Atib Azzad

Tror ikke det er sånn at de prøvde og mislykkes, det er jo et helt bevisst valg. Ved å være anakronistisk og åpen om hvor omtrentlig de forholder seg til realisme eller fakta, føles serien også mye mer ærlig og åpen enn andre serier som utgir seg for å være mye mer sannferdig (uten å egentlig være det).

Og igjen så fremstiller du det som om det du bestemmer er andres innhold, faktisk er andres innhold, beklager personfokuset, men det synes langt mer arrogant (eller høyhestet) å insistere på at brukeren du svarer skal slutte seg til din tenkte gruppering når alt du har av innsikt å komme med er å nekte for muligheten for fred i midtøsten, uten noen begrunnelse, bare med gjentagelse av ordet aldri. Jeg ser for meg at du kunne hatt mye mer å komme med om du gadd å sette deg mer inn i konflikten fremfor å bare insistere på et slags kunnskapsløst sentrums-syn som tilsynelatende bare innebærer å fortelle dem som kan mer om konflikten at begge har svin på skogen.

Jeg kan godt se på programmet til Harald Eia for å sannsynliggjøre din påstand, jeg håper det er en troverdig talsperson for synet om at det ikke finnes forskjeller mellom kjønnene som står frem, og ikke bare nok en fremstilling lik den du gjorde i posten jeg kommenterte på, som påstår at mange mener det. Er det episoden om likestillingsparadokset? Tilfeldig sex? For jeg nekter overhodet ikke på at det er populært å fremstille det som om det er noe mange mener. Jeg stiller bare spørsmål ved om det faktisk er noen som mener det, eller om det er en sint omskrivning av at noen har fokusert (for mye for noens smak) på kulturelle og samfunnsmessige forskjeller. At noen gjenforteller den fremstillingen på forumet tviler jeg ikke på, det er dog for dårlig empiri til å skulle erklære at dette var noe gjengs syn blant feministene, kjønnsforskerne, og arbeidsliverne, og ikke bare en sint bevisst misforståelse av hva noen sa eller gjorde en eller annen gang, som ikke tok nok utgangspunkt i biologiske forskjeller mellom kjønnene og således kunne males som en dystopisk kjønnsløs holdning (the birth of a straw-man, mazel tov!). Folk på forumet erklærer også stolt at det finnes bare to kjønn, som om det utsagnet i det hele tatt forstod noe av tematikken.

Et forhold er jo vanligvis fullstendig avhengig av at de som utgjør forholdet kommuniserer, snakker sammen, finner løsninger sammen, det sier vel seg selv. Poenget er vel bare at dersom de ikke kommer til enighet rundt graviditet, så har ikke egentlig mannen noen bestemmelsesrett over kvinnens kropp eller gravditet, jeg tror ingen er uenige at mannen bør ha en stemme og bli hørt, men det er litt på siden av poenget, da det er kvinnens kropp og valg, når alt kommer til alt.

Kan du vise til noen, eller noe sted som faktisk hevder dette? For det eneste jeg har sett er at noen (ikke nødvendigvis) nedprioriterer denne biologiske forskjellen, for å fokusere på viktigheten av samfunnsmessige og kulturelle påvirkninger. Så har jeg observert at det på et eller annet tidspunkt provoserte noen, dette fokuset på samfunnsmessige og kulturelle påvirkninger, så mye at de begynte å anklage dem, eller misforstå dem, til å mene det ikke overhodet fantes noen biologiske forskjeller mellom kjønnene. Ikke helt ulikt hvordan man nå bestemmer at trans folk (og deres apologeter) mener man faktisk bytter biologisk kjønn, helt uten at noen egentlig hevder det. En stråmann man laget selv, som sikkert vil leve videre for de som bærer på den virker veldig uinteressert i å få den korrigert.

Ja.. Grunnen til at jeg spesifiserte var vel fordi du presenterte det som et spørsmål eller underlighet posten din: Undersøkelsen er anonym, hvordan kan dette ha seg til, det er ingen som ser dem over skulderen. Men ok.

Det var først og fremst ment som et inspill til hvorfor folk likevel skulle lyve selv om ingen står og ser dem over skulderen.

