Atib Azzad

Bestefaren min synes asfalt var noe tull..

Jeg peker på det du kaller debatten om at overgrepene var betydelig overdrevet. Og innvender at det du kaller debatten om betydelig overdrevne overgrep, i stor grad dreide seg om usannhetene rundt dette med brente babyer osv. Så kan man sikkert innvende at det er pedantisk (istedet for å bruke så mange innlegg på å gjenta spørsmål om hva det er jeg prøver å si). Men jeg synes det må være lov å påpeke, at man ikke skal vri dét at folk pekte på løgner blant formidlingen, til å dreie seg om et ønske om å underdrive det som faktisk skjedde.

Du spør om ting som burde fremgå om du leser utvekslingen, der er konteksten til hvorfor jeg fokuserer på dette forklart, der finner du også adjektiver jeg har brukt om det som faktisk skjedde.

Fordi det ble fremsatt påstander om at fokuset den gang var på å nedsnakke angrepet, når det dreide seg om å tilbakevise påstandene om alle de halshuggede babyene osv.

Selvsagt, men såvidt jeg husker var dét hva innsigelsene på forumet rundt 7. Oktober hovedsakelig dreide seg om i samtid.

Det vár falske påstander som ble fremmet om 7. Oktober, også her inne, de tilbakeviste påstandene om avkappede baby-hoder, brenning av babyer, og baby i ovnen. [...]But amidst this flood of accounts of murder, looting and mutilation, one rumor took on extraordinary proportions: 40 decapitated babies were allegedly found in the Kfar Aza kibbutz, one of the communities most impacted by the attack. This story, and its variants, went viral like never before, going as far as being mentioned by the White House. However, in the horror of this massacre, in which 38 minors including two infants were killed, there were never 40 decapitated babies. Not in Kfar Aza nor in any other kibbutz, the Israeli government press office confirmed to Le Monde. [...]Findings reveal Israel’s production of atrocity propaganda, systematic efforts to dehumanize Palestinians, and organized campaigns to undermine humanitarian organizations. The study demonstrates how disinformation is modulated by geopolitical actors, media outlets, and tech platforms, which act as selective amplifiers within the broader technopolitical landscape. The research situates this alethocide within the context of settler colonialism and epistemic violence, arguing that disinformation serves not just to mask violence but to actively construct alternative realities that legitimize genocide. Jeg sier ikke noe av dette for å undergrave alvorligheten i angrepet 7. Oktober, det er grusomt helt uavhengig av løgnene IDF spredte i kjølvannet, jeg inkluderte hvordan angrepene er grusomme i posten hvor jeg redegjorde for Israels folkemord mot Palestinerne på Gaza: [...]Recognising that, since the horrific Hamas-led attack of 7 October 2023, which itself constitutes international crimes, the government of Israel has engaged in systematic and widespread crimes against humanity, war crimes and genocide, including indiscriminate and deliberate attacks against the civilians and civilian infrastructure (hospitals, homes, commercial buildings, etc.) of Gaza, which, according to official UN estimates, at the date of this resolution, has killed more than 59,000 adults and children in Gaza.

Jeg så endelig The Drama igår, synes den var mer underholdende og morsom enn mange andre relasjonsdramaer der konflikten er tematikken, det er vel Borglis evne til å fremstille selv tunge temaer på en litt komisk eller lettbent måte.

Ja-nei, det mente jeg ikke antyde. (Selv om temaet jeg kommenterer på er andelen barn i rettsvesenet i USA som har vokst opp med en form for trauma) Det jeg vil frem til er at man ikke kan forvente at foreldrene har innsikt i alt barnet går i gjennom. Eller man kan, men det er ikke nødvendigvis realistisk. Jeg tror ikke jeg er alene om å ha skjult ting for foreldre, uten at jeg tenker at de mislykkes som foreldre for å ikke ha avslørt at jeg skjulte noe.

Veldig fornøyd med at O Agente Secreto er akkurat så fornøyelig som folk påstår. En uvanlig film om nasjonale og personlige minner og deres iboende utfordringer som sensur, hukommelsessvikt og mytologisering. Bakteppet er Brasils millitærdikatur, og mer enn det vil jeg egentlig ikke si, da filmen har det så gøy med å avsløre alle detaljene den bærer på. Den kan minne litt om Sopranos i sin iver etter å subversere filmkonvensjoner og formidle en fortelling uten å plassere seeren i den allvitende posisjonen man er så vant med, her er livets kaos invitert inn på skjermen med alt det innebærer av usikkerhet og uforløsning.

