krikkert

Alt som foregår utenfor kroppen din. Overvåkning av innsiden av kroppen din vil du normalt ha en eller annen form for viten om.

At en del av bygningen er et fellesareal for flere leietakere eller for huseier og andre leietakere betyr ikke at den delen av bygningen ikke er "husrom" i lovens forstand. "Husrom" i husleieloven § 5-1 sikter til de delene av eiendommen som leietaker har rett til å disponere etter leieavtalen. Dette blir litt som å si at kjøkken og bad i et kollektiv ikke faller inn under paragrafen fordi man bare leier soverommet.

Jeg har vært borti en rekke fraværsdommer som gir utfall som ikke er i tråd med loven. Det er en risiko/mulighet ved fraværsdommer generelt. Årsaken til dette er at retten (herunder forliksrådet) etter tvisteloven § 16-10 plikter å legge saksøkers påstandsgrunnlag ("argumentasjon") til grunn, så lenge saksøkte har fått beskjed om påstandsgrunnlaget, og påstandsgrunnlaget ikke er "åpenbart uriktig". Åpenbar uriktig er en veldig høy terskel. Man kan få en fraværsdom for betalingsplikt for et krav som er foreldet, fordi foreldelse må påberopes av den som hevder at kravet er foreldet, og blir det ikke påberopt kan ikke domstolen selv påberope det på vegne av saksøkte (Rt. 1961 s. 234). På samme måte kan man få dom for at saksøkte plikter å betale deg tilbake kjøpesummen uten at du selv plikter å levere tilbake bilen, fordi denne delen av hevingsoppgjøret er det saksøkte som må kreve. En vanlig domsslutning ved heving av kjøp (eksempel tatt fra Buskerud tingretts dom 22. september 2022, TBUS-2022-49720): Punkt 1 gjelder heving av kjøpet, punkt 2 gjelder erstatning for utgifter, punkt 3 gjelder sakskostnader. Punkt 4 gjelder alle punktene. Som du ser av punkt 1 vil en vanlig domsslutning når kravet er at kjøpet skal heves være "{Selger} dømmes til å betale {pengesum} i hevingsoppgjør til {kjøper}, med tillegg av rente fra {dato for kjøpesummens betaling} og til betaling skjer, mot at {kjøpsgjenstanden} stilles til disposisjon for {selger}". I noen dommer er det også et eget punkt med om at "kjøpsavtale av {dato} om {gjenstand} heves". Dette kan være fornuftig fordi det gjør det eksplisitt (og rettskraftig) at kjøpet er hevet, slik at man slipper å måtte ta den argumentasjonen på nytt dersom det skulle oppstå erstatningskrav knyttet til mangelen eller lignende. Du må regne med at hvis dommen blir angrepet ved stevning/oppfriskning, så vil det være usannsynlig at du får både bilen og pengene. Men du kan da ta inn et krav om forsinkelsesrenter, for det ser det ut til at er glemt her.

Lovens utgangspunkt følger av husleieloven § 5-1 første ledd, som sier at "Utleieren plikter i leietiden å stille husrommet til leierens disposisjon i samsvar med avtalen". Når leieavtalens pkt. 10 sier at takterrassen kan brukes "med tilbørlig hensyntagen til øvrige leietakere i eiendommen" vil det normalt ikke være i samsvar med leieavtalen å legge opp til en total avstenging med mindre total avstenging er nødvendig fordi ferdsel der vil føre til ulempe eller skade for andre leietakere.

Å ta verdier ut av et nær-konkurs-selskap er nokså risikabelt. Bostyrer har en del fancy verktøy kalt "omstøtelse" for å gjøre om på slike saker, og en selskapsleder som foretar slike disposisjoner kan fort havne i personlig erstatningsansvar etter aksjeloven § 17-1 overfor den som lider tap.

