Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Frank.N.Steen]

Et knippe med ulike filmer, som har blitt fortært siste dagene:

On Golden Pond (1981) av Mark Rydell

En film man fikk nylig nyss om, men ikke sett før i går kveld.
Ble sett, ene og alene grunnet Henry Fonda (og ikke datteren), ettersom man er meget glad i Fonda senior, og en som skuffer sjeldent, selv på sine godt eldre dager. Dessverre kan en ikke ignorere det at hans, joda, meget flotte datter, stikker seg ut. Men ikke nødvendigvis slikt en håpet på. Og kan ikke forstå hvordan hun ble nominert for ei rekke priser for sitt bidrag. Tross noen irriterende syte og tute øyeblikk, samt fokus på hennes veldreide kropp, var det mest ei forglemmelig innsats, og ble nå langt mer imponert over den fine kjemien mellom det aldrende ekteparet spilt av Fonda og Katharine Hepburn, samt Fondas unge motspillere i Doug McKean, og der de to etter hvert finner an tonen, utpå den gylne innsjøen.

Mulig ei film som kan trenge et gjensyn, for mye fine scener og stemning utover, men ja, en sånn film som kanskje gjør seg litt bedre utpå en sen og småkjølig sommerkveld, enn utpå vinteren, mens en var "halvveis i søvne" på sofaen i de sene nattetimer.

7,5/10

Food of the Gods 2 (1989) av Damien Lee

Når en gruppe med overivrige dyrevernere går til angrep mot et notorisk selskap, som utfører heller noe tvilsomt eksperimentelt arbeid. Blir det oppstarten til et vaskeekte mareritt, i det kaoset vil til slutt sørge for å forvandle ei gruppe med lab rotter, om til å vokse seg til monstrøse og sinte skikkelser, da med en stor appetitt for menneskekjøtt.

Alltid vært glad i originalen fra 70-tallet, der tross latterlige spesialeffekter, inneholdt mye sjarm og humor, men gjort kanskje mer ufrivillig, ettersom filmen forsøkte å ta seg selv kanskje noe vel alvorlig. Denne oppfølgeren, kan umulig ha hatt samme mål, med tanke på det seriøse, og både ser og føles mer ut, som noe italienerne kunne fint ha gjort i samme periode.

Likevel, det er flust av minneverdige og komiske stunder her, men som sagt, meget mulig av typen som var alt annet enn "ufrivillig", ettersom såpass mye "tabber", kan ikke være en ren tilfeldighet. Må ha glemt hvor mange ganger en så tydelig og klart mikrofonstativet ende opp, nesten med å dunke borti hodet, til en eller flere av skuespillerne, og dette virket å gjenta seg såpass ofte, at en var nesten skuffa over at mikrofonen ikke ble nevnt som "statist" i rulleteksten.

Ellers har man den latterlige scenen, der den kjipe professoren er i ferd med å gå i fullstendig meltdown mode, og man kan tydelig se at spesialeffekt gubben, sitter på gulvet i bakgrunn, og pumper den hvite melkeaktige guffa, ut gjennom to ulike kabler, og opp og ut av ansiktet/hodet til skuespilleren.
Sikkert mye mer, en har oversett, så mulig en liten camp-kult kalkun, som kan bedre seg med flere besøk.

Av scener, lo jeg godt av fyren som midt i en sexscene, skulle ut i busken og lette litt på trykket, og vips så dukka en kjip kjemperotte opp, og beit tak i snabelen hans.
Så har man jo en heller tvilsom og ganske så bisarre drømmesekvens, hvor hovedkarakteren er midt i en ganske så het scene, med ei barmfager brunette, og vips, så er han i ferd med å gro noen størrelser opp, og ja, dette bildet oppsummerer greit hvordan det hele går for seg:

Spoiler

Ser ut som en ung Jeff Bridges møter Hulken i "kampmodus", midt opp i sexakten.

Filmens antiklimaks, blir spart helt til slutt. Hvor de sultne kjemperottene, angriper en nyåpnet svømmehall, og ja, av typen som nesten bare må sees, om en elsker cheesy b-filmer fra 80-tallet.

Nei, ikke like underholdende eller artig som originalen, men tror faktisk oppfølgeren kan stige noe, ved nærmere besøk, og ender så med en:

5,5/10

 

Til sist, får man jo den "sjarmerende" og "lille" Bobby, som dessverre ikke fikk mer tid, ettersom her tror jeg mye komedie gull, kunne ha fint sluppet til, men dessverre, slik gikk det altså ikke. Likevel, det hintes jo mot slutten, at guttungen ble lei av å sitte å sture inne på loftet for seg selv, og bestemte seg for å ta seg en tur ut på egen hånd.