Det er din antagelse, forskningen du refererer til (fremdeles ingen link til selve forskningen?) forteller oss at 90% av barn i USA som havner innen rettsvesenet har opplevd en form for traume i oppveksten. Hvor mange som har opplevd foreldresvikt sier den ikke noe konkret om, utover å peke på at det er mange. Jeg er ikke uenig i at foreldresvikt sikkert utgjør en stor andel, men du kan ikke bruke funnet ditt på den måten du forsøkte. Problemet her er ikke fravær av eksempler, jeg forstår hva du mener, men at du tar disse 90% og erklærer dem til å gjelde seg om foreldresvikt. Et åpenbart problem med eksempelet ditt er at foreldrene må ha kunnskap også om ting fks. onkelen skjuler, for å kunne skyldes det å tro at onkelen var til å stole på. Du kan selvsagt fortsette denne tankerekken ned i det absurde å si det er uansvarlig av foreldrene å la onkelen passe barna dersom de ikke er 100% sikre på at han skjuler noe, og at det likevel er deres skyld dersom de trodde de var 100% sikre bare for å få sin overbevisning motbevist. Det er jo til syvende og sist foreldrenes skyld at barna er født, så hvorfor ikke klandre dem for absolutt alt som skjer med barnet etter dét? Du må gjerne mene det, men jeg synes det blir overdrevent kategorisk og teoretisk. Dersom et barn blir utsatt for rasisme på bussen til vei til skolen, vet jeg ikke hvordan foreldrene skulle gardert seg for det. Jeg mener Leticia har et poeng når hun peker på at ikke alle traumer kommer hjemmefra, samtidig som vi også sikkert kan enes om at mange gjør dét. Jeg synes ikke argumentasjonen din vinner noe på å doble ned på dette med foreldrenes klandreverdighet i enhver situasjon, tvert imot synes jeg du forlater en realistisk verden til fordel for en helt teoretisk. Du ignorerer skammen som kommer med fks. mobbing, det er ikke uvanlig å skjule overgrepene fra foreldre og lærere, som en beskyttelsesmekanisme blir mobbingen mindre ekte jo færre som vet om den. Og da kan du følge opp med at foreldrene skulle oppdratt barnet bedre, slik at de ikke utviklet skam, eller enda bedre; oppdratt dem så bra at de ikke blir mobbet, men det er der jeg mener man går over til en fantasi.

Legg gjerne ved link når du henviser til forskning. Disse 90% det refereres til, har opplevd en form for traumatisk hendelse i oppveksten. Jeg fant forskning referert til av FBI som var av samme oppfatning: [...]Additional research concluded, “90 percent of juvenile offenders in the United States [have experienced] some sort of traumatic event in childhood, and up to 30 percent of justice-involved American youth…meet the criteria for post-traumatic stress disorder due to trauma experienced during childhood. Altså har barn som havner i rettssystemet i 90% av tilfellene opplevd et eller annet trauma i oppveksten (30% opplever PTSD). Jeg får inntrykk av at du tar disse tallene til inntekt for foreldres feiling, det sier ikke utsagnet du refererer til noe om, det bemerker bare at det er et høyt antall (a very high percentage). Denne høye prosentandelen kan selvsagt være på 90% men det er ikke hva utsagnet ditt refererer til når de oppgir en prosentandel (prosentandelen går på høyt tilfelle av traume i oppveksten).

Hvorfor gjentar du dette med klipp & lim som om det var noe diskvalifiserende, dersom jeg bare skulle påstått ting og gjort meg selv til en autoritet uten noe mer legitimitet enn at jeg fant det for godt, ville vi bare presentert hverandres synspunkt og vært uenige, det er derfor jeg klipper inn hva som faktisk er definisjonene man måler et folkemord utifra, og hvorfor Israels krig mot Gaza ifølge legitime og annerkjente eksperter kvalifiserer. Alle kan ha en mening de mener er riktig, men hvis vi skal diskutere dette med folkemord, er det helt meningsløst dersom vi bare skal ta utgangspunkt i egen ignoranse. Defleksjonene du foreslår er ikke engang relatert til noe av det jeg nettop klippet & limet, folkemordsdefinisjonen påvirkes ikke av momentene du trekker frem. Og sjokk at du mener begrepet utvannes fordi det ikke stemmer overrens med dine antagelser om hva det innebærer.

