Gå til innhold

Mini-anmeldelse av den siste filmen du så


tjalla

Anbefalte innlegg

Hva skjedde i den første filmen? Og den andre? Og den tredje? Dette er ikke koselige Disney-filmer. Selvsagt kommer dinosaurene seg løs. Det er jo det filmene handler om. :p

 

Og nei, jeg har ikke spolert noe av plottet. Det eneste er at de har laget en ny type dinosaur, men det fikk vi vite allede i traileren, så jeg regner det som ganske trygt. Det får vi uansett vite ganske tidlig, og som nevnt i anmeldelsen begynner ting å gå galt allerede etter en halvtime. Men hva den dinosauren er, hvordan den kommer seg ut osv har jeg selvsagt ikke spolert.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

jr2pus.jpg

 

Ex Machina (2015) av Alex Garland

 

"One day the AIs are going to look back on us the same way we look at fossil skeletons on the plains of Africa. An upright ape living in dust with crude language and tools, all set for extinction."

 

Ex Machina, regissert av Alex Garland, forteller historien om Kaleb, en programmerer for Bluebook, verdens største søkemotor. Han vinner en konkurranse på jobb der premien er å få besøke Bluebook’s sin tilbaketrukne sjef, Nathan. Nathan avslører for ham at han har laget en AI, og ber ham om å være den menneskelige delen av Turing Test. Det som følger er en virkelig fascinerende fortelling om tillit, løgner og kanskje til og med kjærlighet.

 

Filmen er enkel, minimalistisk og vakker. Alex Garland har virkelig klart overgangen fra manusforfatter til regissør på strålende vis. Belysningen, kamerabevegelser, redigeringen, naturen og lydsporet gir akkurat den rette mengden av en mystisk stemning til filmen. Apropo naturen (delvis filmet i Norge), for det meste er Nathan sitt hus preget av kjedelig farger noe som gjør at den levende utendørs naturen gir en strålende kontrast mellom teknologi og natur.

 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er strålende. Domhnall Gleeson, trolig best kjent for Frank, gjør kanskje sin beste rolle til nå. Oscar Isaac er som vanlig fantastisk som Nathan, et eksentrisk geni. Han har jo lagd en AI, så selvfølgelig vil han være litt rar. Han gir en følelse av "jeg kan knuse deg hvis jeg må, men for nå vil jeg bare behandle deg pent ', som er perfekt for hans karakter. Men, den beste i filmen er Alicia Vikander som Ava, AI’en. Hun ... jeg vet ikke engang hvordan de skal beskrive det. Bare å kalle det "fantastisk" ville ikke dekke det. Det må nesten bare oppleves.

 

Når man snakker om ting som er fantastisk, CGI’en, eller, for å være mer presis, kvaliteten på den, er utrolig. Selv i de plakatene for denne filmen er CGI’en for Ava er sømløs. Vår teknologi er nok ikke så avanserte ennå, men jeg ville virkelig trodd at hun var ekte. Filmen fikk meg til å stirre på henne i ærefrykt.

 

Ex Machina er dyster men likevel absorberende film. Den tar tak i din oppmerksomhet, og holder den med jernhånd, og slipper ikke taket. Dette er kanskje ikke en film som vil appellere til de som foretrekker filmer med høyt tempo, men til de som liker «slow-burner», vil jeg hjertelig anbefaler den.

Endret av MKej
  • Liker 3
Lenke til kommentar

Jurassic World (3D)

 

Nope. Dette var skikkelig nedtur, men jeg vet enda ikke hvorvidt det dreier seg om filmen, omstendighetene, eller begge. Jeg kan starte med filmen:

 

