Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

Gå ut av forholdet uvitende om hun var utro eller ikke.

Møtte hun i dag for å få tingene mine.

 

Jævlig rart. Lo og skrattet i begynnelsen og så bare ble det seriøst. Kjedelig å ende med dårlig stemning. Så kommer en kompis etterpå og sa jeg skulle spurt face 2 face om hun var utro, for lettere å se om noen lyver da.

 

Men synes det hadde blitt sykt og kjørt ut igjen til hun for å kun spørre om det. Får heller leve i uvitenheten. Faen altså. Kommer til å terpe på meg lenge. Ødelegger meg. Får lyst å bare drikke meg brisen.

Har det noe å si om hun var det eller ikke?

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Omringet av mange, mange studenter, men likevel er jeg ensom som F. Føles som verdiløs og taper når man blir eksludert, ikke vist litt oppmerksomhet (sitte sammen i klassen, osv). Vet jo man er selv ansvarlig for å knytte bånd med andre, men man skal da nødvendigvis ikke gjøre alt selv.

 

Verste er at jeg for øyeblikket har ingen å prate med! Hovedkontakten min for slike samtaler er borte, andre damen som driver med det er også borte. Chatten til helsetjenesten er ubemannet (selv om det står det skal være bemannet normalt). Så her sitter jeg i et grupperom mutters alene, og nesten er på gråten og lyst å bare gi F til alt og stikke hjem.

 

Samtidig så er det drittvær ute og har time hos trafikkskole om noen timer (MC). Ingen lyst å kjøre, så mest sannsynlig blir det nok bare litt prat, og avslutte timen tidlig. Og selvsagt betale fullpris.

 

Tankene er egentlig et helt annet sted nå, men vil ikke få innlegget slettet, så dem går jeg ikke inn på. 

Lenke til kommentar

Jeg er medeier i bedriften jeg er ansatt i. Bedriften lever fra hånd til munn, hver måned klarer vi oss, tidvis mirakuløst.

 

Jeg har gitt alt jeg har i 3 år, absolutt alt. Det er det eneste jeg er god til, det eneste jeg kan. Jeg har ingen formell utdannelse utover studiekompetanse og Vg2 MK.

 

Jeg føler at jeg ikke har tatt noen gode valg siden jeg ble 18, utenom å gi alt for denne bedriften, for å ha et fritidstilbud i byen, et sted folk kan dra å ha det gøy, en unik sport som alle fra 5 til 100 kan spille.

 

Jeg nærmer meg bristepunktet, jeg jobber kun kveld, selvom jeg kun jobber 30t uka (det blir såklart noe dugnad i egen bedrift iblant), så føler jeg meg mutters alene. Når jeg jobber kveld 5 dager i uka, så har jeg 0 tid til venner. Jeg begynner på jobb når alle venner og bekjente er ferdig på jobb, og når de er klar for senga, så er jeg ferdig på jobb.

 

I det siste har det vært jobb eller dugnad hver helg, ei helg hadde en av våre ansatte familiekrise, og vi måtte stenge hele lørdagen, samvittigheten min for å si nei den helga, for å spare psyken min, gjorde det verre. Når helgene også går til dugnad, så har jeg 0 tid til venner, bekjente, mine ting. Det eneste jeg har er bedriften, som jeg ikke burde være i nærheten av akkurat nå...

 

Sykemelder jeg meg, så har vi ikke råd til å betale sykepenger fram til NAV tar over, jeg har ikke råd til å ikke få penger inn, selvsagt. Ikke har vi ansatte med mulighet til å ta over i uka heller, da de som jobber helg har andre jobber, skole osv.

 

Deprimert, tom, utbrent. Alle passer meg. Men når jeg blir å kjøre min egen bedrift i grøfta ved å sykemelde meg, så ødelegger jeg alt jeg har gjennomført de tre siste årene, og dermed blir det enda et dårlig valg jeg har tatt på mine 10 år som "voksen".

 

Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal begynne, om jeg skal klare å redde meg selv, og det eneste gode jeg har gjort her i livet. Jeg ser ingen god utvei.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg er medeier i bedriften jeg er ansatt i. Bedriften lever fra hånd til munn, hver måned klarer vi oss, tidvis mirakuløst.

