All aktivitet

Jo takk, hvis det noen gang blir så kaldt her igjen, kan jeg kutte strømmen til fryseren og åpne lokket på gløtt. Siden det er en agnfryser, får det ingen følger hvis innholdet så halvtiner ved et uhell om jeg ikke får den i gang igjen når det blir mildere.

ser du på vm, heia norge

Utrolig hva folk klarer å lage "for eller mot"-saker av. Hvis man ikke liker det er det jo bare å ikke følge med på det. Det trenger ikke å gjøres til noe politisk standpunkt.

Merk at frysebokser kan få prblemer med å kjøle når det blir kaldt. Høres ulogisk ut men sånn er det.

Ett ord som representerer deg godt. Du greier fremdeles ikke å bevise en eneste en av dine påstander, faktisk det du påstår blir avvist av folk med unger på skolen, jeg tror du bare finner på ting, hvorfor? Det kan jeg bare spekulere i. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/8772014/ The study concludes that homophobia is linked to homosexual arousal that the individual either actively denies or is entirely unaware of.

"Trondheim har god plass" proklamerte Rita Ottervik (AP) etter at hun ble valgt inn som ny ordfører i Trondheim i 2003. Før dette var innvandringen forholdsvis beskjeden under Høyre-byrådet frem til Ottervik tok over. Resultatet lot ikke vente på seg - byen har blitt nedrennt av asylmigranter i over 20 år og med innvandring følger uunngåelig oppblomstring i kriminalitet, spesielt vold. "Politisjef i Trondheim slår alarm om kriminelle barn Gjennomsnittsalderen blant anmeldte ungdommer i Trondheim har falt til under 15 år, viser tall Klassekampen har fått fra politiet. I 2020 var gjerningspersonene i saker med anmeldte under 18 år i snitt 15,22 år. I fjor var gjennomsnittsalderen sunket til 14,96 år. Han tror utviklingen med yngre gjerningspersoner kan skyldes at kriminelle nettverk bevisst rekrutterer ungdom under den kriminelle lavalderen på 15 år. – De unge får et familiært tillitsforhold til profesjonelle aktører, og så blir de utnyttet, sier Viken. Personer født i Syria er overrepresentert i statistikken. Andelen økte fra 3,9 prosent i 2020 til 16,6 prosent i 2025. Viken sier han er urolig for at tallene kan bidra til stigmatisering. – Vi må spørre oss hva vi kan gjøre for å inkludere de som har kommet og kommer til landet vårt. Har vi lyktes, eller burde vi gjøre andre ting for å integrere dem? spør han." https://www.adressa.no/nyheter/innenriks/i/3pm7kd/politisjef-i-trondheim-slaar-alarm-om-kriminelle-barn - Politisjefefen reagerer som venstresiden og multikulturalister - han er mest bekymret for stigmatisering og mener det er vår feil.

Føler ingen amerikanere bryr seg. Halvparten av USA tror på "rent kull". Den andre halvparten forsøker å overleve. USA er f**ked når det kommer til klima.

Diablo II: Resurrected (Xbox One) Diablo II er fortsatt kjempepopulært https://www.gamer.no/artikler/diablo-ii-er-fortsatt-kjempepopulaert/520454

Støtter dette, og referer derfor til hans innlegg. Du sier selv at du kan få en god slant med penger for denne bilen, og så kjøpe en pent brukt enn som er billigere. Allerede her har du da mulighet til å slå ned en god andel av kredittkort gjelden du har. Hvis du går inn i deg selv, hva er hovedargumentene du sitter med som gjør at du ikke tar dette steget? Er det at bygda sin respons til bilen din er viktigere, enn å rydde opp i eget liv? Et annet alternativ, er å si opp leien og flytte inn hos foreldrene dine igjen for et halvt år og spørre hva dem vil ta i leie. Om du har et greit forhold med dem, så skjønner de at dette vil lette på byrden. Allerede her har du vel mulighet til å spare inn mye penger hver mnd på billigere bosituasjon. Sist ut, allerede i dag tar du telefonen til fastlege for å få henvisning til psykolog. At du har impulskjøp er tegn på noe underliggende. Det vil ta ca. 1 år før du får psykologi timer. Dette kan tas også over tlf/teams om dere ikke har dette tilbudet i bygda. Du må ta grep også i det som er underliggende i hvorfor du handler spontant.