Benektelse er komplekst, det er lettest å benekte seg selv, hvis man benekter seg selv for seg selv. Hvis man overbeviser seg selv om sin egen løgn, så føles det ikke like mye som en løgn. Selv om det er samfunnet som hindrer deg å være ærlig for deg selv, kan det være vanskelig å være ærlig om for seg selv, det er ekkelt å inrømme hvis man har latt seg frata kontroll og autonomi av krefter som synes usynelige. Det er ikke ment som en endelig forklaring, men hvis man spør hvor mange som er i skapet i et homofobt samfunn, så er det ikke gitt at man får en god oversikt, det er ikke nødvendigvis noe man orker å være så veldig bevisst, at man er i skapet.

Jeg gjorde nylig det samme og ble helt blåst vekk, da jeg så serien i samtid klarte jeg ikke se forbi overflaten, at det var en kul gangsterserie med en twist, at bossen trengte terapi, en veldig hul lesning innså jeg da jeg ga den et gjensyn, for bevares så mye dypde og rom for analyse der er, kritikken av det kriminelle og sosiopatiske synes jeg også var svært godt levert og betimelig for en slik serie, det var definitivt mer enn nok av annet voldsforherligende pubertalt surr som ble produsert der i 2000. Jeg elsker også hvordan historiene også foregår/fortsetter utenfor seriens linse, at det er flere ting man ikke får vite, som foregår i det skjulte og man aldri kan gi et endelig svar på, som om fks. Jeg kom på et tidspunkt over forumet thechaselounge hvor noen har skrevet om hendelsen i bilen mellom Tony & Chris som det endelige eksempelet på Tonys patricide, det er en veldig lang analyse, men den belyser hvor godt Sopranos er skrevet og hvor mye tanker som går inn i detaljene og psykoanalysen av karakterene.

Ikke uenig í det, jeg ønsker ikke å ta med meg pessimisme inn i eget liv og løsninger. Jeg annerkjenner også at vi ikke egentlig vet. Samtidig synes tingenes faktiske tilstand så vanskelig å bremse eller snu, at jeg ikke tror jeg ville gjort saken noen tjeneste dersom jeg helt uten begrunnelse eller belegg skulle beskrevet den som håpefull. (For det er den bare ikke) Det er en sunn idé, at det går sikkert bra (for på en måte så går det jo bare slik det må gå) men i et naturvern- og klimaperspektiv er en slik tilnærming en del av problemet.

Jeg kan vel ikke annet enn å håpe du har rett. Men jeg kan ikke si jeg deler optimismen.

Det var ikke min intensjon, jeg skulle skrevet kjønnsbekreftende operasjon, fremfor behandling, men utifra kontekst mener jeg det gikk tydelig nok frem da jeg erstattet ordet behandling med operasjon allerede i samme setning (se sitat): Så kan man spørre seg om det er rimelig å erklære at det var det jeg gjorde. Dernest kan man vel likegjerne retorisk lure på hvor denne trangen kommer fra til å fremstille det som om jeg har uærlige motiver og tilslørte metoder der jeg bare henviser til en studie, jeg skal i alle fall inrømme at jeg ikke liker denne gotcha'-metoden å diskutere på.

Jeg skulle svare på posten din, men så oppdaget jeg at det bare var pedantiske korrigeringer og observasjoner som allerede er lagt frem. Ok, ok, og ja.

Sant, og selv om serien tilsynelatende ønsker å stille de vanskelige spørsmålene, så blir det kanskje likevel nokså mild i utrykket, ingenting som sjokkerer apatien ut av folk vil jeg tippe. Absolutt bra den er laget, og den er kanskje medvirkende til å dytte noen ned fra gjerdet, men det blir kanskje dessverre når alt kommer til alt et program man kan uffe seg litt over før man går tilbake til oppvasken, for å låne en vending fra serien.

Jeg synes det er ganske teit å vurdere monarkiet utifra hvem det gestaltes av. Jeg synes både Harald og Sonja virker som fine folk, men jeg synes likevel systemet er idiotisk, arverekke valgt av gud? Hvis man avskaffer monarkiet bare fordi man ikke likte den siste monarken har man snytt seg selv fra en mye viktigere diskusjon om hvilket samfunn man ønsker seg.

