krikkert

Man kunne ikke "selv velge" om man ville støtte NRK eller ikke den gangen NRK var lisensfinansiert. Lisensplikt var knyttet til om du eide, lånte, leide, eller på annen måte innehadde fjernsynsmottaker, uavhengig av hvor mye den er i bruk og om den er i bruk til å se på NRK.

Kredinor gjør ikke en seriøs vurdering av noe som helst før kravet handler hos husadvokatene deres.

Utgangspunktet er at fotografier har en åndsverkslignende enerettsordning etter åndsverksloven § 23. Fotografen har enerett til å fremstille eksemplar av bildet. Du har overdratt eksemplar til arbeidsgiver. Arbeidsgiver har overdratt dette eksemplaret videre til forsikringsselskapet, som så har overlatt det til en underleverandør i sin utredning. I hvilken grad brudd på eneretten har skjedd kommer an på om arbeidsgiver har forbrutt seg mot eneretten - hvis du tok bildene i arbeidstiden i en arbeidssituasjon og det naturlig faller inn under hva du er betalt for å drive med, så kan bildene tilfalle arbeidsgiver. Arbeidsgiver kan da bruke dem videre til naturlig sammenhengende formål. Brudd på eneretten sanksjoneres i praksis gjennom vederlags- og erstatningskrav etter åndsverksloven § 81. Her er det gode holdepunkter for at bruken er skjedd i god tro for forsikringsselskapet/Rekon, og da fastsettes vederlaget til "rimelig vederlag for bruk" eller "vinning oppnådd ved overtredelsen", forutsatt at det ikke er urimelig å fastsette vederlag. Dette er nok et eksempel på en situasjon hvor vederlag er urimelig å fastsette. I høyden kan du kreve stans av bruken av dine fotografier.

Dette er bilder du har tatt og sendt til forsikringsselskapet i anledning skadesaken, som forsikringsselskapet så har sendt videre til Rekon, som så har brukt dem til å utarbeide en rapport?

Jeg har aldri sagt at bruk av elsparkesykkel som ikke tilfredsstiller kravene i forskrift om krav til liten elektrisk motorvogn ikke kvalifiserer til "permanent inndragning" hva nå enn det skal bety (all inndragning er permanent). Jeg har sagt at eksistensen av en elsparkesykkel som ikke tilfredsstiller kravene ikke kvalifiserer til inndragning.

I Frostating-avgjørelsen lenket til over var det et visst poeng at elsparkesykkelen ikke ville være lovlig i Norge selv om den ble plombert, og at tiltalte (fordi salgsannonsen ble fremlagt) ble informert fra selger om at elsparkesykkelen ikke var lovlig i Norge. En Eidsivating-avgjørelse om beslag (LE-2026-131220) beskriver tre av hastighetsmålingene politiet gjør: - Måling av sparkesykkelens eget speedometer på "fri", slik som i denne saken. Dette gir kun en teoretisk hastighet fordi hverken sparkesykkelens egenvekt eller førers egenvekt påvirker farten. - Måling av eget speedometer ved prøvekjøring. - Lasermåling. Nå skal det påpekes at det at en elsparkesykkel går i høyere hastighet enn tillatt gjør den ikke ulovlig, på samme måte som en moped som er trimmet ikke er ulovlig. Begge er ulovlig i bruk. En elsparkesykkel som går i høyere hastighet er registrerings- og godkjenningspliktig (se forskrift om krav til liten elektrisk motorvogn § 4), akkurat som at en trimmet moped må vises for å godkjennes som lett/mellomtung/tung motorsykkel. Definisjonsmessig er en elsparkesykkel en moped eller motorsykkel (kjøretøyforskriften § 2-3) avhengig av konstruktiv hastighet. Det er vel heller tvilsomt om du får en elsparkesykkel gjennom SVVs godkjennings- og registreringsprosess, men det er et annet spørsmål enn om den etter sin art er ulovlig. Når diverse tingretter skriver at det er en "ulovlig elsparkesykkel" så sikter man til at den er ulovlig i bruk slik den er, ikke at dens eksistens er ulovlig. Eksempler på at et objekts eksistens uten videre er ulovlig er f.eks. hunder fra listen over farlige hunder i hundeforskriften § 1, og voldsprodukter etter våpenforskriften § 3-6.

