Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Jenter og hast med å få barn i forhold?


Anbefalte innlegg

Hei,

Det er rundt 6 måneder siden jeg og eksen slo opp. Vi hadde vært litt av og på, men bestemte oss for og prøve ordentlig en siste gang. Vi flyttet sammen i en 4-roms med tanke på barn en gang i fremtiden. I ettertid burde dette vært bedre tenkt gjennom, men det er så altfor lett å være etterpåklok. Forholdet var vel et klassisk eksempel på når det var bra, så var det veldig bra, men når det ikke var bra, så var det tungt. Vi var typ bestevenner i forholdet. Vi lo og tullet mye, men lidenskapen på slutten var nok borte. Det føltes litt som vi var romkamerater da.

Vi hadde samtalen om barn. Hun var tydelig på at hun hadde i planene om muligens prøve til våren. Vi flyttet sammen i september. Det skal nevnes at vi hadde vært sammen tidligere, så relasjonen vår strakk seg lenger enn kun perioden vi bodde sammen her. 

Jeg nevnte at jeg følte at det var for fort. Jeg tenkte at vi kunne prøve om et år. Da fikk jeg høre tydelig at det var helt uaktuelt. Det virket som hun hadde en helt konkret plan, og om jeg ikke ble med på den, så kunne vi glemme alt. Jeg på min side kunne tenke meg et kompromiss. Det burde vel en kunne forvente i et parforhold? Jeg tenkte også at det var ufornuftig og skulle være så konkret med planene når det var tydelig at forholdet ikke var 100% stabilt. Det virket som dette kom i andre rekke. 

Resultatet av dette var "jeg kan ikke leve sånn". Deretter dro hun nokså raskt. 

Dette er det andre forholdet der barn, tidspunkt og planer har vært utløsende årsak til bruddet. I det første forholdet hadde jeg heller ikke noe jeg skulle sagt her. Nå skal det sies at disse to ikke kan sammenlignes.

I det første forholdet var hun 32 år og nettopp ferskt ut fra et samlivsbrudd etter 5 år. Jeg var 26 år og dette var mitt første seriøse forhold. Det ble en kalddusj. Jeg var ikke klar for barn i det hele tatt. Med tanke på alder her har jeg full forståelse for at hun ønsket barn fort. Resultatet ga seg selv.

I det siste forholdet var hun 28 år. Jeg er 34 år. Dette tenker jeg fortsatt er relativt ungt med tanke på barn og biologi. Det var ingen hensikt i å fortelle henne at hun var ung og fortsatt hadde tid. Hun var tydelig på at barn var førsteprioritet fra hun var svært ung. Hun var nok også påvirket av at alle veninnene hennes har barn. Samtidig har ingen av vennene mine barn. Dette spiller nok en ganske stor rolle bevisst, eller ubevisst.

Jeg ønsker barn iløpet av livet, men ikke som et resultat av et hasteprosjekt. Jeg har tilgode å oppleve dette som en naturlig progresjon av et forhold. Med en gang jeg føler at partneren ønsker at dette skal skje "imorgen" får jeg umiddelbart et behov for å bremse opp. Min erfaring er at det også er vanskelig med et kompromiss når det gjelder tid. Jeg føler også det er problematisk og sette et helt konkret tidspunkt da en ikke vet hva som kan skje i mellomtiden. Jeg har full forståelse for den biologiske driften, det naturlige behovet for å reprodusere og ønsket om fremdrift i forholdet. Men hvorfor må det skje så fryktelig fort? I mitt tilfelle har det vært innen førsteåret i begge tilfeller. Er det ikke fornuftig å kunne nyte tide sammen og pleie/bygge forholdet før en tar et stort nestesteg med enorme konsekvenser? Hvor lenge var dere med partneren deres før barnepraten kom på bordet? Hvor mye har mannen hatt å si for beslutningen? 

Jeg er forberedt på kommentarer her om ubesluttsomme, passive menn, men det får så være. Jeg burde kanskje ta det som en kompliment om at begge damene ønsket å få barn med seg så fort, og så på meg som en potensielt bra farsfigur. Selv er jeg usikker, men det vil tiden vise. Jeg har jobbet i ti år som lærer, så glad i barn er jeg ihvertfall 😊 

Takk for tilbakemeldinger. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

28 år er ikke for ungt for å få barn. Skjønner at du følte at du ikke var klar for barn da du var 26, men det er fullt mulig å være klar for det for henne når hun er 28år, og til og med yngre. Personlig mener jeg det er ideelt å få sitt første barn før man er 30 år. 

