Dere pappaer og småbarnslivet

[TheKims]

Battery12 skrev (33 minutter siden):

Det kommer nok an på barna, familien og samboeren, samt jobben en har 

Mine er 15 og 17 år nå, men ja jeg har vært igjennom det samme som deg. Yngstemann hadde også kolikk så han skrek 24/7. Angrer jeg? Nei.  

[Brisingamen]

Jeg har to unger, og digger livet med dem. Klart, det blir mindre tid til egne aktiviteter (men ikke 0 tid), og det er helt ok. Verdien jeg får av å gjøre ting sammen med avkommet (6 og 7), er så stor at det veier opp. Men nå har jeg barn som er ganske kule å være sammen med, og overlappende interesser og verdier som meg selv - det hjelper jo på. å oppleve ting sammen med barna, oppleve at de utvikler seg og gleder seg over livet er helt uvurderlig - det er en følelse man ikke kan skikkelig forstå uten å ha opplevd det selv tror jeg.  De oppfører seg som drittunger titt og ofte, det kan fort spores tilbake til meg selv og egen oppdragerstil og gjør at jeg prøver å korrigere meg selv også. Det er en prosess  

Jeg har ofret noe selvfølgelig; jeg kunne nok hatt en enda fetere karriere (min nåværende er ganske kul den også), men det er et bevisst valg fra min side. Reising og selvrealisering gjorde jeg unna i 20-årene. De fleste venner har barn selv og de som ikke har det er omtrent like slitne av livet som vi som har. Alt i alt - barn gir livet mening. For meg da! 

[TheKims]

Brisingamen skrev (7 minutter siden):

Jeg har to unger, og digger livet med dem. Klart, det blir mindre tid til egne aktiviteter (men ikke 0 tid), og det er helt ok. Verdien jeg får av å gjøre ting sammen med avkommet (6 og 7), er så stor at det veier opp. Men nå har jeg barn som er ganske kule å være sammen med, og overlappende interesser og verdier som meg selv - det hjelper jo på. å oppleve ting sammen med barna, oppleve at de utvikler seg og gleder seg over livet er helt uvurderlig - det er en følelse man ikke kan skikkelig forstå uten å ha opplevd det selv tror jeg.  De oppfører seg som drittunger titt og ofte, det kan fort spores tilbake til meg selv og egen oppdragerstil og gjør at jeg prøver å korrigere meg selv også. Det er en prosess  

Jeg har ofret noe selvfølgelig; jeg kunne nok hatt en enda fetere karriere (min nåværende er ganske kul den også), men det er et bevisst valg fra min side. Reising og selvrealisering gjorde jeg unna i 20-årene. De fleste venner har barn selv og de som ikke har det er omtrent like slitne av livet som vi som har. Alt i alt - barn gir livet mening. For meg da! 

Du oppsummerer det ganske greit

[Kazuo]

Battery12 skrev (1 time siden):

Føler jeg er alene med min tankegang, Er utslitt hver dag og har aldri fritid

Ikke i det hele tatt.

Battery12 skrev (1 time siden):

Umulig med den samboeren jeg lever med. Har ikke vært ute siden Real Madrid slo Liverpool i CL-finalen. 
har riktignok vanskelige barn.

vurderer egentlig å gå min egen vei, slik at jeg har energi til å være den beste pappaen annenhver uke. 

Hvis det er hva du føler kan gi ditt liv en verdi så må du det, men tenk deg nøye om da

Heiti skrev (1 time siden):

Har du vurdert adopsjon? Du kan jo gi noen av disse barnene et godt hjem.

Skal jo ikke ha barn så blir liksom ikke noe vurdere for min del, men skulle jeg hatt barn så hadde jeg selvsagt adoptert noe annet hadde vært helt på trynet egoistisk spesielt med tanke jeg bor i rike Norge.

[qualbeen]

Å jobbe mye har alltid gitt meg glede og merkelig nok overskudd. Men som tobarnsfar har jeg måtte kutte noe ned. Det går ikke - tiden strekker ikke til. For det å ha barn koster både tid og energi.

Mitt råd: jobb mindre! Kanskje 80% i seks måneder? En egen fridag mens ungene er i barnehage er helt fantastisk. Ja, det blir mindre utbetalt pr måned. Men hvis egentid er så viktig, så ...

