Atib Azzad

Hvis man skiller mellom skogen som er naturskog, altså et sammensatt, artsmangfoldig, helhetlig, selvregulerende, bærekraftig økosystem med treplantasjer som flatehugges, så utgjør førstnevnte ca 30 prosent av skogarealet i Norge. Totalt sett foregår det avskoging. I snitt mister vi flere titalls kvadratkilometer skog hvert eneste år på grunn av nedbygging til veier, næringsparker, hyttefelt og boligfelt, og når skog snauhogges for å legges om til landbruk. [...]Skogen er det økosystemet i Norge som sliter mest. Forskere tror situasjonen bare vil bli verre i årene som kommer. Det betyr at vi ikke kan være sikre på at skogen vil fortsette å gi oss alle de tjenestene den gjør i dag, som rent vann, oksygen, CO2-lagring og levesteder for tusenvis av arter. Både dagens skogpolitikk, utbygging og klimaendringer bidrar til dette.

Det er jo litt morsomt hvordan filmen ser ut fra ulike ståsted. For jeg opplevde ikke at left terrorister ble romantisert, tvert imot, lederen for organisasjonen Leo var en del av så ut til å være modellert delvis etter Assata Shakur, men bare helt overfladisk, innholdsmessig var hun mest av alt sexfokusert, og hele gjengen hennes (jungle pussy og alle de der) var like substansløse fra et radikalistisk perspektiv (i et Hollywood-filmhistorisk perspektiv er det også tradisjon for å overseksualisere og dehumanisere svarte kvinner). Og det er jo greit for min del at Paul Thomas ikke ønsket å romantisere disse aktivistene, han romantiserer vel sjeldent sine karakterers motivasjoner og handlinger uansett? Også synes jeg det er rart du ønsker deg en slags moralsk likestilling av aktivister og det du kaller rike kkk-rasister. De to gruppene er så ulike i innhold at jeg ville funnet det moralsk forkastelig å forsøke sidestille dem. Eller tenker du at Black Panthers er det samme som Klu Klux Klan? Uansett.. Moraliserer vel filmen like lite over denne hemmelige hvite supremasist-gruppen som aktivist-gruppen, de røper sine ståsteder og moral i egen dialog, uten at filmen mener noe ekstra om det, akkurat som de andre. Hvis du ønsker deg at filmens skurker var noen helt andre, ønsker du deg en annen film. Også ville jeg evt gått litt i meg selv dersom du ble støtt på vegne av at hvite supremasister fremstilles som skurker. Den eneste gruppen hvis aktivisme filmen plasserte i et godt lys er Benicio Del Toros flokk, de var godt organisert og kapable.

Ja, det er kritikken min av woke, det er et paraplybegrep som såvidt jeg kan se er en samling av ting man har registrert at mange reagerer på (ofte ting som representerer et avvik fra en tradisjon) fks. en kvinnekarakter der man forventet en mannekarakter, fks. en karakter med mørk hud der man forventet en karakter med hvit hud, fks. en transperson der man forventet en cisperson, osv. Kort sagt alt som utfordrer en hvit mannlig cis normal. Jeg mener ikke representasjon eller utfordring av tradisjoner automatisk er bra i seg selv, samtidig det samme er sant motsatt, det er ikke iboende dårlig heller, særlig mener jeg at det å åpne for større inklusivitet ikke innebærer anti-hvithet slik det tidvis foreslås her inne. Jeg opplever begrepet som et propaganda-begrep, hvor fiendebildet er det samme som før, mennesker som bør plasseres lavere i en sosial pyramide(eller ikke eksistere i hierarkiet overhodet), ifølge de som tror på slikt. På samme måte som jeg annerkjenner at mange Tyskere helt sikkert var irritert over overrepresentasjon av jøder i bankvesenet, rettferdiggjør ikke denne irritasjonen, eller det faktum at de faktisk vár overrepresentert, narrativet som ble konstruert av nazi-regimet som dyrker denne irritasjonen videre til forestillinger om jødisk verdensherredømme, og Tyskere som tapere dersom de ikke kjemper mot denne fantasien.. For overrepresentasjon i bankvesenet, gitt at det er et problem, er en en tilstand som har en årsak, hvor man helt sikkert kan drøfte hvilke reguleringer som må på plass, og hvilke årsaker som har ført til det, og hva man evt kan gjøre for å forhindre samme tendens, kort sagt drøfte problemstillingen, se hvorvidt det er et problem, og hva som evt kan gjøres for å utbedre, i kontrast til å bruke dette som bevis på dolkestøtmyter og alle disse fantasiene nazistene levde for. ...Hvor paralellen fks. kan være transpersoner i idrett, man kan sikkert snakke om det og finne ut av om det er et problem og hva som bør gjøres, ikke lage en hel persondyrkekult rundt det at det eksisterer transpersoner i idrett og bruke det som påskudd for å fremme narrativer om en pride-mafia som groomer barna våre.

