Cascada81

Mange av ukrainerne i Norge er fra områder som i dag besittes av Russland, som Donetsk, Luhansk og Mariupol. Det vil være urimelig å sende disse tilbake, i hvert fall til de områdene av Ukraina de kommer fra, med mindre områdene blir fullt ut frigjort. Ukraina kommer sannsynligvis til å starte EU-forhandlinger så snart krigen er ferdig. Man kan selvsagt sende ukrainere til Ukraina, men veien tilbake til Norge kan bli kort, særlig for de som holder kontakten med arbeidsgiver, har lært seg norsk og ellers har opparbeidet seg en tilknytning til Norge. En løsning, når krigen en gang er ferdig, kan være økonomisk støtte til de som forplikter seg til å bosette seg i Ukraina igjen, enten som lumpsum eller som månedlig tilskudd en periode. Jo mindre jobb og tilknytning de har til Norge, aka jo mindre integrerte de er, jo mer fristende vil et slikt tilbud være.

Det er LO i et nøtteskall: Det er viktigere at alle skal ha så like lønninger som mulig, enn at man får igjen for flere år med tilleggsutdanning. Når det er noen ekstra kroner som skal fordeles, havner de alltid hos "de som har minst", og da i absolutte termer, uten å se på utdanningsnivå, tapt arbeidsinntekt i studietiden eller hvor mye studielån som er normalt ut fra lengden på utdanningen. LO har aldri vært interessert i at utdanning skal lønne seg, selv ikke hos sine egne. Det er bare å se på fagbrevtilleggene i det enkelte tariffområde. Det er ubegripelig at høyt utdannede arbeidstakere velger å organisere seg i LO hvis det er andre muligheter. Det er ikke bare innenfor helse, men i utdanningssektoren er LO en bremsekloss for lønnsutviklingen hos den delen av de organiserte som har høyere utdanning, og LO går alltid for kronetillegg til alle framfor prosenttillegg i lokale forhandlinger, fordi det gir størst utslag for de som har minst på lønnsslippen, altså de som har laveste utdanningsnivå og korteste ansiennitet, og da selvsagt uten å ta hensyn til studielån og tapt inntekt ved lengre utdanningsløp. Reduserte inntakskrav til lærer- og sykepleierstudenter er ikke noe annet enn en fallitterklæring. Er selvsagt noen som bretter opp ermene og gjør en bra jobb i ettertid, men ligner mer brannslokning enn satsing på de aktuelle sektorene.

Streikeretten undergraves for flere grupper innenfor helse, men også innenfor politi, og langt på vei innenfor utdanning. Konflikter styres mot tvungen lønnsnemd. En mulig løsning er å knytte lønnsnivå til grupper med streikerett og sammenlignbar lengde på utdanning, for eksempel piloter, jurister og ingeniører. Det er jo ingen grunn til at eksempelvis sykepleiere og lærere skal tjene mindre enn heismontører, all den tid førstnevnte har lengre utdanning. Det er også en jobb som må gjøres innenfor effektivisering, og her mener jeg at det er mye å hente på ved å flytte arbeidsoppgaver til personer med riktig kompetanse, men lavere utdanningsgrad. Byråkratiske arbeidsoppgaver må også reduseres til det som er nødvendig, og direktorater fjernes eller slankes. Innenfor utdanning har de fjernet 9A-paragrafen i forslag til ny opplæringslov og erstattet denne med forsterket plikt til varsling for skoleansatte, noe som sannsynligvis vil fjerne papirarbeid og byråkrati i form av dokumentasjon på tiltak tilpasset elevens subjektive virkelighet (som ikke alltid er rotfestet i annet enn elevens egen lille verden), noe jeg også tror er riktig vei å gå. Er det ting helsesekretær kan gjøre i stede for lege, må jo det lønne seg, samme med oppgaver helsefagarbeidere er kvalifiserte til å utføre, men som i dag håndteres av sykepleiere.

FRP ønsker skjerpede straffer, men nevner ikke voldtekter spesifikt. De oppgir selv at de ønsker forvaring for alle som forgriper seg seksuelt på barn, samt andre faktorer som i praksis vil forlenge soningen for de som dømmes for alvorlige lovbrudd, som soning av all idømt fengselsstraffen samt bortfall av kvantumsrabatter for lovbrudd. FRP ville neppe kunne gjennomføre politikken fullt ut i en koalisjonsregjering, men virker å være eneste reelle alternativ i det politiske landskapet for å få et fornuftig straffenivå for de mest alvorlige forbrytelsene som begås.

