JK22

Tiden er ved å løpe ut for tidskjøpsstrategien i det ukrainske forsvaret; en større andel av de ukrainske troppene er sterkt svekket mentalt og fysisk sett ettersom de hadde måtte kjempe med minimal støtte ytterst ut på stillingene og må hentes ut for langvarig R&R, om muligens gjennom sommeren. Det materielle tapet er ukjent, men betydelig. Den russiske aggressiviteten med langt overlegne ildkraft og den russiske soldatens dødslengsel har fulgt til at forsvarerne er likedan angriperne førte mot bristepunktet. Det er ikke lenge mulig å bli stående i dagens situasjon, de må retirere, kutte ned på sine tapene og etablere nye forsvarslinjer. Dessuten er både sivilfolk og militære trøtt av å vente på seire, alt som har vært oppnådd er magre resultater. De har klarte å stoppe omringningsforsøkene, men effekten av vestlig artilleri har vist seg begrenset fordi russerne spredt ut sine skytsene og mangel på taktiske selvmordsdroner som USA skulle ha dekket, begynner å bli alvorlig. Troen på "mirakelvåpnene" er ved å ebbe ut. Ventetiden for ukrainerne der man lot sine beste styrkene tar støyen, er snart overstått. Og dette skal europeerne i NATO ha realisert mens amerikanerne sliter med en treghet som ikke lot seg forklares. Nå er det slik at spørsmålet er hvem som vil sprekke først i Donbass. Russerne ser ikke til å bry seg ettersom deres "taktikk" fra Syria og omfattende logistisk virksomhet skulle være nok, mens ukrainerne har en halv million som må i ilden. Ryktene om et kommende angrep fra sør samtidig som russerne har gjenvunnet noe av det tapte i Kharkovfronten betyr at målet er eliminering fremfor en militær seier - byttet er den ukrainske Donbassarmeen, for å hindre redningsforsøk. Men alt dette er i et tidsrom på to måneder på det meste. For om sommeren og høsten vil det bli annerledes. Alt er i det blått.

Han mente "military equipment", dette betyr alt fra en bil til et bombefly. Og her er det korrekt; det er minst tjue militærenheter for hver ukrainske militærenhet i Donbass. Ukrainerne har trolig egentlig en tredjedel så mange som russerne innenfor tungt artilleri, stridsvogner og panserkjøretøyer. Men når det gjelder assistansekjøretøyer, lastekjøretøyer, helikoptre, fly og rakettartilleri har russerne et veldig stort overtak. Og dessuten er det nå klart at ufattelige mange panserkjøretøyer - avslørt av minst tre lokaliteter som fungerer som depotplass for bortglemte kjøretøyer i hundretall - hver - hadde blitt sendt inn i Donbass. Ved å gjette helt vilt vil jeg anta at russerne har 1,000 stridsvogner og 3,000 panserkjøretøyer i Donbass mot 300 stridsvogner og 1,000 panserkjøretøyer på den ukrainske siden. Det ser ut at ukrainerne rotere sine styrker - også panserenheter - så hyppig, at man har "alle" i Donbass over tid. Mesteparten av krigsbyttet og de leverte kjøretøyene har uteblitt som en regel. Og tapene kan være så skrekkelig, spesielt på russisk hold, at det er flere utslåtte enn overlevende panserkjøretøyer. Dessuten er dette et signal til det ukrainske folket om at seriøse tilbakeslag er på trappene, ettersom alt tyder på at Severodonetsk-fremspringet kommer til å falle i juni 2022 før man kan lansere større motoffensiver. Ettersom Putin har gjort det klart at grensene mellom Russland og Ukraina har blitt ikke-eksisterende, betyr det at det kommer til å bli mye tøffere. Problemet for de ukrainske generalene er SAM-paraply. De må uskadeliggjøre russiske SAM og beskytte sine SAM, så de må dermed ha langtrekkende artilleri og selvmordsdroner for å sikre sine troppene mot fly og helikoptre, og kunne opprettholde sine SAM-paraplyene med mobile SAM som må beskyttes eller erstattes i beste fall.

Det vil være klokt om å holde tilbake mesteparten av utstyret vekk fra felten for nylige oppstilte styrker - slik at bare et minstetall settes inn. Tross alt må jo ukrainerne ha en intakt hær som kan avlaste den stående hæren når man skal iverksette offensive operasjoner, og da trenger de flere tusen panserkjøretøyer, hundrevis av artilleri (RM-70 fra Tsjekkia avfyrer lik raskt som 5 BM-21 i en og samme salve!) og titusener av upansrede kjøretøyer.