 

Jeg har gitt alt jeg har i 3 år, absolutt alt. Det er det eneste jeg er god til, det eneste jeg kan. Jeg har ingen formell utdannelse utover studiekompetanse og Vg2 MK.

 

Jeg føler at jeg ikke har tatt noen gode valg siden jeg ble 18, utenom å gi alt for denne bedriften, for å ha et fritidstilbud i byen, et sted folk kan dra å ha det gøy, en unik sport som alle fra 5 til 100 kan spille.

 

Jeg nærmer meg bristepunktet, jeg jobber kun kveld, selvom jeg kun jobber 30t uka (det blir såklart noe dugnad i egen bedrift iblant), så føler jeg meg mutters alene. Når jeg jobber kveld 5 dager i uka, så har jeg 0 tid til venner. Jeg begynner på jobb når alle venner og bekjente er ferdig på jobb, og når de er klar for senga, så er jeg ferdig på jobb.

 

I det siste har det vært jobb eller dugnad hver helg, ei helg hadde en av våre ansatte familiekrise, og vi måtte stenge hele lørdagen, samvittigheten min for å si nei den helga, for å spare psyken min, gjorde det verre. Når helgene også går til dugnad, så har jeg 0 tid til venner, bekjente, mine ting. Det eneste jeg har er bedriften, som jeg ikke burde være i nærheten av akkurat nå...

 

Sykemelder jeg meg, så har vi ikke råd til å betale sykepenger fram til NAV tar over, jeg har ikke råd til å ikke få penger inn, selvsagt. Ikke har vi ansatte med mulighet til å ta over i uka heller, da de som jobber helg har andre jobber, skole osv.

 

Deprimert, tom, utbrent. Alle passer meg. Men når jeg blir å kjøre min egen bedrift i grøfta ved å sykemelde meg, så ødelegger jeg alt jeg har gjennomført de tre siste årene, og dermed blir det enda et dårlig valg jeg har tatt på mine 10 år som "voksen".

 

Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal begynne, om jeg skal klare å redde meg selv, og det eneste gode jeg har gjort her i livet. Jeg ser ingen god utvei.

Ingen utdanning, jobber fort 60 timer uka på 4 dager. Bytta firma i år, stortrives men hater å pendle 40 mil etter 10 år.. Fått tilbud om å bli rørlegger (med opplæring såklart) i hjemmetrakter med mer fritid, vet ikke hva jeg skal.

 

Har null fritid i uken, blir for sliten på fredager til å ut, blir bare å pusse opp litt i hus, pc eller tv å grue seg til å dra på søndag.

 

Vurderer å bli rørlegger på nyåret med mindre lønn og timer å starte på nytt. Tilbudet kom ut fra det blå, men har så gode kolleger som jeg pendler med. Føler jeg vil skuffe dem etter 10 år med samarbeid..

Lenke til kommentar

Ingen utdanning, jobber fort 60 timer uka på 4 dager. Bytta firma i år, stortrives men hater å pendle 40 mil etter 10 år.. Fått tilbud om å bli rørlegger (med opplæring såklart) i hjemmetrakter med mer fritid, vet ikke hva jeg skal.

 

Har null fritid i uken, blir for sliten på fredager til å ut, blir bare å pusse opp litt i hus, pc eller tv å grue seg til å dra på søndag.

 

Vurderer å bli rørlegger på nyåret med mindre lønn og timer å starte på nytt. Tilbudet kom ut fra det blå, men har så gode kolleger som jeg pendler med. Føler jeg vil skuffe dem etter 10 år med samarbeid..

Jeg søkte til og med på ny jobb, men fikk dessverre ikke denne. Før jeg ble så lei av jeg dreit i alt, utenom det ene jeg har bygd opp som er positivt, så var jeg forbanna. Ferien min besto av å være telefonsupport. Gratis såklart.

 

Vet ikke om det å få ny jobb hadde hjulpet på samvittighet eller noe. Så for meg at en ny start i Trondheim hadde vært bra, men nå kjenner jeg på at jeg sitter fastlåst. Kjenner på kroppen at denne uka blir hard. Vi arrangerer bowlingturnering denne uka, starta igår, to puljer, der spillerne spiller 6 serier. 10.000 skritt løping senere, så falt jeg i staver. Så for meg fredag og lørdags totalt 8 puljer, det ligger jo an til 40.000 skritt, rundt 2 mil per dag, med løping. Hadde jeg ikke vært dårlig trent så hadde det ikke vært mye, men det er jo fortsatt noe galt med jobben jeg har gjort i maskinrommet, og det gnager det også. Det ene jeg kan får jeg ikke til engang.

