Atib Azzad

Nei, jeg trodde det var tydelig utifra konteksten at det er forskningens mangler (evt. spørsmålets natur) som gjør det slik, ikke forskning i seg selv. Ja, men det er likevel sant, at vi ikke vet. Jeg sier ikke forskningen er gal, men at den ikke svarer på spørsmålets kjerne som går på bevissthet og/eller opphøret av den. Du må få mene hva du vil, men det vites ikke hva som skjer, uansett hva man mener forskningen sannsynliggjør. Det er et banalt poeng, og jeg mener ikke å tilegne det noe forunderlig, bare gjenta det enkle faktum at vi faktisk ikke vet. Ikke for å dermed skulle sannsyliggjøre en masse esoteriske ideér, eller påstå noe om forsknings legitimitet.

Å påstå noe som helst er en følelsesmessig spekulasjon. Jeg afeier ikke noe som helst, bare påpeker at vi ikke vet.

Killer Mike er da virkelig ikke middelmådig!

Uansett hvordan man vrir og vender på dette, i den ene, eller andre retningen, koker det ned til noe man ikke vet. Man vet ikke hva som 'skjer' etter man dør (her kunne jeg sikkert formulert meg annerledes for en slik setning er jo noe ledende, da den tar utgangspunkt i at noe må 'skje'.) Det vites ikke. Om det 'blir helt svart' og er 'over' som noen foreslår, eller om 'sjelen' vandrer videre, er begge følelsesmessige spekulasjoner om noe ukjent.

Tja, påstanden var jo ikke at det ikke glorifiseres, for det er jo åpenbart, men i mindre grad enn våpen, da mitt inntrykk er at bilen oftere også får være kilde til ulykker, kjører seg ihjel, kjører på noen etc. Om et våpen dreper noen, utfører den jo sin 'oppgave' på samme måten som bilens 'oppgave' er å kjøre noen, skulle man problematisert våpen på film, måtte jo våpenet gå av ved en ulykke, fikles med av barn, etc. Noe jeg mener sjeldent skjer. Det er jo nokså naturlig da, våpen er jo et supert virkemiddel om du er forfatter, folk kan kortfattet peke på folk for at de skal dø, ta kontroll over situasjonen etc. Jeg synes ikke det er rart hvordan de fremstilles på film, men jeg forstår ikke helt hva debattklovn sikter til når han mener folks negative syn på våpen er formet av Hollywood. For alt jeg kan se, ville vel folk ha ganske positivt syn på våpen om de skulle la Hollywood diktere deres bruk og nyttighet.

Dette blir kjedelig for alle involverte. Ønsker man ikke engang å forstå det man gjør opprør mot? At det fks. Omtales som Gretas politikk, samt at den innebærer å seile til Amerika, vitner jo om en misforståelse eller bevisst fordreining av tingenes tilstand. Gretas såkalte politikk tar jo utalt utgangspunkt i den etablerte klimaforskningen, som (gitt at forskningen er korrekt.) ikke er utpreget radikal, utover at den er ment å presentere tiltak med proposjonal effekt til problemet. Dette er jo ikke noe Greta selv har funnet på. Gretas seiltur derimot er vel mer eller mindre i hennes regi, og nei, den var ikke utpreget klimavennlig når alt kom til alt, men nå var vel Thunbergs misjon å 'reklamere' for hele problematikken, hun ønsket større oppmerksomhet til saken, og det lykkes hun jo i stor grad med. (At seilturen står igjen her som et slags poeng, sier vel en del om den nevnte hysterien, og motviljen til å forstå noe mer nyansert enn eget narrativ. For om det hele dreide seg om viktigheten av å reise med mindre utslipp enn om man brukte fly, lykkes jo jenta med dette, frem til nevnte båttur.) Flyktninger fra midtøsten er jo også en ganske direkte konsekvens av interne og eksterne konflikter i området, å forenkle det til en idé fra venstresiden blir jo så banalt, at det imponerer meg at du får noe mening ut av det. Kjeder du deg ennå? Svaret bare fortsetter sånn. Alle kildene dine er jo leserinnlegg, skal jeg gå inn og forsvare forfatternes synspunkt for deg? At innleggene blir svært annerledes av å bytte ut 'hvite gubber' med 'neger' beviser vel ikke noe mer enn ordenes egen ulikhet, og iboende sosiale og historiske konnotasjoner. Når du foreslår en slik forklaringsmodell, handler det ikke så veldig om rett og galt, det handler om at du maler unyansert for å presentere rasjonale for hysteriet, og det er kjedelig og bortkastet å ettergå hvert hyperbole poeng å peke på den iboende egenheten i hver sak. Jeg skal ikke påstå det ikke er sant som du sier, at dette er årsaken til unge menneskers omfavnelse av yttre høyre, jeg finner bare årsakssammenhengen tvunget og konstruert.

