Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Elgen.]

Betty Blue (37'2 le matin originaltittel) 1986

Med Jean-Hugues Anglade og Beatice Dalle i rollene bl.a Regi: Jean-Jacques Beineix

Fransk film som jeg så på DR2 (mye bra der altså) 
Jeg visste ingenting om filmen før jeg så den men ble raskt fascinert av tonen i filmen og vakre Beatrice Dalle som spiller Betty, en mildt sagt lidenskapelig og bestemt ung dame. Hun forelsker seg i Zorg - en blikkenslager med skjult forfattertalent.
Mye tragedie ispedd en god dose humor. Jeg likte den meget godt, ser at det kan være ulike tolkninger av handlingen og hva det egentlig betyr men uansett tolkning er det en film som jeg kommer til å huske en stund. Jeg smeller til med en 

9/10

[Frank.N.Steen]

Hitherto skrev (På 19.12.2020 den 12.40):

Gud som jeg hatet det lille svinet i filmen her.

Huff, der fikk man vekket noen vonde minner, for huskes også hvor mye man irriterte seg over denne "sjarmerende og munnrappe" ungen, men nå var også de voksne ikke så mye å juble over, eller så man husker det. Har jo hele serien i hylla, men er vel mest grunnet førstefilmen, og hvor moroa og underholdning stoppet brått opp, med det som fulgte via Returns og senere Tomb of the Emperor Dragon, der begge fikk "sterke" 3/10 ratings, i sin tid. Mulig man var noe "snill" med dem,  men fristelsen til å gyve løs på trilogien, blir ikke særlig større etter å ha lest gjennom anmeldelsen din.  

[Frank.N.Steen]

The Hidden (1987) av Jack Sholder

 "I guess a career in the police didn't really prepare you for this, did it?"

Lenge hatt lyst til å se, men først nå nylig at det endelig ble gjort noe med dette. The Hidden viste seg raskt å leve opp til mye av de positive tilbakemeldingene og godsnakkingen en har lest og hørt om, og definitivt en av de aller beste til å blande i hop sci-fi og action, med en fin porsjon komedie. Der det ikke var vanskelig å tenke seg en heftig blanding av John Carpenter type The Thing (1982) møter "standard" sen 80-talls buddy-cop underholdning, og det fungerer jo som bare det.

I The Hidden, forvandles tilsynelatende de aller "hyggeligste" og "rolige" typene, om til å bli morderiske gærninger, der slakter i vei alt de kommer over, og viser seg snart å ha en umettelig appetitt på heavy metal, raske og dyre biler, flotte babes og der ønsket om å stille som potensiell presidentkandidat, er heller ikke utenfor rekkevidde.

Inn kommer to meget ulike politimenn, ene, ei L.A. veteran (Michael Nouri), den andre, en langt yngre FBI agent (Kyle MacLachlan) fra Seattle, og det jeg likte med deres bidrag, er at i stedet for å fokusere på mest mulig kvikke og komiske feel-good one-liners, er leveringen og kjemien mer "tørr" og synes det passet karakterene og handlingen meget bra.

Alt i alt, første gangen man ser, og selv om den ikke scora høyere, så ligger helt klart re-watchability potensialet der, og kommer helt klart til å returnere for mer, og ikke umulig at en vil da gå et hakk oppover med ratingen.

Definitivt ei tøff og underholdende sci-fi/action film, der ville nok passet utmerket i hop med lignende utgivelser som Alien Nation (1988), Dark Angel (1990) eller Dead Heat (1988), for ei fartsfylt og moro sci-fi/action mini-maraton på kveldstid.

7,5/10

Roadie (1980) av Alan Rudolph

Ei tidvis meget severdig og festlig road-trip/musikk komedie, hvor Meatloaf tar på seg noe ufrivillig rollen, som Roadie for et større rocke sirkus på veien, der en noe naiv og godhjerta lastebilsjåfør ender opp som redningsmann for samtlige kjente musikere, men hvor han er mest opptatt av å holde øye med den søte groupien Lola (Kaki Hunter).

