Kan arbeidsgiver pålegge meg dette arbeidet?

[Theo343]

En av behandlingsformen for sosial angst og angst er eksponeringstrening. Denne jobben høres ut som suveren eksponeringstrening.

Det at man føler seg dårlig er der og da men over tid blir man bedre av det.

Endret 21. juli 2022 av Theo343 (takk for meg)

[Salvesen.]

Theo343 (takk for meg) skrev (10 minutter siden):

En av behandlingsformen for sosial angst og angst er eksponeringstrening. Denne jobben høres ut som suveren eksponeringstrening.

Det at man føler seg dårlig er der og da men over tid blir man bedre av det.

Å drive med eksponeringstrening på jobb er en særdeles dårlig ide. Det fremprovoserer angsten og anfall. Noe som ikke passer seg i en cafe... 

Men det er helt klart noe en bør gjøre i en annen setting.

[Hansien]

Gangleri skrev (På 20.7.2022 den 15.59):

I grunnen, ja. Forfallende arbeid er berre legalesisk for "gjer så eg seie",

Nei. Forfallende arbeid er i all hovedsak arbeid som fint kan utsettes uten at det går direkte ut over driften og kundene.

Å stå og flippe burgere, betjene kunder og slikt er primæroppgaver og skal da utføres av de som er ansatt for å gjøre nettopp denne jobben, ikke TS. Forfallende arbeid her vil være å bistå med oppvask, fylle opp igjen hyllene/skapene om slikt finnes i kafeen og kanskje frakte råvarer fra lager til kjøkken om de lager ting på stedet. Jeg tviler sterkt på at det har endret seg noe særlig siden jeg jobbet som glorifisert kaffetrakter (Barista).

Jeg er for øvrig helt enig med flere her med å ta kontakt med fastlegen og prate om utfordringene og kommet til en løsning med denne personen. Sjefen trengs ikke å informeres om dette før en eventuell sykemelding om han ikke gidder å ta hensyn til utfordringene med sosiale settinger.

 

[Hansien]

Theo343 (takk for meg) skrev (20 minutter siden):

En av behandlingsformen for sosial angst og angst er eksponeringstrening. Denne jobben høres ut som suveren eksponeringstrening.

Det at man føler seg dårlig er der og da men over tid blir man bedre av det.

Eksponeringstrening fungerer kun i settinger der den med utfordringer kan stikke av ved behov. En arbeidsplass er alt annet enn en god platform for dette.

 

Konstant påtvungen eksponering, som en slik jobb vil være, vil bare gjøre ting verre.

Endret 21. juli 2022 av Hansien

[Inspector]

Å sykemelde seg fra en kortvarig sommerjobb pga spissfindigheter rundt arbeidsoppgaver høres ut som en altfor lettvint og unnfallende løsning. De fleste ville gjort gode miner til slett spill og ikke søkt samme sted neste år.

Husk at denne arbeidsgiveren snakker med mange andre potensielle, fremtidige arbeidsgivere og at et faktabasert dårlig rykte om lav motivasjon, ustabilitet og kverulering har tendens til å leve lenge. Litt kjipe oppgaver finner du ved de fleste arbeidsplasser, særlig for sommervikarene.

[Gaea]

Her burde sjefen vært villig til, og mer på frempå selv, med å tilrettelegge. Det er utrolig synd når man som arbeidstaker ikke ser andre alternativer enn sykemelding når arbeidsgiver kunne tilrettelagt slik at vedkommende kunne klart å stå i jobb, fordi det er veldig viktig for psyken å ha en jobb og gå til også og ha noe man føler at man mestrer! Klart eksponeringstrening virker, det er jeg et levende bevis på, men det det virker best når det skjer på den det gjelders premisser, forskning viser at eksponeringstrening har best effekt når det gjøres gradvis. Blir mildt sagt frustrert på TS vegne, jeg har selv vært i i både arbeidstaker og arbeidsgiver sted, jeg har tidligere jobbet som avdelingsleder og med oppfølging av ansatte med psykiske vansker (utbrenthet, angst, depresjon) , og selv vært arbeidstaker med psykiske vansker (PTSD) så jeg har erfart begge sider.  Man øker ikke nærværsprosenten med å være rigid, man øker den med å være i dialog med arbeidstaker og tilrettelegge og vise støtte og forståelse! 

