Gaea

Ikke stress, det å få profesjonell distanse kommer etterhvert. Dessuten, tillat deg å være lei deg, med en gang du prøver å undertrykke det så blir det bare verre. Og i blant gråter man som helsepersonell, sånt skjer, og livet går videre. I privatsammenheng er jeg mer følsom, men på jobb kan jeg møte ganske grusomme greier (har blant annet jobbet med intensivt syke pasienter) uten at jeg tar det veldig innover meg. Jeg kan ikke forklare det på noen bedre måte enn at man går inn i en "modus". Den kommer man gradvis inn i etterhvert som man får mer erfaring. Som student følte jeg definitivt mer enn det gjør nå. Vet ikke helt hvordan man kan bli mer avskrudd følelsemessig på privaten, det skulle jeg gjerne likt å visst selv Men med en gang jeg er på jobb så svitsjer jeg helt inn i profesjonell modus. Jeg har selv hatt behov for bistand av AMK, og jeg var glad for at de som kom til meg var rolige og stødige når jeg var i mitt livs største krise. Jeg tror eksemplet mitt er enda tydeligere om man skal opereres. Vil man virkelig ha en kirurg som gråter under operasjon fordi hen føler for mye med pasienten og ikke konsentrerer seg om det nøyaktighets- og håndtverksarbeidet som kirurgi er? Jeg så fastlegen min skikkkelig forbanna en gang, det var da jeg fortalte at han som utsatte meg for mishandling er lege. Jeg har fortalt fastlegen min mye, og han har sett skadene jeg ble påført. Stort sett har han ikke vist så mye følelser når jeg fortalte dette, bortsett fra å bli veldig sinna den ene gangen, det føltes veldig helende for meg. Men jeg er samtidig glad for at det ikke gjelder mesteparten av konsultasjonene våre. Så summa sumarum; ingen krise å vise følelser en gang i blant, og når man aksepterer dem så blir de ofte mindre intense og du blir herda etterhvert, so don't worry.

Mener å ha lest en nyhetsartikkel om at SO har regna feil snitt. https://www.vg.no/nyheter/i/0VVg1M/samordna-opptak-feil-gjelder-mellom-100-og-200

Jeg vasker dilator (ikke sexleketøy, men seksualteknisk hjelpemiddel for å gjøre vaginaen mindre stram/øm) for hånd i vasken. Føler det blir veldig feil å vaske det i oppvaskmaskinen ja...

Jeg er egentlig enig, men nå er det jo engang slik at man kan fungere godt som helsepersonell, selv om man har psykiske lidelser. Jeg har PTSD, og spiseforstyrrelse, men fungerer godt allikevel i jobb, jeg får gode tilbakemeldinger fra pasienter, kollegaer og ledere. De gangene jeg har hatt pasienter med traumer selv, opplever avdelingen at det er ofte bare jeg som kommer overens med disse pasientene. Kanskje fordi jeg lettere klarer å tilpasse meg pasientene fordi jeg selv har kjent på behovet for en rolig, fleksibel og tålmodig tilstedeværelse selv. Spisevanskene mine er heller ikke så uttalte i jobbsammenheng, jeg har klart å overtale meg selv å spise nok og næringsrikt på jobb sånn at det ikke går utover kvaliteten på arbeidet jeg utfører selv om jeg spiser relativt lite og overdriver trening på fritiden for der har jeg bare ansvar for meg selv, så for min del er det å være i jobb noe som egentlig gjør meg friskere psykisk. Jeg er enig dog i at det kan være greit å prøve ut noe lavterskeljobb i starten, for det finnes jo nok av de som går igjennom en grad og angrer fordi de innser at interessefeltet var noe annet allikevel. Hvis jeg var TS ville jeg spurt om å få jobbspesialist gjennom NAV som kan hjelpe ham på veien videre mot en jobb for å hjelpe andre.

Kommunikasjon med person på Finn, jeg skriver at blir uaktuelt når jeg fikk vite totalpris og personen svarer med å sende bilder etter jeg har sagt at jeg ikke er interessert. Samme person har og brutt 2 avtaler i siste liten, pga fint vær.

Kan JURK bistå TS?

En del andre kronikere. Er så slitsomt å forholde seg til noen som bare synes synd på seg synd på seg selv og som er helt ekstremt lettkrenket. Er kronisk syk selv men håndterer det med å ta medisiner og prøve å leve livet så normalt som mulig og prøve å la være å tenke for mye på det jeg ikke kan kontrollere. Noen gjør de kroniske sykdommene sine til sin identitet nærmest og jeg har ingen kapasitet til å deale med det annet enn på jobb.