En av disse man aldri hadde hørt om, før nylig. Ble kjøp inn på rein impuls, men absolutt en jeg vil komme tilbake til senere. Mulig en av disse der har litt kult-film potensiale, og utrolig mye kule folk dukker opp her, Roy Orbison, Blondie, Alice Cooper, Hank Williams Jr. og en lynkvikk cameo av Blues Brødrene (John Belushi og Dan Aykroyd) pluss et utrolig tøft soundtrack. 

Meatloaf gjør en meget god innsats her, og sitter med en følelse av at, hadde filmen blitt gjort et tiår senere, ville nok Chris Farley vært bænkers i hovedrollen.

6,5/10

Adrenalin: Fear the Rush (1996) av Albert Pyun

Enda en av disse "klassiske" midten av 90-tallet, sen-kabel-tv filmene, som jeg har vært innom før, men husker fint lite av. Dessverre endte man opp med å gi den en ny sjanse, og ja, det ble ikke særlig vellykket gjensyn. Tvert i mot. Dette må være blant Christopher Lamberts aller svakeste stunder på 90-tallet, kanskje også av senere filmer. Hele filmen ser og føles ut som DTV-euro-trash, spilt inn et eller annet øst-blokk land, type hva Seagal og så mange andre avdanka 90-talls action-helter har gjort i en årrekke, og synd å se hvor fort den flotte Natasha Henstridge gikk fra den heftige og sexy Species (1995), til å dukke opp i denne type skitfilmer.

"Handlingen" går stort sett ut på at en gruppe politifolk befinner seg i en falleferdig bygning/fabrikk, og jager en mutant-seriemorder, men rollene blir raskt snudd, og det foregår i en fremtid der en mystisk og dødelig sykdom herjer land og grenser. Uansett, det hele ser utrolig tacky filmet ut, med elendige kameravinkler og mye irriterende inn og ut zooming, shaky cam og nei, når det så attpåtil er søvndyssende kjedelig og saktegående, mister en raskt interessen.

Karakterene vandrer, løper, kryper og skriker/krangler seg gjennom endeløse korridorer, kjellerlokaler og kloakk-rør, og nei, ikke vits i å kaste bort mer tid på denne møkkafilmen.

3/10

Så ble det ingen stor filmhelg, der samleboksen Best of the 80s Scream Queens (2018) ble vel mest handlet inn grunnet at man jo er veldig glad i Linnea Quigley, men skjønte dessverre tidlig ut, at det hjalp ikke på enorme mengder T&As, da dette var så gjennomført ræva at hvert sekund, føltes som en mindre evighet, og slik var det i alle 3 filmene. 

Damene Brinke Stevens, Michelle Bauer og Linnea er åpenbart veldig glad i å dusje, vaske seg og ta et skikkelig bad, men så trashy disse titlene endte opp som, kan jeg godt forstå at de følte behovet for å kvitte seg med all stanken og slimet som henger igjen i disse "fantastiske" utgivelsene til regissør David DeCoteau, som også går under navnet Ellen Cabot.

Først ut var Nightmare Sisters (1988), der var vel hovedgrunnen til at denne samleren ble kjøpt inn, vel, det og at samme crew og mye av de samme skuespillerne også gjorde på samme tid, den langt bedre og mer underholdende Sorority Babes in the Slimeball Bowl-O-Rama, der også huset er det samme. Men der sistnevnte hadde mye b-film sjarm og et raskt bevegende tempo, sto tiden nærmest stille, allerede i åpningen av Nightmare Sisters, hvor forsøkene på "komedie" var flaue og bare irriterende. Deretter får man de 3 søte jentene sittende i en sofa, og pjatte i evigheter, og igjen, tiden står helt bom fast. 

Og etter 40 minutter virker det som regissøren endelig tar hintet, og slenge inn alt han har av "hovedingredienser",  damene "mister" plutselig mesteparten av klærne, og går toppløse gjennom store deler av det som er igjen av film, og selv da blir man dessverre raskt lei. Og ikke av overdosen med T&As, men at det er ikke noe annet enn elendige forsøk i å spice opp stemning med lite "morsom" humor (en runde med Twister) eller en hel kake som smøres inn over damenes bryster, pluss mer bading/dusjing osv.