Ja, man skal jo ikke hindre at folk får hjelp. Jeg skrev for lav, og jeg kan ikke se at det var en gal antagelse. På helsenorges sider, står det ikke beskrevet mer utfyllende enn at søknadspapirene man får etter man har henvendt seg til skatteetaten vil inneholde nærmere informasjon om vilkår for endring og selve søknadsprosessen. Altså, uten at jeg kan si noe om omfanget, eller innholdet (siden det ikke utdypes) stilles det vilkår, og man kan få avslag på søknaden. Det stilles enda fler vilkår til hormonbehandling, man må testes, utredes, og diagnoseres, det stilles krav til varighet, og at det man opplevde som kjønnsdysfori ikke egentlig er et utrykk for annen psykisk (eller fysisk) tilstand (men nå gjentar jeg meg selv). Poenget er at systemet synes designet for å ungå at de som ikke egentlig har behov for slik behandling skal loses en annen vei, hvis jeg skal spekulere ville jeg tro at dette er enda viktigere å fokusere på dersom personen er ung, da unge mennesker som du sier, kan ha lav konsekvensforståelse, og stor anledning til å synes andre ting etterhvert som de vokser opp. (Samtidig som denne observasjonen kommer fra oss, noen som ikke aner hvordan det er å leve med kjønnsinkongrens (og evt. dysfori) kanskje denne ungdommelige ubesluttsomheten vi beskriver er helt irrelevant i en slik situasjon, og baserer seg for mye på at dette bare er en slags idé fremfor en helt reell kroppslig sannhet) Når det kommer til akkurat hvorfor noen skulle kjent på et slikt behov, svarer vel det seg selv utifra beskrivelsen av tilstanden, dersom noen kjenner på et ubehag ved å bli tildelt et kjønn de ikke kjenner seg igjen í, og en lettelse ved å ta ulike skritt mot der de hører hjemme, så er vel juridisk kjønn en av disse stegene. (Hvorfor mener du det må ligge andre grunner enn de som opplyses til grunn? Er det fordi du personlig ikke forstår det?) Hvis du leter etter noen som ikke synes at denne lille boken er viktig eller kjønnstallene i personnummeret er bagateller, så finnes helt sikkert disse også. Det blir jo din personlige mening, og du kan sikkert sannsynliggjøre den ved å peke på aktivister i helsesystemet, makten til FRI, en slags kollektiv frykt for det politisk ukorrekte etc. Samtidig som det er verdt å ta en ekstra runde med seg selv hvis forklaringsmodellen din fordrer en masse konspirasjoner, og usynlig press. Hvis det var slik at disse egentlig bare hadde behov for psykisk hjelp, så ville man vel sett mer suksess og mindre behov for endring av praksisen man allerede bedrev. Jeg har også vært en del av samfunnet på godt og vondt, og selv om mange følelser og opplevelser er universelle eller har en slik natur at man kan finner analoge situasjoner som fyller inn mesteparten av hva man trenger å vite for å forstå, så tror jeg man bør innse at noen opplevelser også er så ulike at det bare bidrar til konfundering å sammenligne dem, min erfaring er at kjønnsinkongruens er en slik opplevelse. (Det er ikke en apell til mindre empati, men bare at noen ganger er respekt viktigere enn forståelse) Man kan selvsagt forstå utenforskap til en viss grad hvis man har noe erfaring med det, hvordan det er å oppleve seg som mistenkeliggjort av stor-samfunnet, og således til en viss grad forstå utenforskapet en trans-person kanskje har kjent på, men jeg tror også det er klokt å annerkjenne at innsikten stopper et sted, at ens synsing slutter å være relevant på et punkt. Helt klart, det var ikke ment som en endelig erklæring, men det er jo helt åpenbart nyttig å lytte til dem med erfaring. Du er jo selv inne på det samme der du beklager deg over forsvarsministere som ikke har vært i millitæret. Jeg var ikke ute etter å foreslå noen absolutte regler rundt hvem som skal få ytre seg, eller hvem man kan lytte til, det var bare ment som en illustrasjon av hvor dumt det kan fremstå når de som ikke vet om noe, skal mene noe om noe (for å si det kjedeligere). Denne problemstilingen fordrer igjen at pasienten ikke egentlig ønsker seg behandling, som jeg sa i mitt forrige innlegg, så tror jeg absolutt alle deler denne bekymringen, pasienten, de pårørende, psykologene, legene, andre trans-personer osv. Hvis vi går utifra at statistikken barfoo delte tidligere stemmer, at veldig få prosentvis angrer på kjønnsbekreftende behandling, så virker det jo som om man har funnet en god balanse og behandlingsløp når det kommer til denne bekymringen rundt hvorvidt pasienten ikke egentlig er trans, eller er trans men ikke egentlig ønsket seg operasjon.

