Jump to content

Search the Community

Showing results for tags 'forhold'.



More search options

  • Search By Tags

    Type tags separated by commas.
  • Search By Author

Content Type


Forums

  • Data
    • Butikker og verksteder (data)
    • Datamaskiner
    • Datautstyr
    • Maskinen fungerer ikke
    • Hjelp til kjøp og salg av PC
    • Operativsystemer
    • IKT-drift og sikkerhet
    • Overklokking og entusiastbruk
    • Internett og nettverk
    • Programmering og webutvikling
    • Programvare
    • Brukerbidrag
    • Tilbakemelding og artikkeldiskusjon
  • Spill
    • Generell spilldiskusjon
    • Konsoller
    • Finn noen å spille med
    • E-sport
    • Tilbakemelding og artikkeldiskusjon
  • Motor, trafikk og maritimt
    • Bil og motor
    • Elbil
    • Båt og maritimt
    • Trafikk
    • Diskuter artikler (Flynytt.no)
  • Økonomi og Juss
    • Juss
    • Økonomi
    • Privatøkonomi
    • Forbrukerrett
  • Fotball, sport og trening
    • Fotball
    • Trening og kosthold
    • Sport og idrett
    • Vintersport
    • Sykkel
    • Jakt og fiske (snarvei)
  • Politikk, religion og samfunn
  • Fritid
  • Helse, samliv og kjærlighet
  • Jobb og utdanning
  • Kultur, film og musikk
  • TV, lyd og bilde
  • Mobil, nettbrett og smartklokker
  • Foto og video
  • Off topic
  • Teknologi og vitenskap
  • Tilbakemeldinger

Blogs

There are no results to display.

There are no results to display.


Find results in...

Find results that contain...


Date Created

  • Start

    End


Last Updated

  • Start

    End


Filter by number of...