Ingen.

Bruk av torrents, nzbs, mv. faller ikke under straffeloven § 203. Bestemmelsen i § 203 har alltid tatt sikte på å beskytte "live"-situasjoner. Hele poenget fra 1996 fremover er at man ønsker å straffe den rettsstridige bruk uavhengig av lovligheten av innretningen. Også på 90-tallet var det lovlig å eie en dekoder. Et piratsmartkort var ulovlig. Det var lovlig å eie en TV. Ulovligheten lå i det sekundet man installerer et piratfilter. I 2026 er det lovlig å bruke VLC. Det er ulovlig å bruke VLC for å vise en strøm noen andre har knekt krypteringen til.

Problemet virker å være at du ikke liker straffeloven. Det er et fair utgangspunkt, det, men hvorvidt du liker loven eller ikke får ingenting å si for hvordan den skal forstås. At det foregår noen dekryptering hos brukeren har ikke vært et vilkår siden straffebudet mot dette først ble innført i 1996. Litt rettshistorie: I 1991 ba en rekke rettighetsorganisasjoner Justisdepartementet om å kriminalisere bruk av piratdekodere. I høringsnotatet skriver Justisdepartementet (sitat fra Antipiratforeningen) at for en rekke mindre leverandører av kabel-TV dekodes satellittsignalet sentralt hos leverandøren men sendes ut med et støyimpuls i lokalnettet. Husholdninger som ønsker å abonnere må kjøpe et filter som installeres mellom antenneledningen og TV-utstyret. De enkleste piratdekoderne er slike filtre. På denne bakgrunn fikk vi straffeloven 1902 § 262 og endringer i § 391a om naskeri (fordi det å ha en piratdekoder til privat bruk ble ansett likestilt med nasking, det som nå heter mindre tyveri i straffeloven 2005 § 323). Straffeloven 1902 § 262 ble dermed slik: Etter ordlyden som gjaldt fra 1996 til 2001 er det helt klart at bruk av IPTV ikke bryter straffebudet, fordi IPTV ikke regnes som "fjernsyns- eller radiosignaler". I 1998 kom det et EF-direktiv om vern av tilgangskontrollerte tjenester. Dette krevde revisjon av norsk rett, fordi EF-direktivet krevde kriminalisering av det å skaffe seg tilgang til "videogrammer og fonogrammer på forespørsel samt internett-tjenester man ikke får tilgang til uten vederlag". I forarbeidene drøfter departementet at en rekke typer utstyr som brukes til piratvirksomhet er legalt utstyr i ordinært salg. Departementet understreker derfor at "kodar, kodenøklar, og passord" vil kunne være dekoderinnretninger, selv om det fysiske utstyret er lovlig utformet og har lovlig bruksområde. Etter denne revisjonen fikk vi dagens ordlyd. Det har altså ikke siden 1996 vært noe krav om at dekrypteringen skjer hos forbrukeren. Det som har vært et krav siden den gang er at man får tilgang på rettsstridig måte og dermed skaffer seg en vinning.

Jeg tror vi går i sirkler her. Forstår du ikke hvordan man bruker en PC, mobiltelefon, eller TV-boks for å se på TV-signaler?

