JK22

Det var det; som ventet hadde begge jødiske blokker hadde dels smeltet fra hverandre så allianseoppbygging hadde kunne skje, og den som trakk den lengste strå og dermed vinne - er Gadi Eisenkot. Dette hendt etter araberpartiene meget frekt kom inn i bildet hvor de deretter manipulerte de ulike jødiskisraelske partiene til fordel for Eisenkot, som vant på at de ultraortodokse (som er veldig merkelig ikke anti-islamsk, de bryr seg ikke om de skulle bli martyrer så de kan komme til himmelen) hadde valgt å bryte med Netanyahu. Dermed kan Eisenkot med støtte fra araberpartiene danne en regjering - som kan bli en mindretallsregjering a la Støres. Araberne liker ikke Eisenkot, mannen som smadret Gazastripen, men de liker enda mindre den tøylesløse Netanyahu. Big setback for Netanyahu: Gadi Eisenkot set to become Israel's new PM as Arab parties offer support; here's what numbers say Araberpartiene har blitt selve vippemakten i Israel - en rolle som ingen hadde sett for seg i forkanten av valget. Selv om begge jødiske blokk utelukke regjeringssamarbeid med den israelskarabiske blokken, har det vært forstått at en regjering bare trenge støtte for å overta makten uansett om den er i flertall eller mindretall. Netanyahu gjort en meget stor dumhet ved å hevde at det hadde hendt valgfusk og deretter forsøkt å arrestere flere sentrale araberpolitikere - som opplevd at Eisenkot fordømte disse illegale handlingene. Dermed var utfallet mer eller mindre gitt. De vet de vil ikke komme med i Eisenkots regjering. Men som vippemakt vil de ha sterk innflytelse - som enhver nordmann her er meget godt innforstått med.

Jo, de kan stenge statsfinansene for Irankrigen. Her trenges det bare et simpelt flertall og vetomakten vil ikke fungere da dette er konstitusjonelt betinget. Det har hendt før. Det var i 1973, da hadde Nixon fortsatt den militære støtten til Kambodsja i det som var i effekt en uerklært krig som ikke var godkjent av kongressen og blitt avslørt gjennom mediene. Kongressen sørget for at det ikke kom en eneste dollar til militæret engasjerte i krigshandlingene. Alt meget brått stoppet i sommeren 1973.

Nå som demokratene hadde vunnet meget stort, 54 senatorplasser og minst 240 kongressplasser samt fått meget sterk mindretallfordel i nærmeste alle delstatene ved at meget mange republikanerne vant enten ved nødskrik eller svært knapt selv i Midtvesten, er det veldig tydelig for alle at stemningen har snudd mot Trump. Alle forsøk på bestikkelse har blitt møtt med forargelighet av velgere, samtidig som det er klart at den absurde politikken som Trump hadde stått for, hadde fått meget alvorlige følger. Nå er det rimelig klart at kongressen vil være under demokratenes kontroll for fire år framover - og de vil ikke kaste bort tiden. Det første er å ta tilbake kontrollen over statsfinansene fra presidentmakten, da innbar det at den meget idiotiske tollsatsingspolitikken vil ikke lenge tolereres, da det er kongressen som kan overstyre unntakstillatelsene som var først og fremst vedtatt av kongressen, som også inneha den absolutte autoriteten for å utsende tollsatser utover det etablerte. Dette vil mest sannsynlig skje, da dette er et folkekrav som demokratene vil gledelig oppfylle. Trump hadde sagt at han ikke vil gi fra seg "retten" som ikke er underlagt presidentembetet, så hvis han skulle slåss mot kongressen vil det gå meget sterkt utover republikanerne som nå ser ut til å forstått at MAGA ikke er mer, og at de må deretter motarbeide ham. Amerikanerne flest vil ikke vite av verken tollsatser eller handelskrig, selv om de kan gjøre et unntak omkring Kina. Det andre er å skru av pengekrana gjennom et inngrep på Trumps Iranpolitikk som så langt hadde vært alt annet enn produktivt, de kan suspendere hans rett til å føre krig i senvinteren/våren 2027 - som da innbar at statsfinansene vil bli sperret for videre krigsinnsats, det har hendt før, og kan skje på nytt. Dette vil det amerikanske folket ha, da mange er av meningen om at Irankrigen hadde vært et meget kostbart og unødvendig eventyr uten sidestykke. Nå håper mange på at Trump og Iran kan finne fram til et kompromiss før den nye kongressen tre i kraft. Men like mange frykter at Trump vil gjøre det langt verre. Det tredje er å stanse presidentordrene som ikke lenge kan tolereres, altfor mange må suspenderes gjennom kongressvedtak som også må settes mot allerede vedtatte lover og planer som ennå ikke har trådd i kraft, som da innbar at kongressen vil deretter ha total råderett på statsfinansene og evnen til å stoppe den meget destabiliserende politikken Trump hadde fremmet - her er det ganske mye som må utarbeides. Det fjerde er å starte korrupsjonsgranskninger som vil dermed sette alle disse som støtter Trump i meget stor fare for å bli innhentet av lovens lange arm, for det er bare en eneste mann som har absolutt immunitet, det har alle andre ikke - som kan dermed utsettes for kongressgranskninger. DOJ kunne prøve seg på å stanse dette, men da vil dette synliggjøre faktumet for det amerikanske folket om at høyesteretten, republikanerne og Trump hadde tilranet seg for mye makt som disse deretter misbruke for å hindre disses ønsker. Dette vet meget mange senatorer og kongressmedlemmer som må tenke på fremtiden, da fengselsdom og bøtepåleggelse er det siste man vil ha. Dette er en konflikt som republikanerne aldri kan vinne eller komme seg ut av med æren i behold. De hadde beskyttet Trump i grov uforstand. Men; den blå "tsunamien" har ikke klarte å forvandle det meget store problemet med at en altfor stor del av det hvitamerikanske folket fremdeles valgt å stemme republikansk, det sies at et meget knapt flertall av hvitamerikanerne av europeisk herkomst - ikke medregnet latinere av latinamerikansk-europeisk herkomst - har nektet å ta til fornuften. Dette avslører for alle at rasismeproblemet er fremdeles meget sterkt levende. Mange hadde valgt å ikke delta i valget i protest mot Trumps vanstyre. Trump er på vei ut, men det er fremdeles krystallklart at det hvitamerikanske folket har meget alvorlige holdningsproblemer som må konfronteres gjennom en massiv mobilisering i folkedybden. Dette hadde vært forhindret pga. omfattende korrupsjon og manglende vilje til å stoppe spredning av desinformasjon som med Fox News, og spesielt av Trump selv som hadde over femten år utrøttelig arbeidet med å piske opp det hvitamerikanske folkets latente rasistiske holdninger - helt siden Obama ble president i januar 2009. Og dessuten er det konstitusjonelle systemet helt smadret, det er åpenbart for alle at den føderale høyesteretten må fratas mye av sin makt som hadde blitt misbrukt i partipolitiske hensikter samtidig som man må få en slutt på presidentembetets maktordning ved at altfor mye makt ligger i hender på en enslig person. Kongressen hadde mistet for mye makt, så dette må reverseres - spesielt ved å få en slutt på misbruk av presidentens unntaksfullmakter som presidentordrer, som aldri er ment å fungere som lov eller diktater på et legalt grunnlag. "Alle" ser nå - selv demokratene - at systemet er ikke overlevelsesdyktig i det lange løpet. 1789-konstitusjonen må reformeres - det burde innføres en lov eller en grunnlovstillegg som LIKESTILLE alle konstitusjonelle bestemmelser fra den første til den siste - eller forkastes og erstattes med en ny konstitusjon.

