Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Den store kjærlighetstråden v3


Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

To år med min kjære i dag. To utrolige år, helt fantastisk har det vært, både de gode og onde dagene. Vår lille engel er blitt 7mnd, tiden har flydd. Og den har vært fantastisk.

 

Dagen feirer vi ved å overlate gullungen til mormor, dra på bygdekino og avslutte med en tur på kafe. ^^

Lenke til kommentar

Tror nok vi drøyer det til etter kinoen, gitt. Bygdekino er, vel, lokalt. Og når de gamle mennene her ute på denne gudsforlatte øya finner det for godt å kjefte på min kjære (som de aldri har truffet før) fordi gulljenta ikke er døpt, og fortelle ham at han nok havner i helvete når han dør, så frister det ikke å prøve seg med snusk (der, altså). :p

Lenke til kommentar

Tror nok vi drøyer det til etter kinoen, gitt. Bygdekino er, vel, lokalt. Og når de gamle mennene her ute på denne gudsforlatte øya finner det for godt å kjefte på min kjære (som de aldri har truffet før) fordi gulljenta ikke er døpt, og fortelle ham at han nok havner i helvete når han dør, så frister det ikke å prøve seg med snusk (der, altså). :p

Hørtes virkelig ut som det var plassen som kunne trenge en slik hendelse.

Lenke til kommentar

Da var jeg blitt kaldt inn til førstegangstjeneste i slutten av sommeren. Noen som har utført førstegangstjenesten eller vært vekke fra kjæresten(bare sett hun/han ca like ofte som jeg kommer til å gjøre). Vi har snakket sammen om det, og begge er sikker på det kommer til å gå fint! Har vært sammen i et år nå! Planer om å flytte sammen og danne familie etterhvert. Lykkelig! Men det irriterer meg å måtte reise vekk. Jeg vet jo ikke hvordan vi kommer til å reagere. Erfaringer? Er det så gale som det høres ut som? Eller merker man først da hvor mye kjæresten betyr?

Jeg har kjæreste i militæret, men han er heldigvis ikke i førstegangstjenesten, så vi har fått sett hverandre omtrent hver helg pluss ferier.

Men jeg kjenner jenter som har eller har hatt kjæreste i militæret/førstegangstjenesten og derfor ikke har fått sett kjæresten sin veldig mye sjeldnere. Og jeg vil si at det meste går dersom begge er motivert for og klar over hva dere går til. Ikke har urealistiske forhåpninger og klarer se at selv om kanskje ting ikke er eller går som en har håpa på, så er det nødvendigvis ikke den andre parten sin skyld. Det meste går med vilje, tålmodighet og kommunikasjon.

Lenke til kommentar
Gjest Slettet+312

Da var jeg blitt kaldt inn til førstegangstjeneste i slutten av sommeren. Noen som har utført førstegangstjenesten eller vært vekke fra kjæresten(bare sett hun/han ca like ofte som jeg kommer til å gjøre). Vi har snakket sammen om det, og begge er sikker på det kommer til å gå fint! Har vært sammen i et år nå! Planer om å flytte sammen og danne familie etterhvert. Lykkelig! Men det irriterer meg å måtte reise vekk. Jeg vet jo ikke hvordan vi kommer til å reagere. Erfaringer? Er det så gale som det høres ut som? Eller merker man først da hvor mye kjæresten betyr?

snip

 

Nå har kjæresten igjen 3 uker av førstegangstjenesten sin, og vi har klart oss kjempefint. Synes vi har det bedre nå enn på lenge^^, Jeg tror det har veldig mye med hvilken innstilling og forventningen man har. Vi hadde bestemt oss for at det kom til å gå helt fint. Vi har prates stort sett hver dag (fri familie er ikke så dumt) og jeg synes året har gått fort. Men det har jo vært tungt også da :p Vi har vært sammen i fire år til sommeren om det har noe å si. Poenget var hvertfall, at det går helt fint om man er innstilt på det =)

Lenke til kommentar
Gjest gjest

Kjæresten min er så snill mot meg. Hun er så flink til å gjøre meg ekstatisk glad.

Jeg elsker deg.

 

ta det på pm, hvis dere ikke har utvekslet tlf nr ennå?

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Gjest gjest

Ja, helt enig! Kommunikasjon over ett offentlig forum for ett kjærestepar is the deal, ansikt til ansikt er for oldskools.

Ikke alle som har muligheten til å være face to face dagen lang vet du.

 

pm er altså blokkert, ute av drift?

  • Liker 3
Lenke til kommentar

Herregud så forelsket jeg er, og ikke tør jeg ta steget videre. Interessen er garantert gjensidig, men flere faktorer spiller inn. For det første tar jeg førstegangstjenesten fra januar av, som kan være en stor prøvelse på forhold, og da spesielt nye forhold vil jeg tro. For det andre gikk jeg aldri VGS. Jeg er nå 20 helt uten mulighet for videre utdanning, og hun vet ikke dette. Ikke særlig attraktivt med tanke på fremtiden.

 

Uansett er hun nå på ferie i utlandet, så jeg har noen dager å tenke på. Jeg spør henne med ut på noe moro som venner, så får jeg se hva som skjer.

 

 

Føles litt lettere av å få skrevet om det her.

Lenke til kommentar

Tullball! :)

For det første er det alltid en mulighet for å ta utdanning, du må bare finne den. Mamma fullførte ikke sin videregående utdanning og tok høyere utdanning før jeg gikk på ungdomsskolen/vgs. Det finnes alltid muligheter! Det er kanskje ikke like lett nå som det var rett ut av ungdomsskolen, men muligheten er der om du bare vil gripe den.

Og for det andre så er det LENGE til januar. Ja, klart førstegangstjenesten kan være en prøvelse på et forhold, men du veit jo aldri om du/dere klarer det om du/dere ikke prøver. Det er vel bedre å prøve nå, og muligens "gi opp" enn å sitte om fem år å angre? Å ha en negativ instilling fra begynnelsen av hjelper ingen, i hvert fall. :)

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...