Cascada81

Har lagt til en lenke til intervjuet (obs: intervjuet er klippet); https://www.nettavisen.no/rod-ungdom/abort/alexandra-fredwall/rod-ungdom-leder-er-for-abort-uken-for-termin/v/5-95-2990391 Rent etisk er det liten forskjell på om det er en abort uken før en fødsel eller et drap uken etter. En nyfødt baby er heller ikke bevisst på egen tilværelse, og et foster i siste uke er også fullt ut levedyktig ved keisersnitt og er i stand til å kjenne smerte. Fredwall bagatelliserer da også konsekvensene ved egen mening ved å argumentere for at "ingen" vil gjøre noe slikt, men hvorfor lefle med legalisering da, hvis det ikke skulle være et reelt behov for en liberalisering? Ut over det, er jo en interessant bruk av ytringsfriheten. Lurer på hvordan hun stiller seg til langt mindre kontroversielle uttalelser om transpersoner og begrensning av deres rettigheter/"rettigheter". Fredwall bekrefter i hvert fall alle som måtte mener at transpersoner i all hovedsak består av forvirrede og psykisk syke mennesker som trenger hjelp. Empatisk framstår hun/han definitivt ikke.

Iran og USA har et totalt ulikt bilde av hvordan en seier vil se ut, derav navnet asymmetrisk krigføring. Iran teller ikke drepte og skadde og bombede bygninger på samme måte som USA, og Irans bilde av en seier er et USA (og Israel) som er svekket, om ikke militært, så diplomatisk og økonomisk. For Iran vil en opprettholdelse av egne grenser og eget regime være en seier, mens Trump tror på total kapitulasjon, eller trodde i hvert fall, for hvorfor skulle eller USA forhandle om en fredsavtale? En ting som faktisk har blitt synliggjort gjennom Ukraina-krigen er at en faktisk krig kan endre troverdigheten til et lands militære styrke: Russlands konvensjonelle forsvar framstår i stadig større grad som en korrumpert papirtiger. Reagan dyrket i sin tid tvetydighet, at fiendene heller skulle ligge våken om natten og lure på hva som kom til å skje om de rammet USA heller enn å få eller bli gitt en fasit på hvordan tingenes tilstand egentlig var. Kanskje er det tvetydighet hos begge parter som hindrer Kina fra å angripe Taiwan. Trump er i ferd med å selge USAs tvetydighet i en meningsløs proxykrig for Israel. Iran har slett ikke vist seg å være en papirtiger eller noen som lar seg diktere, kontrollere eller skremme, og landets forsvarskapasitet og strategiske evner har vist seg å være sterkere enn det Trump og trolig mange andre hadde regnet med på forhånd. Iran kontrollerer Hormuzstredet og leder premissene for forhandlingene, herunder når og hvordan krigen skal ende. Israel er en paria, absolutt alle, inkludert amerikanerne selv, mener det å angripe Iran var unødvendig og i realiteten en tabbe. Både tradisjonelt allierte og utfordrere av USAs hegemoni er frustrerte av situasjonen, ikke på Iran, men på Trump. Iran forhandler, og er ikke på et sted eller i en situasjon som tilsier innrømmelser av betydning, og sitter med alle de beste kortene. Våpenhvile er ikke fred, og det er Trump og USA som har det travelt. Trump har et mellomvalg som skal vinnes og et ettermæle som står på spill, og USA står overfor en økonomisk krise om ikke trafikken gjennom Hormuzstredet, helst i går, starter opp igjen. I motsetning til Trump har ikke Irans ledelse behov for å selge inn en seier før jobben er gjort, og Iran kapasitet og militære troverdighet framstår faktisk som styrket i løpet av krigen.' USA forsvinner ikke i morgen, uavhengig av hvordan denne krigen går, men det som er et faktum er at de ikke har det økonomiske handlingsrommet de hadde i forkant av krigene mot henholdsvis Afghanistan og Irak. USA skylder omtrent hundre tusen dollar for hver eneste innbygger. USA kan ikke lenger låne seg ut av en situasjon hvor de må velge mellom å gi noe med mening tilbake til skattebetalerne og å utkjempe meningsløse kriger på motsatt side av planeten, i hvert fall ikke uten at hjemlig økonomi og kjøpekraft sendes mot kanten av stupet.

