Gå til innhold

Hjelp, jeg er en generalist


Gjest e108b...e55

Anbefalte innlegg

Gjest e108b...e55

Jeg er i min beste alder, godt skolert og smart, men finner ikke noe jeg liker å holde på med over lang tid.

Kort fortalt: Jeg har flere forskjellige utdanninger bak meg, hatt mange forskjellige jobber og flyttet frem og tilbake over store deler av Norge. Jeg oppdager også stadig nye hobbyer som da erstatter de gamle. Jeg er blitt til en slags person som stadig må ha nye utfordringer for å trives. Aller helst liker jeg problemer som kan løses på nye og kreative måter. Her skinner jeg virkelig. Får jeg ikke dette syns jeg dagen er dødskjedelig og jeg blir lett irritabel og rastløs. Dette gjør at alle repetive jobber blir uutholdelige med en gang jeg har lært hvordan de skal gjøres.

Siste jobb hadde jeg i 8 måneder før jeg endelig fikk nok. Allerede godt uti opplæringstiden ble hver dag så jævla utrolig kjedelig at det kjentes ut som jeg døde litt innvendig hver dag. Jobben i seg selv var enkel, veldig respektabel, godt betalt og med kort reisevei. I tillegg hadde jeg hyggelige kollegaer. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg var mer normal så jeg kunne beholdt denne jobben. Men nei, jeg klarte bare ikke være der lengre og dette gjør meg både frustrert og oppgitt.

Til nå har jeg prøvd kioskselger, butikkarbeider, snekker, elektriker, kundekonsulent, PC-bygger/reparatør, pizzautkjører, webdesigner, sykkelreparatør, bokfører, nettredaktør, og enda mer som jeg ikke kommer på akkurat nå.

Hver nye jobb begynner bra, men den blir raskt forutsigbar. Og med en gang den er utålelig repetiv kjennes det ut som jeg går igjennom en ørken, hver dag. Og fordi jeg ikke liker jobben begynner jeg å hate mandager. Tankene om den elendige jobben vil da svirre i hodet hele helga, hver helg.

Alle gode jobber har jeg prøvd å holde på så lenge som mulig. Jeg har tatt meg sammen hver morgen og reist på arbeid og jobbet litt, selv om det ble enda en dødskjedelig dag. Og fy faen som jeg har hatet det.

Men før eller senere slutter dette å fungere. Energien og viljen forsvinner, man blir et tomt skall som slutter å bry seg om alt. Til slutt klarer man ikke å prestere lengre og man mister jobben eller velger å si opp.

Hadde dette vært en sykdom hadde jeg med glede tatt medisiner for å forandre det. Men jeg tror ikke det er så enkelt. Jeg trenger rett og slett en litt ny jobb hver dag, men har store problemer med å finne den.

Noen som kjenner seg igjen i dette?

Ekstra opplysninger:

1 - Har ofte vært innom tanken å starte opp med noe selv, men mangler en knallgod ide. Har også vurdert å bli kunstner, kriminell, osv., men trenger noe sikkert for å få mat på bordet.

2 - Har bodd litt i by, ikke særlig stor fan av dette. Men om en dynamisk og utfordrende jobb kan fås i en by har jeg ikke noe annet valg enn å flytte, igjen.

Anonymous poster hash: e108b...e55

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Joda. Kunsten er å kompensere kjedelig arbeid med en god hobby. Alternativet er å utdanne seg til noe mer spennende, men der knives det nokså mye om nokså få plasser. Og det er mange veier å gå. 
 

Samtidig så er det fullt mulig å trene seg opp til å verdsette visse ting i livet som mange ikke klarer. Det handler om å kunne klare å leve i nået, og bruke alle sanseorganer for å innta ethvert inntrykk. De som greier å bli lykkelig etter å ha observert en blomst på en gåtur er som regel lykkeligere enn de som virrer bort tiden på mobilen. De har lært å leve i nået. De har lært å takle ‘kjedsomhet’. Mens de som ikke klarer det er for det meste  miserable. 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Gjest e108b...e55

Tror ikke mer utdanning er svaret nå. Jeg har allerede mer enn nok og avkastningen er heller dårlig. Dette er selvsagt min egen feil. Heller ingen problem med å finne en god hobby, problemet er at jeg blir lei etter jeg har lært det viktigste. Da hopper jeg videre til neste.

Helt greit (å prøve) å leve i nuet noen ganger. Gå en tur og nyte blomster/naturen. Slappe av. Ikke tenke. Nyte musikk og filmer, osv. Men det gjør jeg helst når jeg er stressa eller trenger en pause da dette jo kun er distraksjoner.