Jurassic Park har i mine øyne en fantastiske dramaturgi, og den engasjerer meg like mye i dag som da jeg så den for første gang som 8-åring. Jurassic World, derimot, virker for meg å være i konstant kamp mot seg selv, hvor den ene scenen er mer spektakulær enn den andre. Dette på bekostningen av både historieformidling og karakterutvikling. Den mangler sin egen stemme og sin egen magi, noe som er pinlig opplagt når den eneste magien den klarer å «produsere» kommer i form av simple henvisninger til Jurassic Park. Da sitter jeg og tenker «du har helt rett, den filmen var mye bedre». Og jeg er vanligvis ikke typen som gneldrer om at «alt var mye bedre før», spesielt ikke når det kommer til kunst. Jeg applauderer de som våger å se ting på en ny måte, som våger å bygge på storheter. I mine øyne er dette kunstens essens, og uten dem så ville for eksempel Ibsen ikke vært fast inventar på Nationaltheatret. Men denne filmen våger faen meg ingenting. For å parafrasere det en AUF-politiker sa før han ble klasket til av Martin Schanke: den er feig. Den lesser på med CGI i håp om å virke relevant; den setter opp emosjonelle motivasjoner for essensielle karakterer som ikke blir forløst; den gjør ting større; den gjør ting raskere; den gjør meg til den gretne gubben som jeg ikke vil være. Jeg vil la meg rive meg. Jeg vil at kritikeren i hodet mitt skal ta seg en bolle, men hvordan gjør man det når filmen ikke klarer å stå på egne ben? Kanskje er det meg, eller kanskje er det omstendighetene:

 

Colosseum Kino, 3D-briller og folk som må bli forklart vitsene til Chris Pratt. Først og sistnevnte går vel egentlig hånd i hånd når jeg tenker meg om, så la meg dedikere denne delen til de forpulte brillene. Isla Nublar ser ut som en modelljernbane. Du vet, en sånn som snodige voksne menn har i garasjen, med tog og byer og en og annen menneskefigur. Multipliser figurene med en del tusen, bytt ut tog med monorail og by med fornøyelsespark, sleng på noen dinosaurer av ymse slag, og vips, så har du Jurassic World i 3D. Det er mulig det er jeg som er rar, men jeg har vanskelig for å la meg engasjere av en film som konstant sier «se på meg, jeg er en film, jeg viser deg hvor falsk jeg er slik at du ALDRI klarer å leve deg inn i min historie, hahaHAHAHAHAHAHA».

 

For å runde av så har jeg lite tro på at denne filmen sett på ny i gode gamle 2D på magisk vis blir forvandlet til den typen film jeg vil at Jurassic World skal være. Men, det kan allikevel gjøre opplevelsen litt mindre jævlig, så det er derfor ikke utenkelig at jeg ser den igjen. Om ikke annet er det mer enn jeg kan si om Jurassic Park 3. En større haug med dritt enn den skal man lete lenge etter.

Lenke til kommentar

Marvel Zombies vs Army of Darkness

 

Det er sjelden jeg anmelder en fanfilm, og spesielt når den er svært kort. Denne får være et unntak. Filmen varer bare i ca åtte minutter, og er som sagt laget av fans med minimalt budsjett. Men i motsetning til de fleste filmene av denne typen, er denne filmen faktisk svært bra. Det er lite historie å snakke om (grunnet lengden, skjønt det kan nok bli en del 2, forhåpentligvis), men skuespillerne gjør en bra jobb med tanke på at de amatører, effektene er ganske bra, og hele greia er rimelig underholdende. Anbefales.

 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...

Kidnapping Mr. Heineken   (2015)

 

Grei film. Vet nå ikke så mye om saken så usikker på hvor mye i filmen som var akuratt som på ekte og hva som ble lagt til for å få mere liv i den, men for meg virka det som om den prøvde å være ganske så realistisk. Ikke sånn overdrevent som i vanlige action filmer, så det var jo noe litt gøy og positivt å se.

 

Kan egentlig anbefale den da den ikke varte så lenge og var bygd opp som en actionfilm fra kidnapperne sitt syn. Ikke masse etterforskning osv, slev om det hadde vært ganske interesangt å få vite hvordan politiet arbeidet osv.

 

Kan gi den 5/6

 

  • Liker 1
Lenke til kommentar

5txmyr.jpg

 

Solaris (1972) av Andrei Tarkovsky

 

"Man was created by Nature in order to explore it. As he approaches Truth he is fated to Knowledge. All the rest is bullshit."

 

Det tok meg noen dager etter å ha sett Solaris før jeg var endelig i stand til å konsolidere mine tanker om denne filmopplevelsen. Solaris hadde en ganske stor effekt på meg, slik som de fleste Tarkovsky filmene har. Det er nesten som man havner i en slags transe når man ser dem. Jeg vil prøve å holde dette til en ganske grei anmeldelse, jeg er ikke klar for og virkelig begynne å diskutere de filosofiske ideene som filmen presenterer uten å se filmen flere ganger.