Er du imot bruk av deltidsstillinger? Det er naturlig å tenke "topping" av stillinger på store arbeidsplasser med hundrevis av ansatte, hvor sykefraværet i større grad er statistikk med topper og bunner. På små arbeidsplasser kan man ikke ha ansatte i seksti eller hundre prosent stilling dersom det faktiske behovet er førti prosent. De færreste små arbeidsplasser har råd til å ha en overbemanning "på pynt" i tilfelle noen blir syke. Sykdom løses heller ikke med en overbemannet vaktplan på små arbeidsplasser, fordi denne skal uansett lages minst to uker i forveien. Bussjåfører og sykepleiere ønsker seg også gjerne fri en og annen helg. Kutter man antall ansatte for å gi noen få fulltid heller enn deltid, kan resultatet like gjerne bli at sykepleierne blir nødt til å jobbe minst tre av fem helger, fordi man ikke har noen i deltidsstillinger som får vaktplanen til å gå opp, og bussjåføren må jobbe overtid de få kveldene hun har fri fordi de ikke tilbyr deltidsansatte ekstra arbeid. På arbeidsplasser av en viss størrelse kan mye av motivasjonen med å gi noen en sjanse i form av deltidsstilling falle bort, da arbeidsgiver uansett ikke kan bruke denne ansatte til merarbeid. Da kan arbeidsgiver like gjerne bruke en av de som uansett er der og jobber full tid. Er det vanskelig å finansiere vikarer, kan også resultatet bli at arbeidsgiver konsekvent sier nei hver gang noen ønsker seg fri til noe uten at det er lovpålagt. Sjekker man lovverk og tariffavtaler, er det faktisk svært få ting man kan kreve fri til. En bestevenns bryllup i en annen by? Nei, vi mangler vikar. Følge eget barn til første skoledag? Nei, vi mangler vikar. En nabo eller annen bekjents begravelse? Nei, det er nok ikke noe man har rett til. Ønsker du ferie i juli eller samtidig som kjæresten din har ferie? Lykke til, her er det arbeidsgiver som bestemmer når alle skal ha ferie, og det følger en oppsatt plan. Ønsker du jobbe færre lørdager? Nei, her inngår alle i en turnus som vi har styringsrett over. Arbeidsgivere som er avhengige av ansatte med kompetanse vil i større grad strekke seg for å finne løsninger, selv om disse koster penger, så taperne her er de som jobber i stillinger som er lette å erstatte, for eksempel butikkmedarbeidere eller de som jobber med rengjøring av hotellrom. Det er hundrevis av andre som vil ha jobben din, og det tar en dag eller to med arbeidende opplæring før en nyansatt kan jobbe "på gulvet" i omtrent samme stilling.

