Gå til innhold

Mini-anmeldelse av den siste filmen du så


tjalla

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Cuttthroat Island (1995) av Renny Harlin

Gjensyn med en liten eventyr-action favoritt fra 90-tallet, men som ble jo en katastrofal nedtur med tanke på omdømme for ekteparet Harlin/Geena Davis, men som også igjen medførte til at visstnok flere større selskaper (Carolco blant andre) gikk under for godt, og blir vel ofte omtalt som en av "tidenes verste" filmer osv. Tidenes største flopper er kanskje mer passende, men var vel drepen for noen særlig mer satsing på lignende storproduksjoner, av pirat-sjørøver filmer på 90-tallet.

Ikke at det flommet akkurat over av den slags, Hook (1991) og den Muppet Treasure Island filmen er vel i grunn blant de få andre en kan huske, og de var jo ikke all verden, de heller. Men mulig nostalgi har gjort at hvert fall Hook blir husket noe mer positivt.

Renny Harlin ønsket nok å smelle til på stortromma her, for han hadde gjort gradvis bygd seg opp som en av de mer suksessfull regissørene på den tiden, spesielt innen actiongenren: 

The Adventures of Ford Fairlane (1990), Die Hard 2: Die Harder (1990) og Cliffhanger (1993)

Var ei solid trio med heftig underholdning, og her får han et meget stort budsjett å jobbe ut i fra, pluss mange dyktige folk, både foran og bakom kameraet. Foruten kona hans, spiller jo Matthew Modine opp mot Davis, men den helt store kjemien dem i mellom er nok dessverre vanskelig å fange opp. Likevel, Modine gjør så godt han kan, men ble jo aldri noen potensiell leading man, etter suksessen med Full Metal Jacket (1987).

I skurkerollen finner man den alltids solide Frank Langella, som stjeler showet, mens Rex Linn (kanskje best kjent som den munnrappe skurken Travers i Cliffhanger) er blant de av Davis sjørøver-crew som skiller seg ut. 

Nei, 2 timer blir muligens litt vel lang tid, men det skjer såpass mye action utover, at tiden flyr av sted, og klart, det hjelper jo godt på om man setter pris på, fremfor det motsatte. Likevel, en film jeg ville heller sett igjen, enn de stadig mer dølle og generiske Pirates of the Caribbean oppfølgerne, som kom på slutten, og nei, nostalgi, Geena Davis det og at man jo aldri har hatt noe i mot filmen til å begynne, bidrar i at det går i pluss skalaen:

6/10

Mange avfeier jo med at filmen "drepte" karrierene til Renny og Gena, men de leverte da den langt bedre (faktisk en av de beste actionfilmene fra andre halvdel av 90-tallet) knapt 1 år senere, via The Long Kiss Goodnight (1996), men antar at skaden var nok allerede gjort, da med tanke på senere omdømme, og det at kritikerne nå virket å være mer enn klare for å kvesse knivene og gjøre seg klar for slakt, men han fikk nå likevel et økonomisk comeback med skrekk-sci thrilleren Deep Blue Sea (1999), som jeg selv synes var mange hakk under nevnte Long Kiss Goodnight, men som en forglemmelig box-office sommer/popkorn film, så gjorde den nok nytten.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Electric Boogaloo: The Wild, Untold Story of Cannon Films (2014) av Mark Hartley

Fikk så endelig sett unna denne tidvis så informative og underholdende dokumentaren, da om et av 80-tallets kanskje mest notoriske og kjente filmselskap, The Cannon Group. Som jo muligens er mest mest kjent under navnet Cannon Films, og hvor man får et innblikk i livet til to israelske filmelskere, som jo da de to larger than life produsent-mogulene Menahem Golan og Yoram Globus så absolutt var, og som styrte businessen sin med jernhånd, men hvor det ble etter hvert klart, at det å forlate hjemlandet og forsøke å brøyte seg inn på det amerikanske markedet, vel, det gikk ikke helt uten problemer underveis.

Denne dokumentaren viser til produsentenes enorme appetitt på å gjøre unna ekstreme mengder med film, ofte med budsjetter som jo var milevis unna de mer "standard" storfilmene fra Amerika, samt en konstant besettelse av det å bli akseptert og godtatt i Hollywood, da som noe mer enn kun to b-film "gærninger" der stort sett kun laget underholdende "søppel". 

