krikkert

Odelsrekkefølgen følger av odelsloven §§ 8 og 13. I korte trekk må man for å ha odelsrett være barn eller barnebarn av noen som har eid hele eiendommen med odelsrett. Hvis flere har odelsrett går eldre søsken foran yngre. Eldre søsken går foran yngre "med seg og si line", det vil si at sønn og datter av eldre søsken også går foran yngre søsken. For at nevø/niese skal ha odelsrett til onkelens gård, må altså besteforelderen ha eid gården. I tillegg må nevø/niese være eldst av eldst, det vil si at det kan ikke være eldre søsken, eller hans forelder, eller eldre søsken av hans forelder, eller barn av eldre søsken av hans forelder, som fremmer krav. Spørsmål nummer to krever en viss oppklaring av hva odel er. Odel er, enkelt sagt, retten til å drite i vanlige regler om arv og salg. "Jeg har best odelsrett, jeg krever å få kjøpe eiendommen i stedet for at kjøperen/arvingene får den". Om onkelens søsken har krav på noe kommer an på hvordan denne overdragelsen kommer i stand. Hvis odel kreves ved død/arv kan søsknene naturligvis kreve odelstakst (verdien av eiendommen). Odelsretten er ikke en rett til gratis gård. Det gjelder normalt ingen plikt til å informere andre om at man ønsker å overdra fast eiendom. Hvis noen av de andre søsknene mener å ha bedre odelsrett må de selv følge med på eiendommen. Fristen for å gjøre odelsrett gjeldende er seks måneder fra tinglyst salg/overdragelse.

D-visum forutsetter at partene allerede er gift. Det er de ikke, og da kan hun ikke søke om det. Hvis hun vil flytte hit før de har giftet seg kan hun søke forlovelsesvisum etter utlendingsloven § 48. Dette varer i inntil seks måneder og forutsetter forlovelse, dvs. at man har konkrete ekteskapsplaner. Hun må søke fra hjemlandet, hun kan ikke søke fra Norge, selv om hun ikke trenger visum for å komme hit. Hun kan også besøke Norge uten visum inntil 90 dager i løpet av en 180-dagersperiode. For å få bli i Norge etter 90 dager må hun imidlertid ha søkt om familieinnvandring. Det betyr at partene må ha giftet seg - samboere får ikke oppholdstillatelse for å etablere samboerskap, med mindre de har eller venter barn sammen, og forlovelsesvisum gis kun etter søknad fra hjemlandet. Familieinnvandringssøknader har et gebyr på 10 500,- kr. Dette gjelder for første søknad og for fornyelse etter at tillatelsen har gått ut. Fornyelse eller søknad om ny tillatelse (f.eks. søknad om familieinnvandring når man har forlovelsesvisum) koster 2 600,-. Det kan være nokså dyrt å prøve og feile her. Det kan derfor være lurt å benytte seg av den visumfrie perioden til å treffes og "prøve ut" forholdet litt i et par måneder. Men det tar tid å skaffe prøvingsattester (regn med seks til åtte uker fra alt av dokumentasjon er klart, se nærmere opplysninger om krav til dokumentasjon hos Skatteetaten), så man kan ikke regne med å rekke å gifte seg innen en 90-dagersperiode. Det er en grunn til at forlovelsesvisumet er på et halvt år.

Det er veldig lite sannsynlig. Men ikke helt umulig.