Er glad jeg ikke er i noe deltidslimbo, men all sympati til de som er der, og som plutselig ikke får ekstra vakter. Arbeidsgiver ønsker ikke endringene i ordningen med merarbeid, og det kan jo for så vidt skyldes ønske om en bekvemmelig tilgang til rimelige vikarer, og arbeidstakere som allerede er i en vanskelig situasjon og plutselig ikke lenger får ekstra timer. Hvis endret praksis påvirker summen av produksjon av varer og tjenester i negativ retning, taper ALLE. Det framstår i stadig større grad uforståelig hvorfor fagbevegelsen stiller seg bak krav om overtidsbetalt for merarbeid. For deltidsansatte som saksøker har det plutselig dukket opp en opportunistisk mulighet til å å kreve penger de verken har visst at de angivelig har krav på, og som heller ikke vare en forutsetning for at de skulle takke ja til merarbeid. For meg ser det ut til at alle egentlig taper, også gruppene saksøkerne ønsker begunstiget. Man kan sette opp en oversikt over hvem det er en ulempe for, og hvem som sitter med fordelene i spillet: Tjener på det: *Deltidsansatte som har jobbet deltid fram til nå, og som krever "etterbetalt" for overtidstillegg for tiden de jobbet overtid. Merk at mange av disse risikerer å "slippe" merarbeid fremover, enten det er noe de ønsker eller ikke. * Ansatte som ønsker større stillingsprosent og får det innvilget det på grunn av ny praksis. Isolert sett bra, men utfordringen er å telle disse, da årsak til økt stillingsprosent kan skyldes helt andre forhold. *Heltidsansatte som liker å jobbe overtid. Hvorfor gi overtidstillegg til noen som kan jobben ganske bra, når man heller kan gi det til en av proffene som allerede jobber fulltid når det koster nesten det samme? Taper på det: *Deltidsansatte som ønsker å jobbe mer enn stillingsprosenten skulle tilsi, men nå ikke får ekstra vakter, som han bussjåføren (to poster opp). *Deltidsansatte som ønsker å "jobbe seg oppover" der hvor de er ansatte. *Heltidsansatte som ikke ønsker å jobbe overtid. Merk at fagbevegelsen generelt betrakter overtid som en ulempe som bør reguleres og begrenses. *Arbeidsgiver mister fleksibilitet, og lønnsomheten svekkes trolig noe på grunn av høyere lønnsutgifter eller lavere produksjon. Noen må ta regningen her, og det kan føre til alt fra flere konkurser til økte produktkostnader (jeg er fristet til å si økt inflasjon, men det er slett ikke sikkert det har den effekten på samfunnsøkonomien, ikke minst fordi bedriftene over tid tilpasser seg regelverket for å opprettholde egen konkurransekraft) *De som heller vil jobbe deltid med en viss fleksibilitet heller enn heltid. Dette inkluderer mange grupper, for eksempel studenter som ønsker arbeidspraksis innen feltet de utdanner seg. *Uføre og andre som trenger et fleksibelt opplegg, for eksempel jobbe det man greier i en periode, for å komme seg i arbeid igjen. Hvem skal hjelpe disse? *Alle som ønsker seg deltidsjobb under ryddige forhold, men nå blir tilbudt nullprosentkontrakter. Eksempelvis gjelder fortrinnsrett til økt stillingsprosent for deltidsansatte, ikke vikarer med nullprosentkontrakter. *Man risikerer en dreining mot løsarbeidersamfunn, hvor nullprosentkontrakter og krav/praksis om at arbeidstakere skal ha enkeltmannsforetak blir normen. Er helt enig med bussjåføren om at det må komme avklaringer. En mellomting kunne vært at merarbeid som ensidig pålegges fra arbeidsgivers side utløser rett til overtidskompensasjon, mens merarbeid som gjensidig avtales ikke gjør det. Da ødelegger man ikke for han som ønsket å kjøre buss i helgene eller for studenten som gjerne vil jobbe ut over hva kontrakten sier når eksamene er unnagjort. Premisset for de som har tatt saken for retten er at alle som jobber deltid plutselig skal få overtidstillegg for alt merarbeid. Noen kan ende opp med å få en slump penger nå. Realiteten på sikt er arbeidsgivere tilpasser seg for å slippe den ekstra kostnaden, og det blir mindre kake til alle andre enn de som allerede jobber full tid.

Den militære fløyen av sivilforsvaret?

