Jump to content

Dr. Professor

Medlemmer
  • Content Count

    220
  • Joined

  • Last visited

Community Reputation

120 :)

About Dr. Professor

Profile Information

  • Kjønn
    Mann

Recent Profile Visitors

6980 profile views
  1. Tok vaksinen tidligere denne uken. Virkelig glad for denne muligheten.
  2. Burde vel la denne stå ukommentert, siden det er et veldig sidespor i diskusjonen hvorvidt det å få barn er egoistisk eller ikke. Ble dog litt for fascinert. Det er i seg selv en meningsløs diskusjon, ettersom det ikke finnes noen objektiv moral på dette området. Jada, man kan trekke inn evolusjonærbiologi osv., men dette gir ingen mening dagens verden. Kan du redegjøre litt mer for hvordan det er egoistisk å ikke få barn, fordi fødselstallet i Norge synker og det går utover velferdsstaten? Ekstrapolerer vi den videre, så er alt som ikke fører mer verdi inn i systemet, enn det tar ut at systemet, egoistisk? I så fall er det rimelig mye som er egoistisk etter hvert. Det faktum at vi har bygd opp pensjonssystemet vårt rundt et ikke-bærekraftig prinsipp dikterer vel strengt talt ikke moral og etikk i vesentlig grad.
  3. Jeg syntes det er mange gode innlegg i tråden. Nå har vi ingen relasjon, men du arbeider innen juss, så du har nok vært ute en vinternatt før, allikevel føler jeg et behov for å overse mennesker som kommer med konkrete løsninger på din situasjon (eksempelsvist: "dump henne" osv.). Det er uforståelig for meg hvordan enkelte mennesker kan fortelle et annet individ om å totalt legge om livet sitt, basert på noen linjer lest online. Svaret ligger hos deg, ikke hos andre. Det er nok en veldig vanlig situasjon, du befinner deg i. I parforhold med småbarn på kjøpet, så er det nok veldig vanlig at forholdet er tidvis på felgen. Om det gjør situasjonen grei å stå i eller ikke, er din personlige, avgjørelse. Siden du har kommet dit at du søker ventilering og refleksjon her, så er det for meg trolig at du nok stadig beveger deg kognitivt i retningen av at situasjonen ikke er holdbar. Det er helt greit. Det er innenfor din fulle rett og på ingen måte urimelig. Man behøver ikke å være martyr for familielivet. Det betyr at du har noen forskjellige muligheter, de fleste nevnt her i tråden. Dersom det kun sto på at du er utbrent eller deprimert, så ville det logiske vært å arbeide med deg selv, ta ut sykemelding for en avlastende periode. Det kan være lurt uansett, om du er utbrent. Små problemer, blir til enorme problemer, om man mangler overskudd og er reelt utbrent. Du skriver ganske rett frem at det er noen problemer i forholdet. Du skriver at fordelingen oppleves urettferdig for deg. Det kan være at hun har det på eksakt samme måte (noe som kjent er en matematisk umulighet). Hun føler kanskje at hun passer ungen alle timene du jobber ekstra (kveld og helg), så hun vil avlastes av deg, de timene du ikke jobber. Uansett, så har det kommet til et stadie hvor begge trolig føler den andre er skyldig den. Det er ikke særlig heldig. Kommunikativt makter dere ikke å interagere med hverandre (basert på at hun vrir det om til at hun har født ungen, så du har ikke så mye du skal ha sagt). Du har lov til å si at det ikke fungerer på dagens måte. At det er en uholdbar situasjon for deg. At du behøver at dere forsøker på en annen fordeling. Det vil trolig hjelpe din sak om du også kan legge frem på hvilken måte hun er tjent med dette. At dette er et netto gode for dere begge to, ikke noe hun gjør for deg. Av hva du har delt, så kan jeg ikke se noen unik situasjon, men jeg ser selvsagt en situasjon det er utrolig kjedelig å eksistere i. Jeg skal på ingen måte neglisjere det. Det er tøft psykisk. Det blir enda tøffere når man har store krav fra arbeidsgiver og det alltid skal leveres. Da hjelper det ikke å krangle på hjemmebane. Dersom du tenker at situasjonen er uholdbar, slik den fremstår nå, så er det to matematiske muligheter. Arbeide med situasjonen eller få situasjonen til å forsvinne. Begge deler krever god kommunikasjon. Dersom man bryter, så skal man også kunne forholde seg til hverandre etterpå. Et dårlig brudd med barn er også noe som kan tære på en i mange år. Verre parforhold er trolig reddet gjennom kommunikasjon og bedre parforhold har trolig gått dukken. Det kommer an på om man klarer å kommunisere, innse og arbeide med problemene. Om man ønsker å gi det et forsøk til.