Jeg kan si meg enig i at det ikke nødvendigvis umiddelbart er helt enkelt å definere fascisme, men ville samtidig påståd det er klarere i innhold enn hva woke ér. Et fellestrekk som går igjen for alle fascistiske bevegelser er en tro på en hierarkisk modell, som gjerne fører til at ting som demokrati og menneskerettigheter blir til hinder, og én sterk leder, totalitarisme, og ensrettet informasjonsflyt er å foretrekke, det må gjerne iverksettes et narrativ og løfte om en retur til en romantisert fantasi-fortid for å rettferdiggjøre innføringen av autokrati, også innebærer vanligvis denne dyrkingen av et hierarki at man trenger en fiende å klandre for hvorfor ting ikke allerede er som denne imaginære fantasitiden man forgifter følgerne sine med. Det er kort sagt gjerne urovekkende når folk bruker altomfattende paraplybegreper som fiendebilder, som ikke gir så mye mening utenfor sirklene de dyrkes í.

Jeg vet ikke hva du mener med ivrig på rasefronten, men jeg opplevde Ari Asters Eddington som litt lignende.

Veldig imponert over Ølhunden Berit, synes den klarer å løfte frem tematikken, på en måte som verken føles belærende eller simplistisk, svært godt skuespill, fotografering, og skriving. Jeg ble veldig rørt flere ganger, rørt til tårer som en kjerring, men heldigvis viste serien meg at det var greit så jeg slapp å sitte tilbake med skammen. Tenker at serien forsøker, og kanskje lykkes med å bygge bro mellom polariserte grupper? Jeg er i alle fall veldig spent og nysgjerrig på hvordan brukere som ville beskrevet seg som mer konservative og mannosfære-baserte, opplevde serien, føltes den autentisk i sin gjengivelse av Tom og Audun, tilførte den noe til diskusjonen, er det mulig å oppdage seg på nytt slik Tom gjorde?

Takk som stepper inn, informativt innlegg, synes du det ble mindre rart nå Maabren?

Veldig positivt du endelig inkluderte en kilde for påstandene du fremmer, også veldig negativt at kilden er søppel:

Jeg forstår ikke hvorfor du formulerer det som seksuelle fantasier heller, kritikken her handler om fysiske forhold som menneskesmugling, overgrep, og prostitusjon av mindreårige.

Sikkert, det er en utbredt misforståelse, jeg antar den kommer av Marx' opium of the people-sitat, bolsjevikenes strid mot tsar keiserdømmet, og USA's behov for å definere seg som det motsatte av Sovjet. Først er Marx' sitat et nokså misforstått ett, sammenligningen med opium menes antagelig ikke spesielt nedsettende, opium var hovedsakelig lovlig da Marx skrev dette, og annerkjenner religionens rolle som smertelindrer for et folk som lider og meningsbærer for de fremmedgjorte masser: Religion is the opium of the people. It is the sigh of the oppressed creature, the heart of a heartless world, and the soul of our soulless conditions. Det er et utsagn av en sekulær humanist fremfor en troende mann, men likevel er det et utsagn som ser en mening i religion, særlig for et folk som lider av fremmedgjøring, slik han argumenterer for at folket gjør. Jeg er likevel ikke kjent med noen kommunistisk doktrine som mener det er en dårlig idé å holde stat og kirke e.l. separert, uten at det gjør kapitalismekritikken utpreget anti-religiøs. Tsar Nikolaj II representerer hvordan religion kan brukes for å holde folket fanget, og kue dem med løfter om gaver i etterlivet fremfor i dette livet, som åpenbart er en driver for fremmedgjøring. Dette er jo ikke en kritikk av religion i seg selv, men hvordan maktinstutisjonene bruker religion for å konsolidere makt. USA har muligens vært den største driveren for idéen om kommunisme som noe utpreget anti-religiøst, og dermed fremhevet sin egen trosdyrkelse som en anti-tese til kommunisme, og når man ser overgrepene gjort mot religiøse instutisjoner, følgere og ledere i Sovjet er det forståelig at man kan komme til å tro at dette er en iboende kvalitet for kommunismen, fremfor en kvalitet ved Sovjet (som så mange andre misforståelser). Det er ikke dermed min påstand at det er noe utpreget religiøst ved kommunisme, men det er ingen dogme som sier at man ikke kan være religiøs, Ho Chi Minh var religiøs, flere av Jesuittene i sør-Amerika var kommunister og sosialister, Malcolm X og Gamal Abdel Nasser var muslimer, Ber Borochov var jødisk marxist-zionist.. Dette er ikke noen utfyllende liste, men hvis påstanden er at ateisme er en forutsetning for kommunisme er det vel tilstrekkelig for å tilbakevise den.

