Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Noen andre som har familie som prøver å blande seg inn i privatlivet ditt?


Anbefalte innlegg

Hmm, ikke helt sikker på hvordan spørsmålet skal bygges/stilles for å få fram det jeg spør om, så kan istedet gi litt background info/kontekst for tråden først.

Jeg er en mann på 33, snart 34 år. Er i god fysisk form og har en meget bra jobb. Har ingen gjeld og driver å sparer opp til egen bolig. I over 10 år har jeg spurt meg selv om jeg skal ha unger eller ikke, og siste dama jeg var sammen med var for 10 år siden. Jeg liker ikke andres unger da jeg finner dem noen ufyselige goblins. Dog, hadde vært morsomt med unger selv på noen måter. Sure, detta er goblins men de er DINE goblins, og de er spesielle. Men så kommer det å bo oppå folk som er noe jeg ikke kan fordra, og jeg liker ikke å ha folk rundt meg til enhver tid, og vil ende opp med null privatliv for minst 18-20 år. Er ekstremt innadvendt og det å være rundt folk bare tømmer meg for energi, og kan ikke tenke meg hvordan det er å ikke kunne være litt alene for seg selv for å "lade opp", for a lack of a better term. Fysisk kontakt med folk er enten ubehagelig eller "meh" avhengig om jeg liker personen godt eller ikke noe som også er en faktor. Mine sosiale behov er mer enn godt nok dekket gjennom jobben og det jeg ellers har av interaksjoner i privatlivet mitt når de først skjer.

Jeg liker og foretrekker å være alene og er lykkelig/tilfreds med å ikke ha noen kjæreste. Er ikke imot det, men er ikke noe jeg oppsøker da jeg har ingen interesse for det. Og det er her trådsemnet kommer opp. Har familie, i det minste på faren min sin side for det meste, som spør uvelkomne og påtrengende spørsmål om jeg har skaffet meg kjæreste eller ikke og ellers om mitt privatliv som de ikke har noe med å gjøre. Var vel for et år siden eller noe hvor vi besøkte naboen til faren min og ble vel egentlig catcha off guard ved at naboen spurte om jeg noen gang kunne tenke meg å ta inn ei dame med "bagasje", aka unger som hun hadde fra et tidligere ekteskap eller whatever. Altså, ikke for å være utakknemlig ovenfor naboen da detta er et annet tema, men hva faen? Nå begynner jeg virkelig å lure på om faren min har snakket med folk om mitt privatliv som han ikke har noe med å gjøre. 

Praktisk talt nesten hver eneste gang jeg har besøkt faren min de siste 10 åra snart har slike spørsmål dukket opp, både direkte og indirekte og jeg begynner å virkelig bli forbanna av noe som jeg på dette tidspunktet anser som ren trakassering. Nesten som om folk har en eller annen forestilling/idé om hvordan jeg er som person, og når jeg ikke passer hvordan de forestiller og tror jeg er og passer ikke boksen de har laget i hodet sitt for meg, så spør og graver de hvorfor. Er nesten som om folk ikke klarer å akseptere svarene de har fått. 

Er det flere som har familie som spør påtrengende spørsmål liknende dette? Er dette normalt? Jeg er glad i familien min, men er noen ting jeg virkelig blir forbanna over. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Gjest de362...6e7

Haha, morsomt å lese innlegget ditt.

Jeg er gift på tiende året. Vi har ingen barn og kunne aldri i livet tenkt oss det - av flere grunner.

Hver forbanna gang vi besøker familie, både på min og hennes side, får vi det samme kjedelige, dumme og hjernedøde spørsmålet: Når kommer junior/førstemann.

Svaret er: Den minste antydning til celleklump, havner i dassen.

Vi har ofte undret over om familiene på begge sider konspirerer og prater om oss og stiller de samme spørsmålene for å presse oss.

Men konklusjonen er at det er veldig unormalt at et par som oss med såpass ressurser og økonomi velger å ikke få barn. Derfor snakkes det om, på individ nivå og ikke i en konspirasjon.

Samme gjelder nok deg også. Det er bare uvanlig for dine nærmeste at du ønsker å leve slik.

Anonymous poster hash: de362...6e7

Lenke til kommentar
30 minutes ago, Yakamaru said:

Er det flere som har familie som spør påtrengende spørsmål liknende dette? Er dette normalt? 

Det er nok dessverre ikke unormalt.  Jeg kjenner meg i al fall igjen i alt du skrev. 