Lenke til kommentar

Tja… Barn er jo en sånn ting som hvis man vet at man vil ha det så vil man det og da er det liten vits i å kaste bort tid på å bygge noe med noen som nøler. 🤷🏼‍♂️ Det er selvsagt veldig forhastet å skulle ville gå i gang bare noen måneder inn i forholdet, men hvis disse jentene følte at det var usikkert om du noen gang kom til å ville ha, eller de følte at tidshorisonten var for lang så er det vel bedre at de takket for seg?

Lenke til kommentar

Det virker ikke som du er klar for å få barn enda, og det er jo greit det, men da bør du også søke partnere som har samme tankegang. Dersom du er i forhold med noen som virkelig ønsker barn, så må du regne med at pushet på dette kommer ganske fort, du kan skåne deg selv for dette ved å søke til partnere som ikke ønsker seg barn enda. 

Jeg tenker også at det er naturlig å ville være sikker på at det er riktig, og at det å få barn skal være en naturlig progresjon som du sier, men samtidig er det ekstremt vanskelig å komme til det punktet, dersom du i utgangspunktet ikke ønsker barn. Det ville kunne ta lang tid, og da blir det jo kræsj hvis du har en partner som søker det motsatte. 

Det å få barn er ett stort steg å ta, og selv verdens beste og mest stabile forhold kan bli revet i fillebiter av å få barn. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
RRhoads skrev (17 minutter siden):

28 år er ikke for ungt for å få barn. Skjønner at du følte at du ikke var klar for barn da du var 26, men det er fullt mulig å være klar for det for henne når hun er 28år, og til og med yngre. Personlig mener jeg det er ideelt å få sitt første barn før man er 30 år. 

Hei,

Det er absolutt ikke for ungt når det gjelder barn generelt, men det var ikke poenget. Min tanke er at det ikke burde spille noen rolle om hun er 28, eller 29. Om hun kunne ventet 6 mnd. burde en vel også kunne ventet et år. Da ville jeg vel også følt at jeg hadde å si hadde hatt noen betydning. En vil jo gjerne være med på avgjørelsene i forholdet:)

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Begge bør være klare for barn, ønske det og videre ganske så sikre på at forholdet vil vare livet ut.  Tåler forholdet ingen uenighet så er det vel forsåvidt greit med tidlig brudd.

Utover dette er det viktig å være klar over de økonomiske konsekvensene - barn koster mye tid og ikke minst penger.

Det siste nevnes da det gjerne er mor som får barnet ved samlivsbrudd og da blir det fort å cashe ut ca 5000 pr mnd neste 20 år (i et tenkt eksempel der du tjener noe mer enn mor og barnet ikke bor særlig hos deg) (Og skulle det bli tvillinger, da kan du doble 😄)

https://tjenester.nav.no/bidragskalkulator/underholdskostnad?1

Endret av Rune_says
  • Liker 4
Lenke til kommentar
henrikwl skrev (16 minutter siden):

Tja… Barn er jo en sånn ting som hvis man vet at man vil ha det så vil man det og da er det liten vits i å kaste bort tid på å bygge noe med noen som nøler. 🤷🏼‍♂️ Det er selvsagt veldig forhastet å skulle ville gå i gang bare noen måneder inn i forholdet, men hvis disse jentene følte at det var usikkert om du noen gang kom til å ville ha, eller de følte at tidshorisonten var for lang så er det vel bedre at de takket for seg?

I ettertid er det sikkert for det beste. Noe nølende vil jeg vel alltid være på et såpass stort prosjekt. Jeg tenker det er naivt å skulle kaste seg inn i noe sånt og føle en er helt klar. En blir vel aldri klar for noe sånt om en er førstegangsforelder. Jeg bare føler at det er mer fornuftig å ha en prat sammen, hvor begge føler seg lyttet til enn at det er typ "my way, or the highway". 

Når det er sagt er jeg sikkert også litt yrkesskadet fra skolen der jeg ser så mange skilsmissebarn, og utfordringer ved samarbeid mellom foreldre. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Baranladion skrev (22 minutter siden):

Det virker ikke som du er klar for å få barn enda, og det er jo greit det, men da bør du også søke partnere som har samme tankegang. Dersom du er i forhold med noen som virkelig ønsker barn, så må du regne med at pushet på dette kommer ganske fort, du kan skåne deg selv for dette ved å søke til partnere som ikke ønsker seg barn enda. 

Jeg tenker også at det er naturlig å ville være sikker på at det er riktig, og at det å få barn skal være en naturlig progresjon som du sier, men samtidig er det ekstremt vanskelig å komme til det punktet, dersom du i utgangspunktet ikke ønsker barn. Det ville kunne ta lang tid, og da blir det jo kræsj hvis du har en partner som søker det motsatte. 

Det å få barn er ett stort steg å ta, og selv verdens beste og mest stabile forhold kan bli revet i fillebiter av å få barn. 

