Sitter alene på morgenen på jobb og hører på musikken til spill vi spilte da vi var mindre. Alle disse følelsene av nostalgi, melankoli, tomhet. Vet at det bare er en stund i blant, og at hverdagen venter og ting går sin gang. Men vet også at jeg var der at alt var tomt. Er så mange følelser på en gang. Du var med meg igjennom hele barndommen, og nå er du borte. En bit av hjertet er borte, en trygg havn er borte. Man begynner å tvile på alt. Savnet som jeg har kjent på til hjemplassen min de siste 10 årene har bare økt, og nå føler jeg at jeg snart må være der. Men jeg har etablert en familie her som gjør at jeg blir havnende i en spagat. Man får vel bare bite ting i seg som alltid, og vente på at noe faller på plass.