krikkert

Tillatt lengde for kabotasje er ikke definert i EU-direktivet (1073/2009). Definisjonen av kabotasje er, i henhold til artikkel 2 nr. 7 første alternativ, "innenlands persontransport på vei for en annens regning som en transportør utfører på midlertidig basis i en vertsmedlemsstat". Kabotasje må følge reglene i vertsmedlemsstaten om vilkår i transportavtale, kjøretøyets vekt og dimensjoner, krav til transport av visse kategorier passasjerer (skoleelever, barn, og bevegelseshemmede personer), kjøre- og hviletid, og merverdiavgift. For øvrig følger de reglene i sin hjemstat, se artikkel 16. Poenget med å tillate kabotasje er at man skal ikke måtte skaffe seg løyve i et land man bare tilfeldigvis er kortvarig innom. Kabotasjeregelverket er imidlertid ikke ment å omgå løyveordninger, slik at varige, gjentakende, eller permanente ordninger kan ikke tillates som kabotasje. Hva som er "midlertidig basis" er ikke definert i direktivet. Det er dermed opp til medlemsstatene, men man kan ikke sette tidsperioden kortere enn grensen for når et nasjonalt tilfelle ville krevd løyve. 20 dager for persontransport er rimelig romslig: for godstransport er det 7 dager.

En allerede inngått leieavtale er ikke en slik heftelse som § 4-18 sikter til. § 4-18 sikter til heftelser som påvirker den avtalte prisen for eiendommen (det er derfor bestemmelsen heter "Løysingssummen"). En inngått bruksrett/leierett faller bort på overtakelsesdato, på grunn av den strenge regelen i burettslagslova § 5-10 første ledd.

Lønn utløser feriepengeopptjening. Sykepenger er ikke lønn, og gir ikke grunnlag for feriepengeopptjening fra arbeidsgiver (men NAV utbetaler vanligvis feriepenger av de første ukenes sykepenger i mai). Mange som har vært sykemeldt over tid vil derfor ikke ha full opptjening av feriepenger. Du kan altså kreve fem uker ferie, men dette kan lede til at lønnstrekket blir så høyt (fordi feriepengeopptjeningen er så lav) at du ikke får lønn i juni måned - og redusert lønn i juli måned.

Et ulovlig angrep kan møtes med nødverge, dvs. vold. Men straffeloven har en særskilt begrensning når angrepet er utført av noen som innehar offentlig myndighet: Disse kriteriene kommer på toppen av de alminnelige kriteriene - nødvergehandlingen må ikke gå lenger enn nødvendig, og den kan ikke gå åpenbart ut over det forsvarlige. Slik denne saken er falt ut - betjenten er dømt og har utvist nødvendig skyld - ville de ulovlige slagene kunne vært møtt med nødverge, men det er også alt. Den øvrige volden på stedet kunne ikke vært møtt med nødverge -- og det at én part kan påberope seg nødverge betyr ikke at politiet (de øvrige tjenestemennene) ikke kan gripe inn med vold for å stanse slagsmålet.

Arbeidsgiver har rett til å bestemme når pausen avvikles, men kan ikke bestemme at de ansatte ikke skal ha pause, eller erstatte pausen med andre ordninger. Dette kan ikke arbeidsgiver bestemme, og heller ikke avtale med den enkelte arbeidstaker. For å gjøre dette må arbeidsgiver inngå tariffavtale med en fagforening med innstillingsrett, se arbeidsmiljøloven § 10-12 fjerde ledd. Poenget med pausen er å bryte opp arbeidsdagen, se også om dette EUs arbeidstidsdirektiv artikkel 13: Pausebestemmelsen er ikke til hinder for at en arbeidstaker gir avkall på en konkret pause en dag fordi vedkommende ikke har behov for det den aktuelle dagen, og heller ikke for at arbeidsgiver og arbeidstaker fra gang til gang avtaler tidligere avspasering i stedet, men det kan ikke være en fast ordning.