  4. Det er alltid utfordrende å gi råd basert på situasjoner man ikke kjenner dybden i. Jeg er glad i '4 burners theory' (se bildet), som er en fin visuell fremstilling av at man har en begrenset mengde energi til å fordele på domenene i sitt liv. Som regel helse (trening, mindfulness, søvn, gåturer osv.), arbeid, familie og vennskap. I livets forskjellige faser endres prioriteringene. Du har studert juss? Da har du sikkert hatt perioder hvor det føltes som du studerte alle timene i ditt liv. På videregående har de fleste en mer jevn fordeling, i retning av 25/25/25/25. Hardtarbeidende, karrieresatsende individer lever ofte 80/20/0/0 over flere år. Mange finner, meg selv inkludert, at dette ikke passet for dem i lengden og endrer prioriteringer underveis. Jeg vet ikke hvor mye du har filosofert rundt egen eksistens, og mener ikke å insinuere at du ikke har gjort det. Var jeg i din situasjon, så ville jeg tatt et steg tilbake og forsøkt å tenke på hvordan du ønsker at livet ditt skal være om 5 år. Hvordan ønsker du at brennerne dine skal se du, da? Og dersom veien dit er belastende, f.eks. full av masse arbeid (+50 timers uker) - er det verdt det? I øyeblikket bruker du mer energi enn du har. Det er ikke bærekraftig over tid, som du merker konsekvensene av nå. Vil du være pappa annenhver uke og jobbe masse? Det er greit om det er tilfellet. Vil du jobbe litt mindre og eksistere i en velfungerende familie? (uten at jeg kjenner til ditt familieforhold, så kan det sies at alle forhold lider av tidspresset du lever under. noe annet er helt umulig) Det å gå fra dama skaper mer tid, i et kortsiktig perspektiv, siden du "slipper" unga 50% av tiden. Men det er litt som å pisse seg varm. Man skaper seg tid, ved å fjerne problemer, kontra det å løse problemer. Det er ikke god problemløsning. Det er ikke god krisehåndtering. Det sagt, så kjenner jeg ikke forholdet, og det er mange årsaker til at ting ryker - og jeg dømmer således ingen valg. Tidsknipe alene, høres bare litt forhastet ut.
  5. Er dette relevant for den gjengse person, som ikke akkurat kan kalles noen utøver?
  6. 1) Jeg spurte, fordi det virket litt uklart for meg om du hadde forstått forskjellen på endogent og eksogent. Morfin er ikke per definisjon eksogent. Dersom det tilføres morfin (eller andre opiater) utenfra kroppen, så er det eksogent. Dersom morfinet har sitt opphav gjennom syntese i organismen, er det endogent. Morfin har blitt funnet å være endogent i en rekke virvelløse dyr, og menneskeceller innehar trolig også evnen til å syntetisere morfin (selv om det er i veldig små mengder). Dette er dog et veldig sidespor, så du behøver ikke å svare. Tilførsel av tryptofan gjennom kosthold, vil være et eksempel på eksogent tilført, hvilket du hypotetiserer medfører økt serotonin-syntese (endogent serotonin). 2) Ja, serotonin er et signalstoff som binder seg til bl.a. serotoninreseptorer. Det er ikke en slags elektrolytt. Du har helt rett i at serotonin er en reseptoragonist. Som jeg skrev, så er det bare ordlyden din som skiller seg litt fra de vitenskapelige artiklene jeg ellers leser, som får det til å virke litt merkelig. Bare en observasjon. En valid teori, hvorfor det også er anbefalet å være fysisk aktiv og å spise variert. Det å spise hestedoser med tryptofan, vil neppe utgjøre noen fordel utover at man sørger for å oppnå adekvat inntak. Så her er skolemedisinen helt enig med deg. Alle anbefales dette. Dersom et fysisk aktivt menneske, med et variert kosthold oppsøker meg med symptomer på depresjon, vil disse kriteriene altså allerede være på plass. Her er det altså ingenting å hente. Derimot, om et fysisk-inaktivt menneske med dårlig kosthold oppsøker meg, så kan det potensielt være noe å hente på dette. Problemet er bare at det er vanskelig å få inaktive mennesker å bli aktive, og det