“Since the 16th century,” wrote the dissident Russian journalist Valeria Novodvorskaya, “we have existed according to the laws of manic depressive psychosis.” Published two years after the collapse of the Soviet Union, Ms. Novodvorskaya’s article captured a particularly chaotic, deranged period of Russian history. But it also makes a long-term argument about Russian society. Since the time of Ivan the Terrible, Ms. Novodvorskaya argued, Russia has suffered from manic depressive psychosis — “flaying” the weak government and “kissing the whip” of the fierce autocrat. The result was a country “hanging between fascism and communism,” and citizens unable to live like normal people. https://www.nytimes.com/2022/05/23/opinion/russia-putin-war.html Interessant, men depressiv artikkel som gjør det klart at normalisering mellom Vesten/Europa og Russland er umulig så lenge den nasjonalimperiale identiteten knyttet med det eneveldige despotiet innført av de moskovittiske fyrstene som titulerte seg som tsarer i senere tid, består i livet. Det har vært notert at russerne lider av et moralsk vakuum eller en ignoranse for moral og etikk som muliggjør uaksepterte holdninger som dødslengsel og ekstraordinær likegyldighet for liv og lem. Og man vet fra annetsteds at makteliten i Russland er hyklere med en bakgrunn i den kommunistiske nomenklara, som ikke har politiske eller økonomiske ambisjoner utover å fungere som parasitter tilknyttet det allmektige statsapparatet. Da ment det at det russiske folket vil bli Europas svar på Nord-Korea i lang tid om ikke noe veldige drastisk skjer. De hadde kunne unngå uønskelig oppmerksomhet fordi vesteuropeerne ikke kjente dem og disses nykker i kontrast til østeuropeerne, men nå er tiden utløpt ettersom hele Europa har fått innblikk i det som rører seg i det russiske folkets mørke sider.

Et nylig opptak fra vegen mellom Bakhmut og tvillingbyene viser en tom vei, hvilken tyder på at de ukrainske styrkene har dels startet evakueringen av den fremste delen av fremspringet, og konsentrert seg omkring veistrekningen Verkhnokamyanka-Siversk som nå er livlinen for de ukrainske styrkene i øst. Russerne har flere ganger prøvd å ta seg over elven uten hell, hvilken tyder på at de har innsett dette faktumet. Bløtgrunn på nordbredden gjør det ikke mulig å utplassere mange skyts der, så det er en "sikkerhetssone" på 15 km som ukrainerne tar fordel av. Mot nord finnes det stigninger og flere bekkeløp slik at russernes beste sjanser ligger i P66-vegen for å komme til Lysytsjansk fra sør, interessant at det er store arr etter kvikksandras akkurat der. Bare Bakhmut helt mot vest og Lysytsjansk helt mot nordøst er sårbar, et avansement på åpen lend vil bare invitere ATGM-angrep. De fjernstyrte ATGM våpensystemene som Stuga har vist seg morderisk ettersom disse er umulig å detektere. Et opptak vist nå bruk av franskbygde 155mm Caesar selvdrevne artilleri, minst 12 stykker var levert til Ukraina. De kan når 30 km med normalammunisjon og 42 km med ERFB granater. Og den vestlige våpenleveransen fortsetter; Danmark vil nå levere et Harpoon sjømålsmissilsbatteri - de hadde to batterier som var satt i lagring for tjue år siden med eldre Harpoon missiler. Harpoon Block I har en rekkevidde på 139 km fra landposisjon. Det går rykter om at Penguin IR-styrte ASM missiler leveres, og dette kan være sant. USA har Penguin missiler kjent som AGM-119, av type Mk 3 med en rekkevidde på 55 km. De ukrainske artilleristene vinner nå beundring og respekt, og mye av våpenleveransene reflekteres av dette, men enda mer digitalisering, flere artilleriradar og mer sambandsutstyr må til. Det er ikke våpenet, men utstyret som er viktigst. Ennå utebli effektive selvmordsdroner. NATO har ikke hatt et behov for dette, og nå straffet dette seg. Switchblade 300 vist seg å være en flause uansett hvor treffsikkert de kan bli. Dette trenges i møte med russisk artilleri. Og apropos dronefly, det ser ut at ukrainerne ikke har mange tilbake for dybdetokter langt inn i Russland, selv om det samme kan sies om russerne.

Russerne lærer, men ikke som forventet, og undervurderingen av russerne skyldes noe så enkelt som dansken Skaarenborg mente, han gjort det klart at den vestlige opinionen og de vestlige ekspertene har gått i en bekreftelsesfelle hvor man oppkonstruere et narrativ basert på forløpende konklusjoner dels understøttet av ukrainsk propaganda som hele tiden hadde fokus på moral og misere på den russiske siden. Vi søker derfor å "bekrefte" det på forveien hadde konkludert med, og dermed lot overdrevne optimisme overta helt, det var ikke lite hysteri da ukrainerne gikk til en mindre motoffensiv nordøst for Kharkiv som nå er stoppet av russerne. Men det samme kan ikke sies om ukrainerne; selv om folkeopinionen kan bli et problem pga. propagandaen og man vet at Zelenskyj hadde presset gjennom lite heldige handlinger som forsøket på å ta Slangeøya og blodige fiaskoer i søndre Donbass-fronten, har det vist seg at det militærpolitiske samarbeidet fungert godt, og de ukrainske generalene har demonstrativt avslørt at de ikke sitter med overambisiøse planer. I fakta, de hadde gjort det bedre enn forventet under Slaget om Donbass som rett og slett går ut på å kjøpe seg tid, desimere angriperne og bytte bort terreng mot bedre sikring i egne oppbygging. Men nå er hellet oppbrukt. Hva som er mye mer alvorligere, er at russerne nå er i ferd med å skrelle av seg de siste normer knyttet til krigstid. Det har i stigende grad blitt et voldsomt fokus på ideen om en eksistensiell krig, spesielt siden 9. mai da Putin sa det rett ut ved å likestille kampen mot nazismen med overfallet på Ukraina og aggresjonen mot NATO, og man ser nå at reglene viskes ut. De okkuperte landområdene i Ukraina mer og mer behandles som russiske områder; Ukraina reduseres til et ingenmannsland fritatt fra alle regler og man har fjernet alle politiske, legale og militære hemninger. Sist gang dette hendt var i Østfronten etter den tyske invasjonen i 1941. Dette er total krig. Da betyr det at alt er nå tillatt, inkludert dødsleirer, masseutryddelse, konsentrasjonsleirer - det er nå bare et tidsspørsmål før offisielle summariske henrettelser blir vanlig. Og bruk av atomvåpen er i ferd med å normaliseres for den russiske opinionen. Putin vil vinne først, deretter konsolidere, og siden gjøre alvor av truslene i verste fall for å vente ut Vesten og deretter angripe resten av Ukraina for å fullføre hans folkemord. Nå må vi innser at tretti millioner liv er i direkte fare i den nære fremtiden, og at en krig mellom Russland og NATO er ikke mulig å unngå.