Problemstillingen er forøvrig kjent. Du ønsker energi og tid til jobb, til venner, til kjæresten, til barna og ikke minst: egentlig til å bare gjøre akkurat det DU liker best! 😊 Dessverre har døgnet bare 24 timer, og en god del av de skal du egentlig prøve å sove også. 

Noen perioder er særs tøffe. Spesielt småbarn, som alltid trenger deg og som gjerne holder deg våken om kveld og natt også. For mange er det en befrielse å være på kontoret. Dessverre har jo Covid-19 satt en effektiv stopper for det ..

Men det blir bedre. Prøv å hold ut. Og trenger du mer tid, så ville jeg tatt fra tiden vi bruker opp jobb. Har aldri hørt noen i 80-årene se tilbake på livet sitt, og si «Nei, angrer virkelig på at jeg ikke jobbet enda mer og var mer borte fra familien..». Stort sett er det vel motsatt?

Endret 22. desember 2020 av qualbeen

[Kazuo]

Brisingamen skrev (23 minutter siden):

Jeg har to unger, og digger livet med dem. Klart, det blir mindre tid til egne aktiviteter (men ikke 0 tid), og det er helt ok. Verdien jeg får av å gjøre ting sammen med avkommet (6 og 7), er så stor at det veier opp. Men nå har jeg barn som er ganske kule å være sammen med, og overlappende interesser og verdier som meg selv - det hjelper jo på. å oppleve ting sammen med barna, oppleve at de utvikler seg og gleder seg over livet er helt uvurderlig - det er en følelse man ikke kan skikkelig forstå uten å ha opplevd det selv tror jeg.  De oppfører seg som drittunger titt og ofte, det kan fort spores tilbake til meg selv og egen oppdragerstil og gjør at jeg prøver å korrigere meg selv også. Det er en prosess  

Jeg har ofret noe selvfølgelig; jeg kunne nok hatt en enda fetere karriere (min nåværende er ganske kul den også), men det er et bevisst valg fra min side. Reising og selvrealisering gjorde jeg unna i 20-årene. De fleste venner har barn selv og de som ikke har det er omtrent like slitne av livet som vi som har. Alt i alt - barn gir livet mening. For meg da! 

 "Reising og selvrealisering gjorde jeg unna i 20-årene"

Og her gjorde du noe ganske smart.

Mange fedre opplever krasj i livet rundt 40-45år når de realisere at de ikke har gjort noe for seg selv, så kommer alt fra angst for det til dødsangst krypende.

Mange tenker ikke nøye nok over det å ha barn.

Gener man viderefører, økonomi, gi barna det de trenger og gi seg selv det man trenger er ofte ikke engang tenkt over før dama kaster en positivt gravidtest på bordet og man jubler uten å innse hva man går til.

Tror de med mye innsikt over hva de går til finner stor glede i å ha barn og for mange er det å ha barn største drømmen de har.

 

 

 

[Gjest 6d953...c68]

Battery12 skrev (1 time siden):

Umulig med den samboeren jeg lever med. Har ikke vært ute siden Real Madrid slo Liverpool i CL-finalen. 
har riktignok vanskelige barn.

vurderer egentlig å gå min egen vei, slik at jeg har energi til å være den beste pappaen annenhver uke. 

Hvis du får annenhver uke, da. Husk at som mann er du fucked og du har veldig lite å stille opp med. Hvis det er tanker du går med så bør du allerede begynne å bygge opp en sak. Just in case. Det vil hun gjøre. Den som kommer med anklager først står sterkest. Om det er sant eller ikke er mindre viktig. 

Anonymous poster hash: 6d953...c68

[Wisd0m]

Høres ut som du har ambisjoner om å gjøre for mye på jobb. Hvis du jobber 8-16 og i tillegg pendler en halvtime hver vei har du brukt 9 timer av livet på jobb. I tillegg kommer shortestryking o.l. så skal du i tillegg jobbe litt på kveld. En time der og du er oppe i 10 timer. Hvorfor gidder du å jobbe noe mer enn 8 timer per dag inkl. Lunsj? Halvparten går jo ut i skatt uansett.

Jeg har ikke barn, og jobber ikke kveld. Ser derimot at jeg sliter med døgnets 24 timer i arbeidsukene likevel. Med barn og litt ekstra jobb hadde det ikke gått opp. Foreslår at du kutter ned på jobbinga og gir den tida til deg selv.

Endret 22. desember 2020 av Wisd0m

[Dr. Professor]

Det er alltid utfordrende å gi råd basert på situasjoner man ikke kjenner dybden i. 