er vanskelig å omlegge kostholdet til folk - og dette gjelder mennesker som ikke er deprimert i forveien. Det er enda vanskeligere med deprimerte mennesker. Altså, gjør man i realiteten ofte ingenting for de, dersom man sier "gå en tur" og "spis grønnsaker". Ja, livsstilsintervensjon er anbefalt. Alltid. Det er bare utrolig vanskelig å gjennomføre i praksis og er nødt til å skje et annet sted enn på legekontoret. Alle VET at de skal gjøre disse tingene, men noen gjør det ikke. Av de som ikke gjør det, mens de er friske - så er det utrolig vanskelig, å få de til å gjøre det, mens de er deprimerte. Det er rett og slett helt urealistisk å oppnå via en legekonsultasjon. Det informeres som regel om livsstilsintervensjon. Dette har jeg ellers forklart i tidligere innlegg, blant annet under: "De fleste leger vil, ved mistanke om mild depresjon, se tilstanden an i noe tid, for å utelukke at det ikke er en forbigående fase eller tilpasningsreaksjon. Ved manglende bedring, så vil det nok bli aktuelt med medisinsk behandling eller samtaleterapi. Studier viser at samtaleterapi og SSRI-er har ca. like god effekt. Jeg skulle gjerne sett mer fokus på samtaleterapi, men dette er et ressursspørsmål. Ikke mestrer alle leger samtaleterapi heller, da dette er en ferdighet som må læres og faller mer naturlig innenfor psykologien og psykiatrien og ikke klassiske somatisk skolemedisin. Skal dette flyttes over til legesiden, er også staten nødt til å støtte dette ved å legge til rette for dette, både økonomisk (samtaleterapi kan fint oppta tiden til fire pasienter) og arbeidsmessig (hvem skal se de tre andre pasientene?). De aller fleste leger skulle nok gjerne henvist alle med depressive tendenser til psykolog eller psykiater, men dette er det ikke mulighet for, uten at det er fastlegen sin skyld. Det er et ressurs- og fordelingsspørsmål, som løses langt høyere opp i hierarkiet." Jeg vil gjerne ha færre pasienter. Har du ikke fått med deg hvor jævla overarbeida, vi er? Det du etterspør dreier seg om politiske endringer og har ingenting med legestanden å gjøre. Du har et narrativ som er rimelig paranoid. Jeg tar jo selv til ordet for lignende tiltak tidligere i tråden. Når du skriver agonist, så skriver du latent reseptoragonist, da det er reseptorer som blir agonisert. Til sist så vil jeg skrive det som blir mitt siste innlegg i denne tråden: Du fremmer fysisk aktivitet og sunt kosthold (det er ikke noen forskjell på sunt kosthold og det å dynke seg i tryptofan). Dette er allerede anbefalingene til skolemedisinen, egentlig imot alle tilstander. Jeg har i de foregående postene forklart litt om hvorfor det ofte ikke bærer frukter å utelukkende satse på dette - fordi deprimerte ikke har overskudd eller evner til å gjennomføre det, hvis de ikke i forveien gjør det riktig. Fysisk aktive mennesker med et fantastisk kosthold blir deprimerte. Det er ikke fordi de mangler endogene serotonin-agonister, som du sier. Du fremmer en løsning på all depresjon, noe som kommer til kort i den virkelige verden. Vi vet, statistisk sett, at det vil fungere for noen individer (trolig noen av de samme som har effekt av SSRI) - men det er langt ifra tilfellet for alle. Skolemedisinen deler altså din holdning og mening om fysisk aktivitet og et godt kosthold (selv om du kun fokuserer på tryptofan). Skolemedisinen har i tillegg mange andre, svært gode, hjelpemidler som du frastår fra. Det må du gjerne gjøre. Men du bør tenke på at dine holdninger også påvirker andre mennesker, som kan velge å avstå fra behandling med godt vitenskapelig grunnlag. Behandlig som, i tilfellet depresjon, kan betraktelig reduserer risikoen deres for å bli ufør, ha varig nedsatte funksjonsnivåer og ta sitt eget liv. Du burde virkelig sette seg inn i forskning, før du gjør det. Hva er egentlig evidensgrunnlaget for dine sterke meninger? Takk for praten.