I Orderud-saken ble fire personer siktet (og dømt) for medvirkning til drap. Man visste ikke hvem som hadde utført drapet. "Medvirkning til rattfyll" er mindre aktuelt. Man får status som siktet på én av tre måter: 1) Ved at påtalemyndigheten erklærer at man er siktet, 2) ved at det tas ut tiltale, eller 3) ved at det brukes tvangsmidler mot ham. Metode nr. 1 har ikke noen lovfestede krav til mistankens styrke, men skjellig grunn til mistanke vil alltid være nok (siden dette er kravet for tvangsmidler etter metode nr. 3). Årsaken til dette er at metode nr. 1 primært tar sikte på å gi den mistenkte ytterligere rettigheter (fordi man har flere rettigheter som siktet enn som mistenkt). Metode nr. 2 krever at påtalemyndigheten har vurdert bevisene slik at de holder til domfellelse. Det kreves bevis ut over enhver rimelig tvil. Det er ikke forenlig med at man er usikre på hvem som er gjerningsmann. Metode nr. 3 krever skjellig grunn til mistanke, det vil si at det er mer sannsynlig enn ikke at man har riktig gjerningsmann. Hvis man vet at det er én av to personer, så vil kravet til skjellig grunn til mistanke kunne være oppfylt for begge. Det finnes en rekke regler som gjennom samvirkning fører til at flere personer kan dømmes for samme hendelse, selv om resultatene er motstridende. Dette gjelder for eksempel reglene om rettskraft. Viggo Kristiansen var rettskraftig dømt for Baneheia-drapene da nye bevis kom på banen og førte til at den frifinnende dommen mot Jan Helge Andersen ble gjenåpnet. Andersen kan nå bli dømt for drap Kristiansen også ble dømt for i sin tid. Det å faktisk være uskyldig i seg selv er ikke en gjenåpningsgrunn i straffesaker, så Kristiansen kunne forblitt dømt (og var nær ved å bli det, avgjørelsen om å gjenåpne hans sak ble fattet med knappest mulig flertall, 3-2). Andersen kan på sin side bli dømt fordi resultatet i en annen dom ikke har noen rettslig virkning i saken mot ham (et annet spørsmål er at "noen andre er dømt for dette" er et vektig argument for at han ikke er skyldig, altså en faktisk virkning). Det er ingen regler som skal sørge for at saker mot/mellom flere personer er internt koherente. Straffeprosesslovens system er lagt opp slik at den enkelte straffesak skal få et materielt riktig utfall, så langt det er praktisk mulig, men det er også elementer som reduserer betydningen av dette, for eksempel reglene om rettskraft og at det er ganske strenge vilkår for å gjenåpne en straffesak.

Utgangspunktet (etter kjennelsen i Rt. 1988 s. 766 og dommen i Rt. 2004 s. 76) er at ved tiltredelse i stillingen går man fra at avtalen reguleres av alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper til at avtalen reguleres av de særskilte reglene om oppsigelse i arbeidsmiljøloven. Det er ikke fritt frem i denne perioden, og det fremgår ganske eksplisitt av lenken NoTrace viste til: "Det er likevel ikke slik at det ikke gjelder noen regler før arbeidstaker tiltrer stillingen overhodet." I alminnelig obligasjonsrett har man oppsigelsesadgang med mindre annet er avtalt eller følger av rettsforholdets egenart. Hvis man har oppsigelsesadgang så gjelder sedvanemessig oppsigelsestid, dvs., den oppsigelsestid som er vanlig på området. Det mest praktiske unntaket er at en avtale som gjelder for en tidsbestemt periode normalt ikke kan sies opp. Arbeidsgiver har ikke noen fri oppsigelsesadgang før tiltredelse. Skal arbeidsgiver avslutte avtalen før tiltredelse må det foreligge avtalerettslig ugyldighet - dvs. et ganske vesentlig mislighold fra arbeidstakers side. Dette var den underliggende tvisten i de to avgjørelsene over. Det er mulig arbeidsgiver kan si opp også før tiltredelse hvis vilkårene i arbeidsmiljøloven er oppfylt, men det har så vidt jeg vet ikke kommet på spissen for domstolene. Spørsmålet om arbeidstakers oppsigelsesadgang er ikke løst i rettspraksis. Etter min oppfatning bør arbeidstaker ha samme oppsigelsesadgang i perioden fra tilbud/aksept og til tiltredelse som han har etter tiltredelse. Man bør ikke måtte vente på tiltredelse for å kunne si opp. Sedvanemessig frist vil da være oppsigelsesfrister i arbeidsmiljøforhold. Hvis man ikke ønsker å forplikte seg til en oppsigelsesfrist så er det, som Langseth skriver, i realiteten snakk om en ensidig heving av avtalen. Dette utløser erstatningsansvar hvis vilkårene for å heve avtalen ikke er oppfylt. Erstatningsansvaret vil være arbeidsgivers merkostnader etter at tapsbegrensningsplikten er oppfylt. Ut fra det som er beskrevet i første innlegg ville jeg lagt til grunn at arbeidsgiver aksepterer at avtalen heves. (krikkert er ikke advokat, krikkert er jurist. Det er en viss forskjell, og advokater er ganske glade i tittelen sin.)