Jeg hadde plutselig masse artisjokker liggende som jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av, og kom over denne oppskriften, riktig deilig myk og kremet, kosemat uten noen voldsom grunn til dårlig samvittighet. https://www.vegetarbloggen.no/2019/02/10/one-pot-artisjokkpasta-fra-sykt-enkelt/ Et par tips jeg merket meg var å putte i peanøttsmøret tidligere, slik at det fikk tid til å blande seg godt, og at artisjokkene på glass fra Rema er best, dersom man ikke vil skrelle ferske artisjokker (ikke verdt det), det er selve artisjokkene som er faste og gode, de er lagt på en slags lake som jeg ikke synes så mye om, pleier å skylle dem litt. Jeg pleier å legge til grønnkål også, hiv oppi et par minutter før spinaten.

Jeg ville tenkt at det er en risikabel måte å bestille mat på, fra et sted man aldri har hørt om. Men ja, hvis folk er villige til å ta slike sjangser så vedvarer vel problemet.

Ah, ok. Jeg tenkte man valgte seg ut restauranten hvis mat man visste eller hadde hørt var god, e.l. Da lærte jeg noe nytt.

Jeg forstår ikke helt, hvem bestiller mat fra et sted de aldri har sett eller hørt om?

Jeg har ikke noe imot disse refleksjonene du gjør deg sånn på overflaten, men de synes å mediteres litt baklengs fra en antagelse om at disse scenarioene på noen som helst måte er analoge til kjønnsdysfori, og at det er en for lav terskel for å få innvilget behandling. For å få behandling må man testes, utredes, og diagnoseres, det stilles krav til varighet, og at det man opplevde som kjønnsdysfori ikke egentlig er et utrykk for annen psykisk (eller fysisk) tilstand. Så finnes det selvsagt rom for å mene terskelen for behandling er for høy, eller for lav, det strides det stadig om. Altså tas denne bekymringen du kommer med, i betraktning, det er selvsagt ikke gitt at et pasient nødvendigvis vet nøyaktig hva som plager en, eller hva som er den optimale måten å løse det på, det er jo mye av grunnen til at man har helsepersonell og fagpersoner og ikke praktiserer selvbetjening på sykehusene. Hvis situasjonen din bedre kan løses av psykologen så er i alle fall hensikten med utredningen å avklare det. Jeg også. Det var det som drev mine egne refleksjoner (som ikke var så ulike dine) som jeg nevnte. Det er gjerne ikke det beste utgangspunktet for å skulle mene masse om et tema når man ikke aner hvordan den oppleves å befinne seg midt oppe í det. Det er dog et godt utgangspunkt for å lytte og lære om de tingene man er så heldige å ikke kjenne på selv. Det blir litt som at hvite nordmenn erklærer at det ikke finnes rasisme i Norge. Jeg tror ikke hovedfokuset hos de med kjønnsinkongruens eller dysfori, er hvordan andre ser dem, uten å påstå at noen eksisterer i et vakuum, så tror jeg hovedsakelig det er en intern opplevelse. Hva det skal være godt for å skille mellom biologisk kjønn, og kjønnsidentitet, er å peke på et annet aspekt ved kjønn enn det biologiske, uten en slik forklaringsmodell ville det vært vanskelig å beskrive tilstanden. Jeg tror bekymringen for å gjøre noe irreversibelt på noen som ikke egentlig ønsket det deles av absolutt alle. Aldersgrensen for kjønnsbekreftende behandling er 18 år, for å få det innvilget kreves minimum 1 år på hormoner, hvor en har vært stabilt psykososialt fungerende, og for å få hormonbehandling må kjønnsidentitetsopplevelsen ha vedvart over tid og ikke være symptom på alvorlig psykisk sykdom. Diagnostikken hviler på ens kjønnsidentitetshistorie, drivkraften bak ønsket om behandling og hvordan denne kan forstås. Under utredningsfasen forventes det at man lever i tråd med ditt opplevde kjønn og endrer sosial rolle i alle livssammenhenger, det som kalles virkelighetserfaring (VE). Vanligvis vurderes 1 år som tilstrekkelig utredningstid, dersom en har omfattende psykososiale eller kroppslige utfordringer, vil dette kunne ha innvirkning på utredningens lengde. Hensikten med dette forløpet er å minimere sjangsen for at vedkommende hadde glemt å tenke på at jeg er god nok som jeg er.