[mandodiao]

Gjest 221aa...790 skrev (På 20.7.2022 den 15.31):

Startet for cirka en måned siden i en sommerjobb hos en bedrift som er delt i både butikk og café.

 

Gjest 221aa...790 skrev (På 20.7.2022 den 15.31):

Jobber en kveld i uken og annenhver lørdag. Det jeg ikke ble fortalt om var at alle de annenhver lørdagene var i café.                  Jeg sliter litt psykisk med angst så det går litt dårlig utover psyken min når jeg må stå i en café en hel dag å lage burgere og føle meg dårlig.

Jeg bare markerer hva vi har å danne et bilde av. Virker som vi som kommenterer får helt ulik oppfattelse av situasjonen.

Noen tolker det som at TS er ung og uerfaren, og har derfor godt av å jobbe med noe utenfor komfort

Noen tolker det som at TS balanserer mellom terapi eller uføre.

Personlig mener jeg første steget bør være likt uansett, og det er å ta en prat med arbeidsgiver og forklare hvor tungt det oppleves. For en leder kan det være vanskelig å gi god nok oppfølging om man ikke har god nok insikt i situasjonen. Altså spennet mellom klaging og alvorlig psykisk helse

Endret 21. juli 2022 av mandodiao

[BadCat]

De fleste vil ikke skjønne alvoret i dette. Det er ikke vits å prøve å forklare. En slik tilstand kan være invalidiserende. Det er ikke bare å ta seg sammen eller ønske det bort.

Her er et eksempel.

Quote

Epler og annen frukt i plastbeger er typiske eksempler på fullstendig unødvendig misbruk av engangsplast som burde være forbudt, sier Truls Gulowsen, leder for Naturvernforbundet, til Avisa Oslo

Gulowsen har null innsikt i at det er folk med psykiske lidelser som trenger emballerte varer. En viss andel bør tilpasses de som trenger emballasje på sine varer. Disse menneskene er også en del av samfunnet. Disse menneskene finnes ikke i hans hode, så da er det ikke bare unødvendig, men fullstendig unødvendig og burde være forbudt.

Hvis ikke sjefen ser TS og utfordringene til TS er det bare å få sykemelding og komme seg langt bort.

Folk hadde ikke gått bort til en i rullestol og bedt vedkommenede om å rese seg og gå, men folk med usynlige handicap er det lov til å herse med. Enkelte vet ikke at det finnes heller. Det er ikke lenge siden det kom skilt på offentlige steder "Husk at ikke alle handicap er synlige."

Endret 22. juli 2022 av BadCat

[arne22]

4 hours ago, mandodiao said:

Noen tolker det som at TS er ung og uerfaren, og har derfor godt av å jobbe med noe utenfor komfort

Dert er jo en mulighet.

23 minutes ago, BadCat said:

De fleste vil ikke skjønne alvoret i dette. Det er ikke vits å prøve å forklare engang. En slik tilstand kan være invalidiserende. Det er ikke bare å ta seg sammen eller ønske det bort.

Alvoret for samfunnet ligger jo i at man eventuelt får en utvikling der en stadig mindre del av befolkningen er i arbeid, slik at de kan forsørge en stadig større del av befolkningen som opplever at en vanlig jobb er for krevende.

Det vil også være et samfunnsmessig problem hvis "vanlig jobb" oppleves som for krevende for mange, slik at arbeidet enten må utføres i utlandet, av andre, slik at de fleste produkter som selges i forretningene er importerte, samtidig som man også må importere utenlandsk arbeidskraft for å kunne få utført "de jobbene som ingen vil ha".

Da vil man kunne ende opp med en nasjonaløkonomi basert på "vi selger olje, og de andre gjør jobben for oss".

Noe av det viktigste man kan lære seg det er at det er OK å møte utfordringer som kan oppleves som vanskelige og så løse dem i stedet for å vike unna.

"Selvrealisering" det kan også være å gå inn i en jobb eller en oppgave som man opplever som veldig skremmende eller vanskelig og så oppleve at "jammen klarte jeg å løse oppgavene allikevell". Da bygger man opp selvtillitt og et positivt selvbilde.

Manglende tro på egen evne, den kan være selvforsterkende. Hvis man tilstrekkelig mange ganger sier til seg selv: "Dette er for krevende", "dette er for vanskelig", så er det etter hvert slik virkeligheten blir.