Barn blir oppdratt i foreldrenes verdier over hele verden, enten det gjelder religion, politikk, kultur eller religion. Betyr det da at vi skal ha månedslange kampanjer for alle grupper, eller er det bare enkelte grupper som skal løftes fram på den måten? Ingen har sagt at barn skal mobbes. Men du setter opp et falskt valg: enten støtter man Pride i dagens omfang, eller så støtter man mobbing. Jeg er mot mobbing av homofile, akkurat som jeg er mot mobbing av jøder, muslimer og andre minoriteter. Det betyr ikke at jeg må være enig i omfanget av alle kampanjer eller markeringer. Skjønner at du heller vil diskutere Ramadan og islam, men det er ikke det vi diskuterer her. Jeg kritiserte seksualiserte og fetisjpregede uttrykk. Så la oss holde oss til temaet: Mener du at det ikke finnes seksualiserte eller fetisjpregede innslag i deler av Pride, eller mener du at det er helt uproblematisk? For det er det jeg faktisk har tatt opp, ikke kjærlighet mellom voksne eller religion.

Jeg tro det er kjerne i problemet. Folk som ikke klarer å skille mellom hva de oppfatter som Pride og det som blir presentert for barna. Å tro at barn i den norske skolen får presentert en seksualisert versjon av Pride er bruk av alternative fakta. Og når man bygger sin virkelighetsforståelse på søppel, da går det galt. Skoleverket har gjentatte ganger forklart hva de lærer bort til barna våre rundt Pride: Kunnskapsdepartementet, Utdanningsdirektoratet og organisasjoner som FRI understreker at Pride i skolen handler om inkludering, mangfold, menneskelige rettigheter og retten til å være seg selv. De mener slike markeringer er viktige for å forhindre mobbing og skape et trygt skolemiljø for alle elever. [1, 2, 3] [Sitert fra KI] Pride handler om respekt for frihet, også i skolen

Skjønner ikke hva du snakker om. 😛 https://borsen.dagbladet.no/nyheter/stuper-etter-trump-melding/84754802 Edit: Da er det vare å vente på at fredspresidenten truer med bomber og granater igjen

Takk, da får jeg tak i et plastskur eller noe sånt til den!

Da burde det være lett for deg å finne den. Men nei...?

Har problemer med å bry meg veldig, det kommer fremdeles til å se ut som en oppgradert grafikk mod til Oblivion, som alle disse bethesda spillene har sett ut som etter Oblivion kom ut. Med Starfield og Fallout 76 som de siste spillene de gjorde er det vel ikke noe grunn å hype seg tror jeg.

Da er man jo ikke en fagfelle..

Jeg hadde nok satt pengene mine på dette, særlig mtp. at Iran ikke har bekreftet Trump sine uttalelser. Jeg likte i grunnen NRK sin vinkling på saken bedre: https://www.nrk.no/urix/trump-har-hevdet-fred-med-iran-minst-23-ganger-1.17917874

Selg bilen eller vær ærlig med familien. En av de må til, enkelt og greit. Å være ærlig med de rundt deg går ofte mye bedre enn man trodde, fasade og menneskefrykt er noe vi har i vårt eget hode mer enn noe annet. De rundt (hvis de er glad i deg) tar det som regel bedre enn man fryktet. Å få jobb, som nevnes av andre, er selvfølgelig det beste, men det tar jo typisk noe mer tid - tid det virker som du ikke har.

Anbefaler deg å google litt om FRI

Hva med noe ala dette? eller prøve å lage noe tilsvarende selv?

Tøv. Her er det glidende overganger og det vet du godt. En gråsone, kuppet av en pressgruppe som vet å bruke alle tilgjengelige midler for å presentere et politisk kontroversielt budskap. Dokumentasjon er presentert av flere i denne tråden.

Det stemmer. Slengbemerkningen krigsprofittører gir ikke akkurat positiv klang. Det finnes mer hederlige måter å tjene penger på. Men det er viktig å påpeke at det ikke er vår krig. Det er ikke vi som skaper krig for å utvinne profitt, slik den ondsinnede slengbemkerkningen insinuerer. Det er litt som å være kisteprodusent i Russland - den eneste virkelige vekstbransjen der borte.