Han har hans ordene i behold etter mellomvalget til tross for hans død. Og som vanlig rygget Trump unna, "glemt" hans erklæring om at de skulle stemme som hvis de stemme på ham, for å manne seg opp i senere tid. All inngrep som var fryktet, utebli fordi Roberts hadde vært meget uvanlig bryskt i hans signaler; hver gang Trump søkt en åpning kom det konstant nei og skjulte meldinger. Egentlig ikke så overraskende; Roberts vet at selve essensen i det politiske systemet ligger ikke i institusjonene, men valgordningen - som måtte ikke røres i brudd på konstitusjonen. Hans karriere vil opphøre. Så langt er resultatene meget tydelig; republikanerne holdt seg unna eller stemt "feil" så bare fanatistene var tilbake - og de var simpelt ikke nok, selv i delstatene med omfattende systematisk velgerundertrykkelse hadde tilbakeslaget for republikanerne blitt langt større enn ventet. Begge hus i kongressen - senatet og Huset - er nå under demokratisk kontroll, men dessverre har bare deler stilt til valg, da det er mange delstater og valgdistrikter som ikke arrangere valg. Det gjør at flertallet forbli knapt, spesielt i senatet. Om de hadde mer enn 60 senatorer ville de ha kunne fjerne Trump da det vil være mange nok republikanerne som kan slutte seg til dem. Systemets feil er at det var ment for et inkluderende oligarki slik at president, kongressmedlem og dommer kom fra den samme bakgrunnen - ikke fra meget forskjellige bakgrunn som i dag. I andre land har man langt mer fornuftige ordninger for å avsette regjering og president. Så langt et meget godt resultat.

Til tross for at Iran har tilsluttet seg det internasjonale forbudet mot kjemiske stridsmidler - CWC traktaten (CWC betyr Chemical Weapons Convention) allerede i 1997 som et av pionermedlemmene pga. sin erfaring omkring kjemisk krigføring fra den irakisk-iranske krigen 1980-88 som så 100,000 drepte og skadde iranske militære, av dette så høyt som 23,000 døde - bare skadde med permanente lidelser er registrert. Det hersket ikke tvil om at Iran hadde kjemiske stridsmidler og tatt det i bruk, og det benektes ikke i Irans interne kretser omkring dette faktumet, men det bunnet i gjengjeldelsesmotivet. Så snart krigen tok slutt begynte den iranske ledelsen å studere de faktiske resultatene av kjemiske våpen og konkludert med at det vil ha minimal verdi for fremtidig benyttelse, samt at det vil være moralødeleggende å bruke et våpen som hadde rammet flere titusener soldater og satt et permanent arr i folkebevisstheten. Alle storbyer var hastig evakuert under panikk under Saddam Husseins angrep med ballistiske missiler liten tid etter Halabja-massakren var blitt kjent. Så snart CWC-traktaten var ratifisert ble hele våpenprogrammet stengt ned, med unntak av data og prøver som lagres bort for uforutsett tid. For Iran er kjemiske våpen et nasjonalt trauma. I 2001 lik etter 11. september hadde de republikanske neokonservative - som nå utgjør den "intellektuelle" MAGA - ikke bare sett for seg Saddam Hussein som et mål ved å utnytte al-Qaidas forbrytelse mot det amerikanske folket, de hadde også tenkt på å ta ut presteregimet som ved dette tidspunktet hadde opparbeidet seg betydelig goodwill med amerikanerne i Clintonårene og var villig til å fortsette med det etter Bush junior kom til makten. De forfalsker flere rapporter som ble arkivert og deretter forsvunnet i 2007 etter Bush junior skrek ut "Nok!" under en konferanse omkring Irak, Iran og krigen mot Terror, om at det fantes et iransk kjemisk våpenprogram og var hadde kontakt med andre deriblant Russland om å skaffe seg avanserte leveringsmidler. Disse neokonservative er meget nært knyttet til Netanyahu og hans høyreekstremistene. I kontrast til hele saken omkring det iranske atomprogrammet hadde det aldri blitt lagt hindringer for OPCW inspektører som hadde gang på gang konkludert med at selv om Irans egne data fra tiden før 1997 er full av mangler, har sterk potensialitet for fremstilling av avanserte kjemiske stridsmidler og leveringsmidler, og er i besittelse av sterk ekspertise omkring analysering og skadebegrensning av kjemiske substanser ment for militær benyttelse - finnes det ikke troverdige bevis. De finner nært sagt ingenting som tyder på et aktivt program. INGENTING! Dette er langt mye tynnere enn med Saddam Hussein som var anklaget i forkanten av Irakinvasjonen i 2003, som i ettertiden var løgn basert på dokumentasjonsmangel som oppsto flere år tidligere da OPCW fikk informasjon om borteskjulte dokumenter omkring produksjon og bruk av kjemiske stridsmidler. Etter en dramatisk tid som blant annet så amerikanske flyangrep (som fulgt til et permanent brudd mellom OPCW og Irak), fikk OPCW-inspektører tak i dokumentene, blant annet fra en safe. Da kom det fram om uregelmessigheter mellom produksjon og bruk, samtidig som det vist seg at store deler av dokumentasjonsmaterialet hadde forsvunnet for samtidige parter. Dette benyttes for å konstruere fram løgn i regi av neokonservative i 2001-2002. Saddam Hussein hadde ikke et aktivt program i 2003, alt han hadde var ubrukte leveringsmidler bortglemt i våpendepoter, dumpeområder med udetonerte/desarmerte våpen og lagre med kjemiske substanser, men ikke et eneste aktivt leveringsmiddel, langt mindre benyttelsestrygge kjemiske substanser som kunne militariseres på kort varsel. Det finnes ikke i Iran, hvor man hadde et ganske primitivt program fra 1980-årene som gjør at bruk av slike våpen var nært ikke-eksisterende i sammenligning med det Saddam Hussein hadde, og som var under oppbygging i 1989-1993 før avgjørelsen om å undertegne på CWC-traktaten var tatt. Israel har aldri ratifisert CWC. Og det er verifiserte opplysninger om at israelerne har " - undeclared offensive chemical warfare capabilities - " ifølge amerikansk etterretningsrapporter. Fordi Syria hadde nektet å oppgi kjemiske våpen som var ansett som "fattigmannens svar på atomvåpen", var det egentlig et logisk motiv for den israelske avgjørelsen om å ikke slutte seg til CWC. Men dette opphørte med en gang etter Assad-regimets fall i desember 2024. Dermed kan ikke Israel fortsette med å ignorere det globale forbudet mot kjemiske stridsmidler. Det gjør at Egypt vil heller ikke slutte seg til CWC til tross for mangel på et aktivt våpenprogram.

