Cascada81

I en ideell verden, så ja. Høres ikke ut som oppskriften på redusert sykefravær, bare en omfordeling av hvem som får regningen. Hvis verken arbeidstaker eller arbeidsgiver har insentiver for å jobbe mot redusert korttidsfravær fordi "staten betaler", kommer korttidsfraværet til å gå opp. Det legger også opp til økt misbruk av sykelønnsordningen og svart økonomi. Ved langtidsfravær er det strengere krav til oppfølging, og både fastlege og nav er ofte inne i bildet. Nå er det heller ikke isolert sett fravær knyttet til den årlige influensaen, hvis det er noe som heter det (kan gå flere år mellom hver gang jeg rammes av influensa), problemet ligger, men heller sykefravær på illegitimt eller svakt grunnlag, eventuelt sykefravær som kunne a vært forhindret med tilrettelegging. Jeg ser på det som et større problem at det ikke lønner seg å arbeide. Hvorfor skal butikkmedarbeideren betale skatt for å dekke utbetalinger til en som ikke jobber, men likevel tjener mer? Og hvorfor skal en som har "god" uføretrygd forsøke seg i en jobb som gir lavere utbetaling enn vedkommende har i trygd? Vi kan ikke ha et system som bruker skattepenger for å lønne noen som ikke jobber, mer enn noen som jobber i full stilling. Det har vi jo delvis i dag.

Det som Avatar skriver. Motorlampen som lyser umiddelbart etter overtakelse er selvfølgelig påfallende (kan enkelt nulles med et diagnoseapparat), men når selger betaler kostnader med å få fikset dette, er jo det greit. Kjøper har jo også undersøkelsesplikt, og det kan være greit å få noen med peiling på bil til å se på den før man kjøper den, hvis man ikke har kompetansen selv, nesten uansett pris. Når var bilen sist til EU-kontroll?

Du poster for mye, ville vurdert å slette siste post. Jeg kan lett identifisere hvor du bor, og kunne med litt innsats funnet ut hvem din arbeidsgiver er. Du kommer ikke godt ut av det hvis arbeidsgiver leser på forumet her.

Betaler de veldig bra, siden du jobber der? Jeg tenker, hvis du ikke trives i jobben du er i, du tilsynelatende bor i en by, og du jobber med renhold, burde det være mulig å finne på noe du liker å gjøre. Du trenger ikke si opp jobben du har mens du leter eller tenker, men ville helt klart sett meg om etter noe annet å gjøre. Hvis renhold er tingen, er det et alternativ å starte for deg selv? Ville i hvert fall vært aktiv på jobbsøkerfronten. Med mindre det er helt spesielle forhold på din arbeidsplass, vil en nær sagt hvilken som helst jobb betale like bra eller bedre.