Dette er bare tull.

"Eier har tidligere solgt andre deler av eiendommen" er ikke et argument - i det hele tatt - for at denne delen ble solgt, til denne personen, til denne tiden.

B kan få domstolenes aksept for at han er eier, men det må han sannsynliggjøre. Det vil bli vanskelig - pre-1980-matrikkelen ble såvidt ført under krigen, og dagens matrikkel er fra tidligst 1980. Disse bevismomentene stammer da fra mange, mange år etter at ervervet skulle ha funnet sted. Det kan være enklere for B å kreve eiendomsrett i medhold av hevd.

Denne såkalte "prosess for gjenopprettelse av tinglyste dokumenter" har jeg aldri hørt om, og det finnes ingen slik prosess beskrevet i tinglysingsloven (som på disse punktene er som den var i 1935). De seks nevnte eksemplene fremstår som konstruerte lærebokeksempler som gis i oppgaver til jusstudenter for at de skal belyse problemstillingene som kan dukke opp. Språkbruken er også helt bak mål - "har nå saksøkt" i 2023 for handlinger som skjedde på 40-tallet. Merkelig at alle eksemplene viser til akkurat 1940, 1942, og 1943, og at det er akkurat ett eksempel per problemstilling... - Første kulepunkt viser til en prosess som ikke fantes - Andre kulepunkt er et skoleeksempel på en dobbeltsuksesjonskonflikt - Tredje kulepunkt er et skoleeksempel på en tvist mellom faktisk og registrert eierskap - Andre og tredje kulepunkt har identiske setninger ("Den opprinnelige eieren har nå saksøkt den nye eieren for å få tilbake eiendommen"), til tross for at konflikten i andre kulepunkt ikke er mellom "opprinnelig" eier og "ny" eier, men mellom to som begge hevder å være ny eier. - Fjerde kulepunkt er også et skoleeksempel, denne gang på berikelsesproblemstillinger. - Femte kulepunkt er et eksempel på problemstillingen om statens erstatningsansvar. - Sjette kulepunkt er et skoleeksempel på rettsvernshevd. Du kan ikke anta at AI-boter faktisk viser til virkelige, ordentlige eksempler med mindre de hoster opp en Retstidende-henvisning eller lignende.

Når det står i innlegget at å bytte strømselskap ikke er en mulighet, så er innlegg som ikke inneholder noe mer enn "bytt strømselskap" verdiløse. Fakturering av sluttforbrukere reguleres av energiloven og kraftomsetningsforskriften. Forskriften § 7-1b bestemmer at den som leverer kraft skal sørge for at fakturering av elektrisk energi til forbrukere skjer iht. forskriften. Forskriftens vilkår er i korte trekk at kraft skal faktureres etterskuddsvis minst hver tredje måned, men leverandøren kan fakturere inntil 10 uker på forskudd. En kraftregning kan derfor være på maksimalt 3 måneders etterskuddsavregning og 10 ukers forskudd, eller ca. 22 uker til sammen. Du har klagerett til Elklagenemnda, og dette skal fremgå av fakturaen. Denne klageretten er imidlertid verdiløs. Elklagenemndas uttalelser er kun rådgivende, og konsekvensene av brudd på reglene om fakturering får ikke som konsekvens at man slipper å betale. Det kan være nyttigere å klage til tilsynsmyndighetene (NVE), som kan vurdere om konsesjonen deres skal inndras.

Det er ikke din personlige kunnskap og når du faktisk fikk denne som teller i relasjon til foreldelse, men når styret som organ burde ha fått kunnskap.

