krikkert

Kan forhandler gi ut opplysninger om hvem som har kjøpt en bil, til den som tidligere har solgt den samme bilen? Ja, det kan tenkes flere eksempler på at dette er lovlig. For det første kan man tenkes at tidligere eier har et regresskrav mot senere eier, for eksempel fordi senere eier ikke har registrert bilen på seg, og tidligere eier har blitt pålagt pengekrav. Tidligere eier vil da ha grunnlag for å kreve opplysninger om hvem som er blitt eier av bilen for å avklare hvem han har et regresskrav mot, og dette kan ikke senere eiere motsette seg at forhandleren gir ut. Et typisk eksempel her er at man har fått bompengeregninger for ny eiers kjøring. Dette utløser et regresskrav mot ny eier. Det samme vil gjelde parkeringsgebyrer, gebyrer for manglende forsikring, osv.

Hvilken av dem? Selger av selskapet? Vanskelig å si. Etter min oppfatning overreagerer selger (av de tre involverte er det selger som har minst å klage over). Selger har heller ikke - etter min mening - godt nok rettslig grunnlag til å heve avtalen (dette er ikke et vesentlig kontraktsbrudd). Det eneste du kan tilby ham er å la ham gå fra avtalen eller å sørge for at avtalen blir gjennomført raskest mulig. Det siste er også tryggest for begge.

Overfor din kontraktsmotpart har du potensielt begått dokumentfalsk (straffeloven § 361 første ledd bokstav c) og bedrageri (straffeloven § 270) - du har signert i navnet til et selskap du ikke kan forplikte. Det sivilrettslige ansvar for dette ligger på deg, og deg alene - avtaleloven § 25. Overfor selger (av aksjene) har du brutt kjøpsavtalen ved at du har forsøkt å disponere over kjøpsgjenstanden før du har overtatt eiendomsretten til den. Overfor selskapet (som du er i ferd med å kjøpe) har du begått identitetskrenkelse (straffeloven § 202) og dokumentfalsk (du har utgitt deg for å ha en stilling som kan forplikte selskapet, straffeloven § 361 første ledd bokstav c).

Lite. Foreldelsesreglene er som regel ganske forutsigbare.

Kjøpsloven §§ 48 og 49 bestemmer at kjøpesummen skal betales på selgers forretningssted eller etter avtale, og til den tid som følger av avtalen. Kjøperen plikter å overta tingen (implisitt: kan ikke nekte å overta den eller levere den tilbake), kjøpsloven § 50. Hvis kjøperen ikke oppfyller sin del av avtalen kan selgeren kreve betaling (kjøpsloven § 52) og rente (§ 71). Kjøperen har ikke krav på betalingsutsettelse med mindre vilkårene i § 49 er oppfylt (inntil 30 dager fra overtakelse hvis kjøperen ikke har undersøkt gjenstanden før overtakelse).

Servituttlova har regler om slike rettigheter. I utgangspunktet er de evigvarende med mindre noe annet er bestemt i avtalen som stiftet rettigheten. Men de kan falle bort -- det kan være bestemt i avtalen at de skal falle bort, og partene kan i noen tilfeller kreve omskiping eller avskiping (det vil si endring eller bortfall). Ved misbruk kan den ene parten kreve tvangsutløsning.

Når det ikke er lagt opp til fellesordninger gjennom et valgt styre må innkreving av felleskostnader basere seg på den gjensidige regressretten for sameierne gjennom eierseksjonsloven § 31. Denne regressretten er mer komplisert. Det er ikke alltid så enkelt som å kreve inn 800kr per måned ganger 12 måneder. Det du (og de andre sameierne) har krav på er å få tilbake det dere rent faktisk har lagt ut, og det er bare den som har lagt det ut som kan kreve regress. I det aller enkleste tilfellet så er det 800 kr per måned i utgifter for ham, og du har lagt det ut personlig. Da er regresskravet ditt 800*12, 9600 kr. I et litt vanskeligere tilfelle så er utlegget bare 700 kr, men det er fortsatt du som har skutt inn hans andel. Regresskravet ditt er 700*12, 8400 kr. Hvis utleggene er tatt fra felleskontoen (fordi 800 kr i måneden er litt mer enn utgiftene), så er utgangspunktet at dere fire andre har dekket 25 % av utlegget hver. Da må hver av dere kreve ham for 25 % av utlegget (enten 9600 kr eller 8400 kr, avhengig av hvor mye som er utgiftene). Seksjonseiere har legalpanterett mot hverandre, og denne panteretten er grunnlag for direkte tvangssalg etter tvangsfullbyrdelsesloven § 11-2 første ledd bokstav c. Ettersom kravene allerede er forfalt er ditt første skritt å beregne hvilket krav du har, og skrive varsel om tvangssalg etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18. Det finnes maler om dette på bl.a. politiets nettsider, se under namsmann og forliksråd. Rettshjelp i innboforsikringer dekker vanligvis ikke slike tvister - de er tvister i egenskap av å være eier i fast eiendom, og dette er som oftest unntatt. Før du pådrar deg advokatkostnader bør du derfor be om dekningstilsagn fra selskapet. Legg merke til at et grunnvilkår for dekning er at det er et bestridt krav, det er vanligvis ikke nok at motparten bare ikke svarer.