Det fjerner ikke behovet jeg har for å ha nye problemer å bryne meg på. Utfordringer som gjerne krever kreative løsninger. Noe som gjør at jeg virkelig må tenke. "Problemet" mitt, når jeg tenker etter, kan kanskje sies å være at jeg er så jævla nysgjerrig og stadig må ha noe nytt som jeg prøver å forstå.

Har lest hvilke symptomer man kan forvente, hos voksne med ADHD, men dette er overhodet ikke noe jeg kjenner meg igjen i.

Anonymous poster hash: e108b...e55

Lenke til kommentar
Gjest e108b...e55

En ekstraopplysning som kanskje kan forklare hvor dypt dette går: Som ung ble jeg ikke passet særlig godt på. Jeg måtte klare meg selv, lære nye ting og løse problemer på egenhånd. Det var slettes ikke uten tårer. Det kan diskuteres om min mor og far skulle hatt barn overhodet, siden de inniblant tydde til mild mishandling. De stod for oppvarming, klær og stortsett spisbar mat. Ellers ble jeg overlatt til meg selv. At dette formet meg og spilte en stor rolle for hvordan jeg er blitt idag, er utvilsomt.

Om jeg skulle forsøke å psykoanalysere meg selv: Jeg vil si at stadige, uønskede, tøffe og vanskelige utfordringer som barn og ungdom, har gjort at jeg har skikkelige 'cravings' for dette nå i voksen alder.

Anonymous poster hash: e108b...e55

Lenke til kommentar
Gjest ed5c0...bcf

Tillat meg å dele et sitat som har hjulpet meg mye. Det er nok kanskje for de mer spirituelt interesserte:

Q:  If practically everything in one’s life depends on the evolution of the level of one’s consciousness, it would seem that, aside from mere survival needs, developing that level of consciousness would eclipse all other endeavors in importance.

A:  That would seem to be so, but that has to be integrated into the overall context of one’s life. Endeavors and activities can remain the same but need to be recontextualized and repositioned within a spiritual framework. To spiritualize one’s life, it is necessary only to shift one’s motive. To constantly be aware of one’s actual motive tends to bring up positionality and the pairs of opposites, such as gain versus service or love versus greed. These then become visible and are available for spiritual work because one is now conscious of them.

Western countries are meritocracies in which effort is put forth for the sake of gain; this is an innate function of the brain’s reward system. (As Chairman Mao found out with his collectivist farm experiment, by ignoring the innate reward system of the brain, the collectivist farmers lost their motivation, resulting in the world’s greatest famine. Thirty million people died as a consequence of that political ideology.)

In spiritual work, there is no tangible worldly gain to be acquired, but there is instead an inner reward of pleasure, satisfaction, delight, and even joy. Goals replace gains as motives.

Spiritual reality is a greater source of pleasure and satisfaction than the world can supply. It is endless and always available in the present instead of the future. It is actually more exciting because one learns to live on the crest of the current moment instead of on the back of the wave, which is the past, or on the front of the wave, which is the future.

There is greater freedom from living on the exciting knife-edge of the moment than being a prisoner of the past or having expectations of the future. If the goal of life is to do the very best one can do at each unfolding moment of existence, then, through spiritual work, one has already escaped the primary cause of suffering. In the stop-frame of the radical present, there is no life story to react to or edit. With this one-pointedness of mind, it soon becomes obvious that everything merely ‘is as it is’, without comment or adjectives.

If, in the exact passing moment of each instant, there is a complete willingness to totally surrender to it, one can suddenly, in a flash, transcend the ego, and the way opens for Realization wherein the Light of God as Self reveals the Source of all Existence and Reality. If the ego has neither past, present, nor future to focus on, it falls silent. It is replaced by the Silence of the Presence, and thus, the way to sudden enlightenment is available at all times. It occurs naturally when the fascination with the story of the ‘me’ of the past, present, or future is relinquished. The illusion of ‘Now’ is replaced by the reality of ‘Always’.

Anonymous poster hash: ed5c0...bcf

Lenke til kommentar

Livet er "kjedelig" & repeterende (for de fleste av oss iallfall). Og virkeligheten er ofte noe skuffende. Greia er å finne det som kanskje er minst repeterende. Mye av det du nevner er jobber hvor man gjør mye av det samme, selv om kanskje situasjonen differer. Jeg vet ikke hva du er utdannet som, innenfor IT, regnskap? Pluss div fagbrev?
Det er jo mye sitting & lite spenning som du (kanskje) er ute etter. Det å montere bad, el. anlegg, PC, sykkel.. er jo ikke akkurat spesielt spennende heller, om man ikke brenner for det.