Haha, ja, jeg så for overfladisk og antok det var Terminator, siden konserten var døpt Terminator fest, men gjenkjenner det som They Live når du peker det ut for meg. At høyrekstreme har trykket Ted Kaczynski til sitt bryst er også noe jeg stusser over, ja han skrev innledningsvis masse surr om venstresiden i manifestet sitt (som Breivik approprierte, men erstattet venstresiden med kulturmarxister og multikulturalister) men tok samtidig avstand fra fascisme og nazisme. Men når en transallegori skrevet av to transkvinner kan approprieres til reaksjonære guttosfærer, så er det kanskje irrelevant hva verkets intensjon har uansett.

Antirasistisk senter er ferdig med sin rapport om organisert høyreekstremisme/hvit supremasisme. Rapporten dokumenterer hvordan et nazistisk miljø forsøkte å etablere seg gjennom en konsert, hvem som sto bak, hvordan nettverkene fungerer, og hvordan et samlet fellesskap av lokalsamfunn, organisasjoner og enkeltpersoner presset dem ut i isolasjon. Rapporten viser hvordan slike arrangementer brukes som møteplasser for rekruttering og nettverksbygging. Rapporten viser at motstand virker. Den viser hvor sårbare disse miljøene faktisk er når de blir synlige. Og den viser at fellesskap og organisert innsats kan presse fascismen tilbake. [...]Høyreekstreme miljøer er ikke et fjernt fenomen som kun eksisterer i andre land. De er til stede her i Norge, i ulike former og med ulik synlighet, men med ett felles mål: å spre ideologi basert på rasisme, hat og vold. Disse miljøene opererer både åpent og i det skjulte, gjennom sosiale medier, konserter, organisasjoner og nettverk som krysser landegrenser. Deres aktiviteter utgjør ikke bare en trussel mot enkeltpersoners og utsatte gruppers sikkerhet, men også mot samfunnet.

Men er det egentlig noe som tilsier at man skal forvente integritet eller moralske overbevisninger fra noen i Trumps regjering, de er vel nettop valgt fordi de har evne til å snu kappen etter vinden og slikke maktens støvler uavhengig av noen større ideologi. Disse menneskene er først og fremst sjarlataner, se på hva de gjør, ikke hva de lyver om å bry seg om.

Jeg husker ikke om det har vært tatt opp, men for en fantastisk serie the chair company er?! Serien er skrevet av Tim Robbins, og Zach Kanin, som blant annet har sammarbeidet om I think you shoud leave, så den ivaretar Tim Robbins absurdistkomiske rytme, men plasserer den inn i et langformat hvor de bisarre elementene lar seg granskes i en realistisk setting, som en sketch som ikke slutter etter punchlinen, hvor grensene mellom det rasjonelle og det sinnsvake hele tiden utfordres, og tilbyr en thrillerkomedie hvor begge sjangrene fungerer sammen fremfor å bare bytte på å vektes. Serien minner en del om filmen Friendship i tone der også komedie blandes med noe mer ubehagelig og realistisk, regissøren Andrew DeYoung regisserte også første episode av The Chair Company. Den minner meg også litt om Nathan Fielder og Benny Safdie sammarbeidet The Curse, som jeg skal fortsette å ta opp til noen annerkjenner hvor fabelaktig serie det ér.