Jeg ble plaget av samme tullet i maaange år til tross for at jeg altid svarte at det har ingen interesse.  Det stoppet heldigvis opp da min lillebror og dama hans fikk barn; da fikk de gamle seg det barnebarnet de sånn ønsket seg og jeg ser da også at de har hatt stor glede av det; de virker egentlig langt mer interessert i barnebarnet enn de var i oss da vi var barn, men det er sikkert naturlig nok det også, for nå har de vært pensjonister i mange år og har ikke stort å drive med, mens de jo var i jobb da vi var små. 

Jeg trives iøvrig fint med å være onkel.  Jeg kan bidra med det jeg ønsker og til den grad jeg føler for det.  Det har ikke gitt meg noe mer lyst til å få eget barn, men snarere bekreftet meg i at være pappa på heltid ikke er noe for meg. 

Endret av tigerdyr
  • Liker 2
Lenke til kommentar
tigerdyr skrev (22 timer siden):

de virker egentlig langt mer interessert i barnebarnet enn de var i oss da vi var barn

Kan skrive under på at det å ha barn ikke er noen dans på roser. Masse arbeid!

Det virker mye diggere å ha barnebarn. De skal du typisk passe noen få timer/dager av gangen. Så er det tilbake til egentid, ro og fred. Når sist fikk småbarnsforeldre sist dette?! 🤪

Jeg skulle gjerne hatt barnebarn, i steden for barn ... nesten. He he. 

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar

Mine foreldre begynte også å sette bittelitt press på meg som ung voksen, for at ting skulle 'skje'. Jeg hadde tilnærmet null respekt for dem begge så det hadde ingenting å si, men jeg ville av eget initiativ etterhvert få barn. Jeg begynte som tenåring med en mening om at jeg ikke skulle ha barn, av tåkete egoistiske årsaker som jeg nå kan si var svæææææært kortsynt.

Folk kan snakke om barn, eksempelvis her i tråden, som noe negativt man bare må tolerere hvis man skal ha barn. Jeg ble også eksponert for slikt, og trodde vel halvveis på det. Jeg kan med trygghet nå si at det er kanskje noe av den verste innstillingen som det er mulig å få.

Siden dette forumet har en del IT, så kan det være en god metafor å sammenligne slike negative meninger med en som ikke vil kjøpe seg en PC, fordi han vil absolutt ikke ha alle de problematiske stundene der noe ikke virker, eller at man må drive å jobbe med å installere og oppgradere ting, som andre har fortalt ham om enkelte "vrangslåtte" PC'er. Dermed undertrykkes konsekvent alt det fantastiske man kan oppnå med en PC.

 

On 4/4/2023 at 12:34 AM, Yakamaru said:

og vil ende opp med null privatliv for minst 18-20 år.

Du har overdrevet dette ekstremt, kanskje fordi det blir enklere å gjøre/forsvare ett valg.

 

On 4/4/2023 at 12:34 AM, Yakamaru said:

Jeg liker ikke andres unger da jeg finner dem noen ufyselige goblins.

Vil gjerne nevne at å passe andres barn, eller observere, er veldig liten indikator for hvordan det er å ha egne barn. Foreldre og barn får forhåpentligvis en helt spesiell tilknytning som ikke kan opprettes med en barnepasser, uansett om det er noen fra slekta.

Livet mitt er minimum 10 ganger bedre med barn. Jeg gjorde meg kjent med at man kan være en fredelig forelder, som nok hjalp en del med det. Barn er som svamper. De tar til seg alt fra miljøet rundt dem. Det vil vel ikke være spesielt kontroversielt å si at hvis man er negativ og kjefter på sitt barn, så kan barnet bli negativ og kjefte tilbake. Og hvis man er 'goblin' til sine barn, så kanskje barnet tar etter. Jeg har hevet stemmen rundt 15 ganger (på mange år), men da vanligvis hatt en liten samtale etterpå om at jeg trengte nok ikke å gjøre det. Selvfølgelig kan det oppstå problematiske situasjoner, men det er foreldres ansvar å være ett bra forbilde, og ikke bli hysterisk f.eks.

Jeg har sett nok eksempler på at alkohol forandrer folk over tid, så hvis man vil ha ett godt forhold til sine barn, kan det være greit å holde seg vekk fra det. Jeg vet at samfunnet vil at alkohol skal forbli normalisert, men det er jeg ikke enig i.