Å gi til de organiserte tiggerne er litt som å mate måsene: Jo mer du gir, jo flere kommer. Jeg mener tigging burde ha vært forbudt, med en praksis omtrent som med besittelse av små mengder narkotika, hvor politiet har hjemmel til å rydde gatene om de ønsker, man kan utvise utlendinger som kommer hit med formål å tigge, samt at man kan anmelde plagsom atferd tilknyttet tigging. Den harde realiteten er at man sannsynligvis også må innføre ordninger hvor man må registrere seg eller spørre om lov for å drive salg på gaten, samle inn til veldedige formål eller ha "kulturinnslag", da det er mange grå varianter av tigging. Det viktigste man kan gjøre, er å aldri kjøpe noe eller støtte organiserte tiggere, men et forbud vil også beskytte eldre med fulle håndvesker fra å bli svindlet.

Det er ikke nødvendigvis matematikklærerne det er noe feil med, all den tid de bare lærer bort i henhold til læreplanen. Et kompetansemål for 10. trinn kan se slik ut: "hente ut og tolke relevant informasjon fra tekster om kjøp og salg og ulike typer lån og bruke det til å formulere og løse problemer". Når det står "løse problemer" er det en mildt sagt vag formulering. Ordet "regne" eller "regne ut" tror jeg står en gang for 10. trinn. For de fleste læreplanmålene skal eleven "utforske", "forklare", "planlegge" og så videre. Problemet blir bare forsterket hvis vekting av utvikling av regneferdigheter er lave tidligere i skoleløpet. Eksempelvis er ikke innlæring/automatisering av multiplikasjon et konkret krav i læreplan lenger. I en verden hvor elevene får for seg at Chat GPT kan besvare og løse alle verdens problemer, trenger vi læreplaner som er konkrete og tydelig, og som vektlegger utvikling av regneferdigheter i grunnskolen.

Blokaden handler om å presse Kina, med press på Iran som en bonus. Kina får primært sin olje via Hormuzstredet. Det som blir interessant, er hva Kina foretar seg om et kinesisk skip blir tatt ut av USA. Nærmere krigserklæring er det vanskelig å komme seg utenom direkte angrep inne i et lands territorium.

Kjenner akkurat hvordan det er å være i den situasjonen, og det logiske er at energikrisen kommer til å utløse en situasjon med høy inflasjon og børsfall i finans og tech. Jeg har selv en del stående som kontanter for tiden på en aksjesparekonto. Jeg er investert i olje- og gass, og litt i oppdrett, men ønsker ikke være overeksponert her heller. Har fortsatt noe stående i indeksfond, men har kontantdelen i tilfelle det oppstår en situasjon som tilsier gode kjøp. Jeg skal ikke si hva noen på forumet skal gjøre, men dette rådet er bankers: Hvis du er mest redd for å tape pengene, er det å ta ut det som ikke utløser skatteplikt og sette det på en høyrentekonto inntil videre. Hvis du er langsiktig, er det like greit å ha penge stående i indeksfond. Smeller det, så smeller det, og da kan førti prosent ryke på kort tid, men det vanlige er at de påfølgende par årene pleier å være gode. Ellers finnes det aksjer som er noe mer robuste mot svingninger og nedgangstider. Flere av disse, type oljeaksjer og Hydro, Yara osv har gått mye og det er fare for at disse kan kjøpes for dyrt, men du har jo sånne som Orkla, som er stort og solid og ganske traust. Noe annet man kan gjøre, er å hedge selskaper som går omvendt, type flyselskap mot olje.