Jeg håper du unnskylder meg for å låne et innlegg fra Arbery-tråden, og annerkjenner at det samme argumentet har vært gjentatt gjennom denne tråden. Det jeg ikke forstår, er den påståtte sammenhengen mellom Hollywood-film og aversjon mot våpen. For selv om jeg fint går med på at deler av Hollywood er svært liberale og venstre-lent, synes jeg det i liten grad avspeiles på lerretet når det kommer til våpen. Tendensen slik jeg ser, er derimot å presentere våpen som en nyttig løsning på hva det måtte være. Jeg kan nesten ikke huske noen problematisering av våpen som verktøy i de mest typiske produksjonene. Hvorvidt man regelrett fetisjerer og romantiserer våpen og vold, varierer selvsagt etter filmens innhold, takt og tone, men forekommer jo også temmelig hyppig. Heis- og bilkjøring er vel mer problematisert på film, enn våpen er? Kanskje jeg misforstår poenget, og at det ikke dreier seg om glorifisering av våpen som sådan, men at Hollywood portretterer dem forhøyet og urealistisk? Om det er tilfelle, er jo dette tilfellet med det meste av Hollywood filmproduskjon, og filmproduksjon forøvrig; At ting presenteres på mer fantastiske vis, for å gagne filmen, snarere enn rent realistisk. Om folk skulle vært så preget av dette fenomenet at de ikke lenger var istand til å betrakte våpen nøkternt, skulle man jo tro det var tilfelle for alle andre elementer som presenteres i film, som kjærlighet, dans, snø, vær, raketter, lys, etc. Og kanskje er det tilfellet at film preger vårt syn på det ene og det andre, men det kan jo sies om reklame, aviser, og media forøvrig. Å ta utgangspunkt i det som forklaringsmodell, vitner kanskje om manglende tillit til folk, eller egen beleilig virkelighet. (som igjen, antagelig vil la seg ramme av samme kritikk?)

Det du beskriver her er vel den mest hysteriske reaksjonen man kunne hatt til informasjonen om at hvite menn, innen visse rammer tradisjonelt har stilt sterkest. At det i tilegg sauses sammen med klimapolitikk og flyktninger burde vel avsløre at det kanskje er noen andre enn de utpekte syndebukkene som konstruerer narrativer. Det er fult mulig å annerkjenne sin rolle i et abstrakt rammeverk uten å ty til ekstremer, og samtidig ivareta sin, og andres menneskelighet.

Så dersom det private blir stort nok, bør det bli statlig? Det kunne jo vært interessant.

Befolkningsreduksjon er vel i teorien den enkleste løsningen, men i praksis er det svært komplisert å overbevise folk om å avstå fra en av våre mest fundamentale instinkter. Hvis vi tar utgangspunkt i at vi ikke snakker om de mest drakoniske tiltak, er det som viser seg mest effektivt for å stagnere befolkningsvekst; Økonomisk velstand, trygghet og fred, og da blir det vel et spørsmål om villighet til verdifordeling? Gitt at motviljen til større deling av ressursene er temmelig stor, forblir denne prosessen nokså treg, samt at korrelasjonen mellom flest barn og lav inntekt, innebærer at disse barna har svært lavt forbruk sammenlignet med land hvor befolkningsveksten er lav og fotavtrykket stort; Altså at til tross for færre barn, er utslippene knyttet til den mindre familienheten likevel større, enn hos den andre storfamilien. Om noe skal være et godt klimatiltak er det vel en fordel at det lar seg løse i praksis?

I beste mening mente jeg bare å foreslå at livet blir mindre forkvaklet dersom man ikke skyver alt til ytterpunktene. At jeg dermed blir en feminist som skal mene det ene eller det andre, er vel illustrerende for tåpeligheten av å lese alt med ideologisk svaksyn.

Ring meg om du finner ut av det da. Jeg synes det mest tragiske er å importere ytterpunkter av et poeng, for å lage hysterisk polarisering over et ganske harmløst innspill.

Om du tar et øyeblikk og ikke lar tabloidene løpe helt av sted med deg, vil du se at ingen ber deg klemme de svette ballene dine mellom lårene, men at menn har en tendens til å bre seg utover, utover det som er nødvendig. Om du forsøker ta utgangspunkt i at andre besitter samme rasjonalitet som deg selv vil du kanskje miste din selvgode indignasjon, men også finne at folk flest ikke er så hysteriske som først antatt.

På et helt generellt grunnlag er det nok litt u-etisk. Man tar utgangspunkt i at hjernen ikke er ferdig utviklet før rundt 25, altså stiller dere med ulike utgangspunkt, når det kommer til kapasitet og erfaring. Grunnen til at dette gjerne betraktes som u-etisk er vel tanken om at en slik ubalanse kan utnyttes av den parten som stiller 'best' med tanke på erfaring og utvikling. Jeg skal ikke mene noe om hvorvidt deres forhold er basert på sunnhet og kjærlighet, eller ikke, løsningen er vel å evt. skille hverandres egenhet fra maktbalansen, og vurdere hvilket aspekt ved forholdet dere verdsetter. Personlig tenker jeg at en 17-åring er et barn fra et voksen- (27-år) perspektiv, at du mener du selv er barnlig nok, er kanskje oppklarende, men ikke beroligende eller avvæpnende.

Hun bekymrer seg for hvilke negative sanksjoner som kan oppstå i det hun bryter med konstruerte skjønnhetsnormer.