Jeg er glad i '4 burners theory' (se bildet), som er en fin visuell fremstilling av at man har en begrenset mengde energi til å fordele på domenene i sitt liv. Som regel helse (trening, mindfulness, søvn, gåturer osv.), arbeid, familie og vennskap. I livets forskjellige faser endres prioriteringene. Du har studert juss? Da har du sikkert hatt perioder hvor det føltes som du studerte alle timene i ditt liv. På videregående har de fleste en mer jevn fordeling, i retning av 25/25/25/25. Hardtarbeidende, karrieresatsende individer lever ofte 80/20/0/0 over flere år. Mange finner, meg selv inkludert, at dette ikke passet for dem i lengden og endrer prioriteringer underveis. 

Jeg vet ikke hvor mye du har filosofert rundt egen eksistens, og mener ikke å insinuere at du ikke har gjort det. Var jeg i din situasjon, så ville jeg tatt et steg tilbake og forsøkt å tenke på hvordan du ønsker at livet ditt skal være om 5 år. Hvordan ønsker du at brennerne dine skal se du, da? Og dersom veien dit er belastende, f.eks. full av masse arbeid (+50 timers uker) - er det verdt det?

I øyeblikket bruker du mer energi enn du har. Det er ikke bærekraftig over tid, som du merker konsekvensene av nå.

Vil du være pappa annenhver uke og jobbe masse? Det er greit om det er tilfellet. 
Vil du jobbe litt mindre og eksistere i en velfungerende familie? (uten at jeg kjenner til ditt familieforhold, så kan det sies at alle forhold lider av tidspresset du lever under. noe annet er helt umulig)

Det å gå fra dama skaper mer tid, i et kortsiktig perspektiv, siden du "slipper" unga 50% av tiden. Men det er litt som å pisse seg varm. Man skaper seg tid, ved å fjerne problemer, kontra det å løse problemer. Det er ikke god problemløsning. Det er ikke god krisehåndtering. Det sagt, så kjenner jeg ikke forholdet, og det er mange årsaker til at ting ryker - og jeg dømmer således ingen valg. Tidsknipe alene, høres bare litt forhastet ut. 

Endret 22. desember 2020 av Dr. Professor

[Bjerknez]

Jeg har aldri hatt barn og kommer aldri til å få det. Det har vi bestemt og jeg har vært klar på dette allerede fra date nr. 1. 

Grunnen er enkel. De fleste jeg kjenner har barn og selv om Facebook selvsagt blir tapetsert med røverhistorier om hvor fantastisk det er med barn til enhver tid og hvor stor glede dette bringer i hverdagen. Når jeg er på besøk hos dem amt prater med dem over en pils, så er sannheten en helt annen. En litt falsk overfladisk greie.

Det skal sies at vi er forskjellige, men de fleste av oss har vel lyst til å gjøre hva vi vil, når vi vil? Dette kan man ikke med barn. 

Jeg angrer (vertfall ikke foreløpig, i en alder av 44 år) ikke på at jeg/vi tok det valget. Jeg gjor som jeg vil og det gjør hun også. Jeg kan nesten gå så langt som å si at jeg ikke liker barn i det hele tatt. Hunder og dyr ja, barn, nei. 

 

[Dr. Professor]

Bjerknez skrev (1 time siden):

Jeg har aldri hatt barn og kommer aldri til å få det. Det har vi bestemt og jeg har vært klar på dette allerede fra date nr. 1. 

Grunnen er enkel. De fleste jeg kjenner har barn og selv om Facebook selvsagt blir tapetsert med røverhistorier om hvor fantastisk det er med barn til enhver tid og hvor stor glede dette bringer i hverdagen. Når jeg er på besøk hos dem amt prater med dem over en pils, så er sannheten en helt annen. En litt falsk overfladisk greie.

Det skal sies at vi er forskjellige, men de fleste av oss har vel lyst til å gjøre hva vi vil, når vi vil? Dette kan man ikke med barn. 

Jeg angrer (vertfall ikke foreløpig, i en alder av 44 år) ikke på at jeg/vi tok det valget. Jeg gjor som jeg vil og det gjør hun også. Jeg kan nesten gå så langt som å si at jeg ikke liker barn i det hele tatt. Hunder og dyr ja, barn, nei. 

 

Relevansen for tråden er?