Hvorfor skulle du anbefale noen noe som helst, når det er to voksne mennesker? Vil du fraråde noen å bli sammen med noen som har dårlig økonomi eller er overvektig? Noen som er eller har vært psykisk syk? Hvis voksne mennesker finner sammen, er det jo ingen som trenger noen til å anbefale noen eller ikke. Det er ikke utenkelig at å velge en partner som eksempelvis sitter i rullestol kan ha vel så store praktiske innvirkninger på sexliv og mulighetene for fysisk utfoldelse utenfor soverommet enn noen års aldersforskjell, men hvis to voksne mennesker er glade i hverandre og finner hverandre, er det ingenting andre har noe med. Det er heldigvis noen som driver forskning på slikt. Vi ser en utvikling hvor stadig flere kvinner står uten partnere. Mads Larsen, som forsker på området, sier rett ut at det er kvinners (og litt datingappers) feil, fordi kvinner ikke er realistiske når de ser etter partnere. De har intervjuet en webutvikler, kvinne, for å "balansere" innholdet i artikkelen. Hun gir, selvsagt, råd til menn hva menn må gjøre annerledes for å finne seg en partner. Hun nevner også at flere kvinner velger å leve singel, fordi de da har det bedre enn om de er med menn. Jeg liker ikke å generalisere, men beskrivelsen hun gir, faller jo rett inn i beskrivelsen til forskeren.

20 år gamle damer vet stort sett utmerket godt hva de driver med og er i stand til å ta selvstendige avgjørelser som voksne, så med mindre 40-åringen er sjefen eller læreren hennes eller tilsvarende, og det er et gjensidig frivillig forhold, ser jeg ærlig talt ikke hva som er problemet. Det er jo også en nedvurdering av voksne, myndige damer (prinsippet gjelder selvsagt også for menn) å stille spørsmål rundt forhold med aldersforskjell. Er selvsagt ikke alt som er lovlig som er greit, men er jo et paradoks at i et samfunn hvor forhold utenfor boksen ellers heies fram, er det enkelte som er dømmende og negative til hva andre voksne mennesker foretar seg i frivillige relasjoner seg imellom. Er jo også aldersforskjeller blant kjente skeive, som Jan Thomas og den gang 19 år gammel mann, og Stein Hagen og mannen i 20-årene. Det har vært harselert noe med det, men har ikke egentlig sett kritikk av aldersforskjellen per se. Er selvsagt mot forhold som er basert på utnyttelse eller bryter loven på et vis.

Lifehack å vite når man skal forfølge en prinsippsak eller ikke. Å forfølge prinsippsaker kan være svært kostbart, både økonomisk og emosjonelt. Man forfølger prinsippsaker fordi det har stor betydning for en selv eller andre som skulle være mer utsatt enn en selv, fordi man har rett, og fordi kostnadene med å føre prinsippsaken kan forsvares sammenlignet med kostnader/konsekvenser ved å ikke forfølge en prinsippsak. Når noen er hyggelig og hjelpsom overfor en, for eksempel behjelpelig med å se på muligheten for å la en slippe et kontraktsfestet ansvar helt eller delvis, bør det være eksepsjonelt gode grunner for å forfølge en prinsippsak overfor disse.

Husleier kan ikke uten videre sette opp husleien midt i en avtaleperiode, kun etter bestemte vilkår og med begrensninger. At utleier over natten kan ta drøye tre tusenlapper ekstra i måneden, tilsier kun at dere i en periode har hatt lavere leie enn markedet skulle tilsi, og ingenting annet. Det er heller ikke sikkert at utleier kunne ha satt opp til markedsleie så lenge dere bodde i leiligheten, i hvert fall ikke uten at vilkår for endring av husleie forelå. Det er følgelig heller ikke rart at utleier velger å benytte muligheten for å korrigere leien inn til hva markedet tilsier den skal ligge. Å ta markedspris er ikke grådighet. Hvis man ikke tar markedspris, gir man bort like mye som differansen fra markedspris, til en leietaker man kanskje ikke kjenner engang, og som ikke nødvendigvis har mer bruk for pengene enn utleier.

Å lyse ut leiligheten er ikke en innrømmelse av aksept for brudd på leiekontrakten. Utleier har tapsbegrensningsplikt ved brudd på leiekontrakten, men denne er skjønnsmessig. Jeg tviler på at leietakerne kommer noen vei med de to ukene fra når dere ønsker å flytte ut, til nye leietakere tar over.