Det er mye skit prat i denne filmen, kanskje litt vel mye til tider. Men ikke uvanlig i dokumentarer, da slikt selger, og med tanke på hvor mye vilt og sprøtt en har lest og hørt om Cannon films og Golan/Globus opp gjennom årene, så antar jeg at man har bare skrapt litt i overflaten, i løpet av de knappe 1 time og 40 minuttene, hvor utallige folk som har hatt noe å gjøre med Cannon gruppen, enten som manusforfatter, regissørerer, produsenter, skuespillere, statister, osv har tja, ikke så veldig mye positivt å komme med, annet enn at Cannon definitivt var helt ulikt, noe annet amerikansk filmselskap på 80-tallet, og kanskje også mye av grunnen til at det aldri ble bragt inn i varmen, men der jo fra tid til annen overrasket med å komme med noen solide filmperler (Runaway Train, Barfly osv) der tross fantastisk kritikk fra anmeldere, slet med å overvinne publikum, grunnet nettopp at folk flest anså Cannon navnet som noe negativt, og det ble hengende igjen som noe forbundet med billig og masseprodusert b-film, uten særlig dybde og originalitet. 

Men herlighet, hvor mye vanvittig underholdende og morsomme filmer ble til fra tidlig 80 tallet og utover mot tampen av samme tiår. I dokumentaren blir det forklart at selskapet nærmest pumpet ut 40-50 eller flere filmer i året, og der Golan og Yorams kanskje største og viktigste årsak til deres store suksess, var at de fremsto som noen fantastiske salgsmenn, der kunne nærmest "kjøpe" hele Cannes Festivalen, og omgjøre den til en eneste stor Cannon Films reklame, gjøre unna dealer med styrtrike folk som ikke kunne prate et ord engelsk, og selge dem vanvittige ideer (som aldri ble fullført) ved å vise dem frem noen fargerike filmplakater.

Angående negative omtaler, virket det som det var ei som faktisk kom enda dårligere ut enn de to superprodusentene, nemlig Sharon Stone, der ble hyra inn, grunnet at man ønsket å gjenta suksessen til lignende eventyr filmer som Indiana Jones og Romancing the Stone (1984), og i håp om å hyre inn Kathleen Turner skal Menahem Golan ha utrykt et sterkt ønske om:

"Get me that Stone woman!!!"

Og vips, inn kom en ukjent (hvert fall den gang) Sharon Stone, som ble visstnok hatet av alt og alle, såpass at noen av historiene fremsto litt vel slemme og vulgære, men tja, mulig dama selv nesten 10 år før hun slo gjennom for alvor, var ei iskald og stormannsgal bitch, men nå fikk hun jo ikke mulighet til å forsvare seg heller, men er vel en grunn til at hun ikke stilte opp, mens "storheter" som Alex Winter (og en haug andre folk man aldri har hørt om) får ekstremt mye tid på skjermen, og leverer mest surna og illeluktende drittslenging, om folk som har vært døde i lang tid, og nei, ble litt vel ensformig av den slags. 

Alt i alt ei godkjent (men noe små skuffende) dokumentar, om to meget interessante typer, samt et filmselskap der har gitt meg utallige timer med stor underholdning, og innså jo tidlig ut at man har ekstremt mye film igjen å se fra det holdet, og skulle vel gjerne sett litt mindre av den konstante drittslengingen, business/penge pratet og mer om filmene, hvert fall de mer kjente, og gjerne litt mer historier omkring selskapets største navn/stjerner, Charles Bronson, Chuck Norris, Dolph Lundgren osv.

Ser jo at det kom faktisk ei annen dokumentar om samme gjeng, nesten helt likt, og at svenske S Studios har den også på DVD, glemt navnet men noe med Kungerna av Hollywood eller noe slikt. 

Ønsket å digge denne, men ble litt for oppstykket, tempoet virket å være klipt og redigert for å få med mest mulig "morsomme" sitater, og savnet litt mer dybde omkring de mest kjente/beste filmene og folka som medvirket.

