjærlighet er det jeg har ønsket aller, aller mest. Et forhold. Jeg kan ikke få dette i samfunnet i dag, og nå er jeg uansett for gammel. Jeg er ikke bitter, jeg er bare trist og skulle ønske ting var annerledes. Jeg blir så lei meg når jeg tenker på alt det gode jeg kunne gitt noen men som ingen vil ha, fordi av en eller annen grunn er ikke jeg verdt det samme som andre. 

Nå må jeg finne veien alene. Jeg håper jeg ikke blir gammel. Det er det positive, jeg er ikke redd for noe sånt, for livet mitt, det har jeg ikke kjært. 

I 2024 blir det bare meg. Jeg gruer meg så inn i helvete. Men jeg har bare meg, og jeg må gjøre det beste ut av livet, med bare meg. Kan konkludere med at 20-årene har vært mislykket, håpløse, fylt med minimalt av glede og mestring, samt enorme mengder med skuffelser. 

2024 skal bli året der jeg finner glede og tilstedeværelse i å bare være for meg selv, og å snu ensomheten til friheten i det å bare eksistere som den jeg er, uten forventninger og press fra andre. Jeg trenger ikke kjærlighet, jeg trenger ikke folk; jeg har ønsket det, men ingen vil ha meg. Da vil ikke jeg ha noen andre heller. Dette krasjer totalt med alt jeg kan om psykisk helse og et verdig menneskeliv, som da også stiller meg ute av posisjon til å hjelpe andre, men jeg orker ikke jobbe mot noe som er umulig. 

Er mye min feil? Ja. Men samfunnet vårt, det er så ødelagt, det er forgiftet. Jeg vil ikke være en del av det lenger. 

Anonymous poster hash: fa9ef...bae

Lenke til kommentar
Gjest fa9ef...bae skrev (5 timer siden):

2024 skal bli året der jeg finner glede og tilstedeværelse i å bare være for meg selv, og å snu ensomheten til friheten i det å bare eksistere som den jeg er, uten forventninger og press fra andre.

Det er ikke feil å jobbe med deg selv i stedet for det er trolig der du vil få gevinst. Det er ingenting magisk som skjer når du bikker 30, men du kan gjerne bruke det som en milepæl til å forbedre situasjonen din.

I stedet for å gi helt opp så ville jeg heller satt meg små mål der du kan ha en effekt. Ikke sett deg ambisiøse mål som er sluttresultatet. Hva med å heller si at du vil møte nye folk fremfor å si at du vil bli gift? Hva med å heller si at du vil forbedre din egen helse enn å si at du vil ha en mastergrad. Du har gravd deg selv et hull, så forventningene dine bør være å komme seg ut av hullet, ikke forvente at du skal ha samme fart gjennom livet som andre kanskje har.

20-åra er oppskrytte. Det er ingen tidsfrist for et lykkelig liv.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...