Russerne siden 19. mai har tatt initiativet i Kharkovfronten ved å utnytte høyere lend og faktumet om at de simpelt ikke brydd seg om statsgrensen for å gjenvinne Ternova og Rubizhne, som nå er sterkt omstridt den 22. mai. Dette er svært farefullt, det betyr at den politiske ledelsen representert av Putin har sluttet med å respektere "reglene", og dermed åpner for at krigshandlingene vil går inn i russiske territorier. Ukrainerne har lenge signalisert at de vil respektere russisk territorium under sine bakkeoperasjonene, dette kan bli oppgitt ettersom Putin har nå tilsidesatt en meget gammel politisk regel om bruk av statsgrenser for å begrense krigshandlinger. Dette kan åpne for ukrainske offensiver inn i Russland i fremtiden. I Donbass er ukrainerne nå på vikende front; tapet av Popasna var ikke så avgjørende; det var omkringliggende posisjoner i nordøst og sørvest. Hva russerne gjorde var å sette forbindelsesruten dypest inn i fremspringet under direkte fare og dermed lot sine flankestyrkene bryte gjennom, så snart det ukrainske forsvaret var overstrukket. Og som forventet har russerne rykket inn i Lyman, etter ødeleggelsen av motorvegen (som fulgt til overgangsforsøkene som kostet russerne altfor meget) har ukrainerne bare en liten bro tilbake og kan ikke lenge opprettholde forsyningsleveransene til forsvarsstyrkene som må retirere til vest og til sørvest, ettersom disses flanke mot øst er tatt av russerne. Byen er tapt; det er ikke hensiktsmessig å bli værende der. Nå er trolig bare et lite brohode tilbake på nordbredden av elven i skogene nord for Slovjansk, og ukrainerne må i tillegg trekke seg vestover til Siversk-Bakhmut forsvarslinjen, omlagt 35 km. Tre større byer er nå garantert tapt til russerne. De ukrainske generalene må trekke ut sine styrkene for å holde dem intakt, det vil være galskap å bli stående til siste slutt. En tredjedel av fremspringet vil gå tapt, og bare to forsvarslinjer gjenstår; Siversk-Bakhmut og Kostjantynivka-Slovjansk. Sivilistene som valgt å bli værende, må deretter tar konsekvensene. Den eneste tørsten i dette for ukrainerne er at omlagt 200 russerne var drept hver dag siden 18. april - 7,000 døde som minimum - og 15 verifiserte ødelagte kjøretøyer hver dag - omtrent 500 som minimum. Dette kan være mange ganger større. Utviklingen omkring Moldova, i Khersonfronten, Kharkovfronten og sist i Donbass tyder på at Putin har tilsidesatt praktisk talt alle regler politisk og militært sett, og gått inn for total krig uten noe som helst regel. Saken med krigsfangene i Mariupol bare gjør det klart at russerne er nå på presist samme nivå som nazistene i spørsmålet om opphør av regler og normer i en total krig.