 

Solaris er en film adoptert fra den polske forfatteren Stanisław Lem’s roman med samme navn. Imidlertid skiller Tarkovsky’s  sin adaptasjon seg sterkt fra kildematerialet. Jeg har ikke lest romanen, men jeg har lest at Lem opprinnelig fokuserer primært på mannens manglende evne til å kommunisere med utenomjordisk liv, mens Tarkovsky fokusere mer internt, hvilken effekt opplevelsen ville ha på ens psyke.

 

Tarkovsky's versjon begynner på jorden, som fungerer som en kontrast til den kalde isolerte romstasjon i bane rundt den fjerne planeten Solaris. En psykolog, Kris Kelvin, blir sendt til Solaris for å undersøke hva som forårsaker forvirrende meldinger som blir sendt fra stasjonen. Dagen før han er satt til å dra, tilbringer han tid i sine foreldres hjem. Der får de en besøkende som har vært på Solaris, som advarer Kris om mysteriene på planeten. Kris ignorerer mannens advarsel og gjør reisen til Solaris uansett. Ved ankomst på romstasjonen, som blir operert av et mannskap på bare 2, blir han straks konfrontert med mysteriet av planeten, når det er flere personer om bord i romstasjonen enn det bør være - en av dem er hans avdøde kone.

 

Teknisk sett er Solaris en fantastisk prestasjon. Filmet i samme periode som 2001: A Space Odyssey, vil jeg si at Solaris kommer nær Kubricks utrolig prestasjon. Til tross for slitt-utseendet på romstasjonen som mest sannsynlig er et resultat av manglende finansiering, spiller det perfekt inn temaene i Solaris. Andrei Tarkovsky er, som alltid, utrolig i hans evne til å skape fantastiske bilder - hver frame er perfekt. Det var spesielt en scene som gav meg gåsehud på hele kroppen; Når de opplever vektløshet og Bach sin orgelmusikk siger inn i høyttalerne.

 

Solaris er ofte betraktet som Sovjet respons til 2001, men til tross for dem begge blir satt i rommet, og handler om temaer som menneskehetens usikkerhet i universet, har de to helt forskjellige tilnærminger. 2001 handler om den ytre tanken på utvidelse og transcendens av mannen, samt en utstilling av teknologisk bragd (for å kort oppsummere en utrolig kompleks film), mens Solaris handler om utforskningen av menneskets indre psyke (for å oppsummere en like kompleks film ) og begynner å stille spørsmål ved "hvorfor" av menneskets plass i universet i stedet for "hvordan" eller "hva".

 

Igjen, dette er for det meste bare mine opprinnelige tanker, med litt research.  Jeg kommer nok til se denne filmen mange ganger før jeg selv begynner å virkelig grave i den sanne betydningen av Solaris. Som stort sett alt Tarkovsky har gjort, er denne filmen et absolutt mesterverk - en av de beste science fiction filmene gjennom tidene!

Så en kommentar fra en som har sett filmen som jeg synes var passende: "It gave me a headache, but it was the best headache i've ever had"

Endret av MKej
  • Liker 5
Lenke til kommentar

Plemya. 2014. ( The Tribe)

Regi:  Myroslav Slaboshpytskiy. ( Ukraina)

 

Handlingen er satt til en Internatskole for døve. Dette er i praksis en stumfilm, da det ikke er noe dialog, kun tegnespråk. Settingen er en sliten Ukrainsk skole, hvor vi blir med Sergey fra han ankommer første dag. Foruten et par klasserom scener, får vi inntrykket av at elevene stort sett er overlatt til seg selv.  Det skildres en hard hverdag, hvor vi følger en gjeng som holder på med småkriminalitet og prostitusjon bla. annet.

En særegen film det er verdt å få med seg, ja.

 

post-296524-0-64127400-1435800652_thumb.jpg

Endret av ClarkGable
Lenke til kommentar

NB! IKKE SE TRAILEREN FØRST! Selv folkene bak filmen sa de gjorde en tabbe og spolerte alt for mye i traileren.