Utfordringer må imidlertid være "passe krevende". Det må ikke være slik at man ikke får sove om natten og slike ting.

Endret 22. juli 2022 av arne22

[BadCat]

En jobb er kun for krevende hvis den ikke er tilpasset eller rett og slett ikke passer. En vanlig jobb vil i fremdiden være å arbeide fra hjemmekontor. Det har allerede skjedd store endringer etter covid. Det er mye reising og møtevirksomhet som nå er helt erstattet med videokonferanser. Det er det mange uføre som kan jobbe fra hjemmekontor som ellers ikke kan ha en jobb hvor man fysisk møter folk. Selv kan jeg jobbe 100+ timer i uka, men ikke ett minutt fysisk sammen med folk. Jeg har omtrent samme lidelse som Mandel. Han bor i et eget hus bak familiens bolig og ofte fungerer han ikke i det hele tatt privat.

 

Endret 22. juli 2022 av BadCat

[arne22]

2 hours ago, BadCat said:

En jobb er kun for krevende hvis den ikke er tilpasset eller rett og slett ikke passer. En vanlig jobb vil i fremdiden være å arbeide fra hjemmekontor.

Hvis det er slik at vi lever i en nasjon der utlandinger skal produsere alle varer og tjenester, mens nordmenn skal drive med selvrealisering og egenpleie fra hjemmekontor, så er nok dette en mulighet på kort sikt. Dette er en modell som ikke er bærekraftig på lang sikt.

På lang sikt så må samfunnet være i stand til å produsere mat, varer og tjenester og alt det som vi forbruker, uten at vi skal være avhengig av det arbeidet som utføres av utlendinger for å opprettholde samfunnsfunksjonene. Det vil vel heller ikke fungere om overlegen må ta med seg pasientene hjem.

Tjenester fra "hjemmekontor" kan jo ellers like godt utføres fra utlandet fra land der leveomkostningene og kostnadene er langt lavere. Er det da noen grunn til at "hjemmekontoret" skal være i Norge?

Når det gjelder yrkesfagene hvilket er det som er best egnet for hjemmekontor: Bygningsrbeider - elektriker - taktekker - rørlegger - sjåfør - automatiker - heismontør - baker - konditor - trikkefører - kokk eller frisør?

For at individet selv skal oppnå god psykisk helse og være attaktiv i arbeidsmarkedet, da er det et par faktorer som er særlig viktig.

1. Sosial kompetanse og evne til samhandling. Dette trener man i dag på allerede fra barnehagen. 

2. Endringskompetanse. Som vil kunne si å kunne gå inn i en stilling som er eller som ble litt annerledes enn det som man hadde regnet med.

For å kunne bygge opp en god psykisk helse og for å være attraktiv på arbeidsmarkedet på lang sikt, så kreves det at man venner seg til å møte utfordringer og å mestre ulike situasjoner.

Dette kan man for eksempel lese om i "De syv psykiske helserettighetene".

https://naku.no/kunnskapsbanken/de-syv-psykiske-helserettighetene

Over til kontret problemstilling:

Kan arbeidsgiver endre oppgaver fra butikk til cafe? Ja, etter all sannsynlighet så faller dette inn under "arbeidsgivers styringsrett".

Hva gjør man da? Man tar opp og diskurerer problemstillingen med arbeidsgiver, og så sier man at dette er eventuelt er en skremmende og problematisk situasjon, men at man vil gjøre et forsøk og gjøre så got man kan for å få det til.

Selv om man ikke en gang før det til, så er man i alle fall framme ved at man gjorde et godt forsøk, og da er man også i gang med det som går på "identitet, selvrespekt og mestring", ref de syv psykiske helserettighetene.

Utfordringer må ikke være for store, men heller ikke for små. Ved å stille for små krav til seg selv og og ens egen utvikling, så kan resutatet av "for små krav" på sikt bli: Arbeidsledighet, dårligere psykisk helse, dårligere økonomi, tidligere død. (De tre siste faktorene følger av den første.)

Dette blir jo som å gå på helsestudio. Hvis man starter opp med de vektene som man kan klare, og så trener seg opp, så kan man gradvis bli til en ganske sterk person. Hvis man i stedet velger å bli sittende hjemme og kjenne etter hvor svak man er, da vil det jo også være slik framtiden blir.