Det er ikke overraskende at dette hendt, nå kan man håper på at det vil bli fortgang i granskningen av begge ulykker når man vil kartlegge den organisasjonsmessige bakgrunnen omkring skinneutlegging og toglederopptredens. Men det er ikke ennå klart om han vil gå av nå eller til etter valget som vil finne sted om få uker. 'We are getting in a muddle': Audio recordings reveal chaos at control centre Adif boasts as global benchmark | TodoAlicante Situasjonen omkring toglederlaget i Atocha er uklart, men lydopptakene som hadde blitt tilgjengelig gjennom lekkasjer, til sammen 9 minutter og 24 sekunder avslørt et lag som var kraftig overarbeidet, dårlig disiplinert og preget av manglende trening som kompetanse - samt mangel på alvorforståelse av deres rolle i et sikkerhetssystem. The LZB failure occurred around 8.30 am. According to Spanish Transport Minister Óscar Puente, six trains were brought to a halt along a 63-kilometre stretch. Continuous speed supervision had ceased to operate. Resuming traffic required establishing where each train was located and under what conditions it could proceed. Mr Puente stressed that the trains were stationary and procedures could have been implemented without haste. Yet precisely when human intervention was decisive, the recordings reveal hesitation over forms, equipment operation, and the appropriate decisions to take. 'To disconnect or not' 'The Urda central system has crashed,' a controller told the driver of AVE 2080. The driver had reported a loss of transmission and remained stationary. From Atocha, controllers verified that he faced 'a stopping point and target zero'—an indication requiring a complete stop. Yet they still did not know what instruction to give. 'Hold on, we're weighing up whether to disconnect or not. Just a moment,' the controller replied. The driver waited while staff in the control room debated how to resolve the incident. 'Right, you can take this down. We are going to disconnect, okay?' the controller finally announced. But barely had he started when he broke off again: 'One moment, they've left me the bookmark on the page.' The conversation continued with a reference to the form to be used: 'I'll give you the mnemonic code, it's under LZB4 disconnection.' The controller tried to specify the regulatory instruction while keeping the line open to the cab. 'Honestly, mate, honestly': recordings capture exasperation and renewed confusion even after the Iryo driver warned she remained stationary 'Under which number?' the driver asked. The answer was left hanging once more. 'No, no, wait, I was looking because this one disconnects and reconnects, disconnects and reconnects, disconnects and reconnects. Just wait.' Repeating the same phrase three times, followed by another interruption, illustrates the confusion surrounding that authorisation. Instead of dictating the procedure directly, staff were discussing whether to disconnect the equipment or also order its reconnection. 'Wait a moment, otherwise we're getting in a muddle,' someone was heard saying. Uncertainty even extended to repairing the fault. 'And it's going to fail all over again,' remarked one colleague. 'Past Urda' Another controller then offered an explanation: 'Once past Urda the problem is over, it will connect again.' He added: 'Once past Urda, where we don't have that problem, when it passes an ICD it will pick up again.' That explanation was based on the expectation that the train would regain transmission once clear of the affected section. That remained to be proven. Meanwhile, controllers continued trying to decide what to do with the stationary trains. Finally, at 8.36 am, Atocha issued authorisation number 773. It instructed the AVE to disconnect and reconnect the LZB and proceed under lineside signalling block (BSL) regulations at 'normal speed'. The driver read back the instruction step by step: 'Disconnect.' 'And reconnect.' 'The LZB.' 'And resume running.' 'At normal speed.' The centre confirmed the order, following all that hesitation. Another driver managed to have a similar authorisation amended, according to Mr Puente. 'It cannot be normal speed, it must be running on sight,' he warned the controller. 'Ah, yes, running on sight,' came the reply. In that instance, the correction came from the driver himself. Running on sight required adjusting speed to visibility conditions so as to be able to stop short of any obstacle. It was the precaution the minister deemed necessary—and which was missing from the authorisation issued to the crashed AVE. The controller who spoke with the drivers consulted his decisions with colleagues. Mr Puente explained that he had experience, that an assistant joined him following the fault, and that a supervisor was present. The recordings capture multiple voices, though it remains to be clarified what checks each carried out. Meanwhile, the driver of Iryo 6076 was attempting to resolve her own problems. 'I am held at the home signal,' she told the centre. From Atocha, controllers specifically verified her position: 'You are stopped before the home signal, correct?' 'Give me a second' 'That's it,' she replied. 'Give me a second while we set the signal to danger,' they explained. Then came a clarification: 'We are not authorising you to pass the signal, okay?' The call was transferred to another controller tasked with issuing her instructions. At 8.41 am, she received authorisation number 775 to disconnect and reconnect the LZB and proceed under BSL at 'normal speed'. The driver read back the instructions. However, her train remained stationary. Around 8.48 am, she contacted Atocha again. 'The train is not letting me reset the LZB system, and that is why I am still stopped before the home signal,' she explained. The centre received fresh confirmation that the Iryo remained halted. 'Right, understood. Well, whenever you can, okay? And if you have any trouble give us a ring,' the controller replied. During that conversation, there was no warning whatsoever about the AVE approaching from behind. According to the ministry's timeline, approximately five minutes remained before impact. After hanging up, the microphones recorded an off-the-cuff reaction: 'Honestly, mate, honestly.' A controller informed colleagues of the Iryo's difficulties. Immediately afterwards, fresh queries arose regarding speed indications. 'He has a Target 40, so he is advancing until he stops.' 'Wait a moment.' 'We've changed it.' Explanations and questions continued while controllers attempted to clarify operating conditions for other trains. Then another question arose concerning train 2061: 'Don't we need to give him the disconnection?' 'Target 0 isn't the problem.' The audio snippet cut off mid-conversation, leaving it unclear what decision was subsequently taken. Disse tre mennene er veldig heldig at de ikke var i et østasiatisk land hvor man ville ha blitt arrestert uten nåde som sett flere ganger etter katastrofer og togulykker i Kina, Taiwan, Sør-Korea og Japan. Det er veldig tydelig at disse var ikke kapabelt for å håndtere situasjonen etter signalsystemet falt ut pga. datafeil og var ikke rigid trent for manuell kontroll av mange tog på en og samme strekning. De var heller ikke disiplinert nok til å følge prosedyrer og rutiner som forutså et kompetansenivå skapt av lang erfaring og innøvd innpasningsevne, da dette i seg selv forutså meget streng oppfølgning av egne handlinger på samme nivå som med flylederne. En høyhastighetsbane er ikke mindre farlig enn flytrafikk omkring en lufthavn pga. de enorme kreftene generelt av hastighet og bevegelseskraft i et bevegelsesrom hvor kollisjonsfare er veldig høy. De hadde mistet kontrollen fordi de ikke klarte å hodene kjølig under en situasjon hvor trafikkflyten var av sekundær betydning da man må ivareta sikkerheten for togansatte og disses passasjerene. Lydopptakene avslører et meget gravende fravær på rutinearbeid og scenariotrening på forveien. Som et resultat var man veldig farlig nær en ufattelig katastrofe som kunne ha kostet flere hundre liv, istedenfor bli det 69 døde og 40 lemlestede samt 160 skadde. Og det bli verre. Adif under pressure: controllers had already warned of the overload before the Urda accident | Demócrata Det vist seg at overarbeidsproblemer og kapasitetsmangel er langt større enn ansatt omkring kontrollsentre i det spanske jernbanenettverket, på bare ett skift var en togleder nødt til å håndtere 104 telefonoppringning. The workers of the railway regulation and control centers of Adif have been warning for months about problems related to workload and staff availability. For example, on January 23, 2026, the Sindicato de Circulación Ferroviario (SCF) published the statement Unsustainable situations in the CRC. The text linked the increase in workload in different centers with railway incidents and the warnings from train drivers about the state of the infrastructure. The organization stated that a circulation officer had had to make up to 104 phone calls in one shift. The union pointed out that this task forces one to focus on telephone and written communication, which makes it impossible to simultaneously maintain attention on the screens showing circulation. For this reason, it called for control posts to be reinforced on days with major incidents above the ordinary shift coverage. The statement also reported that the SCF had conveyed the situation to Adif and argued that the work should be carried out within parameters that would prevent circulation officers from having to act under situations of overwhelm and stress. Safety of the facilities One week before the Urda accident, on October 21, the SCF published another statement in which it expressed its concern about the state of certain interlockings and about the operational instructions applicable at some stations. The union maintained that certain directives left circulation officers in charge of carrying out crossings in installations whose safety, according to its complaint, had been undermined. For that reason, it asked for those instructions to be modified so that the circulation officers of the affected stations would not carry out crossings until the corresponding directives were updated. The statement also questioned the opening of disciplinary proceedings for errors or human and organizational lapses without applying, in its view, the principles of the Just Safety Culture. The difficulties in covering the positions in Atocha Another example of the situation was given by Raquel Ayllón, head of circulation and spokesperson for the SCF, in interviews with Xataka and Onda Cero. In them, she described the situation of the CRC of Atocha and assured that, at certain moments, workers could not get up to go to the bathroom because there were no colleagues available to relieve them. She also stated that, at the beginning of the year, there were sometimes only one regulator in the room, despite the center dividing supervision between the lines of the north and the south. The union spokesperson linked these difficulties to the lack of staff and to generational turnover. According to her testimony, before ten years of experience were needed to access a center like that of Atocha, while now workers from other positions are incorporated after a period of theoretical and practical training that, according to what she explained, is around ten months. Laura Higuera Merino, middle management of the CRC and member of the SCF, also referred to the working conditions in Atocha, explaining in Radio Nacional that workers feel "targeted and abandoned" and described a very depleted staff in relation to the number and frequency of the trains they must manage. Higuera detailed that the center has seven regulation desks and that only two have constant support. In the rest, reinforcement would be occasional. She also pointed out the difficulties in leaving the post during the workday, even to go to the bathroom, when there is no available staff who can temporarily take over the task. 10 måneder! Det forklare så mye om hvordan det kunne ha gått så galt. Toglederen som gav den fatale ordren, var dermed i et arbeidsmiljø som ikke lenge kunne betraktes å være profesjonelt og rutinefølgende som det skulle være. Men det måtte gjøres klart at han hadde vært to timer inn i arbeidsdagen etter fire dagers pause fra arbeid da krisen oppsto og man måtte få togene i bevegelse i et "dark zone" område gjennom manuell kontroll. Med tanke på at signalsystemet hadde falt ut i fortiden og måtte gjenstartes, kan det ha blitt opparbeidet farlige uvaner - for det virker som de tre mennene hadde tre separate oppdrag; for det første å få systemet opp på nytt, for det andre å kommunisere ikke bare med togførerne, men også andre personell omkring den oppståtte situasjonen - og sist få trafikkflyten i gang på nytt. De helt mistet oversikten. Ennå har en kritisk fase på fem minutter mellom kl. 08.48 og kl. 08.53 oppstått, som ikke er forklart. Så snart det var klart at Iryo-toget ikke vil startes på nytt, skulle det ha blitt beordret halt på samtidige tog eller i minst forsikret seg om at alle bevegende tog var i sikthastighet. Dette har ikke hendt. I hele fem minutter hadde toglederlaget glemt at to AVE-tog var på vei mot det stasjonære toget fra hver retning i normal hastighet. Knapt et par minutter før valgt togføreren i det ene toget å stanse for å gå over i sikthastighet. Den andre toglederen var verken varslet om faren forut eller i stand til å stanse så snart det var for sent. Et tog har meget lang bremseavstand, som bli større jo høyere hastigheten bli. Det må huskes at tog ruller på glidende skinner uten friksjonsmotstand med meget glatte flenshjul - og kan ikke bremse lik fort som et bilkjøretøy på asfalt. Det er presist hvorfor det er så stor forskjell mellom sikthastighet og normal hastighet. Ved 200 km/t vil bremseavstanden være meget stor, enda verre ved 300 km/t. Dermed må høyhastighetstogene ha stor avstand mellom seg når de er i trafikk.

