Kan arbeidsgiver pålegge meg dette arbeidet?

[BadCat]

De har kommet mye lenger i USA. Der kan man bare skrive inn hvor man befinner seg så får man opp nærmeste klinikk, terapaut, behandlingsprogram, støttegruppe osv. I Norge blir alle som en sendt inn i ei blindgate kalt DPS. Nå har de redusert antall behandlingsplasser i DPS også.
 

Quote

Distriktspsykiatrisk senter, DPS eller psykiatrisk senter er grunnsteinen i andrelinjetjenesten (spesialisthelsetjenesten) innen psykisk helsevern. DPS er definert som en faglig selvstendig enhet med ansvar for det allmenne psykiske helsevernet. DPS består av ulike typer tilbud og tjenester: dag-, døgn-, polikliniske og ambulante tjenester.

 

Endret 22. juli 2022 av BadCat

[Theo343]

Det mest håpløse mennesket jeg har møtt på underveis i systemet var en særdeles arrogant kvinnelig fastlege rundt 35 år i Oslo som etter noen måneder med undersøkelser mente det eneste rette var å søke meg ut i uføretrygd. Hvis jeg ikke gjorde det utviste jeg "dårlig sykdsomsforståelse", som hun også skrev i journalen når jeg byttet fastlege.

25 år senere har jeg vært i fast 100% stilling hele tiden med gode referanser hele veien og selv klart å finne ut hvilke fysiske lidelser jeg hadde, via det private, bedriftshelsetjeneste og egen research. Hadde jeg fulgt hennes inkompetente råd hadde jeg vært i den store "ufør" gruppen og hatt et helt annet liv.

Dette er digresjoner fra TS sine spørsmål, men likevel verdifult å dele erfaringer. Det jeg ønsker å dele med TS er at det er ikke alltid den mest komfortable veien som er den riktige. Samt at det er verdt å prøve selv om utfordringene gjør deg urolig (til det ekstreme) og får deg til å sove dårligere i perioder.

Prøv! samt ikke gi deg, selv om det er beintøft i perioder. Det vil alltid komme bedre dager. Har du prøvd over tid og likevel ikke opplever bevegelse på mestringsskalaen så har du gjort et ærlig forsøk. Å lære å stå i det er noe man lærer selv i dag.

Er det fortsatt utfordringer jeg finner for tøffe? Definitivt. På dårlige dager kan det også være forholdsvis små ting jeg ikke klarer, gjerne fordi man er helt tom/utslått av andre ting man har måttet gjøre (men å gå på jobb får meg ofte ut av det). Som sagt er dette en livslang "fight".

Endret 22. juli 2022 av Theo343 (takk for meg)

[arne22]

48 minutes ago, Theo343 (takk for meg) said:

Det mest håpløse mennesket jeg har møtt på underveis i systemet var en særdeles arrogant kvinnelig fastlege rundt 35 år i Oslo som etter noen måneder med undersøkelser mente det eneste rette var å søke meg ut i uføretrygd. Hvis jeg ikke gjorde det utviste jeg "dårlig sykdsomsforståelse", som hun også skrev i journalen når jeg byttet fastlege.

Var ute for noe som lignet litt for noen år siden. Hadde en "litt døden nær oplevelse" på grunn av en alvorlig fysisk sykdom. Da jeg kviknet litt til og kom meg ut på jobb, for å kikke, så var alle tingene mine pakket ned i en eske og det satt en annen ved mitt skrivebord. Jeg måtte spørre: Å. ja er han død allerede?

Det som var litt plagsomt det var at behandlende leger ikke kunne gi noen prognose om jeg ville bli frisk eller ikke, man måtte bare vente og se. Så jeg bestemte meg for å bli frisk og å komme ut igjen på jobb så snart som mulig. Første årene på jobb var et rent helvete med en ad hoc sykehusinnleggelse og henting med blålys på grunn av tilbakefall. Det var jo egentlig ikke helt behagelig, sånn der og da.

Å komme seg ut i jobb ble i grunnen strategien for å bli frisk og det fungerte faktisk bra.

48 minutes ago, Theo343 (takk for meg) said:

På dårlige dager kan det også være forholdsvis små ting jeg ikke klarer, gjerne fordi man er helt tom/utslått av andre ting man har måttet gjøre (men å gå på jobb får meg ofte ut av det).