Gratulerer, du har kommet til den samme konklusjonen som jeg kom til i tidligere innlegg. Selvsagt er det telefonen som gir deg adgang til tjenesten i kombinasjon med credentials. Med mindre du har en 5G-chip i hodet som lar deg spille av video rett til den optiske nerven din. Men da er man tilbake på § 16 og fullbyrdelsesforsett. En kundeliste alene beviser fortsatt ikke automatisk hele den kjeden. Her er det ikke bare snakk om en kundeliste, det er snakk om pengetransaksjoner over en lang, lang periode. Den aktuelle kvinnen har betalt regelmessig for en tjeneste i fire år. Det vil i praksis bli sett på som tilstrekkelig bevis ut over rimelig tvil for at hun også har brukt tjenesten minst én gang, i den forstand at det er opp til den tiltalte å komme med en rimelig motforklaring på hva som er skjedd.

Høh, jeg har alltid sett hvem som har reagert med hva på innlegg og trodde alle gjorde det. Oops. 😅

Det kalles "den sivile rettspleie", og består av forliksråd, domstoler, og namsmenn. Krever dog at du gjør noe selv.

PF er ikke en spesielt god kilde.

For akkurat dette spørsmålet blir "politiets begrensede ressurser" et litt for upresist spørsmål. Politiets ressurser er ikke fungible - du kan ikke sette en politiadvokat til etterforskning, du kan ikke sende en patruljekonstabel i retten. Når saken er ferdig etterforsket mot selger så er den i praksis ferdig etterforsket mot alle kjøperne også. "Ressurser til forelegg til IPTV-kjøpere" består i høyden av et en politifullmektig copy-paster samme foreleggstekst, skifter ut hvem det skal til, og beregner inndragningsfordelen. Kanskje en time per sak hvis du har en eksepsjonelt treg PC. Mindre vinningskriminalitet kommer derimot inn så og si uetterforsket (dette med "kjente vinningskriminelle" og "jeg har sett tyvegodset på sted X" er ikke en erstatning for etterforskning). Det vil si at du må sette etterforskningsressurser på saken - det skal gjennomføres avhør (bare der går det fort halvannen time per person som skal avhøres), åsted skal undersøkes, ransakingsordre må skaffes, og så videre. At politiet har et knapphetsproblem er riktig, men det knapphetsproblemet er ikke ensbetydende med at det er ressursmisbruk å ilegge forelegg til IPTV-kjøpere fordi det eksisterer uetterforskede småvinningssaker. Det er manko på forskjellige ressurser. Her skal det også tilføyes at det ikke er straffesakskjedens oppgave å få tilbake tyvegodset. Formålet med etterforskning er å avgjøre spørsmålet om noen skal straffes (se straffeprosessloven § 226). Å få tilbake tyvgodset er et sivilt spørsmål som i utgangspunktet bare handles i straffesaken som sivile krav etter straffeprosessloven § 3.

Nei, straffeloven § 203 oppstiller som krav at du må ha forsett om enten tap for den andre, eller vinning for deg selv eller noen andre. "Vinning" er mer enn bare økonomisk fortjeneste, hvis du får tak i noe en annen person ikke kan eller vil selge til deg er dette også vinning. Boten på 20 000 kr er kurant. Det er høyere enn bøter for ikke å følge pålegg fra politiet (vanligvis mellom ca. 8 000 og 14 000 kr) men lavere enn bøter for ulovlig utnyttelse av utenlandsk arbeidskraft (vanligvis ca. 30 000 kr). Inndragningspåstanden på 65 000 kr regner jeg også med at politiet vil få gjennomslag for. De mener hun har spart noe under 1400 kr/mnd. Hvis det er det de samlede abonnementene for å få tilgang til alt hun har fått tilgang til koster, så er det det faktiske utbyttet hennes av en straffbar handling.

Vel, du bør også ha VPN'en din i orden til politiet sjekker loggene fra nettleverandøren din, og krysse fingrene for at selger ikke har loggfiler det er tatt beslag i som viser bruk av brukernavn/passord.

