krikkert

Jeg kan ikke se noe rettslig grunnlag for at du kan pålegges å vedlikeholde en vei du ikke har noen objektiv bruksinteresse av.

Den økonomiske effekten blir i det store og det hele det samme uavhengig av hvilken måte man velger, men ved å organisere alt i ett samlet veglag får man mer innflytelse og samarbeid.

Å dele opptaket med andre er i seg selv ikke galt/ulovlig, men kan være det under visse omstendigheter. Én slik omstendighet er rettsstridig påvirkning av vitner i en pågående straffesak, som kan utgjøre straffbar motarbeiding av rettsvesenet etter straffeloven § 157. Det skal mye til for at å dele informasjon med vitner blir rettsstridig, men du bør spørre deg selv om hva målet ditt med delingen er.

Det følger av veglova § 54 at hver "eigar, brukar eller den som har bruksrett" har plikt til å vedlikeholde private veier. Vilkåret er at veien "blir brukt som sams tilkomst for fleire eigedomar". Men den som ikke bruker en veg kan ikke pålegges å vedlikeholde den. Hvis man er uenig i hva som er samme veg, eller uenig i hvem som skal betale hvor mye for hva, så er det jordskifteretten som avgjør dette. Det som fort blir en aktuell problemstilling her er om det er snakk om én, to, eller tre veger. På bildet er det en Y-vei med tre delstrekninger (1, 2, og 3, regnet fra øverst til venstre) og tre boenheter (A, B, og C, regnet fra øverst til venstre. Man kan regne hele vegen som én veg. Da vil eiendommene A og B være ansvarlig for sin forholdsmessige bruk av delstrekningene 1 og 2, mens C vil være ansvarlig for sin forholdsmessige bruk av 2 og 3. Men de vil være en del av samme veglag, og må i fellesskap ta avgjørelser. Hvis man regner veien som tre veger vil A og B være deltakere i veglaget for delstrekning 1. C vil være alene i veglaget for delstrekning 3. A, B, og C vil være deltakere i veglaget for delstrekning 2.

Med tanke på at en betingelsesløs påtaleunnlatelse er den mildeste straffen som kan ilegges hvis strafferettslig skyld er bevist, så vil enhver annen straffepåstand (enn straffutmålingsfrafall etter straffeloven § 61) være "strengere straff". At påtalemyndigheten kan gjøre det er helt klart. Det at påtalemyndigheten sier rett ut at de vil gjøre det er heller ikke unaturlig. Påtalemyndigheten legger i sin praksis en god del vekt på at ved å akseptere dens avgjørelser - påtaleunnlatelser (på vilkår), størrelsen på forelegg, osv. - så slipper du billigere unna enn ved å ta saken inn for retten.

Det kommer an på hva du legger i "står man fritt til å gå sin vei". Hvis du mener "slipper jeg nå å betale" - nei, det gjør du ikke. Du plikter å gjøre opp for deg. Du slipper ikke unna kravet selv om kreditor ikke tar imot oppgjør på den måten du ønsker å gjøre opp. Hvis du mener "slipper jeg sivile (eller strafferettslige) konsekvenser av å ikke betale" - ja. Du kan ikke møtes med krav om fakturagebyr, og det kan ikke beregnes forsinkelsesrenter, hvis du tilbød å gjøre opp på en måte du hadde rett til å gjøre opp på. Legg merke til at det er ikke alltid man har rett til å gjøre opp kontant - denne retten er mer begrenset enn man får inntrykk av i media. Dette kalles kreditormora (dvs. at kreditor selv er skyld i betalingsforsinkelsen). I tillegg ligger bevisbyrden for kreditormora hos deg. Ved tvist må du kunne bevise at du var i stand til å betale kontant. Dette er normalt ikke veldig vanskelig, som regel vil man godta debitors egen forklaring om at han hadde kontanter. Men hvis det er snakk om større beløp som det er svært uvanlig å ha kontant kan kreditor utfordre forklaringen. Hvis du mener "kan jeg kreve at selgeren inngår avtale med meg hvis jeg på forhånd informerer om at jeg vil betale kontant og selgeren ikke aksepterer det" så er svaret nei -- selgeren stiller selv vilkår for å inngå avtale.

Påtalemyndigheten plikter å henlegge en straffesak hvis den ikke mener den kan bevise skyld. Det følger også eksplisitt av straffeprosessloven § 71 at påtalemyndigheten kan frafalle siktelsen i stedet for å bringe saken inn for retten: "Dersom siktede hevder at han ikke er skyldig i en straffbar handling som påtale er unnlatt for etter §§ 69 eller 70, kan han kreve at påtalemyndigheten bringer saken inn for retten, om den ikke frafaller siktelsen."