Hei, skal forsøke å være så presis som jeg kan, men vil ikke risikere å bli gjenkjent. Jeg har prøvd å få ordene ut til ChatGPT, men jeg finner ikke lenger nytten i det og må ha input fra mennesker. Som ung mann møtte jeg min første store kjærlighet. Jeg hadde levd et godt liv frem til det, men dette tok meg til helt nye høyder. Jeg hadde ikke med meg noe erfaring på kvinnefronten før henne, noe som gjorde det ekstra stort. Jeg prøvde i starten å motstå henne siden det helt praktisk ville være vanskelig for oss å være sammen på grunn av hvem vi var, hvor vi kom fra, hva vi ville osv. Hun godtok ikke dette og flyttet fjell for at vi kunne være sammen. Ved første mulighet flyttet hun til meg og vi startet vårt samboerskap. Forsøkte i dette avsnittet å skrive om hvordan jeg følte kjærligheten, men ser det er helt poengløst. Det er ikke nok plass eller gode nok ord til å formidle hva jeg følte, så dere som vet dere vet. Det viktigste poenget var vel at jeg ikke hadde noe "crush" eller noe nyforelsket periode. For meg gikk det fra sterk interesse, til attraksjon, til etterhvert en kjærlighet som fortsatte å vokse lineært gjennom hele forholdet. Rolig og kalkulert ble den bare sterkere og sterkere. Helt ærlig så ble følelsene så overveldende med årene at bare det å ligge å se på henne var for meg et godt nok liv, jeg trengte ingenting annet. Dette er nok der jeg sviktet henne, det at jeg ikke trengte mer. For hver dag som gikk så ble jeg kanskje mindre og mindre motivert til å gjøre andre ting i livet. Alt som kunne gjøres var jo bare en distraksjon fra å kunne nyte henne. Mot de siste 6-8 månedene begynte alt det tunge for meg. Jeg merket en snikende, men økende, distanse mellom oss. Jeg var godt forberedt på at noe sånt kunne skje, siden jeg ikke hadde lurt meg selv til å tro vi skulle vare evig. Jeg skulle i alle fall ikke gi meg så lett, nå var det min tur å kjempe nebb og klør for forholdet. Det første jeg gjorde var å åpne opp for samtaler med henne for å høre hvordan hun oppfattet forholdet. Hun sa bare hun var fornøyd med oss og at hun var glad i meg. Gjentatte ganger var dette svaret jeg fikk, men dette svaret samsvarte ikke med magefølelsene som jeg gikk med. Dette var frustrerende og det toppet seg noen måneder før slutten ved at jeg rett ut spurte om vi skulle slå opp. Svaret jeg fikk av henne tror jeg er det første som tok meg psykisk. Med tårevåte øyne og såret ansiktsuttrykk svarte hun at hun ikke ville jeg skulle gå fra henne. Dette var jeg ikke klar for. Kunne det virkelig bare være min usikkerhet som lurte meg? Var jeg i ferd med å gi opp det beste jeg har i livet på grunn av usikkerhet? Jeg tok et aktivt valg her å ikke lenger lytte til mine egne magefølelser, de kunne jeg jo åpenbart ikke stole på. De neste månedene av forholdet hadde jeg full fokus på henne og på oss. Mentalt hadde jeg det ikke bra, jeg utviklet en ganske sterk angst av at min oppfatning av realiteten ikke virket å stemme overens med det jeg ble fortalt. Konstant høy stressfaktor levde jeg med siden jeg brukte så mye energi på å finne ut hva det var som glapp mellom oss. Først en dag før jeg slo opp lærte jeg hva som foregikk. Jeg fikk en anonym melding som rett ut sa at min oppfatning av forholdet mitt var feil. Jeg tok dette på alvor og logget meg inn på meldingsappen hennes, noe jeg aldri hadde gjort tidligere. Vi kunne hverandre sine passord så det var ingen hindring. Her fant jeg fort at hun hadde skrevet om meg til andre. Jeg lærte her at jeg var "irriterende" og "innpåsliten" fordi jeg ønsket så veldig å se kjæresten min igjen som noen måneder tidligere hadde flyttet fra meg, uten at vi hadde tilbrakt noe skikkelig kvalitetstid sammen siden. Dagene etter bruddet var helt uutholdelig. Jeg visste lenge at jeg var i stand til å gi slipp på henne dersom hun skulle ønske det. Uansett grunn, hvis jeg måtte ofre meg for at hun skulle få et bedre liv, så var jeg villig til det. Det jeg ikke tålte var at hun hadde gått så lenge og foraktet meg. Innpåsliten, ikke god nok, ikke noen å være stolt av, ingen som er verd å holde på. Dette var også noe jeg hadde fryktet, fordi uten hennes validering var dette noe jeg kunne tenke om meg selv. Jeg skal være ærlig å si at det ble for tøft for meg å møte denne nye realiteten. Plutselig se at sitatene som hun hadde lagt ut den siste tiden handlet om meg. Man angrer mer på det man ikke gjorde enn det man gjorde, så sett seil fra trygg grunn og oppsøk nye opplevelser. Jeg kjente at jeg dette ikke var noe jeg klarte å leve med. Ikke å ha mistet henne, men at hun følte dette om meg i så lang tid uten å si noe, og at dette var nå den jeg var. Her var jeg egentlig på kanten av