Amen til det! Kredittkortselskapene tjener selvsagt pengene sine noe sted, fortrinnsvis på de som ikke betaler regningene sine i tide, eller enda bedre, de som ikke har pengene i utgangspunktet, og som selvsagt ikke skulle ha hatt kredittkort. De tjener også på gebyrer brukersteder (alle steder med terminaler som godtar det aktuelle kredittkortet). Disse utgiftene legges typisk på prisene, da butikkene ikke kan ta betalt for at kundene bruker kort. Skal man ikke tape for kredittkortselskapene, må man ha kredittkort som gir positivt utslag på bruk, og man må alltid betale regningene før forfall. Alle andre er med på å betale til kredittkortselskapene og deres kunder gjennom prispåslaget i butikkene. Bonuser og cashback er som et veddemål, hvor man i utgangspunktet selv sitter med de beste kortene ved at man selv velger om man skal betale regningen innen forfall eller ikke. Man skal selvsagt ikke ha kredittkort hvis man ikke har stålkontroll på egen økonomi, og i hvert fall ikke om man ikke er i stand til å gjøre opp for seg i utgangspunktet. Når det er sagt, så tror jeg heller ikke at det er kjøpet av en vaskemaskin på kreditt/avbetaling som velter noens økonomi.

Et ekkokammer allerede her? De tre nederste landene i undersøkelsen er heller ikke medlemmer av EU, trolig heller ikke de 133 nederste. De tre øverste, Island, Sveits og Norge, er alle medlemmer av EØS, og drar fordelene ut av økonomisk samarbeid med unionen. EU har også bidratt til å løfte et hundretalls millioner europeere ut av fattigdom og vist veien til demokrati og handelsdrevet velstand. Tror ikke de mest EU-kritiske polakkene vil tilbake til brødkøene rasjoneringskortene på 1980-tallet, særlig ikke etter mer enn 20 år med mer eller mindre sammenhengende vekst. Jeg er lei av jernåket fra norske bønder, som skal diktere at jeg ikke kan handle landbruksvarer fra andre land uten å betale en avsindig tollsats, et åk som gir meg dårligere vareutvalg enn samtlige EU-borgere. Beredskapskortet kan bøndene legge bort for godt: Blir det en global krisesituasjon, kan ikke norske tollmurer berge oss fra konsekvensene av en atomvinter. Det er heller ikke gitt at vi har samme tilgang til importfor som i fredstid. Har man gode handelsrelasjoner har man derimot gode kort på hånden for videre import også i dårlige tider.

Blir litt på siden av det du spør om, men ser ikke helt hvorfor en sparebank ikke skulle ta i mot et slikt innskudd. Hvis de ikke har lånekunder selv, kan de uansett plassere pengene i en større bank. En annen ting er om det er lurt å plassere slike summer i en enkelt bank, og da tenker jeg ut over at man i realiteten taper penger ved å ha dem i bank i stedet for i mer lønnsomme markeder, da man kun er forsikret opp til et relativt begrenset beløp hvis banken går konkurs (2 millioner per innskyter per bank).

Det er til syvende og sist opp til deg, og det går an å tilgi uten at man lemper på konsekvensene, men du skal ikke ha dårlig samvittighet hvis du vil leve livet videre uten ham etter noe slikt, eller ikke greier å tilgi ham for den saks skyld.

Ville du seriøst gått til politiet i Thailand for noe slikt? Inntil dressene ankommer Norge, evt ikke ankommer, har det jo ikke en gang skjedd noe straffbart, verken i Norge og trolig heller ikke i Thailand. Støtter tips om å styre unna politiet i korrupte land hvis man kan. Hele historien er vel en bekreftelse av stereotypier av naive og lettlurte nordmenn. Kan være man får helt greie dresser tilsendt, men det er vel oppskriften på hvordan man ikke handler dress. Nå bruker ikke jeg dress til daglig i jobben, men er vel også de færreste som trenger tre skreddersydde dresser hengende. Hadde jeg hatt 20 000 å bruke på dress, hadde jeg heller kjøpt en-to kvalitetsdresser i Norge. Har ikke sjekket priser nylig, men man får vel et par Hugo boss-dresser eller en Armani til den prisen. Hvis det er ren scam, kan jo selvsagt trådstarter forsøke seg mot kredittkortselskapet, men er ellers bare å lære. Kjenner ikke thailandske lover, men angreretten ikke er vel neppe implementert der. Også i Norge er det vanskelig å angre på custom-made bestillinger.

For meg ser det ikke ut til at du ikke gir han oppmerksomhet, og heller ikke at det er du som ikke bryr deg 🙂 Det er jo like mye du som oppholder deg hvor han er, som motsatt. Stort utvalg av alternative plasser å være på, gjelder jo like mye for din del som hans del, for det er vel ikke slik at du føler deg så privilegert at det skal være han som skygger banen? Objektivt sett er det jo han som har kommet seg videre, med ny dame. Beste jeg kan gi deg, er at han, kanskje, gjerne vil at du skal angre på et eller annet.

