Atib Azzad

Her lykkes du i å definere et mål for stolen, at den skal kunne sittes í, deretter er det en smal sak å avgjøre om den lykkes med denne oppgaven. Slik går man frem i annen analyse også, man kan påstå The Handmaids tale-serien hadde som oppgave å oversette Margaret Atwoods bøker til skjermen, og deretter undersøke hvorvidt den lykkes med det, det er en relativ målbar øvelse, og selv om det er opp til en subjektiv vurderng av hvem enn som analyserer hvorvidt denne oppgaven er vellykket, har man parametere å gå ut ifra som bidrar til en mer helhetlig analysemulighet fordi man har definert et mål for analysen. Dersom man ville definere oppgaven til serialiseringen av The Handmaids tale til å være å underholde Wheeljack, så kan man objektivt si den feilet i det, siden wheeljack ikke ble underholdt (gitt at det stemmer da, jeg aner ikke hvorfor du ikke likte serien). Ser du hvor jeg vil? Analyse er ikke så abstrakt at det ikke har noen mening utover det subjektive, den er bare avhengig av visse parametere. Å si at en barnestol er søppel fordi man ikke selv får plass i den, virker som en urimelig måte å analysere en barnestol, ikke sant? Stolen kan jo likevel bestå av godt håndtverk, den er kanksje verdiløs for deg, og således bare søppel, men den har kvaliteter for barn som man likevel kan annerkjenne som gode.

Ja-nei, det er veldig mulig å gjøre en dårlig jobb selv om man har lagt ned masse tid. Det jeg forsøker å formidle med papp-plater, mot tredimensjonalle kulisser er at det er mulig å gå igjennom og analysere en film på den måten, det er fks. vanligvis ikke veldig vanskelig å forstå om filmen ønsker å gjengi en realistisk (aka. noe som ligner på den virkeligheten vi kjenner), eller om den ønsker å oppnå en opphøyd virkelighet (aka. noe som virker mer fantastisk eller fremmed fra en virkelighet vi kjenner), eller for å peke på et annet alternativ, om filmen ønsker at scenografien skal virke ekte, eller om den ønsker å peke på falskheten i bakgrunnen. ..Så gitt at filmen ønsker å gjengi realisme, er det temmelig objektivt at den lykkes bedre med det om trærne er tredimensjonelle, fremfor flate? Rekvisittørene har forstått oppgaven sin, og filmen har således lykkes på dette punktet. Filmen har kvaliteter når det kommer til scenearbeid. Slik kan man fortsette å analysere filmen gjennom alle ledd og deduserer således en mer objektiv målestokk for filmens kvaliteter. Det betyr likevel ikke at noen er tvunget til å like filmen, men hvorvidt den er objektivt dårlig (aka mislykkes med sin oppgave), har fått en målestokk å basere seg på Du sier du ikke liker Handmaids tale, men du ser vel likevel at serien antagelig ikke har feilet i noe de satt seg ut til å gjøre, kostymene er akkurat slik produksjonen har tenkt seg, dialogen er oversatt fra bok til film på en korrekt måte (jeg har bare sett ses. 1), lyssettingen, klippingen, regien, filmingen og blokkingen er tilfredstillende? Sant? Serien lykkes med sin egen oppgave slik de har definert den, selv om du har noe å utsette på din opplevelse med produktet.

Ja, det kommer med masse forbehold om at scenen faktisk ønsker å gjengi en realistisk skog osv. som jeg tenker bare tunger ned teksten å inkludere til en hver tid. På en teaterscene kan trærne være todimensjonale fordi publikum ser direkte på scenen, det er fravær av et kamera som beveges rundt. Det er ikke din subjektive mening at tredimensjonale trær gjengir virkeligheten bedre, eller mer troverdig enn flate trær, det nærmer seg en objektiv oppfatning, tingen i scenen ligner mer på tingen den skal forestille, det er en positiv kvalitet, med forbehold om at filmen ønsker å gjengi virkeligheten vi kjenner på en overbevisende måte. Dersom man har en eller annen personlig preferanse for cut-out bakgrunner, burde man likevel være i stand til å se at scenen lykkes bedre med oppgaven sin (gitt at det er å gjengi en realistisk skog) med 3-d kulisser?

Men bare for å starte et enkelt sted, en skogsscene har høyere produksjonsverdi dersom trærne er tredimensjonale fremfor flate cut-outs? Den lykkes bedre i å formidle et troverdig sted?

En 100% objektivitetsgrad tror jeg alle er enige om er umulig, men at graden av objektivitet er såpass høy at man likevel kan enes om at det er lagt godt håndtverk i filmen, selv om den personlig ikke grep en. Jeg glemte å tagge deg, men gå gjerne gjennom innlegget jeg skrev, det ligger øverst på denne siden, spent på om vi kan komme noe nærere en enighet.