Kari arver ikke Per. Kari er heller aldri livsarving til Per med mindre hun blir adoptert av ham - livsarvingene er arvelaters barn, og kun barna. I denne situasjonen er Ola livsarving etter Per. Men Ola får ikke arv, fordi det er et krav for å få arv at man lever (eller er unnfanget) når arvelateren dør, se arveloven § 66 annet ledd. Når Ola ikke fyller vilkårene for å arve, så er det ingenting for Kari å arve. Hvis Ola hadde barn så vil disse tre inn i Olas arv etter Per, se arveloven § 4 annet ledd (disse, Pers barnebarn, er Pers livsarvinger). Hvis Per hadde andre barn så vil disse arve ham (hadde han fire barn inklusive Ola deles arven på tre i stedet for fire, arveloven § 4 annet ledd). Hadde Per ingen andre barn vil hans foreldre (eller deres livsarvinger, dvs. Pers søsken/nieser og nevøer/etc) arve Per.

Hvis informasjonen indikerer at tiltalte X er uskyldig på ett eller flere av punktene plikter du å opplyse om omstendighetene, se straffeloven § 226. Dette er uavhengig av lydopptak eller ikke - du plikter å stille deg selv til rådighet som vitne, og kan straffes hvis du ikke gjør det. Det er ikke forbudt å ta lydopptak av samtaler man selv deltar i, men det er normalt ikke lydopptaket som vil bli ført i retten, det er deg som vitne. Lydopptaket vil eventuelt bli ført hvis det blir tvist om hva som ble sagt.

Innsidehandel gjelder handel med verdipapirer. Andeler i borettslag er ikke verdipapirer.

"Påstand mot påstand" hindrer ikke domfellelse, hvor kravet er "bevist ut over enhver rimelig tvil". Det finnes absolutt ingen grunn til å mene at påstand mot påstand skulle hindre pågripelse.

Hans etterlatte har ingen plikter overfor hans aksjeselskap. Hvis han har betalt private regninger med firmaets penger er dette et krav firmaet har mot hans dødsbo, så firmaet må reise krav mot dødsboet.

Ved heving vil leietaker være ansvarlig for utlegg og tapt leie, se husleieloven § 9-9 tredje ledd. Du har heller aldri krav på at motparten hever leieavtalen. Det er derfor ganske risikabelt for deg, og jeg hadde nok heller forsøkt å forhandle med utleier på rimelighetsgrunnlag ("jeg kom ikke inn på videre studier og er ikke lenger student, kan vi avvikle leieforholdet på en OK måte?") heller enn å åpne med "jeg vesentlig misligholder leieavtalen, kast meg ut". Ikke at det er relevant for deg, siden du faktisk ønsker å komme ut av leieavtalen, men: Det er ikke adgang til å avtale at spesifikke forhold skal utgjøre vesentlig mislighold. Hva som er vesentlig mislighold i boligleieforhold er uttømmende regulert i husleieloven § 9-9 (med noen særregler i § 11-2 hvis dette er offentlig regulerte studentboliger), og denne bestemmelsen er ufravikelig i boligleieforhold, se husleieloven § 1-2. Ufravikeligheten inkluderer det å avtale at noe som ikke faller inn under vesentlig mislighold likevel skal være vesentlig mislighold.

Situasjonen dersom borettslag går konkurs reguleres av burettslagslova § 5-25. Denne bestemmelsen sier i korte trekk at dersom borettslaget går konkurs, så konverteres boretten til en husleieavtale. Med virkning fra konkursåpning skal "felleskostnadene" settes til gjengs leie for tilsvarende leieboliger. Det samme gjelder hvis eiendommen selges på tvangssalg. Dette er svært ugunstig for andelseierne. Her må det omfattende økonomigjennomgang til.

At loven skal følges følger av loven selv - hvis man skal ta inn et slikt punkt i en avtale så gjør man det for å regulere hva som skal skje hvis loven ikke følges: skal det være oppsigelsesgrunnlag, hevingsgrunnlag, skal eier ha rett til å pålegge bruker å innrette seg etter (eiers forståelse av) loven, erstatningsgrunnlag, etc. Setningen i seg selv har liten verdi, fordi den er så selvfølgelig. Hva mente man med å ta den inn? I norsk rett kan man i stor grad supplere skriftlige avtaler med underforståtte forhold, men det forutsetter at begge parter var enige om hva man mente.