Det betinger jo at folk faktisk ferierer i Norge og handler norske produkter. Ferierer man i utlandet, bidrar man indirekte til at norske kroner svekkes. Tilsvarende vil utenlandske turister i Norge (forutsatt at de ikke er bobil-nisser med alt medbragt), samt eksport av norske produkter, bidra til styrket kronekurs. Det at folk har mye penger, eller enda viktigere, at folk har en følelse av at de har mye penger, er argument for å sette opp rentene, og ikke ned. Mengden penger i markedet (les NOK) avhenger av hvor mye som lånes ut. For å få mindre press på økonomien (og pengemengden i NOK) kan man øke rentene (det er ikke eneste måten, men en av flere, alene eller i kombinasjon), fordi det vil gjøre at folk prioriterer nedbetaling av lån og utsetter nye låneopptak heller enn å låne penger til forbruk. Frys eller nedbetaling av lån reduserer pengemengden i markedet, nye låneopptak øker pengemengden i markedet. Offentlig forbruk bør også kuttes. Har man for romslige budsjetter, må rentene økes for å kompensere, og omvendt, har man gode og sunne budsjetter i det offentlige, kan man tillate seg lavere rentesatser. Norge har i praksis ikke prioritert noe som helst de siste ti årene, kun fordelt stadig mer penger fra oljefondet, noe på sløsing og noe på nødvendige budsjettposter, men med hodeløs økonomistyring. Den hodeløse pengebruken i regjeringskvartalet, samt direktorater med tilhørende høytlønnede stillinger som popper opp som paddehatter, er easy cut hvis du spør meg. Ulandshjelp er sløsing fordi kontrollen er for dårlig og fordi det i liten grad hjelper, men tror ikke pengebruken på ulandshjelpen påvirker kronekursen fordi pengene til syvende og sist både hentes og brukes i utlandet. Landbrukspolitikken, energipolitikken og næringspolitikken som føres i Norge er helt hodeløs, og er en triade som er helt avgjørende for at vi som økonomi skal kunne snu skuta. Norsk energi burde prioriteres til norske industriarbeidsplasser. Slik det er nå, eksporterer vi råstoffer som råfisk, olje og energi og bruker opp alt for mye på subsidier av den type primærnæring, nest etter ananasproduksjon, som vi har dårligst forutsetning for å kunne produsere i Norge på en økonomisk bærekraftig måte (aka landbrukssubsidier, og vær så snill å ikke dra opp "beredskapskortet"). Renteoppgangen var "too little, too late" (ja så noen poengtere det lenger opp). Burde ha vært en tidlig sjokkoppgang, og deretter holdt trykket oppe. Jeg tror ikke økte renter alene er tilstrekkelig, men hjelper på. Får man kombinert renteøkningen med en noe strammere finansstyring, ville det ha hjulpet. Det hjelper ikke å makse uttak i henhold til handlingsregelen hvis krona blir Europas nye pesetas i mellomtiden. Da har man også ett kort mindre på hånden hvis man har behov for å simulere økonomien på et senere tidspunkt.

Egenmeldinger er stort sett, med noen unntak, ren kostnad for arbeidsgiver. I beste fall kan arbeidsgiver omdisponere eller utsette arbeid, og på den måten redusere merkostnaden med å leie inn vikar, men vil fortsatt ha lønnsutgifter for noen som ikke produserer noe. Jeg tror ikke karensdager vil ha positiv påvirkning for sykefravær (positiv -> mindre sykefravær), men arbeidstaker kan heller bli værende lengre hjemme for å være sikker på at de har blitt frisk før de forsøker seg i arbeid igjen. Et rasjonelt argument for reduserte lønnsutbetalinger i forbindelse med sykefravær, er at det for de aller fleste er merkostnader med å jobbe kontra å være hjemme, type reduserte utgifter til transport.

Statistisk sett lønner det seg bedre å investere i et indeksfond, men er likevel gode grunner til å betale ned på boliglånet. Man får reduserte kostnader tilsvarende en sikker avkastning tilsvarende boliglånsrenten. Man vet heller ikke hva morgendagen vil bringe. Får aksjemarkedet en knekk samtidig som at man blir ufør, er det dumt å ha full belåning på boligen. Det å kunne sove godt om natten, har også sin verdi. En annen fordel med nedbetaling er at man får et økonomisk handlerom hvis gode muligheter dukker opp senere.

Ikke hør på noen her inne, bare spar jevnt og trutt, gjerne i indeksfond med lave forvaltningskostnader, så vil pengene vokse over tid.

Det må jo være etter at du har svingt av fra 110-sonen, at du møter en 50-sone? Er jo ellers gjerne stoppskilt i veikryss og andre tiltak som veiskulder og ekstra avkjørings-/akselerasjonsfelt på noen av veiene. Jeg forutsetter at man er normalt aktsomt når man kjører i 110 km/t. Norge har marginalt færre drepte per million innbyggere enn Sverige, til tross for at fartsgrensene er vesentlig lavere på de aller fleste sammenlignbare veier. Hvis lavere fart for trafikksikkerhet trumfer alt, er de jo bare å sette en 30-sone på alle veier. Så lenge man greier å håndheve denne, må jo antall drepte komme under 10 i året. Argumentet kan like gjerne brukes om Danmark, hvor man har 130-soner på deler av veinettet, riktignok kun på firefelts eller veier med flere felt. Danmark har noen flere drepte per million innbyggere, uten at det uten videre kan tilskrives fart. Jeg antar Danmark har flere myke trafikanter, da landet er bedre egnet for sykling.