Å oppholde seg på samme offentlig tilgjengelige steder uten å oppsøke noen er vel ikke akkurat definisjonen på stalking (Bruker: frohmage kom meg i forkjøpet 🙂). Kan selvsagt være at eks ønsker at du ser ham med ny dame, men kan også være at han har fått sansen for aktiviteter, steder og reisemål etter at dere har vært der sammen. er det i Oslo, går det kanskje an å unngå, men er det lillebygd med en matbutikk og en pub er det jo heller ikke like lett å unngå at man stadig treffer på hverandre.

Skal ikke forskuttere utfallet, og er selvsagt mot at man skal plage eller drepe dyr uten mål og mening, men er idioti at det i det hele tatt settes inn ressurser på dette. Jeg håper man har denne saken i bakhodet neste gang påtalemyndighetene klager på ressursmangel.

Hypotetisk hvordan jeg ville gjort det, er å skyfle inn kontantene på ordinært forbruk. Hvis noen vet hva de skal se etter og gå etter, er det teoretisk sett mulig å spore for eksempel et underforbruk på mat og drivstoff uten at det er gjort kontantuttak noe sted, men for alle praktiske formål er det der kontantene skal brukes. Det samme hvis man skal bo på hotell, reise med ferge eller kjøpe klær. Tror man kan glemme å bruke kontanter på dyre ting, men kan kanskje bruke på håndverkstjenester, men ikke helt uten risiko. For ordens skyld, er ingen oppfordring til å gjøre noe ulovlig. Er man redd for oppdagelsesrisikoen, kan man spe på eget forbruk med kontanter, slik at det framstår som at du bare er superøkonomisk på matbutikken. Underforbruk kan uansett lett bortforklares med eksempelvis dumpster-diving, som riktignok er ulovlig, men i praksis ikke ettergås, egen matsanking, eller at man får mat noe annet sted.

Er helt enig med trådstarter. Jeg liker katter, men løsningen ligger nok ikke i å oversvømme dyrebeskyttelsen med disse. Krav til chipping eller annen form for registrering, enten for alle kattene eller i det minste for katter som ikke er steriliserte/kastrerte, må til. Man bør også øke straffen for å hensette katter, og også gi forbud mot husdyrhold til disse. Samtidig må man stikke fingeren i jorden eller luften eller hvor det nå var, og la myndighetene, for eksempel mattilsynet, sette inn tiltak for å avlive hensette katter, rett og slett av hensyn til dyrevelferd.

Er en lei situasjon trådstarter er i. Er situasjonsbetinget hva man bør gjøre, og er selvsagt individuelle valg for man velger å utsette seg selv og sine for. De vanskeligste tilfellene er ofte de man er tvunget å forholde seg til, som en eks man har barn med eller nære familiemedlemmer. Ser man bort fra slike tilfeller, er det altfor mange som venter for lenge med å distansere seg fra personer som suger livslysten ut av en. Skiller selv mellom "avoid at all costs" og "minimer kontakt". Unngår til enhver pris personer som er manipulerende eller har alvorlige negative karaktertrekk som er direkte skadelig på annen måte. "Minimer kontakt" er personer jeg sliter med å tilbringe tid med, men som jeg klarer å håndtere i små doser. Det kan være en subjektiv opplevelse av personene, så de har ikke nødvendigvis gjort noe galt eller har skadelige karaktertrekk, men man takler dem kun i små mengder. Er der personer i "avoid"-klassen man er tvunget til å forholde seg til, fungerer ikke kompisforhold eller kompromisser. Man må være veldig tydelig, sette helt klare grenser og ikke gi dem noe å spille på. Prøver de seg, må de irettesettes (fortelles at det de gjør, ikke er greit), og eventuelle konsekvenser hvis de ikke innretter seg, for eksempel "jeg kan ikke ta med barnebarna dine hit på besøk hvis ikke du ..." eller "det er ikke greit, og da må jeg varsle... "(sjef, barnevernet eller annen instans med relativ myndighet).

