krikkert

Dette er nok dessverre feil bruk av burettslagslova. Andelseier har rett til å benytte fellesareal til det arealet er tenkt brukt til, men også til det arealet vanligvis brukes til. Dette er en rettighet med et innhold som er fastlagt i loven selv, og hverken generalforsamling eller styre kan gripe inn i bestemmelsen uten annen hjemmel i loven. Denne bestemmelsen sier til overmål det motsatte i dette tilfellet - arealet brukes til parkering, og enhver andelseier kan da i utgangspunktet bruke det til nettopp parkering. Begrensningene i andelseiers bruksrett følger av burettslagsloven § 5-11. Etter første ledd har andelseieren ikke rett til å bruke boligen eller fellesarealene hvis bruken "på urimelig eller unødvendig vis blir til skade eller ulempe for andre andelseiere". Etter fjerde ledd kan styret fastsette vanlige ordensregler for eiendommen. Det er her man må finne grunnlag for å begrense andelseiers rettigheter. Regler om parkering er ordensregler, og det er helt klart at styret gjennom ordensregler kan fordele knapphetsgoder på en rimelig måte.

Forbrukerkjøpsloven bygger på Forbrukerkjøpsdirektivet, hvor artikkel 3 bestemmer at "Ved manglende avtalemessighet skal forbrukeren ha rett til uten vederlag å få varen satt i den stand avtalen fastsetter ved retting eller omlevering" (min utheving). Dette er også grunnprinsippet i mangelsbeføyelser: selger plikter å oppfylle kjøpsavtalen. Når kravet i fkjl. § 29 er "tilsvarende ting", så betyr ikke dette noe mer eller mindre enn hva som allerede følger av begrepet omlevering: selger skal oppfylle avtalen. Hvis avtalen kan oppfylles på flere forskjellige måter (altså hvis det finnes flere mulige objekter som oppfyller det selger har forpliktet seg til), så kan selger oppfylle ved å velge én av dem. Ved kjøp av klær og skotøy er farge og stil vanligvis en essensiell del av gjenstandens identitet og kjøperens formål med kjøpet (i motsetning til f.eks. kjøp av en pakke skruer). Hvis kjøper har bestilt svarte sko, så kan ikke selger oppfylle avtalen i første omgang ved å levere rosa sko. Da kan selger heller ikke oppfylle avtalen ved omlevering ved å levere rosa sko etter reklamasjon.

Tvister knyttet til arv og fast eiendom som ikke er boligen man bor i er ikke prioritert etter rettshjelpsloven. Det er altså sakstyper man ikke får dekket som fri rettshjelp. Når det gjelder hva som teller mot formuesgrensen er det verdi av egen bolig og BSU som kan holdes utenfor rent generelt sett. At midler utenom dette er bundet får i praksis ikke betydning - de teller fortsatt som formue, selv om det er vanskelig å få tilgang til dem.

Beklager sen respons, men tråden stenges etter forespørsel fra TS.

Selvsagt.

Den anonyme gjesten sikter til meg, hvis det var uklart. Jeg synes anklagen er festlig, men jeg forstår at den anonyme gjesten kommer fra den bakgrunnen han/hun gjør, og har de mistankene han/hun har, av mer eller mindre gode grunner.

Bedrageri er det når man 1) fremkaller, styrker, eller utnytter en villfarelse, og 2) gjennom den villfarelsen rettsstridig lurer noen til å gjøre noe, og 3) dette noe innebærer at personen risikerer å gå på et økonomisk tap. Det er vilkår #2 som er relevant her. Oppførselen må være rettsstridig, det vil si at den må være umoralsk, for å være straffbar. Det er ikke straffbart for en bilforhandler å selge deg en bil til fullpris, selv om han ville ha gitt deg 4 % rabatt hvis du hadde prutet. Man kan si at bilforhandleren da utnytter din villfarelse om muligheten for å prute, og du lider et økonomisk tap, men det er ikke rettsstridig. For telefonselgere gjelder samme regel - det må være snakk om at de gjør noe rettsstridig, det vil si en handling som folk flest synes er moralsk klanderverdig.

Nei, en forkjøpsrett/løsningsrett fører ikke i seg selv automatisk til noen begrensning. Derfor er det viktig å avtaleregulere slike servitutter samtidig som man avtaler en løsningsrett, og derfor må man se på avtalen og omstendighetene rundt avtalen. Du kan for eksempel selge arealet (hvis ikke andre forhold, f.eks. jordloven, er til hinder for det), men da følger løsningsretten med. Til en viss grad har man en lojalitetsplikt i avtaleforhold, og denne ulovfestede lojalitetsplikten vil være til hinder for at du disponerer på en slik måte at du totalt saboterer løsningsretten. Men fordi det er et ulovfestet generelt prinsipp er det i praksis umulig å si hva du har lov til å gjøre og ikke gjøre. Hvis løsningsretten har en pengeverdi - for eksempel at du fikk overta eiendommen med en viss rabatt pga. løsningsretten - så har man noen holdepunkter. Jo større rabatt, jo større begrensninger kan du måtte finne deg i.