Dette var et fornuftig innlegg.

Jeg er en overtenker av natur, og ikke veldig spontan og impulsiv. Dette gjør at det også er krevende for meg med store valg. Jeg tror aldri jeg vil komme til det tidspunktet at jeg bare kaster meg ut i et typ barneprosjekt uansett type partner. Men om det betyr at jeg aldri bør få barn 🤔

Jeg kunne sikkert droppet å skrive innlegget dersom vi hadde hatt den praten helt i begynnelsen av forholdet. Samtidig kan en jo aldri være helt sikker på hvordan forholdet utvikler seg før en har prøvd. Kanskje en oppdager ting, kanskje en begynner å tenke nytt. 

Lenke til kommentar

Jo lenger du venter, jo mer krevende blir det å oppdra barnet. Er du 34 år så mener jeg at du har ventet hakket for lenge. Er det virkelig slik at du ønsker å dille med tenåringsopprør som en sekstiåring satt på spissen? Finn deg en hyggelig dame, test vannet litt, å om du trives så gå for det. 
 

De neste tre årene bør du ta et tydelig oppgjør med deg selv å finne ut hva du vil. Det er heller ikke noen skam å være barnløs men du må finne ut hva du virkelig vil. Sjelden går ting akkurat som man vil her i livet. Å da er det fint å ha litt overskudd igjen på sine gamle dager. 
 

Ja du kan absolutt sitte i bidragsfellen i mange år i riktig situasjon, men du har i det minste et ettermæle. 

Endret av SpecialForce
  • Liker 1
  • Innsiktsfullt 1
Lenke til kommentar
Rune_says skrev (11 minutter siden):

Begge bør være klare for barn, ønske det og videre ganske så sikre på at forholdet vil vare livet ut.  Tåler forholdet ingen uenighet så er det vel forsåvidt greit med tidlig brudd.

Utover dette er det viktig å være klar over de økonomiske konsekvensene - barn koster mye tid og ikke minst penger.

Det siste nevnes da det gjerne er mor som får barnet ved samlivsbrudd og da blir det fort å cashe ut ca 5000 pr mnd neste 20 år (i et tenkt eksempel der du tjener noe mer enn mor og barnet ikke bor særlig hos deg) (Og skulle det bli tvillinger, da kan du doble 😄)

https://tjenester.nav.no/bidragskalkulator/underholdskostnad?1

Kloke ord der, Rune. 

Jeg er ganske direkte og ærlig på godt og vondt. Jeg merker at hun kunne bli såret av noe jeg mente helt uskyldig. Da kom det ofte en voldsom respons jeg tenker ikke hengte på greip med det som faktisk skjedde.

Eksempel - tjeneste om hundepass. Jeg sa ja imot at hun kunne hente pant. Jeg spurte om hun kunne ta med et par ekstra poser. Noe hun sa ja til dagen i forveien. Hun ombestemmer seg da hun skal hente hunden. Da sa jeg at jeg følte det var utakknemlig da jeg brukte første feriedag på å passe hunden, og var nok noe irritert. Responsen var da at hun bare sluttet å prate med meg. Om det var meg i andre enden hadde jeg tatt diskusjonen og blitt ferdig med deg. Fremfor at det bare henger en dårlig stemning over hele situasjonen. Nå har hun ingen forpliktelse til å prate med meg som eks, men likevel. 

I USA vet jeg at det er brutalt for menn ved en eventuell omsorgsfordeling. 

Det du skriver over i mitt siste avsnitt er min største frykt. Det må være utrolig bittert.

Lenke til kommentar
SpecialForce skrev (1 minutt siden):

Jo lenger du venter, jo mer krevende blir det å oppdra barnet. Er du 34 år så mener jeg at du har ventet hakket for lenge. Er det virkelig slik at du ønsker å dille med tenåringsopprør som en sekstiåring satt på spissen? Finn deg en hyggelig dame, test vannet litt, å om du trives så gå for det. 
 

De neste tre årene bør du ta et tydelig oppgjør med deg selv å finne ut hva du vil. Det er heller ikke noen skam å være barnløs men du må finne ut hva du virkelig vil. Sjelden går ting akkurat som man vil her i livet. Å da er det fint å ha litt overskudd igjen på sine gamle dager. 
 

Ja du kan absolutt sitte i bidragsfellen i mange år i riktig situasjon, men du har i det minste et ettermæle. 

Som mann har jeg aldri stresset med barn. Jeg har aldri kjent det "rykket" mange beskriver. Som i innlegget mitt har jeg hatt mange muligheter til å bli far. Jeg har i utganspunktet tenkt at det må skje før jeg er 40. Selv hadde jeg en far som fikk meg over 40. Nå skal det sies at han ikke var så flink til å ta vare på seg selv. Selv er jeg i bedre fysisk form nå enn da jeg var i 20-årene. Det handler jo en del om hvordan en tar vare på seg selv også.