[...]In the present Convention, genocide means any of the following acts committed with intent to destroy, in whole or in part, a national, ethnical, racial or religious group, as such: Killing members of the group; Causing serious bodily or mental harm to members of the group; Deliberately inflicting on the group conditions of life calculated to bring about its physical destruction in whole or in part; Imposing measures intended to prevent births within the group; Forcibly transferring children of the group to another group. Folkemord-definisjonen krever ikke at hele befolkningen er utryddet, men at en substansiell andel av gruppen er ødelagt (som presenterer en utfordring når det kommer til å definere hva en substansiell andel utgjør), denne andelen kan bestå av et generelt utvalgt av befolkningen, eller prominente lederskikkelser. Er en substansiell andel 71,667 døde? (Et tall som det Israelske millitæret har akseptert), dette antallet er visstnok mennesker som er drept som et direkte resultat av Israels angrep (siden oktober 2023), og inkluderer ikke folk begravet under ruiner, eller dødsfall som følge av sult, og utgjør antagelig et beskjedent estimat. [...]the UN estimates that, by Feb 29, 2024, 35% of buildings in the Gaza Strip had been destroyed, so the number of bodies still buried in the rubble is likely substantial, with estimates of more than 10 000. Rapporten melder om 171,000 skadde, 9,1 millioner på flukt, og at 90% av sivil infrastruktur er ødelagt (siden oktober 2023) Er det tilstrekkelig mental og/eller bodily harm for å oppfylle FN's definisjon av folkemord? Eller bør man legge til seksuell vold, tortur, og systematisk kjønnet vold? (Sistnevnte rapport tar også for seg hvordan dette (i tilegg til ødeleggelsen av en fruktbarhetsklinikk) kan kvalifisere til folkemord gjennom å forhindre fødsler). Eller er det hvordan matsikkerheten på Gaza er godt under et nivå som er mulig å overleve på, som vil være avgjørende? For å svare mer direkte på spørsmålet ditt, så er det fullt mulig at dette kvalifiserer som et folkemord, selv om det går sakte, hvor målrettet og effektivt man ødelegger en befolkning er selvsagt relevant, men det at det skjer over en lengre tid er ikke i seg selv diskvalifiserende for hvorvidt det utgjør et folkemord (du finner flere eksempler på slow genocide). Den indiske befolkningen vokste i 1943 til tross for hungersnøden i Bengal, Uyghur-befolkningen øker til tross for et mulig folkemord. Selv om det kanskje er nærliggende å se for seg at folk vil avstå fra å få barn under slike forhold, er ikke det nødvendigvis tilfellet, uten at det dermed bør tas til inntekt for at folkene ikke lider, eller motbevis for et folkemord. Jeg er ikke så sikker, det er mulig handlingene kvalifiserer til folkemord. FN's spesialkomité for nettop det spørsmålet kom frem til at handlingene kvalifiserer til folkemord: [...]Our findings conclude that Israel’s methods of war align with the characteristics of genocide. FN's commission of inquiry kom til samme konklusjon: [...]Israel has committed genocide against Palestinians in the Gaza Strip, the UN Independent International Commission of Inquiry on the Occupied Palestinian Territory, including East Jerusalem, and Israel said in a new report today. Verdens største samling akademikere på temaet folkemord.. [...]Recognising that, since the horrific Hamas-led attack of 7 October 2023, which itself constitutes international crimes, the government of Israel has engaged in systematic and widespread crimes against humanity, war crimes and genocide, including indiscriminate and deliberate attacks against the civilians and civilian infrastructure (hospitals, homes, commercial buildings, etc.) of Gaza, which, according to official UN estimates, at the date of this resolution, has killed more than 59,000 adults and children in Gaza. I tilegg til Amnesty, leger uten grenser, B'Tselem, Physicians for Human Rights, den internajsonale føderasjonen for menneskerettgheter, stater, med fler. Fra B'Tselem: [...]In examination of Israel’s policy in the Gaza Strip and its horrific outcomes, together with statements by senior Israeli politicians and military commanders about the goals of the attack, leads to the unequivocal conclusion that Israel is taking coordinated, deliberate action to destroy Palestinian society in the Gaza Strip. In other words: Israel is committing genocide against the Palestinians in the Gaza Strip.  Utover at du tror stort folketall, eller noe med Iran har noe å gjøre med det mulige folkemordet på Gaza, hva er det du baserer deg på når du konkluderer med at noe folkemord er det ihverfall ikke?