  7. Det er dog et vesentlig faktum at tallene gjeldende for covid-19 har inntruffet under tidspunkter, hvor det har vært ledig kapasitet på sykehusene og helsevesenet generelt. Hvis dette ikke lenger er tilfellet, så vil dødstallene stige, trolig betraktelig, ettersom vi ikke lenger vil kunne tilby alvorlig syke adekvat behandling. En del av tallene vedr. kapasitet som gis ut offentlig er svada. F.eks. oversikten over respiratordekning. Det er eksempelsvist ikke 35 respiratorer på Ahus. Vi er like utsatt som andre land, skulle smittesituasjonen endres. Vi har dog heldigvis en lydig befolkning og veldig gunstige geografiske fordeler.
  8. Enig. Tja. Er det gjensidig, altså i form av disse sterke følelsene TS beskriver, så nei. Dog, så hadde trolig noe skjedd allerede hvis dette var tilfellet. Er det et kanskje, så vil man måtte gå frem på en annen måte. Så spørs det hvor mye man vil legge i en såpass usikker investering. Ikke helt uenig. Oppsiden, slik jeg ser det, er at man blir ferdig med det. Man får lagt det frem. Bearbeidet det. I det lange løp, gjør det nok ikke den store forskjellen uansett. Som fersk i gamet, kan det bli en opplevelse man lærer av. Enten, så forstår man at det ikke var så farlig, men andre kanskje tar det veldig tungt. Det kommer an på hva for en person man er. Ikke en fasit for alle. - og det går da an å legge frem ting på en måte, på en måte som ikke ødelegger alt. Det går an å legge frem sterke følelser på en positiv måte. Det er en god ting å bli likt, så lenge man ikke blir tvunget i en hjørne. Det er også godt å like noen, det viser at hjernen fungerer. Så er det bare å anerkjenne hva som er realistisk uten å la det bli patologisk/obsessive.
  9. Litt merkelig ordbruk. Endogent betyr noe som oppstår inne i kroppen. Alt (i hvert fall til min kjennskap, tilnærmet alt) serotonin i kroppen er endogent produsert. Derfor blir det litt overflødig å kalle det "endogent serotonin", da det er en selvfølge at det er endogent. Hvilke former for serotonin er ikke endogene? Serotoninet som økes i konsentrasjon i synapsene ved bruk av SSRI er også endogent. Agonist, på reseptornivå, er synonymt med molekyler som binder og medfører aktivisering av reseptoren. Derfor er det litt merkelig å kalle serotonin for en reseptoragonist, ettersom det er en serotoninreseptor. Selv om det ikke er feil, det høres bare merkelig ut. Så uttrykte jeg meg utydelig, beklager det. Jeg mente at evidensgrunnlaget for at SSRI-er fungerer fordi det øker serotoninkonsentrasjonen er ganske tynt. SSRI-er medfører også andre effekter, som trolig spiller en stor rolle. Vi vet rett og slett ikke nok. Det at SSRI-er øker konsentrasjonen av serotonin i synapsene er jeg enig i, selvsagt. Noe som kan medføre serotonergt syndrom, dog er dette sjeldent i medisinsk behandling med SSRI-er og andre anti-depressiva. Vi forholder oss til depresjon som et syndrom, og dette syndromet består trolig av mange sub-grupper vi ikke har klart å identifisere enda. Vi vet at enkelte individer (en undergruppe av pasienter, typisk med residiverende depresjon) har økt risiko for å utvikle ny depresjon ved mangel på serotonin (dette antar vi, fordi ved å sørge for mangel på tryptofan gjennom å begrense kosthold, har disse pasientene påny utviklet en depresjon). For andre (både deprimerte og ikke-deprimerte), så medfører mangel på disse stoffene ingen depressive tendenser. Vi vet at stemningsregulerende medikamenter som Lithium, som ikke påvirker serotonin-konsentrasjonen, kan brukes til å behandle depresjon - samtidig som kokain, som medfører en økning av mono-aminer (herunder serotonin) ikke fungerer. Det er altså ikke èn løsning på problemet. Et tankekors er at SSRI-er, trolig innen relativt kort tid, medfører en økning av serotoninkonsentrasjonen i synapsene (dette kan måles med PET-undersøkelser direkte), men effekten av preparatene kommer typisk først etter 2-6 uker, om man er så heldig at den kommer så fort. Innen dette, er effekten av den økte serotonin-konsentrasjonen også avtagende, ettersom produksjonen av serotoninreseptorer vil nedreguleres grunnet økt mengde serotonin. Allikevel ses en vedvarende bedring, i den tid pasienten er i behandling (noen kan seponere (slutte) etter en viss tidsperiode, mens andre behøver livslang vedlikeholdsbehandling). Trolig fordi SSRI-er (og andre