Hehe jeg skjønner diskusjonen kan fremstå frustrerende, samtidig er det vel den lengste seriepraten vi har hatt på en stund. Jeg liker å tro at det går ann å bli enige her, for wheeljack har jo helt rett i at det er subjektive elementer i alt man måler, samtidig vil hen også kanskje gå med på at et vertshus-kulisse har høyere produksjonsverdi om den er skåret ut i treverk fremfor isopor, at det er å foretrekke at kulissene har litt tyngde og ikke beveger seg når en kommer bort i (gitt at filmen søker en realisme), eller at sceneanvisningene ikke innebærer at skuespillerne støter bort i de bevegelige bakgrunnene? Man kan selvsagt si at en personlig foretrekker isopor-kulisser og bevegelige bakgrunner, men gitt at filmen søker å oppnå realisme og innlevelse, vil man vel likevel gå med på at filmen lykkes bedre i sin oppgave om den ivaretar et realistisk miljø? Slik kan man gå igjennom å analysere alle elementene av et verk, selv om man har personlige preferanser, er man som regel ikke helt ute av stand til å likevel annerkjenne en god dialog, god klipping, lyssetting, gode utsnitt, god blokking osv. En blokkering der hele scenen er ute av fokus på grunn av en mørklagt nakke som tar opp halve skjermen vil mest sannsynlig føles mislykket (gitt at det ikke er gjort bevisst for effekt) når scenen utspiller seg uskarpt i bakgrunnen og ingenting skjer med den enorme mørklagte nakken, en slik scene vil mest sannsynlig bli skutt igjen dersom en har budsjettet, men du forstår poenget? Dialogen i Pulp Fiction er som kjent utypisk siden den bryter med tradisjonen om å la dialogen informere scenen om hva som foregår, at scenen og dialogen foregår separert fra hverandre, Vincent forteller Jules om burgere i Europa, mens bilen deres er i full fart mot et mål vi ikke får vite, og Tarantino lykkes fordi han får dialogen til å virke hverdagslig og uanstrengt, den føles ikke bortkastet selv om den ikke forteller oss hvor de er på vei, men fordi den likevel informerer oss om karakterene og deres relasjon. Dersom Tarantino hadde feilet i å gi dialogen og fremføringen av dialogen den banale følelsen av hverdagslighet, og den ikke ga oss inntrykk av at karakterene kjenner hverandre, ville antagelig scenen føles lang og meningsløs, skjønner du hva jeg mener? Føl deg fri til å likevel ikke like scenen eller filmen, men utførelsen, dialogen, leveringen, klippingen, blokkingen, regien, filmingen er da likevel vellykket for å oppnå denne blandingen av hverdagslighet, kameraderi, og mysteriet om hvor de skal og hvem de er. Så står du fri til å insistere på at scenen ikke leses slik av alle, for alle er forskjellig, men da ville jeg nok insistere på at jeg er nokså nært hva Tarantino ønsket å få til med denne scenen, og du er mer over i en filosofisk sak hvor kanskje ingen deler noe, at du ser rød der jeg ser blå. Filmhåndtverk og filmtradisjon tar utgangspunkt i at det finnes visse objektive parametere å arbeide utifra når man konstruerer en film, selv om det også åpenbart er mye subjektivt i alle vurderinger og analyser.

Enig, jeg ba den som ytret påstanden om å definere talent, men fikk aldri noe svar på det. Men det virker som om hen argumenterer utifra et ideologisk ståsted hvor det antas at jeg formidler en eller annen likhetstanke når jeg peker på øvelse som viktigere enn talent (hvis man ble tvunget til å velge), dersom vi tenker på talent som en medfødt kvalitet. Jeg er åpenbart for at alle skal ha lik verdi, og samme frihet til å velge, men annerkjenner likevel at folk er forskjellig, og opplever egentlig ikke at det å fremsnakke øvelse over medfødt talent havner i konflikt med det.

Ja, jeg mener egentlig ikke å argumentere så sterkt for det ene eller det andre, bare protestere på at det er bortkastet å studere skrive- eller male-kunst uten et medfødt talent. Fritt husket fra Knausgårds min kamp, mener han vel å ha øvet seg opp til å bli den forfatteren han ér, at Jon Fosse var nådeløs mot ham da han gikk på forfatterstudiet, at det er først etter ti år han føler seg kapabel til å skrive Ute av verden, så kan man selvsagt hevde han likevel hadde et talent hele tiden, og bare er ydmyk eller ignorant til det, samtidig som man med dét risikerer å lage sin egen sirkulærlogikk hvor alle som er gode likevel hadde et talent det tok tid å få ut.