Det er poenget - dine rettigheter og plikter er det som står i dommen. Hvis dommen er blitt feil, så har man regler om retting i tvisteloven § 19-8. Man hverken kan eller skal be domstolen (herunder forliksrådet) om å forklare dommen, og det som sies muntlig har ikke rettslig betydning. En dom i forliksrådet er rettskraftig når det er gått én måned etter at dommen er forkynt. Det gjelder for alle dommer at det går en måned fra de er avsagt. En dom i forliksrådet er imidlertid tvangskraftig når betalingsfristen i dommen er oppfylt. Det betyr at hvis beløpet ikke er betalt innen to uker kan du gå til namsmannen med begjæring om utlegg (men du kan ikke realisere utlegget, dvs. få betalt pengene, før dommen er rettskraftig).

Med mindre de har gitt dom for at du plikter å levere tilbake bilen, så er ikke det en del av pliktene dine. Det er derfor jeg spurte om den eksakte domsslutningen. Det er den som gir uttrykk for hva du og selger er forpliktet til - ikke hva forliksrådet sier per telefon.

Hva, eksakt, er slutningen i forliksrådets dom? Når dommen er rettskraftig er det denne som er utgangspunktet for hva dere skylder hverandre i dette rettsforholdet - ingenting annet. Det følger nemlig av tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 annet ledd at man har sterke begrensninger i å kunne protestere mot resultatet av en rettskraftig dom: I korte trekk vil dette si at hvis han er uenig i rettsavgjørelsen så må han anke/stevne/begjære oppfriskning for fraværsavgjørelsen. Når den er rettskraftig så er det for sent - da kan du med rette si "dette burde du tatt opp før".

Generelt sett kan man anta at alt som har blitt sagt til helsepersonell kan være tilgjengelig for NAV eller HELFO. Etatene har en svært vid adgang til å pålegge helsepersonell (og andre som yter tjenester mot refusjon fra trygden), offentlige virksomheter, forsikringsselskaper, banker, regnskapsførere, og arbeidsgivere å gi dem informasjon som kan være relevant for saksbehandlingen deres. Det er imidlertid ingen automatikk i det - NAV får ikke uten videre kopier av henvisninger, journalnotater, med videre. De må be om dem.

Folketrygdens medlemmer har rett til stønad ved helsetjenester etter folketrygdloven § 5-2. Utgangspunktet er at trygdens medlemmer har rett til stønad til helsetjenester i Norge. Studenter i utlandet har krav på mer enn norskbosatte medlemmer, se folketrygdloven § 5-24 tredje ledd og forskrift om utvidet helsetjeneste i utlandet. For disse ville ikke medlemskap tross utenlandsopphold gitt spesielt mye mening hvis de ikke kunne fått dekket helsetjenester i landet de oppholdt seg i. Om hva man får dekket, se § 3 i forskriften:

Da må du erstatte den gjeldende ektepakten med en ny ektepakt hvor dere avtaler særeie på de verdier/gjenstander dere eier per i dag, og felleseie på det dere senere erverver.

Medlemskap i folketrygden er uavhengig av om du melder flytting eller ikke, spørsmålet er hvor du oppholder/bosetter deg. Norske statsborgere som studerer i utlandet med lån/stipend fra Statens lånekasse for utdanning er pliktige medlemmer av folketrygden selv om vedkommende ikke oppholder seg i Norge, se folketrygdloven § 2-5 første ledd bokstav h. Studenter som ikke er pliktige medlemmer har rett til å bli frivillig medlem etter folketrygdloven § 2-8 første ledd bokstav b. Studenten er medlem i inntil tre måneder etter studiene er slutt. Pliktmedlemskapet opphører i den perioden man arbeider i utlandet (folketrygdloven § 2-14 fjerde ledd).

Når jeg sier at "det finnes én mulighet å gjøre dette på lovlig vis", og Arbeidstilsynet så sier at "denne ene muligheten er ikke tilgjengelig for denne gruppen", så er mattestykket nokså enkelt: 1 - 1 = 0. Arbeidstilsynet har ikke forstått konsekvensene av sin egen veileder.

I trygdesaker gjelder som ellers i forvaltningen at et vedtak kan iverksettes straks det er fattet, men at man kan gis oppsettende virkning/utsatt iverksettelse etter forvaltningsloven § 42. Hovedregelen er at man ikke får dette, men man kan be om det.