Uansett er alt i det blått, problemet med Trump er at han sette hans lojalister i skam slik at de enten ljuge, tie eller handle i det stille slik at man kan ikke stole på prognosene som sett under presidentvalget i 2024 da meget skremmende mange nektet å lytte på alle advarslene, som avslørt at disse bryr seg ikke om sine interesser. Men det er noe som burde motiverte alle; planen som vil kutte sosiale ytelser vitalt for flere titalls millioner som var vedtatt i det forrige året, skal nemlig tre i kraft ETTER mellomvalget. Så det er amerikanernes aller siste sjanse. Og som de vil sannsynlig kaste bort. Det er ikke mulig å stole på folkestemningen verken i USA eller i andre land for tiden.

MOAB er ikke egnet for penetreringsangrep mot fjellanlegg. Den kan ikke hamre seg gjennom tykt fjell. Fra et logisk perspektiv er megatonn-atomvåpen det eneste som kan penetrere så tykt fjell av granitt, og dette er ikke en ny tanke, allerede i Bush junior-årene hadde amerikanerne seriøst debattert denne muligheten, spesielt i 2004-2007. Men etter mellomvalget i 2006 som sørget for demokratisk flertall fra januar 2007 og noe som minner om en åpenbaringshendelse hos Bush junior selv da han nektet å fortsette den aggressive militariseringen etter 11. september falt alle disse tankene ut. Kommandosystemet omkring et atomvåpenangrep er ikke mulig å sabotere så lenge risikoen anses å være lav, da Iran verken har gjengjeldelsesmulighet eller atomparaply oppstilt av allierte makter - så Trump og Hegseth kan problemfritt beordre begrensede angrep på krigsvitale mål knyttet til atomvåpentrusselen så lenge befolkningssentre ikke direkte berøres. Dessuten vil det være snakk om et angrep med en treghet som da innbar at boikotthandlinger vil ikke hindre selve aksjonen, det er ikke snakk om minutter, men om dager, B-2 flyet kan sendes ut med et absolutt minimum av friksjon fra ordregiver til gjennomføring av ordren. Bare en eller et par bomber. Bare et dusin mennesker. Dette er ikke atomkrig. Dette er småskala atomvåpenbruk. De politiske konsekvensene vil derimot være gigantisk. Vi kan dermed bare håpe på at dette er nok en bløffmanøver fra Trump - men det er ikke Carlson som var først ut med disse ryktene, han er den første som trekke allmenn oppmerksomhet omkring en slik mulighet.

Norske medier omtalte Tucker Carlsons påstander om et kommende atomangrep på Pickaxe-fjellet som mer eller mindre er immunt mot alle konvensjonelle våpnene ved å ligge 100 m under tykk granitt. Carlson skrev at Netanyahu skal ha presset Trump til å vurdere dette alternativet. Dette var på stedet meget kjapt og bryskt avvist av Hilmar Mjelde, "USA-ekspert" og professor i statsvitenskap ved Høgskulen på Vestlandet som "- Carlson er en idiot og en høyreekstremist. Han er ikke en seriøs person og burde ikke behandles som han var det - " dette er meget merkelige og ikke så urovekkende fra en mann som så ut til å reagere i fullstendig benektelse i møte med muligende kommende katastrofer. Jeg kan derimot si i kontrast til Mjelde at det har vært rykter om mulig atomvåpenbruk FØR Carlson kom fram med hans innlegg i Twitter/X helt opp i de militære kretsene. Rykter som ikke er begrenset til et miljø eller et land, men i internasjonale relasjoner mellom ulike militære, sikkerhetsrepresentanter og observatører som har deres kontaktpersoner som meddelt fra om deres egne innfall og vinklinger. Babak Taghvaee, en kontroversiell militærsobservatør som regelrett hater IRGC-regimet og Islam, har dessuten sagt fra at ukrainerne skal ha blitt bekymret over signaler om mulig atomvåpenbruk i Iran av frykt for at det kan åpne opp for atomvåpenbruk mot dem av Putin. Men ingen vet med sikkerhet om det er noe reelt i disse ryktene, selv om Trumps retorikk kan tyder på at han vil snarest mulig søke en avslutning på krigen samtidig som han er i full gang med å forråde Europa og USAs egne interesser, han vil ta Russland helt inn i varmen og søke en "tremaktspakt" a la Jalta med Kina og Russland. IRGC-regimet har helt avvist gulfarabernes forsøk om å stoppe utviklingen, og intensiverte angrepene på skytteltrafikken som er snart ved å når et kritisk punkt hvor det ikke lenge vil være nok oljetankere. Oljeprisen har falt, men bare fordi oljelasten hadde kommet fram, men det er simpelt ikke nok raffinerte oljeprodukter som diesel. Dette fulgt til voldsomme angrep på kyststillingene langs Hormuzstredet. Vi er i en situasjon hvor ingenting kan utelukkes. Hvis Trump skulle bestemme seg, kan atomvåpenet leveres med B-2 fly rett fra USA; enten 360 kT B61-13 eller 1,2 MT B83-1 som frifallbombe, etter å dømme utenfra tykkelsen på granittlageret mellom atmosfæren og det underjordiske anlegget er det mulig at bare megatonn-atomvåpen duge for total ødeleggelse. Det vil da gjør omkringliggende landskap på rundt 20 km i radius (i beste fall) ufremkommelig for mennesker i meget lang tid. Dette kan få enorme konsekvenser for befolkningen omkring det nevnte fjellet, spesielt storbyen Isfahan hvor 2,3 mill. bor - Så mye som fem millioner mennesker kan bli enten tvunget til å evakuere sine hjemmene eller måtte ta forholdsregler for meget lang tid i nærheten av meget kraftige radioaktive områder. Atomvåpen av den moderne typen spredt ikke radioaktiv avfall, men hyperkonsentrert det i nedslagsområdet - som kan bli forgiftet for alt levende i mange århundrer. Høy radioaktiv strålingsnivå kan lede til senreaksjoner i den lokale befolkningen, spesielt i et meget varmt og støvet klimaområde med vestgående vind. Erfaringer fra Irak har vist at mens radioaktiv stråling kunne reduseres meget raskt i vått land, er det helt annerledes i tørre, varmt og støvpregede omgivelser. Amerikanerne var nødt til å destruere flere stridsvogner som var truffet med utarmert uran fordi de hadde blitt farefullt for omgivelsene, etter Irakinvasjonen i 2003. Vind kan kaste radioaktiv støv meget langt vekk - helt fram til Mekka i Saudi-Arabia og Tel Aviv i Israel.