Markedsføringsloven § 10 bestemmer at den som selger tjenester til forbrukere skal så langt det er praktisk mulig informere om sine priser, slik at de lett kan sees av kundene. "Pris" i denne sammenheng vil si "den endelige pris til forbruker", som må "inkludere de avgifter som kunden skal betale, for eksempel merverdiavgift", dette står også eksplisitt i prisopplysningsforskriften § 3. Plikten gjelder også ved muntlige prisopplysninger, se prisopplysningsforskriften § 10 femte ledd. Alle prisangivelser, prisantydninger, prisoverslag, - muntlige og skriftlige - skal inkludere merverdiavgift med mindre forbrukeren visste at avgiften ikke var inkludert. Bevisbyrden ligger på den næringsdrivende. Hvis du har fått spesifisert regning er du bundet av den oppførte prisen hvis ikke du protesterer innen rimelig tid, se håndverkertjenesteloven § 36 tredje ledd.

Jeg vil tro at alternativet som benyttes er "når NAV av eget initiativ retter ytelser som er gitt med for lavt beløp". Etterbetaling av "ung ufør"-fordelen i AAP når man har fått "ung ufør"-fordel i uføretrygd er nevnt som eksempel på at det da skal gis renter etter den bestemmelsen i NAVs rundskriv til § 22-17. Hvis man har fått innvilget "ung ufør" etter klagebehandling på AAP-vedtaket, så har ikke NAV omgjort "av eget initiativ". Da må etterbetalingen hjemles i § 22-13 (7) eller 22-14 (4) for at man skal ha krav på renter.

Den typen vurderinger gjøres hver gang man får en forespørsel om sletting.

Generelt sett kan man ikke som privatperson (det vil si alle som ikke er staten) bruke økonomisk straff mot andre. "Straff" betyr her noe som bare har til hensikt å gjøre vondt. Privatpersoner kan stille krav og inngå avtaler som har vilkår som ligner, og det er en del begreper som kommer veldig nær opp til straff, men dette er regler om erstatning. Erstatning har til hensikt å reparere et økonomisk tap. Det vil ofte gjøre vondt, men det er ikke hensikten med det. I den situasjonen du beskriver er det skjedd et vilkårsbrudd. Forutsetningene for å lade elbil i et borettslag er at det er snakk om lading til eget bruk. Dette er så åpenbart at andelseier/beboer ikke kan forsvare seg med at vedkommende ikke visste. Så skriver du at "faren disponerer leiligheten ca halve året" fordi andelseieren arbeider mye utenfor byen. I disse tilfellene vil andelseieren ha rett til å overlate andelen til andre etter burettslagslova § 5-6 første ledd nr. 2 og 3, så lenge styret ikke har saklig grunn til å nekte. Da vil brukeren/leietakeren ha tilsvarende rett til å lade som andelseieren selv har. At man _kan_ nekte noen å bruke boligen er ikke det samme som at man _har_ nektet. Tyvlading forutsetter at den som lader ikke har rettmessig tilgang til laderen. Hvordan lading skal faktureres den enkelte andel følger formodentlig av vedtektene, men normalordningen etter burettslagsloven § 5-19 er at selve ladingen av elbil regnes som særlig grunn som faktureres etter nytte/forbruk. Borettslaget kan fakturere andelen for all lading som skjer av andelseier eller andelsbruker. Tyvlading kan faktureres tyven når man vet hvem dette er. Tyven kan også - etter alminnelig erstatningsrett - faktureres for merkostnader man har til erstatningssaken. Et borettslag har ikke adgang til å praktisere ordninger med bøter. Det gjelder dugnadsbot, bot for tyvlading, eller andre ordninger med mindre de eksplisitt er tillatt. Eksempler på strafflignende ordninger som er eksplisitt tillatt er eierskiftegebyr (burettslagslova § 4-6), forkjøpsrettsgebyr (burettslagslova § 4-22), parkeringsgebyr (parkeringsforskriften kapittel 7), og kontrollsanksjoner (parkeringsforskriften kapittel 8). Styret har ikke handlingsrom til å forsøke å straffe tyvlading med økonomiske virkemidler. Tyvlading må anmeldes til påtalemyndigheten (straffeloven § 321 jf. § 12). Det reaksjonsmiddel styret har er advarsel og eventuelt pålegg om å selge andelen etter burettslagslova § 5-22. Problemstillingene her virker å være: - Borettslagets ladere brukes til lading. Dette må faktureres andelseier (hvis bruken er lovlig) eller hans far (hvis bruken er ulovlig). - Borettslagets ladere brukes illegitimt. Straffemessig sett må dette anmeldes. Sivilrettslig sett kan man ta ut søksmål for å forby en person å gjøre noe (og å opptre i strid med et slikt forbud er straffbart uavhengig av om det underliggende forholdet er straffbart, straffeloven § 170). - Borettslagets ladere brukes til fortrengsel for andre som har lik eller bedre rett til lading. Dette er et tema for mekling, advarsel, eller (i siste instans) salgspålegg. Hvis det viktigste er at far ikke disponerer leilighet og lader igjen, så må styret fatte et vedtak om å nekte bruksoverlating etter de reglene som gjelder for dette i burettslagslova § 5-6, forutsatt at vilkårene for dette er oppfylt. Til sak 2, styrets/lagets største utfordring her er foreldelse. Krav på erstatning foreldes 3 år etter at man burde ha fått kunnskap om forholdet, foreldelsesloven § 9. I et borettslag vil dette si styret. Når forholdet er begått av et styremedlem foreldes kravet tidligst 1 år etter at vedkommende har fratrådt vervet, foreldelsesloven § 12. Laget vil ha store utfordringer med å kunne underbygge at styret ikke hadde noen kunnskap om forholdene som ga grunn til å reagere før 12.10.2020. Her må man anmelde og kreve namsdom etter foreldelsesloven § 11 hvis man skal komme forbi foreldelse som problem. Underslag foreldes fem år etter at det straffbarte forholdet opphørte (grovt underslag ti år), så dere har ikke spesielt god tid her heller. 100k er i utgangspunktet i grenseland mot grovt underslag bare i lys av beløpets størrelse, og underslag i tillitsforhold vil fort være over grensen. Eierskap foreldes ikke, så lagets eiendeler kan man få tilbake uansett (så lenge han ikke har solgt dem, da vil godtroervervloven beskytte kjøperen).