Likevel, damene forsøkte nå hvert fall å tre litt ut av sine ellers vanlige figurer/roller, og der Michelle Bauer ender opp i et latterlig fat-suit kostyme, Brinke Stevens med nerde-briller, og Linnea med hestetenner, og likevel skal de altså forsøkes å stilles opp som fullstendig "uattraktive tapere", men blir jo kun enda søtere. 

Neste film ut, var via Murder Weapon (1989), der alles "favoritt" julenisse-gærning, Eric Freeman, fra Silent Night, Deadly Night 2 (1988), dukker opp, men minus de elleville og heftig vibrerende øyebrynene, likevel moro for ei liten stund å se ham noe mer, enn nevnte b-film kalkun. Også er mister de flotte damene klærne veldig mye, men handlingen og tempoet er så saktegående og kjedelig, at jeg sleit med å holde meg våken, kun etter 20-25 minutters tid, og siste 10-15 minuttene måtte jeg til slutt kaste inn håndkleet, og skippe meg fremover med fjernkontrollen.

Selv ikke noen halvveis gjennomførte drapssekvenser reddet "underholdningen".

Siste var Deadly Embrace (1989), der tidligere Airwolf helt, Jan-Michael Vincent slummer seg gjennom "plottet", mest ved å sitte på ræva i en kontorstol, og flørte med ei bimbo, eller snakke i telefon, og selv da er han vel ikke mer med, enn knapt et par minutter til sammen.  

Denne forsøkes å selges som ei typisk kabel-tv erotisk thriller, men minner mer om sleazy soft-porn, klærne faller mye og ofte, men igjen, tiden og tempoet føles som en mindre evighet. Det går i at damene smører seg inn med solkrem, igjen og igjen, eller børster tenna, eller tar seg et glass melk, og det stinker filler etter filler, og nei, en skal være meget glad i disse frøknene eller søppelfilm av verste sorten, for å få noe særlig utbytte av disse drittfilmene. 

Eneste som gjør at ingen bikker under 3/10, er at jeg jo er veldig svak for Linnea Quigley, men skulle denne filmsamleren levd opp til sitt navn, burde vel alle 3 vært fjerna, og heller dytta inn virkelige perler som Savage Streets (1984), Return of the Living Dead (1985) eller selv Sorority Babes eller kanskje Death Mask (1998), fremfor da å måtte lide seg gjennom 3 stykk lavbudsjett skvip, kun gjort på et par døgn, maks, og hvor det sikkert fungerte å lokke unge menn til å se dem i verste VHS perioden, men tviler på at de tok seg bryet med å følge særlig godt med på "handlingen".

Likevel, 88 Films har gjort ei fenomenal innsats, med det lille de har å jobbe utifra, og hvor bilde og lydkvaliteten er meget solid utført, men kjenner jo at man blir sint nå slike "kvalitetsfilmer" får så gode Blu-ray utgivelser, mens overlegent bedre titler, stadig ligger på vent, eller kanskje aldri vil finne veien fra VHS og over til en noe bedre DVD/Blu-ray versjon.

Gir hele samleren en 3/10, filmene er stort sett lite å juble over, men enorme doser T&S og masse sleaze, men humor, sjarm og moro er lite å spore, og "vinneren" av de 3, er nok da Deadly Embrace, som scorer så vidt ei 3,5/10. 

[SirJames™]

Honest Thief (2020)

Litt for svakt manus inkludert endel logiske brister. 

6/10

[Frank.N.Steen]

Jingle All the Way (1996) av Brian Levant

Joda, denne "juleklassikeren" da med Arnie som overarbeidet far, og grunnet at jobben har tatt opp for mye av hans hverdag, forsøkes det å skvære opp med familien til jul, noe som medfører til en desperat og ellevill jakt gjennom byen på juleaften, etter tidenes bestselgende leketøysfigur.