Jeg respekterer de som føler at de ikke vil ha barn av gode grunner, f.eks hvis de er redd for hvordan de kan behandle ett barn. I tilfeller der det er usikkerhet, så vil jeg anbefale å ikke høre på rykter og negative meninger rundt det å ha barn. Og heller gjøre seg mer kjent om det å ha barn på egen hånd.

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Din historie hørtes ganske lik ut som min, blir spurt til tider og det kan være frustrerende, men aksepterer det og som en viss nysgjerrighet. 

 

Husk at vi mennesker i all hovedgrad er programmert for formering, alle dine forfedre gjennom millioner av år gjorde det. At faren din spør er det fordi han tenker på det, han har lyst på barnebarn og han er evolusjonært behov for å se genene sine forsette i all evighet. 

Så jeg ville personlig prøvd å fokusere på å ikke bry meg, fremfor å skape noen konflikt. Blir nok vanskelig å endre hans vaner som tross alt har en evolusjonær begrunnelse. 

Du kan jo også svare noe avvisende som "vi får se. Har ikke hastverk", en liten hvit løgn eller noe for å prøve å slippe maset.

 

  • Liker 3
  • Innsiktsfullt 1
Lenke til kommentar
Yakamaru skrev (På 4.4.2023 den 0.34):

Praktisk talt nesten hver eneste gang jeg har besøkt faren min de siste 10 åra snart har slike spørsmål dukket opp, både direkte og indirekte og jeg begynner å virkelig bli forbanna av noe som jeg på dette tidspunktet anser som ren trakassering.

Foreldre maser. Og de snakker med andre om deg. Selv etter at du har blitt voksen. Det er vanlig.

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Yakamaru skrev (På 4.4.2023 den 0.34):

Hmm, ikke helt sikker på hvordan spørsmålet skal bygges/stilles for å få fram det jeg spør om

Du kan begynne med å skrive enten på norsk eller engelsk, dette var helt jævlig å lese

 

Yakamaru skrev (På 4.4.2023 den 0.34):

Er dette normalt?

Selvfølgelig. De vil ha barnebarn. Det er neste skritt for de. Hadde også blitt utrolig skuffet om ikke alle mine barn fikk egne avkom før de ble 30.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Setter veldig pris på alle svarene og tankene rundt emnet. Kan bli litt komplisert for noen mens andre tar ting som en selvfølge og tenker ikke på det overhode. 

14 hours ago, Selfuniverse said:

Du har overdrevet dette ekstremt, kanskje fordi det blir enklere å gjøre/forsvare ett valg.

Ville ikke si det er ekstremt overdrevet, men er enig i at det er overdrevet og var ment litt sarkastisk og burde ikke tas helt seriøst. Dog argumentet er der fortsatt. Å ha folk rundt meg 24/7 er for meg ikke noe attraktivt i det hele tatt da jeg er meget innadvendt. Mine sosiale behov er mer enn godt nok dekket gjennom de interaksjonene jeg har, både på arbeidsplassen og i privatlivet. 

14 hours ago, Selfuniverse said:

Vil gjerne nevne at å passe andres barn, eller observere, er veldig liten indikator for hvordan det er å ha egne barn. Foreldre og barn får forhåpentligvis en helt spesiell tilknytning som ikke kan opprettes med en barnepasser, uansett om det er noen fra slekta.

Livet mitt er minimum 10 ganger bedre med barn. Jeg gjorde meg kjent med at man kan være en fredelig forelder, som nok hjalp en del med det. Barn er som svamper. De tar til seg alt fra miljøet rundt dem. Det vil vel ikke være spesielt kontroversielt å si at hvis man er negativ og kjefter på sitt barn, så kan barnet bli negativ og kjefte tilbake. Og hvis man er 'goblin' til sine barn, så kanskje barnet tar etter. Jeg har hevet stemmen rundt 15 ganger (på mange år), men da vanligvis hatt en liten samtale etterpå om at jeg trengte nok ikke å gjøre det. Selvfølgelig kan det oppstå problematiske situasjoner, men det er foreldres ansvar å være ett bra forbilde, og ikke bli hysterisk f.eks.

Jeg har sett nok eksempler på at alkohol forandrer folk over tid, så hvis man vil ha ett godt forhold til sine barn, kan det være greit å holde seg vekk fra det. Jeg vet at samfunnet vil at alkohol skal forbli normalisert, men det er jeg ikke enig i.