Joined

  • Start

    End


Group


Found 9 results

  1. Hei, Det er rundt 6 måneder siden jeg og eksen slo opp. Vi hadde vært litt av og på, men bestemte oss for og prøve ordentlig en siste gang. Vi flyttet sammen i en 4-roms med tanke på barn en gang i fremtiden. I ettertid burde dette vært bedre tenkt gjennom, men det er så altfor lett å være etterpåklok. Forholdet var vel et klassisk eksempel på når det var bra, så var det veldig bra, men når det ikke var bra, så var det tungt. Vi var typ bestevenner i forholdet. Vi lo og tullet mye, men lidenskapen på slutten var nok borte. Det føltes litt som vi var romkamerater da. Vi hadde samtalen om barn. Hun var tydelig på at hun hadde i planene om muligens prøve til våren. Vi flyttet sammen i september. Det skal nevnes at vi hadde vært sammen tidligere, så relasjonen vår strakk seg lenger enn kun perioden vi bodde sammen her. Jeg nevnte at jeg følte at det var for fort. Jeg tenkte at vi kunne prøve om et år. Da fikk jeg høre tydelig at det var helt uaktuelt. Det virket som hun hadde en helt konkret plan, og om jeg ikke ble med på den, så kunne vi glemme alt. Jeg på min side kunne tenke meg et kompromiss. Det burde vel en kunne forvente i et parforhold? Jeg tenkte også at det var ufornuftig og skulle være så konkret med planene når det var tydelig at forholdet ikke var 100% stabilt. Det virket som dette kom i andre rekke. Resultatet av dette var "jeg kan ikke leve sånn". Deretter dro hun nokså raskt. Dette er det andre forholdet der barn, tidspunkt og planer har vært utløsende årsak til bruddet. I det første forholdet hadde jeg heller ikke noe jeg skulle sagt her. Nå skal det sies at disse to ikke kan sammenlignes. I det første forholdet var hun 32 år og nettopp ferskt ut fra et samlivsbrudd etter 5 år. Jeg var 26 år og dette var mitt første seriøse forhold. Det ble en kalddusj. Jeg var ikke klar for barn i det hele tatt. Med tanke på alder her har jeg full forståelse for at hun ønsket barn fort. Resultatet ga seg selv. I det siste forholdet var hun 28 år. Jeg er 34 år. Dette tenker jeg fortsatt er relativt ungt med tanke på barn og biologi. Det var ingen hensikt i å fortelle henne at hun var ung og fortsatt hadde tid. Hun var tydelig på at barn var førsteprioritet fra hun var svært ung. Hun var nok også påvirket av at alle veninnene hennes har barn. Samtidig har ingen av vennene mine barn. Dette spiller nok en ganske stor rolle bevisst, eller ubevisst. Jeg ønsker barn iløpet av livet, men ikke som et resultat av et hasteprosjekt. Jeg har tilgode å oppleve dette som en naturlig progresjon av et forhold. Med en gang jeg føler at partneren ønsker at dette skal skje "imorgen" får jeg umiddelbart et behov for å bremse opp. Min erfaring er at det også er vanskelig med et kompromiss når det gjelder tid. Jeg føler også det er problematisk og sette et helt konkret tidspunkt da en ikke vet hva som kan skje i mellomtiden. Jeg har full forståelse for den biologiske driften, det naturlige behovet for å reprodusere og ønsket om fremdrift i forholdet. Men hvorfor må det skje så fryktelig fort? I mitt tilfelle har det vært innen førsteåret i begge tilfeller. Er det ikke fornuftig å kunne nyte tide sammen og pleie/bygge forholdet før en tar et stort nestesteg med enorme konsekvenser? Hvor lenge var dere med partneren deres før barnepraten kom på bordet? Hvor mye har mannen hatt å si for beslutningen? Jeg er forberedt på kommentarer her om ubesluttsomme, passive menn, men det får så være. Jeg burde kanskje ta det som en kompliment om at begge damene ønsket å få barn med seg så fort, og så på meg som en potensielt bra farsfigur. Selv er jeg usikker, men det vil tiden vise. Jeg har jobbet i ti år som lærer, så glad i barn er jeg ihvertfall 😊 Takk for tilbakemeldinger.
  2. Jeg har litt problemer med minecraft på en ps4. Når jeg åpner minecraft er bildet litt for stort. Det mangler deler av skjermen. Når jeg setter skjerminnstillinger til 4:3 på TV, så ser man at minecraft fortsatt er utenfor bildet. Vil tro det er innstillinger inne på ps4, eller minecraft. Såvidt jeg kan se så gjelder dette kun minecraft. Andre spill og programmer vises korrekt. TV har ikke innstillinger for widrescreen, overscan, native eller lignende. Ser ut som samme problemstillingen som er er stilt her. Bilder i vedlegg for å vise problemstilling:
