Cascada81

Det er jo noe paradoksalt at man i likestillingens navn skal tvinge inn andeler av kjønn i private bedrifters styrer, som om kjønn var en selvstendig kvalitet. Det må være ganske kleint å sitte i et styre, vel vitende om at den primære årsaken til at man sitter der, er knyttet til hvilket kjønn man er, eller skal jeg si identifiserer seg som.

Som jeg skrev over, er det bedre å få cashback på varer du ellers ville ha kjøpt, en gode tilbud på varer du ellers ikke ville kjøpt. Poenget mitt med kredittkort er å kutte kostnader, ikke øke forbruket. Alle må ha mat, så Ikano med to prosent cashback er et must. Har du fossilbil, bruker du Santander flex til drivstoff. Så bruker du Morrow til resten. Og en viktig ting: Skremmende mange mangler impulskontroll og tåler ikke at det står penger tilgjengelig uten at forbruket skrus i taket. Er man i denne kategorien, er det absolutt billigste og eneste riktige å ikke ha kredittkort.

Jeg er jo i bunn og grunn ikke uenig med deg da, som i "så lenge jeg slipper å plukke opp regningen etter dem", men ville ikke brukt samme karakteristikker som du bruker. De fleste alkoholikere vet at det er dumt å drikke, og trenger ikke at noen forteller dem det. Når individer blant oss ikke greier å avstå fra å kjøpe produkter de ikke har råd til, kan det være et sammensatt årsaksbilde for handlingene.

Ja, ønsker ikke å moralisere rundt hvorvidt voksne mennesker har råd til produkter de ønsker seg eller ikke, så lenge jeg slipper å plukke opp regningen etter dem. Relevant til diskusjonen vil jeg si at reserverte penger underbygger en påstand om at det er gjort en avtale om kjøp, men ikke nødvendigvis hva sluttprisen på produktet blir. Hoteller, nettaviser og bensinpumper reserverer penger på kredittkort, uten at det er avklart hva sluttsummen blir, men i alle disse tilfellene er det gjort en avtale om kjøp.

Tror du misforsto meg. Hvis kunden skulle ha en stk ny iPhone og har en oppfatning av at det foreligger en avtale om kjøp, legger man ikke inn en bestilling på en iPhone nr to. Det handler ikke om man har råd til iPhone nr to, men at man ikke har bruk for to stk iPhone. Hvis kunden umiddelbart visste at selger ikke hadde intensjoner om å innfri sin del av avtalen, kunne kunden i stedet for gått for en av ice's konkurrenters black-fridaytilbud.

Er enig med Kron her. iPhone 12 er et masseprodusert produkt relativt lett tilgjengelig, så dekningskjøp er ikke urimelig her. En avtale er en avtale, og selger har jo, kanskje uforvarende, bekreftet at det forelå en avtale. Mulig det ikke har så stor juridisk betydning, men mener også det er et godt poeng at man kan ha blitt lurt/forhindret fra å gå for konkurrenters tilbud fordi man hadde en avtale om leveranse på produktet, særlig siden dette var på Black Friday.

Det at faren for gjentakelse er lav, stemmer rett og slett ikke. Hvis så hadde vært tilfelle, hadde man ikke hatt behov for krav til vandel for personer som skal jobbe med barn eller andre uten samtykkekompetanse i funksjoner som underbygger et tillitsforhold. Jeg kan bruke ene artikkelen leticia viser til: "Internasjonal forskning viser at det er rundt 90 prosent som ikke forgriper seg på ny etter første dom. Vi må likevel ta forbehold om mørketall her." Man kan sikkert diskutere hva stor gjentakelsesfare innebærer, men vil ikke gå med på at det må være sannsynlighetsovervekt. At ti prosent pluss mørketall ikke er høy gjentakelsesfare, det er jeg ikke enig i. Det er et stort svik hver gang man lar overgripere gjenta ugjerningen. En annen av Aftenpostens artikler (https://www.aftenposten.no/norge/i/PJdEb/flere-dark-room-siktede-er-tidligere-overgrepsdoemt) sier følgende: "En rekke av mennene som er siktet i den omfattende Dark Room-saken er tidligere dømt for overgrep mot barn eller for å ha distribuert overgrepsmateriale. Det viser oversikten over de rundt 50 personene som er siktet i det som omtales som norgeshistoriens største overgrepssak."