Mulige denne gjør seg bedre i runde nummer 2, men inntil da blir det med ei:

6,5/10

Endret av Frank.N.Steen
  • Liker 2
Lenke til kommentar

Såpass ja. Selv synes jeg Electric Boogaloo: The Wild, Untold Story of Cannon Films er en av de aller feteste dokumentarene som er laget. Finner ikke en eneste svakhet i filmen. Både ekstremt underholdende fra til slutt, og meget informativ. Må få sett The Go-Go Boys: The Inside Story of Cannon Films en dag også, selv om den blir ansett for å være en langt svakere dokumentar. Men jeg kjøper alt sånn rått lell, så har neppe så mye å si.

Lenke til kommentar

Hadde gjerne sett langt mer omkring filmene som faktisk gjorde selskapet om til en pengemaskin, der jeg lo godt av scenen hvor Menaham skal ha uttrykt ideen om å lage en (av mange) oppfølger til 70-tallets beste film, og intervjueren tenkte så, ah, du mener som Gudfaren? 

Nei, Death Wish! 

Og vips, så ankom en aldrende og "avdanka" Charles Bronson inn, og videovold sleazen føyk rett til værs og ga selskapet ei enorm hit, selv om "alle" hatet den, så medførte det til at selskapet virket å forlate de halvhjerta forsøkene på rølpete teen-sex titler, til å lage ekstremt voldelige action filmer og ga Bronson en mulighet til å vinne over en ny generasjon med action-sultne fans, og var jo en suksess i hop med Michael Winner, hvert fall frem til Death Wish 3, hvor de skilte  lag for godt. 

Men innser jo at skulle dokumentaren rukket å dekke alle de artige historiene fra nevnte menn/filmserie, ville nok 1 time og 40 blitt raskt om til 3-4 timer, eller mer. 

Synd det ikke ordna seg bedre for Michael Dudikoff, der visstnok ble "lovet" en stor fremtid som selskapets posterboy, eller "James Dean". Likandes kar, og American Ninja serien er noe for seg selv, men nå ble det jo aldri noe av Spider man filmen og et mindre tonn av andre planlagte utgivelser. 

Litt overrasket over det negative omkring Sly Stallone filmen Over the Top (1987), cheesy som pokker, men aldri i nærheten av å være noen "stinkare", faktisk en av Slys bedre filmer fra tampen av 80 og tidlig 90-tallet, men antar at folka i dokumentaren ser det hele fra et litt annet ståsted, penger i minus og kom vel i en tid der selskapet led stort, økonomisk, så det å jage desperat etter stjernenavn som Stallone, og gi ham enorme summer for å gjøre unna 1 stk film, som attpåtil ikke ble noen suksess, gir kanskje ikke de beste minnene.

Lenke til kommentar

Mulig jeg heller vil komme til å bruke pengene på denne interessante boka, der virker å fremheve nettopp mye av det jeg helst ville hatt mer av, fra filmdokumentaren, nemlig filmene som gjorde selskapet om til the real deal, og da type kult-filmer som folk gjerne forbinder dem med, positivt og ikke masse drittslenging og syting, men hva som gjorde Cannon så unike og populære til å begynne med.

Tqq7DEW.jpgCtAmmrq.jpg

Lenke til kommentar
Frank.N.Steen skrev (4 timer siden):

Electric Boogaloo: The Wild, Untold Story of Cannon Films (2014) av Mark Hartley

Dette var rart -så denne i går...
Jeg har sett de aller mest kjente og kanskje mest sukssessrike som f.eks Runaway Train laget av Cannon.
Denne dokumentaren ga et godt bilde hvor "gale" Go Go Boys var. Jeg fikk ikke lyst til å se flere Cannon-filmer for å si det slik, kanskje med unntak av noen "kosefilmer" med mye daier og damestumper :D 
 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
dengelgen skrev (29 minutter siden):

Denne dokumentaren ga et godt bilde hvor "gale" Go Go Boys var.