At slettede innlegg vises for moderatorer men ikke andre vil bare løse problemet med sletting av innlegg i en konflikt. Det vil ikke løse problemet med sletting av innlegg der det er et poeng at innleggene blir stående for ettertiden og andre. Begrensningene ligger ikke i at vi forbyr skjuling og sletting av innlegg, begrensningen ligger i at den enkelte må gjennom en manuell prosess for å oppnå dette resultatet, og denne prosessen skal ivareta at de retningslinjene den enkelte har akseptert ved å ha konto og skrive på diskusjon.no blir fulgt. Hadde vi åpnet for fri egeninitiert sletting er det også all grunn til å regne med at sitatfunksjonen ville blitt brukt i mye større utstrekning, og da er den enkelte som ønsker sletting like langt. For selv om du kan slette egne innlegg måtte du likevel da hatt en dialog med moderatorene/administratorene for å få slettet sitater.

Dette er et valg forumets eiere og ledelse har tatt. Årsakene ligger lengre tilbake i tid enn min tid her, men jeg antar at det er fordi man har dårlig erfaring med å åpne for selvstyrt sletting. Når det er sagt: Åpner vi for at brukere får slette egen topic, så åpner vi også for at brukere får slette andre brukeres innlegg. Hvis vi åpner for å slette egen topic, ut fra en tankegang om at brukeren eier sine egne innlegg, dukker det opp en motsetning med tanke på at andre brukere da også eier sine innlegg. Adgangen til å slette egne innlegg har også en side mot administrasjon, mot andre brukere, og mot historikk. "Delete the evidence" er en ganske vanlig taktikk mange steder hvis man vil prøve å unngå å bli utsatt for sanksjoner hvor man har brutt reglene. I de kategoriene jeg vanker mest (juss og lignende) er det mange som kommer inn til trådene fra Google, og svarene blir veldig utilgjengelige for dem hvis opplysningene fra den som spør er slettet eller fjernet. Fra mitt perspektiv er det en del av samfunnskontrakten (ikke en faktisk juridisk bindende kontrakt, men det sosiologisk konseptet utledet av Rousseau) her på forumet at man som motytelse for å få svar, lar spørsmålet stå slik at andre kan ha nytte av det. Hvis man ønsker å få en tråd fjernet fra forumet kan man kontakte en moderator eller administrator. Det er ikke umulig (heller ikke spesielt vanskelig), men man må ha en grunn.