 

Endret 22. juli 2022 av arne22

[Theo343]

7 hours ago, Salvesen. said:

Å drive med eksponeringstrening på jobb er en særdeles dårlig ide. Det fremprovoserer angsten og anfall. Noe som ikke passer seg i en cafe... 

Men det er helt klart noe en bør gjøre i en annen setting.

Merkelig når fagfolk sier at det ikke er noe i veien ned å drive eksponeringstrening på jobb. Litt ubehag er ikke noe problem. Selvsagt er trening i andre settinger også bra men jeg anntar at man også er ansvarlig nok til å få annen behandling hvor man ikke minst kan rådføre seg om mestringsstrategier.

Å isolere seg med hjemmekontor el. er det dummeste man gjør med angst. Det er en rent nedadgående spiral.

Dette dreier seg ikke om at man skal holde foredrag i spektrum og er helt innenfor det man kan bruke som eksponeringstrening. Sliter man i den grad det legges frem av andre her så vil jeg tro man også har samtaler med terapeut og har vært innom kognitiv terapi m.m.

Eksponeringstrening på jobb kan også ha den fordelen at man trer inn i en annen rolle og dermed mestrer det bedre. Å føle på ubehag er dagligdags når man sliter med angst.

Når det er sag bør man også ta en prat med arbeidsgiver om de utfordringer man har slik at man får til en god mestringskurve. Eks. Om man i en annen stilling tenker at å være kursinstruktør hadde vært for tøft rett på men kan starte med konsulent og rådgivende aktivitet. Å diskutere dette med arbeidsgiver vil være lurt. Det viser også at du er løsningsorientert og tar ansvar for egen situasjon.

Endret 22. juli 2022 av Theo343 (takk for meg)

[BadCat]

De 3-10% som trenger alternative yrker skal gjøre slik. Alternativet er 100% uførhet og trygdeytelser. Du kan mene hva du vil om dette, men din mening er irrevant for folk som har en kronisk lidelse om gjør de ufør. Dette må folk ordne selv. Systemet deler ut en merkelapp med 100% uførhet og et klapp på skuldra.

Eksponering skal kun gjøres i kontrollerte omgivelser. Hvis det er kompulsjoner og traume samtidig skal eksponering aldri foregå først eller alene. Enten må begge behandles eller så må traumet behandles først.

Endret 22. juli 2022 av BadCat

[Theo343]

16 minutes ago, BadCat said:

De 3-10% som trenger alternative yrker skal gjøre slik. Alternativet er 100% uførhet og trygdeytelser. Du kan mene hva du vil om dette, men din mening er irrevant for folk som har en kronisk lidelse om gjør de ufør.

Eksponering skal kun gjøres i kontrollerte omgivelser. Hvis det er kompulsjoner og traume samtidig skal eksponering aldri foregå først eller alene. Enten må begge behandles eller så må traumet behandles først.

Jeg har selv kronisk angst, depresjon, sosial angst og PTSD. I de senere 5-10 år også kjent oftere på panikkangst. Jeg har slitt med det helt siden barndommen og vært der hvor jeg var på vei til å bli ufør flere ganger pga. utfordringer også med fysiske kroniske sykdommer. Likevel er det jobb som har holdt meg fungerende i samfunnet. En jobb som har krevd det som oftere enn ikke, har føltes for tøft men det har lært meg mye om mestring og mestringstrategier. Ikke minst har det lært meg å være løsningsorientert ovenfor arbeidsgiver. Det har vært beintøft og har i kortere perioder vært sykemeldt, jeg skal ikke legge skjul på det men pandemien med hjemmekontor gjorde det tøffere på mange måter.

Jeg vet hva jeg snakker om og begynte med behandling for 20 år siden. På tunge dager er det å gå i butikken en nærmest uoverstigelig utfordring og på gode dager er kundebesøk helt greit. Men det viktige er å ikke gi opp.
Jeg har også vært i arbeidssituasjoner hvor kolleger har brukt mine kroniske ting som et våpen og forsøkt å sette meg i situasjoner de vet jeg vil ha problemer med å mestre. -Det- er ikke noe som skal forekomme i et arbeidsmiljø.