 

Skal sies at jeg har en bil stående (Volvoen i signaturen (EDIT: glem det, har endra signaturen. 2003 S60 2.5T AWD)), der automatkassa røyk i mars 2017. Bestilte manuellkasse brukt med alt jeg trengte rundt for 30.000, fikk ikke kassa før i september 2017. Fikk ikke med fordelerkassa til firehjulstrekken, så da var det ny runde med polititrusler. Bytta kassa i november 2017, så var det fritt for vilje og motivasjon. Ferdigstilte så alt utenom omprogrammeringa av hjerner i mai-juni 2018, testkjørte og sjekka. Kom tilbake fra "ferien" med omprogrammerte hjerner, heiv de inn i bilen, kjørte en tur, så var det turboras.

 

Fikk ny turbo, og der var vanninnløpet annerledes, så da måtte jeg ha nytt vannrør. Hverken vannrør, manifold-turbopakning eller turbo-downpipepakning var standardvarer som var på lager i Göteborg, så jeg kunne forvente to uker+ i leveringstid.

 

Og hadde jeg fått delene jeg mangler, så har jeg faen ikke tid til å fikse bilen engang. Det er patetisk.

Endret av Jakke
Lenke til kommentar

Fått tilbud om å bli rørlegger (med opplæring såklart) i hjemmetrakter med mer fritid, vet ikke hva jeg skal.

 

 

Vurderer å bli rørlegger på nyåret med mindre lønn og timer å starte på nytt. Tilbudet kom ut fra det blå, men har så gode kolleger som jeg pendler med. Føler jeg vil skuffe dem etter 10 år med samarbeid..

Om du kan ta lønnstapet (det er jo midlertidig), og det er noe du ser for deg at du kan trives med, så virker det jo som et bra valg. Totalt sett er det en formell utdannelse med papirer og det hele. Det er noe, bare det! Men der igjen så er jeg ikke verdensmester i livsvalg  :tease:

Lenke til kommentar

Om du kan ta lønnstapet (det er jo midlertidig), og det er noe du ser for deg at du kan trives med, så virker det jo som et bra valg. Totalt sett er det en formell utdannelse med papirer og det hele. Det er noe, bare det! Men der igjen så er jeg ikke verdensmester i livsvalg :tease:

Ja, man skal oppleve arbeidslivet litt i ung alder også. Men det begynner å ta på familie osv.

 

Merk at bil kan bli store utgifter uansett hva du prøver å ordne, spesielt nyere volvo deler; automatkasser, turbo og drivaksler!. Har 3 biler(kræsja en i fjor akkuratt eu godkjent fml). Kjøpt nyere bmw nå, håper den holder susen, resten står halvskrudd uten tid og er blitt mer samleobjekt, vel en er en verdisamler men du vet.. En bil kan alltid ordnes på en helg eller to etterhvert.

Endret av Fartlitter
Lenke til kommentar

Ja, man skal oppleve arbeidslivet litt i ung alder også. Men det begynner å ta på familie osv.

 

Merk at bil kan bli store utgifter uansett hva du prøver å ordne, spesielt nyere volvo deler; automatkasser, turbo og drivaksler!. Har 3 biler(kræsja en i fjor akkuratt eu godkjent fml). Kjøpt nyere bmw nå, håper den holder susen, resten står halvskrudd uten tid og er blitt mer samleobjekt, vel en er en verdisamler men du vet.. En bil kan alltid ordnes på en helg eller to etterhvert.

Hadde et snitt på 2000-3000 året på Volvoen, så mellom 8000 og 12000 på 4 års drift. Dette dekte slitedeler, væskebytter og dekk (dog kjørte jeg litt lenge med settene, skal sies). Det er egentlig helt ville tall. Men så kom automatkassehavariet, og fikk bilen til å koste 18.000kr året i snitt over 5 år. Hadde jeg ikke tuna bilen, så hadde nok kassa levd lengre, men det er ei forbanna drittkasse i disse bilene, R-utgaven med 300hk har ei sperre på 350nm i første og andre gir pga dette. Min fikk også det ved tuning hos BSR, men det hjalp lite, dessverre. 410-430nm på de tre resterende girene var ikke populært over tid!