Forlik vil ofte kunne være attraktivt for å unngå en tidkrevende prosess, en dyr prosess, eller for å unngå uvisshet rundt utfallet. Motsetningsvis vil en advokat kanskje ikke anbefale forlik hvis bevissituasjonen er klar, hvis de rettslige rammene er ganske greit trukket opp, eller hvis parten har bedre tid eller mer økonomiske ressurser enn motparten. Noen ganger er ikke et forlik et realistisk alternativ. Det kan f.eks. være i de tilfeller der man egentlig har en trepartskonstellasjon og det offentlige har en finger med i spillet. I saker om grensegang kan det f.eks. være at det offentlige vil skjære gjennom et grenseforlik og si at her trengs det delingstillatelse etter jordloven. Jordloven § 12 syvende ledd bestemmer at samtykke til deling normalt ikke trengs hvis delingen skjer som ledd i offentlig jordskifte (herunder grensegangssak). Andre tilfeller hvor rettsforlik er mindre aktuelt enn ellers er saker hvor partene ikke har fri rådighet over saken (se tvisteloven § 11-4), det gjelder f.eks. saker om personstatus (umyndiggjøring, farskap og andre saker om familiestatus, adopsjon, og saker om oppløsning av ekteskap), saker om bruk av tvang, en del saker om gyldigheten av vedtak (f.eks. kan ikke styreleder - som representant for et aksjeselskap - akseptere "over bordet" at et generalforsamlingsvedtak er ugyldig, da må han ta opp det som sak for generalforsamlingen først), eller saker om barn (det er en vid adgang til å inngå rettsforlik i saker om barn, men retten har en kontrolloppgave for å sikre at barnets interesser er forsvarlig vurdert). Så selv om begge parter er enige kan dom være nødvendig. Men prosessen trenger da heller ikke bli veldig dyr. Det kan være mange grunner til at feil i matrikkelen ikke er oppdaget. Dagens matrikkel ble født i 1980 gjennom et konverteringsarbeid fra grunnbøkene. Grunnbøkene hadde ikke som formål å identifisere nøyaktige grenser, men for å identifisere eiendommer (slik at man visste hvem som eide eiendommen og hvem som hadde servitutter og heftelser i den). Litt som at folkeregisteret inneholder informasjon om min identitet og min familie, men ikke min høyde, blodtype, eller farge på øynene. Dette ble gjort som masseforvaltning. Man stolte på at utviklingen - salg, tvister, kommunale planleggings- og byggesaker - ville avdekke eventuelle feil i enkeltoppføringer. Det har ikke - hverken før eller senere - blitt gjennomført noen fullstendig gjennomgang av GAB, DEK, matrikkelen, eller grunnbøkene for å sjekke at registreringen stemmer med grensemerker eller med eiers og naboenes oppfatninger. Et fullstendig databasert register som faktisk kunne sammenstille disse opplysningene kom først på plass i 2008-2010, da hele ansvaret for tinglysing og matrikkelføring ble overført til Statens Kartverk. Man innførte nye krav om delingsforretninger og målebrev, nå oppmålingsforretninger, for å sørge for at alt som er gjort etter 1980 skal ha høy kvalitet. Kommunenes saksbehandlere på geodata og matrikkel har normalt nok å gjøre med bruker- og egeninitierte saker til å ta stikkprøver for å kontrollere om matrikkelen stemmer med grensemerking og skylddelingsforretninger. Tankegangen er nok også litt av den art at "der det ikke er krangel, hvorfor legge seg opp i det og skape krangel?".