Bruker litt mer enn ett minutt å lese dette innlegget. Ennå er det flere og flere debattanter som mer og mer antyde at de ikke kan lese så fort. Hva er det skolelærerne egentlig drive med for tiden? Uansett; det som feilet Russland er rundt fem hundre år gammelt og har sine røttene i den såkalte tatariseringen av det østrussiske samfunnet da mongolveldet hersket lengst der enn annetsteds, med vedvarende kulturell påvirkning helt fram til 1700-tallet. Dette kan ikke fikses, for den innavlede apatiske livstilen som er sosialt betinget, skyldes en uhellig allianse mellom fyrstemakt basert på orientalsk-totalitære prinsipper (mongolveldet var et av de meste totalitære imperiene i historien) og kirkemakt basert på gjenreisning og martyridealer hvor dommedagsfristelse sto sentralt. Den russiske kirken hadde kommet i en legitimitetskrise da dommedagen ikke kom, og fant ny legitimitet ved å gjøre moskvafyrsten til en levende gud med hans land som Guds rike. Fyrstehuset hadde i flere århundrer lært at løgn, ærefrafall, absolutt lydighet, straffefrihet og underkastelse var det eneste som betyr noe, ved å spille på gamle middelaldermonarkiske prinsipper som guddommelig bekreftelse av kongestatus (fra den tid da gudekonger var et faktum i eldre norrøn historieoppfatning) og systematisk lovløshet - føydalismen i Europa var egentlige mafiabasert - som oppsto i en kultur med sterke interne motsetninger, da russerfolket egentlig var lik sammensatt som venderne. For gjennom middelalderen helt siden vikingtiden hadde slaverrikene med synlig unntak av disse i nære relasjoner med mektige germanske maktfaktorer som det tysk-romerske riket vært preget av interstammekonflikt med klanpregede sosiale mekanismer, russerne har en sist rest av blodhevn i sin kultur - som stadig kom i konflikt med hverandre i et konturløst landskap. Sagnene og russernes egne historiebindene illustrert dette ved at Rusriket oppsto som et konglomerat av forskjellige klaner og stammer som søkte utenlandske konger som raskt assimileres og bli en av dem. Rusriket sprakk allerede før mongolene kom, disse i vest forbli innenfor den europeiske sfæren - deriblant Ukraina - mens disse i øst falt ut, som Moskva som var en grensepost da Volga var grensen mellom Europa og Asia. Alt dette kunne ikke feides til side da moskvafyrstene bestemt seg for å "samle" Rusriket på nytt. Russland i likhet med Frankrike, Italia og Tyskland er i virkeligheten "risorgimentert", som på italiensk betyr "gjenoppstrømning", som er en bedre beskrivelse enn det lettvinte ordet "samling". Selv den dag i dag er det mulig å se interne splittelser i alle tre sistnevnte landene, hvor lokalstyre, delstatsorganisering og desentraliserte maktinstitusjoner uansett om makten er desentralisert eller sentralisert, er nødvendig for å holde sammen disse statene. Men Frankrike klarte aldri å bringe gemyttene mellom folkene ned til et sivilisert nivå og Italia virker å trenge nærfascistiske teser for å fungere. Tyskland var tvunget sammen, og det fulgt til ukontrollert militarisme og det som kalles sonderweg. Men ingen av disse hadde adoptert totalitære ideer eller selve ideen om total underkastelse for makten. Heller ikke ideen om at terror og utnyttelse skulle være sentralt hvor man tror makt betyr rett til å bli fryktet. Kommunismens overtagelse vist seg å gjøre dette langt mye verre, for med dette bli de siste liberale strømningene i det russiske samfunnet knust. Det er ikke mulig å splitte Russland. Til dette er folk flest for redd; så redd at de vil dø fremfor å få sine redslene virkeliggjort - vi har et folk som er så bakvendt psykologisk sett, at disse er villig til å dø fordi de lever i frykt for redsler... et slikt folk kan ikke få et imperium, langt mindre masseødeleggelsesvåpen da de vil utgjør en trussel mot resten av menneskeheten.