Jeg kan nevne flere ting som kanskje er litt forskjellig men det krever jo selvfølgelig kompetanse/utdanning. Så da er jo ikke alltid så enkelt. Hadde prøvd meg på noe hvor du kan bruke kroppen mer, bekjent utdanner seg som naturforvalter (tror jeg) i iallfall noe lignende. Evnt. noe innenfor omsorg, støttekontakt. Hadde slik jobb før, turer m/grilling, frisbeegolf, båtturer, museum, bowling you name it! Det var helt topp, føltes ikke repeterende overhodet. Pluss forskjellige situasjoner/utfordringer for hver elev.

Som allerede nevnt kan du kompensere med en eller flere hobbyer. Så får du heller slå deg med ro at jobben er noe kjedelig. Da har du noe du kan se frem til & bruke energien din på når dagen er over. Du sa selv at du tjente bra så da er det mye gøy man kan holde på med. Om det er fallskjermhopping, banekjøring/gokart, snowboard..et eller annet som kan gi deg stimuli. 

Endret av Pizza3333
Lenke til kommentar

om du vil starte på nytt så kan jeg anbefal midt yrke for en variert dag, og varierte muligheter , selve jobben er i og for seg repetisjon, men det er nye lokasjoner og nytt utstyr hele tiden, det er og mulighet til og jobbe lokalt om der du bor har nevneverdig industri, eller så er det rotasjons arbeide på land eller offshore, og ofte mye "ad-hoc" oppdrag til nye plasser.

ulempen er at du ikke blir nevneverdig rik av dette og med mindre du finner en arbeidsgiver til og betale for kursing er det ganske dyrt og ta alle sertifikatene du trenger. 

Jeg jobber som https://utdanning.no/yrker/beskrivelse/ndt-kontrollor 

jobben har en ca 70/30 deling av fysisk jobb og kontor arbeid da det må lages rapporter på utført arbeid.

Lenke til kommentar
Gjest 305b1...c92

Det hørest ut som om du aldri har lært deg hvordan man kommer seg igjennom det kjedelige. Alle jobber har noe kjedelig ved seg, men gjennom livet har man fått trent denne muskelen som man kaller disiplin: akkurat dette kan være kjedelig, men du bare gjør det for det gjør seg ikke selv. Over tid så slutter du å henge deg opp i om noe er kjedelig eller ikke på samme måte som man gjorde som barn der det kunne føles ulidelig til tider.

 

I tillegg vil jeg anbefalle å lese boken 'So Good They Can't Ignore You' av Cal Newport der han forklarer at du er ikke født med lidenskap for noe, men heller at du har holdt på med noe lenge nok til at du er blitt litt flink og da kommer lidenskapen (altså du fostrer lidenskapen selv).

Anonymous poster hash: 305b1...c92

Lenke til kommentar

Alle jobber er monotone. Og alle jobber introduserer nye problemer.

Hvis du ser på kreative yrker som rockestjerne, så handler jobben grovt sett om gjentagende handlinger (lag nytt album. Bli intervjuet. Dra på turne. Gjenta). For de som lever ut drømmen oppleves det nok kreativt og spennende. Man lever «på kanten» og under stort press om å levere nye låter, og hver konsert bør være den beste.

Noen sier at steinaldermennesker hadde høyere intelligens enn oss. At det varierte presset med å finne mat, unngå å bli spist eller fryse ihjel, unngå at nabo-klanen stjal kona di, krevde mer av hjernen enn å sitte på kontor og være ekspert innen skatte-juss.

Jeg finner glede i å grave meg ned i ting. Å bruke kunnskap, erfaring, intuisjon og innspill fra andre til å lage noe nytt som jeg ikke hadde klart for ti år siden. Litt mild konkurranse med meg selv og andre har alltid motivert meg. Og det å lære fra og lære bort til smarte kolleger gir meg noe.

Hvis man fokuserer på det så inneholder livet mye plikt og repetisjon. Børste tenner. Dusje. Gå på do. Spise frokost. Levere barn i barnehage. Kjøre i kø. Morgenmøte på jobb… Sånn er det bare. Men så kan man høre en ny låt på radioen som man ikke har hørt før. Eller man kan få servert en middag man aldri har smakt. Man kan finne nye sider ved de man er glad i (eller finne helt nye å være glad i). Hunden kan hoppe rundt på en latterlig måte. Verden kan være dekket av et hvitt teppe som ikke var der i går. Eller frukttrærne kan blomstre. Og kanskje i dag får jeg til noe på jobb som jeg aldri har klart før.

-k

Endret av knutinh
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Gjest e108b...e55

Takk for flere gode svar som har gjort at jeg har tenkt mye.