Thon hotels er ikke i noe skvis på grunn av religiøse. Det er en rekke forutsetninger her som ikke stemmer eller er generaliserende. En forenkling er at man er for LGBQT hvis man flagger med Pride-flagget, og at man er imot hvis man ikke flagger. Å la være å flagge er en nøytral handling, og man er ikke imot noe selv om man skulle forholde seg passiv. Man kan også støtte rettigheter for skeive, eller til og med skeiv selv, uten at man ønsker å støtte eller stå for Pride, blant annet på grunn av koblingen mellom Pride og Foreningen Fri. Skeive er heller ikke en homogen gruppe, og enkelte lesbiske og homofile kjemper mot rettigheter transpersoner ønsket gjennomslag for, eksempelvis fordi de opplever at det truer deres rettigheter som kvinner. For og mot homofili er en annen slik forenkling. Mange religiøse, om ikke de fleste, støtter homofiles rettigheter i større eller mindre grad. Jeg tror de færreste religiøse, også blant de mest konservative, støtter trakassering eller åpenbar diskriminering av homofile, og bryr seg heller ikke med hvem andre som bor på samme hotell som dem. Noen få trossamfunn aksepterer ikke "praktiserende" homofile i egen kirke eller moské, men er jo gjerne de samme som har regler eksempelvis mot sex utenfor ekteskapet, og er jo heller ikke nødvendigvis slik at disse ikke forholder seg til homofile utenfor egen kirke. De mest konservative religiøse er uansett neppe mange nok til å utgjøre en trussel for virksomheten til Thon hotels. Pride/Foreningen Fri har heller ikke monopol på å jobbe for skeives rettigheter, men later gjerne som at de representerer alle i sekkekategorien skeive, og opptrer gjerne som meningspoliti overfor alle som er uenige, også de som helst ønsker å sitte på gjerdet.

Stemmer virkelig dette? Kan være at det ikke er lurt å si til kreditorene at man disse ikke er prioritert uten at jeg har tatt stilling til hvorvidt Avatars forslag bra eller ikke, men har aldri hørt at det skulle være straffbart å prioritere i bunken med regninger. På Luksusfellen (TV-serien) er en av metodene rådgiverne oppfordrer til for å få bedre oversikt, nettopp å prioritere (og da helst betale ut) smålån for lettere å få oversikt. Er jo også vanlig å prioritere bolig, strøm og barnehage framfor ellos-kontoen og restgjelden på kredittkortet, fordi konsekvensene er større ved å betale regningene i feil rekkefølge. Det er jo også gjeld som vil bli drevet inn samme hva, og som er vanskelig å få ettergitt helt eller delvis i en gjeldsordning, som for eksempel bidragsgjeld. Det er jo dumt å prioritere bort denne.

Er dilemmaer alle veier her. Er jo problematisk at man "lurer" andre for å få seg et ligg man ellers ikke ville fått, men er jo ikke åpenbart at det er ulovlig. Hvis man skryter på seg utdanning, formue, lavere alder eller noe annet som kan bety noe for status for å få seg et ligg, tviler jeg på at eventuelle sengekompiser kommer noe vei med å angre etterpå, selv om det fra et etisk ståsted i beste fall er ugreit fra den som lyver. Kjønnssykdommer er man pliktig å oppgi. Hvis en under seksuell lavalder lyver på alderen, risikerer den over seksuell lavalder straff hvis man ligger sammen. Er heller ikke gitt at utfall juridisk sett blir det samme for en transvestitt som for en transperson. Er jo alltids noen altetende desperadoer der ute, men tipper i det minste et flertall av heteroseksuelle styrer unna begge deler så lenge de kjenner til de faktiske forhold.

Jeg vet ikke om det gjelder spesifikt for politiet, men generelt for offentlig forvaltning virker det som at antallet ansatt i direktorater og andre "ikke-operative" stillinger eser ut raskere enn andre stillinger. Viktigere enn bevillinger, er at pengene går til det de skal. For politiets del er det viktig at så mye som mulig går til operativt politi (inkludert etterforskere), og at man begrenser papirflyttere til det som strengt tatt er helt nødvendig.

Det er ikke Vipps som er problemet her. I 1987/1990 ble den kriminelle lavalder hevet fra 14 til 15 år. Barn på 12-14 år vet godt at det ikke er greit å rane noen med kniv eller gjøre andre alvorlige kriminelle handlinger. Det hadde ikke vært noe problem å hatt lavere kriminell lavalder, og heller la rettsapparatet hensynta alder og modenhet når straff skal utmåles. Målet er ikke på død og liv å straffe trettenåringer for bagateller, men gi flere verktøy til de som håndhever loven overfor barn som utfører alvorlig kriminalitet som væpnet ran og voldtekter. Og så er det på tide at politiet prioriterer riktig. Det er jo et paradoks at de har kapasitet til å stå i veigrøfta med laser på natta og i helger eller gå over lik for å finne den ene trimmede mopeden, men ikke har kapasitet til å følge opp kriminalitet folk flest faktisk bryr seg om.