 

MV5BMjM1NTc0NzE4OF5BMl5BanBnXkFtZTgwNDky

 

TERMINATOR: GENISYS

 

Da vr den her. Den fryktede femte filmen i Terminator-serien. Den første er en tidløs klassiker, og den andre filmen klarte nesten å nå opp til den første. Den var ikke like bra, og ødela mye mer enn den forbedret, men den var likevel nesten der oppe med den første. Omtrent om Alien og Aliens. De to første Alien-filmene er totalt forskjellige filmer, og begge er klassikere på sin måte. Terminator 3 var nok første steg nedover for alvor, og Terminator: Salvation bør man kanskje ikke nevne høyt. :p Ellers hadde vi jo tv-serien, som gjorde en helt grei jobb med litt tvilsomt materiale. Og nå er altså den femte filmen her. Er det noe å frykte?

 

Tja... både og. Det er vanskelig å si noe særlig om historien uten å spolere for mye, så svært kort fortalt starter alt med en recap av den første filmen. Krigen i fremtiden er over, men Skynet rakk å sende en terminator tilbake til 1984 for å drepe Sarah Connor. Om terminatoren lykkes vil John Connor aldri bli født, så han sender Kyle Reese tilbake for å stoppe terminatoren og redde moren. Men i stedet for å bare være en remake av den første skjer noe uventet i fremtiden når Kyle Reese sendes tilbake, så han havner i en alternativ tidslinje. Fortsatt handler det om å redde Sarah Connor og stoppe terminatoren, men det er rimelig mye som er endret fra den 1984'en vi kjenner til. Veldig mye, faktisk. Det gjør ting mye mer komplisert, og er en interessant vri på formelen. Dette er tross alt fjerde gang (femte om vi tar med tv-serien) vi får en terminator som reiser tilbake i tid for å drepe Sarah og/eller John Connor. Variasjon trengtes absolutt, og det får vi her.

 

Men blir det bra flim av det? Tja... som sagt, både og. Jeg storkoste meg med store deler av filmen, men det var mange ting jeg ikke likte like godt. Dette er ikke en remake av de to første filmene, men det er likevel veldig mange scener som kunne vært tatt rett fra de to første filmene. Uten å spolere for mye har jeg en sterk mistanke om at enkelte scener faktisk er tatt fra de to første filmene, bokstavelig talt.

 

Et av de største problemene jeg har med filmen er at det tar alt for lang tid å komme i gang. Som jeg nevnte starter alt med tullet i fremtiden, og det har vi jo sett flere ganger allerede. Dermed blir det bare å sitte og vente på at Kyle Reese endelig skal bli sendt tilbake i tid, så "hovedfilmen" kan starte. Men når den først er kommet skikkelig i gang blir ting ganske fort forvirrende, og alt for komplisert for en sånn film. Husk at hele greia startet med en enslig terminator som dro tilbake i tid for å drepe Sarah Connor. Det var hele plottet. Nå har vi alt mulig tull med tidsreiser, alternative tidslinjer, slemme terminatorer, snille terminatorer og så videre. På mange måter er det bare et salig rot. Men det startet i den andre filmen, så det blir litt feil å klage på det i denne, uten å klage over det i de andre. (noe jeg faktisk gjør; jeg misliker sterkt at Arnold plutselig gikk fra en usårbar, nådeløs, hensynsløs drapsmaskin til å bli reservepappa til John Connor som ikke dreper noen som helst).

 

Men action er det nok av her, heldigvis. Arnold er tilbake, og til tross for at han begynner å dra på årene klarer han utmerket å spille rollen som badass terminator her. En annen jeg var svært skeptisk til er Emilia Clarke som Sarah Connor, men hun overrasket meg stort. Hun passer perfekt til rollen. Selv Jai Courtney som Kyle Reese gjør en grei jobb. Han som spiller John Connor, derimot... huff, nei. Actionbitene her er ofte svært bra, og selvsagt sykt utroverdige. En buss spretter og ruller bortover en bro, men folkene inni er ikke skadet engang. En bygning blir sprengt, men folkene i heisen merker ingenting. WTF? :p

 

Alt i alt en helt grei film, som sklir pent inn mellom Terminator 2 og 3. Den når ikke helt opp til Terminator 2 (og er ikke uventet langt unna den første), men er langt bedre enn Terminator 3.

 

VURDERING: 7/10

Endret av Schreiber
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jurassic Park og The Terminator? Hvilket decennium befinner vi oss i, egentlig?