Bank-ID er i liten grad frivillig i dag, så det er betimelige spørsmål som stilles. Eksempelvis instruerer KS arbeidsgivere i kommunal sektor at de etter deres syn kan bruke styringsretten til å pålegge ansatte bruk av privat mobiltelefon til identifisering for pålogging til de ulike systemer den enkelte kommune benytter (https://www.ks.no/fagomrader/lonn-og-tariff/ovrig-informasjon/veileder-om-bruk-av-privat-mobiltelefon-i-tjenesten/). Kommunene kan selvsagt velge å benytte andre former for verifisering, men idet Bank-ID er eneste reelle alternativ til verifisering for å kunne utføre arbeidsoppgaver i en hvilken som helst stilling i det offentlige Norge, er det heller tvilsomt at det kan betegnes som frivillig. Jeg har brukt Bank-ID i årevis, og min hovedinnvending er at jeg ikke ser hvorfor det plutselig er behov for identifisering når jeg har brukt det i, for å bruke et meget konservativt anslag, minst ti år. Det enkleste hadde vært hvis for eksempel Politiet, banken og andre aktører man stoler på i forbindelse med identifisering hadde kunne bekreftet overfor Bank-ID at ID er korrekt. Da kunne man også ha hatt et register på hvem som godkjente IDen når, og man slapp problematikk rundt at private skulle håndtere det. Men, mener det er unødvendig hvis bruken har vært problemfri i årevis og det ikke er grunn til mistanke om falsk ID.

Jeg gjorde en ryddesjau der da jeg byttet kort, da jeg brukte Morrow til alt av abonnementer. Hentet bankutskrifter for siste året, markerte alt av abonnement, sa opp de jeg ikke lenger brukte og la inn annet kredittkort på de jeg bruker. Tok noen minutter, men var greit å avslutte abonnementet på mine premisser. Tenkte egentlig også å tyne ut siste bonuskrone der, men har ikke planlagt noen handlebonansa, og noen på forumet her fikk meg til å innse at det ikke var om å gjøre da det var lite å hente med å vente.

Jeg skulle ønske flere tenkte som deg. Nå tror jeg heller ikke verken svensker eller dansker ville latt oss i stikken om global matmangel hadde blitt en realitet, men med et tettere samarbeid med de andre nordiske landene kunne vi vært selvforsynt med mat (og mye annet). Jeg ser ikke hvorfor man ikke skulle kunne oppnå det samme uten at man nødvendigvis må slå sammen landene.

Nei, enig med deg der. Det er jo ikke sånn at hun er selger og han kunde eller noe.

Norge har klart definerte grenser og kan derfor håndheve loven innenfor sine grenser og kan rettmessig forsvare sine områder mot militære angrep. Hvis Israel ikke har definert sine grenser, kan de ikke håndheve noen lover i de aktuelle områdene, og de kan ikke påberope seg at de forsvarer seg, for da har de ikke bevist at de har en rett til å befinne seg i det aktuelle området. Tilsvarende, når de ikke har definerte grenser, har de ingen rett til å utøve militær makt eller annen håndhevelse av noe slag i området som ikke er innenfor deres definerte grenser.

Det er jo sirkelargumentasjon. Når påstanden er at jøder (jeg har fortsatt ikke fått et klart svar på om det gjelder etniske jøder eller tilhengere av jødedommen) skal ha en rett til et område for å etablere en "jødisk stat", hva nå enn det må bety, gir det ikke mening at de skal kunne dele ut statsborgerskap til andre som ikke har tilknytning til landet, og spesielt ikke når det innebærer å fortrenge de som bor der fra før. Israel har heller ikke definert hva statens grenser er. Skal man hevde at et land tilhører en, må et minstekrav være å ha en klar definisjon for hva dette innebærer. Tilhører Vestbredden Israel? Eller Gaza? Det sørlige Libanon? Det er ingen internasjonal rett som anerkjenner "buffersone" som årsak til etnisk rensing. Likevel ser vi en terrorstat som bruker etnisk rensing og folkemord for å stadig utvide eget territorium. Israel kommer til å gå under, kanskje ikke i morgen, men gradvis over en generasjon eller så. Den delen av Israel som bærer mye av landets økonomiske byrde, blant disse mange av de som jobber innen tech og medisin, emigrerer i stor skala. Noen som derimot ikke drar noen sted, er de ultraortodokse jødene, fritatt for tjeneste i forsvaret, og som ikke bare øker i antall på grunn av store barneflokker, men som i liten grad deltar i arbeidslivet og også i begrenset grad er selvforsørgende. Midt mellom har man alle andre, blant disse mange av som støtter ytre høyre-retningen som representerer Israel, men også arbeiderklassen hvor soldater rekrutteres fra. I USA er det for første gang flere som støtter eller sympatiserer med palestinerne, og blant yngre velgere vokser fraksjonen som sympatiserer med palestinerne eller ønsker å bryte båndene mellom USA og Israel av andre årsaker. Uten fred med naboene og respekt for andres rettigheter har ikke Israel framtid.