Hvis opplysninger om T-62 stemmer, er de russiske styrkene blitt kraftig overstrekket ettersom det ikke bare er de regulære styrkene i Ukraina som trenger erstatningsmateriell, de stående sikringsstyrkene mot statsgrensene, garnisonsstyrkene i Hviterussland, selve Hviterussland hvor Lukasjenko fikk ekstra moderne materiell gjennom politiske hestehandler, militsstyrkene i den okkuperte Donbass - og spesielt mobiliseringsstyrkene som vernepliktsstyrker som må ha materiell å trene med. Det blir simpelt for mange å fordele på, og om minst et dusin depoter som ikke kan tømmes, alene i Ukraina med hundrevis av forlatende kjøretøyer hver eksisterer som oppdaget på flere opptak - betyr det at det blir lite til overs. Dessuten hadde moderne våpen det ulempe at det er etterspørsel, slik at disse lettere utsettes for rov og tyveri. Og aktuelt; T-62M var aldri retirerte fra stridsvognflåtelistene over de operative, beredne og vedlikeholdte stridsvognene. T-54/55 og eldre T-62 er sendt til skraphaugen for lenge siden. Dette kan skylds den tekniske tilstanden som er lettere å håndtere, bedre ergonomiske forhold (de er veldig rommelig i sammenligning med T-64/72, selv om vestlige er enda mer rommelig) og ikke minst faktumet om at de har lavere eksplosjonsfare, så besetning og stridsvogn kan overleve et knockout-slag. Men T-62 har en svakhet; de er rett og slett for treg, T-64/72 er mye raskere, og har for svak panserbeskyttelse mot 122mm granater i fronten, selv om de har bedre allsidige beskyttelse (all pansring på T-64/72 er utelukkende på fronten!). T-62 saken får en til å gruble på om syriske rådgivere er involvert. Vi ser en usedvanlig sterk avhengighet av stridsvognen under stridighetene i kontrast med etablerte sovjetisk praksis som forutså samarbeid mellom stridsvogn og mekanisk infanteri, man har sett at aggressive patruljering skjer med stridsvogner som sendes ut på søkende oppdrag, i angrepsoppdrag og som sikring, og gang på gang var stridsvogner disse som engasjerte infanteri, når det skulle være stormpanservogner og transportvogner. Som forresten så ut til å brukes som "pansertaxi", som stasjonære posisjoner og kun sendes ut for konsentrert angrep på kort avstand. Dette tyder da på at det simpelt ikke er så mange russiske soldater, og at man aktivt prøver å unngå store menneskelige kostnader. Det minner akkurat om hvordan de syriske regjeringsstyrkene slåss i 2012-2015 før TOW-våpnene slo dem ut. Dette er ikke taktikk fra tidlige kriger, selv ikke de tsjetsjenske krigene. Dette smaker av ikke-russisk taktisk lære. Og det samme ser ut til å være tilfelle med den seneste utviklingen av russernes offensiv i Severodonetsk-fremspringet. De har gått over til å "klemme ut" de ukrainske forsvarerne - og den fungerer, ettersom man har lykte med å utvide sin territoriale kontroll i alle retninger. Men måten det hendt på, er ikke heller etter sovjetisk praksis, dette er rett og slett asymmetrisk i sin karakter hvor man har blitt tilfeldig med å presse fram, angripe og holde eller avansere og bite seg fast. Dette lot til å ha overrasket ukrainerne som hadde regnet med en sovjetisk respons. Det minner om hva som observeres i den syriske borgerkrigen, hvor de syriske regjeringssoldatene og de islamistiske rebellene stadig vekslet om fra front til front, innleder avledende angrep lenge vekk, utnyttet mindre gap selv når det ikke var taktisk tilrådt, og deretter lansere konsentrasjoner mot de sterkeste forsvarsbastioner fremfor å manøvrere. Ødeleggelsen av broen mellom tvillingbyene - nå bekreftet ettersom 203mm morterskyts var brukt (ødelagt av ukrainerne i tur) - tyder på at man likedan syrerne har gått over til å eliminere motstandere på enhver bekostning fremfor å vinne militære seire. Som hvis man slåss mot fanatiske forsvarerne fremfor konvensjonelle militære. Dette er i praksis syriske taktikk ment for fåtallige styrker med høy mekanisering i sin oppbygging, som "mates" med en ustanselig mengder av våpen og menn i liten skala. https://twitter.com/WarintheFuture/status/1528531623154958336 På slagmarken er det nå veldig flytende; de russiske styrkene nærmere seg utmattelsespunktet. For den russiske generalstaben lot ikke til å realisere at betingelsene i Syria er at det var aldri numerisk overlegenhet for de krigførende partene og at den defensive kraften lå i den ineffektive våpenteknologien i hendene på angriperne. Så om de kommer på defensiven - det må de før eller senere - kan de få alvorlige problemer. Psykologisk sett kan det være mulig at russerne er uten av stand til å erkjenne det ukrainske militærets kraft og de ukrainske soldatenes karakteriske opptredens. Lyman vil sannsynlig bli den første byen som evakueres; russerne har klart å føre sin SAM-paraply fram til byområdet som kan dermed fritt angripes med fly, noe som gjør det uutholdelige for de ukrainske forsvarerne. Russerne hevder de videreføre det militære arvet etter Sovjet - men det ser ut at det er ukrainerne som gjør det.

Zelenskyj har allerede innrømt et tap på 50-100 døde hver dag ganske nylig, så vi kan gå fra 100 + døde hver dag for de ukrainske styrkene, som medregnede de skadede kan mente 300-400 døde og skadede. Så det betyr at mellom 200 og 300 russiske soldater drepes for hver dag, med opptil 600 døde og skadede. På en uke vil 700 til 1,000 ukrainske soldater være drept. Og ennå er det svært lite, ettersom det nå er 700,000 soldater - av dette 200,000 på fronten - mot kanskje 300,000 russerne (det må huskes at det ikke lenge er mulig å regne ut størrelse ettersom BTG-konseptet har blitt dumpet) som settes inn. Man må dermed regne med maksimalt 20,000 døde på det verste, men mye tyder på at 15,000 kan være det høyeste estimatet. (Ved 1. mai trolig 11,000 døde) Mot dette er det mulig at 29,000 russiske soldater har blitt drept. Veldig skremmende mange har blitt drept med artilleri i Donbass, og de fleste oppdages ikke i de skogkledde omgivelsene. Så mye som en million stridende deltar nå i den største krigen i verdenshistorien siden 1991, av dette kanskje 300,000 i direkte strid (25 km i hver retning). Da er det ikke rart at tallene er veldig store over døde og skadede. I slutten, om Putin ikke fjernes snarest mulig og russerne retirert til 24. februar-grensene, vil krigen vedvare med hundretusener av drepte. I juli vil 1 million ukrainske menn og kvinner være mobilisert, og om Putin skulle mobilisere og bare sende halvferdige og lite trente menn rett inn i ilden som sett i Donbass, kan vi se opptil to-tre millioner soldater. Det ukrainske folkets smertegrense er ikke nådd. Tapet av Donbass kan aksepteres om dette kan reverseres, og mye tyder på at de ukrainske generalene som ironisk var sovjetiskutdannet, kan sine sakene. Akkurat nå er det spesielt kritisk, ukrainerne vet allerede nå at de må retirere og etterlatt seg "festninger" mens russerne så ut til å realisere at de må snarest mulig vinne en rask seier før de bli for utmattet. Men; selv om ukrainerne skulle miste store styrker... Krigen kan være vunnet for Ukraina.

