Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Jeg har trent mye og over lengre tid. I det siste har det forfalt, men utgangspunktet er godt. Problemene var der også når jeg trente, det selv om jeg fire - fem dager i uka slet meg ut. Det har vært en del av meg i alle år. Jeg trenger å trene. All den negative energien må få et utløp ellers går den meg til hode. Men nå mangler motivasjonen helt. Jeg har ikke lyst. Orker ikke. Vil ikke. Jeg ser ikke vitsen. 

 

Jeg har en god jobb, men jeg blir stadig mer desillusjonert. Jeg har hatt nære relasjoner, men går alltid lei.  Jeg har hatt det, men latt det gå. Jeg begynner, men slutter. Jeg trives med smilet, men surmuler hest. Dette er sutring, uten tvil. Jeg er en mester i å sutre. En mester i å skape problemer for meg selv. Men det forandrer ingenting. Gnisten slukkes. Jeg mister meg selv. Alt virker meningsløst. Det hjelper ikke å si at jeg må skjerpe meg. Jeg vil bare ikke. Og det er problemet. Jeg har mistet lysten til å gå videre. Jeg trenger noen til å hjelpe meg videre. Det har kjørt seg fast nå. Jeg har behov for hjelp til å dra meg ut. 

 

Jeg subber når jeg går. Hodet er bøyd. Jeg vil bare sove og spise. Og skammen over at jeg ikke bare kan skjerpe meg. Over at jeg ikke bare kan bite tenna sammen og komme meg ut av det. Komme meg på trening. Tenke positivt. Ta gode valg. Spise sunt. Komme seg ut. Smile til verden. Si ja. Pisse medvinds. Si hei, takk og farvel med innlevelse. Gjøre mot andre som jeg vil at andre skal gjøre mot meg. Ta bølgen. Gi det videre. Tenke på andre. Le med innlevelse. Være takknemlig. Bli noe. Ha troa. Gi alt. Smile. 

 

Jeg drikker, driter og legger meg tidlig. Tar en pjolter og en joint for gud og fedreland før jeg sovner. Det kommer en dag i morgen. Og en hel rekke nye etter det igjen. 

 



Anonymous poster hash: 2468d...9b3
Lenke til kommentar

Jeg har allerede gitt opp håpet om å ha et normalt liv. Har i det siste mistet interessen for studiene, og føler at det nå går til hel.. med dem.

En av de større oppdagelsene mine som gjør at jeg ikke ser for meg en fremtid, er det at jeg tror jeg er aseksuell. Vel, har vel i flere år hatt følelsen av at jeg var normal, men pga. mangel på erfaring så har jeg antatt at det ikke var tilfelle.
 

På utsiden prøver jeg å beholde smilet, mens på innsiden er alt bare kaos. Drikker smerten vekk, mens jeg lyver til de rundt meg. Etter alle disse årene som jeg har levd i ensomhet, så føler jeg det er verst å lyve til de vennene jeg har fått mens jeg har utvekslet til utlandet. "Ja, vi må definitivt møtes en gang i fremtiden..", "Såklart skal jeg prøve å besøke hjemlandet ditt en gang i fremtiden", "Det er bare å si ifra dersom du tar deg en tur til Norge, ...", osv. er ofte svar jeg har gitt til dem i de siste ukene, nå som hjemreien nærmer seg. Men innerst inne så vet jeg at jeg ikke kommer til å kunne oppfylle disse svarene.

 

Planlegger nå å legge ut på noen reiser i landet jeg utveksler til før jeg reiser hjem igjen. Kan like gjerne bare bruke opp studielånet/stipendet som jeg har på konto, da jeg ikke får bruk for det senere uansett...

 

Hvorfor må livet være så hardt og urettferdig?



Anonymous poster hash: 4e2ab...d9e
Lenke til kommentar

Blir så fort dårlig stemning mellom meg og damen når vi er vekke fra hverandre og snakker over SMS.

 

Og når det blir dårlig stemning blir jeg stille. Og når jeg ikke lenger svarer hun blir jeg ensom. Føler meg ensom utenom damen. Har stort sett jenter på snap, og de svarer mindre etter jeg fikk dame. Har en kompis jeg snakker en del med, men han er så opptatt av sex og det blir kjedelig i lengden.