Straffeloven § 16 fastslår at den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd om kan medføre fengsel i ett år eller mer, og som foretar noe som leder direkte mot utføringen, straffes for forsøk når ikke annet er bestemt. Man straffes ikke hvis man frivillig avstår fra å fullbyrde, eller avverger fullbyrdelse. Strafferammen er høy nok. Det er ikke bestemt noe annet i § 203. Kjøp og betaling av en slik tjeneste når man har dekodingsinnretning er en handling som leder direkte mot bruk av tjenesten. Alle vilkårene for forsøk er oppfylt. Man kan selvfølgelig argumentere for at man frivillig avstår fra bruk. Det er nok lettere sagt enn gjort å komme i mål med. For all del, politiet tar noen snarveier, særlig med forelegg.

Kjøp av tilgang er etter min oppfatning straffbart som forsøk på bruk.

Hvis du leser det du selv siterer fra straffeloven § 203 første ledd så er ikke besittelse av dekodingsinnretning alene straffbart. Straffbarhetsvilkårene er: 1) Taps- eller fortjenesteforsett (det vil si at du må vite at den aktuelle handlingen fører til fortjeneste for deg eller noen andre eller tap for noen andre) 2) En handling som omfattes av alternativene fremstilling, innførsel, distribusjon, salg, markedsføring, utleie/utbredelse, besittelse, installasjon, bruk, vedlikehold, eller utskifting av dekodingsinnretning 3) Handlingen i nr. 2 må ha ført til at du eller noen andre får uberettiget tilgang til en vernet formidlingstjeneste - eller at du har forsøkt å få tilgang til en vernet formidlingstjeneste, siden forsøk er straffbart. Så ja, jeg har en dekodingsinnretning. Men jeg hverken bruker eller forsøker å bruke den til å få uberettiget tilgang til en vernet formidlingstjeneste. Jeg rammes derfor ikke av straffeloven § 203.

Du leste kanskje ikke hele bestemmelsen. Den rammer utstyr og programvare som er tilpasset for å gi tilgang til en vernet formidlingstjeneste alene eller sammen med andre hjelpemidler. Definisjonen er (Ot.prp.nr. 51 (2000-2001) s. 19) eksplisitt laget så vid at den omfatter utstyr med lovlige og ulovlige bruksområder nettopp fordi man ikke skal kunne unngå straffansvar på denne måten. Hvis du tilpasser mobiltelefonen din slik at den gir deg tilgang til en vernet formidlingstjeneste, enten alene eller sammen med annen programvare/utstyr, så har du gjort mobilen din til en dekodingsinnretning. På samme måte som at den blir et trakasseringsinstrument (og kan inndras fordi den brukes til straffbare handlinger) hvis du bruker den til å filme småjenter i dusjen.

Hvorfor skulle det ikke være en dekodingsinnretning etter straffeloven § 203 tredje ledd?

Dekodingsinnretning er definert i § 203 tredje ledd som "teknisk utstyr eller programvare som er utformet eller tilpasset, alene eller sammen med andre hjelpemidler, for å gi tilgang til en vernet formidlingstjeneste". Det får ingen betydning om formidlingstjenesten er kryptert. Kravet for at det skal være en vernet formidlingstjeneste er (bestemmelsens fjerde ledd bokstav a) at tjenesten "teleformidles elektronisk på forespørsel fra den enkelte tjenestemottaker" og at "tilgang er avhengig av tillatelse fra tjenesteyter og ytes mot betaling".

At det begås kriminalitet er et problem, men det problemet løses ikke ved å føre saker i retten uavhengig av om bevisene holder.

Saken skal henlegges hvis påtalemyndigheten ikke har rimelig utsikt til å vinne den. "Kamera/bilde bevis og gode vitner" gjør ikke en sak til en vinner. Dette er litt som å hevde at "jeg så fyren, så det er kjent gjerningsperson". Nei, det er ikke det. Blir simpel vinningskriminalitet nedprioritert? Ja, så absolutt - fordi mye vinningskriminalitet blir anmeldt primært fordi forsikringsselskapene krever det (og det igjen er et krav fordi det oppleves mye mer straffbart å lyve til politiet enn å lyve til forsikringsselskapet). Men ikke innbill deg at det er spesielt høy kvalitet på mye av anmeldelsene.