Nei.

Du er ikke forkjøpsrettshaver før det er endelig avklart at du har best forkjøpsrett. Frem til fristen er ute er du bare én av flere mulige. Systemet er at det er borettslaget som fremmer forkjøpsrett på vegne av én forkjøpsrettshaver, og det denne personen som i loven er "forkjøpsrettshaveren". Ikke alle andre som har eller kan ha forkjøpsrett.

Utgangspunktet er at kjøper og selger kan reforhandle en avtale når som helst. Men en slik reforhandling har bare virkning for forkjøpsrettshaveren hvis den kommer frem til borettslaget før eierskiftemeldingen, burettslagslova § 4-20. Når det er sendt eierskiftemelding trer forkjøpsrettshaveren inn i avtalen slik den står på dette tidspunktet, burettslagslova § 4-17 første ledd. Selgeren kan bare heve salgsavtalen overfor forkjøpsrettshaver hvis selgeren kunne ha hevet overfor deg som opprinnelig kjøper.

Hvis ikke annet er avtalt skal utlånte/utleide gjenstander leveres tilbake til utlåners/eiers forretningssted. Dette gjelder uavhengig av om eieren også er arbeidsgiver. Plikten til å levere tilbake arbeidsgivers eiendeler ved endt arbeidsforhold gjelder uavhengig av om man er sykemeldt eller ikke. Et ubemannet lager regnes ikke som forretningssted i denne sammenhengen - "forretningssted" vil si et hovedkontor eller lignende sted. I hvilken grad denne reisen regnes som arbeidstid i relasjon til lønn, sykepenger, osv. vil avhenge av andre forhold. Hvis stedet du skal levere gjenstandene/bilen er ditt kontraktsfestede arbeidssted vil reisen fra hjem til arbeidssted ikke være arbeidstid i relasjon til lønn. Den vil heller ikke være det i relasjon til sykepenger, og man kan heller ikke kreve at arbeidsgiver dekker kostnadene for reisen.

Ut fra det første bildet kan det se ut som om bilens bakende stikker ut i krysset. Men noen åpenbar ileggelsessak er det ikke.

2) 25 % vil da være et utgangspunkt. 3) Det må du i så fall forhandle deg frem til med utleier. Det lønner seg i så fall å være tydelig allerede fra starten av om at du vil be om redusert leie fra begynnelsen av som kompensasjon for at du bidrar til å utbedre mangler som ikke er leietakers ansvar, for å unngå misforståelser.

Rettslig sett vil det være holdbart.

Utgangspunktet for den som er tilsatt i 100 % stilling med 37,5 timers arbeidsuke er at man har krav på lønn for 37,5 timers arbeidsuke. Arbeidsgiver kan ikke frita seg selv fra plikten til å betale lønn ved å kalle én av arbeidsdagene for julebord. Det kalles permittering, og er ikke lovlig for dette formålet. (Denne betraktningen gjelder fastlønnede arbeidstakere. Timelønnede arbeidstakere vil normalt ikke ha krav på lønn for denne dagen med mindre de har en vaktplan eller en annen avtale som sier at de ellers skulle ha arbeidet eller hatt lønn for denne konkrete dagen.)

Nei, du kan ikke bli tatt for tyveri. Det riktige straffebudet for det du beskriver er bedrageri. Årsaken til slike tilbud er gjerne sammensatt, men ett mulig opphav kan gjerne være at butikken har bundet seg (overfor kjeden eller overfor leverandøren) til å kjøpe (eller selge!) en viss mengde produkter, og så har sett at de ikke selger like mye som opprinnelig avtalt. For å unngå svinn (som ser negativt ut) kan man derfor i stedet sette prisen slik at man får solgt alle produktene (om enn med mindre fortjeneste).