[Bjerknez]

Relevansen er intet mindre enn mine betraktninger rundt dette med barn ut fra hvordan jeg forstår de jeg kjenner som har barn. Altså en liten "notis" samt en kommentar til det han skrev i første post angående det han har lest om at det å ha barn er "fryd og gammen".

Samtidig påpeker jeg hvor falskt det bildet man får av andre via Facebook og sosiale medier er når det kommer til dette. Foreldre som smiler og ler når babyen gulper opp maten etc. Jeg klarer rett og slet ikke å se hva gleden er med dette. 

Samtidig er jeg klar over at vi er forskjellige og at det finnes noen der ute som er genuint i gledesrus hver dag med barna sine. Man blir selvsagt glad i dem på godt og vondt som alt annet.

Poenget var at jeg bare ville nevne at man ikke skal tro alt man hører. Spesielt ikke via sosiale medier. Mitt inntrykk er at dette er i beste fall en sannhet med modifikasjoner.

Endret 22. desember 2020 av Bjerknez

[MrMidget]

ikke relevant lengre.

Endret 6. januar 2021 av MrMidget
..

[MrMarbles]

Battery12 skrev (10 timer siden):

Ja, er utbrent! 
 

Får ikke til en avtale om å bytte på å stå opp med begge barna i helgene en gang. Skal sies at jeg sover på rommet til minstebarnet, mens størstebarnet sover sammen med moren på «vårs» soverom

Var utbrent selv for ett års tid siden etter pappaperm med minstemann (som nå er 2). Har også en på 7. Slet mye med det samme som deg, savnet fritid og gjøre min egne ting. I tillegg følte jeg meg på etterskudd på alt og helt tømt for energi (hovedsaklig pga. at minstemann slet med å sovne inn i en periode på 3-4 måneder, og så våknet tidlig). Ble til jeg ble sykmeldt når permen var ferdig og fikk gå i samtaler med noen som hadde peiling. Var helt sykmeldt i 2 måneder før jeg begynte å smått jobbe igjen. 2 måneder etter det igjen så var jeg tilbake 100% på jobb. 
 

Så det hjalp og få hjelp. Og ting går over etterhvert. Det er mange faser man skal igjennom med de små. Men det som hjalp mest for min del, var å bare akseptere følelsene, la de komme fram, snakke om de og reflektere mye og lære og kjenne sitt eget hue. Da ble det også enklere å akseptere at ting tar tid med små barn og jeg fikk til å slappe av mye bedre på kveldene. 

Nå ønsker jeg ikke sammenligne det jeg har opplevd med det du går igjennom (for det er helt sikkert ikke det samme), men bare å dele hvordan det har vært hos meg.

Savner derimot fortsatt fritiden min, men har blitt mer avslappet til det hele. Så denne time outen var veldig nødvendig for å kunne gå videre med familielivet. 

Så anbefaler å sykmelde seg og søke ut hjelp via fastlegen. 

[Gjest 42175...af0]

DaniNichi skrev (10 timer siden):

Er en grunn til jeg ikke har barn eller skal ha barn..

Er også jævlig egoistisk få barn når millioner av barn trenger et hjem og vi er ikke minst ekstremt overbefolket på denne planeten.

 

Har du vurdert adopsjon eller sitter du for godt på din høye hest?

Anonymous poster hash: 42175...af0

[unicorndeath]

Det å være foreldre er ikke noe for de som trenger skryt for å gjøre en god jobb, det kan være nokså ensom og utakknemlig oppgave til tider, men man gjør jo det beste for barna sine så man står på, de første 3 årene er definitivt de tøffeste, spedbarn sover lett og skriker hele tiden, pluss det på med at damer kan bli ganske hormonell og lite medgjørelig så blir det ikke mye tid til å ligge i skje for å si det sånn, det prates ikke høyt om det men mange par sliter med sexlivet etter de får barn, all energien går til barnet, man risikerer å gå fra å være kjærester til å bli arbeidskollegaer når man velger å få barn, skjønner meg ikke på de som klarer å få mer enn ett, ser de ikke hvor det bærer av med det første ?

Endret 22. desember 2020 av unicorndeath

[Bjerknez]

Bare så det er sagt, så mener ikke jeg at det er "jævlig egoistiskt" og få barn. Jeg ser hvorfor noen mener dette, men det blir noe enkelt å stemple mødre og fedre som egoistiske. 

Jeg tror at det å få barn i dag nærmest er forventet og hvis man ikke får det, så havner man nesten "utenfor". Har man forelsket seg i ei jente/dame og hun vil ha barn så er dte nok mange som lar seg "presse" til å bli med på dette. 