Jeg respekterer de som føler at de ikke vil ha barn av gode grunner, f.eks hvis de er redd for hvordan de kan behandle ett barn. I tilfeller der det er usikkerhet, så vil jeg anbefale å ikke høre på rykter og negative meninger rundt det å ha barn. Og heller gjøre seg mer kjent om det å ha barn på egen hånd.

Det er ingen god indikator, nei. Eller for den saks skyld noen god måte å prøve å overtale noen andre til å ha unger selv på. Deler man ikke entusiasmen eller interessen med noen andre som er foreldre blir det ofte meget vanskelig å selge idéen om å ha barn til noen andre. Blir vel noe liknende å prøve å selge en bil til noen som ikke vil ha en. Entusiasme er ikke akkurat noe man kan dele med andre.

Og ja, barn tar veldig ofte etter miljøet sitt og det er meget viktig å oppdra dem riktig slik at de ikke blir uspiselige og respektløse senere(har uheldigvis møtt på mange sånne de åra jeg har levd). Da innebærer det å en sjelden gang kjefte på dem hvis de har virkelig gjort noe galt. Når det kommer til "goblins" er det en tanke/baktanke og ikke oppførsel, oppdragelse eller behandling. Hvis jeg hadde skaffet unger selv ville jeg selvfølgelig gjort 200% for at de skal ha det bra og en ordentlig og god oppdragelse. Går mer på "jeg ser ikke hva som er så fint og/eller morsomt med unger. Jeg forstår bare ikke entusiasmen rundt dem". Jeg drikker ekstremt sjeldent og røyker ikke heller. Skulle det først bli noe alkohol blir det et glass Baileys med kjerringa i helga mens unga er borte. Ønsker man respekt er det noen man skal ha seg fortjent gjennom å være en god rollemodell og et godt menneske. Unger i seg selv ser jeg på som et nøytralt tema, og ikke noe som er for meg. But who knows, jeg er ingen spåmann. 

11 hours ago, RRhoads said:

Kan du ikke bare si at du har blitt sterilisert?

Nja, nei. Er ikke noe fan av å lyve selv om det kanskje hadde gjort ting lettere over tid for min del ihvertfall. Ser på ærlighet som en av de viktigste verdiene man faktist kan ha, spesielt på seriøse emner som dette. 

11 hours ago, knutinh said:

Foreldre maser. Og de snakker med andre om deg. Selv etter at du har blitt voksen. Det er vanlig.

Er ihvertfall greit å vite.

Jeg forstår at folk er interessert i at jeg skal ha det bra og være lykkelig og er en av grunnene til at de prøver å dytte/knuffe på meg på denne måten. De gjør det som de synes og tror hvordan jeg burde ha det da de er lykkelige selv i den tilstanden/situasjonen de er i. De er motivert for både seg selv og meg.

Dog et av problemene kommer av at alle i familien bortsett fra den yngste lillesøstern min er nokså utadvendte. Kommer av som om de ikke klarer å forstå at noen ikke vil ha folk rundt dem mesteparten av døgnet, eller for den saks skyld samtale en stor nok del av dagen. Det er ikke gjensidig forståelse på denne fronten noe som har skapt konflikt en sjelden gang. Blir sånn "jeg er ikke deg og har ikke samme sosiale antenne/interesser/behov. Hvorfor er dette for vanskelig å forstå?". De av oss som er innadvendte er vel egentlig en minoritet noe som er helt forståelig da arten våres er mer sosial generelt sett enn det jeg er. 

17 hours ago, Fenrisúlfr said:

Da må du nesten sette noen grenser for deg selv og si at du ikke vil prate om akkurat dette. 

Men det er nok ganske vanlig, folk har ikke nok problemer i sitt eget liv og er på utkikk etter noe å fylle livet med. Det virker veldig sånn ihvertfall.

Har satt grenser men har vel egentlig aldri vært no sårlig god på å forholde meg til dem da jeg hater konflikt. Liker ikke konflikt og drama og har en tendens til å prøve å styre unna det så godt det lar seg gjøre. 

10 hours ago, Sjørøver said:

Selvfølgelig. De vil ha barnebarn. Det er neste skritt for de. Hadde også blitt utrolig skuffet om ikke alle mine barn fikk egne avkom før de ble 30.

Vet at de er interessert i barnebarn. Det er egentlig åpenbart ut ifra hvordan de oppfører seg. Om de blir skuffet er vel egentlig ikke mitt problem? Jeg har ikke noen forpliktelser til å løpe rundt og tilfredsstille andre, spesielt ikke hvis jeg må bruke tid, energi og oppmerksomhet i mitt eget privatliv. Selvfølgelig hadde det vært fint for dems skyld hvis det ble gjort, men til syvende og sist er det mitt valg og om det samtykkes eller ikke. Jeg synes ikke noe om at folk skal drive å prøve og manipulere andre slik at de er tilfredsstilt. Det synes jeg er et valg som skal komme fra en selv.