Det er ingen krav om at et vitne skal være uavhengig av partene. Det er tvert om som oftest stikk motsatt - vitner i sivile saker har krav på å få dekket reise og tapt arbeidsinntekt (vitnegodtgjørelsesloven §§ 2 og 5), og ansvaret for disse kostnadene ligger på parten som begjærer dem ført (rettsgebyrloven § 2 annet ledd) med mindre man har fått fri rettshjelp. Slik sett vil praktisk talt alle vitner i sivile saker ha et økonomisk mellomværende med parten som har ført dem. I straffesaker vil alle vitner ha et økonomisk mellomværende med staten, som møter v/påtalemyndigheten. Ved innledningen til et vitneavhør skal vitnet bli spurt om å oppgi hvilket forhold vitnet har til partene (tvisteloven § 24-8 første ledd). Dette inkluderer både personlige og økonomiske forhold. Vitner skal i utgangspunktet fortelle om fakta og observasjoner, og ikke nødvendigvis gi noen nærmere vurdering av dem. Men på noen områder, som f.eks. barnefordelingssaker, kan dette bli ganske flytende. I andre saker så må det gjøres et stykke arbeid av vitnet, og dette vil vitnet normalt ønske å få betalt for - for eksempel en byggmester som foretar en fagkyndig vurdering av et påstått mangelfullt hus. Noen vil nok karakterisere dette som at byggmesteren er "kjøpt og betalt" (implisitt at man har bestilt og betalt for en gitt konklusjon og et grunnlag for denne), men det påvirker i utgangspunktet ikke bevisverdien av vitnemålet hans, fordi å få betalt for arbeidet man utfører er rimelig normalt og forventet.

Den norske utenrikstjenesten har også mulighet til å tilby det samme som amerikansk "emergency financial assistance" (repatriation loans), det kalles nødlidenhetslån (se Boks 5.2 i stortingsmeldingen lenket til over) men hverken den amerikanske eller den norske utenrikstjenesten yter denne støtten til expats i utlandet som ønsker å migrere hjem - det er et krav om fast bopel i USA/Norge. Man skal da være i samme situasjon som en turist som er fullstendig uten egne midler og muligheter.

Man regnes som medlem i folketrygden etter å ha vært utmeldt fra det øyeblikket flyet krysser norsk sjøterritoriumsgrense, så lenge hensikten er å gjenetablere seg i Norge i mer enn tolv måneder. Tilsvarende gjelder sosialtjenesteloven for alle som "oppholder seg i riket" (det er ikke gitt forskrift om at loven gjelder for personer som oppholder seg i utlandet). Hverken folketrygdloven eller sosialtjenesteloven gir noen rett til økonomisk støtte for å (gjen)innvandre til Norge, heller ikke for norske borgere. Ivaretakelse av norske borgere i utlandet hører under utenrikstjenesten, se utenrikstjenesteloven § 1 første ledd nr. 2 og 3: Bestemmelsen gir ingen norsk borger rett til å kreve at utenrikstjenesten skal ta opp en bestemt sak (Prop. 11 L (2014-2015) s. 34). Det finnes ingen støtteordninger for norske borgere som ønsker å emigrere heller. Hvis man er nysgjerrig på utenrikstjenestens bistand til nordmenn i utlandet er Meld. St. 12 (2010-2011) Bistand til nordmenn i utlandet et godt sted å begynne.

Energiavregning som leder til et merforbruk som tilsvarer mer enn 3k i snitt per måned virker veldig merkelig. Og dette er utelukkende for oppvarming av varmtvann i en leilighet på 60 kvm? En leilighet på 60 kvm vil normalt ikke ha en total strømregning på 3k i snitt per måned, langt mindre varmtvannsforbruk alene på 3k, og enda langt mindre et merforbruk på 3k. Det er for øvrig mulig at dette beløpet kan utløse strømstønad fra nettselskapet ditt.