I Sverige kan man enkelte steder kjøre i 110 på tofeltsvei, også på steder uten midtdeler. I Norge kan man maks kjøre i 90 på tofeltsvei, korriger meg gjerne om det er feil (er sikkert noen unntak på av/på-kjøringer med ramper). Hvorfor kan man ikke ha 110 på de beste tofeltsveiene her til lands, når de kan det i Sverige? Er det veiene som er for dårlige? Har de ikke vett på trafikksikkerhet i Sverige? FrP ønsket 130 som ny standard på nye motorveier, men virket komplett umulig å få til. Jeg ser heller ikke en utvikling av fartsgrensene i takt med ny teknologi på nye biler.

Kunne ikke vært mer enig. Man skal selvsagt ikke gi deng i sikkerhet, men er andre måter å oppnå adekvat sikring på til brøkdelen av prisen. Det er jo ikke slik at Oslo, eller landet for øvrig, går tom for terrormål fordi man overbeskytter regjeringskvartalet. Jeg skal ikke si at det aldri har skjedd, men har ikke hørt om terrorisme som har blitt gjennomført ved sprengning fra underliggende tunnel. Det nærmeste er vel parkeringshus, slik som under WTC noen år før 2001. Angrep på regjeringskvartalet fra en veitunnel i drift er særdeles sofistikert og høres så søkt ut at det neppe noensinne har stått på noens liste, prove me wrong. Fin liste du har der. Hva tror du skjer hvis for eksempel Klima- og miljødepartementet (KLD) rammes av terror og utraderes? Da blir, ifølge listen, "klima- og miljødepartementets virksomhet, handlefrihet og beslutningsdyktighet" rammet. @FriskLuft har selvsagt helt rett, det hadde vært bedre å prioritere sykehus og annen infrastruktur som er av kritisk betydning, enn et departement uten praktisk og strategisk betydning i en krisesituasjon. Det er jo ikke slik at kildesortering opphører og at alle el-biler stopper opp fordi departementet ikke er der og passer på. Samme med Barne- og familiedepartementet. Jeg argumenterer ikke nødvendigvis for avskaffing av departementet, men departementet som helhet er neppe et prioritert mål dersom formålet er å lamme samfunnet. Det er jo ikke slik at barnevernstjenesten ikke skulle fungere, eller at samfunnet lammes fordi det midlertidig mangler byråkrater. Det er jo heller ikke slik at alle skolene må stenge fordi arbeidet med ny opplæringslov stopper opp i kunnskapsdepartementet. Selvsagt skal ansatte i departementene ha adekvat beskyttelse som står i forhold til eksterne trusler, men da på linje med andre statsansatte. Pengebruken her er helt av skaftet, og det virker som at enkelte av beslutningstakerne overvurderer egen betydning. Jeg håper og tror de mer kritiske forsvars- og beredskapsrelaterte departementene har utarbeidet en plan B og C hvis departementet rammes, og planer for allokering/desentralisering av ansvar i en krisesituasjon virker langt mer ansvarliggjørende og hensiktsmessig enn senkning av en enkel tunnel til prisen tilsvarende nesten et halvt år med nasjonalt forsvar. Overfinansiering av byggsikring tar jo også ressurser som kunne ha vært benyttet til personsikring og beredskapsplaner for nøkkelpersonell, samt sikringer og beredskap for samfunnet for øvrig.

Mange av ukrainerne i Norge er fra områder som i dag besittes av Russland, som Donetsk, Luhansk og Mariupol. Det vil være urimelig å sende disse tilbake, i hvert fall til de områdene av Ukraina de kommer fra, med mindre områdene blir fullt ut frigjort. Ukraina kommer sannsynligvis til å starte EU-forhandlinger så snart krigen er ferdig. Man kan selvsagt sende ukrainere til Ukraina, men veien tilbake til Norge kan bli kort, særlig for de som holder kontakten med arbeidsgiver, har lært seg norsk og ellers har opparbeidet seg en tilknytning til Norge. En løsning, når krigen en gang er ferdig, kan være økonomisk støtte til de som forplikter seg til å bosette seg i Ukraina igjen, enten som lumpsum eller som månedlig tilskudd en periode. Jo mindre jobb og tilknytning de har til Norge, aka jo mindre integrerte de er, jo mer fristende vil et slikt tilbud være.