Du forutsetter at det ikke er straffbart å lyve i retten for politiet. Det er det - strafferamme på 3 års fengsel (10 år hvis anklagen er grov), se straffeloven §§ 223 og 224. Men de samme rettssikkerhetsgarantiene som beskytter den tiltalte i den opprinnelige saken - kravet om at straffbarhet skal bevises ut over enhver rimelig tvil - vil beskytte politibetjenten ved tiltale for uriktig anklage. Det er ikke nok å bevise at betjentens forklaring ikke stemmer med andre bevis. Man må bevise at betjentens forklaring ikke stemte med betjentens egen oppfatning. Bevisvurderingen i slike saker er veldig sjelden slik at den ene historien utelukker fullt ut den andre. Da snakker vi om at betjenten sier at han ble slått ned av deg i Fredrikstad på et tidspunkt hvor du beviselig var i Trondheim. I de aller fleste saker så stemmer de fleste elementene overens, men det er noen elementer som har forskjeller. Disse elementene er ofte ikke rene forskjeller i situasjonen, men forskjellige inntrykk og vurderinger av en situasjon man observerer. Den saken fra Dagbladet det her er lenket til siterer ikke nok fra tingrettsdommen til å si noe om hvor forskjellene lå.

Hensikten med en helseerklæring er etter forsikringsavtaleloven § 13-1a at forsikringsselskapet skal kunne få de opplysninger selskapet trenger for å vurdere den risikoen selskapet tar på seg ved å forsikre kunden. Det er en forhåndsvurdering, som går på hvorvidt selskapet skal tilby forsikring i det hele tatt, på hvilke vilkår, og til hvilken pris. Når forsikringsavtalen er inngått og et forsikringstilfelle er oppstått så er man i en annen situasjon. For det første skal man vurdere om det er et dekningsberettiget forsikringstilfelle (er vilkårene i forsikringsavtalen oppfylt), er forutsetningene for utbetaling til stede (er det gitt melding "uten ugrunnet opphold" osv), har selskapets ansvar falt bort pga. svik, eller er det grunnlag for å si opp forsikringen eller endre avtalen pga. opplysningssvikt. Det er den forsikredes ansvar å underbygge sitt krav om utbetaling etter forsikringen. Forsikringsselskapet kan derfor ikke kreve fullstendig uredigert journal -- men konsekvensen av at de ikke får det kan være at videre utbetalinger under forsikringen avslås. Det er en del begrensninger selv her -- forsikringsselskapet har ikke rett til å be om eller innhente helseopplysninger som ligger mer enn 10 år tilbake i tid (forsikringsavtaleloven § 13-1b).

Bestemmelsen er en videreføring med noen endringer av husleieloven 1939 § 25, særlig annet og tredje ledd: Etter den gamle loven er utgangspunktet at leietaker plikter å holde visningen og fastsette visningstider, dog slik at visningstider må være innenfor det som er vanlig (altså ikke "ubekvem for leiesøkende"), og leietaker må holde visninger i minst én time mandag til fredag. Leietaker hadde etter gammel lov krav på at enten leietaker selv, noen i leietakers husstand/tjeneste, eller utleier var til stede ved visningen. Utleier hadde krav på adgang i forbindelse med visning etter § 25 første ledd (det vil normalt være slik at "forholdene krever at" utleieren får adgang til leiligheten under visning for å kunne svare på spørsmål fra leiesøkere). Da 1999-loven ble vedtatt skilte § 25 første ledd lag med annet og tredje ledd. Første ledd ble flyttet til husleieloven § 5-6 ("Leieren plikter å nødvendig utstrekning å gi utleieren eller utleierens representant adgang til husrommet for tilsyn") mens annet og tredje ledd ble til husleieloven § 10-1. Forarbeidene sier at husleieloven § 11-1 (vedtatt som § 10-1) er en videreføring av § 25 annet ledd (men videreføring av tredje ledd er ikke nevnt). Departementet skriver i lovproposisjonen (Ot.prp.nr. 82 (1997-1998) s. 113) litt om hva som skal ligge i regelen: Departementet skriver at selv om utleieren har egen nøkkel (etter alminnelig avtale), så gir ikke denne nøkkelen utleier rett til å drive selvtekt med visning mot leietakers vilje. Men forutsetningen her er også at normalt vil utleier i alle fall være til stede ved visningen. En leietaker kan nok etter § 10-1 kreve å få organisere og holde visninger selv, men dette er ganske upraktisk. Gis det feil opplysninger til leiesøkere vil man potensielt havne i en trepartskonflikt hvor leiesøker, leietaker, og utleier krangler om hvem som skal bære dette ansvaret - se husleieloven § 2-3, som bestemmer at opplysninger som er gitt på utleiers vegne regnes som gitt av utleier selv. Leiesøker vil anføre at leietaker opptrer på utleiers vegne, utleier vil anføre at det gjør leietaker ikke og ellers at leietaker er ansvarlig for konsekvensene av feil opplysninger, og leietaker vil bare bli ferdig med leieforholdet.