Det var slik gjennom ganske lang tid, flere år, men etter hvert så ble alle symptomer borte, og alt ble som før sykdommen.

Tror ikke det hadde hadde gått så bra om jeg hadde satt meg hjemme for å kjenne etter hvor galt det hele var. 

Hadde nok sikkert kunnet spilt mine kort annerledes og fått meg en uføretrygd, og har tenkt mange ganger på hvordan det ville ha blitt.

Kjenner noen forholdvis friske som har jobbet målrettet gjennom flere år for å få uføretrygd og som har klart det. Så har de klaget på et kjedelig liv med lav livskvalitet. 

Jobb kan være en arena for sunne utfordringer som man bør ha. Om det kan oppleves litt ubehagelig en gang i blant, så er det egentlig helt OK og noe som kan fungere meget bra i det lange løp.

Endret 22. juli 2022 av arne22

[Salvesen.]

Theo343 (takk for meg) skrev (4 timer siden):

Merkelig når fagfolk sier at det ikke er noe i veien ned å drive eksponeringstrening på jobb. Litt ubehag er ikke noe problem. Selvsagt er trening i andre settinger også bra men jeg anntar at man også er ansvarlig nok til å få annen behandling hvor man ikke minst kan rådføre seg om mestringsstrategier.

Å isolere seg med hjemmekontor el. er det dummeste man gjør med angst. Det er en rent nedadgående spiral.

Dette dreier seg ikke om at man skal holde foredrag i spektrum og er helt innenfor det man kan bruke som eksponeringstrening. Sliter man i den grad det legges frem av andre her så vil jeg tro man også har samtaler med terapeut og har vært innom kognitiv terapi m.m.

Eksponeringstrening på jobb kan også ha den fordelen at man trer inn i en annen rolle og dermed mestrer det bedre. Å føle på ubehag er dagligdags når man sliter med angst.

Når det er sag bør man også ta en prat med arbeidsgiver om de utfordringer man har slik at man får til en god mestringskurve. Eks. Om man i en annen stilling tenker at å være kursinstruktør hadde vært for tøft rett på men kan starte med konsulent og rådgivende aktivitet. Å diskutere dette med arbeidsgiver vil være lurt. Det viser også at du er løsningsorientert og tar ansvar for egen situasjon.

Aldri hørt fagfolk si at en skal drive med eksponeringsterapi på jobb. Eksponering fører til panikkanfall som en skal stå i til anfallet går over av seg selv for å lære kroppen at det går bra. Hvordan i alle dager skal en fungere i en cafe med panikkanfall...

[KANE2009]

Å bare ta ut sykemelding er sjeldent den beste løsningen. Prat med arbeidsgiver og forklar situasjonen. Det er jo uansett bare snakk om en sommerjobb men den erfaringen kan være gull å få med seg til når du skal få deg fast jobb for eksempel 👍

[mandodiao]

Salvesen. skrev (5 timer siden):

Aldri hørt fagfolk si at en skal drive med eksponeringsterapi på jobb. Eksponering fører til panikkanfall som en skal stå i til anfallet går over av seg selv for å lære kroppen at det går bra. Hvordan i alle dager skal en fungere i en cafe med panikkanfall...

Har TS hatt panikkanfall? Har TS måtte avslutte arbeidsoppgavene sine pga ubehag? Har TS hatt eller noen gang tenkt på terapi?

Skjønner at du brenner for de få som har såpass med psykiske utfordringer, men ikke alt av utfordringer trenger å være så kompliserte eller alvorlige.

Tenker vi kan vente å la TS få svare for sin psykiske helse, og ta det derfra. Forhåpentligvis får vi en update der vedkommende har snakket med arbeidsgiver og løst situasjonen.

[Salvesen.]

mandodiao skrev (Akkurat nå):

Har TS hatt panikkanfall? Har TS måtte avslutte arbeidsoppgavene sine pga ubehag? Har TS hatt eller noen gang tenkt på terapi?

Skjønner at du brenner for de få som har såpass med psykiske utfordringer, men ikke alt av utfordringer trenger å være så kompliserte eller alvorlige.

Tenker vi kan vente å la TS få svare for sin psykiske helse, og ta det derfra. Forhåpentligvis får vi en update der vedkommende har snakket med arbeidsgiver og løst situasjonen.