Jeg er diagnostisert med PTSD selv, og jeg vet hvor grusomt det kan være. Jeg har profittert veldig på EMDR (har omtrent ikke visuelle flashbacks lengre) psykomotorisk fysioterapi (hjalp meg å roe ned kroppen) og traumefokusert kognitiv terapi (hjalp meg å resonnere bedre og bearbeide traumer) Jeg har fortsatt PTSD diagnosen men det står at den er i remisjon i papirene mine. Jeg sliter fortsatt noe med emosjonell regulering og jeg har relasjonelle vansker i og med at jeg har opplevd relasjonstraume, jeg tror ofte at folk manipulerer meg og har verste hensikter uten at det er tilfelle og jeg kan verbalt angripe folk ganske hardt når jeg er trigget, og jeg isolerer meg fra folk fordi jeg ikke orker å bli trigget. Jeg sliter fortsatt med berøring rundt hals, og armer, er fortsatt livredd for å ta nye medisiner, spesielt bedøvende eller beroligende, og takler dårlig konflikter og endringer. Jeg forsåker å jobbe med dette selv nå. Jeg klarer heldigvis å gjennomføre livmorhalsprøven uten angst og smerter, så lenge det er fastlegen som gjør det. Har fått tverrfaglig oppfølging av fastlegen og bekkenfysio på det, har trent eksponeringstrening på det. Nå jobber jeg med eksponering med berøring nær hals og armer hos massør synes det går bedre. Jeg har boken "Tilbake til Nåtid" og synes den boka er veldig bra. Veldig bra at du går tur hver dag og står opp samme tid. Stabilitet og fysisk aktivitet utendørs er MUST for alle og spesielt oss med traumer. Metakognitiv terapi kan være hjelpsomt for grubling, men det er ferdighet som må øves. Jeg selv er ikke så flink på det så jeg overtenker masse selv fortsatt. Jeg vet ikke hva type traume du har, men jeg har anmeldt han som utøvde fysisk, psykisk og seksuell vold mot meg og som drapstruet meg. Jeg sluttet helt å skade meg selv etter at anmeldelsen var gjennomført og har nå 1 års jubileum siden jeg sluttet med det og håper det aldri skjer mer. Det hjalp meg psykisk å anmelde selv om det såklart har vært tøft.

Nei, det var ikke ironi.

Jeg ser ikke ned på sosionomer, i hvert fall. Samarbeider tett med dem for å sikre at at pasientene våre kommer tilbake til egnet bolig og at trygderettighetene deres blir ivaretatt. Under AAP-løpet mitt og da jeg selv var innlagt på sykehus har jeg fått sosionomhjelp, noe jeg har satt ekstremt stor pris på. Jeg har også fått psykososial støtte av sosionomer på støttekontoret for kriminalitetsutsatte og på overgrepsmottaket. Setter så stor pris på sosionomer i den grad at jeg har spilt det videre til byrådspolitikere som jeg har kontakt med for tiden med tanke på ønskede tiltak for voldsutsatte i Oslo kommune.

Synes det er ufattelig drøyt at en 20 åring blir drept for å skutt Trump såvidt i øret.

Ville anbefalt å unngå å spekulere for mye i motiv og hvem som gjorde det før fakta foreligger.

Har jobbet mye med dette, og det har eget navn: Post traumatisk forvirring. (PTF) Det er fase etter hodeskade, hvor pasienten er ganske forvirret etter alvorlig hodeskade. Har hatt pasienter som plutselig begynner å prate et annet språk, tror at det er overvåkningskamera i nakkekragen, de kan veksle mellom å slå og kysse helsepersonell på 5 minutter, de hvisker alfabetet kjempefort, ser murmeldyr utenfor vinduet. De sier mye rart som de normalt sett ikke ville gjort, og veldig god dag mann økseskaft prat. Behandlingen for dette er hovedsakelig skjerming/tilpasning av stimuli (både hørsel, visuelt og taktilt) tilpasset ADL -trening og en orienteringsperm og orienteringfraser muntlig og evt skriftlig (du er på ...sykehus, du får rehabilitering for skade i hjernen, idag er det (dato), klokka er (tidspunkt og det er nå kveld, natt, morgen, dag, hver gang man er inne hos pasienten, også går fasen over etter hvert. Dette er VELDIG normalt for de som har hatt svært alvorlig hodeskade, er forventet at de kommer når de blir mer bevisste. Vi har en del kartleggingsverktøy og scorer de inn og ut av PTF tverrfaglig (nevropsykolog, lege, fysio, ergo, og sykepleier som regel) og tilpasser behandlingen ut ifra dette. Prøver å etterstrebe minst mulig medikamentell behandling av atferdsymptomene av denne fasen. Før PTF, når de ikke er særlig bevisste, kan man gjerne ha mer fokus på multisensorisk stimuli og bare prøve å vekke de mer opp fra ubevisst tilstand, men når de går over i PTF vil du skjerme dem fordi de er rett og slett sårbare i den fasen. Vi har også i blant backup fra vektere i tilfelle noen av pasientene vurderes til å være truende til å rømme, typisk de mest motorisk oppegående. Er en forferdelig dårlig kombinasjon av å være forvirret men være rask på beina. De kan risikere å gjøre mye ukritisk og sette seg selv i fare. Veldig spennende å jobbe med.

Er selv glad i denne, på kropp. Er mer kresen på hva som skal i ansiktet, for å unngå kviser. Bruker denne: https://www.apotek1.no/produkter/cliniderm-sun-face-li-ma-f50-960848p

Alkohol trigger hjerterytmeforstyrrelse hos meg (i tillegg til migrene) så jeg fant bare ut at det beste var totalavhold siden det er en trigger jeg ikke må utsette meg for (i motsetning til f.eks trening som er sunt) Trengte ikke å drikke mye her heller.