Dette er et annet ord for grådighet der man vil skoe seg på andres suksess. Og som definitivt er veldig skadelig for ethvert maktsystem basert på samarbeid og gjensidighet samt moralsk fordrevet. Trump er ikke annet enn en svindler som hadde lykte bare fordi han klarte å bondefange store deler av det amerikanske folket, og meget mange hadde deres motiver for å slutte seg til ham, akkurat som da høyresiden i 1933 valgt å støtte Hitler som disse trodd var mulig å manipulere for deres egne vinninger. For republikanerne var det snakk om å reversere den progressivliberale USA helt tilbake til pre-Teddy Roosevelt tid hvor man skulle slette den andre rekonstruksjonen og frata alle som ikke passe inn, disses rettigheter. Det var alltid en underliggende fascistisk strømning i republikanerpartiet. Dessuten hadde enkeltpersoner som Graham støttet Trump for deres egne personlige målsetninger som med Iran, Cuba og så videre - McConnell støttet Trump før han på randen av døden gjort opprør, fordi han ikke tålte tanken på et likestilt land. Mange techoligarker støtter Trump fordi de hadde blitt bearbeidet til å innta en fascistisk holdning i lang tid, det er nå avslørt at Musk egentlige hadde høyreekstreme holdninger gjennom hele livet, og store deler av forretningsstanden hadde ønsket å ødelegge "den sosiale kontakten" mellom arbeidstakere og samfunnslederne som hadde vært en nødvendighet siden mellomkrigstiden. De alle gikk til Trump fordi de var grådig og tror han vil gi dem det de ønske seg. Uten noe tanke på konsekvenser. Guardian har en god artikkel; As Trump fans the flames of a world on fire, can diplomacy take back control? Amid the chaos, havoc and war caused by a capricious and amoral US president, countries are waking up to the dangers of being excluded and abused by America Never has there been a time when the world has been more interconnected than now. What happens in the secretive inner councils in Tehran, the mountains of south-west Yemen, the steppe of the Donbas, the still bloody wasteland that is Gaza and even the elegant boulevards of Paris and Milan have a common thread. One cannot understand one set of conflicts without weaving them into another, and it is this very interdependence that is making each problem so contagious, layered and difficult to resolve, leaving the world to live as if trapped inside a pressure cooker on the brink of an explosion. Each night it seems the world has reached a collective rock bottom, only to wake in the morning to the sound of knocking from below. In this great age of noncooperation and lawlessness, the need for one crisis to be resolved before another can be addressed leads to a collective paralysis, especially in the total absence of clear leadership by the world’s leading power. Speaking this week, the Indian external affairs minister, Subrahmanyam Jaishankar, said: “The indivisibility of our existence permeates every aspect of human activity and it has deepened as globalisation has advanced. The fact now is that war anywhere threatens peace everywhere.” Tom Barrack, Donald Trump’s envoy to Turkey and wider counsellor to the president on the Middle East, in remarks in Doha last week highlighted these threads, admitting the war on Iran launched by his president and Israel in late February had brought unexpected consequences, turning “camp fires into forest fires”. He likened the Middle East to a Rubik’s Cube, whereby a single move can inadvertently affect the whole picture. “When you adjust one thing in the region what we have seen is everything then changes. Those unintended consequences, and the sequential pace of what is happening, is unexpected,” said Barrack. The fact now is that war anywhere threatens peace everywhere He then admitted: “We started trying to do something with our allies in Iran that spread through Hamas, Hezbollah, to six Iranian militias, the Houthis and is now going to north Africa. So where does it stop? How much does this US intervention help or hurt?” Without breaking from Trump, he answered his own question pretty unambiguously. “We have had 23 regime changes take place across the greater Middle East and Levant instituted one way or another by some American hand or influence, and none of them have worked. “Every time we try to intervene and change the person or the regime, it seems to have been a mistake,” Barrack said, pointing to Iraq, Libya and Afghanistan, but discreetly omitting Iran. Deep tectonic transformations So it is easy to blame what has gone wrong on excessive interventionism and failed multilateralism. In his new book, the American international relations expert Charles Kupchan explains: “The world is experiencing deep tectonic transformations. Power is rapidly diffusing across the international system, decentering global politics and reawakening great power competition. “At the same time the advance of the digital era is eroding the social contract of the industrial era producing massive socioeconomic disruption that is affecting political life inside nations as well as relations among them.” Trump, he argues, is a symptom of a trend that is systemic and widespread. But it is also hard not to believe that in this interconnected world the disruptive damage that a capricious, vain and amoral US president can inflict has grown tenfold, and that is what we are experiencing. World disorder meets personality disorder. The Iran war remains Trump’s most consequential mistake as its repercussions reverberate across the world. The Iran war, for instance, as Barrack implied, remains Trump’s most consequential and most mysterious mistake, and its repercussions reverberate across the world. Any US president would have had to address the Iran issue, itself a product of system failure, the inability of the multilateral system to incorporate and change Iran. But the way in which the Iran issue was addressed is down to Trump, and his psyche. The Democratic candidate for senate in Michigan, Abdul El-Sayed, put it simply: “Everybody could have told you this is a dumb idea. There was really only one person in the whole world who had a 40-year project to get us to fight this war. He’s a prime minister of another government [Netanyahu]. And he finally found the dumbass who was willing to do it.” The foreign minister of Oman, and mediator in the February Iran-US talks, speaking in Cambridge this week reminded his audience an agreement on the core issue – Iran’s nuclear programme – had been within reach before the bombing started. The strait of Hormuz, a waterway open to commercial traffic for centuries, has become an Iranian bargaining chip. On every test the war has been a catastrophic failure, whose consequence keeps spreading beyond its initial boundaries, pushing worldwide inflation to 4%. The strait of Hormuz, a waterway open to commercial traffic for centuries, has become an Iranian bargaining chip. Less than a fortnight before the midterms, the price of Brent oil per barrel reached $117 – 50% higher than prewar levels. The GDP of Saudi Arabia, the Middle East’s economic powerhouse, is forecast by the IMF to contract 3.3%, a five percentage-point downgrade from the 1.7% growth forecast issued only in July. As the House of Saud analysis explains: “The country’s Vision 2030 plan was constructed as a hedge against oil-price volatility. It assumed open sea lanes, functioning airports, and a US security umbrella that would deter kinetic threats to the kingdom’s export infrastructure. Every one of those assumptions has failed since February.” On 30 September, Saudi Arabia’s government felt forced to raise its 2026 budget deficit projection to $65.3bn, 48% above the original forecast. The GDP of Saudi Arabia is forecast by the IMF to contract 3.3% from the 1.7% growth forecast issued in July. Nor did the conflict lead to a more stable Iran. The Iranian with most strategic nous, Ali Larijani, was blown up on the first day of the war. Hardliners around the new supreme leader, Mojtaba Khamenei, are more entrenched than ever. If anything the public debate inside Iran leans towards ending the fatwa on possessing nuclear weapons. Regardless of the nuclear issue, after being attacked twice mid-negotiation, the Islamic Revolutionary Guards Corps has already adjusted its defence doctrine to allow for preemptive strikes not just against US bases, but across the globe. “People can hurt us from a distance, and it doesn’t cost a fortune to be able to do so,” Tony Radakin, the UK chief of the defence staff, admitted. Then there is the incoherence and lawlessness of the US-Israeli actions in Iran. Benjamin Netanyahu, spoiling to attack Iran for a third time in two years, wanted to order “the IDF, Mossad, and the