Utgangspunktet er at man må ha bevilling for å importere alkohol (alkoholloven § 2-1 første ledd), men privatpersoner kan på visse vilkår innføre alkohol fra utlandet til personlig bruk (§ 2-1 tredje ledd). Det er et krav for at innførselen skal være til personlig bruk at mengden alkohol og innførselsprosessen stemmer med hva som er "personlig bruk". Du kan ikke bestille sammen med andre (fellesinnførsel), og du kan heller ikke involvere noen andre enn deg selv, selgeren i utlandet, og transportører/speditører som ikke har noen interesse i salget (Helsedirektoratets merknader til importreglene, rundskriv IS-2016-9003). Det er også spesielle krav til transportører (alkoholforskriften § 15-4) som gjør at det vil være dyrere å få transportert dette til Norge. Det kan være lurt å spørre om Vinmonopolet kan foreta spesialbestilling. Det kan være rimeligere enn direktebestilling fra utlandet.

Angrerettloven § 1 fastslår at loven gjelder når: 1) Det selges varer og tjenester 2) Salget er til en forbruker 3) Selger eller selgers representant opptrer i næringsvirksomhet 4) Forbrukeren betaler eller påtar seg å betale en pris, og 5) Avtalen inngås ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler. "Fjernsalg" er definert som et salg "der inngåelse av avtale skjer utelukkende ved bruk av fjernkommunikasjonsmidler". For at "Klikk og hent" skal falle utenfor angrerettsreglene må det være en ubetinget rett for forbrukeren til å ombestemme seg helt frem til kjøper og selger fysisk er til stede samtidig. Hvis dette er oppfylt, så kan man si at det ikke er inngått noen avtale før forbrukeren har møtt opp hos selger, og det som skjer på nett bare er en reservasjon. I slike tilfeller vil også vilkår #4 om at forbrukeren ikke har betalt eller påtatt seg å betale noen pris heller ikke være oppfylt. Hvis selger mener seg berettiget til å fakturere og levere varene, uten at du noensinne har vært i den næringsdrivendes faste forretningslokaler, så er det enten fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler. Her er det verdt å påpeke at kriterie #4 er presisert fra 1. oktober 2023. Før dette ønsket mange å forstå regelen slik at forbrukeren både måtte ha inngått avtale og gjennomført sin side av avtalen (dvs. betalt for varen/tjenesten) på internett, og derfor utformet man "Klikk og hent"-ordningene slik at de unngikk angreretten. Fra 1. oktober er regelen presisert slik at det er tilstrekkelig at forbrukeren har påtatt seg å betale en pris, han trenger ikke faktisk ha betalt. For øvrig følger det av forbrukerkjøpsloven § 41 at en forbruker har en ubetinget avbestillingsrett, men etter denne bestemmelsen må forbrukeren betale et avbestillingsgebyr. Selgeren kan derfor under ingen omstendigheter fastholde kjøpet og kreve levering og fullprisfakturering - selger må akseptere at kjøpet ikke gjennomføres, og så må man heller krangle om angrerett (gratis) eller avbestilling (avbestillingsgebyr/-erstatning).

Jeg antar at dette er snakk om levering av barnet i barnehage (skyss av barn til skole er et offentlig ansvar, opplæringslova § 7-1). Foreldresamarbeidsavtaler er ikke som andre avtaler. De normale avtalerettslige håndhevingsmekanismene tar primært sikte på avtaler som har en form for økonomisk eller materiell underliggende motivasjon, og hvor det er en viss grad av frivillighet knyttet til inngåelse av og uttreden av avtaleforholdet. Det er ikke frivillig å forholde seg til den andre forelderen, og varigheten av avtaleforholdet er (inntil) 18 år, mer eller mindre. En avtale om levering av barnet er delvis en avtale om bruk av foreldrenes tid/innsats, dels en avtale om fordelingen av barnets underholdskostnader, dels en avtale om fordelingen av samværskostnader. Alle disse tre aspektene er materielle/økonomiske aspekter. Utgangspunktet er da at man kan bruke vanlige avtalerettslige regler så langt de passer. Avtaler skal da holdes helt til de er lovlig sagt opp eller faller bort på annen måte. Den parten som bryter avtalen kan holdes ansvarlig for det som den andre parten blir påført av kostnader som følge av avtalebruddet. Dette er imidlertid ikke den vanligste konsekvensen. Den hyppigste konsekvensen er at dette bare blir et element i konflikten som går inn i den samlede vurderingen som handler om hva som er barnets beste i spørsmål om fast bosted, samvær, mv.