Alt fungerer i lykkerus og i fasen hvor man ikke får nok av hverandre. Men hverdagen kommer fort nok og det er da prøvelsene kommer sigende. 

 

[:utakt]

Battery12 skrev (10 timer siden):

Umulig med den samboeren jeg lever med. Har ikke vært ute siden Real Madrid slo Liverpool i CL-finalen. 
har riktignok vanskelige barn.

vurderer egentlig å gå min egen vei, slik at jeg har energi til å være den beste pappaen annenhver uke. 

 

Battery12 skrev (10 timer siden):

Jeg bør jobbe 8-16, og også kveldstid. Det strekker ikke til, derfor må jeg jobbe kveld og helg (hjemmekontor)

 

Battery12 skrev (10 timer siden):

Får ikke til en avtale om å bytte på å stå opp med begge barna i helgene en gang. Skal sies at jeg sover på rommet til minstebarnet, mens størstebarnet sover sammen med moren på «vårs» soverom

Virker som du bør gjøre noe med jobbsituasjonen din. 8-16 + kveld og helg er altfor mye, hvertfall om det går over lang tid. Så mye jobb lar seg ikke kombinere med småbarn, som du jo merker på kroppen. I tilfelle så må samboeren din ta mer av "lasset" hjemme, men det virker det ikke som hun gjør. 

Kanskje hun setter seg på bakbeina nettopp fordi du jobber så mye? Høres ut som dere trenger å prate om det her.

Å bryte opp er neppe løsningen det heller. Hvis du jobber full dag, kveld og helg, hvordan tenkte du å få plass til ungene den uka du har dem? 

Høres ut som ungene deres er ganske små. De første årene er absolutt verst. Hvis du og dama kommer dere gjennom det her sammen så blir det bedre. 

[Heradon]

DaniNichi skrev (10 timer siden):

Er en grunn til jeg ikke har barn eller skal ha barn..

Er også jævlig egoistisk få barn når millioner av barn trenger et hjem og vi er ikke minst ekstremt overbefolket på denne planeten.

 

Det er mer egoistisk å ikke få barn. Velferdstaten Norge tar utgangspunkt i at nordmenn får 2.1 barn i snitt, et lavere tall er samfunnsøkonomisk ugunstig. Og hvorfor har folk i andre land mer rett på å få barn?

Fødselstallene i Norge har vært negative siden 1975. I 1975 var vi 3.9 millioner. Hadde det ikke vært for innvandring ville vi bare ha vært 3.x mil nordmenn i dag. Befolkningstallet er allikevel 5.3 millioner, takket være innvandring.

Får du to barn, har man igrunn ikke bidratt med å øke befolkningen. Til syvende og sist går du i null.

Endret 22. desember 2020 av Heradon

[Gjest 650e6...04a]

Jeg sliter litt som småbarns pappa det skal sies. Men for meg er egentlig ikke hovedproblemet ungen, det er dama.

Hun jobber ute, jeg har hjemmekontor. Når hun jobber ute, må jeg ordne alt selv.
Når jeg har hjemmekontor, må jeg til stadighet avbryte jobb for å hjelpe kona. I tillegg jobber hun en del overtid så jeg må passe ungen på ettermiddag også. Når hun avspaserer tiden tror jeg hun ville drept meg om jeg ymtet frempå at hun skulle passe ungen mens jeg gjør noe annet.

Når hun passer ungen, vil hun jeg skal "være der" også(evt at jeg må gjøre noe husarbeid, ofte må jeg påpeke at nå må jeg gå hvis vi skal få gjort noe med oppvasken osv), så jeg får aldri noe egentid.
Hun drar selv på yoga, massasje,vennetreff etc, jeg tipper kanskje 3-4 timer til sammen iløpet av en uke.
Selv får jeg game 2 timer annenhver uke, og da blir det skikkelig dårlig stemning etterpå.

Så er det generelt mye kjefting og gneldring, til tross for at jeg mener jeg gjør mer enn 50% av arbeidet.
Prøver jeg å ymte om noen annen fordeling får jeg den om at det kan vi gjøre når jeg presser ut unge av kroppsåpninger og lar ungen bite på brystvortene mine.

Generelt sett, dagene når dama er på borte på jobb er mye mer avslappende enn når hun er hjemme, for da må jeg gå med guarden oppe hele tiden.

Anonymous poster hash: 650e6...04a