Jeg hadde ikke tenkt til å gå ut med denne informasjonen i et forum men jeg bryr meg ikke lenger om hva andre måtte tenke om det.

Endret 22. juli 2022 av Theo343 (takk for meg)

[BadCat]

De hadde ikke diagnoser i Norge for traumer for 20 år siden. Hvis du ikke behandler PTSD først eller synkront gjør det mer skade enn bot.

Det er ikke mer enn noen år siden holdningen var "Vi skal kun eksponere, hvordan klienten har det og hva han har opplevd er likegyldig, vi skal eksponere, hverken mer eller mindre." Inkompetansen er stor. Dette var fra ett av de beste tilbudene de hadde som i dag er lagt nedd og erstattet med 3 dager behandling i lokal enhet. Kanskje like greit at folk nesten ikke får hjelp i dag siden inkompetansen var såpass stor den tid de faktisk forsøke å hjelpe folk.

Endret 22. juli 2022 av BadCat

[Theo343]

1 hour ago, BadCat said:

De hadde ikke diagnoser i Norge for traumer for 20 år siden. Hvis du ikke behandler PTSD først eller synkront gjør det mer skade enn bot.

Jeg sa jeg begynte behandling for 20 år siden. Jeg sa ikke at jeg fikk diagnosen PTSD for 20 år siden. Jeg har inget behov for å rettferdiggjøre eller forklare årsaken til dette. Og ja behandlere har i senere tid informert meg om at jeg kanskje har krav på erstatning fra flere instanser, men jeg ser ikke det sporet som noe som bringer meg fremover (og det vil ta for mye energi og kraft å samtidig være fungerende, kanskje slå meg helt ut). 

Slikt tar tid å nøste opp i og jeg begynte mine første samtaler med psykolog allerede for 35+ år siden for å starte å nøste opp hva disse tingene var og hvorfor jeg slet med det. Før jeg var klar over i det hele tatt hvilke ord man satte på det.

Er det noe jeg tar med meg i graven så er det at jeg på tross av store utfordringer gjennom livet helt fra barnsben av, at jeg har vært yrkesaktiv i hele mitt liv. Samt i tillegg vært god på det jeg gjør. Det gjør mye for selvfølelsen. Jeg sier ikke at man skal føle mindre selvverd om man ikke får til det, men gjør ditt beste forsøk.

Jeg har også oftere enn ikke dager hvor energien er brukt opp i sosiale situasjoner på jobb og å være med på sosiale sammenkomster på jobb er noe jeg ofte ikke orker. I spesielt slitsomme perioder på jobb må jeg også si nei til sosiale sammenkomster i familien. Jeg bruker kveldene til å lade opp til neste dag, noen ganger bare på sofaen. Og ja jeg har også ille perioder hvor det å sove gjennom natten er luksus.

I pandemien gjorde jeg meg mange bjørnetjenester. Men det beste som har skjedd var å komme tilbake til kontoret (som i starten føltes som uoppnåelig). På kort tid har jeg mestret utfordringer jeg alltid har gått utenom og trodde jeg kanskje måtte akseptere at jeg aldri ville mestre (også takket være folk som bare har anstendighet nok til å være gode kolleger). Det har kostet ja, men belønningen er bedre.

Endret 22. juli 2022 av Theo343 (takk for meg)

[BadCat]

Det var ingen kvalitetskontroll på behandlere. De kunne fiunne på å kurse for eksempel en sykepleier som hadde jobbet med rus og plutseligskulle de utføre eksponeringsterapi på folk med alvorlige kompulsjoner og traumer. Behandling kunne finne sted mens vedkommende fremdeles var i opplæring. Ingen kompetanse eller forståelse av tematikken.  Ingen evne til å ivareta klientens beste eller behov. Alt skulle løse seg ved hjelp av eksponering.