  3. Jeg har vært sammen med en fyr for et år siden, vi matcha på tinder å der tok det seg av. Han var seriøs type, jeg studerte og han var i milla på den tiden 2020. På tross av alt lang distansen så var vi i seriøs forhold som varte 5 mnd, samt vi møtte bare 1 gang. Vi kommuniserte bare kun på snap, selvom vi hadde hverandres tlfnr så har ingen av oss gadd å ringe hverandre. 2. Vi ble enige om å være fwb istedenfor pga distansen og situasjonen våres, + jeg følte for å ta pause. Det virket greit for ham, og vi forsatte med å snappe å sånt. Vi snakket ikke mye siden vi ikke hadde noe å snakke om enn gdb eller hvordan går det. 3. Jeg er en person som analyserer alt og ingenting, har veldig trust issues og liker å planlegge ting slik jeg kan sette god tid til å gjøre ting. Derimot, han tar ting på sparken. Kort sagt, vi er litt kontrast på hverandre og veldig forskjellige .. 4. Gjennom vår fwb reise så innså jeg at han ikke var en type som tok initiativ, det var alltid jeg som startet samtalene, hvis han ville møte diverse, planlegge hvor og sted vi møtte også. Jeg hadde ikke noe problemer med å gjøre de greiene men, det som jeg så veldig rart var at hver gang hvis jeg ikke svarte han på snap 2 dager å sånt. Sender han bekymringsmelding, først synes jeg det var søt fordi han brydde seg om meg. Men ettersom det skjedde gjentatte ganger så begynte jeg å lure hva er greia med det ? Jeg tok ikke opp det tema med han, siden igjen det hadde vært meg som tar alltid opp ting. Jeg lot det være slik det var, og når han ikke svarte på snap på flere dager så pleide jeg ikke å spørre hvordan det går/hvorfor han ikke svarte å sånt. Noe som jeg virkelig ville gjøre, men igjen lot dt være fordi jeg ville ikke skape problemer mellom oss og trossalt vi var bare fwb + han var den eneste fwb som jeg lowkey hold kontakt daglig, eller pleier jeg aldri holde kontakt med fwb mine + han var alltid enig med alt jeg sa. 5. Uansett ende vi å møtes i august 2021, der jeg overnattet hos ham en natt etter han flyttet nærmere. Det var surrealistisk opplevelse etter den natten, jeg kjempet innvendig for å ikke falle for han. Han var bare utrolig perfekt, vi kunne snakke i evig og det var helt rå. Etter en stund, vi snakket ikke så mye på snap, alt ble stille, jeg spurte hvor vi står hen og han svarte fwb. Jeg håpet på noe mer, men siden det var første gang han sa noe han ville så jeg aksepterte med gledelig hånd. 6. Jeg venta i stillhet at vi kunne få til å møtes igjen, han ble bare mer opptatt og jeg gadd ikke å spørre. Jeg merket at følelsene mine for ham begynte å gro, og konfronterte meg han at fwb ikke var noe for meg lenger. Vi ble enige med å være venner ... 7. Han har utrolig fin personlighet, og er snill type. Jeg ville ikke såre ham for alt det han måtte gjennomgå med meg. Men for real, å være venn med han er vanskelig for jeg liker ham. Hva synes dere at jeg burde gjøre ? Anonymous poster hash: de62e...f24
  4. Har datet en fyr nå i 5 måneder. Han er fotograf innen interiør. Jeg har foreløpig ikke møtt hans venner men har hørt mye om de. Har det veldig fint når vi treffes. Oppdaget nylig at han følger to kontoer og liker hvert nye innlegg 1-2 ganger i uken. Dette siden vi møttes. Begge er modeller som viser seg frem avkledd og sexy. Den ene modellen kjenner han fra tidligere skolegang. Jeg spurte ham hvem de var for ham og hvorfor ham liket de. Svaret var at de dukket opp først i feeden, han likte arbeidet deres men ikke mente noe videre enn det. Jeg sa jeg var litt overrasket over å ikke ha hørt noe om disse damene, hvis han liker det de gjør profesjonelt sett. Åpenhet verdsettes. Mine innlegg har han likt noen ganger, men ikke hver gang slik som disse her. Kan heller ikke se at han følger andres innlegg med lik intensitet og iver. Hvordan ville dere forholdt dere til det? Jeg kan like andres bilder men litt mer tilfeldig. Å kikke er absolutt lov. Men føler at dette er annerledes…Hva tenker dere andre her?
  5. Ok, så jeg er en mann på 23 år, jeg går VGs andre året nå fordi det er på tide å få seg en utdannelse. Jeg har møtt en jente som jeg har gått i to år med skole nå og jeg kan med hånda på hjerte si at jeg er forelsket i hu, men det er seks (6) års forskjell på oss, jeg vet ikke om det er innafor eller om det jeg føler er feil? Jeg har ikke snakka med noen om det fordi jeg er redd folk kommer til å tro at jeg er en mann som bare går for yngre jenter, men det er jeg ikke, jeg antar at jeg bare trenger å få høre om det er normalt eller om det er noe feil ved meg