En må nok være litt "utenom det vanlige", for å slå seg opp i den bransjen, og disse gutta virker jo stadig mer "normale" med årene, til sammenligning med mye av det som har foregått/foregår i Hollywood, de siste åra, eller mer.

dengelgen skrev (29 minutter siden):

sukssessrike som f.eks Runaway Train

Det triste er jo at filmen, til stor forandring fra de ellers vanlige Cannon filmene, ble jo mottatt nærmest med stående ovasjon fra de argeste kritikerne av Cannnon, og ble vel en Oscar nominasjon på både Voight og Roberts, men der filmen led økonomisk, da publikum sviktet, og mulig filmen slet med å promotere den riktig, ettersom folk flest den gang, sikkert antydet av Runaway Train ville bli nok ei actionfylt b-film.

Synd også at en dyktig kar som Christopher Reeve, måtte godta å gjøre Superman IV: Quest for Peace (1987), for å få virkeliggjort sitt eget og mer personlige filmprosjekt, som jo var den overlegent bedre Street Smart (1987), med Morgan Freeman. Men, nå er jeg svak for nevnte Supermann film, og ville tatt den anyday, anytime over Supermann 3, som virkelig var døll, og mer ei irriterende Richard Pryor spin-off, om jeg ikke husker helt feil.

dengelgen skrev (29 minutter siden):

Jeg fikk ikke lyst til å se flere Cannon-filmer for å si det slik, kanskje med unntak av noen "kosefilmer" med mye daier og damestumper :D

Jeg fant flere filmer man gjerne vil se, blant andre de cheesy Hercules (med Lou Ferrigno, men okei, Sybil Danning og det, vel "kostymet" hennes, er vel i grunn mest grunn til at den blir lagt på watchlista mi om ikke lenge), The Last American Virgin (visstnok en av de bedre teen-sex/rølpe filmene fra tidlig 80-tallet, og ser jo at det er flere som definitivt virker "lovende", hvert fall med tanke på b-film underholdning. 

Ble litt overrasket over hvor lite Van Damme fikk her, med tanke på at hans Cyborg (1989) visstnok var en av selskapets siste hits, men tror da også at Bloodsport (1988) var ei Cannon utgivelse, og den ble jo også en svær hit, men mulig det er noe "ond blod" mellom Cannon og Van Damme, men han var da minst ei like stor actionprofil som Lundgren, Norris og Bronson, men en som kanskje ankom litt vel sent på 80-tallet, og nøt jo sin storhetstid på første halvdel av 90-tallet, og da var jo Cannon mer eller mindre over og ut. 

En annen ting var jo at den svenske DVD utgaven (artwork/posteren) benyttet seg tungt av Sly Stallone og filmen Cobra (1986), som også er ei stor favoritt hos meg, og håpet jo at de ville tatt for seg noen historier omkring den, da der må det jo være mye snacks for fansen.

Men, igjen, mulig dårlig minner osv, samt at Slys "tilstedeværelse" i dokumentaren ga vel ei grei pekepinn på at det var et tilbakelagt kapittel, selv om han har ingen ting å "skamme seg over", da den er jo blant mannens tøffeste filmer fra det tiåret.

Endret av Frank.N.Steen
Lenke til kommentar

Why you should watch 'Tenet' in the cinema, even if it's not Christopher  Nolan's best film - NewsABC.net

Jeg liker normal Nolans filmer veldig godt, men denne var en stor skuffelse. Det er tydelig at de har brukt penger på filmen så lyd, bilde og actionsekvenser har en høy kvalitet. Dessverre holder ikke manuset like høy standard. Karakterene er hule og mangler motivasjon for sine handlinger. Skuespillerne gjør en helt grei jobb, men har svært lite å jobbe med annet enn å lire av seg kvasivitenskapelig vissvass i et nærmest desperat forsøk på å forklare hva som egentlig skjer i filmen. Konseptet filmen er bygget rundt virker litt artig i starten men blir bare masete og gjør filmen unødvendig forvirrende. Det virker nesten som om det eneste målet med filmen er å vise frem tvisten på slutten, og hva som skjer på vei dit er ikke så viktig. Filmen får sikkert noen oscarnominasjoner i de tekniske kategoriene og det er vel det eneste som imponerer med filmen. Det var også morsomt at såpass store deler av filmen ble spilt inn i Oslo.