Grunnlaget for uføretrygd fastsettes etter andre regler (folketrygdloven § 12-11) enn inntektsgrensene (folketrygdloven § 12-9). Inntekt før uførhet skal settes til personens "normale årsinntekt i full stilling før uføretidspunktet", men ikke lavere enn hhv. 3,3G/3,5G/4,5G for ektefeller og samboere/enslige/unge uføre. Beregningsgrunnlaget er beste tre av siste fem år, inntekt før uførhet vil vanligvis kunne være høyere. En arbeidstaker som disponerte firmabil privat vil normalt ha oppgitt denne fordelen til beskatning. Har NAV lagt tall fra siste ligning til grunn vil det da være tatt hensyn til dette. Inntekt før uførhet kan vanligvis ikke endres med bakgrunn i forhold som har oppstått etter at man ble ufør. Arbeidstakere har imidlertid en utvidet rett til endring i uføretrygdforskriften § 2-3: Kravene er at man har samme stillingsandel, dvs. at man har samme mengde arbeidsinnsats, men at inntekten har økt mer enn reguleringen av grunnbeløpet, slik at arbeidstakeren får en uforskyldt lavere uføregrad uten at det reflekterer økt innsats på arbeidsmarkedet. Ett eksempel på dette kan være at firmabiltillegget i lønn går opp, fordi man får en nyere firmabil.

Dette er en veldig optimistisk tolkning. Det finnes generelt sett to regelsett om innleie. Innleie fra bemanningsforetak (arbeidsmiljøloven §§ 14-12 til 14-12c) og innleie fra produksjonsbedrifter (arbeidsmiljøloven § 14-13). Produksjonsbedrifter er alle bedrifter som ikke er bemanningsforetak. Det vil aldri være lovlig å leie inn arbeidstakere fra enmannsaksjeselskaper som regnes som produksjonsbedrifter, fordi arbeidsmiljøloven § 14-13 krever at maksimalt 50 % av de fast ansatte hos utleier kan være utleid. Dette er både en antallsbegrensning og en årsverksbegrensning, så man må være minst to fulltidsansatte for å kunne leie ut én av dem. Et enmannsaksjeselskap som ønsker å leie ut sin eneste ansatte har derfor ingen andre alternativer enn å bli godkjent som bemanningsforetak. Arbeidsmarkedsloven § 27 har krav til virksomheter som leier ut arbeidstakere, og en tilhørende forskrift. Forskriften § 11 som trer i kraft 1.1.2024 bestemmer at "Innleie av arbeidstaker fra bemanningsforetak er kun tillatt fra virksomhet som er godkjent". Skal man leie inn fra et bemanningsforetak må det være godkjent. Det er altså ikke nødvendig å være godkjent bemanningsforetak for å kunne leie ut arbeidstakere, men da må man følge reglene som gjelder for utleie fra produksjonsbedrifter, som i praksis utelukker enmannsaksjeselskapers utleie av arbeidstakeren.

Det er nok mer effektivt å heve kjøpet og kreve penger tilbake, eventuelt med bistand fra Forbrukertilsynet/Forbrukerklageutvalget, som kan gi rettslig bindende vedtak om plikt til å tilbakebetale (om nødvendig med namsmannens bistand).

Regressprinsippet går ut på at den som har dekket en annens utgift har krav på regress hos den som skulle båret utgiften med mindre noe annet følger av avtale eller av helt spesielle forhold ved situasjonen. Inntekter og kostnader som følger av bruk av gjenstanden bæres av selgeren frem til leveringstiden, og av kjøperen etter dette (se for inntekter kjøpsloven §§ 79 til 81 og for kostnader kjøpsloven § 11) - i tråd med prinsippet om at det er eieren av gjenstanden som er ansvarlig for kostnader ved bruken av den. Kjøper blir ikke stilt verre av å måtte betale selgers regresskrav sammenlignet med å måtte betale bompengeregningen selv til utstederselskapet (med få unntak).