Bevisvurderingen under skyldspørsmålet er rettskraftig avgjort. Dette spørsmålet kan ikke ankes videre, se straffeprosessloven § 306. Det man kan anke her er straffutmålingen og lagmannsrettens lovanvendelse (og saksbehandlingen, men det er ikke påberopt at det har skjedd noe feil der). Lovanvendelsen er hverken tvilsom eller spesielt prinsipiell, så det eneste som nok slipper inn for Høyesterett her er straffutmålingen. Konteksten i dommen er avsnittet: "Utgangspunktet var at politiet skulle snakke med to personer. Det var ikke holdepunkter for at disse var farlige. Politiet var i overtall, og dette var tiltalte klar over. Han har selv forklart at han ville ta kontroll på Simensen der han hadde kollegastøtte." Dette er ikke en alminnelig karakteristikk av personene tiltalte var på vei for å ta kontroll på, men en karakteristikk av personene i den situasjonen tiltalte befant seg i / var på vei inn i. Tiltalte forklarte også selv at han "gikk inn i situasjonen med formål om å prate med Simensen", så heller ikke tiltaltes egen situasjonsbedømmelse sier noe om at dette var akutt farlige personer. Dette er da skrevet i konteksten at tiltalte hadde andre handlingsalternativer enn slag mot hode og nakke, under vurderingen av om handlingene kan rettferdiggjøres etter reglene om bruk av vold i nødverge. Jeg beklager å melde at når du har tre kompiser på stedet, alle godt trent i bruk av vold, så vil du generelt sett slite med å få aksept for at denne typen vold er forholdsmessig for å forhindre skader på dine tre kompiser (eller vekteren). Nei, det gjør dommen ikke. Flertallet uttaler at de "legger [] til grunn og vektlegger tiltaltes oppfatning av risikoen for at Simensen var bevæpnet". Det flertallet derimot ikke legger vekt på - hverken til tiltaltes fordel eller ulempe - er funnet av kniv og batong. En dom i en straffesak er ikke voksenopplæring for polititjenestemenn, det er en begrunnelse for hvorfor domstolen er kommet til det resultatet den har. Dommen skal identifisere hva tiltalte straffes for, det er ingen forpliktelse for dommerne - og ingen svakhet ved en dom - at den ikke holder tiltalte i hånda som en treåring på vei over gata mens den forteller ham hvordan han kunne unngått å bli straffet. Hvor mange straffedommer har du egentlig lest? Nei, det er ikke det retten mener at burde ha skjedd. Dette er illustrasjoner av hvordan ting kunne ha skjedd. Og han ble frikjent etter sin egen situasjonsforståelse, på samme måte som han ble dømt etter sin egen situasjonsforståelse. Her er det det skorter litt på din situasjonsforståelse over det samfunnet vi lever i: vi som samfunn forventer faktisk at politiet tar en viss grad av personlig risiko. Vi hadde heller ikke tillatt, etter gjeldende rett, at tiltalte hadde skutt Simensen i begge beina for å sørge for at han var ufarlig. Dette er ingen selvmotsigelse. I den ene situasjonen brukte tiltalte uforsvarlig mye vold, og i den andre ikke. Fordi "tiltalte hadde prøvd andre virkemidler uten effekt, jf. Rt-2008-696 (Maglite 2), avsnitt 24" på dette tidspunktet. Situasjonen hadde utviklet seg. Nå har du glemt å lese konteksten igjen. Retten sier at "[d]et kan neppe legges til grunn at tiltaltes feilvalg på et tidlig stadium av hendelsesforløpet skal få betydning for vurderingen av hans senere handlinger. Et slikt synspunkt ble anført, men ikke fulgt opp i Rt-2008-696 (Maglite 2), jf. avsnitt 34 og 35". Det at tiltalte begikk straffbar vold mot Simensen - og som i utgangspunktet kunne ledet til at han selv fikk lovlig og rettmessig juling av Simensens venner i nødverge av Simensen - får ikke noen betydning for vurderingen av den senere situasjonen. Uttalelsen er et obiter dicta, en uttalelse som ikke har betydning for selve avgjørelsen, men som er tatt inn for å vise kontekst (og noen ganger for å vise dommerens underliggende mening).

Hvorfor er du så glad for en dom du svært tydelig ikke har lest spesielt godt selv?

Ja, men det er relativt få saker om politivold, så hensynet til rettsavklaring veier tungt. Det er også det faktum at han ble frifunnet i tingretten og dømt i lagmannsretten, slik at han i utgangspunktet har en utvidet rett til toinstansbehandling (straffutmåling er jo bare behandlet i én instans). Ja.

Høyesterett behandler ikke bevisspørsmålet, så bevisene og hva som er skjedd er nå endelig avgjort av lagmannsretten. Høyesterett kan behandle straffutmålingen, og om lagmannsretten har brukt regelverket riktig. Straffutmålingen vil nok slippe inn, men jeg tviler på at en lovanvendelsesanke gjør det.

I utgangspunktet ikke (det er ikke en "pause" å gå tidligere fra jobb, en pause er et opphold mellom to arbeidsøkter), men det er nokså vanlig likevel.

Et slikt "utleieforbehold" er en heftelse og vil ikke være bindende for forkjøpsrettshaveren, se burettslagslova § 4-18 første ledd annet punktum: "Forkjøpsrettshavaren har ikkje plikt til å ta over hefte på andelen."