legemidler) gjør mer enn å korrigere det hypotetiske serotonin-problemet. Alt dette med serotonin stammer fra monoamin-hypotesen, som kom for dage fordi man ga en gammel form for blodtrykksmedisin (reserpin), som er en alfa-blokker (blokkerer alfa-reseptorer, som får glatte muskler i blodårene til å slappe av, og senker blodtrykket) - men også medførte depresjon hos enkelte pasienter. Det spekuleres i at de depressive symptomene skyldes at medisinen førte til at monoaminkonsentrasjonen falt i sentralnervesystemet. Forøvrig, er det heller ikke sterk statistisk evidens for at deprimerte har lavere serotonin-konsentrasjoner enn ikke-deprimerte. Dette er trolig noe som varierer på sub-gruppe nivå. Monoamin-hypotesen har vært veldig nyttig, og vi har lært mye av den. Men selv om den skulle vise seg å være korrekt (hvilket det er rimelig stor skepsis til i dag), så vil det allikevel bare være en av flere årsaker til depresjon - og følgelig vil aldri det å "spise mer tryptofan og være fysisk aktiv", være tilstrekkelige løsninger for alle pasienter. Igjen - fysisk aktivitet og et variert kosthold burde være en forutsetning i alle liv, og vil helt klart senke insidensen av psykisk sykdom - men fremdeles vil et ikke-ubetydelig antall av syke behøve supplerende behandling, i form av f.eks. medikamenter. Jeg sa aldri dette. Jeg sa "Har man mild depresjon, er livsstilsintervensjon og samtaleterapi, evt. SSRI, førstelinjebehandling. For de med moderat og alvorlig depresjon, behøves det oftere hardere skyts." De fleste leger vil, ved mistanke om mild depresjon, se tilstanden an i noe tid, for å utelukke at det ikke er en forbigående fase eller tilpasningsreaksjon. Ved manglende bedring, så vil det nok bli aktuelt med medisinsk behandling eller samtaleterapi. Studier viser at samtaleterapi og SSRI-er har ca. like god effekt. Jeg skulle gjerne sett mer fokus på samtaleterapi, men dette er et ressursspørsmål. Ikke mestrer alle leger samtaleterapi heller, da dette er en ferdighet som må læres og faller mer naturlig innenfor psykologien og psykiatrien og ikke klassiske somatisk skolemedisin. Skal dette flyttes over til legesiden, er også staten nødt til å støtte dette ved å legge til rette for dette, både økonomisk (samtaleterapi kan fint oppta tiden til fire pasienter) og arbeidsmessig (hvem skal se de tre andre pasientene?). De aller fleste leger skulle nok gjerne henvist alle med depressive tendenser til psykolog eller psykiater, men dette er det ikke mulighet for, uten at det er fastlegen sin skyld. Det er et ressurs- og fordelingsspørsmål, som løses langt høyere opp i hierarkiet. Så du har rett, i at det ikke alltid stemmer med virkeligheten at det tilbys andre metoder enn medisinsk behandling. I visse tilfeller, skyldes dette ressursspørsmål. I andre, skyldes det at medisinsk behandling, er rett behandling å starte med. Jeg kan naturligvis ikke kommentere hva "leger har fått så ørene flagrer etter" for, da dette er helt spekulativt. Legegjerningen går ut på å gjøre vurderinger, basert på manglende informasjon og korte tidsrom. Jeg skjeller aldri kolleger ut, fordi jeg vet at en dag står jeg der, med det som har vært en grov feil (selv om vurderingen var riktig, også ved tilbakeblikk), fordi den nødvendige informasjonen for å treffe det riktige valget, ikke var kommet frem. Dette er de aller fleste leger også enige i. Forstår ikke relevansen av dette, for vår samtale. Synspunktet du argumenterer ut i fra, sånn som jeg ser det, er at for mange behandles medisinsk og ikke non-farmakologisk. Jeg er enig i at det burde vært større fokus på forebyggende tiltak. Mer helse på skolen! Mer gym! Mer grønnsaker og folkeopplysning! Men når mennesker først er blitt syke, så plikter vi å behandle de etter vitenskapelige prinsipper. Dvs., ja, vi kunne ha benyttet oss mer av samtaleterapi hos de mildt depressive pasientene, men noen må ta regningen (enten ved å skolere fastleger og skaffe flere fastleger - eller skaffe flere psykologer) - men moderat og alvorlig deprimerte, bør medisineres. Dette viser forskningen rimelig tydelig.
×
×
  • Create New...