En oppfølger, men da med Bobby i midten av puberteten, nå det kunne ha vært interessant å fulgt med på.

Explorers (1985) av Joe Dante

Tre gutter på utkikk etter sitt livs eventyr, ender opp med å skrive seg inn i historien, når de i hop med deres hjemmesnekra romskip og med litt hjelp fra uante krefter, plutselig setter kursen mot det ytre verdensrommet.

En av disse litt glemte Dante filmene, og der mulig led av å bli klemt inn mellom hans to største suksesser, med Howling (1981) og Gremlins (1984).
Likevel, Explorers innehar masser av klassisk 80-talls moro, sjarm og eventyr, der i perioder fremstår som noe der forsøkte å melke Spielbergs E.T. men kanskje også som ei slags liten oppvarming, mot den kommende Dante sci-fi/eventyr filmen, Innerspace (1987).

I hovedrollene, har man en meget ung Ethan Hawke (mulig hans filmdebut?), samt River Phoenix. Mens tredjemann, er Jason Presson, som virker å være en der hadde noe på gang, men en der mulig bare trakk seg helt bort fra filmverden, ikke lenge etter.
Uansett, Hawke er "lederen" for følget, en eventyrlysten ung mann, med stor appetitt på 50-talls sci-fi film, mens bestekompisen (spilt av Phoenix), er hans rake motsetning. En ganske "streit" og disiplinert fyr, som tilbringer store deler av tiden, ned i kjelleren til sine eksentriske foreldre.
Presson, ankommer tidlig ut, som den "tøffe" og gatesmarte outsideren, der står opp mot skolebøller og er ikke så lysten til å henge for mye hjemme med sin far.

Gjengen ender i herlig 80-talls stil, opp med å sette kursen mot ukjent farvann, ved hjelp av en hjemmesnekra farkost, bestående av deler fra den lokale søppeldynga, samt noe "ekstra".
Vel godt opp i rommet, havner de plutselig i grepet til to romvesen, som har skaffet seg all sin kunnskap om jorden og dens beboere, fra amerikansk søppel-tv, og ja, glemte å nevne at herlige Dick Miller også dukker opp, da som en nysgjerrig helikopterpilot, som skuer gjennom guttas forsøk i å gjemme bort sitt nye og hjemmelagde vidunder.

Alt i alt. Sett før, men ville så gjerne få mer utbytte av den. Dessverre blir det som tidligere, kun hit, men ikke lenger. Til det, er filmen litt for ujamn, og noe av grunnen skyldes vel at den led av en hektisk og til slutt uferdig produksjon, og synd, for potensiale for en noe bedre film, var definitivt til stede.
Mulig ei Directors Cut, kanskje kunne ha rydda opp litt i tempo og stemning, men hadde man sett den som guttunge, og hadde masse gode minner osv, ville kanskje ratingen scora noe høyere.

Likte godt, den minifilmen (parodien) på 50-talls sci-fi, der ble spilt under Drive-In kinoen, Starkiller, og mangler ikke på humor, men ja, ting går litt for kjapt av gårde, og andre steder, tvert det motsatte.

Nei, blir som sist gang, og ender med en godkjent, men likevel noe "skuffende":

6,5/10


Starchaser: The Legend of Orin (1985) av Steven Hahn

Ei slags vill animert blanding, av alt fra Star Wars, møter Heavy Metal møter Ringenes Herre og ja, resultatet ble faktisk en ganske så severdig og artig film, der innehar sexvitser, tvilsomme scener (og ikke minst karakterer), sadistiske skurker, mareritt aktige mutanter, solid porsjon med pupper og rumper (vel, skinnende metallrumper, that is) og nei, mye underholdende 80-talls fantasi og eventyr fikk man igjen i natt.

Uansett, en ung mann, der har tilbring store deler av livet, langt nedi de dypeste avgrunner, da som slave for en ond skurk på jakt etter krystaller, men så ender den unge mannen med å finne et "usynlig" sverd, der viser seg å ha store og uante krefter, og vips, så rømmer helten, og slår seg raskt i hop med en Han Solo aktig barsking, og ja, ikke lenge etter, får vi også en ganske så munnrapp og snerten kvinnelig android, som i starten ikke var så veldig lysten på å bli med på reisen, men etter en liten omprogrammering av baken hennes, blir hun plutselig langt mer medgjørlig å ha med.

Nei, denne må jeg nesten få skaffet meg en DVD av. Føltes langt mer i samme stil, som nevnte Heavy Metal (1981), enn Heavy Metal 2000, som man så dagen i forkant.