Eier av byggverk plikter å sørge for nødvendige sikringstiltak for å forebygge og begrense brann, se brann- og eksplosjonvernloven § 6 første ledd. Hvis det er flere som har rett til å bruke bygningen er det eieren som skal sikre at bruken samordnes på en slik måte at brann forebygges, se brannforebyggingsforskriften § 4 tredje ledd. Det er også eier som plikter å sørge for at kontroll og vedlikehold av bygningen finner sted, se forskriften § 5. Eieren kan avtale dette ansvaret bort (du plikter bare å sørge for at det skjer, ikke å gjøre det selv), men det må være eksplisitt avtalt. Forsikringsmessig kan forsikringsselskapet ha tatt forbehold om at låven faktisk brukes som driftsbygning (eller i alle fall ikke brukes som noe annet som har en vesentlig annerledes risikoprofil), se om adgangen til dette i forsikringsavtaleloven §§ 4-6 og 4-7. Dette må du ta opp med forsikringsselskapet. Les forsikringsavtaledokumentene. Husleierettslig står du noenlunde i samme stilling som en utleier overfor en fremleietaker. Du har det samme erstatningsansvaret overfor fremleietaker som du ville ha hatt overfor slektningen din (prinsippet om springende regress). Er det f.eks. ikke avtalt at slektningen skal ha ansvaret for brannforebygging, og en fremleietaker lider tap pga brann, så vil dette kunne utløse erstatningsansvar for deg. Offentligrettslig (etter plan- og bygningsloven) vil kommunen kunne rette pålegg til eier om å stanse den ulovlige bruken etter plan- og bygningsloven § 32-3 (eller overtredelsesgebyr etter § 32-8). Eieren må enten følge pålegget eller sannsynliggjøre overfor kommunen at det er umulig for ham å stanse bruken, f.eks. som følge av en bruksrett/leieavtale. Det skal generelt svært mye til for å få aksept for at det er umulig (se Kommunal- og moderniseringsdepartementets uttalelse 15. januar 2021 i 20/6894-2, TUDEP-2020-6894-2), og hvis forholdet regnes som selvforskyldt kan man ikke regne med noen aksept for det.

Hvis man ønsker konsesjonsfrihet etter konsesjonsloven § 4 første ledd nr. 4 må eiendommens totalareal være under 100 dekar og dyrka mark være under 35 dekar. Hvis disse vilkårene er oppfylt trenger man ikke konsesjon, man sender en egenerklæring om konsesjonsfrihet til kommunen og får denne godkjent. Man kan være én, to, eller flere eiere, og det spiller da ingen rolle om man arver eller kjøper eiendommen. Hvis eiendommens totalareal er over 100 dekar eller den har mer enn 35 dekar dyrka mark må man i utgangspunktet ha konsesjon. Man kan slippe konsesjonskravet hvis man er i slekt med tidligere eier etter konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 1, eller er odelsberettiget etter nr. 2, men boplikt vil gjelde likevel hvis det er over 35 dekar dyrka mark, se § 5 annet ledd. Kommunen kan ha nedsatt konsesjonsgrense etter konsesjonsloven § 7. Da gjelder egne regler. Legg merke til at man som hovedregel må være én kjøper for å få konsesjon (eller to kjøpere som er ektefeller/samboere), se konsesjonsloven § 9 annet ledd: "Konsesjon skal i alminnelighet ikke gis dersom det ved ervervet oppstår sameie i eiendommen, eller antallet sameiere økes".

Når man mottar en eierandel på 40 % av en fast eiendom vurderes konsesjonsplikten opp mot det totale eiendomsarealet man får en eierandel av, ikke det hypotetiske arealet som er 40 % av totalarealet. Man kan ikke komme under konsesjonsgrensene ved å gi bort eierandeler. Man kan heller ikke komme unna konsesjonskravet ved å gi bort bruksrettigheter, se lovens § 3 som sier at reglene om konsesjon også gjelder for det å leie bort og å gi bruksrett over eiendommen, å inngå utbyggingskontrakter, og å akseptere avtaler som begrenser eierens adgang til å rå over eiendommen eller til å få økonomisk utbytte av den. Sagt på en annen måte: Hvis eiendommen er 1000 dekar og man får 40 % av den, så eier man 40 % av 1000 dekar, ikke 400 dekar.

Vi har hatt regler om at viktige dokumenter skal tinglyses siden 1622. Dagens regler er i hovedsak fra 1936, da vi reviderte Norske Lov fra 1687. Rettsvern har krevd tinglysing siden dagjeldende NL 5-3-9 ble vedtatt i 1687. Hvis båtplassretten kun er skrevet inn på skjøtet har det ikke rettsvern. Rettigheten må tinglyses i grunnboken for å ha rettsvern mot kreditorer og godtroende kjøpere (eller ha blitt tinglyst i tråd med de reglene som gjaldt før 1936, dvs. at de blir lest opp på tinglysingstinget og nedskrevet i tingboken). Hvis den har blitt tinglyst så er den gyldig selv om den ikke står i grunnboken. Hvis du ønsker å formalisere dette, og du har grunnbokshjemmel til eiendommen, så er "alt" du trenger å gjøre å tinglyse rettigheten. Dette kan imidlertid være en utfordring som i seg selv skaper problemer - er dere enige om hvor grensene for rettigheten går i dag, er det de samme som på 1930-tallet, osv. Du kan ved uvørenhet gi større rettigheter enn de egentlig har.