Det er jo mange folkeslag som ikke har en egen stat. Samene har ikke en egen stat, kurderne har ikke en egen stat, uigurene har ikke en egen stat. De siste par tusen år siden hadde jo ikke jødene heller en egen stat, så plutselig er det opplest og vedtatt at de skal ha en egen stat, bebodd av immigranter fra Øst-Europa og USA, støttet av kristenfundamentalister og Europas dårlige samvittighet. Det er for så vidt greit å ønske seg en egen stat. Kurderne ønsker seg sikkert også en egen stat, og det er helt sikkert mange andre folkegrupper som også også seg en egen stat, men det er jo ikke en rettighet å etablere en stat hvor som helst hvor man ønsker. Men jøder hadde jo ikke rett til å fordrive de som allerede bodde der. Jødenes ønske om en egen stat trumfer ikke andre menneskers individuelle rettigheter. Jeg blir jo heller ikke klok på denne: Når du snakker om jødene, mener du folkeslaget jøder, eller jøder som i tilhenger av religionen jødedom? Er Israel en jødisk stat, eller er det en sekulær stat for alle som bodde i området og ønsker å bo i området? Og er det israelere eller jøder som "forsvarer" seg?

Noen som er fornøyde med NRK sin dekning av konflikten? Med troverdig dekning av hendelser på bakken? Er det noe sted man kan klage? Man vet jo mer om krigen inne i Iran enn for eksempel hva som skjer i Israel ("Midtøstens eneste demokrati"), og man må jo lete mellom blogger, poster og youtube-videoer for å finne ut hva som skjer. NRK velger å fokusere på blomsterprodusenter i Kenya som ikke får ut varene sine framfor ødeleggelser i UAE. Det er ingen som er helt objektive lenger ute i den store verden, men Al Jazeera virker å ha relativt god dekning og et perspektiv som er noe mer nyansert enn de man finner i eksempelvis amerikanske medier. men igjen, det er jo ikke Al Jazeera som får lisenspengene fra NRK-skatten.

Når dere møtes i en profesjonell setting, som jeg vurderer det til at dere gjør, er det fort gjort å tolke profesjonell og hyggelig kollegial interesse som noe mer om man er i det håpefulle hjørnet. Men det var ikke det du spurte om. Hvis det er noe dere begge er komfortable med, ser jeg ikke noe i veien med aldersforskjellen isolert sett, og det er heller ikke noe som andre har noe med. Det har selvsagt litt å si hvor gamle dere er, og "lovlig" alder kan bære preg av utnyttelse i noen tilfeller, men normalt oppegående 29-åringer greier vanligvis helt fint å avvise uønsket interesse. Om det skulle føre noe sted, er det helt sikkert noen som mener noe om aldersforskjellen, men det vil alltid være noen som mener noe om ting de ikke har noe med, og det er definitivt ikke noe som er sjokkerende med aldersforskjellen.

Noe av det mest desperate jeg har sett noensinne, uansett setting. Er rart ikke rådgivere er der og stopper ham. Det er som å se en tenåring med manglende impulskontroll foran micen og en X-box. Språket, slang, banning og trusler, er noe av det mest uverdige jeg har sett fra Det hvite hus. Jeg tror Trump er desperat nok til å vurderer atomvåpen, for USA taper på alle fronter, og håper på det sterkeste at det er mekanismer som kan stoppe ham fra å bruke disse. Trump mangler også finansieringen for å kunne fortsette krigen. For tjue år siden kunne USA låne seg ut av problemene, mens høyere takt på låneopptak nå vil kun være egnet til å sende USA utfor stupet. Mye av den økonomiske fleksibiliteten er borte, og det er omtrent bare omprioriteringer som kan finansiere noe som helst. Det er en ganske desperat situasjon da en resesjon kan komme til å svekke USA på en måte vi trolig ikke har sett i historisk tid.