Det er et felles ansvar å holde veien "i forsvarlig og brukande stand", veglova § 54 første ledd første punktum. Dette er den minstestandarden som gjelder hvis ikke annet er avtalt (eller fastsatt av jordskifteretten). Hvis man ikke kan komme seg til eiendommen vinterstid under normale forhold med relativt vanlige biltyper uten måking vil måking være en forutsetning for at veien skal være i "brukande" stand. Da kan alle eiere og brukere også pålegges å bidra til dette, også den som selv ikke trenger det.

Hvis han får utbetalt 2000 kr i måneden, så er det noen som har nedlagt et trekk de ikke skulle ha nedlagt. Ettersom samboeren ikke har forsørgerplikt overfor hverandre kan ikke namsmannen forvente at noen andre enn personen selv betaler for dennes livsopphold. Dekningsloven § 2-8 bestemmer at hvis flere vil ha utlegg i lønn, så skal barnebidrag gå først, deretter krav som oppstår av straffbare handlinger og regresskrav for slike, så krav på bøter og skatter/avgifter, og til slutt alle andre krav. Dette skal namsmannen ta hensyn til av eget tiltak, men feil kan skje. Hvis samboeren din ikke har svart på namsmannens henvendelser, så vil namsmannen ha lagt til grunn et standardbudsjett som gjerne er for lavt. Da er ikke hensynet til forsørgelse av barn kommet med, boligutgifter er gjerne satt til et standardtall, osv.

Det finnes ingen hjemmel i burettslagslova for å kreve inn dugnadsbot, eller for å gi "rabatt" i felleskostnader for å stille på dugnad (fordelingen av felleskostnader er lovregulert). Skal man bruke økonomiske incentiver må dette skje i form av lønn, det vil si at man regner inn dugnadslønn i borettslagets budsjett. Dette vil imidlertid heller ikke bli helt rettferdig, fordi fordelingsnøkkelen for felleskostnader vanligvis ikke er lik for alle andeler, mens dugnadslønn vanligvis beregnes med et fast beløp per andelseier. I et borettslag med 100 andeler kan man altså beregne 50k i dugnadslønn, 500,- kr per andel, men andelene med størst/dyrest leilighet vil kanskje betale 700 kr mens andelene med minst/billigst leilighet kanskje vil betale 300 kr. Det vil også medføre merkostnader i form av arbeidsgiveravgift, yrkesskadeforsikring, og personer som samlet sett mottar mer enn 1000,- kr fra borettslaget i året (typisk styremedlemmer) vil måtte trekke og betale skatt av dugnadsbeløpet. Å blande inn penger gjør (nesten) alt vanskeligere.

Danskekongen innførte standardregister over fast eiendom fra 1665, avløst av "Norges matrikkel" fra 1838. Norges matrikkel ble ført frem til GAB-registeret ble innført i 1980, men var aldri ajour (fordi det primært var en skattegrunnlagsordning var det ingen som så seg særlig forpliktet til å holde den oppdatert), så det er ingen sammenheng mellom de to. GAB-registeret ble erstattet av matrikkelen 1.1.2010. Vi har ikke egentlig hatt noe ordentlig kartarbeid i Norge før plan- og bygningsloven i 1965 påla kommunene å lage planer og registrere jordbruksarealer. Dette viste imidlertid at landmålingsarbeidet i Norge var litt, skal vi si, mangelfullt. Frem til 1980 ble eiendomsdeling utenfor byene gjennomført som skylddeling av tre lekfolk utpekt av lensmannen. Først etter 1980 ble det påbegynt arbeid med økonomisk kartverksarbeid, og cirka 84 % av grunneiendommene var lagt inn i DEK (digitalt eiendomskartverk) i 2004. Matrikkelen skal i dag normalt ikke ha andre oppføringer om hvem som er registrert eier enn det grunnboka har, siden informasjonshjemmelen i matrikkelforskriften § 3 første ledd bokstav a peker tilbake på definisjonen av "registrert eier" i § 2 bokstav b. Denne viser til grunnboka og den som har grunnbokshjemmel. Da matrikkelen ble innført fra 1.1.2010 hadde imidlertid ikke kommunene automatisert tilgang til grunnboka (se Miljøverndepartementets rundskriv T-5/09, punktet "Bruk av grunnboksinformasjon"). Det kan derfor være situasjoner hvor matrikkelført eier ikke stemmer med den som har grunnbokshjemmel. I så fall viker matrikkel for grunnbok, det følger av definisjonen i matrikkelforskriften. Tinglysing avgjør ikke hvem som er eier. Tinglysing sier noe om hvem som har grunnbokshjemmel. Det er fullt mulig at en person er eier av en eiendom selv om vedkommende ikke har grunnbokshjemmel til den - dette gjelder for eksempel praktisk talt alle norske boligkjøpere i perioden fra overtakelsesdato til tinglysing av skjøte, eller arvingene fra dødsfall og frem til tinglysing av hjemmelserklæring. I en situasjon hvor A har grunnbokshjemmel vil det imidlertid være en sterk presumsjon for at A også er eieren (fordi det er relativt uvanlig å gi grunnbokshjemmel til noen uten også å overlate eiendomsretten). Hvis B mener han er eieren er det han som må føre bevis for dette. Når man sier at A er eier i grunnboka mens B er eier i matrikkelen må man derfor få på det rene hvilken informasjon de respektive datapunktene bygger på, for denne situasjonen skal normalt ikke kunne oppstå. Lovens normalordning er (og har vært siden GAB ble innført i 1980) at grunnbok overskriver matrikkel, slik at A skal innføres som eier begge steder.