Det er ganske vanlig å tro at livet er over når man har passert 25. It's not. Det er den delen av livet hvor "alle andre" organiserte mye av hva du gjør for deg, men når det blir borte og du må finne på ting selv, så kan det fort føles litt tomt. Ikke er du gammel heller -- tar man alder/2+7 som norm vil det være sosialt akseptabelt for en 40-åring å gå ut med deg, så jo eldre du blir, jo større blir spennet i hvem som vil gå ut med deg. Jeg vil ikke si at det er poengløst å prøve å opparbeide relasjoner. Det har en iboende risiko for at man blir såret, det har det, men i alle fall for min del er det en risk vs reward-avveining hvor reward er større, rett og slett. Hvis det fungerer, så blir det bra. Fungerer det ikke så har man i alle fall prøvd. Det er også mulig at noe av det du kjenner på er eget selvinntrykk. Det er veldig lett å ta skrittet inn i sammenligning og selvbebreidelse når man blir offer for utroskap (mitt første ekteskap endte slik, og jeg sliter med det ennå). Det motarbeider man ved å bygge selvbilde og selvfølelse. Hvis du trenger noen pointers, send meg gjerne en DM. Når man er i et hull man ikke kommer ut av trenger man noen ganger at en annen person hopper nedi. Når du ser rart på vedkommende (fordi dere nå er to i hullet du ikke kommer ut av), så er det veldig greit å få høre "Ta det med ro, jeg har vært i dette hullet før, jeg vet hvordan vi kommer oss ut". 🙂

Det du beskriver er ikke en servitutt, men en løsningsrett. En servitutt er en "særrett ... til einskilde slag bruk eller anna utnyttingsrådvelde eller til å forby einskilde slag verksemd, bruk eller tilstand", en løsningsrett er "den rett nokon har til å overta ein fast eigedom seinare, når eigedomen likevel skiftar eigar, eller til eit anna tidspunkt". Det kan være en servitutt knyttet til eiendommen også, men det at noen har rett til å overta innmark ved omregulering er i seg selv ingen servitutt. Det er en del vesentlige forskjeller. En servitutt er for eksempel som hovedregel evigvarende (med mindre den skal tilfredsstille et rent personlig behov hos eier), mens en løsningsrett som regel foreldes 25 år etter at den er stiftet. En servitutt kan som hovedregel arves, en løsningsrett kan som hovedregel ikke arves. Hvis det ikke er stiftet noen servitutt i tillegg, så fører ikke en løsningsrett til noen begrensninger i eiers råderett over eiendommen. Man må se nærmere på avtalen som stiftet løsningsretten i sin tid. Løsningsretter er regulert i lov om løysingsrettar av 9. desember 1994 nr. 64.

Enhver kan komme med merknader i eget navn. Styret kan komme med merknader på vegne av fellesskapet, men kan ikke overstyre den enkelte seksjonseier hvis denne ønsker å komme med sine egne merknader. Ved en rettstvist representeres sameiet av styret, som velges av flertallet på årsmøtet.

Det er bedriften som er straffansvarlig (foretaksstraff), eventuelt også de fysiske personene som bidro til å gjennomføre skattesviket. Det å være eier er ikke nok til å bli straffansvarlig, straffansvar er bare aktuelt for bedriftens ledelse og de som utøver myndighetsrapporteringen eller tilrettelegger for den. Ny eier vil naturlig nok måtte ta en del av konsekvensene. Bedriften blir mindre verdt når det blir ileggelse av tilleggsskatt (straffeskatt). Men han kan bare holdes personlig strafferettslig ansvarlig for sine egne handlinger og unnlatelser. Han må eventuelt reklamere til de tidligere eierne hvis han mener at de har solgt ham et mangelfullt selskap.

EMK artikkel 14 gjelder Utøvelsen av de rettigheter og friheter som er fastlagt i denne konvensjon. For å hevde brudd på artikkel 14 må man kunne vise til at man har forsøkt å utøve en av de andre rettighetene i EMK, og at man er blitt forhindret fra å gjøre dette, og at denne hindringen er diskriminerende. PS: krikkert er ikke advokat.

Burettslagslova § 7-14 regulerer spørsmål om gransking. Slik saken ligger an her er ikke dette naturlig.