5/10 

Endret av Reg2000
  • Innsiktsfullt 1
Lenke til kommentar
dengelgen skrev (6 timer siden):

Dette var rart -så denne i går...
Jeg har sett de aller mest kjente og kanskje mest sukssessrike som f.eks Runaway Train laget av Cannon.
Denne dokumentaren ga et godt bilde hvor "gale" Go Go Boys var. Jeg fikk ikke lyst til å se flere Cannon-filmer for å si det slik, kanskje med unntak av noen "kosefilmer" med mye daier og damestumper :D 
 

 

Nå vet ikke jeg hvilken type filmer du liker, men går jammen meg glipp av ekstremt mye fett ved å hoppe over Cannon-filmer, ass. Latterlig mye fethet. Men man må like litt cheese selvfølgelig.

Lenke til kommentar

Angående ost, og store mengder sådan, så skulle jeg inderlig håpe at noen en dag gjør ei egen dokumentar om Charles Bronson og hans "Cannon Years", der jo sørget for å gi en aldrende stjerne, som mange hadde avfeid, ei ny "vår", og selv om mange raskt konkluderte med at han "slummet" seg gjennom det verste av det verste, så var nok Bronson ganske så klar på at han visste utmerket hva han lagde, men at fansen fikk det de ønsket seg, han fikk rikelig betalt og kritikerne kunne gå å ta seg ei "bolle":

''We don't make movies for critics, since they don't pay to see them anyhow." 

Klart, må jo ha vært ei smule nedtur, å gå fra å endelig slå gjennom som en stor internasjonal filmstjerne på 70-tallet, og så til å gjøre "samlebånd" videofilm utgivelser med helt annet budsjett/navn inkludert. Men Bronson virket å være en meget profesjonell fyr, selv når han bikket godt over 70, så var han i form.

Lenke til kommentar

Up_in_the_Air-147711825-large.jpg

Up In The Air (2009)

George Clooney, Vera Farmiga, Anna Kendrick i rollene bl.a Jason Reitman har regi.

Kanskje det er bare meg men denne filmen var totalt ukjent, helt til noen anbefalte den i en podcast i fjor en gang. Rart i grunnen for den ble nominert til 6 Oscars. 
Det som slo meg først var de nydelige bildene under åpningssekvensen. George Clooneys jobb er gi folk sparken og dette gjør han så godt at han er ettertraktet over hele USA. Det er finanskrise og boligkrise så det er mange som er overflødige. Selv om det er et trist tema er filmen ledig i formen og til tider ganske fornøyelig. Vera Farmiga og Anna Kendrick bidrar også med sjarm. Mange kjente skuespillere er innom og løfter filmen -kan nevne J.K Simmons som et godt eksempel her.
Nei, jeg koste meg og vil være såpass raus at jeg gir denne en

9/10

Lenke til kommentar

Nk47eHK.jpg

Black Christmas (1974) av Bob Clark

Et kvinnelig studenthus under stressfulle juletider, befinner seg konstant i andre enden av telefonrøret til en "pratesyk" kar, og hvor det tidlig ut blir klart at gærningen, har allerede rukket å finne seg vel hjemme, oppe på loftet til jentene. Men han har ingen planer om å tilbringe høytiden der alene. 

Aka Silent Night Evil Night er  en real kult-klassiker, der må vel stå igjen blant de soleklart beste eksemplene på hvordan en skal gjøre ei urovekkende, guffen og meget stemningsfull slasher/grøsser, da uten å vise for mye, hele tiden. Og hvor nevnte stemning og det man ikke ser, men hører/vet er der, er meget effektivt virkemiddel. Her får man jo solide skuespillprestasjoner av blant andre Olivia Hussey, Margot Kidder og John Saxon, og en film som var planlagt å få sett i oktober, og skrekkfilm utfordringen, men føler at desember er mer den rette tiden for denne type underholdning.

Ikke sett på evigheter, men helt klart en av meget få slashere, der bikker opp i en sterk:

8/10  

Bob Clark ville jo returnere til julefilmen et tiår senere, men da med ei langt mer festlig og koselig film i A Christmas Story (1983). Black Christmas derimot, den er nok blant de mest suksessfulle og velgjorte skrekkfilmene, med jul som tema, og er totalt overlegen den vulgære og elendige remaken fra 2006, som jeg dessverre kastet bort tid på å se i fjorårets skrekkfilm utfordring. Ser jo også at en annen nyere film, med samme tittel har ankommet, usikker på om den har noe med originalen å gjøre, annet en navnet, men med 2006 versjonen friskt i minne, velger jeg å ignorere den, inntil videre.