Det er LO i et nøtteskall: Det er viktigere at alle skal ha så like lønninger som mulig, enn at man får igjen for flere år med tilleggsutdanning. Når det er noen ekstra kroner som skal fordeles, havner de alltid hos "de som har minst", og da i absolutte termer, uten å se på utdanningsnivå, tapt arbeidsinntekt i studietiden eller hvor mye studielån som er normalt ut fra lengden på utdanningen. LO har aldri vært interessert i at utdanning skal lønne seg, selv ikke hos sine egne. Det er bare å se på fagbrevtilleggene i det enkelte tariffområde. Det er ubegripelig at høyt utdannede arbeidstakere velger å organisere seg i LO hvis det er andre muligheter. Det er ikke bare innenfor helse, men i utdanningssektoren er LO en bremsekloss for lønnsutviklingen hos den delen av de organiserte som har høyere utdanning, og LO går alltid for kronetillegg til alle framfor prosenttillegg i lokale forhandlinger, fordi det gir størst utslag for de som har minst på lønnsslippen, altså de som har laveste utdanningsnivå og korteste ansiennitet, og da selvsagt uten å ta hensyn til studielån og tapt inntekt ved lengre utdanningsløp. Reduserte inntakskrav til lærer- og sykepleierstudenter er ikke noe annet enn en fallitterklæring. Er selvsagt noen som bretter opp ermene og gjør en bra jobb i ettertid, men ligner mer brannslokning enn satsing på de aktuelle sektorene.

Streikeretten undergraves for flere grupper innenfor helse, men også innenfor politi, og langt på vei innenfor utdanning. Konflikter styres mot tvungen lønnsnemd. En mulig løsning er å knytte lønnsnivå til grupper med streikerett og sammenlignbar lengde på utdanning, for eksempel piloter, jurister og ingeniører. Det er jo ingen grunn til at eksempelvis sykepleiere og lærere skal tjene mindre enn heismontører, all den tid førstnevnte har lengre utdanning. Det er også en jobb som må gjøres innenfor effektivisering, og her mener jeg at det er mye å hente på ved å flytte arbeidsoppgaver til personer med riktig kompetanse, men lavere utdanningsgrad. Byråkratiske arbeidsoppgaver må også reduseres til det som er nødvendig, og direktorater fjernes eller slankes. Innenfor utdanning har de fjernet 9A-paragrafen i forslag til ny opplæringslov og erstattet denne med forsterket plikt til varsling for skoleansatte, noe som sannsynligvis vil fjerne papirarbeid og byråkrati i form av dokumentasjon på tiltak tilpasset elevens subjektive virkelighet (som ikke alltid er rotfestet i annet enn elevens egen lille verden), noe jeg også tror er riktig vei å gå. Er det ting helsesekretær kan gjøre i stede for lege, må jo det lønne seg, samme med oppgaver helsefagarbeidere er kvalifiserte til å utføre, men som i dag håndteres av sykepleiere.

FRP ønsker skjerpede straffer, men nevner ikke voldtekter spesifikt. De oppgir selv at de ønsker forvaring for alle som forgriper seg seksuelt på barn, samt andre faktorer som i praksis vil forlenge soningen for de som dømmes for alvorlige lovbrudd, som soning av all idømt fengselsstraffen samt bortfall av kvantumsrabatter for lovbrudd. FRP ville neppe kunne gjennomføre politikken fullt ut i en koalisjonsregjering, men virker å være eneste reelle alternativ i det politiske landskapet for å få et fornuftig straffenivå for de mest alvorlige forbrytelsene som begås.