Alle avgjørelser om hvem innen et organ som skal behandle hvilke saker ligger under forvaltningens egen styringsrett. De eneste bestemmelsene som forbyr en saksbehandler å behandle visse saker er habilitetsbestemmelsene i forvaltningsloven. Den eneste måten å bytte saksbehandler på er ved henvendelse til saksbehandlerens overordnede. Det fører i praksis aldri frem, men det er den eneste måten å gjøre det på.

Lov om 1 og 17 mai § 3 bestemmer at "arbeidsgiver skal betale full lønn for 1 og 17 mai som ikke faller på en søndag eller annen helgedag" (forutsatt at arbeidstaker er ansatt på minst 30 dagers kontrakt). Departementet har regulert hvordan lønn skal beregnes i forskriften: En timelønnet skal ha sin vanlige timelønn som for vanlig virkedag multiplisert med det antall timer som er ordinær arbeidstid på den hverdagen/lørdagen 1/17 mai faller på. En akkordlønnet skal ha lønn i henhold til gjennomsnittlig dagsfortjeneste i ordinær arbeidstid de to siste ukene før 1/17 mai. En daglønnet skal ha sin vanlige daglønn En skiftarbeider som har skift den dagen (men som ikke arbeider fordi høytidsdag), skal ha vanlig skiftbetaling uten tillegg. En skiftarbeider som etter skiftplan hadde friskift den dagen skal ikke ha betaling. Fastlønnede skal ha sin faste lønn, men har ikke krav på provisjon. Uke- og månedslønnede som ikke blir trukket i lønn for helgedager/helligdager skal heller ikke ha trekk i lønn for 1/17 mai. Arbeidstakere som har ferie 1. eller 17. mai skal likevel ha lønn, ikke feriepenger, og har krav på å få godskrevet disse dagene som arbeidsdager, ikke feriedager Arbeidstaker som har fravær siste arbeidsdag før eller første virkedag etter høgtidsdagen har ikke krav på lønn for denne dagen med mindre fraværet skyldes ferie eller sykdom, ombudsplikt, eller annen tvingende grunn. (Legg merke til at "friskift" ikke betyr "fri", det betyr friskift - altså at det er en del av skiftstrukturen at man hadde fri. Du har f.eks. fri hver mandag, og 1. mai var på en mandag. At bedriften gir alle fri den dagen fordi den er stengt er ikke "friskift".)

Forhandlere av gjenstander er forbudt å motta vederlag i kontanter på 40 000 kr eller mer. Dette følger av hvitvaskingsloven § 5. Denne bestemmelsen går foran forbrukerrettigheten til å gjøre opp kontant, noe som er eksplisitt sagt i departementets forarbeider (Prop. 76L (2016-2017) s. 32). Beløpsgrensen hindrer ikke at man betaler delvis kontant og delvis via bank, så lenge kontantvederlaget ikke overstiger 39 999 kr (enkeltvis eller i flere transaksjoner).

Gjenstandene kan bli stoppet i grensekontrollen, og du vil da bli bedt om å dokumentere lovlig innførsel/eierskap.

Så de sendte brev 15. mai (som ikke kom frem før halvannen uke etterpå, dette var 17. mai- og himmelsprettuka), og forsikringen opphørte 23. juni. Det er langt fra nok tid til å si at du har vært så passiv at du er forpliktet for en så kort periode.

Det er ikke uvanlig at forsikringstaker og forsikrede ikke er samme person - dette gjelder f.eks. ulykkesforsikringene i SPK og KLP, hvor arbeidsgiver er forsikringstaker mens arbeidstaker er den sikrede. Se om skillet mellom dette i forsikringsavtaleloven § 10-2 bokstav a og b. Det er forsikringstakeren som er den som inngår avtale med forsikringsforetaket, og som er ansvarlig for å betale premie. Den sikrede har ingen avtale med selskapet. Ofte er det imidlertid slik at forsikrede betaler forsikringstaker som igjen betaler forsikringsselskapet (slik det f.eks. er ved mange kollektive innboforsikringer - du betaler fagforeningen og fagforeningen betaler forsikringsselskapet). Da kan forsikringsselskapet tre inn i kravet forsikringstaker har mot sikrede. Men det er selskapet som har bevisbyrden for at et slikt regresskrav finnes. Du skriver at "banken utsendte et brev der de informerte om at jeg nå stod ansvarlig for å betale". Har du fått dette brevet, og hva har du svart på det? Banken kan ha hatt rimelig grunn til å tro at du ønsket å videreføre forsikringen når du ikke reagerte, og i så fall kan du være bundet av din passivitet. Det er imidlertid ikke noe opplagt svar her, og et slikt krav ville nok de fleste brakt inn for Finansklagenemnda.