Enkelte banker vil avvise/returnere transaksjoner som kommer fra konti som tilhører andre enn låntaker, selv om de har riktig KID mv. Dette bør du sjekke med mottakerbanken. Du plikter ikke å oppgi gjeld til andre i skattemeldingen din. Generelt sett er det man plikter å oppgi i skattemeldingen sin ting som øker beskatning - dvs. inntekter og formue. Gjeld og (rente)fradrag kan du velge å ikke kreve, og da plikter du heller ikke å oppgi det på skattemeldingen. Ditt familiemedlem plikter å oppgi lånebeløpet som formue på skattemeldingen og eventuelle betalte renter som inntekt, av samme grunn. Han skal nemlig betale like mye formueskatt av beløp han har på konto som av beløp han har utestående fordi han har lånt dem ut.

Fra et rettslig perspektiv er dette et spørsmål om hva det er inngått avtale om. Avtaleloven § 32 bestemmer at hvis en avtale inneholder feilskrift eller har fått et innhold som ikke stemmer med det avsenderen mente, så er den ikke bindende for ham hvis 1) mottakeren innså eller burde innse feilen, og 2) avsenderen gir mottakeren beskjed uten ugrunnet opphold Ved bruk av EasyPark inngås det avtale mellom en fører og en parkeringsoperatør om parkering av en gitt bil som er identifisert med registreringsnummer. Denne avtalen gjelder ikke for andre biler uten at begge parter samtykker. Når trådstarter registrerte sin parkering gjorde han det for en annen bil enn den han mente å registrere. Dette er en klassisk § 32-feil. For at han skal unngå å bli bundet måtte han reagert straks han ble oppmerksom på feilen. Og det er langt fra grunnlag for å konstatere at avtalemotparten "burde innsett" at han registrerte feil. Uavhengig av om han hadde reagert, så er det hans egen skyld at feilen skjedde. Avtaleloven § 32 fjerde ledd bestemmer for slike tilfeller at han plikter å erstatte mottakeren det økonomiske tap mottakeren har som følge av feilen. Noen rettslig løsning som faller ut i TS' favør her er vanskelig å se. Man kunne selvfølgelig argumentert for skjønn, men det vil ikke nå frem. Hele poenget med at Samferdselsdepartementet og Statens vegvesen har revidert hele parkeringsbransjen og fått den inn i ordnede vilkår og forskriftsregulert hele virksomheten deres er nettopp at man skal kunne forholde seg til firkantede regler.

Hvis det står "Kundeparkering", så mener jeg du har et godt grunnlag for å klage til nemnda over at du burde i høyde blitt ilagt sanksjon eller lav sats.