Gir den en meget snill rating, for kanskje ikke klassiker å regne, men absolutt underholdende og nei, blir så med:

6,5/10

The Monster Club (1981) av Roy Ward Baker

Ei tidlig 80-talls skrekk antologifilm, der samler i hop noen legendariske navn innafor horror genren, Vincent Price, John Carradine og Donald Pleasance samt Britt Ekland i noen av rollene, og tja, åpner med at nevnte Price (som vampyr), inviterer en kjent skrekkforfatter, til en eksklusiv nattklubb, kjent som The Monster Club, og mellom de 3 ulike historiene, får man servert en solid dose med rock og new wave musikk, og ja, får en hyggelig følelses av britiske antologifilmer et tiår tidligere, men mangler det lille ekstra, i å bikke opp som en av de bedre av disse type skrekkfilmene ala Creepshow osv, men vanskelig å ikke bli sjarmert av typer som Vincent Price, så nei, ender med en veldig snill:

6/10

Heavy Metal 2000 (2000) av Michael Coldewey og Michel Lemire

Gjensyn med denne heller små skuffende men ikke helt ubrukelige fortsettelsen, fra 1981 kult-klassikeren Heavy Metal.
Der sistnevnte, hadde litt av det samme opplegget som Creepshow (1982), da med en 4-5 (eller mer) ulike storyer og karakterer, bundet i hop til en antologi, prøver denne nyere versjonen, å lage en helaftens spillefilm, hvor en planet og dens uheldige beboere, blir angrepet av en stormannsgal gærning, som har kommet for nære, en forførende og mektig hemmelighet, som har ligget på vent, og havnet i feil hender.
Inn kommer ei sexy og høyreist Julie Strain, som sverger hevn mot skurken Tyler (Michael Ironside), og ja, en del "artig" rumpe og puppe vitser, dukker jevnt og trutt opp, men tross mengder av vold og sleazy stunder, blir som regel en billig og vulgær forsøk i å følge opp originalen, som fremsto langt mer sexy, sjarmerende og morsom.

Hjelper heller ikke på, at 2000 versjonen sliter med å finne balansen mellom kjip CGI og halvblaffen animasjon. Samt at mesteparten av det musikalske bidraget, er rævdårlig, eller bare av typen man knapt legger merke til i bakgrunnen.

Likevel, Strain og Michael Ironside gjør en grei innsats, med det de har å jobbe uti fra, og ender så med en middels rating av:

5/10

Fikk meg også en liten latter, tidlig ut. I det selveste "Steven Seagal" dukket opp, da som en av hjelperne til Tyler.
Skremmende likhet, og ble nesten litt skuffa over at karakteren ikke hadde Seagals stemme inkludert. Men i klassisk Seagal b-film (made in Romania), så ville han vel fått dubba den til å høres ut som en der minner fint lite, om den tidligere 90-talls actionhelten.

Godzilla (1998) av Roland Emmerich

Gjensyn, og innså vel at man kanskje ha vært litt for streng (vet ikke helt hvor 2/10 raten kom fra?) men gårsdagens besøk, og tja, det ble kanskje noe vel overlang avslutning (vel, siste 40-45 minuttene), og klart, likandes typer som Jean Reno hjelper noe på, hadde også helt glemt parodien av Ebert og Siskel, men definitivt en som aldri maktet å leve opp til den massive hypen fra vår/sommer 1998, og skulle vel ende som opptakten til en filmserie, men ja, det ble kun med en film, og kanskje like greit.

Får definitivt litt Gremlins vibber, helt mot slutten, og forventet nesten at baby Zillaene, skulle innta en nattklubb eller kinosal, for at man skulle gjøre noe ekstra komisk ut av dette.

Nei, definitivt ikke så fæl som en 2/10 (tror den kom, i en tid man lå i senga og var meget syk, og så alt som gikk på tv, og hvor humøret helt klart hadde sitt å si på hvordan enn opplevde det hele).

Tror jeg bikkern opp til en veldig snill sum av:

5/10

[ClarkGable]

Samurai Trilogy (1-3) Følger en ganske alminnelig kars reise fra bonde til Samurai, gjennom tre filmer.

 Samurai 1 fra 1954 som er lagt ved. Dette er bra saker for en samurai fan.

Ble en sterk 8/10 all over.

["""]

Feiende flott trilogi det der, ja. Toshiro Mifune er virkelig en av de virkelig store. Men som med westerns, så synes jeg samuraifilmer ble bedre mot slutten av 60-tallet og utover 70-tallet. Filmene fikk en helt annen råhet når det ble litt mer voldelig, med mer blod og avkuttende lem.

[Frank.N.Steen]

Diverse nylig sett film:

Das Experiment (2001) av Oliver Hirschbiegel

"Test subjects wanted. Earn 4000 marks for a 14-day experiment in a simulated prison."