  • Innsiktsfullt 1
Lenke til kommentar

Virker som om du er av typen som ikke ser logikken ved å blande seg inn slik du beskriver. Det er ikke en negativ ting, det er mer en nøytral normal ting som bare er plagsom i lengden.

Jeg er rimelig sikker på at hele greia hadde vært ferdig om du sa det du skriver her til de det gjelder.

Lenke til kommentar
Yakamaru skrev (2 timer siden):

 

Nja, nei. Er ikke noe fan av å lyve selv om det kanskje hadde gjort ting lettere over tid for min del ihvertfall. Ser på ærlighet som en av de viktigste verdiene man faktist kan ha, spesielt på seriøse emner som dette. 

 

Hva er da problemet med å si det akkurat som det er?

Lenke til kommentar

Det er bare du som kan sørge for at ditt privatliv ikke invaderes. Du kan bestemme deg for hva du vil dele og ikke dele med dine nærmeste.

Det er positivt at foreldre er interessert i sine barn, men når oppmerksomheten oppleves negativt av deg, så kan du faktisk si i fra.

Eksempelvis kan du understreke ditt ståsted og si at dersom situasjonen endrer seg, så skal du fortelle faren din om det. Inntil da legger du temaet dødt og ikke åpne for videre diskusjon eller forklaringer.

Noen ganger trenger foreldre en påminnelse om at barna deres er blitt voksne og kan ta egne og gode valg. Og enhver forelder som opplever av barna setter sunne grenser for seg selv, vil være stolt (sånn i teorien) 🙂

  • Liker 1
  • Innsiktsfullt 1
Lenke til kommentar
Gjest 507e2...9a3
Yakamaru skrev (På 5.4.2023 den 20.44):

Jeg har prøvd i snart 10 år å si det direkte at jeg ikke er interessert og flere ganger forklart hvordan det er fra min side, som nevnt tidligere i tråden?

Jeg opplever noen ganger at voksne mennesker ikke respekterer grenser, at de anser at deres vurdering av hva som er bra for meg er bedre og viktigere enn min egen, og at de håper at ved å instending gjenta formaninger om hvilke livsvalg jeg skal ta, til slutt vil få kontroll over meg.

Jeg prøver typisk å forklare at jeg ikke finner slikt akseptabelt men hvis de ikke greier å styre seg så er det å bryte kontakten til slutt et alternativ.

Anonymous poster hash: 507e2...9a3

Lenke til kommentar
Gjest ebdb6...903
Gjest 507e2...9a3 skrev (5 minutter siden):

Jeg opplever noen ganger at voksne mennesker ikke respekterer grenser,

Dette kjenner jeg så alt for godt til.
Jeg har en mor som hele tiden kommer med subtile hint om hvorfor jeg ikke har funnet meg noen å bo med.
Jeg har gitt klar beskjed flere ganger om at jeg er lei maset.
Enden på visa er at jeg har måtte redusere kontakten med henne for å slippe maset.

Det er synd, men når hun maser så mye og prøver å kamuflere det på elendige måter så har jeg fått nok.
Har også vært ærlig på at det er årsaken til at jeg ikke ringer eller besøker like mye lengre.

Så her er det bare å sette en grense.
"så lenge dere ikke respekterer mine valg så får dere bare finne dere i at jeg ikke ønsker like mye kontakt lengre"

Anonymous poster hash: ebdb6...903

Lenke til kommentar
qualbeen skrev (På 4.4.2023 den 23.48):

Jeg skulle gjerne hatt barnebarn, i steden for barn ... nesten. He he. 

Det er det jeg har, 3 onkelbarn, det holder i massevis 😅

TS: det er ikke unormalt at familie maser, som flere her poengterer. Så du er ikke alene om dette.
Jeg blir heldigvis ikke maset på av mine foreldre, trolig på grunn av min søster som har 3 barn, de er mer enn fornøyd med 3 barnebarn 😛 
Jeg har lite fokus på å skaffe meg en partner, jeg trives alene og er i likhet med deg innadvent og mine sosiale behov blir dekt gjennom jobb og venner, samt en venninne som jeg har et FWB forhold til uten noe drama what so ever :D (et problemfritt FWB er ikke veldig vanlig har jeg skjønt 😅)


Så TS, jeg kan ikke annet enn å anbefale deg å være tydelig med dine foreldre, du har ingen planer om kjæreste og barn, og hvis det skulle skje så hører de fra deg.
Hvis du har søsken så kan du håpe at de tar noe av byrden.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
On 4/11/2023 at 11:36 AM, Chienne de base said:

Det er bare du som kan sørge for at ditt privatliv ikke invaderes. Du kan bestemme deg for hva du vil dele og ikke dele med dine nærmeste.