 

Hadde jeg bare fått tid til å sette sammen alt (og pakningene og det), så hadde iallefall det problemet vært ute av verden!

Endret av Jakke
Lenke til kommentar
Gjest Slettet-x7D6du0Hjb

Jeg er medeier i bedriften jeg er ansatt i. Bedriften lever fra hånd til munn, hver måned klarer vi oss, tidvis mirakuløst.

 

Jeg har gitt alt jeg har i 3 år, absolutt alt. Det er det eneste jeg er god til, det eneste jeg kan. Jeg har ingen formell utdannelse utover studiekompetanse og Vg2 MK.

 

Jeg føler at jeg ikke har tatt noen gode valg siden jeg ble 18, utenom å gi alt for denne bedriften, for å ha et fritidstilbud i byen, et sted folk kan dra å ha det gøy, en unik sport som alle fra 5 til 100 kan spille.

 

Jeg nærmer meg bristepunktet, jeg jobber kun kveld, selvom jeg kun jobber 30t uka (det blir såklart noe dugnad i egen bedrift iblant), så føler jeg meg mutters alene. Når jeg jobber kveld 5 dager i uka, så har jeg 0 tid til venner. Jeg begynner på jobb når alle venner og bekjente er ferdig på jobb, og når de er klar for senga, så er jeg ferdig på jobb.

 

I det siste har det vært jobb eller dugnad hver helg, ei helg hadde en av våre ansatte familiekrise, og vi måtte stenge hele lørdagen, samvittigheten min for å si nei den helga, for å spare psyken min, gjorde det verre. Når helgene også går til dugnad, så har jeg 0 tid til venner, bekjente, mine ting. Det eneste jeg har er bedriften, som jeg ikke burde være i nærheten av akkurat nå...

 

Sykemelder jeg meg, så har vi ikke råd til å betale sykepenger fram til NAV tar over, jeg har ikke råd til å ikke få penger inn, selvsagt. Ikke har vi ansatte med mulighet til å ta over i uka heller, da de som jobber helg har andre jobber, skole osv.

 

Deprimert, tom, utbrent. Alle passer meg. Men når jeg blir å kjøre min egen bedrift i grøfta ved å sykemelde meg, så ødelegger jeg alt jeg har gjennomført de tre siste årene, og dermed blir det enda et dårlig valg jeg har tatt på mine 10 år som "voksen".

 

Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal begynne, om jeg skal klare å redde meg selv, og det eneste gode jeg har gjort her i livet. Jeg ser ingen god utvei.

Først og fremst forstår jeg at det må være kjipt å gi opp drømmen om å se bedriften din gå rundt, men er det virkelig verd det? Det du nevner her kan føre til langt verre ting enn at du får dårlig samvittighet: det kan ødelegge det så mye at du ikke klarer å stå opp av sengen.

 

Stress er noe som er undervurdert, og forskning viser til at det skaper karsykdommer og kan føre til en tidlig død.

 

Jeg forstår at du vil så gjerne, men kanskje det er en god ide å vaie med det hvite flagget før det er forsent?

 

Må dog si at jeg har innmarig respekt for deg og dere som sitter livet i en slik situasjon for å oppnå drømmen.

 

Jeg har kommet i den situasjonen at jeg har gitt opp før det reele arbeidslivet har startet rett og slett fordi jeg ikke føler jeg funker.. Det er ekstremt ydmykende, men jeg orker rett og slett ikke mer. På toppen av det hele sliter jeg med selvmordstanker og deprisjon som stadig blir verre..

Endret av Slettet-x7D6du0Hjb
Lenke til kommentar

Først og fremst forstår jeg at det må være kjipt å gi opp drømmen om å se bedriften din gå rundt, men er det virkelig verd det? Det du nevner her kan føre til langt verre ting enn at du får dårlig samvittighet: det kan ødelegge det så mye at du ikke klarer å stå opp av sengen.

 

Stress er noe som er undervurdert, og forskning viser til at det skaper karsykdommer og kan føre til en tidlig død.

 

Jeg forstår at du vil så gjerne, men kanskje det er en god ide å vaie med det hvite flagget før det er forsent?

 

Må dog si at jeg har innmarig respekt for deg og dere som sitter livet i en slik situasjon for å oppnå drømmen.