  6. Jeg har en kjæreste som også delvis er min samboer, han har egen leilighet, men bor hos meg. Vi har vært sammen i snart 2 år. Jeg har fått møtt alle vennene hans, og han har møtt mine venner og min familie. MEN, jeg har ikke fått møtt hans familie enda, noe som er ganske sårt for meg. De bor 5 minutter unna oss og han er der på middag veldig ofte, der er også søskene hans med sine samboere, men jeg...jeg er ikke invitert. Jeg har prøvd å spørre han om hvorfor jeg ikke får bli med å møte de, men jeg får ikke ordentlig svar, og nå har jeg sikkert spurt så mange ganger at han er lei..og svaret jeg får er "maser du om det der igjen?" Men jeg TRENGER et svar.. han forstår jo ikke det. Det som kanskje er aller mest sårende er at han ikke tar telefonen til meg når han er i nærheten av familien sin. Og julaften i år, da satt jeg alene imens han dro på julefeiring hos sin familie...ikke fikk jeg bli med og ikke ringte han meg for å ønske meg god jul. Jeg gråt meg i søvn på julaften. Har noen et tips til hva jeg skal gjøre? Og hva tenker dere om dette? Overtenker jeg?
  7. Hei, ganske nytt for meg og skulle stille spørsmål ved egene livsvalg her på nett, vanligvis ville jeg nok forhørt meg med venner og familie, kommer til og gjøre det i tillegg men er nok redd omgangskretsen min har en tendens til og tenke litt kortsiktig og jeg er sikkert ikke noe bedre selv, Saken er den at jeg er midt i 20 årene, straks ferdig utdannet og har jobb og gå til etter utdannelse, det blir ikke noen superlønn med det første (under 380k/år), Bor i et billig område i forhold til boligpriser så ikke noe stort problem og skulle kjøpe bolig alene, egenkapitalen begynner og komme seg, jeg trives i grunn med og leve ganske minimalt og synes det er morro og investere i aksjer/fond fremfor og for eksempel kjøpe en dyrere bil (det viktigste for meg er kanske ikke og ha fine ting men og føle at jeg har muligheten på en måte), Men over til problemstillingen: Jeg har en kjæreste på min alder, hun er selv straks ferdig utdannet, ikke garantert jobb men gode muligheter i sitt yrke, og cirka det samme som meg lønnsmessig, hun har selv en god del egenkapital og er nokså ryddig økonomisk, Hun ser for seg et rolig liv litt utenfor "byen" noe jeg selv kunne tenke meg, og det virker som vi er en ganske god match sånn sett. Hun sliter litt med psyken sin til tider noe som kan føre til en del negativitet hos henne og noen diskusjoner/krangler, dette er nok til tider også min skyld da jeg takler negativitet hos andre litt dårlig og kan komme med noen idiotiske kommentarer som "prøv og se litt posetivt på det...etc" uten og tenke meg helt om før det glipper. (Vi har vert sammen en god stund og forholdet fungerer spnn sett) Tingen er at hun nylig har fått en diagnose som vil gjøre det vanskeligere og få barn (Vi begge ønsker barn en dag) men nå er det for henne viktig at det skjer fortløpende (om 2-4 år ca.) Jeg på min side ønsker egentlig og fokusere litt mer på karriere,investeringer,fritid og generelt bruke noen ekstra år på og oppnå reisemål osv,(jeg er litt redd dette blir vanskelig når man har fått barn & 2-4 år er tiden det vil ta og kjøpe seg tak over hodet/stå trygt økonomisk) Spørsmålet er da: skal jeg gå med på dette selvom det går på bekostning av mine mål/drømmer eller skal jeg avslutte forholdet og gi henne mest mulig tid til og finne seg en mer passende partner? Ser det selvfølgelig ikke som en mulighet og vente og se hvordan jeg føler det om noen år da jeg ikke vil stå i hennes vei på noen måte, Jeg kan legge til at jeg ikke er noen damemagnet og heller ikke har en enorm sosial krets så frykten for og ikke finne noen om jeg skulle gå er jo selvfølgelig der, men sånn er vel livet man vet aldri, Beklager langt inlegg håper på noen kloke ord,meninger om temaet, alle inspill vil nok hjelpe i en helhetsvurdering