Jeg har alltid trodd at jeg har hatt mye disiplin siden jeg har klart å ta mye utdanning. Flere utdanningsløp var ved høyskoler eller universitet og det er ikke snakk om myke studier med prating og dulling. I tillegg klarer jeg som regel å holde ut flere måneder i jobber, til tross for at det er dørgende kjedelig og sjeledrepende. Kanskje er det slik at jeg likevel har lite disiplin. Men å bite sammen tenna og stå i det over lengre tid har i hvertfall ikke hjulpet til nå, uansett hvor mye jeg har prøvd å manipulere og distrahere meg selv.

Om det kun er seriegrunder som passer meg må jeg seriøst begynne å jobbe med meg selv fremover. For grundere må være ganske utadvendte, selvsikre, sjarmerende og effektive. Jeg er i stedet introvert, tvilende/tenkende, beskjeden og treg. Visse trekk jeg har gjør meg også høysensitiv. Jeg tåler dårlig støy og andres dårlige humør. Jeg klarer å omgås andre og være på steder med mye leven, men samtalen glir ikke akkurat lett og jeg er vanligvis ubekvem.

Jeg får bare hoppe i det: Begynne å øve på å bli en sosial og utadvendt type. Faktisk oppsøke sosiale sammenkomster. Begynne å bygge nettverk ... F***n ta.

@RRhoads: Jeg har ikke elektrikerfagbrevet, jeg var kun med som hjelpearbeider en stund. Jeg hjalp spesielt en stk. som hadde litt vonde skuldre og knær.

Anonymous poster hash: e108b...e55

Lenke til kommentar
Gjest e108b...e55 skrev (19 minutter siden):

.

Om det kun er seriegrunder som passer meg må jeg seriøst begynne å jobbe med meg selv fremover. For grundere må være ganske utadvendte, selvsikre, sjarmerende og effektive. Jeg er i stedet introvert, tvilende/tenkende, beskjeden og treg. Visse trekk jeg har gjør meg også høysensitiv. Jeg tåler dårlig støy og andres dårlige humør. Jeg klarer å omgås andre og være på steder med mye leven, men samtalen glir ikke akkurat lett og jeg er vanligvis ubekvem.

 

Anonymous poster hash: e108b...e55

Basert på dette, anbefaler jeg fortsatt kuldemontørfaget. Jobber som regel helt alene og styrer dagen selv. 

 

Har du vært utredet for AD(H)D og Aspergers?

Lenke til kommentar

Har du vurdert å faktisk bli virkelig god i noen av de tingene du har prøvd hittil? Om din lengste jobb hittil har vart i 8 måneder har du garantert kun skrapet i overflaten på i hvert fall noen av de yrkene.

Jeg er selv i en posisjon nå hvor jobben min er rutinepreget og hvor jeg til dels mestrer den, men det hadde vært helt uproblematisk for meg å bli enda bedre, lære nye underfagområder, bli mer effektiv og så videre. Men siden det ikke er min lidenskap er jeg komfortabel med at ting er som de er nå mens jeg forfølger andre prosjekter med det lille jeg har av fritid.

Skulle jeg blitt værende i nåværende jobb og ikke hadde hatt noe annet på fritiden hadde jeg nok gjort det jeg kan for å bli best mulig og lære mest mulig. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Gjest e108b...e55

Som nevnt tidligere er ikke ADHD noe jeg kjenner meg igjen i. Heller ikke Asperger for den saks skyld.

Lengste jobben jeg hadde var som lærling innenfor IT. Første året gikk greit fordi det stadig var mye nytt å lære og veldig mye å gjøre. (Det var allerede en annen lærling der, han snikspilte WoW i arbeidstiden.) Andre året ble repetivt og gikk tregt som sirup, mye pga. godt utviklede rutiner fra første året.

Etter jeg ble ferdig ble det tenkepause i ett år hvor jeg holdt på med diverse småprosjekter, blant annet produksjon av øl og vin. Jeg så meg aldri tilbake etter IT-fagbrevet. Det ble i stedet mer skole også master for dataingeniør. Men dette studiet ble senere avbrutt fordi løpet var for langt, det ble for lite lys i tunnelen. I tillegg var mange emner gamle og ikke oppdaterte nok til at jeg så vitsen.

Påstanden om at man vil finne seg til rette med noe, om man fordyper seg og graver seg ned, så lenge temaet er veldig interessant til å begynne med, ser ikke ut til å gjelde for meg. Jeg har forsøkt flere ganger. To ganger har jeg fullført høyere korte studier som var 1-3 år, innenfor noe som var kjempespennende. Fått jobb, tatt i bruk det jeg lærte, lært mye mer, også sier det stopp med en gang jeg forstår hvordan denne jobben vil utarte seg de neste tiårene. For når mysteriet er løst er det over.

Det eneste positive med alle mine forsøk er at jeg kan bli grunder i hvertfall siden jeg også har vært borti økonomi.

Anonymous poster hash: e108b...e55

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...