 

Tror ikke jeg har følt meg så ensom i et forhold før. Liker det ikke. Synes det er trist.

Lenke til kommentar
Gjest Slettet-x7D6du0Hjb
Tenker å poste denne her.. Har postet den i "Trenger du noen å snakke med", tråden, men føler dette er en mer passende plass for den.. 

 

Har den også liggende på sidetmedord.no.. 

 

Hei. 

 

Jeg er i begynnelsen av 20-årene, og mast jobben min i begynnelsen av året. Til å begynne med så gikk det helt håpløst. Jeg var faktisk så deprimert når jeg mistet jobben, fordi jeg tenkte "endelig har du funnet noe som passer for deg, endelig kan du gjøre noe produktivt med livet ditt", så fikk jeg beskjed om at jeg ikke får beholde jobben, og vel, det gikk skikkelig ut over psyken, som det alltid gjør med meg.. Jeg dukket ikke opp siste uke, ga beskjed om at jeg var så deprimert, at jeg ikke klarte å sove fordi jeg tenkte så mye når jeg prøvde å legge meg, så jeg tok en frivillig permisjon uten lønn.. Dette fordi jeg følte at de ikke skulle betale når jeg ikke var tilstede, men samtidig så var det jo til dels arbeidsplassen som hadde skylden fordi de bare ga meg opp etter 4 måner (var igjennom NAV).. 

 

Nå har det gått snart et halvt år, og jeg begynner å bli bekymret enda mer for min psykiske helse.. Jeg fikk nylig beskjed fra DPS at jeg ikke får hjelp der fordi jeg har vært hos de i 5 år, noe som er greit det, men når jeg sliter så mye med depresjon så vet jeg liksom ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg lyver til familier og venner/kolleger (jobber som frilanser for et selskap, men er frivillig), og sier det går bra, fordi jeg ikke ønsker å gi dem ekstra belastningen med å vite hvordan jeg faktisk har det.. 

 

De siste to månene har det kommer til det punktet hvor jeg har fått selvmordstanker (har slitet med dette siden jeg gikk på barne- og ungdomskolen), og jeg har også en familie som sliter en del, så jeg føler jeg "faller mellom to stoler", noe jeg har gjort hele livet.. 

 

Jeg er også så sliten og trøtt om dagene at jeg knapt klarer å være produktiv.. Oppvasken klarer jeg heller ikke å gjøre noe særlig med, fordi jeg rett og slett ikke har energi nok til å gjøre den, og det blir til at jeg for det meste bare ligger på sofaen og ser serier, fordi det er det eneste jeg får litt godt humør utav.. 

 

Jeg hater å skrive slikt, fordi jeg vil overhode ikke ha sympati fra folk, jeg er så lei av å bli sett ned på, da jeg føler jeg har blitt det hele mitt liv...

 

Jeg er også ifølge min diagnose lett psykisk utviklingshemmet, noe jeg alltid har følt av har vært feil, og de fleste som kjenner meg vet også at jeg er mye mer fungerende, det er bare at jeg tar ting mye tregere, som har gjort at jeg har mistet jobber som følger, og det gjør at jeg bare blir mer deprimert og innesluttet. 

 

Har også i det siste slitet med å lage mat, fordi jeg som tidligere nevnt ikke har noe energi over hode... 

 

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre, og det er tydeligvis ikke noe hjelp å få hos NAV, da de bare ber meg om å søke på jobber, som om jeg ikke har gjort det siden jeg kom ut fra videregående... 

 

Livet mitt har snudd seg 180 grader siden ifjor, da hadde jeg ihvertfall en jobb å gå til, nå, vet jeg faen ikke hva jeg skal gjøre!!
Lenke til kommentar

Venter på flere nyheter fra mars.