Vietnamkrigen 2.0 sier jeg bare. Finnes selvsagt ikke perfekte eksempler på at historien gjentar seg, men vi har en inkompetent president som starter en upopulær krig på det som i beste fall kan betegnes som tvilsomt grunnlag. Det starter i det små, og eskalerer gradvis, fram til det er ute av kontroll. Vietnamkrigen er en traumatisert del av amerikansk militærhistorie (til tross for at det i all hovedsak var vietnamesiske sivile som betalte prisen), og er også oppskriften på hvordan en amerikansk intervensjon kan beseires. Det som er urovekkende, er at man heller til å anta at det er ayatollahen av Iran som snakker sant når han og Trump motsier hverandre, og at magefølelsen da faktisk har vist seg å stemme ganske bra så langt i konflikten. Mitt neste store spørsmålet er hvem som kjenner Vietnamkrigen best av USAs sittende president og ayatollahen av Iran. Noen som går for presidenten her?

Trump tror (trodde?) at kriger kan startes og stoppes like enkelt som å slå av og på lyset på kontorlampen. At Trump ikke har forståelse for kompleksiteten ved oppstart og nedstenging av olje- og gassfelt, burde ikke komme som en overraskelse. Vi snakker tross alt om en mann som har vokst opp og levd hele etterkrigstiden i USA uten å kunne kjøre sin egen bil.

Store deler av landet, særlig i vest og i nord, bor i områder uten adekvat tilgang til kollektivtransport. Nord-Norge nord for Fauske (med unntak av Narvik til Kiruna) har ikke tilgang til jernbane. Båt er ikke et alternativ for alle som ikke har evig med tid på transport, og ikke særlig billig er det heller, så vi snakker fly og bil/buss i nesten halve landet, geografisk målt, og ofte begrenset adgang til buss. Selv tettsteder med betydelig antall innbyggere kan være avspist med buss type "skolerute", kanskje med en avgang en gang eller to om dagen i tillegg. Enkelte kommuner har ikke drosjetilbud etter klokken 23 på kvelden, samt få eller ingen busser i helgene.

Verdens største oljefelt ligger i Saudi-Arabia, og verdens største gassfelt offshore utenfor Qatar. Saudi-Arabia får faktisk shippet ut en del olje fra Rødehavet på grunn av en oljeledning de har liggende fra øst til vest i landet, men den har bare en brøkdel av kapasiteten de trenger for å kunne bruke denne heller enn utskipning fra Persiabukta. I tillegg er det utskipningsanlegget til verdens største oljeanlegg, samt kondensatoranleggene til Qatar, altså anlegg som omgjør naturgass til LNG. Blir disse anleggene tilintetgjort, kan det ta flere år å oppnå full kapasitet igjen. Selv om krigen stopper i morgen, kan det ta lang tid å få opp produksjonen til der den var. Å stoppe et utvinningsanlegg for olje er ikke som å skru av kranen til badekaret.