Det er jo gjerne ikke rasjonelle vurderinger som ligger til grunn for innmeldelse i slike personkulter, snarere at kulten har lykkes i å overbevise en om at det er en slags trussel utenfra, gjerne en eller annen elite som forsøker forlede vanlige folk, og at denne sterke lederen er den eneste som kan gjenføre tilstanden til en eller annen fantasitilstand man har drømt opp. Antonio Scurati har beskrevet den demokratiske sosialismen som håpets ideologi, og at håpet kun har en tilstand som er sterkere; Frykten. Frykten for andres håp, påstander om at andres håp vil holde deg nede, hindre deg tilgang, hindre deg frihet, hindre deg trygghet, dersom man lykkes i å samle seg en gruppe rundt denne frykten hevder Scurati alt som gjenstår er å omdanne frykten til hat, transformere følelsen av regresjon, depresjon, og avmakt til aggresjon. Etter i årevis å ha messet vær redd, for det lille og det store borgerskapet, er tiden inne for å rope, ikke vær redd, hat! Hat din fiende og dyrk din beskytter!

Når jeg skriver ingen større iboende konflikt mellom deres trosretning, enn det er mellom andre trosretninger, er det for å ta forbehold om at det har vært konflikter, men at det ikke er noen automatikk i at muslimer må være i konflikt med jøder som følge av interne teologiske motsetninger eller formaninger i noen av tekstene. Svært mange av dagens konflikter startet med jødisk innvandring til Palestina, andre konflikter har eldre opphav. Dette var men som en protest og korrigering til de som hevder muslimer er dømt til å være i konflikt med jøder på grunn av tekstene deres.

Jøder og muslimer har lang tradisjon for å leve sammen, det er ikke automatisk noen større iboende konflikt mellom deres trosretning, enn det er mellom andre trosretninger. Konflikter handler i langt større grad om kontemporær politikk [...]Early Islamic history reveals an inclusive community of believers encompassing pious Jews and Christians, challenging modern perceptions of inherent antagonism. The article examines the evolution of these relationships, noting significant changes influenced by political dynamics. [...]for over 1,400 years, Muslims and Jews have recognised that they have much more in common with each other than they have differences, and have been able to coexist and thrive.

Palestinakommiteen feiret Hanukkah med Jødiske Stemmer for Rettferdig Fred i Oslo i går: [...]Det er godt å komme sammen her i dag og få markere Hanukkah med dere og vise at vi står sammen i kampen for frihet og for at alle barn skal få leke og leve i fred. Hanukkah feirer motstand og frigjøring og symboliseres med lys. Og vi trenger lys i mørket. Det forferdelige angrepet på Bondi Beach i Sidney rammet både den jødiske minoriteten i Australia og her hjemme i Norge. Antisemittisk vold må bekjempes og majoritetssamfunnet har et ekstra ansvar for at minoriteter ikke skal være utsatt. Kampen mot antisemittisme og bevegelsen mot folkemordet i Gaza er basert på de samme verdiene. Like rettigheter for alle er grunnpilaren i vårt engasjement. Og vi trenger samhold og solidaritet når minoriteter blir utsatt for hat og trusler bare på grunn av sin bakgrunn, hvem de elsker eller sin tro. Polarisering og hat dreper, det har vi sett her hjemme og ute i verden. Alle som deltar i det offentlige ordskiftet har et ansvar for å motvirke det. Da trenger vi lys, slik de vi tenner her i dag og slik vi skaper lys i mørket når vi står opp for rettferdighet og fred hver dag. God Hanukkah feiring til dere alle.

Matias Faldbakken, Karl Ove Knausgård, Jon Fosse, eller Maja Lunde er kanskje blant norske kontemporære som kan levere på en måte som lever opp til Dostojevskij, og Joyce? Ellers liker jeg godt Amalie Skram og Hamsun (som allerede nevnt). Siden hun er i 13-års alderen er hun kanskje allerede kjent med forfattere som Oliver Lovrenski og Maria Navarro Skaranger, som leker seg litt mer med språkkonvensjoner og blander norsk og engelsk i større grad? Hun virker jo uansett ganske engasjert og talentfull, Crime & Punishment er ganske krevende lesning, dersom hun bare ønsker å forfølge internasjonal litteratur, og ikke helt ser kvaliteten i den norske, er det også en helt legitim holdning, det er ingen automatikk i at norsk litteratur lever opp til de virkelig store verkene, kanskje har hun helt rett i sine observasjoner?