Jeg har hørt fortellinger fra de med kjønnsinkongruens, de opplever kjønnsdysfori i tilegg, altså ikke bare at de opplever en slags konflikt med sitt biologiske kjønn og ens kjønnsidentitet, men at en også kjenner på et stort ubehag som følge av denne disharmonien, antagelig en større følelse av at livet er ødelagt fremfor bare denne ene dagen. Målet er (som sagt) ikke å forandre biologien (det går jo ikke) men å få en slik behandling som gjør at du i en eller annen grad blir kvitt dysforien man føler til egen kropp eller kroppsutrykk. Om den behandlingen er timer hos psykolog, hormoner, kjønnsbekreftende behandling, eller noe annet er helt avhengig av hvert enkelt tilfelle, folk har ikke samme behov. Jeg vet ikke om man kan påstå at man har fått med seg forskjellen mellom noe hvis man ikke vet hva disse noe betyr. Det er ikke alle trans-personer som opplever at de trenger operasjon for å føle seg bedre, men jeg skulle tro dette forslaget er foreslått flerfoldige ganger for nesten alle som opplever kjønnsinkongruens, dersom det var så enkelt at det holdt å fortelle dem dette, så ville det ikke være noe å snakke om.

Kudos for å forsøke å forstå problemstillingen fremfor å erklære deg som et kamphelikopter og lignende dårlig harselas. Likevel er du kanskje i en situasjon hvor det er nyttig å lytte mer og påstå mindre? For selv om mange ønsker å passere som kjønnet de identifiserer seg som, så er ikke målet nødvendigvis å være en ekte, eller biologisk kvinne slik du ser ut til å foreslå. Jeg kan åpenbart ikke svare for alle, men jeg tror ikke problemstillingen du forestiller deg er av den mest utbredte sorten i alle fall, trans-personene jeg kjenner og har møtt har mye bedre innsikt i biologi enn man skulle få intrykk av dersom man lyttet til fremstillingene trans-personer ble gitt i offentligheten, hvor det gjerne fremstilles som om de tror de bytter biologisk kjønn, ingen jeg har møtt tror det, ingen jeg har møtt har forestillinger om at de en dag slutter å være en trans-person og blir til en cis-person. Jeg er ingen egnet person til å skulle undervise i hva trans-personer vil eller ønsker, jeg pleide å synse mye rundt hva som var bedre løsninger for dem, hva som var bakenforliggende, hvor skoen egentlig trykker osv. typisk nok da jeg hadde minst kunnskap om det å være trans, første skritt for å forstå er kanskje å kvitte seg med sine egne idéer om det, at man liksom tror man forstår hva det innebærer.

Jeg tror ikke det er helt tilfeldig. Bare peker på at konflikten mellom Israel og Palestina er en pågående én, og advarer mot å forenkle den ned til å være en russisk taktikk, da innholdet i konflikten står på egne ben tilsynelatende helt uavhengig av Putin. At Russland vinner på, -ønsket seg, -og kanskje, i alle fall medvirket til angrepet 7 oktober kan jeg tro på. At okkupasjons-, og ekspansjonspolitikken til Israel ville avtatt dersom man avsatt Putin stiller jeg meg tvilende til.

Jeg tenker at hvis du skal ironisere over slike unødvendige presiseringer, så funker det bedre hvis det ikke er ens egne sensasjonelle overdrivelser som fordrer presisjonen i utgangspunktet. Det er vanskelig å bestemme hvilket aspekt ved en person som illustreres dersom man plasserer dem ut i offentligheten, det er jo på mange måter opp til folkene som befolker offentligheten. Nedvurderingen av Linnés bidrag til vitenskapelig rasisme kan også være problematisk, negerer man bidraget fordi man selv ikke er påvirket av rasisme i noen stor grad? Jeg ønsket å illustrere dette med Hitler-eksempelet, hvordan det antagelig ville fremstått ganske urimelig dersom de som reiste statuen ba deg om å kun vurdere dyreverner-siden ved Hitler, at siden man er så bevisst Hitlers andre egenskaper så ville det vært vanskelig å ignorere dem, kanskje vil det være på den måten for noen andre, som er gjort bevisst på hvor ødeleggende vitenskapelig rasisme har vært for menneskeheten. Som sagt, så er jeg begeistret for løsningen hvor man bare legger til informasjon på plaketten, jeg kan ikke se hvordan det skal være problematisk.