Enkelte filmer oppleves nesten som ei berg-og-dal-bane, fra tid til annen. Ene dagen er den helt okei og pluss i boka type film, andre ganger går det motsatt vei. Slik virker det å være for min del, med Bjelleklang, som ble først sett på andre halvdel av 90-tallet, og husker skuffelsen av å se denne, etter å ha blitt helfrelst på Arnie klassikere som The Terminator, T2, Conan the Barbarian og Last Action Hero, men Twins og nevnte julefilm var noe som ikke fungerte så bra den gang. 

Men et gjensyn på tidlig 00-tallet, og plutselig stemte det litt bedre, og innså at humøret og stemning var viktige grunner. Men siste besøk ga altså negativt utslag (i følge Letterboxd) der 4/10 ble gitt for snart 10 år siden. Denne gangen var jeg litt som i slutten av 2003, i det rette humøret, og filmen ga meg langt mer igjen, og lo godt av mye av det idiotiske som skjer utover. 

Selvsagt hjelper Phil Hartman og hans litt vel "hjelpsomme" og sleske nabo-karakter godt på vei, og stemmen hans er ikke til å ta feil av. Rita Wilson har kanskje ikke all verden å spille opp til, men Arnie og Sinbad, samt John Belushi i en mindre nisse-rolle sørger for at kjemien og komedien finner seg greit til rette, og føler at Arnie helt klart gjør en godkjent jobb, hvert fall med hva han får levert her.

Man kan si mye om han som skuespiller osv, men innen sen 80-talls og 90-talls komedie/familie type underholdning, står selv hans svakere filmer overlegent igjen, som mye bedre enn det Sly Stallone forsøkte seg på samme tid, og tenker med gru på hvordan en jule-komedie med Stallone ville ha endt opp som, og kanskje like greit å la være.

Likevel, Jingle All the Way er en som faktisk ville vært ha veldig interessant, om den gikk litt mørkere til verks, hvor spesielt Sinbad og klovneriene hans godt kunne ha vært skrudd noen hakk ned, for hel lå helt klart en mye sykere og mer interessant figur til rette, men samme kan jo sies om Arnies karakter, der holder på å stjele naboungens gaver, banker opp reinsdyr og samtidig er nær ved å brenne ned huset til naboen i samme slengen. Så hadde gjerne sett en hvor de i stedet tok det helt ut, i da hvor langt enkelte mennesker er villig til å gå eller ofre, da for å skaffe seg drømmepresangen/julen osv, og her lå jo potensialet for en bekmørk komedie til rette.

Men, som sagt, sist gang var det 4/10, nå er den tilbake i 6/10, så en jeg må ha litt på avstand, og mer nær når tiden føles inne for denne type meget lett, men likevel godkjent juleunderholdning. 

6/10

Home Alone: The Holiday Heist (2012) av Peter Hewitt

Den "femte" av de altfor mange Hjemme Alene "oppfølgerne", visstnok den første som ikke benytter seg av familienavnet/karakterene McAllister, og kanskje like greit. I likhet med forgjengeren, så er dette en DTV film, og må si at den var faktisk ikke så fæl, eller fryktelig som nevnte forgjenger, som attpåtil står seg greit igjen som noe av det verste man har sett av julefilm, noensinne. 

Hjemme Alene 5 derimot, har faktisk litt julestemning, og flere referanser til originalen, og joda, skurkene får kjørt seg her og, men selvsagt barnemat, til hvordan de fra 1ern og 2ern ble brutalt overfalt, gang på gang. 

Malcolm McDowell og gjengen hans planlegger et innbrudd i et "forhekset" gammelt hus, der et meget sjeldent bilde fra selveste Edvard Munch befinner seg bakom lås og slå, nedi en skjult kjellerbod. En nyinnflyttet familie er ikke klar over hvilken rikdom de sitter oppå, men en større julefest får heller mye av oppmerksomheten til de voksne, mens barna er mest interessert i å spille tv-spill og kikke i mobilen. 

Tv-spill biten blir benyttet ganske tungt, kanskje litt vel mye, men igjen, sånn er det nå blitt, og langt verre enn siden 2012. 