Det hvite hus lanserer sin nye counter-terrorism strategi, hvor det viser seg at høyreekstremisme (til tross for å være grupperingen som står bak majoriteten av terror-angrep i USA) ikke vurderes som et problem, istedet melder rapporten at USA vil finne deg og drepe deg dersom du er anarkist, støtter transpersoner (på en radikal måte), eller er antifascist. (teksten er flyttet fra sitt opprinnelige avsnitt og plassert mot slutten, hvor drapstrusselen formuleres)

Den hvite rase er i fare!

Ja, jeg ville også sett den originale, Tarkovsky har lagt inn en lang bilsekvens i introen, og mener selv at det er nominatoren som skiller dem som vil like filmen fra dem som ikke vil det, hvis du sovner eller blir irritert av bilsekvensen er kanskje Clooney-versjonen bedre.

Hvit supremasisme har alltid matet seg selv med en forestilling om at den såkalte hvite rasen er i fare og må beskyttes. [...]The Euro-American far-right represents a highly diverse political movement comprising numerous ideological tendencies. It includes the European New Right, the US ‘alt-right’ and ‘alt-lite’, far-right accelerationism, traditionalism, and new forms of political misogyny. Despite the diversity in ideas and activities, this article argues that an overarching theme of the ‘fear of white extinction’ travels across and animates each major contemporary far-right tendency.

Bassam Hussein ér anmeldt, og selv om uttalelsen og forsåvidt hele foredraget ikke imponerte meg, synes jeg ikke det bør være forbudt å forsøke formidle angrepet slik han gjør (han sier selv at utsagnet ikke er ment som en etisk eller moralsk vurdering av voldshandlinger, og at han personlig ikke anser 7. oktober som en seier eller triumf, men bruker utsagnet som et forsøk på å forklare perspektivet til et okkupert folk). Her er et eksempel jeg litt tilfeldig drar ut av hatten (eller baken?): Og jeg trekker ikke frem dette eksempelet for å invitere til hva som er forskjellen i tid, sted, og kontekst, men i en foredragskontekst håper jeg å kunne trekke frem dekningen av atombombingen av Japan, uten å selv bli anklaget for å være hen som har laget den tegningen der. Men det er kanskje en dårlig idé å i det hele tatt svare på denne whataboutismen, disse sakene har veldig lite til felles, og jeg bidrar kanskje til å legitimere en sidestilling av dem ved å svare lengere på det.

[...]The 1921 Bethelsdorp Settlement Act is perhaps the most ludicrous inclusion on the list. Long dormant and irrelevant, the Law Commission recommended its formal withdrawal a decade ago. Then there is the Deeds Registries Act, which the list says was “racialised” in a 2024 amendment and which Van Staden now labels “the 2024 Group Areas Act”, comparing it to one of the most damaging and discriminatory apartheid laws. The sole reference to race in the act is to empower the registrar to record the demographic details of a land purchaser, such as race, gender, citizenship and nationality, “for statistical and land audit purposes only”. The government would be remiss if it did not collect this information and there is no suggestion that the law is discriminatory in any way. The 1997 SA Institute for Drug-Free Sport Act does not mention race, but is on the list because it says that in making appointments to the board, the minister shall “take into account guidelines or policies to promote equity, representivity and their redress in sport”. Given this country’s long history of discrimination in sport and ongoing inequality in sporting opportunities, this seems a very mild attempt at redress. The 1997 Lotteries Act is on the list because “applicants for licences must show clear and continuous commitment to the advancement, upliftment and economic empowerment of persons disadvantaged by discrimination”. It does not say race, but allows for any form of discrimination — perhaps including Afrikaners who consider themselves unfairly treated. The 1998 Marine Living Resources Act has as one of its aims “to address historical imbalances and achieve equity in the industry” and creates a Fishing Transformation Council “to achieve fair and equitable access” to fishing rights. Again, those who drew up the list reject even the most benign attempt to achieve equity and correct imbalances. The 1998 National Water Act states a number of times the need to “redress the results of past race and gender discrimination”. It is interesting that the compilers of the list ignore attempts to address other forms of discrimination, like gender. I had to search carefully through the 1998 National Libraries Act to find a reference to race. There are none, but Van Staden tells me that the problem lies in the section that says that in making appointments to the board, the minister “must apply the principles of transparency and representivity”. How, you might ask, does race come into the SA Weather Services Act of 2001? It seems that the problem is that the minister is required to ensure that the board is “broadly representative of South African society” and must “set policy for recruitment, training and transformation of the Weather Service”. I could go on through the list of laws, but it is clear that many of the so-called “race laws” do little more than promote inclusivity and representivity — hardly a surprise in a country where until recently most of these positions were reserved by race and gender.