Avgjørelser i skiftetvister gjelder for og mot alle interessenter i boet, arveloven § 172. Den som går til skiftetvist for å øke boets verdier må derfor finne seg i at avgjørelsen kommer de andre arvingene til gode. Man plikter ikke å ha advokat i en skiftetvist. Det er for så vidt ikke noe i veien juridisk sett for å si at man er enig i forrige talers argumenter.

Fantegåing er ikke lenger straffbart etter at straffeloven 1902 § 409 ble opphevet i 2015. Man kan heller ikke tvinges til oppmøte (tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14). Du har ikke krav på sykemelding for å begynne i ny jobb. Sykemelding forutsetter at du er arbeidsufør til ethvert yrke. Det er du per definisjon ikke hvis du begynner i ny stilling. Siden arbeidsgiver må utbetale sykepenger mens du er sykemeldt vil arbeidsgiver naturligvis bestride sykepengekravet (de vil jo ikke betale deg sykepenger mens du har ny jobb), og du har da pådratt deg en potensiell case om trygdesvindel. Kopier av alle sykemeldinger ligger også hos NAV, så dette kan skape problemer for deg hvis du senere i livet blir sykemeldt. Risikoene er først og fremst at du ikke har krav på attest. Arbeidsmiljøloven § 15-15 bestemmer at for å ha krav på attest må du ha fratrådt etter "lovlig oppsigelse", det vil si at du må ha stått oppsigelsestiden ut. Konsekvensen av dette er at du ikke vil kunne dokumentere dette arbeidsforholdet i relasjon til f.eks. dagpengekrav, etterutdanning, osv. Dernest er risikoen at du kan bli holdt ansvarlig for merkostnadene arbeidsgiver har for å erstatte deg i oppsigelsestiden. Dette er problemfritt for arbeidsgiver å kreve inn fra deg, siden arbeidsmiljøloven § 14-15 tredje ledd bokstav e åpner for at dette kan inndrives som lønnstrekk uten søksmål. Du må derfor regne med å ikke se noe til feriepengene dine.

Tyveri er ikke blant sakstypene man ilegger punitive damages for. Punitive damages forutsetter normalt i de fleste jurisdiksjoner at skadevolderen har ønsket å skade skadelidte, og da er man normalt på de sakstypene hvor vi i Norge bruker ordningen oppreisning for ikke-økonomisk tap. Kun cirka 5 % av krav leder til at det faktisk idømmes punitive damages, så ordningen er langt fra noe man kan regne med. Ikke er det noe man "søker om" heller, man må faktisk selv saksøke skadevolder. Søksmålskulturen i USA hviler i større grad på at man har lave rettsgebyrer, lav risiko for å bli idømt sakskostnader selv ved tap, og få offentlige tilsynsorganer.

Internasjonal privatrett følger domisilprinsippet, det vil si at andre land følger reglene til det landet man er bosatt i. Utgangspunktet er at en norsk statsborger må skaffe skilsmisse etter reglene som gjelder i det landet vedkommende er bosatt, uavhengig av hvor man er statsborger. Reglene skal forhindre "turistskilsmisser" (altså at man reiser til et land det er lettere å oppnå skilsmisse i). Dette reguleres av 1978-loven om anerkjennelse av utenlandske skilsmisser. Loven sier, i korte trekk, at en norsk statsborger som er bosatt i USA kan skille seg etter reglene i USA, og få anerkjennelse av den skilsmissen i Norge, hvis vedkommende var bosatt i USA da vedkommende krevde skilsmisse. Anerkjennelse må heller ikke være mot grunnleggende norske verdier, dette kalles ordre public-prinsippet. Noen eksempler på når det kan være aktuelt å nekte pga. ordre public er hvis skilsmissen er oppnådd uten den passive parts kunnskap, hvis skilsmisse er gitt av en religiøs domstol som grovt forskjellsbehandler partene, hvis skilsmissen er oppnådd utelukkende via avtale (ikke via domstol eller administrativ myndighet), og enkelte former av islamsk talaq og lignende praksis. Konsekvensen av at skilsmissen ikke anerkjennes (for eksempel fordi man ikke er bosatt i USA, eller fordi å anerkjenne skilsmissen er i strid med norsk ordre public) er at man får paradoksal sivilstand: USA vil anse deg som skilt, men Norge vil anse deg som gift. Du vil da måtte gå gjennom skilsmisseprosessen i Norge også. Loven anerkjenner at dette vil kunne være uheldig for noen, og bestemmer derfor også at hvis du allerede har giftet deg på nytt i god tro om at du er lovlig skilt, så skal skilsmissen anerkjennes selv om vilkårene ellers ikke er oppfylt.