Jeg stiller meg bak Antirasistisk senter:

Hadde Islam vært driveren skulle man vel angrepene vært mye mer konstant også, ikke korrelert med konflikter, krig, okkupasjon, kupp, ran, osv. det er nesten som om reaksjonene på desperasjon er universelt menneskelige og muslimer ikke er de andre. Her er de mest grunnleggende faktorene som bidrar til ekstremisme, fra rapporten Radicalisation Awareness Network laget for Europakommisjonen: Stikkordet her er kombinert samspill, dersom man allerede er sårbar psykisk både medfødt og som følge av trauma, og kjenner på utenforskap, er det mulig å bruke religion, og/eller gruppedynamikk, for å radikalisere vedkommende, det var ikke kristendom i seg selv som radikaliserte Philip Manshaus, men en radikal doktrine av oss og dem, som bruker kristendom som påskudd og identitetsmarkør. En medelev forteller VG at Philip Manshaus forverret seg etter å ha oppdaget kristendom: [...]Den anonyme medeleven beskriver at han forandret seg gjennom skoleåret, og uttrykte innvandrings- og kvinnefiendtlige holdninger. I tillegg forteller hun at Manshaus ble kristen og begynte å lese Bibelen på biblioteket. Jeg tror det at han leste Bibelen forverret ting, for han ble helt oppslukt av den og forsvant mer og mer inn i en slags boble, sier hun. Men Cathrine Thorleifsson, forsker ved C-Rex, senter for ekstremismeforskning, mener kristendommen blir en overfladisk rasjonale for posisjonen man plasserer seg í: [...]Mange tar i bruk en form for identitærkristianisme – de kaprer kristne symboler og teologi til sitt formål. Hvis muslimer er fienden, må de selv være kristne. Det handler mer om tilhørighet enn om tro. Så er det ikke påstanden min at ingen terrorister er troende, jeg tror det er mange troende terrorister, skal man drepe seg selv for saken krever det selvsagt stor grad av tro, påstanden min er at religioner kan være nyttig i en radikaliseringsprosess, men ikke i et vakuum, og at religionen i stor grad er utbyttbar. Hvis jeg var bedre versert i religionsvitenskap kunne jeg kanskje gått inn på at det muligens er sider ved fks. Abrahamittiske religioner som er mer konfronterende enn fks. Brahmanistisk tradisjon, men jeg tror det er et ganske overflødig sidespor, da man bøyer religion og historie akkurat slik man trenger for sitt formål: [...]Noen av aktørene bruker et kristent verdenssyn, men de kombinerer det gjerne med fascistiske symboler og norrøn teologi, sier Thorleifsson. I et foruminnlegg skal Manshaus ha skrevet «Vallhall venter» – er det et eksempel på denne blandingen? Ja. Manshaus ser ut til å ha blandet memer fra inceltradisjonen, fra alt-rightgrupper, og referanser til hvit overmakt-ideologi om rasekrig. Han skriver at han ville bli utvalgt av Saint Tarrant, som refererer til massemorderen i Christchurch. C-REX-forskeren mener det ikke trenger å være kristendommen som har ført til radikaliseringen av Manshaus. Man kan «kidnappe kristendommen» når man først har sluttet seg til slike høyreekstreme ideer, sier Thorleifsson. [...]En stor spørreundersøkelse viser at muslimer verden over fordømmer vold som utføres i islams navn, og at de aller fleste muslimer i verden uttrykker støtte til demokrati som styreform. Ikke bare fordømmer nesten alle muslimer terrorisme og voldelig ekstremisme, men dette begrunnes ofte med at deres muslimske tro forbyr vold og terror. [...]For høyreekstreme grupper i Vesten i dag har muslimer i økende grad blitt sett på som hovedfienden. Frykten for islam og muslimer kalles islamofobi. Islamofobi skyldes gjerne at man tror at det å være muslim er det samme som å være en islamistisk ekstremist. Islam som religion blir dermed misforstått som en politisk ideologi. Så til et mulig forsøk på radikalisering fra denne tråden; videoen som ble linket til ganske umiddelbart etter tråden ble opprettet, er et klassisk startpunkt for høyreekstremisme, det nevnes i Vårt Land-artikkelen jeg lenker til: [...]Christchurch-gjerningsmannen dro historiske paralleller til korsfarerne, og til slaget ved Wien i 1683. De stiller seg i en slik kristen sammenheng, selv om de er sekulære i daglig praksis, sier Thorleifsson. Slaget ved Wien har vært et symbol for ytre høyre i Europa i lang tid, og inspirerte blant annet bloggnavnet til den høyreekstreme bloggeren Fjordman – Gates of Vienna. Videoen bruker faktisk gates of Vienna som kilde, og brukeren beskriver Islam som et problem som ble løst (med vold), og antyder at det er løsningen idag også.