Kjøpet er ikke gjennomført før varen er betalt. Hvis varen settes på trappen og kunden faktureres, blir det facto en form for fjernkjøp/netthandel. Det er aldri direktekontakt mellom selger og kunde, kjøpet gjennomføres ikke i butikk, og kjøpet er avtalt på nett. Mulig jeg blir stabbet ned av en eller annen jurist her, men tror jeg ville utfordret et krav/fakturering for en vare som er avbestilt gjennom forbrukerklagenemnda. Avtalen om kjøp har skjedd elektronisk. Fra Forbrukertilsynets sider (https://www.forbrukertilsynet.no/lov-og-rett/angrerettloven) : "Dette er opplysninger om varen eller tjenestens viktigste egenskaper, samlet pris, avtalens varighet og eventuell minste bindingstid, og om vilkårene for å si opp avtalen. Det stilles også strenge krav til at bestillingsknappen skal merkes med ord som «kjøp nå», «betal nå» eller tilsvarende, for å vise klart at forbrukeren forplikter seg til å betale. Dersom den næringsdrivende ikke følger dette kravet, har ikke forbrukeren inngått en bindende avtale om et kjøp." Det er på et litt vaklende grunnlag jeg tolker Forbrukertilsynet, som igjen har tolket lover og forskrifter, men ordlyden, "når avtaler inngås elektronisk, f.eks. på nett eller i en app, skal kunden få presentert de viktigste opplysningene rundt kjøpet i tydelig og fremhevet form rett før bestilling", (https://www.forbrukertilsynet.no/lov-og-rett/angrerettloven) tilsier at det er tilstrekkelig at det er gjort en avtale om kjøp for at det skal regnes som en netthandel. Det finnes unntak, men kan ikke se at en standard sofa skulle inngå i disse. Det kan heller ikke avtales dårligere vilkår enn de som fremgår av Forbrukerrettdirektivet, som er gjort til norsk lov. Hvis kjøpet kan regnes som netthandel, og du benytter angreretten, kan du likevel bli ansvarlig for kostnader for retur av varen. Jeg mener det er grunn til å krangle på kostnaden hvis leveringskostnaden kunne vært unngått hvis butikken hadde fulgt opp avbestillingen/butikken leverer varen mot ditt ønske. Får du levert varen uten at det følger med angrerettskjema, kan følgende formulering fra Forbrukertilsynet komme til nytte: "Brudd på enkelte av bestemmelsene vil kunne føre til at angrefristen utvides opp til 12 måneder, eller at forbrukeren ikke lenger har plikt til å betale for enkelte kostnader". (https://www.forbrukertilsynet.no/lov-og-rett/angrerettloven)

Jeg bagatelliserer ikke følgene av fyllekjøring, men man reduserer ikke faren for barn i nabolaget ved å informere foreldre og barn om at man har en som er dømt for promillekjøring blant seg. De finnes sikkert tilfeller av notoriske fyllekjørere, men tror flesteparten som blir dømt for fyllekjøring, føler straffen som såpass hard at ikke ugjerningen gjentas. Politiet har også andre virkemidler her, som beslag av kjøretøy ved gjentakelse. En straffedømt overgriper er en vandrende fare for andre, og gjentakelsesfaren er stor, til tross for straff og stigma.