De holder på fremdeles, bare i en annen landsdel og da de innså at de ikke greide å hjelpe folk i løpet av uker, måneder og år, fant de plutselig på at de skulle fikse ødelagte mennesker i løpet av 3-4 dager. Den største idioten er til høyre i bildet.
https://helse-bergen.no/avdelinger/psykisk-helsevern/kronstad-distriktspsykiatriske-senter/klinikk-for-4-dagers-behandling-b4dt/4-dagers-behandling-b4dt

Endret 22. juli 2022 av BadCat

[Theo343]

Når jeg uttaler meg i dag så er det ikke på vegne av hva en psykolog hadde av teorier for 35 år siden. Aka "din mor er årsaken til alt - syndromet" og lignende. Disse lidelsene er for mange kroniske og man må lære seg å leve med det og mestre det i hverdagen, også i jobb. Jeg sier ikke med dette at alle vil mestre å være i jobb - en viktig distinksjon her. Pga. det har jeg derfor nesten gjennom hele livet vært innom forskjellige behandlingsinstanser og terapier for å alltid lære noe nytt om hvordan man kan leve bedre med det. Hvis man tror at man ble ferdig med dette dagen man fikk den første diagnosen så er det nok ikke slik. Dette er noe man må jobbe med hele livet, hver dag, hver uke, hele året.

Det jeg uten tvil har fått mest utbytte av har vært gruppeterapier samt enkelte rehabiliteringsopplegg, helt opp til nyere tid. Første gang jeg var innom gruppeterapi var rundt 2005ish.

Det er heller ikke alle arbeidsgivere man kan være åpne med om slikt. Det er fortsatt mange tabuer rundt dette og ikke minst dårlig forståelse av hva det er. Noen går fortsatt rundt å tenker at alle med slikt er "tikkende bomber" og likestiller alle slike lidelser - selv oppegående individer. Når man merker at man har en arbeidsgiver man ikke kan være åpen med så kan man heller fri til det å fremstå som en initiativrik og løsningsorientert arbeidstaker. Legg vekt på hva som vil være dine sterke sider i stillingen du skal fylle og hva som vil være mindre produktive områder. Rett og slett legge vekt på sterke og svake sider.  De fleste arbeidsgivere vil gjerne bruke deg der du er mest produktiv.

Vi er alle forskjellige. Ikke alle kan være gode på alt. Noe ikke alle arbeidsgivere har forstått.

Denne historien fra NRK varmet om hjertet og viser hvor viktig det er å ikke isolere seg. Ikke alle treffer gull slik som denne karen men gjør det beste ut av det du har.
https://www.nrk.no/dokumentar/xl/livbaten-1.15516033
 

Endret 22. juli 2022 av Theo343 (takk for meg)

[BadCat]

Psykiatri blir ikke tatt så alvorlig, for det er ikke så synlig da de som har problemene ofte skjuler det på grunn av stigma og skam.

Spesialpost i Trondheim for angst og tvang ble lagt ned for 7-8 år siden. Det nye er å gi folk dårlig hjelp lokalt i de distriktspsykiatriske sentrene. Det neste nå er at frit helsevalg skal tas bort. Da kan folk risikere at de ikke får den beste kreftbehandlingen fordi den utføres kun på et bestemt sykehus og så må folk ta til takke med den "hjelpen" de får.

https://www.nrk.no/nordland/xl/vanja-fikk-ikke-kreftbehandlingen-fordi-hun-har-feil-postnummer-1.15952632

Endret 22. juli 2022 av BadCat

[Theo343]

Jeg har holdt meg utenfor det offentlig psykiatriske. Jeg har heller undersøkt hvilke avtaler enkelte behandlingsapparater har med det offentlige og gått den veien. DPS systemet var ikke riktig plass for meg og uansett blir man neppe vurdert som "suicidal nok" uansett - med mindre man er innefor visse pasientgrupper. Veien har vært konstant læring og av og til har man møtt på behandlere hvor man hadde mer å lære bort.

Men uansett må man aldri tenke at "den behandleren" eller "dette behandlingsstedet skal gjøre meg frisk". Du vil lære mestring og få verktøy du kan jobbe med for å leve bedre med det. Ellers er det i størst grad opp til deg selv hva du får ut av det og hvordan du mestrer hverdagen. Forventningsavklaring og å forstå hvor ansvaret ligger er viktig,  men du vil likevel få mye ut av det. Avhengig av egen innsats vil man bli friskere.

Men dette var et langt sidespor fra TS sine spørsmål.

EDIT:
Når jeg sier helt opp til nyere tid så er det de siste 2-3 år. Har det også straffet seg å være i jobb hos enkelte arbeidsgivere? Ja, men også for friske mennesker som fikk traumer av jobben. Når jeg har støtt på slikt har jeg byttet jobb.

Endret 22. juli 2022 av Theo343 (takk for meg)