Det er positivt at foreldre er interessert i sine barn, men når oppmerksomheten oppleves negativt av deg, så kan du faktisk si i fra.

Eksempelvis kan du understreke ditt ståsted og si at dersom situasjonen endrer seg, så skal du fortelle faren din om det. Inntil da legger du temaet dødt og ikke åpne for videre diskusjon eller forklaringer.

Noen ganger trenger foreldre en påminnelse om at barna deres er blitt voksne og kan ta egne og gode valg. Og enhver forelder som opplever av barna setter sunne grenser for seg selv, vil være stolt (sånn i teorien) 🙂

Indeed. Og selv om de prøver så har jeg ingen forpliktelser til å hverken forsvare mine interesser(eller mangel) eller for den saks skyld forklare noe som helst. Om de aksepterer svarene de har fått eller ikke er rett og slett ikke mitt problem. Temaet blir lagt dødt etter at jeg har sagt "er ikke interessert" når det er de samme folka som spør etter 5 sekunder. Prøver de noe mer så blir det ignorert. 

Vi har det ellers ganske bra sammen. Spiller Gin Rummy, Monopol, Settlers, ser på en serie eller to på Tv'en, etc. Er bare detta faenskapet som gnager no jævlig da jeg hater å repetere meg selv da det kommer av som om folk rett og slett enten ikke har nok intelligens til å forstå svarene de har fått og/eller aksepterer de ikke. 

On 4/11/2023 at 1:25 PM, Guest 507e2...9a3 said:

Jeg opplever noen ganger at voksne mennesker ikke respekterer grenser, at de anser at deres vurdering av hva som er bra for meg er bedre og viktigere enn min egen, og at de håper at ved å instending gjenta formaninger om hvilke livsvalg jeg skal ta, til slutt vil få kontroll over meg.

Jeg prøver typisk å forklare at jeg ikke finner slikt akseptabelt men hvis de ikke greier å styre seg så er det å bryte kontakten til slutt et alternativ.

Anonymous poster hash: 507e2...9a3

Folk har forskjellige grenser, forskjellige interesser, forskjellige behov, og mer. Gruppepress, forsøk på skamming og/eller andre former for manipulering fungerer ikke på meg, noe som noen folk ikke skjønner. Jeg fungerer bare ikke på den måten der. Noen som også ikke ser ut til å tenke på forskjellen mellom det å være alene og det å være ensom, og blander de to. Var jeg ensom(og ikke bare alene) derimot ville jeg ikke hatt noen problemer whatsoever med å finne meg noen da jeg . Det er ikke vanskelig selv for en med Autisme og som er aseksuell. 

18 hours ago, panzerwolf said:

I stede for at du må forklare hele tida hvorfor du ikke vil ha barn, kan du ikke be dem om de kan utrede hvorfor de valgte å få barn...? Tipper det er mange som ikke faktisk har tenkt igjennom det, men bare kjørt på fordi det er "normalen" 😋

Er nok en del foreldre som ville sagt "jeg ville føre genene videre". Som fair enough er et solid nok argument i seg selv. Har hørt andre deratt si "jeg vil berike livet mitt og berike andres gjennom å ha unger", som og i seg selv er et solid argument i seg selv. "Jeg ville ha unger slik at de kan ta vare på meg når jeg blir eldre" er egoistisk, men er og et argument i seg selv da dette har blitt gjort naturlig over tusenvis av år. På samme måte som det er egoistisk å skaffe seg unger er det egoistisk å ikke skaffe seg unger, og jeg har ingen planer om å peke på andre og kalle dem egoister.

"Normalen" er en kjernefamilie med 2-3 unger sånn egentlig da det er meget solid og sørger for at samfunnet faktisk eksisterer og holder seg ved like. Jeg vet jeg er en "outlier" i den forstand at jeg ikke vil ha unger, og enda mer fordi jeg ikke er interessert i kjæreste heller.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...