Det er ingen her som har sagt at man skal lage en ghetto med overgripere, men heller at man skal ha muligheten til å kunne advare foreldre og barn og ta andre forholdsregler, og gjerne kunne forhindre at eksempelvis alenemødre uvitende tar inn overgripere i varmen, eller at frivillighet lar seg lure av mennesker med feil motiver. Straffedømte har samme rett som andre til å bosette seg hvor man vil, og har samme rett til beskyttelse mot trakassering som andre. Det er naivt å tro at ikke overgripere søker å hjelp hverandre uten eksistensen av et overgrepsregister. Det er ikke slik at overgripere lar være å forgripe seg for at det gis noen form for slakk eller handlerom, trolig øker det bare sannsynligheten for nye overgrep. Nå vet ikke jeg hva "enslige ulver" har gjort deg, men kommentaren din med "enslige ulver" bekrefter egentlig fordommer mot grupper i samfunnet som tar sine personlige valg, og en grunnleggende mangel på empati mot mennesker som av ulike årsaker har søkt å være for seg selv. Jeg er ikke tilhenger av et generelt offentlig strafferegister, men et som advarer mot overgripere. Man trenger ikke vite om naboen har smuglet, snytt på skatten eller kjørt i fylla, fordi det gjør dem ikke til en større fare for barn og andre i sine omgivelser. For drapsmenn i det fri er de ikke flere enn at jeg tar det for gitt at justis har en stram oppfølging av disse og at de ikke slipper ut så lenge det er fare for gjentakelse.

Det er selvsagt et legitimt poeng du har, om et eventuelt register skulle omfatte mindreårige som dømmes, noe som kan virke urimelig. Det kan også være at forskning sier mer om hvilke grupper av overgripere som er knyttet til størst fare for gjentakelse. Det kan godt finnes avgrensninger og unntak, men hovedpoenget er at barn og andre uten juridisk samtykkekompetanse for seksuelle handlinger må kunne beskyttes mot kjente voksne overgripere, og at disse barnas rettigheter må gå foran hensynet til dømte overgripere.

De er ikke registrerte overgripere før de blir tatt og dømt for sedelighet, som fra setningen før "De uten dom er det vanskelig å stoppe, og de er jo heller ikke overgripere før de forgriper seg."

Jeg mener et slikt register bør være tilgjengelig for personer som begått seksuelle overgrep mot mindreårige. Man kan sikkert mene noe frem og tilbake om hvem som bør inngå i et slikt register, men vil heller argumentere for årsakene til hvorfor det bør eksistere. Formålet er ikke gapestokk. Hvis de har sonet en straff, skal det være en plass for dem i samfunnet, men konsekvensene for det de har gjort, skal og må alltid følge med dem. Foreldre og samfunnet for øvrig må få muligheten til å beskytte seg mot de mest kyniske menneskene som går fritt, personer som selv gjerne oppsøker og tar kontakt med barn hvis de får muligheten til det eller arenaer hvor barn oppholder seg, som for eksempel idrettslag og annen frivillighet. De uten dom er det vanskelig å stoppe, og de er jo heller ikke overgripere før de forgriper seg. Noen av dem jobber i barnehager, skoler og andre steder de ikke burde være når de begår overgrep. Når man faktisk vet at noen har begått overgrep og at det er stor fare for gjentakelse, er det uansvarlig å beskytte deres identitet på bekostning av framtidige ofre. De man skal beskytte er mindreårige, som skal måtte slippe å oppleve forsøk og tilnærminger fra voksne mennesker, for det meste menn, med uedle motiver. De man kan hjelpe, er først og fremst foreldre, som kan advare og beskytte barna mot en nabo eller en eller annen "lokal helt", og de som jobber med frivillighet, som kan si nei takk til hjelpende hender som kan gjøre større skade enn nytte. Man kan hjelpe alenemødre på jakt etter partner og stefar til egne barn, slik at de slipper belastningen med å ha tatt en overgriper inn i varmen for deretter å måtte slite seg fri etterpå fysisk og emosjonelt. Man argumentere for offentlig register for alle typer alvorlig kriminalitet, men voksne mennesker har større mulighet til selv å beskytte seg, ta forholdsregler og varsle om uønskede hendelser. Beskyttelsesbehovet til mindreårige medfører at overgripere har et betydelig yrkesforbud. Ja, det er inngripende, men det er "ingen" som protesterer på det, fordi hensynet til barn og unges sikkerhet da teller tyngst.