Hvorfor skulle du anbefale noen noe som helst, når det er to voksne mennesker? Vil du fraråde noen å bli sammen med noen som har dårlig økonomi eller er overvektig? Noen som er eller har vært psykisk syk? Hvis voksne mennesker finner sammen, er det jo ingen som trenger noen til å anbefale noen eller ikke. Det er ikke utenkelig at å velge en partner som eksempelvis sitter i rullestol kan ha vel så store praktiske innvirkninger på sexliv og mulighetene for fysisk utfoldelse utenfor soverommet enn noen års aldersforskjell, men hvis to voksne mennesker er glade i hverandre og finner hverandre, er det ingenting andre har noe med. Det er heldigvis noen som driver forskning på slikt. Vi ser en utvikling hvor stadig flere kvinner står uten partnere. Mads Larsen, som forsker på området, sier rett ut at det er kvinners (og litt datingappers) feil, fordi kvinner ikke er realistiske når de ser etter partnere. De har intervjuet en webutvikler, kvinne, for å "balansere" innholdet i artikkelen. Hun gir, selvsagt, råd til menn hva menn må gjøre annerledes for å finne seg en partner. Hun nevner også at flere kvinner velger å leve singel, fordi de da har det bedre enn om de er med menn. Jeg liker ikke å generalisere, men beskrivelsen hun gir, faller jo rett inn i beskrivelsen til forskeren.

20 år gamle damer vet stort sett utmerket godt hva de driver med og er i stand til å ta selvstendige avgjørelser som voksne, så med mindre 40-åringen er sjefen eller læreren hennes eller tilsvarende, og det er et gjensidig frivillig forhold, ser jeg ærlig talt ikke hva som er problemet. Det er jo også en nedvurdering av voksne, myndige damer (prinsippet gjelder selvsagt også for menn) å stille spørsmål rundt forhold med aldersforskjell. Er selvsagt ikke alt som er lovlig som er greit, men er jo et paradoks at i et samfunn hvor forhold utenfor boksen ellers heies fram, er det enkelte som er dømmende og negative til hva andre voksne mennesker foretar seg i frivillige relasjoner seg imellom. Er jo også aldersforskjeller blant kjente skeive, som Jan Thomas og den gang 19 år gammel mann, og Stein Hagen og mannen i 20-årene. Det har vært harselert noe med det, men har ikke egentlig sett kritikk av aldersforskjellen per se. Er selvsagt mot forhold som er basert på utnyttelse eller bryter loven på et vis.

Lifehack å vite når man skal forfølge en prinsippsak eller ikke. Å forfølge prinsippsaker kan være svært kostbart, både økonomisk og emosjonelt. Man forfølger prinsippsaker fordi det har stor betydning for en selv eller andre som skulle være mer utsatt enn en selv, fordi man har rett, og fordi kostnadene med å føre prinsippsaken kan forsvares sammenlignet med kostnader/konsekvenser ved å ikke forfølge en prinsippsak. Når noen er hyggelig og hjelpsom overfor en, for eksempel behjelpelig med å se på muligheten for å la en slippe et kontraktsfestet ansvar helt eller delvis, bør det være eksepsjonelt gode grunner for å forfølge en prinsippsak overfor disse.

Husleier kan ikke uten videre sette opp husleien midt i en avtaleperiode, kun etter bestemte vilkår og med begrensninger. At utleier over natten kan ta drøye tre tusenlapper ekstra i måneden, tilsier kun at dere i en periode har hatt lavere leie enn markedet skulle tilsi, og ingenting annet. Det er heller ikke sikkert at utleier kunne ha satt opp til markedsleie så lenge dere bodde i leiligheten, i hvert fall ikke uten at vilkår for endring av husleie forelå. Det er følgelig heller ikke rart at utleier velger å benytte muligheten for å korrigere leien inn til hva markedet tilsier den skal ligge. Å ta markedspris er ikke grådighet. Hvis man ikke tar markedspris, gir man bort like mye som differansen fra markedspris, til en leietaker man kanskje ikke kjenner engang, og som ikke nødvendigvis har mer bruk for pengene enn utleier.

Å lyse ut leiligheten er ikke en innrømmelse av aksept for brudd på leiekontrakten. Utleier har tapsbegrensningsplikt ved brudd på leiekontrakten, men denne er skjønnsmessig. Jeg tviler på at leietakerne kommer noen vei med de to ukene fra når dere ønsker å flytte ut, til nye leietakere tar over.