security services” to “overthrow the regime in Iran”. The Americans focus was on nuclear weapons. The chaos has left Trump’s domestic popularity in ruins. Yet as Dean Acheson, Harry S Truman’s secretary of state, asserted: “80% of the job of foreign policy is the management of your domestic ability to have a policy.” Henry Kissinger said: “The acid test of policy is its ability to obtain domestic support.” A foreign policy has to be constructed to win popular backing and this one was not. As a result Trump feels entrapped, circling around solutions that failed before, making him ever more irascible and random. The Republican pollster Karl Rove claimed Trump, as a result, “came across more as a heckler at a UFC match than as a reassuring wartime commander-in-chief. The more undisciplined the White House messages on war and the economy, the more at risk GOP candidates will be.” Faced by the plunging poll numbers, incensed by Iran’s refusal to submit, incapable of self-criticism, Trump took the plunge and tried to deflect responsibility for high energy prices to a second theatre of war – Ukraine’s attacks on Russian oil refineries. Trump flung open the floodgates of his hatred for Ukraine’s Volodymyr Zelenskyy that he first released in 2025 only for European leaders, and domestic pressure, to force them shut again. The pent-up bile has poured out as he demanded Zelenskyy stand down, describing him as the real impediment to peace, and a new era of Russian US business cooperation. But even in treachery the incompetence of the White House shone through. Trump first announced an entirely fictional 60-day “energy truce” that neither Zelensky or Putin had agreed. Then the deal to release Russian diesel emerged to be so small that no serious commentator said it would have a serious impact on the US prices. As to why Ukrainian forces were suddenly deprived of their previous levels of access to the military-grade version of Elon Musk’s Starlink, the US administration gave conflicting accounts over the rules that govern such systems, and what actually happened. Even after the decision was supposedly reversed, some blamed a freelancing Musk, the billionaire owner of the system, implying a private company could determine the conduct of a putative US ally. Others, including the vice-president, JD Vance, said contractually Musk would have required the permission of the White House or the military to act. Musk said the Ukrainians had breached the terms of the Starlink contract by using it to attack Iran. The Ukrainian author Illia Ponomarenko wrote: “There have, of course, been times in human history that were even darker and more terrible. But never, it seems, have there been times so despicable and, above all, so stupid.” Trump’s intervention and his intertwining of these two wars has given the Russians the chance to pounce by proposing a three-way China, Russia and US great power summit at an already scheduled meeting in Shenzhen, China, on 18 November. To make this more appealing to Trump, Putin sent his veteran foreign minister, Sergei Lavrov, on 19 October to Tehran for the first time since the Iran war broke out to see if he could bring the conflict to an end on terms Trump could tolerate. “The more Putin can persuade Tehran to move closer to Trump’s demands, the more concessions he can extract from Trump on Ukraine,” the Russia affairs analyst Amir Chahaki said. The Russian ambition is to use Trump’s difficulties to end the two wars – Ukraine and Iran – together, largely on Russian terms. Trump is taking steps to help Putin, including by shedding his status as an international pariah, overruling the objections of some in his own party by inviting Putin to this winter’s G20 summit, which the US is hosting at a Trump golf club just outside Miami. Quite why Trump feels so certain of Putin’s good intentions is a mystery that no one can unravel. Quite why Trump feels so certain of Putin’s good intentions is a mystery, one that no one can unravel. David Frum, a former speech writer for George W Bush, posits it is a function of Trump’s decline. Trump was “much more of a self-aware conman when he entered politics a decade ago than he is now. He now may be kind of lost: truly in a world of illusions, where he no longer himself knows what is true and what is a lie.” Waking up to Trump But there is a consequence to all this. More and more countries are finally waking up to dangers of being excluded and abused by the US. The former Canadian foreign minister Chrystia Freeland admits it has taken a long time. “There are leaders, thinking Trump is stupid, that decided: ‘I can win this guy over. I can give him the shiniest prize. I can give him a gold watch that’s encrusted with diamonds. I can flatter him in the most outrageous way.’” For instance, Saudi Arabia offered gifts to Trump, and in return they have been left alone to fend off the attacks by Houthis that senior UN diplomats insist is entirely driven by a timetable that meets Iran’s needs. In particular, Trump’s effort to deflect his Iranian disaster on to a largely innocent Ukraine has had a lethal effect inside Europe. The continent’s leaders are aghast at the gap between themselves and Trump on Russia. Where Europe sees an existential threat, Trump sees a business opportunity. What is worse is that his pro-Russia rhetoric threatens the centre’s own political survival by feeding the populist narrative about the draining cost of Ukraine making lives unaffordable. The torrent of propaganda about “peace with Russia” led the German chancellor, Friedrich Merz, to exclaim: “My biggest concern at the moment is not our economy, not the USA or China, but Russia’s influence on our society.” As a matter of self-protection, European leaders have no choice but to articulate their differences with Trump. As a result, they have had to become explicit in blaming the Iran war for the squeeze on living standards and to ask the rioters to criticise not them but Washington. For instance, Emmanuel Macron, the French president, told the rioters that their anger about the cost of living was legitimate: “Demonstrators expressed concern about the cost of living and the price of fuel. Both are driven by the conflict launched in the Persian Gulf, a conflict in which France has taken no part but whose consequences we are suffering.” The Polish prime minister, Donald Tusk, in his parliament admitted fuel prices for ordinary people were “devilishly expensive”, but added that the Donald responsible for this was not him but Trump, the hero of the Polish opposition. Never, it seems, have there been times so despicable and, above all, so stupid. The second knock-on impact is that Musk’s meddling with SpaceX has made it even more apparent to Europe that it has to end its debate on digital sovereignty and instead regulate to reduce its future dependence on US technology. Freeland predicts: “Countries are going to think really hard before they buy another F-35 controlled by the Pentagon. Why would you want a jet that Americans control?” The European Commission in May proposed reserving 70% of the 2GHz frequency spectrum, which allows smartphones to connect directly to satellites, for European enterprises, thus restricting access for players such as Starlink. Deutsche Telekom, Orange, Vodafone and Telefónica are already lining up to make the bid, prompting US diplomatic protests. The Polish foreign minister, Radosław Sikorski, accused Musk of digging his own grave in Europe, asking why “a Ketamine-addicted trillionaire in bed with foreign powers should think he deserves regulatory privileges and frequency permissions”. Similarly, some Middle Eastern powers are waking up to the threat to their sovereignty posed by a US system that consistently privileges Israel’s priorities. It is early days, but for a Gulf state leader to call for a Gulf security pact that includes Iran, as Badr Albusaidi, Oman’s foreign minister, did this week, is a potential Berlin Wall moment. The implication is that the US should no longer be the security provider for the Gulf. Iran is viewed with deep suspicion across the Gulf, and Albusaidi admits his proposal is counterintuitive. But, as his team says, “war sometimes just happens; peace is always caused”. Either way, at a time when people have lost faith in the problem-solving capacity of postwar institutions, it’s critical that those who believe in the efficacy of collective action and diplomacy show they mean it. After three years of havoc and war, they finally need to take back control from the demolition men. Karl Rove er forresten mannen som hadde i et anfall av sinne erklært at republikanerpartiet hadde blitt stjålet av nazister.