Leietaker plikter etter husleieloven § 10-1 å gi adgang til leiesøkende for å se på husrommet. Denne plikten er begrenset på to måter. Den første begrensningen er at den gjelder "i tiden før fraflytting", og den andre er at den gjelder "i rimelig utstrekning". Utgangspunktet for hva som er "i rimelig utstrekning" er hva som er vanlig ved salg og utleie av tilsvarende boliger. Leietaker må tåle mer jo nærmere utflytting man kommer. Dette kan innebære at mens man tidlig i oppsigelsesperioden kan kreve at visninger legges til ettermiddager/kvelder/helger vil man i større grad måtte akseptere at visninger foregår på utleiers og de leiesøkendes premisser senere i oppsigelsesperioden. Normalt vil leietaker kunne kreve at vedkommende selv eller noen vedkommende har utpekt er til stede under visningen. To dagers varsel må uansett regnes som et minimum når det ikke er vært noen forhåndsdialog, i alle fall når det fortsatt er nesten syv uker igjen av oppsigelsestiden.

1) Direkte tap leietaker har som følge av en mangel (som nødvendige økte strømutgifter) kan leietaker kreve at utleier dekker etter husleieloven § 5-7 jf. § 2-13. Det er bare netto merutgifter som kan kreves dekket, slik at økt forbruk i første etasje må avregnes mot innsparing ved at man ikke varmer opp kjelleren. Om utleier får dekket dette av sitt forsikringsselskap kommer an på hans forsikringsavtale. 2) Når deler av boligen er midlertidig ubrukelig skal redusert husleie beregnes etter reglene i husleieloven § 2-11 annet ledd, se § 5-7. Veldig kort oppsummert skal nedsatt leie i prosent svare til nedsatt verdi av husrommet i prosent. Hvis det er snakk om arealer av boligen som er fullt ut ubrukelige vil det være naturlig å se på hvor mange prosent av boligen som er ubrukelig, men det må da tas hensyn til om det er kjerneelementer av boligen som er ubrukelige (P-rom, toalett, bad) eller mer perifere elementer (bod, lager, osv). Hvis boligen er på 120 kvadratmeter og 20 kvadratmeter kjeller er ubrukelige vil man kunne bruke 17 % reduksjon i leie som et utgangspunkt. Om utleier får dekket dette av sitt forsikringsselskap kommer an på hans forsikringsavtale. 3) Det avhenger av hva som er avtalt om vedlikehold i husleieavtalen. Normalt vil dette falle under utleiers ansvar, se husleieloven § 5-3 tredje ledd.

Selvsagt er det risiko for tvangsmulkt, det er den samme risikoen som for å bli tatt for nasking i butikken (dvs. oppdagelsesrisikoen). Det er ingen foreldelsesfrist for slike forhold. Trygg er man ikke før (i dette tilfellet) selger er død. Hvordan statsforvalteren legger opp tvangsmulkten er opp til statsforvalteren. Formålet med tvangsmulkt er ikke straff, men å tvinge partene til å rette opp i forholdene slik at de blir lovlige. Det naturlige vil da ofte være å ilegge begge parter tvangsmulkt helt til forholdene er rettet - enten i form av at det foreligger et positivt delingsvedtak, eller i form av at hele eiendommen samles på én hånd (selgers eller kjøpers). Hvis det bare er én av partene som er motvillig kan det være naturlig å kun ilegge denne parten tvangsmulkt. Men dette er prinsipielt problematisk fordi det raskt vil fremstå som om statsforvalteren tar side mellom kjøper og selger.

Det er ikke snakk om dagbøter, men om en tvangsmulkt. Tvangsmulkt kan tidligst gis virkning fra den dagen det treffes vedtak om tvangsmulkt.

Dere har delt eiendommen, så det er allerede brudd på delingsforbudet. Men tvangsmulkt er vanligvis bare aktuelt hvis man unnlater å sende inn søknad i det hele tatt, eller ikke respekterer et avslag.

Med konteksten at "salget inkluderer ikke en skogteig" etc. blir løsningen at selger har beholdt eiendomsretten til dette området, som du sier. Da er selger eier av dette området, og dere er eier av resten. Utgangspunktet er at brudd på delingsforbudet i jordlova § 12 ikke har direkte privatrettslig virkning (avtalen står seg selv om resultatet blir lovstridig). Selger er altså eier av eiendommen selv om kommunen avslår å gi delingstillatelse. Man er imidlertid på et risikabelt område her, fordi brudd på delingsforbudet kan føre til at partene (både kjøper og selger) blir ilagt en løpende tvangsmulkt av statsforvalteren etter jordlova § 19 frem til forholdet er rettet (det vil si at eiendommen eies av samme eier). I relasjon til naboen vil det essensielle være å fremheve at du ikke har noen rett til å disponere over den delen av eiendommen all den tid selger ikke har gitt avkall på sin i alle fall livsvarige enerett til området, og at naboen hverken har noen rettslig interesse i å anlegge sak mot deg eller noe krav mot deg.