Amen til det! Kredittkortselskapene tjener selvsagt pengene sine noe sted, fortrinnsvis på de som ikke betaler regningene sine i tide, eller enda bedre, de som ikke har pengene i utgangspunktet, og som selvsagt ikke skulle ha hatt kredittkort. De tjener også på gebyrer brukersteder (alle steder med terminaler som godtar det aktuelle kredittkortet). Disse utgiftene legges typisk på prisene, da butikkene ikke kan ta betalt for at kundene bruker kort. Skal man ikke tape for kredittkortselskapene, må man ha kredittkort som gir positivt utslag på bruk, og man må alltid betale regningene før forfall. Alle andre er med på å betale til kredittkortselskapene og deres kunder gjennom prispåslaget i butikkene. Bonuser og cashback er som et veddemål, hvor man i utgangspunktet selv sitter med de beste kortene ved at man selv velger om man skal betale regningen innen forfall eller ikke. Man skal selvsagt ikke ha kredittkort hvis man ikke har stålkontroll på egen økonomi, og i hvert fall ikke om man ikke er i stand til å gjøre opp for seg i utgangspunktet. Når det er sagt, så tror jeg heller ikke at det er kjøpet av en vaskemaskin på kreditt/avbetaling som velter noens økonomi.

Et ekkokammer allerede her? De tre nederste landene i undersøkelsen er heller ikke medlemmer av EU, trolig heller ikke de 133 nederste. De tre øverste, Island, Sveits og Norge, er alle medlemmer av EØS, og drar fordelene ut av økonomisk samarbeid med unionen. EU har også bidratt til å løfte et hundretalls millioner europeere ut av fattigdom og vist veien til demokrati og handelsdrevet velstand. Tror ikke de mest EU-kritiske polakkene vil tilbake til brødkøene rasjoneringskortene på 1980-tallet, særlig ikke etter mer enn 20 år med mer eller mindre sammenhengende vekst. Jeg er lei av jernåket fra norske bønder, som skal diktere at jeg ikke kan handle landbruksvarer fra andre land uten å betale en avsindig tollsats, et åk som gir meg dårligere vareutvalg enn samtlige EU-borgere. Beredskapskortet kan bøndene legge bort for godt: Blir det en global krisesituasjon, kan ikke norske tollmurer berge oss fra konsekvensene av en atomvinter. Det er heller ikke gitt at vi har samme tilgang til importfor som i fredstid. Har man gode handelsrelasjoner har man derimot gode kort på hånden for videre import også i dårlige tider.

Blir litt på siden av det du spør om, men ser ikke helt hvorfor en sparebank ikke skulle ta i mot et slikt innskudd. Hvis de ikke har lånekunder selv, kan de uansett plassere pengene i en større bank. En annen ting er om det er lurt å plassere slike summer i en enkelt bank, og da tenker jeg ut over at man i realiteten taper penger ved å ha dem i bank i stedet for i mer lønnsomme markeder, da man kun er forsikret opp til et relativt begrenset beløp hvis banken går konkurs (2 millioner per innskyter per bank).

Det er til syvende og sist opp til deg, og det går an å tilgi uten at man lemper på konsekvensene, men du skal ikke ha dårlig samvittighet hvis du vil leve livet videre uten ham etter noe slikt, eller ikke greier å tilgi ham for den saks skyld.

Ville du seriøst gått til politiet i Thailand for noe slikt? Inntil dressene ankommer Norge, evt ikke ankommer, har det jo ikke en gang skjedd noe straffbart, verken i Norge og trolig heller ikke i Thailand. Støtter tips om å styre unna politiet i korrupte land hvis man kan. Hele historien er vel en bekreftelse av stereotypier av naive og lettlurte nordmenn. Kan være man får helt greie dresser tilsendt, men det er vel oppskriften på hvordan man ikke handler dress. Nå bruker ikke jeg dress til daglig i jobben, men er vel også de færreste som trenger tre skreddersydde dresser hengende. Hadde jeg hatt 20 000 å bruke på dress, hadde jeg heller kjøpt en-to kvalitetsdresser i Norge. Har ikke sjekket priser nylig, men man får vel et par Hugo boss-dresser eller en Armani til den prisen. Hvis det er ren scam, kan jo selvsagt trådstarter forsøke seg mot kredittkortselskapet, men er ellers bare å lære. Kjenner ikke thailandske lover, men angreretten ikke er vel neppe implementert der. Også i Norge er det vanskelig å angre på custom-made bestillinger.