Det er å vise en finger til Trump som valgte å starte en krig uten å spørre kongressen, slik amerikansk grunnlov pålegger ham før han starter kriger. Nå har Trump selv spinnet langt på at det ikke er krig, kun en "spesialoperasjon" (mon tro hvor han har lært det trikset?), tilsynelatende for å kunne forbigå kongressen, og følgelig er det ikke noen krig å bevilge penger til. En annen ting er at USA ikke har råd til krig, i hvert fall ikke en krig som utkjempes "av nødvendighet" lik den som var etter 11. september. Problemet nå for USA er at krigen (som ikke er krig?) ikke blir avsluttet fordi kongressen ikke formidler penger, og den avsluttes heller ikke ved at USA tar halen mellom bena og forlater Iran. Et konkret handling kongressen kan gjøre, er å starte prosessen med å avsette Trump, uansett årsak. Kan USA vise til at krigen var "en manns gale verk", at den manglet støtte og at det var en tabbe som ikke vil gjenta seg, vil det på ene siden være ydmykende for amerikanerne, men på andre siden vil det være svært så overbevisende overfor iranerne i forhold til at de ikke starter en ny krig om seks måneder. Trumps objektiver med krigen kan amerikanerne uansett se langt etter: Det er Iran som styrer krigen, har kontroll på Hormuzstredet, og det er mye som tyder på at Iran kan vinne krigen uavhengig av om amerikanerne setter folk på bakken eller ikke. USA og Israel sitter med luftherredømme og de mest påkostede forsvarsmaktene, men ut over det sitter Iran med alle de gode kortene. Iran vil utvilsomt ha noe igjen, og tror oppheving av sanksjoner er tilstrekkelig. Alternativet for kongressen er å støtte Trumps krig. De trenger hundretusenvis av soldater til Midt-Østen, og de starter noe som kommer til å ta årevis, kanskje mer enn ti år å avslutte. Prislappen? Jeg blir ikke overrasket over om USAs statsgjeld vil øke dramatisk som følge av at USA fortsetter finansieringen av det som i praksis er en krig. Prislappen ender opp til vanlige amerikanere, avspist med minimumslønn, skattetrykk på nivå med middelklassen i Europa, offentlig tjenestetilbud i nederste kvintil av alle verdens land.

Problemet er at en nær sagt hvilken som helst avtale bare pauser krigen. Irans president (må ikke forveksles med ayatollahen) skrev om dette dilemmaet i brevet til amerikanerne, hvor de ikke uten videre kan inngå en fredsavtale fordi de ikke kan stole på motparten. Trump har gjentatte ganger angrepet andre land uten forvarsel, Iran to ganger og til og med under forhandlinger gjort i god tro. En avtale må også innebære elementer som tøyler Israel. Dette er et komplisert spørsmål, men enkelt forklart lever Israel og Iran under ulike virkeligheter, og Israel kan finne på å bruke et nær sagt hvilket som helst argument for å starte opp krigen igjen. I tillegg har man Hezbollah og Houthi-bevegelsen som langvarige allierte av Iran. Iran trenger egentlig et tiår med fred for å møte interne utfordringer, som vannforsyning og økonomisk vekst, og et tilstand uten sanksjoner kunne ha gjort underverker for den sivile strukturen i landet, men argumentet går i en elegant sirkel tilbake til hvordan de skal kunne stole på motparten. På den annen side har Iran et historisk sterkt grep på både Israel og USA. Israel er i ferd med å gå tom for ammunisjon til rakettskjoldene, og det er lite som tyder på Iran mangler vesentlig kapasitet til utskyting av raketter og droner. De kjemper nå på flere fronter, og situasjonen tærer utvilsomt også politisk. Trump har startet en krig han ikke kommer seg ut av, og vi har til nå ikke sett det fulle skadepotensialet krigen utgjør økonomisk. Oljeprisen reflekterer ikke en langvarig blokkade i Hormuzstredet, og vi har ikke en situasjon på verdens børser som gjenspeiler en kommende tid med økt inflasjon og økonomisk tilbakegang, for den kommer, selv med fred i morgen. Noen uker til med krig i Iran, og USA vil nå 40 billioner (eng. trillion) i statsgjeld, altså dollar, og Trump vil øke forsvarsbudsjettet med 50 prosent. Spørsmålet er heller hvorfor Iran skulle gå med på en fredsavtale, og ikke hvordan de skulle gjøre det.