Endret av Frank.N.Steen
Lenke til kommentar

 

The Wolf of Snow Hollow - Wikipedia

The Wolf of Snow Hollow

Synd man ikke hadde tid til å ansette en real skuespiller som hovedperson. Regissør Jim Cummings tar hånd om dette selv, og det er tydelig at han ikke er på hjemmebane. Fikk stygge flashbacks til Lady in the Water som M. Night Shyamalan besluttet å «redde» med sin egen karakter siden han var den eneste som var fantastisk flink nok til å forstå filmen.

Risikabelt skuespill til tross, det er allikevel ikke nok til å spolere filmen for dette var gode greier. Det er en merkelig oppløftende og festlig liten sak som bragte tankene til åttitalls varulvskrekk ved et par anledninger. The Howling for eksempel. Hvor mange 100% alvorlige varulv-filmer finnes det forresten? Føles som om de alltid skal ha noe avvæpnende og komisk over seg.

Snow Hollow er, som navnet skulle tilsi, en heller snødekt og øde sted i NordAmerika. Tankene føres alltid mot Fargo, 30 Days of Night og I Am Not a Serial Killer. Snø og kulde isolerer som kjent, og skaper trykket stemning. Effektivt også fra en rent estetisk synsvinkel, for splatter-effektene gir en slående rød/hvitt kontrast. Ulvebeistet selv ser imponerende ut. I tillegg har det en tvist jeg ikke skal si noe om her.

Føles ikke som om man fikk fortalt hele historien man ønsket å fortelle, ei heller fikk vi tid til å bli kjent med alle de merkelige skruene, men dette var flott filmet, hadde flott steming, hadde et nifst ulvemysterium og genuint likandes og morsomme karakterer (med et ubetalelig kleint far-og-datter forhold). En av årets beste så langt.

8/10

 

Amazon.com: Ich Seh Ich Seh: Movies & TV

Goodnight Mommy (Ich seh ich seh)

Ble uansvarlig stor fan av The Lodge tidligere i år, så det føltes naturlig å gi denne en sjanse - regissørene Severin Fiala og Veronika Franz sin debyfilm fra Østerrike.

To gutter frykter at den forvirrede kvinnen de bor sammen med ute på landet, hvis ansikt stadig er innhyllet i bandasjer, ikke er deres egentlige mor. Ufordelaktige ting begynner å skje.

Filmen ser, som forventet, aldeles utmerkede ut. De har full kontroll på Michael Haneke-aktig scenografi hvor alt ser nesten foruroligende rent og kaldt ut, selv ute i skauen. I tillegg er de flinke til å arrangere innendørs settinger. Dekor, tapet, hvitevarer, sengetøy og plassering av skap og glassbord er det ingenting å si på. Har på følelsen at alt er ment å se så pent ut for at det skal framheve styggheten i de menneskelige karakterene som befinner seg der. Fungerer.

Som med The Lodge er det menneskelig drama som er «monsteret». Troverdig? Kanskje, kanskje ikke, men om vi tror at dette kunne skjedd eller ei er egentlig ikke så viktig. Poenget er at dramatikken bunner i en kollisjon av uheldige omstendigheter som svært enkel kunne ha vært unngått. Noe vi først innser i retrospektiv.

Regissørene er virkelig opptatt av det destruktive forholdet mellom barn og foreldre - eller rettere sagt, manglende kommunikasjon mellom de to. De er også flinke til å stille spørsmål ved barns uskyld. Hva er ikke disse små djevlene i stand til dersom de føler for det. Et polariserende aspekt som sikkert vil støte fra seg en del kritikere.

Filmen får oss stadig til å stille spørsmål om hva som egentlig foregår. Flere ting er ikke som de ser ut til (selv om jeg tok denne tvisten like enkelt som i The Lodge), og det er nok de som vil irritere seg over denne også. Selv er jeg svak for laaaange slowburns med traumegaranti.

7/10

 

 

  • Innsiktsfullt 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...