Rhabagatz

Det er jo to relevante spørsmål som i så fall må stilles: Hadde de kapasitet? Hadde de motiv? Jeg tviler på alle andre muligheter enn russerne, men det er likevel ikke noe man kan avfeie som ukritisk idioti, slik det tidligere ble gjort her.

Det er en vesenforskjell mellom å tillate noe og å forby noe. Dette er nemlig det jeg googlet meg frem til, at man ikke lenger er forpliktet til å etterforske hendelser.

Har du kilde på dette? For når jeg googler dette får jeg nemlig opp noe annet.

Vri narrativet? Det er poenget, artikkelen er et narrativ. Det er krig i området og man bomber, men VG fremstiller det som at det er evakueringen som bombes, uten å fremlegge noen som helst holdepunkter for dette, annen enn drønn i bakgrunnen.

Mildt sagt spesiell artikkel. Angrepene er altså at man kan høre artilleridrønn fra begge sider, står det å lese. Et godt eksempel på den propagandaen vi selv rammes av.

Du tar opp veldig mange saker samtidig, så det er vanskelig å svare på. Det er også slik at postmodernismen er mangeartet og strekker seg over ulike fagområder. Jeg har hele tiden tatt for meg postmodernismen i samfunnsvitenskap, der jeg mener ikke bare at den har en berettigelse, men at den har ført vitenskapen et steg videre. La oss ta dette med språket. At språket "skaper" sannhet er en beskrivelse av de faktiske forhold. Det er slik, hvis man ser på "sannheten" som en sosial konstruksjon, som i grunn er det postmodernimen gjør. Det er også derfor den ikke er objektiv, men heller intersubjektiv. Det er ingenting galt i å se på sannheten som er sosial konstruksjon, selv om det et et begrep som peker på noe annet enn den underliggende objektive sannheten som man ser for seg i positivismen. Men det er altså denne sosiale sannheten som opptar postmodernistene. Man kan diskutere om dette er riktig tilnærming, men det har noe for seg. En postmodernistisk påstand kan da være at "gud eksisterer, i hodet til de troende". Ellers ser jeg mye kritikk av forskningsmiljøene i kronikken fra Gundersen. Dette er i tråd med den postmodernistiske kritikken av vitenskapen. Vitenskapen er ikke så ren som man ønsker, og det er mange faktorer som virker inn i etableringen av "sannheter". Også absurde situasjoner der en kandidat selv velger komiteen som skal vurdere ham. Dette er faktisk mitt hovedpoeng, at mye av postmodernismen nå er mainstream. Postmodernismen river ned bildet av vitenskapen som noe som er opphøyet og rent. Men dette brukes mot postmodernismen, som om postmodernismen skulle være skyldig i korrupsjon innenfor vitenskap. Derimot peker postmodernismen på at makthaverne og autoriteter (og andre) søker å definere sannheten, noe man finner rikelige eksempler på. Når det gjelder naturvitenskapen har jeg definitivt mindre grunnlag til å uttale meg, også når det gjelder postmodernistisk ontologi, som tross alt er det du er opptatt av. Men det er verdt å nevne paradigmeskifter. Når man gikk fra Newton til Einstein endret "den sosiale sannheten" seg. Finnes det en absolutt sannhet bortenfor vår kunnskap? Jeg personlig mener det når det gjelder fysikk, men jeg vet ikke om om denne er stabil eller ikke. Når det gjelder samfunnsfag, vet vi at det finnes en dynamikk som gjør at virkeligheten endrer seg, den er flyktig. Postmodernismen som en bevegelse har massevis av ulike tekster om dette, og det er klart at det finnes mange synspunkter som jeg ikke vil stå inne for. Jeg kan på stående fot egentlig ikke noe særlig mer om dette, det er et omfattende tema, og jeg kan ikke bruke tid på å gå i dybden. Men jeg anbefaler denne artikkelen, som tar for flere relavante temaer på en grei og oversiktig måtte. https://areomagazine.com/2020/05/29/the-misconceptions-of-anti-postmodernists/#:~:text=Postmodernism is often criticized for,than to a scientific theory.