å ende meg selv, men siden jeg hadde opplevd utfallet av denne avgjørelsen en stund før bruddet, så visste jeg at dette ikke var noe jeg kunne gjøre. Hvis ikke jeg hadde denne opplevelsen er jeg overbevist at det ville vært meg i kisten. Ikke kunne jeg ende det, og ikke kunne jeg leve med det. Skulle tro det var umulig å finne en løsning på dette, men jeg klarte det. Jeg klarte å aktivt skyve bort følelsene og distrahere meg fra det vonde. De kommende ti årene gikk jeg uten å føle noe. Hver følelse over tørst eller sult måtte kveles, livet var grått og likegyldig, men håndterbart. Jeg ser jo nå at jeg følte, jeg hadde det jo vondt hele veien. Eneste jeg oppnådde var å bruke høy mental energi på å ignorere det vonde og stoppe meg selv fra å føle det gode. Så for en stund siden nå kjente jeg på meg at det var noe som presset i magen og i brystet. Et lett ubehag jeg ikke likte. Jeg forsøkte som vanlig å distrahere meg fra dette, men nå var det tomt for distraksjoner. Film, TV, dataspill, alkohol, trening, studier. Ingenting var godt nok lenger. En stund tidligere hadde jeg lest at følelser må føles, de kan ikke tenkes gjennom rasjonelt. Etter å også ha sett Bill Burr snakke om at han satt seg ned å følte så tenkte jeg at jeg like gjerne kunne prøve det samme. Jeg satt stoppeklokken på 4 minutter, tenkte dette skulle være plenty for å komme meg gjennom det jeg gikk med. Kjente det ikke var nok så jeg satt tierplassen en opp så totalen ble 14 minutter. På 11 minutter slo jeg av stoppeklokken, fordi jeg kjente dette var langt større enn klokken, og umiddelbart begynte jeg å gråte for første gang siden slutten av barneskolen, nå i en alder over 30. Hver vonde tanke som dukket opp i hodet mitt ga meg definisjonen og løsningen av problemene jeg har gått med. Første jeg så var hvor grovt både jeg og hun hadde sviktet meg på slutten. Jeg, som en partner, hadde fokus på henne og på oss, mens hun hadde fokus på seg selv. Jeg kjente en ganske stor følelse av empati for den jeg var, for jeg ser at jeg ikke hadde sjansen til å tåle dette her uten å ha meg selv eller henne i mitt hjørne. Videre så jeg at hun hadde prøvd hardt i lang tid for at hun og jeg skulle fungere. Alt med mening i forholdet vårt kom fra henne. Jeg trodde da at jeg var flink siden jeg tok mesteparten av husarbeidet og det der, men substansen av å dyrke kjærligheten hadde jeg helt overlatt til henne. Jeg ser hvor mye hun prøvde gjennom handlinger, men uten ordene så var ikke jeg i stand til å tolke dette i øyeblikket. Jeg åpnet også opp for hva livet mitt egentlig har vært de siste 10 årene. Dette er kanskje det største sjokket. Jeg har ikke internalisert at hun og jeg ikke lenger er. Hver morning jeg har våknet så har jeg strekt ut armen for å få kontakt med hennes hud i sengen, og hver morning har jeg lært på nytt at hun ikke lenger er der. Jeg har også visst at jeg var singel, men innerst inne så var jeg jo ikke det. Hadde jo hun. Jeg ser også at jeg har gått å spart på ting som har skjedd meg i livet, små og store ting. Ting jeg skulle dele med henne når vi kom sammen igjen. Livet jeg levde her og nå var jo ikke det virkelige livet, i det virkelige livet var det hun og jeg. Valgene jeg har gjort har vært ting jeg vet hun hadde likt. Ting som hun hadde vært stolt av. Ting som hadde gjort henne glad. Også mindre ting som det at jeg ikke lenger spiser kjøttdeig to dager på rad, fordi hun ikke likte dette. Fortsatt nå identifiserer jeg meg ikke med livet jeg har nå. Er for første gang på lenge emosjonelt til stedet, men kjenner meg ikke igjen hvor jeg er. Jeg hører til sammen med henne, ikke hva enn dette er. Jeg husker de viktigste tingene som har skjedd i årene etter bruddet, men kun som en slags tilskuer, ikke som en som levde det. Livet mitt stagnerte også ganske greit. Siden mitt indre emosjonelle kompass ikke har vært aktivert så har jeg egentlig ikke jobbet for noe. Jeg har på en eller annen måte klart å få til en utdanning i løpet av disse årene, men den føler jeg heller ingen tilhørlighet til. Dette var bare et verktøy jeg brukte for å distrahere meg selv så jeg slapp å føle. Vet ikke hva jeg ser etter her annet enn å prosessere. Det føles liksom som at jeg på et eller annet tidspunkt for 10 år siden ble plukket opp og forskjøvet fram i tiden med falske minner plassert i meg. Hun betyr fortsatt det samme for meg enda, samtidig som jeg vet at jeg var glemt i det jeg gikk ut av forholdet. Vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre nå.

Tabne at Hegerberg ble valgt til kaptein.

Det gjør ikke undervisning og markering til det samme, og enhver påstand om at det er det er jo en løgn. Hvor blir det av dokumentasjonen?