Men nei, tenåringsoppgjør i sekstiårene virker ikke voldsomt fristende 😉

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg har ingen vitenskap til å dokumentere min påstand.....

...men jeg tror det finnes flere personer i verden som er 60+ som angrer på at de ikke fikk barn, enn de som angrer på at de fikk. 

Det er rett og slett bare en opplevelse du ikke kan få som onkel/tante eller kjøpe deg til. 

  • Innsiktsfullt 2
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar

Din opplevelse med to damer kan vanskelig sies å være statistisk representativt for at jenter haster med å få barn.
Jeg vill heller ha spurt meg selv om hvorfor jeg tiltrekkes kvinner som åpenbart vil ha barn. Reflekter litt, og identifiser hvordan de kvalitetene manifesterer seg hos kvinner. Da klarer du å velge bort de kvinnene inntil du selv er 100% sikker på at det er barn du faktisk vil ha.
Barn er forresten oppskrytt. Det er fremdeles litt tabu å si at man ikke liker barn og at man liker livet slik det fortoner seg uten barn. I tillegg er det mest overlegne miljøvennlige trekket du kan foreta deg, å ikke skaffe barn.

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Olsen56 skrev (2 timer siden):

.men jeg tror det finnes flere personer i verden som er 60+ som angrer på at de ikke fikk barn, enn de som angrer på at de fikk. 

Du bør jo heller spørre de over 60 som ikke fikk barn og om de angrer etterpå eller ikke? Det kan godt være at det er langt flere som ikke angrer enn de som gjør det. Det er fullt mulig å leve et "fullverdig" liv i dag uten å få unger. Synes det er verre at folk som ikke burde fått unger får det, enn de som har selvinnsikt nok til å innse at de ikke ønsker/bør få barn i det hele tatt.

  • Liker 3
Lenke til kommentar

Angre på barn er en ting, men angre på et langtidsforhold med barn er noe helt annet.

Man bør være innstilt på å holde ut med hverandre i minst 15 til 18 år hvis man skal få barn. Ingen barn fortjener å bli dratt inn i noe som bare vil forårsake ustabiliteter, helgepappaer, steforeldre og flytting. Beste kuren mot fattige/overbeidede unge alenemødre er å ikke få barnet i utgangspunktet.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Olsen56 skrev (3 timer siden):

Jeg har ingen vitenskap til å dokumentere min påstand.....

...men jeg tror det finnes flere personer i verden som er 60+ som angrer på at de ikke fikk barn, enn de som angrer på at de fikk. 

Det er rett og slett bare en opplevelse du ikke kan få som onkel/tante eller kjøpe deg til. 

Jeg har forsåvidt bestemt meg for at jeg ønsker å oppleve farsrollen iløpet av livet, men da må det også være litt på mine premisser også tenker jeg. Jeg kan ikke haste inn i det kun fordi den andre personen vil ha det her og nå. 

Endret av Antonym
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Skandinav skrev (1 time siden):

Din opplevelse med to damer kan vanskelig sies å være statistisk representativt for at jenter haster med å få barn.
Jeg vill heller ha spurt meg selv om hvorfor jeg tiltrekkes kvinner som åpenbart vil ha barn. Reflekter litt, og identifiser hvordan de kvalitetene manifesterer seg hos kvinner. Da klarer du å velge bort de kvinnene inntil du selv er 100% sikker på at det er barn du faktisk vil ha.
Barn er forresten oppskrytt. Det er fremdeles litt tabu å si at man ikke liker barn og at man liker livet slik det fortoner seg uten barn. I tillegg er det mest overlegne miljøvennlige trekket du kan foreta deg, å ikke skaffe barn.

Takk for svar. Jeg er enig. Mine erfaringer av to damer er nok ikke nok data til å kunne gjøre noen dyptgående analyse. Men av det jeg leser og hører er det nok mer normen enn motsatt. Jeg ville nok funnet det ut dersom jeg bare hadde gått rett på sak og tatt praten med en gang. Jeg får vel bare være litt mer rett på og direkte i neste relasjon. Jeg føler vel uansett at når damer nærmer seg 30 og etter fylte 30 får et kraftig behov for å reprodusere. Enten må jeg velge ut noen som er vesentlig yngre, eller så må jeg finne noen i samme aldersgruppe som ikke har det samme presset. Men de føler jeg det er langt og få mellom. Jeg får vel bare fortsette å date litt og se hva som skjer 💁‍♂️

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...