 

Jurassic World

Dinosaur-porno, men ikke stort mer. Barnet inni meg koste seg. Den er forutsigbar, teit og full av plotthull. Det som irriterer mest er hvor forglemmelig den er. Kjedet meg aldri, men tviler på at jeg noensinne kommer til å se denne filmen igjen. Pluss for mange referanser til den første filmen. Bra cast av Chris Pratt. 6/10

 

Terminator Genisys

Rotete, forutsigbar og skuffende tamme action-scener summerer nok denne ganske bra. Kjedet meg noe voldsomt mot slutten og ble sittende å se på klokken. Eneste lyspunktet var Emilia Clarke som faktisk gjør en svært overbevisende Sarah Connor. 3/10

Endret av Skurupu
Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...

2hcme4g.png

Körkarlen (1921) av Victor Sjöström

 

"Lord, please let my soul come to maturity before it is reaped."

Jeg har ikke sett altfor mange stumfilmer, men de få jeg har sett, så har ingen matchet atmosfæren eller den følelsesmessige kraften Körkarlen oppnår.

 

Det er en spøkelsethriller, en emosjonell melodrama og en gjennomtenkt moralsk fortelling, Victor Sjöström’s Körkarlen engasjert meg mer enn noen stumfilm, og få filmer generelt, noensinne har gjort. Hovedkarakteren, David, en avskyelig fyllik spilt av Sjöström selv, må være en av de mest ufyselige hovedpersonene i tidlig filmhistorie (fyren prøver å gi folk tuberkulose!). Men som filmen skrider frem og omstendighetene rundt hans situasjon blir mer tydelig, blir han mer og mer engasjerende. En karakter som kanskje er litt «over-the-top» i filmens begynnelse men som gradvis blir mer ekte etter hvert som historien utspiller seg. Dette kulminerer til slutt i de siste øyeblikkene der han får sin etterlengtede forsoning. Jeg satt under filmen og tenkte på Capra’s «It’s a Wonderful Life» som har litt av samme tematikken som denne. Bare denne filmen er mye mørkere og kanskje den amerikanske tittelen bør være: It’s a Horrible Life :)

 

Sjöström’s håndterer mesterlig materialet på en måte som frembringer mange forskjellige følelser samtidig. Fra Körkarlen åpnings øyeblikk settes den spøkelsesaktige atmosfæren. Selv før den titulære vognen selv vises, bidrar filmens tempo og karakterer til å produsere en uforglemmelig stemning. Man kan ikke unngå å føle sorg og lengsel som hver karakter i fortellingen gjennomgår. Jeg er ikke vant til å være så påvirket av en stumfilm som jeg var med Körkarlen, men det er absolutt en velkommen forandring.

 

Til slutt, kan jeg ikke skrive denne anmeldelsen uten å nevne spesial effektene. Igjen, jeg har ikke sett massevis av tidlige stumfilmer, men jeg er sikker på at denne filmen må ha slått folk i bakken i 1921.

 

Hvis du er i det hele tatt interessert i tidlig filmhistorie, bønnfaller jeg deg til å sjekke denne ut. Det er uten tvil en av de mest oversett filmene i tidlig filmhistorie, og etter min mening mye bedre enn mange av de mer populære filmene fra den epoken.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Ender's Game (2013)

 

Begynte litt lovende, men endet opp som latterlig dårlig. Det var en masse fram og tilbake før man kom noen vei, og det endet opp i bare tull.

 

I denne som i flere nyere sci fi filmer, har man brukt besynderlig mange elementer fra tidligere fiilmer.

Som: Inpendence day(aliens og fartøyene deres /kamscener), sjantis og spiseplasser i Aliens, matbretter i 2001(også her filmet fra taket), drømmetest i star wars, stjerneskip(det avlange) i 2001/2010, raser gjennom lysstrålene i 2001(ble repetert også i "Interstellar")

Filmen hadde tv serie stemning, og skuespillet var dårlig. Konklusjon: Borkastet tid.

4/10

 

Lenke til kommentar

Jeg syntes Interstellar var bra, og skjønner ikke hvorfor så mange har problemer med den filmen. Skuespillet var ikke det verste jeg har sett, men synes rollen til Matthew Mcconaughey var litt utenfor hans liga. Ellers likte jeg den veldig godt. Bedre enn Gravity, i alle fall.

Endret av Therawyn
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...