[...]Pax Tube's video on the Crusades is rife with dishonest, anachronistic and ahistorical portrayals of these conflicts and events. Worse still, this particular distortion of history which frustrates theologians and historians, sees Pax Tube entering the company of some of the worst people to grace this Earth.

Jeg tror det er dit Peterson ønsker seg med å gjenta dette til det kjedsommelige, en femtitallsmodell hvor roller fordeles langs definerte forventninger til kjønn. Men det er ikke noe han ville sagt alt for tydelig eller høyt, så det er heller ikke noe jeg kan bevise, men slik jeg leser ham peker alle pilene ditover. Relatert til hva noen skrev på forrige side, vil jeg nevne at feministers ståsted ikke nødvendigvis er at det ikke er forskjell mellom kjønnene, men at man ikke skal fratas muligheter som følge av kjønn, og at mange av de markørene man forbinder med femininitet ikke automatisk kommer som følge av noen iboende biologisk komponent. Den eneste personen jeg har kommet over som ser ut til å mene at det ikke finnes forskjell mellom kjønnene, er hun som fremstilles til å mene noe slikt i det surret Harald Eia kalte Hjernevask.

Kvinner har vel i større grad opponert mot de tradisjonelle kjønnsrollene, og kanskje oppnådd større utrykksrom enn menn?

Altså problemet med å ta utgangspunkt i Peterson er at han bare kirseberplukker biter av forskning han kan bruke for å perpetuere denne kjønns-essensialismen han propaganderer. Det første man må ignorere for å støtte Petersons påstand er at skandinavia har flere kvinner i høyere statlige stillinger, som politikere, dommere, politi, osv. enn fks. USA hvor de ikke har iverksatt tiltak i samme skala. Altså et eksempel som viser til at større likestilling gir kvinner større tilgang og representasjon i stillinger de i mindre grad besitter i land som fokuserer mindre på likestilling. Og så må man late som likestillingstiltak vil påvirke kulturen i en slik grad at man kan avvise sosiale forhold og kultur i en slik grad at gamle kjønnsroller knyttet til arbeid ikke fremdeles preger folks valg. En person som har vokst opp med holdninger og eksempler som går på at bare kvinner jobber i barnehage, vil kunne oppleve misnøye ved å jobbe i barnehage som mann, selv om det ikke er noe systemisk hinder i at han kan gjøre det. Peterson bruker dette eksempelet for å illustrere fortreffeligheten av gårsdagens status quo, altså konservativisme, grunnen til at kvinner og menn har ulike muligheter er naturgitt, og ikke konstruert, noe disse studiene han viser til liksom skal illustrere, kvinner velger likevel tradisjonelt i samfunn som gir i større grad muliggjør et fritt valg, og dette skal peke på at likestillingstiltak er overflødige systemet er som det er på grunn av menneskenes iboende kvaliteter, de fattige er fattige, de rike er rike, og alle finner seg sin naturlige plass i guds naturlige hierarki. Men det er jo egentlig helt irrelevant, dersom kvinner ønsker søker seg til yrker tradisjonelt okkupert av kvinner (hva som tradisjonelt er yrker okkupert av kvinner varierer også stort globalt, som ikke burde være tilfellet dersom Petersons postuleringer skulle stemme), og det er helt greit, poenget er frihet til å velge, ikke at utfallet må bli på en gitt måte. Hva nå enn det skyldes at folk i Skandinavia likevel velger seg yrker langs en tradisjonelt kjønnet akse, bør jo ikke presenteres som et hinder for at de som ønsker seg et mer tradisjonelt utypisk yrke for sitt kjønn ikke skal ha samme anledning til det, som kjønnet som tradisjonelt er representert i et slikt yrke.