Du ser det, men du feiler å se hen lister opp åtte? [...]I chose eight laws listed as “operative” and “racial” and examined them closely. I found long-redundant laws, some that make no mention of race, some that mention race only to prohibit discrimination and some that allow for no more than recording demographic details. While there are a few that could arguably be labelled “racial”, such as the Black Economic Empowerment legislation, the claim that there are 142 active race laws is a serious distortion. The list says more about its compilers than about the country, in that it reflects an ideological rejection of inclusiveness, representivity, anti-discrimination and any attempt at redress of South Africa’s racial and gender history. Her er et intervju med Anton Harber som diskuterer påstanden ytterligere: [...]AfriForum has been citing the figure, which has been echoed by right-wing media, and even Elon Musk. However, experts argue it misrepresents policies aimed at redress and inclusivity, and is wholly misleading. Professor Anton Harber from the Campaign for Free Expression discussed this with eNCA.

Jeg har lenket til artikkelen inni brakettene.

[...]It's grossly dishonest to claim South Africa has more race laws than ever before The claim that South Africa has 142 active racial laws on the statute books is seriously misleading, containing many laws that can only be seen as race-based through deeply ideological eyes. The claim originates in an SA Institute of Race Relations website, based on research by rightwing commentator Martin van Staden. But even a quick look at his list makes it clear that it is seriously misleading, containing many laws that can only be seen as race-based through deeply ideological eyes. Musk has retweeted the 142 race laws claim to his 220 million followers on X. I could go on through the list of laws, but it is clear that many of the so-called “race laws” do little more than promote inclusivity and representivity — hardly a surprise in a country where until recently most of these positions were reserved by race and gender. There is another critical difference between today’s laws and apartheid law. Under apartheid, racial categorisation was imposed by law and implemented forcibly by low-level bureaucrats. The current law is based on self-identification — a very different treatment of race. Also, today’s laws are governed by our Constitution, which outlaws discrimination unless it is done for the purpose of redress for historical inequities. Anything that goes beyond that is subject to judicial scrutiny. All of which adds up to the fact that to say that we have more race laws than ever before is grossly dishonest.

Første mai dreier seg ikke utelukkende om innenlands arbeiderrettigheter, den ble stiftet som en internasjonal demonstrasjonsdag, det er helt naturlig og forventet at dagen også brukes til å markere solidaritet med folk som lever under okkupasjon, eller apartheid. [...]Den internasjonale arbeiderkongressen møttes i Paris i 1889 for å stifte Den annen Internasjonale. Etter forslag fra de fagorganiserte i USA ble 1. mai vedtatt som demonstrasjonsdag. Dette hang sammen med at politiet 4. mai 1886 skjøt og drepte fire demonstranter under en generalstreik i Chicago, der kravet var innføring av åtte timers arbeidsdag. Denne streiken hadde begynt 1. mai. Disse hendelsene minnes i dag som første mai eller arbeidernes dag i de fleste industrialiserte land. Fra Norge deltok Carl Jeppesen, som sørget for at denne dagen ble valgt også i Norge. Dagen ble første gang feiret i 1890 som arbeidernes egne internasjonale kamp- og festdag. I en litt pussig tvist, ble landet som ga opphav til den internasjonale demonstrasjonsdagen, utrygg over det sosialistiske anslaget i markeringen, og erstattet den med en lojalitets-dag. Det er kanskje denne vendingen som har gjort det en vogue blant visse borgerlige grupperinger å indigneres over dagen, og ønske den tilbake til en vanlig arbeidsdag. [...]Til tross for at feiringen av første mai har sitt opphav i USA, kom feiringen av arbeidernes dag under den kalde krigen til å bli betraktet som «uamerikansk» av flere. Dette hadde sammenheng med dagens betydning for den kommunistiske østblokken. I juli 1958 signerte president Dwight D. Eisenhower en resolusjon som skulle gjøre første mai til «lojalitetsdagen» snarere enn en dag for solidaritet med arbeidere i alle land.

Milde måne..

Vann er blant alternativene du ikke drikker?!