Det er et begrep som kan romme mye forskjellig avhengig av hvordan man definerer kultur, når du først redegjør for hvordan du definerer en kultur som overlegen dersom den har høy fødselsrate er det tydelig og greit. Kanskje litt uvanlig, men helt greit. Når du snakker om noen andre som hevder at kultur ikke eksisterer, og at det eksisterer en dobbelstandard når det dreier seg om kultur, er det best om du inkluderer noen eksempler fremfor å fremstille det som om det er en etablert sannhet at det er slik. For ja, Black lives matter mottas annerledes enn white lives matter, eller all lives matter, men det handler om konteksten, det er ikke et resultat at man nøkternt har vurdert innholdet i påstandene opp mot hverandre isolert i et vakum.

Jeg avviser at det er verdiløst å trene seg til å bli en god forfatter, maler, eller gravemaskinfører uten å på forhånd ha et medfødt talent. Jeg sier ikke at talent ikke er en faktor når det kommer til ens evner til en oppgave, men det er min påstand at man i mange tilfeller kan øve seg til å bli en mester i faget, helt uten medfødte fordeler. [...]As psychologist K. Anders Ericsson said in an interview in Fast Company (cited here by Dan Peterson), ‘The traditional assumption is that people come into a professional domain, have similar experiences, and the only thing that’s different is their innate abilities. There’s little evidence to support this. With the exception of some sports, no characteristic of the brain or body constrains an individual from reaching an expert level.’

Ordet talent brukes ofte om et anlegg man ikke måtte jobbe for, en medfødt egenskap, hvor ulikt dette egentlig er fra oppmuntring og selvtillit synes uklart. Samtidig som jeg annerkjenner at noen tilsynelatende har bestemte evner de ikke har gjort noe for å oppnå, og dette i kombinasjon med øvelse er potensielt en vinnende kombinasjon, dette alene stiller jeg meg mer tvilende til, og ber deg sannsynliggjøre din egen påstand.

Kan du definere hva du legger i talent? Og hvordan vil du sannsynliggjøre påstanden din?

ideellt sett, men dersom de skal settes opp mot hverandre, er min påstand at en kommer lenger med øvelse enn talent.

Nei, jeg protesterer på påstanden om at det er nytteløst å bli en god forfatter eller maler uten en medfødt gave. Jeg peker på at øvelse er den beste veien til mestring.

Jo, det vil jeg si, øvelse er mye viktigere enn idéen om en medfødt kvalitet.

Jeg opplever at dette med inviduell frihet og ansvar bare er retorikk, den er verken konsekvent og sjeldent nyttig. Som egentlig ikke er så rart, ingen kan frigjøre seg fra det at ingen er en øy i et samfunnsperspektiv.

Ja, det blir ulike tilnærminger, på den ene siden kan det være nyttig å annerkjenne at man kanskje har en underutviklet evne til å annerkjenne hvor flink denne kokken ér, selv om maten likevel ikke smaker en. Jeg sier nyttig for den inviterer til å granske hvorvidt det ikke er dine egne tilkortkommenheter som havner i veien for din nytelse av gitt ting, fremfor at tingen er dårlig, det er en litt mer nysgjerrig tilnærming til livet enn en dikotomi der ting er dårlig fordi jeg ikke liker dem, eller ting er bra fordi jeg liker dem. Med det sagt, er det jo bare ulike perspektiver for verk og observatør, du står fri til å mene maten er søppel selv om den består av godt håndtverk og flotte råvarer, men det er en ganske reduktiv tilnærming.

Ja, meningen om et produkt er selvsagt subjektivt, jeg argumenterer for at man likevel kan gjenkjenne godt håndtverk i produktet, at det ikke automatisk er søppel bare fordi det ikke snakker til deg personlig.

Jeg er ute etter distinksjonen mellom å personlig ikke like noe, og det å annerkjenne at det likevel har kvaliteter. Ikke alt vil appelere til alle, men det er forskjell mellom at noe ikke snakker til en, og at noe er direkte dårlig. Jeg er ingen fan av Game of Thrones, men jeg forstår jo likevel at det er en bra serie, den er godt laget, godt skrevet, godt spillt osv. (i alle fall opp til et punkt).

Men det er jo en vesenforskjell i å annerkjenne at serien ikke er for deg, og erklære den for dårlig/søppelserie.

Frem til høyrebyrådet la ned skolematordningen i Oslo, skulle maten bestå av sunn og bærekraftig mat og ble innført i sammarbeid med helseetaten, hvis man ser på artikkelen NRK laget om leverandøren Mamas mat, er det ingenting som tyder på at noe var ultraprosessert. Ikke alle skolebygg er dimensjonert for at kokker kan lage mat på skolen.