Det som er juridisk interessant her, er jo ikke det trådstarter spør om, men om tidligere eier har et legitimt krav mot nåværende eier.

Det er vel ikke forskjellsbehandling per se så lenge de tilbyr alle NYE kunder et visst sett med vilkår. Men, finansbransjen er notorisk ikke transparente, så hvis man lurer på om man har bankens beste vilkår, må man nesten anta at man ikke har det. Det er også problematisk at kortkunder og lånekunder ikke får innsyn i hvorfor de får avslag, og hva de kan gjøre for å "nå opp".

Remember Blue kunne ha vært et bra kort, men ser ikke ut til at det utstedes mer. Ikano har to prosent cashback på matbutikker og på Shell. Hvis noen kjenner til bedre kort for dagligvarer, rop gjerne ut. Mulig de andre Remember-kortene har bra uttelling for bestemte handelsmønstre, men foretrekker å la eget forbruksmønster styre hvilket kort jeg bruker, heller enn å la kortet styre forbruksmønster. Målet mitt er i hvert fall mest mulig cashback på varer og tjenester jeg uansett ville ha kjøpt, og ikke best mulig tilbud på varer og tjenester jeg ikke ellers ville ha kjøpt.

Jeg ser argumentet med 0,1 prosent innflytelse ved innmelding i EU. Det er da stadig vekk at jeg ser at enkeltland i unionen blokkerer endringer med en veto, for eksempel nekter Bulgaria og Romania passfri adgang til Schengen. (https://www.france24.com/en/live-news/20221208-bulgaria-romania-try-anew-to-join-passport-free-zone) Jeg ser ikke at fordelene ved struping av handel er i nærheten av å utkonkurrere ulempene. Milliardene man sparer, kan sikkert brukes til nye arbeidsplasser, men det hjelper ikke all den tid man ikke kan selge varene til beste markedspris. Noen av de fattigste landene i verden er også de mest isolerte når det kommer til handel. Jeg hadde gjerne sett at jeg hadde fått muligheten til å handle inn fra et større sortiment varer enn det gilde, tine og bama kan hoste opp, og til en pris som er mulig å forsvare.

Hadde man hatt et offentlig overgrepsregister, hadde man sluppet at noen blir hengt ut på feil grunnlag. Det holder ikke at politiet har oversikt, all den tid at overgrepsdømte gang på gang begår nye overgrep. Barns sikkerhet må alltid komme foran dømte overgriperes rett til å holde "hobbyen" sin privat.

Det er nitrist sorti som stiller til valg, så av alle alternativene kan hun vise seg å være det minst dårlige. Venstre ønsker å skru igjen oljekrana, gjør de ikke? Erna har svin på skogen på grunn av aksjehandlene og virker ikke å ta selvkritikk. Hadde ikke AP vært så svake som de er nå og alternativene så få for høyre, hadde hun blitt kastet av sine egne for lenge siden. AP trenger ingen redegjørelse. Man skal være ganske godt oppdratt etter partiboka for å ønske fire nye år med disse . SV, Rødt og SP elsker å bruke penger, men har ingen gode planer for hva de kan gjøre for å styrke økonomien i Norge. SV og Rødt ønsker å strupe oljekrana, og SP bruker altfor mye penger på en proteksjonistisk landbrukspolitikk som ikke funker, og litt ekstra på reverseringer av fylkessammenslåinger. FRP kunne ha vært noe, med skattepolitikk og samferdselspolitikk som svinger, men Listhaug er bare uspiselig, og Israel-Palestina-politikken er helt forkastelig. Listhaug trenger et sympatikurs, så hun kan late som at hun har et snev av sympati i det minste når hun er på TV. Jeg skjønner jo at de gjør det litt for å holde KrF på avstand, men det er ikke der de store velgermassene kan hentes i disse tider. Jeg tror Venstre kan gjøre et brukbart valg, ikke fordi politikken deres er så utrolig spennende, men fordi alle andre alternativer er verre. Tror Ane Breivik har en stor framtid i partiet. Andre outsidere: Bent Høie eller Eriksen for Høyre, eller generasjonsskifte i AP med Brenna og Hoem i førersetet, inspirert av Makta på NRK, kanskje med drahjelp fra Barth Eide. Barth Eide får gråstein til å virke spennende, men virker ryddig og effektiv, og lar seg ikke manøvrere av populisme. Av sosialdemokraten tror nesten jeg ville ha sett ham som statsminister heller en Støre.