  8. Er hun gjerrig? Det har gått ca 6 mnd. nå som jeg dater med en dame i 40 årene (samme alder). Fra begynnelsen kunne jeg så en del atferd som viste at hun er veldig nøysom med pengene sine og jeg mistenker at hun er gjerrig. Frem til nå var det greit og jeg brydde meg ikke mye om det, men ser stadig nye ting som plager meg. Er litt usikker om jeg tar feil. Vil gjerne høre deres synspunkter. Jeg må komme med noen eksempler, selv om hvert enkelt eksempel er bagatell i seg selv. For meg er det en selvfølge å ta regningen i første date/-ene. Det har jeg gjort og hvis vi skulle møtes ute på tur/biltur, kjørte jeg min bil i flere timer og hadde alltid noe godt med, blant annet, øl, nøtter eller noe å tygge på, men husker ikke hun hadde bidratt med noe. Av og til hadde hun med noe frukt til seg selv som hun spiste mens jeg kjørte. Etter tredje date, begynte vi å møtes hos meg hver helg(fre-søn). Jeg likte henne fra begynnelsen så jeg lagde de beste middagene jeg kunne lage. Selv om hun drikker lite, men alltid serverte noe drikke. Det var jo helg. Husker at den første gangen hun kom på besøk, hadde hun med en sjokoladeplate. En annen gang kom hun med en del av kaken hun hadde laget hjemme. Dagen etter da hun skulle dro, spør hun om jeg vil ha rester av kaken(det var lite igjen) eller hun tar den med seg. En annen gan hun kom tilbake fra butikken og sier at hun har kjøpt seg sjokolade. Hun spiste en del og dagen etter da hun skulle dro, spurte hun om jeg vil ha den eller tar hun den hjem. Selvfølgelig svarte jeg «nei, ta den med deg». En gang etter middagen, spør hun om vi ikke har dessert. Nei, dessverre, jeg har ikke tenkt på det. Da vi var på hyttetur, hadde vi glemt å kjøpe dopapir. Heldigvis var noen ruller der. Ved avreise, ville jeg legge igjen det vi hadde kjøpt, men ble ikke brukt. Hun sa at jeg kan ta dem elles hun tar det. Jeg sa vi ikke vil bli rike av et par dopapir, men kanskje noen andre som oss kommer til å ha behov for det. Hun sa ikke noe, men hadde allikevel tatt med noen ruller som hun la dem igjen hos meg. Syns dette var pga av min kommentar. Siste gang hun var hos meg hadde hun en pakke godt. Hørte ikke noe om det var til oss/meg. Hun åpna den etter at den lå på boret en dag og vi smakte på den. Da hun skulle dro spurte hun om hun kan ta den med om jeg ikke vil ha den. Samme med bananer også (hun vet at jeg ikke er veldig gæren etter banan). Hun tok dem med seg. Nå i helgen var jeg på besøk hos henne i tre netter. Hun bor 1.5 time bort fra meg. Da jeg skulle dro til henne(kl.15), pratet vi og hun viste at jeg ikke har spist og hun skulle lage noe enkel pga mangel på tid. Jeg hadde selvfølgelig med meg en bukett roser og vin. Da jeg kom frem, hadde hun allerede spist middag, eventuelt rester hun snakket om. Etter et par timer mens jeg holdt på med å dø av sult, spør hun meg om jeg vil ha noe. Jaaa sa jeg. Jeg fikk kokt egg. Det skjer av og til at hun kommer og ligger i sofaen der jeg sitter, og spiser noe(frukt for eks) uten å tilby. Syns ikke hun er noe spesielt gjestfri. Jeg hjalp henne med å klippe klør til hennes ny kjøpte valp. Hun hadde lyst å gjøre det meste for å lære det. Da hun ville roe ned hunden som skrek, sa hun til hunden at «rolig, vi må klare det selv ellers må vi invitere ham hitt hver helg og det ble dyrt». Hun sa kanskje det uten å tenke på, men det var både overraskende og tungt å høre. Jeg har blitt forvirret. Vet egentlig ikke hvordan jeg kan ta det med henne og om jeg må slutte dette her før det blir et seriøst forhold. Setter pris på hver enkel kommentar, kritikk eller råd. På forhånd takk. Anonymous poster hash: 821b2...2c3
  9. Det var en gang to personer som het Mari og Asbjørn. De hadde mye følelser seg i mellom og kom vanligvis godt overens. Men etter hvert begynte følelsene å bli mer tynnslitte, og hverdagen enda mer. Det var i den perioden de skiftet navn til Bente og Roar. Deretter løste de problemene. Følelsene begynte å fungere bedre også. Bente og Roar kom en dag til et vann. Når de så ned i vannet, så de speilbilder av seg selv. Plutselig så de noe ved seg selv som ikke var forventet. Deretter skiftet de navn til Ragnhild og Truls. Nå var de litt annerledes. Forholdet utviklet seg også i uventede retninger. Ragnhild og Truls gikk en dag ut av huset da de fikk øye på en gjeng venner som gikk bortover veien. De begynte å tenke på vennskap og venner de hadde hatt. De begynte nå å føle seg stadig vennligere til sinns. Da skiftet de navn til Vibeke og Dag. Vibeke og Dag var et vennligsinnet par. Vibeke og Dag våknet opp en dag og så at det var blitt dag uten at vekkerklokka hadde rukket å ringe. De tenkte på det som ringer, og deretter på ringer rundt fingrene. Nå kom de på ideen om å skaffe seg gifteringer, og å gå inn i et ekteskap. Det var en stor forpliktelse å bestemme seg for i full fart. Istedenfor å gifte seg, skiftet de heller navn til Unni og Vidar. Dette fungerte fint. Nå hadde forholdet et godt utgangspunkt for å lykkes.
×
×
  • Create New...