Ytre høyre i Polen er svært skammelig i deres retorikkbruk, da Tusk brukt de samme metodene som dem selv hadde gjort da disse hadde makten! Dette startet for ELLEVE ÅR SIDEN da PiS-partiet fikk majoritetsmakten i Sejm - da hadde tre konstitusjonsdommere valgt å trekke seg mens den forrige Sejm fikk lagt fram fem nye kandidater som skulle overta deres poster i tribunalet før valgvinneren overtar. Men president Duda som var fra PiS, i strid med konstitusjonen nektet å akseptere dette, slik at den forrige Sejms beslutning ble ignorert til fordel for den kommende Sejm. Dette skapt en alvorlig krise hvor vaghetene i den polske konstitusjonen blir høyaktualisert. Det hersket kaotiske tilstander i begynnelsen da fem kandidater sto mot fem kandidater, og i slutten klarte PiS å tvinge gjennom innsettelsen, selv om måten dette hendt på var ikke i tråd med konstitusjonen. Så miste PiS makten under valget i 2023, og i de neste tre årene prøvd Tusk i spissen for nesten hele ikke-PiS etablissementet å "fikse" situasjonen omkring konstitusjonstribunalet. Det ble vedtatt at tribunalet har blitt kompromittert, og dermed ikke kan ta del i regjeringsforpliktelsene. Presidenten for tribunalet var ikke endog legalt innsatt ifølge konstitusjonen. Situasjonen fra 2015 gjentok seg da president Nawrocki (det var rett ut dummere enn dumt å la ham vinne valget!) nektet å akseptere kandidatene fra Sejm, og tribunalpresident Święczkowski nektet å akseptere at hans mandat hadde blitt suspendert, hadde valgt å handle slik at lovgiverne kunne ta ham på en formalitet. Dermed var det besluttet 30. oktober at tribunalpresidenten avsettes med øyeblikkelig virkning. Presidentens rolle er i realiteten bare som vetomakt, ved at Sejm inneha hele autoriteten omkring utvelgelse og innsetting av konstitusjonsdommere. Så det som skje er en konflikt mellom presidenten og nasjonalforsamlingen. Spesielt fordi Nawrocki ønsket å omgjøre parlamentsrepublikken til en presidentrepublikk, dette skal ha satt ham i konflikt med nesten hele etablissementet med synlig unntak av PiS og ekstreme ytre høyre ytterpartier. Han hadde flere ganger prøvd å fremme reformer uten å komme videre, skapt voksende frustrasjon i alle kanter. Men dessverre er omtrent halvparten av det polske folket på hans side, da de kjøpe hans "Polen Først"-retorikk og antipati mot EU samt Tyskland. Meget mange polakker simpelt forstår ikke hva slags politisk system de har. Den polske presidenten har ikke den utøvende makten, bare den representative makten som landets representant og øverstkommanderende for nasjonens sikkerhet. Men dette hadde PiS ikke ønsket å respektere.

Det er HVORFOR en skal sjekke ut kilden som har blitt oppgitt. 30 minutter? Det er den tiden en trenger for å blad seg gjennom en bok (sakprosa) på 150 sider... har mange mistet evnen til å lese og forstå innholdet? Min lærer i min barndom ville ha blitt meget dypt skammet om hun hadde sett hennes elever bruker så lang tid med å lese...

Du innser at det opprinnelige teksten var på japansk, AI-oversatt til engelsk, nå AI-oversatt på nytt til norsk?

https://x.com/MyLordBebo/status/2116152609002184806 Det tredje toget som var i motsatt retning, var nemlig fulgt av det andre Iryo-toget! Det er mulig å tenke seg et scenario om alle togførerne hadde fulgt den samme ordren, hvor det første AVE-toget først kollidert inn i det første Iryo-toget, etterfulgt av det andre AVE-toget bare sekunder senere - og det andre og siste Iryo-toget kunne med letthet kollidere inn i restene etter de andre tre togene. Istedenfor over et halvt tusen mennesker ville over ett tusen mennesker ha blitt involvert. Togføreren må arresteres med en gang. Om transportministeren står i vegen, burde statsministeren kalle inn politiet for å sette ham i isolat på ubestemt tid.