Hvis det blir krig, i hvert fall med det første, tror jeg neppe at det å forlate landet er en åpen mulighet for min del. I områder med stor sannsynlighet for omfattende kamphandlinger, er det naturlig å gjøre et forsøk på å tømme utsatte områder for sivilbefolkning i den grad det praktisk lar seg gjennomføre. Siden du liker å leke med tenkte eksempler: Hvis du hadde vært lutfattig og levd relativt trygt, men fattigslig, i et av verdens fattigste land, og det åpnet seg en mulighet for å flytte til et av verdens rikeste land, men lovnad om mat, bolig og utdanning, hadde ikke du takket ja til deg og dine, uavhengig av hvorvidt det forelå et reelt behov eller ikke? Poenget mitt var uansett at spørsmålet til trådstarter ikke må latterliggjøres bare fordi man er uenig, og jeg ønsket begrunne det med at det virker å være forskjellsbehandling ut fra hvor man kommer fra, i forhold til vurderingen om det er sikkert å oppholde seg i landet man ønsker å flykte fra, med et konkret eksempel med afghanske flyktninger sammenlignet med ukrainske flyktninger, samt at det i liten til ingen grad gjøre individuelle vurderinger av behovet for opphold basert på sikkerhetssituasjonen til den enkelte. Det er helt sikkert gode argumenter for kollektive avgjørelser her, heriblant samkjøring med øvrige Schengen-land, samt at det er sannsynlig at Ukraina på et eller annet tidspunkt kommer inn i EØS-samarbeid med blant annet Norge, hvor da de samme menneskene uansett kan komme og gå som de vil.

Jeg mener spørsmålet til trådstarter er helt legitimt. Man trenger ikke være enig, men da argumenterer man heller for hvorfor man er uenig. Grunnen til at jeg mener at trådstarter har et legitimt spørsmål, er fordi det kan virke som at norske myndigheter forskjellsbehandler, for eksempel er afghanske flyktninger returnert til områder i Afghanistan man mener var trygt. Et konkret eksempel er Farhadi-familien, som ble tvangsreturnert for noen år siden, til et område jeg ikke ville følt meg trygg i (Se for eksempel https://www.dagbladet.no/nyheter/familie-sendt-ut-av-norge-med-tvang---rammet-av-bombe/65363934 og https://amnesty.no/aksjon/norge-stans-returene-til-afghanistan for omtale). Skulle jeg måtte velge mellom Kyiv 2023 og Kabul 2017 som destinasjon for et lengre opphold, er ikke jeg i tvil om hva jeg hadde gått for. Jeg mener Norge har gode forutsetninger for å hjelpe ukrainske flyktninger, at disse er lette å integrere, og at det er riktig å prioritere flyktninger fra egne nærområder, men mener samtidig at man i for liten grad er opptatt av hvem som har et reelt behov for opphold. Norge bør heller ikke tillate opphold for menn i vernepliktig alder med mindre de er fritatt for verneplikt i Ukraina, fordi de trengs der de er. Det er ganske så opplagt at ukrainere øst og sør i landet har et større beskyttelsesbehov enn ukrainere i nord og vest, og utenfor stridsområdene virker behovet for tiden mindre utenfor byer og store tettsteder, men de strømmer til fra hele landet.