 

Jeg har kommet i den situasjonen at jeg har gitt opp før det reele arbeidslivet har startet rett og slett fordi jeg ikke føler jeg funker.. Det er ekstremt ydmykende, men jeg orker rett og slett ikke mer. På toppen av det hele sliter jeg med selvmordstanker og deprisjon som stadig blir verre..

Det som er så kjipt, er at om jeg mister bowlingen, så har jeg ingenting. Venner er det ekstremt få av nå, så uten jobb har jeg faktisk ingenting. Å finne ny jobb i byen her er plent umulig, hvertfall når et av hotellene i byen ikke fikk avtale med eier av bygget, og 20 ansatte måtte finne ny jobb.

 

Alt jeg finner av jobber er sykepleier, ingeniør, vernepleier, hjelpepleier, sveiser, alt krever minst 4 års utdannelse med videregående. Som 28-åring passer det dårlig å måtte hive seg på skole, spesielt med 200.000 i studielån for et feilet studie.

Lenke til kommentar

Dro meg selv til NAV. Var en liten gutt som var litt vel ivrig for å få tilgang til pcen mens jeg fortsatt var logget inn i banken min, hentet utskrifter, så kommer jeg tilbake og bare sier forsiktig at vi må logge oss ut av banken så ingen andre kommer inn på den, så ga jeg han en stol og han satte seg og jeg dyttet stolen litt mot pulten så han satt bedre før jeg dro. Gjorde en trist hverdag litt bedre. 



Anonymous poster hash: f3562...6cb
Lenke til kommentar

googler:

-føler at kjæresten ikke prioriterer meg (prøver å kommunisere det, prøver å slå opp?)

- books to read after a break up (forbereder meg på at det skal komme. vil jo ikke, men forholdet fungerer ikke for min del, egentlig)

hører på: lykke li - better alone (for å forsterke følelsen av håpløshet,)

 

 

ut nå. lang joggetur. jogge forbi huset til han søte som tilbydde å hjelpe meg hvis jeg hadde noen problemer med pcen min. og som (pliktskyldig?) svarte på meldingene og spørsmålene mine, tross i at vi egentlig ikke har noen relasjon. Noe kjæresten min ikke gjør. Meldingene blir stående ubesvarte, som et bevis på hvor uviktig jeg er.

 

Noen som har prøvd å leve uten mobil en uke? Må egentlig ha vekkerklokken på mobilen tilgjengelig, så vurderer i stedet å slette alle sosiale medier-apper, og også på et vis holde meg unna på PCen. Har denne frykten for å gå glipp av noe, men tror jeg har bra av å være litt utilgjengelig. Kanskje. 



Anonymous poster hash: de13f...18e
Lenke til kommentar

Fantasitankene mine om å ta livet mitt er tilbake... Det er ingen planer, men det kjennes nesten som impulser, ønsker og fantasier. De var utrolig tilstedeværende forrige høst, og nå har de begynt igjen. Jeg har sånn noenlunde kontroll over dem, men det er utrolig slitsomt, og jeg sitter inne med en redsel for at de skal ta over kroppen min og rett og slett bare gjennomføre shiten...

Lenke til kommentar

Verden jobber faktisk aktivt mot meg bare for å bryte meg totalt ned.

I følge mange, så er det når det er som verst at det er rett før vendepunktet der det skal bli helt fantastisk.

 

Men det er bare flere dypere daler.

 

Ingenting er håndfast, konkret. Verden er bare et forbanna rot.

"Må ha en økonomisk buffer i tilfelle noe skjer" blablablabla.

Hvorfor skal noe skje da? Bare for faen ta å vær stabil og forutsigbar, jævla apeplanet.

Skjønner ikke hvorfor jeg er her engang

Lenke til kommentar

Nye jenta jeg dater. Jeg ødelegger det allerede pga misunnelse. Tror helt seriøst livet mitt går i repeat. Møte jente, bli glad i henne ganske raskt når kjemien stemmer, begynne å tenke på de hun har møtt før meg, begynne å spørre og grave etter ting jeg har null krav på å få vite, bli såret over ting jeg ikke burde bli såret av, hun eller jeg slår opp. Er vel snart 20 gangen det skjer. Jaja. Øl er godt og Tinder er greit tidsfordriv, men er så jævlig lei denne runddansen.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...