Ellers er jo den alltids søte og sjarmerende Debi Mazar et hyggelig syn, og ja, sett og ferdig med det. 

Antar at det blir nok en reboot/remake fra Disney om ikke lenge, om det da ikke er allerede er noe på vei/rett rundt hjørnet? De eier vel nå rettighetene til samtlige  20th Century Fox produksjoner.

Med firern friskt i minne, samt den nylig sette Christmas Vacation 2: Cousin Eddies Christmas Vacation (2003), så står jo Home Alone: The Holiday Heist igjen som en slettes ikke så fæl film. 

4,5/10

Endret 23. desember 2020 av Frank.N.Steen

[Kjøleskap]

Logiske brister er det siste jeg klager på i en Liam Neeson-actionfilm 🤣

[Danielzu]

Manus likeså?

[Delvis]

Manus var greit det, greia er vel at det har vært så mange sånne filmer med lignende manus.
For min del kan de bare fortsette bringe them on,  blir aldri lei sånne filmer.

[Atib Azzad]

Eight grade (2018)

Regi- og manus-debuten til komikeren Bo Burnham, leverer en kraftig dose samtidsrealisme med en klype sår humor.
Elsie Fisher gjør en svært troverdig rolletolkning av Kayla, en klein 13-åring, som drømmer om aksept, venner, og tilhørighet.
Selv om filmen fokuserer på en dagsaktuell hverdag for mange tenåringer, med sosial media, økende- angst og selvmordstendenser, hindres den ikke fra å være relevant og gjenkjennelig for folk som ikke har vokst opp med internett, eller smart-telefoner.

Et forbausende autentisk portrett av dagens oppvekstmiljø, som tidvis kan minne litt om Richard Linklaters oppvekstskildringer.
Jeg lot meg engasjere på flere plan, både lo og gråt.


 

Endret 23. desember 2020 av Atib Azzad
grammatikk ya bish

[Reg2000]

On 12/20/2020 at 8:37 AM, dengelgen said:

Betty Blue (37'2 le matin originaltittel) 1986


9/10

Jeg så vel denne filmen en gang på 80-tallet og husker den godt enda som en svært god film. Hvis jeg ser Beatrice Dalle på rollelista pleier jeg å se filmene mye på grunn av hva hun gjorde i denne filmen. 

[SirJames™]

Greenland (2020)

Syntes denne var over gjennomsnittet godt laget, og det er heller ingenting å utsette på cast og deres prestasjon. Nytes best på storskjerm. Lander på gode

7.7/10

[SirJames™]

Mad Max: Fury Road (2015) Gjensyn

En actionsymfoni med en orgie av velregisserte scener. 

8/10

[Gouldfan]

Har ikke sett i det siste men skal se de snart.

Russisk superhero serie...

Nochnoy dozor/Night Watch

Jeg synes Russisk stil kommer veldig kult inn her, og den er så original og oppfinnsom, og bra laget...

 

 

 

[SirJames™]

Tenet (2020)

En slik mindfuck kan vel best oppsummeres i en replikk fra tidlig i filmen:

Don't try to understand it

?/10

[SirJames™]

Freaky (2020)

Lettbent komedie slash (pun intended) horror slash (pun intended again) thriller.

6/10

["""]

Freaky falt ekstremt godt i smak her, og legger seg på samme nivå som Christopher Landons to forrige filmer, Happy Death Day og Happy Death Day 2U. Som med Happy Death Day og HDD2U så tar den to allerede godt kjente konsept og smelter de sammen til en herlig blanding som føles både fresh og ny. Mitt største problem med filmen er at den ikke beholdt titelen "Freaky Friday the 13th", men bortsett fra det finner jeg ikke mye å sette fingeren på. Vince Vaughn er glimrende, og det samme kan sies om Kathryn Newton. Men Vince Vaughn er faen meg en morsom fyr. Helt nydelig.

Anbefales absolutt hvis du vil ha en lettbeint slasher-komedie som, uten å gjøre de helt store tingene, føles fresh og fet.