Når TS tar til ett forum for å sjekke rettigheter rundt arbeidssituasjonen så er det nok ganske alvorlig. Og når arbeidsgiver i tillegg ikke tar TS seriøst er det best å komme seg unna. Slike folk fører sjeldent til noe godt.

[Baranladion]

Jeg mistenker at mye av problemet kanskje ligger i hva og hvordan TS har prøvd å snakke med sin sjef. 

Hvis det er som slik som det står i åpningsposten, at TS har sagt "Det er ikke dette jeg søkte om", så forstår jeg at sjefen ikke tar hensyn, det hadde for meg vært veldig vanskelig å skjønne at det skulle være et stort problem å måtte jobbe i cafeen 2 lørdager i måneden bare fordi det ikke var "det man søkte på". 

Hvis TS derimot har fortalt om sine psykiske problemer, i intervjuet eller underveis, så er det dårlig av sjefen å ikke ta hensyn til dette. 

 

[Cascada81]

Hvis det er en liten arbeidsplass, er det grenser for hvor mye tilrettelegging som er praktisk mulig å gjøre. Bytte vakter kan være en løsning, men i og med at det var snakk om en lørdag ettermiddag, er det ikke sikkert at det er lett å sette andre inn i vakten, da eksempelvis de færreste i utgangspunktet ønsker å jobbe lørdag ettermiddag. På en stor arbeidsplass er det langt lettere å tilrettelegge, fordi man har flere typer arbeidsoppgaver og stasjoner, og det er lettere å gjøre justeringer uten at det går vesentlig ut over andre arbeidstakere.

[Inspector]

BadCat skrev (17 timer siden):

 

Hvis ikke sjefen ser TS og utfordringene til TS er det bare å få sykemelding og komme seg langt bort.
 

«Bare å få sykemelding»??

Hallo, vi snakker om en kortvarig sommerjobb med jobbing en dag i uken og annenhver lørdag. Oppgaveendringen er innenfor styringsrett/arbeidsmiljølov og ts har gått inn i et ordinært arbeidsforhold helt frivillig. Motivasjonen burde derfor være mer tydelig.

Jeg har gjennom tidene hatt personalansvar for mange forskjellige mennesker og ville i dette tilfellet ha luket ut vedkommende i søknadsprosessen og/eller anbefalt en god psykolog. Ingen er tjent med stor mistrivsel på jobb og tilretteleggingsmulighetene på en liten arbeidsplass er svært begrenset. Et behandlingsopplegg tar dessuten tid. Den mest realistiske løsningen ville nok vært avslutning av arbeidsforholdet med dertil hørende negativ erfaring for både arbeidstager og arbeidsgiver.

Dette virker forøvrig så søkt at jeg mistenker trolling……

[BadCat]

TS hadde et ønske om å slutte med umiddelbar virkning. En lege kan skrive ei erklæring på at han ikke skal jobbe der noe mer på grunn av helsesituasjonen.

[Gaea]

Inspector skrev (48 minutter siden):

Jeg har gjennom tidene hatt personalansvar for mange forskjellige mennesker og ville i dette tilfellet ha luket ut vedkommende i søknadsprosessen og/eller anbefalt en god psykolog

Det har du ikke lov til rent juridisk, og hvis du luker ut mennesker med psykiske utfordringer, i stedet for å tilrettelegge og vise støtte og forståelse, så bidrar du til å både stigmatisere mennesker med psykiske vansker, samt å skape mer utenforskap i arbeidslivet. 

[Inspector]

BadCat skrev (33 minutter siden):

TS hadde et ønske om å slutte med umiddelbar virkning. En lege kan skrive ei erklæring på at han ikke skal jobbe der noe mer på grunn av helsesituasjonen.

Tviler på at en lege kan overprøve en arbeidskontrakt hvis arbeidsmiljøloven er fulgt.

Det legen kan gjøre er å sykemelde. En ordning som altfor mange misbruker…..

[BadCat]

Helse går alltid foran.

[Inspector]

Gaea skrev (3 minutter siden):

Det har du ikke lov til rent juridisk, og hvis du luker ut mennesker med psykiske utfordringer, i stedet for å tilrettelegge og vise støtte og forståelse, så bidrar du til å både stigmatisere mennesker med psykiske vansker, samt å skape mer utenforskap i arbeidslivet. 