Er stuck i et bryllup i et annet land med veldig få kjente. Føler meg som tredjehjul uansett hvor jeg snur meg. Føler meg som en outsider der alle andre kjenner hverandre. Glad jeg har med Valium, men har ikke så mange igjen. Bare to stykk og jeg skal bli til lørdag.
Lenke til kommentar

Er utrolig hvor ensom jeg føler meg her jeg er på ferie med min samboer og hans to barn. Føler meg malplassert, misforstått og alene. Jeg er trøtt og sliten av alt maset, søskenkranglinga, barneaktiviteter, og påkrevd kjærestetid så fort ungene er i seng. Det føles som jeg lever ett liv som ikke er mitt! Er så lost! :(

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Er utrolig hvor ensom jeg føler meg her jeg er på ferie med min samboer og hans to barn. Føler meg malplassert, misforstått og alene. Jeg er trøtt og sliten av alt maset, søskenkranglinga, barneaktiviteter, og påkrevd kjærestetid så fort ungene er i seng. Det føles som jeg lever ett liv som ikke er mitt! Er så lost! :(

Kjedelig å høre, men dessverre ikke uvanlig at det er på ferie problemene oppstår. Når alt ikke er rutine lenger så kommer utfordeingene og problemene frem i lyset. Har du prøvd å snakke med han om det?

Lenke til kommentar

Kjedelig å høre, men dessverre ikke uvanlig at det er på ferie problemene oppstår. Når alt ikke er rutine lenger så kommer utfordeingene og problemene frem i lyset. Har du prøvd å snakke med han om det?

Nei, vi var begge så frustrerte og slitne i går. Skal ta en prat med han nå i formiddag. Forstår hans frustrasjon over min mentale helse, men tror ikke han forstår hva som gjør meg bedre og værre... ikke alltid jeg gjør det heller, så hvordan kan jeg forvente det av han?

Lenke til kommentar

Nei, vi var begge så frustrerte og slitne i går. Skal ta en prat med han nå i formiddag. Forstår hans frustrasjon over min mentale helse, men tror ikke han forstår hva som gjør meg bedre og værre... ikke alltid jeg gjør det heller, så hvordan kan jeg forvente det av han?

Du kan ikke stole på at de rundt deg skal sørge for at du holder deg i vater dessverre. Hard lekse å lære, men du er i bunn og grunn helt alene om ansvaret ovenfor deg selv og ditt følelsesliv. Folk rundt kan hjelpe og ja de kan prøve å gjøre tingene som gjør deg bedre og unngå de som gjør deg verre, men da ber du dem om å gå rundt å være redd for å gjøre feil hele tiden (walking on eggshells), og har du virkelig lyst til å påvirke dem så at de må leve slik?

 

Edit: Prøver ikke å være slem her, jeg bare ser mye av mitt eget tankemønster i deg og det er ødeleggende for deg selv og alle forhold du prøver å holde i live. 

Endret av BuffyAnneSummers
Lenke til kommentar

Fuck, dette blir en lang dag. Hodet har krangla siden jeg sto opp. Er hos fattern. Han trodde jeg hadde problemer med astma. Jeg dreiv med pusteøvelser.

 

Jeg trodde de nye medisinene hadde stabilisert meg, men de siste par dagene har vært skikkelig tunge. Bare håper det er en episode som går raskt over. Er så lei. Så jævlig lei.

Endret av L4r5
Lenke til kommentar

Du kan ikke stole på at de rundt deg skal sørge for at du holder deg i vater dessverre. Hard lekse å lære, men du er i bunn og grunn helt alene om ansvaret ovenfor deg selv og ditt følelsesliv. Folk rundt kan hjelpe og ja de kan prøve å gjøre tingene som gjør deg bedre og unngå de som gjør deg verre, men da ber du dem om å gå rundt å være redd for å gjøre feil hele tiden (walking on eggshells), og har du virkelig lyst til å påvirke dem så at de må leve slik?

 

Edit: Prøver ikke å være slem her, jeg bare ser mye av mitt eget tankemønster i deg og det er ødeleggende for deg selv og alle forhold du prøver å holde i live. 

 

Nei, det er ikke rettferdig av meg å forvente det av han, overhodet ikke. Men når det står på som verst, og hodet er fult av NAT'er og alt er vannskelig og slitsomt, ja da er det lett å skylde på andre. Men jeg vet innerst inne at dette er mine problemer, og jeg vet det er jeg, og kun jeg, som kan fikse dem. Det er bare litt vannskelig å komme på de tankene midt i elendigheten. Har mange år med depresjoner bak meg, så det er et klart mønster her ja. Og jeg jobber daglig med å bli et bedre deprimert menneske, det er bare noenganger det er deiligere å spy ut litt eder og galle på deppetråden, enn å faktisk sette seg ned å kjenne på følelsene og jobbe med de negative tankene for å få de litt mindre negative. :)

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...