Siden den du adresserer ikke har laget et narrativ om at kulturer ikke eksisterer, og ingen andre i tråden, eller på siden såvidt jeg har sett har laget et slik narrativ, er det vel redelig å inkludere hva du viser til. Slik det står nå, fremstår det mest som et forsøk på å omskrive en debatt der man i utgangspunktet ønsket å fremstille ikke-vestlige kulturer som mindreverdige på grunn av iboende uforanderlige karakterer. AKA: et raseteoretisk narrativ, bare at man hadde byttet ut rase med kultur. Den debatten utviklet seg etterhvert til en granskning av hva man egentlig legger i ordet kultur, og hva som menes med fks. vestlig kultur. Dette ble deretter forenklet (av visse) til at disse som diskuterte hva kultur ér påstod at kultur ikke eksisterer, slik at de kunne fremstilles som anti-vestlige, anti-hvite og alle disse anklagene som gjerne følger når en diskurs med en klar agenda mislykkes. Det finnes også mer legitime antropologiske tilnærminger til noe som ligner på narrativer om at kulturer ikke eksisterer, hvor fks. Wagner diskuterer kultur som en oppfinnelse, og Rosseau fremstiller det som en illusjon, Abu-Lughod forstår det mer som noe som ligner på fks. språk [...]that is, a system of signs and meanings. Noen skiller gårsdagens kulturer da mennesker var mer isolert fra hverandre og mener dagens utvekslende verden gjør idéen om en unik kultur til en fantasi. Noen mener at kultur i seg selv ikke er noe mer enn et konsept for å forenkle et gjennomsnitt av tillært oppførsel og tro innen en befolkningsgruppe, at idéen om kultur har mening, samtidig som kultur i seg selv ikke eksisterer utover et forenklende konsept. Her legger du selv visse føringer for hva overlegen kultur skal innebære, at det dreier seg om høyest fødselstall, jeg vet ikke om noen som opererer med en slik definisjon, og således illustrerer du hvor meningsløst det er å late som om kultur har en etablert betydning og ikke trenger redegjøring før en diskusjon. Med det sagt, er vel også Nord-Koreas fødselsrate på 1.8 ifølge FN, under den bærekraftige 2.1-linjen, som er nødvendigv for å ivareta befolkningen hvis man ikke skal ha innvandring, og hvem vil innvandre til Nord-Korea?

Det står jo rett der i artikkelen du siterer [...]Strømbruddene kommer oftere. Matprisene går opp. FN er svært bekymret for den humanitære situasjonen. Oljemangelen rammer også sykehus og importen av medisiner og medisinsk utstyr. Over 80 prosent av vannforsyningen er også avhengig av strøm. Cuba har lenge vært på randen av økonomisk krise. Med USAs oljeblokade, har det gått fra vondt til verre.

Du er den siste som burde gi råd om diskusjonstekniker. Just sayin'

Det vet jeg ikke hvordan man skulle regnet på. Når monarkiet kritiseres er et vanlig forsvar at de er ambassadører for Norge, og det er visstnok verdt ca ca 450 millioner kroner årlig, Arne Nordheim er vel i det minste en ambassadør for Norge og modernistisk musikk (han er også kommandør med stjerne i St. Olavs orden: "belønning for utmerkede fortjenester av fedrelandet og menneskeheten"), og kostet staten langt mindre, uten at jeg egentlig vet prisen, det er heller ikke jeg som mener dette beløpet er for høyt, så detaljer om dette får du etterspørre de som har masse idéer om kost/nytte i forbindelse med Arne Nordheim. Litt om Arne Nordheims bidrag: [...]Han er i den senere tid blitt engasjert til prestisjetunge oppdrag som Lillehammer-OL 1994, da han komponerte musikken til både åpnings- og avslutningsseremoniene, og til en av de største satsningene som har vært gjort i Det Norske Teatret, det musikkdramatiske verket Draumkvedet. Og i forbindelse med Trondheims tusenårsfeiring 1997 fikk Nordheim i oppdrag å komponere et monumentalt oratorium, Nidaros, som ble urfremført i Nidarosdomen. Ved siden av sin betydelige komponistvirksomhet, som også omfatter musikk til en lang rekke teater-, radio-, fjernsyns- og filmproduksjoner, har Nordheim vært aktiv som musikkritiker i Morgenposten (1959–63) og Dagbladet (1963–70). I tillegg har han spilt en nøkkelrolle i en rekke musikkpolitiske foreninger, bl.a. som formann i Ny Musikk (1964–66) og Norsk Komponistforening (1974–79) og styreformann i TONO siden 1979. I samtlige verv har han arbeidet utrettelig for å øke anerkjennelsen av og forståelsen for samtidsmusikk.