Det er altfor langt innlegg til at jeg kan svare alt, men det er to ting som er verdt å ta for seg. Postmodernister holder seg som kjent unna naturvitenskapen, så når de avviser "objektiv naturlig virkelighet", så er det ikke naturen man tenker på. Man tenker på angivelige sosiale fenomener innenfor f.eks. økonomi, som markedets usynlige hånd. Den objektive sannheten er altså ikke naturlig i den forstand at den er fra naturen, men det er derimot en kritikk av troen på en naturgitt objektiv sannhet innenfor hovedsakelig samfunnsvitenskap. Det andre er dette med språket. Det er ingen tvil om at det skjer mye manipulasjon ved bruk av språket og begreper som har en viss ladning. Postmodernistene peker på at dette også gjelder vitenskap og kultur. De avviser at (samfunns)vitenskapen er et rent område uten "forurensing". Dette er tross alt en som er temmelig vanlig kritikk, se på hvordan høyresiden kritiserer universitetsmiljøene i USA. Det er renspikka postmodernistisk kritikk. Begge disse punktene med kritikk har blitt temmelig mainstream. Det er en dialektisk utvikling, der man har beveget seg fra naiv realisme i form av positivisme (at man behandler samfunnsfag som om de var naturvitenskap, jfr. samfunnsøkonomifaget med lover og formler som er fjernt fra virkeligheten), gjennom postmodernismen (som kan anta ekstreme synspunkter, men som generelt sett er en velbegrunnet kritikk av det som var). Nå holdes ikke naturvitenskapen som ideal for samfunnsvitenskapen, noe som jo var grunnlaget for at postmodernismen oppsto. Problemet med postmodernismen er at det er den parioderte versjonen som holdes frem og kritiseres. Dette bygger stort sett på misforståelser. Ingen objektive sannheter betyr ikke annet enn at samfunnet er for kompleks til at man kan sette to streker under svaret. Dekonstruksjon betyr ikke at man vil rive ned samfunnet, men er i hovedsak en metode for tekstanalyse (,ed en evn. analyse av ideer). Postmodernismen er i dag innlemmet i samfunnsvitenskapen, der det rådende synet i dag er det som kalles for kritisk realisme (som motsats til naiv realisme). Dette er på mange måter en videreføring eller en følge av postmodenismen, som i stor grad var en protestbevegelse mot positivismen. Fro det mange ikke tenker på, er at uten postmodernsimen hadde vi fortsatt trodd på menneskets lineære utvikling og forskerne hadde lett etter formler eller lover for å beskrive sosiale fenomener som fattigdom og kriminalitet.

Jo, men enda mer diskreditert er positivismen som rådet før postmodernismen kom på banen. Post-modernismen har spilt en viktig rolle i vitenskapshistorien, i at den har fått oss bort fra troen på absolutte vitenskapelige sannheter utenfor naturvitenskapen (den naive realismen som kjennetegner positivismen/modernismen). Men den har i stor grad måtte vike for den kritiske realismen, hvor man tror at det finnes en objektiv sannhet, men at den er tilslørt og vanskelig å finne, men at vi ved å studere fenomener kan danne oss et bilde av den, men at vi som mennesker alltid vil fortolke og bygge på den kunnskapen vi har (men ikke på den vi ikke har, som også er en del av sannheten). Postmodernismen er langt bedre enn sitt rykte, og versjonen man får servert er stort sett en parodi.

Nå er kanskje nettopp arkeologi et utmerket eksempel på at man bør stille seg kritisk til etablerte sannheter. Arkeologiske konklusjoner er sterkt avhengig av de brikkene man har, og av den grunn er det god grunn til å ha en vitenskapelig metode som åpner for man kan mangle viktige brikker.

Jeg tror du har rett. Nå som russerne har sikret seg passasje gjennom fastlandet, har broen mistet mye av sin betydning. (Dette er et ironisk svar, men i samme bane som ditt innlegg, bare motsatt fortegn.)

Det er nok parodiversjonen. Postmodernismen gjelder nok bare samfunnsvitenskapen, ikke naturvitenskapen. En postmodernist vil f.eks. ikke betvile observasjoner som antall grader celsius på et bestemt sted til et bestemt tidspunkt. Men når det gjelder samfunnsvitenskapen er det vanskelig å snakke om objektive sannheter. Et godt eksempel er synet på innvandring. Det kan være positivt og negativt, og ha ulike effekter til ulike tider, steder og ikke minst for ulike individer. Poenget for en postmodernist er vel at sannheten er for komplekse til at man kan snakke om absolutter, og at man derfor er ivrig etter å utfordre etablerte sannheter, som ofte bygger på slike ting som språk, logiske resonnementer, bestemte verdier og konvensjonell visdom.

Her har du misforstått postmodernisme. En postmodernist vil hevde at det er rollen som definerer hvem som er foreldre, ikke den korrekte termen. Altså at språket ikke definerer realiteten, men at realiteten er kompleks (ikke-objektiv). Når en postmodernist vil dekonstruere, er det nettopp for å frigjøre seg fra språklige hindre (eller konseptuelle) i sin oppfatning av realiteten.

Elefanten i dette rommet er barn, foreldre og religion

Greit nok, men derfra er det et stykke til at bombing av strømnett er terrorbombing, slik det gjerne omtales som.

Her er du også inne i en annen aktuell problemstilling, som f.eks. gjelder ukrainske droner i Moskva eller palestinske raketter over Israel, nemlig manglende presisjon. La oss si at man sikter inn på forsvarsdepartementet, men treffer en boligblokk noen kilometer unna, er det terrorbombing? Det er lett å verne sivilbefolkningen når man har fullt luftherredømme og persisjonsvåpen. Men de fleste krigførende parter opplever en stor andel "collateral damage" når de bomber bak fiendens linjer.