Det er snart simpelt ikke mer; et generelt problem med en spesialisert mekanisk-motorisert hær som ikke hadde brutt med sin fortid som en mobiliseringshær er det høye vedlikeholdskravet som betyr at betydelige ressurser måtte til for å holde utstyret i god tilstand. Det gamle idiotsikkerhetsidealet som tidlig hadde rådet i Sovjetunionens tid fram til midten av 1960-tallet har blitt avløst av bruk-og-kast idealer hvor selv de meste kompliserte våpensystemene kan erstattes. Det var jo ideen med T-64 konseptet med automatlading, lette erstattelige våpenmateriell. Men etter hvert som det teknologiske nivået stiger innenfor våpenproduksjonen blir det færre og færre med den nødvendige kapasitetsevnen i møte med den moderne slagmarkens krav, og Sovjetunionens kollaps hadde i tjue år holdt ned den russiske våpenindustrien mens mye av det lagrede enten selges bort, ruster opp eller sløses bort. Allerede i 1980-årene var det innsett at Bresjnevs "modernisering" av stridsmateriellet var ytterst mangelfullt, som ble oppdaget til manges sjokk i 1989-1992 da man innså hvor akterutseilt russisk våpenteknologi var. Enten var det altfor komplisert eller altfor simpelt, og blitt for krevende eller for uakseptert for soldatene. Stridighetene i Ukraina har avslørt at russernes tro på utmattelse gjennom tradisjonelle krigføringsideer fra før midten av 1960-tallet ikke er mulig å forene med det spesialiserte og teknologiavhengige militærapparatet. Et tap på 800 stridsvogner i bare få måneder er utenkelig selv i Sovjetunionens tid, ennå har det hendt - og det eneste som var gjort, var å bare hente ut, reorganisere og gå inn med erstatningskjøretøyer uten å ense det unngåelige kvalitetsfallet. Altfor mange topptrente soldater er borte, altfor mye avansert utstyr sløses bort, og vedlikeholdsproblemene er blitt uoverkommelig. Fordi våpnene var bruk-og-kast ettersom disse skulle erstattes i en atomkrig da man hadde en meget stor våpenindustri, skulle disse overhales og repareres etter mye kortere tid enn med vestlige motstykker. Besetningene i Russland skulle vedlikeholde sine kjøretøyene, men det er sett at disse heller forlot disse eller hente dem ut og bare skifte om til andre kjøretøyer. Det betyr da at et minstetall av russerne hadde fullgod trening. Krigsmateriellet slites ut svært raskt. Ut fra måten artilleri brukes, er det helt sikkert at flesteparten nå er for nedslitt og må hentes ut, ettersom et kanonløp bli svært upresist, endog livsfarlig etter flere tusen skudd. Kjøretøy etter kjøretøy begynner å bryte sammen når utstyret og logistisk assistanse utebli. Dette er sinnssvakt; ingen sovjetisk general fra tiden før 1991 ville ha frivillig gått inn i en sann Første verdenskrig-krigføring som bevitnes i dag, ettersom vedkommende vil være innforstått faren om å bruke utdaterte krigsføringsideer med en moderne hær. Dette er ikke en krig som kan vinnes, ettersom generalene slåss som for over hundre år siden med materiellet ment for en moderne krig fra slutten på 1900-tallet. Og det er klart at verken Putin eller russerne er langsiktig; de kan ta Donbass og forsøke seg på Odessa - men da er hæren sprengt, alle strategiske reserver oppbrukt og man er mange måneder fra å få inn en mobiliseringshær i god tilstand. De risikere å miste 100,000 mann for de neste to måneder, i tillegg til 75,000 andre. De simpelt tenker ikke flere måneder forut, langt mindre flere år. Dette er galskap. Det eneste som vil bli oppnådd, er mange flere døde og enda mer ødeleggelse, og Russland risikere å tape alt i slutten ettersom ukrainerne har så langt bare satt inn en fjerdedel av alle mobiliserte menn og kvinner. Alt som vinnes, vil være ødelagt, og når hungersnød og global uro har spredt seg i løpet av sommeren over hele verden vil Russland risikere å isoleres. Uansett må russerne ut av Ukraina. Dessverre ser det ut at det vil skje til en veldig høy pris; så mye som 100,000 er allerede trolig drept - og to ganger flere må muligens dø ved høstens ankomsten om Putin ikke fjernes og Russland slutte fred med Ukraina.