Er helt enig i prinsipielle avgjørelser som skal forhindre korrupsjon, som at kommunalt og statlige ansatte ikke skal kunne motta kostbare gaver i arbeidssammenheng, og er sterkt mot sløsing i det offentlige. Seriøse private aktører jeg har/har hatt profesjonelle forbindelser med, har gjerne en formulering som "egnet til å påvirke forretningsmessige avgjørelser" i antikorrupsjonsreglementet. Et fast, fastsatt og offentlig kjent moderat beløp til ansatte i det offentlige er innenfor hva som er å ta vare på ansatte, og også hva man nærmest tar som en selvfølge i privat sektor, og er verken sløsing eller egnet til korrupsjon.

Det er ikke alle kommunale arbeidsplasser med gratis kaffe på pauserommet. I kommunen jeg bor i, kjenner jeg til at ansatte selv må ordne seg ordne kaffe/te, eventuelt betale et tresifret månedsbeløp i "kaffeabonnement" på de større av kommunens arbeidsplasser. Er selvsagt frivillig for den enkelte ansatte om denne ønsker å benytte seg av tilbudet.

Til trådstarter: Ja, det synes jeg. Det behøver ikke nødvendigvis være julebord, men at det settes av penger til lagbygging/sosiale formål. Offentlige ansatte kan ikke ta imot dyre gaver i jobben, men det har med korrupsjon å gjøre. Det er smålig hvis man ikke kan sette av et fast beløp til en type sosialt formål. Innvendinger som omhandler alkohol er helt legitime. Det kan løses ved at alkohol kjøpes av den ansatte selv, eventuelt at man kan få en bong eller to. Det er vanskelig å forhindre at noen drikker for mye, men voksne mennesker må også lære seg å ta ansvar for egne handlinger, ikke minst når man er ute med kolleger og personer over og under seg selv i et ansatthierarki.

Hvis vi går over til Euro, vil det i hvert fall være et historisk dårlig tidspunkt å gjøre det på. Men ingen tvil om at Norge trenger en politikk som sikrer stabil valuta. I første omgang bør det være et mål om å styrke den norske valutaen, for eksempel etter et fast mål etter euro eller dollar, eller begge for den saks skyld, for deretter å forsvare den. Slik det er nå, spytter man på norske arbeidstakere, som i realiteten har samme inntekt målt i dollar som for 15 år siden. En norsk gjennomsnittslønn tilsvarte ca 50 000 dollar på midten av 2000-tallet, og det gjør den den dag i dag. Justert for inflasjon, kan man lure på om nordmenn har bedre kjøpekraft nå enn de hadde for 15 år siden. Slik det er nå, hadde det nesten vært bedre om man brukte av tilgjengelige midler innenfor handlingsregelen til å brenne norske kroner enn å sause de bort. For å styrke norske kroner, trengs det handlekraft. Jeg ser to muligheter til strakstiltak: Det ene er å kutte handlerom innenfor handlingsregelen til krona har en fornuftig kurs igjen (8-10 mot Euro og 8 mot Dollar). Det andre er skattelette til de store lokomotivene i norsk økonomi. Det er helt tullete å ikke skulle utnytte potensialet for olje, gass og havbruk til det fulle nå når vi kan. Skatteletten kan godt være generell, men å sause bort milliarder på flyselskaper i trøbbel og på batterifabrikker som ikke produserer batterier, det kan vi bare slutte med med en gang. Skal vi bruke penger, må disse komme fra et sted, og da kan ikke Nav og skattefunn være bærebjelkene i norsk økonomi.