Tøv.

I en ansettelsesprosess med mange søkere, har jeg styringsrett og behøver bare å skylde på en helhetsvurdering. Når ansettelsen er et faktum, er forholdene annerledes.

[Inspector]

BadCat skrev (2 minutter siden):

Helse går alltid foran.

Tøv.

Ved en arbeidskonflikt er arbeidsretten øverste myndighet. Helse kan bare ta helsemessige vurderinger og har kun myndighet til å sykemelde/henvise/behandle

[BadCat]

Et lite brev fra legen gir deg til og med varig fritak fra militær eller heimevernstjeneste. Hvis helsen ikke tilsier at man kan gjøre oppgaven noen gang i kommende tid så trumfer det alt. Du finner ikke noen instans som har hjemmel til å tvinge folk til å sette liv og helse på spill for å fullbyrde ei arbeidskontrakt.

[Inspector]

BadCat skrev (1 minutt siden):

Et lite brev fra legen gir deg til og med varig fritak fra militær eller heimevernstjeneste. Hvis helsen ikke tilsier at man kan gjøre oppgaven noen gang i kommende tid så trumfer det alt. Du finner ikke noen instans som har hjemmel til å tvinge folk til å sette liv og helse på spill for å fullbyrde ei arbeidskontrakt.

Må si at du har en merkelig ide om hvordan arbeidslivet fungerer og hvor stor makt egentlig helsevesenet har. Jeg er klar over at denne holdningen er utbredt hos enkelte og at dette er årsaken til at nordmenn har svært høyt sykefravær og mange trygdede sammenlignet med andre vestlige land. En holdning som handler om egoisme og misbruk er ikke bærekraftig.

Fritak fra militærtjeneste pga helse er ikke lenger særlig relevant da kun sesjonen er obligatorisk. De som søker seg videre er som regel både motivert og velegnet.

Det viktige for en konkurranseutsatt arbeidsgiver er å få inn de best motiverte og egnede folkene til å gjøre krevende oppgaver. Da kan man ikke kvotere inn folk som er forhindret i å gjøre disse oppgavene. Sikkerhet for liv og helse er forøvrig regulert i AML

[Gaea]

Inspector skrev (2 minutter siden):

Tøv.

I en ansettelsesprosess med mange søkere, har jeg styringsrett og behøver bare å skylde på en helhetsvurdering. Når ansettelsen er et faktum, er forholdene annerledes.

Ved å diskriminere ansatte med psykiske vansker i søknadsprosessen så du risikerer å gå glipp av arbeidstakere som også har gode ressurser. De ansatte med psykiske utfordringer som jeg selv har fulgt opp som avdelingsleder, har vært en kjempestor ressurs for avdelingen.

Jeg er glad at min sjef som nylig ansatte meg så mine ressurser, og min egenhet, og ikke la vekt på at jeg har vært utenfor arbeidslivet fordi jeg har vært syk. Etter å ha vært i en ganske tøff prosess selv med traumebehandling,  så har jeg jo en ekstra ressurs og det er jo at jeg kanskje møter pasienter på en mer ydmyk og tålmodig måte fordi jeg selv har vært pasient og ikke "bare" helsepersonell. 

[Inspector]

Gaea skrev (2 minutter siden):

Ved å diskriminere ansatte med psykiske vansker i søknadsprosessen så du risikerer å gå glipp av arbeidstakere som også har gode ressurser. De ansatte med psykiske utfordringer som jeg selv har fulgt opp som avdelingsleder, har vært en kjempestor ressurs for avdelingen.

Jeg er glad at min sjef som nylig ansatte meg så mine ressurser, og min egenhet, og ikke la vekt på at jeg har vært utenfor arbeidslivet fordi jeg har vært syk. Etter å ha vært i en ganske tøff prosess selv med traumebehandling,  så har jeg jo en ekstra ressurs og det er jo at jeg kanskje møter pasienter på en mer ydmyk og tålmodig måte fordi jeg selv har vært pasient og ikke "bare" helsepersonell. 

Hvem snakker om å diskriminere ? Alle søkere kan jo ikke ansettes. 
Hvis du er en ekstra ressurs med god erfaring, kompetanse og egnethet, vil du ha stor sjanse for å få jobben.

Det var vel ikke tilfellet i trådstarters sak…….