En sterk 8/10

[Frank.N.Steen]

52 Pick-Up (1986) av John Frankenheimer

"These guys take over your life, just like that. I never believed anybody could do that. One dumb move and these animals rush in. I really fucked up, didn't I?"

Et tilsynelatende "perfekt" ekteskap, blir satt på prøve, når det blir avslørt at ektemannens (Roy Scheider) forhold til en ung kvinne (Kelly Preston), har blitt fanget opp på kamera, og hvor bakmennene håper så at de har fanget den helt store fisken i dammen, og forventer at ekteparet skal forholde seg til deres spilleregler. Men underveis, skjer det stadige endringer i planene, og plutselig befinner begge parter seg under et stort press, der skal snart få uante konsekvenser.

En film som lenge har ligget og godgjort seg i watchlista mi, og nok ei Cannon Films utgivelse, der til min overraskelse hadde knappe 6,4 i gjennomsnitts rating, og fra da omkring rundt 5,000 stemmer (IMDb), og virker som ei nokså oversett åttitalls film, men denne falt virkelig godt i smak.

Vel, 52 Pick-Up viste seg å være en meget stemningsfull og velspilt krim-thriller, der Roy Scheider og Ann-Margret har tilbakelagt 23 års ekteskap bakom seg, men hvor deres egne suksessfulle karrierer har tatt opp mesteparten av tiden, og hvor de nå knapt kommuniserer med hverandre. Alt dette skal så forandres, i det Scheiders affære med ei ung og sexy kvinne kommer til overflaten, men da gjennom regien til en gruppe med meget sleske og uberegnelige kriminelle, som igjen vil få testet "vennskapet" seg i mellom, når ofrene bestemmer seg for å slå tilbake.

I klassisk 80-talls Cannon stil, så ligger det hele tiden et tjukt lag av sleaze og sex i samtlige av filmens scener, men hvor det likevel er en viss "eleganse" over det hele, og der det ikke havner fullstendig nedi de mer b-film/video produksjonene til nevnte filmselskap, og antar at mye av dette skyldes selvsagt et velskrevet manus, men også regissør John Frankenheimers stødige regi, samt et meget dyktig galleri av skuespillere, som alle leverer varene og vel så det.

Men det som holder filmen i gang, er jo den interessante og uberegnelige trioen med kriminelle utpressere, der ledes an av John Glover. En ekstremt slesk og lite hyggelig kar, der i hop med den iskalde morderen Clarence Williams III, utgjør kjernen i gjengen, og hvor den noe mer naive og anspente Robert Trebor er gruppas svakeste ledd.

I andre roller, finner man vakre Vanity og nevnte Kelly Preston.

Musikken til Gary Chang er også et lite høydepunkt, i tider veldig behagelig og avdempet, men der det til stadig blir hintet om fare på lur, og gir filmen en fin stemning tidlig ut. 

Er glad jeg ga filmen en sjanse, for denne føyer seg helt klart inn rekken av gode og spennende krim-filmer fra 80-tallet, og en som definitivt fortjener å bli nevnt som noe av det bedre Cannon utga på 80-tallet. 

Føles i perioder ut som noe der Michael Douglas kunne ha gjort et par år senere, når han virket å finne seg godt til rette i type erotiske-thrillere, der en suksessfull familiemann roter snabelen borti feil kvinner, og det vil så ofte komme tilbake med en heftig pris å betale, både for ham og familie.

Det er mange sterke og velutførte enkeltscener å velge blant, men føler at den hvor Scheider og Ann-Margret har seg en "liten" alvorsprat, er av typen som jo sørger for at filmer som 52 Pick-Up helt klart ligger langt over de mer "typiske" Cannon utgivelsene fra det tiåret.

8/10

[Danielzu]

Må sjekkes ut ^^

[Wheeljack]

Tenet (2020)

Christopher Nolans siste.

Kul film, men fikk en skikkelig Matrix-effekt av den. Må nok sees flere ganger for å kunne forstå den bedre.

7/10

[Sir Ale]

Dallas Buyers Club -  8/10

Shot Caller - 7/10

Gode skuespillerprestasjoner i begge filmene.