Tvillingbyenes skjebne var avgjort for lenge siden, sprengningen av broen fra Rubizne (ukrainerne påsto det var russerne) betyr bare at man kan bruke overgangsutstyr nå som det er lav vannføring i elvene og dessuten burde ukrainerne redde det som kan reddes, og trekke seg ut til den andre siden for å retirere vestover. All artilleri i fremspringet er sentralt plassert, og vil være veldig overrasket om det er annet enn utslitte stridsvogner, infanterivåpen og panserkjøretøyer på "feil" side. Sivilister burde ut snarest mulig ettersom disse risikere å massakreres. Strategisk sett kan fremspringet bare gjenvinnes ved å avansere på nordbredden av Donetselven, det er nå "tømte land" med totalødeleggelse - opptak viser nå tusenvis av granatkratre - og dermed mer eller mindre verdiløst å holde, selv som seierherren. Det er hvorfor mange militæreksperter og erfarne generaler ikke forstå den destruktive Somme-taktikken, de ser dessuten en ufattelig ammunisjonsforbruk som overgikk selv standardene fra den andre verdenskrigen. Det er så meget, at ammunisjon fraktes uten stans rett inn og at artillerister måtte fylle opp sine kjøretøyer slik at de er mer eksplosjonsfarlige enn stridsvognene. Ingen hær vil bli stående i et ødelagt land. Opptak av artilleriangrep mot depotområder og fasiliteter har avslørt at et meget stort antall panserkjøretøyer og annet settes bort fordi de enten er skadet, slått ut eller ikke lenge mulig å holde operativt, noe som tyder på at reparasjonsevnen har blitt veldig sterkt redusert, og at besetningene ikke lenge besitter kunnskap for midtetidig vedlikeholdsarbeid. Og tilbake på slagmarken ser man nå minst et vrak for hver 300 m i alle retninger. Det er visuelt dokumentert hos Oryx at russerne har mistet 3,782 kjøretøyer, av dette hele 694 stridsvogner (vi nærmere oss 800-tallet!) og 1,570 panserkjøretøyer av alle typer. Ukrainerne hevdet russerne har et tap på 1,285 stridsvogner og 3,141 panserkjøretøyer, som understøttes av de siste opptakene. Der i depotene kunne man se et stort antall panserkjøretøyer av varierte kvalitet, de fleste så ut til å ha blitt parkert og glemt. Kvalitetsproblemer er i ferd med å bli et voksende problem for russerne etter hvert som disse hentet fram mer og mer eldre utstyr. I februar 2022 hadde russerne 2,800 stridsvogner og 11,000 panserkjøretøyer, med omtrent 60 % av disse i operativ tilstand til ethvert tidspunkt. BMP-2 er et eksempel, bare 2,750 var operativt, minst 266 har blitt tatt ut - og ettersom lagrede BMP-2 ikke hentes inn, må det betyr at disse operative ikke kunne erstattes. Om ukrainerne har rett, ment det at så mye som to tredjedeler av all materiell som var sendt inn, har blitt tatt ut, og dette kunne bare skje ved å skifte ut materiellet svært raskt. Skjulte opptak fra Russland har avslørt at hundrer på hundrer av reservekjøretøyer var sendt til Ukraina. Det vil ikke være overraskende om en besetning har gått gjennom minst tre til fire kjøretøyer før de var drept. Hvis så mye som en tredjedel av hele kjøretøyparken er tatt ut, er dette under 5,000! Det betyr i praksis at russerne nå skrapere ut det lite som finnes i tønna. De skifte ut menn og våpen mye raskere enn ukrainerne, men lider til gjengjeldelse av langt mer uoverkommelige problemer for å opprettholde militæret. De stadige uttappingene tømmer nå russerne for uerstattelig materiell, det tyder da på at den russiske generalstabens tunnelsyn og Putins inngrep har fulgt til at man ikke realisere "den materielle dimensjonen". De bryr seg ikke om logisk krigstenkning, det ser ut til å bli mer og mer giret på "alt-eller-ingenting". Som hvis det er NATO de slåss mot...! De russiske soldatene blir nå mer og mer sjuskende og likeglad enn tidlig, de føres mot bristepunktet. Dødslengselsmentaliteten er nå det eneste som holder dem gående inn i kjøttkvernen. Ifølge ukrainerne har russerne mistet 29,000 døde, og dette kan være troverdig. Mye tyder på at så mye som 300,000 soldater hadde kommet til Ukraina siden 24. februar 2022. Medregnede de skadede som kanskje er 1,5 av 1 døde, er det omtrent 75,000 døde, skadede og savnede. Ukraina sannsynlig kan ha hatt et tap på halvparten eller to tredjedeler, 15,000 til 20,000 døde er ikke urealistisk - ennå er ukrainerne mye dyktigere med å gi sine soldatene bedre forholder og mer trening. Putin kan få fremspringet i juni - men det kanskje vil koste ham hele hæren.

Severodonetsk-fremspringet var uansett dømt på forveien, og dette vet enhver strateg som er klart over at så utstrakte og sårbare frontlinjer som stakk svært dypt inn i fiendtligkontrollerte omgivelser med store styrker på tre av fire kanter ikke kunne forsvares i det lengste, så man hadde derfor en plan for å kjøpe seg tid, slite ned angriperne og forberede store styrker annetsteds. De har så langt bare satt inn under 100,000 soldater i hele Donbass, og rotere dem for å opprettholde forsvaret mot det voldsomme presset. Men nå er tidspunktet for en gradvis retrett omsider kommet; om de ikke kan stoppe fremstøtet mot Bakhmut og Berestove fra Popasna i vest-nordvest, må de deretter oppgi den fremste delen av fremspringet. På den andre siden, det virker som at de russiske offiserene har det for travelt; nye overgangsoperasjoner over Donetskelven har blitt lansert som vanlig med store tilbakeslag, ettersom ukrainernes sterkeste posisjoner i Vovchoiarivka, Siversk og Mykolaivka fra øst mot vest er nærmeste. Dette er på sikte unødvendig og kan være et utfall av ønsket om å kutte av flere titusener ukrainske soldater. Ettersom man vil oppnå erobringen av den "øvre" delen av fremspringet fra sør i de kommende dager, om ikke uker. Og det blir da interessant å studere de mange opptakene, det vist seg at russerne nå tar infanteri og ammunisjon med seg uten logistiske utstyr, som ved å bruke pansertransportvogner som ammunisjonslastekjøretøyer og la infanteri reiser med panserkjøretøyer selv innenfor artillerirekkevidden kan det tyder på en voldsomt kraftansamling på fronten - som hvis det ikke lenge finnes store ressurser å settes inn i det lange løpet. Man ser nå eldre artilleri tars i bruk, T-72 fra 1970-tallet sammen med BMP-1 i hender på regulære styrker mer og mer observeres mens det virker som det er ad hoc-tilstander materielt sett. For mange ulike kjøretøyer, for mange forskjellige prosedyrer for bakkepersonell, for mye ulikt fordelt på færre menn enn før. Stadige flere og flere kjøretøyer settes bort i depoter og fasiliteter i ureparerte tilstand. Dette er tydelige tegn på at den russiske fredstidshæren er ved å forsvinne. I mellomtiden har USA iverksatt et omfattende våpenleveranse-program sammen med de meste lojale medlemmer av EU/NATO, hvor Macron med hans sacre egoismo, Scholz med hans pasifistiske tendenser og de ustadige italienerne nå lager problemer for alle, hvor Orban i Ungarn, en seremoniell president i Kroatia og Erdogan i Tyrkia er verkende magesår. Alt tyder på at krigen vil fortsette i sommeren og inn i høsten i verste fall. Men det gir ukrainerne tid og mer våpen, detaljene er ikke lenge åpent som før - men USA, Storbritannia og NATOs Østflanke vil nå påskynde all våpenleveranse for egne og ukrainernes behov. Polen har bokstavelig talt gitt bort alt av sin MiG-29 flåten til Ukraina, det var lettere å plukke fra hverandre flyene som delvarer. Og Biden prøver nå å fremme våpenordrene til Østflanke-medlemmene. 700,000 menn og kvinner skal nå være mobilisert, ennå virker det som at bare 150,000 til 200,000 er på krigsfot, bare litt flere enn russerne som trolig har nå 150,000 til 180,000, ikke medregnet Krim-halvøya. Infanterivåpen og utstyr er ikke et stort problem i kontrast til behovet for pansrede kjøretøyer, lastekjøretøyer - her trenger de tusener på tusener - og avansert skyts, spesielt innenfor artilleri, SAM (BVR fremdeles viktig) og fly/helikoptre. De ukrainske generalene bevisst holdt tilbake sine våpnene og lot fronttroppene tar støyen så disse ikke får støtte, som bare settes inn i møte med scenarioer hvor russerne gjør seg sårbar. Samtidig trener de opp sine soldatene, bygger opp et system som effektivere disses kampeevne og skaffe seg erfaring. Men det skyldes også at de er smertelig klart over sine svakhetene, og deretter opererte fra disse kriterier. For de vet Putin kan vinne - men det finnes et men; for mens de ukrainske generalene (og de russiske) vet at striden handler om å slite ut motparten med minst mulig slitasje på egne side - har Putin et helt annet synspunkt; han vil simpelt trette ut forsvarerne, og ignorerte den ukrainske parten til fordel for Vesten. De hyppige angrepene og det ustanselige presset i Donbass er ikke snakk om å slite ned ukrainerne, men om å trette dem ut ved å påføre dem sensasjonelle nederlag, og dermed vil drukne ukrainerne under et hav av stål og blod. Dette er en veldig stor forskjell. Den russiske hæren er snart død. En ny, og mer skrøpelig hær er i ferd med å oppstå. Mens Ukraina vil få en mer slagkraftig hær med tiden.

Skinnen kan slires og være brukbart for meget mange år, asfalten må fylles opp gang på gang i gropedanninger som oppstår i løpet av mye kortere tid. Betong og annet måtte tars i bruk, det er hvorfor bussbaner som er i bruk, har betongspor som regel. En dobbeltleddbuss vil oppføre seg mer lik en vanlig buss så asfaltslitasjen vil ikke bli et større problem enn vanlig, men kan ikke brukes i Oslo uten omfattende omleggingsarbeid ettersom det er altfor få ruter som er egnet i indre Oslo, de fleste gatelegemene bygd før 1910 var beregnet på hestekjøretøyer og ridende, og bilismens påvirkninger i 1950-1980 har fulgt til et salig rot som vil ta veldig lang tid å rydde opp. De nye trikkene som nå settes inn, krever mange endringer for å kunne fungere feilfritt - på omgivelsene. Uansett om det bli dobbeltleddbuss eller trikk, uprøvde transportalternativer er utenkelig i dagens situasjon, altfor mye tid hadde gått slik at snarløsninger mer eller mindre er umulig uten ekstrakostnader.

Det var gummihjulkjørende trikk i minst et par franske byer, det vist seg at bruk av gummidekk på presise samme overflateflate sliter for raskt og for meget, at dette fulgt til unødvendige ekstrakostnader. Og dobbeltleddbuss betraktes som et mellomledd fra buss til sporvei, og er en del av det såkalte BRT-konseptet som forutså et trafikksystem som er umulig å gjennomføre i en by som Oslo med sterk blandingstrafikk, et ustadig kjøremønster og for trange topografi, da denne typen utprøves for mange år siden vist det seg at sjåførutdanning, ekstrautstyr og rutevalg er essensielt. Dobbeltleddbuss vil ha få egnede ruter i hele indre Oslo, og Fornebubanen er ment å gå rett inn til sentrum. Tunnel Fornebusenter-Lysaker har blitt startbygd, og er i fare om å bli et stort hull som med Valkyrien i kollektivtrafikkhistorien ettersom det er klart at Fornebubanen må utsettes, eventuelt kanselleres. En ide kan være å sette inn trikk, men den nærmeste er Linje 13 høyere opp på terrenget, og mye av kyststrekningen har blitt regulert som friluftmark i tillegg til togtraseen og E18-motorveien som trenger et lokk, som for øyeblikket er umulig å gjennomføre. Togskinner er ikke egnet for gatesporvei/bybane. Metro var dermed foretrukket som det letteste valget, men også det meste kostbare alternativet. Og ved å ignorere andre alternativer i så lang tid, har de utsatt og utsatt slikt at det i slutten bli for lite tid med et lokalt press som bare bli voksende. Fornebubanen var på forveien dømt fordi det var blitt satt mer prestisje enn kalkulasjon på prosjektet, slik at man mistet gangsynet og blitt for stolt og for bortskjemt til å snu mens det ennå var mulig.

Problemet med Fornebubanen er at den har altfor lenge vært et prestisjeprosjekt for bestemte politikerkretser i Bærum med aner inn i Oslo som hadde systematisk bortsett fra alle rimelige alternativer til fordel for en metrotunnel som vil ha simpelt for liten samfunnsmessig avkastning i og med at selve Fornebu er en halvøy med en krevende topografi at tunnelbygging mot de mer utbygde områdene ikke er mulig, bare på utbyggingsområdene der flyplassområdet tidlig lå. Nå er det slikt at denne besettelsen er blitt en trussel mot nødvendig utbygging av T-banen annetsteds, som en ny hovedtunnel og en ny stasjon i Majorstua. Dessuten hadde altfor mye tid blitt sløst bort i tjue år, slik at metrotunnelsalternativet fordyres seg med tiden. Om en bybane var etablert til Fornebu, bybanetog kan lett bruke tunnelbane, ville vi hatt skinnegående transport mellom Oslo sentrum og Fornebu selv om mye av dette vil skje med gatesporvei på vei bort fra Lysaker. Det var dette som entusiaster omkring sporvei hadde konkludert med allerede for over tjue år siden, da man ment gatesporvei/bybane vil være det beste alternativet fremfor metro som vil bli for dyrt, spesielt Majorstua-Lysaker med mye dårlig grunn, og "superbuss", dobbeltleddbuss som er simpelt for lang for de fleste gatene i Oslo sentrum. Nå synes det at Fornebubanen kommer ikke til å bli bygd. Det har blitt for dyrt fordi Putin har dyttet hele verden ut i en resesjon med ukontrollert prisstigning i energi, byggemateriale, næring og finanser på toppen av forsyningskrisen som Xi i Kina har forårsaket med hans nullsmittepolitikk som nå bokstavelig talt sulte ut millioner. Apropos det om gummidekk, dette alternativet har eksistert i mange tiår, det var endog et motortog mellom Bergen og Oslo i 1939 som hadde gummidekk. I Paris har de metrotog med gummidekk som gir en behagelig reiseopplevelse. Men det har vist seg at dette er et transportsystem med hovedvekt på festemidlene mellom tog og skinne fremfor på drift og har vist seg egnet for land med tempererte klima, ikke i Norge hvor det er tradisjonelt antatt at gummidekk på skinneflate kan være uheldig i høst- og vintertilstand. Det er også noe dyrere enn med stålhjul ettersom slitasjeeffekten mangedoblet seg med gummi enn med stål. Sporveisentusiaster og eksperter på kollektivtransport i dag har rett etter hele tjue år; bybane/gatesporvei er det eneste realistiske alternativet om man vil flytte bort fra buss. Som heller kommer ikke til å skje før metrotilhengerne i Bærum og Oslo er borte.