En gruppe med frivillige menn, godtar å påta seg rollene som enten fanger eller voktere, i det som skal kun være et toukers eksperiment.
Men det blir tidlig ut, altfor tydelig klart, at de ulike partene har funnet seg litt for "godt" til rette, og vondt skal bli til verre, når skillet mellom medmennesker og bitre fiender eskaleres, da mye grunnet to dominerende skikkelser, og som virker å stå med beina godt plantet, på hver sin side av en intens maktkamp.

En velspilt og tidvis ond film, der visstnok er basert på en virkelig hendelse fra 70-tallet, og klart, vanskelig å ikke tenke på filmer som Full Metal Jacket, Brubaker eller Lord of the Flies, og har vært innom denne tyske og meget spennende filmen en gang tidligere. Men tror man aldri fikk sett hele, kun deler av den, da som nattfilm på Showtime Skandinavia.

Uansett, det blir tidlig ut (faktisk før rollene blir delt ut), kanskje litt for åpenbart hvem som vil komme til å spille voktere og fanger, men ja, en undercover journalist, da på utkikk etter et realt scoop, havner midt i smørøyet, når han befinner seg i et ganske så spesielt menneskelig eksperiment, men problemet er da, at noen blir litt for maktsyke og sadistiske, og hintes vel også til, at folka bakom prosjektet, hadde klare anelser om hvilke som ville knekke eller hvilke som ville stå for "knekkingen".

Nei, denne falt i smak, og glad man fikk sett hele filmen, fullt ut.

Tror jeg lander på ei sterk:

8,5/10

Ble to stykk fengselsrelatert film på meg i går, og mulig humøret hadde noe å si når man så igjen The Last Castle (2001), og ikke umulig en eller to stjerner i minus, ville skjedd, om man så filmen på feil tid.¨
Uansett, husker du dro opp denne, for en tid tilbake, og ønsket meg et nærmere besøk, og ja, ikke vanskelig å se hvorfor denna er godt gjemt, blant de mange fengselsfilmene fra 00-tallet, for dette var definitivt en ganske så skuffende affære.

Klisjeene kommer jo nærmest på samlebånd, der vi er knapt mer enn et par minutter ut, og den sadistiske fengselsdirektøren (James Gandolfini), står å våker som en slu og slimete rektor, med et ondt glis om munnvikene, i det han ser fornøyd ut over "skolegården" og hvordan hans "kjære" elever "koser" seg. Så ankommer selvsagt hans rake motsetning (Robert Redford), en "perfekt" men vanæret krigshelt, som alle øyeblikkelig beundrer og ligger nærmest langflate etter, ja selv direktøren, som virker å være hans største fan, enn så lenge. Og slik fortsetter det. Det bare baller seg på.
Så dukker de erketypiske fengselskarikaturene opp, en etter en. Den noe enkle men vennlige kjempen, den munnrappe og sleipe "kan stå til tjeneste med alt du vil ha" luringen, men ingen topper den nær tilbakestående Simple Jack figuren, som gir Sean Pean (I am Sam) en solid kamp om å spille den type rolle, litt vel enkelt, og nei, legger man på overpatriotisk musikk, i annenhver scene, så ja, dette er mer parodisk enn dramatisk og nei, på en dårlig dag, ville nok 1 eller 2 stjerner, ha lett "forsvunnet", men tja, er nå glad i typer som Gandolfini og Redford, selv om dette åpenbart ikke var deres beste stund, så ender med en veldig snill:

5/10

Kan vel si, at denne imponerte, langt mer, for evigheter siden. Men da hadde man jo ikke så veldig mye annen fengselsfilm å sammenligne med, og denne står definitivt ikke igjen, som særlig "imponerende" i dag. Er jo knapt hakket over type Seagal filmer ala Half Past Dead, i klisjeer og meget ihjelspilte sådan.

Henry: Portrait of a Serial Killer (1986) av John McNaughton

"It's always the same and it's always different."

Henry (Michael Rooker) og kompisen Otis (Tom Towles), er to tidligere innsatte, som virker på overflaten, å holde noenlunde stø kurs uti den virkelige verden. Gutta deler både leilighet og samme type interesser. Og der ulike strøjobber, sørger for at dem kan holde "hobbyen" sin gående, samt forsørge seg med. Men når Otis sin uskyldige og yngre søster, plutselig en dag kommer innom, skal det snart vise seg å sette kompisenes vennskap på en skikkelig prøve.

En velspilt og meget guffen film, der sørget for å gi Michael Rooker ei uforglemmelig debut som den morderiske Henry, samt gi karakterskuespilleren Tom Towles et godt utgangspunkt i det å spille sleske drittsekker, for store deler av karrieren sin.
Sett før, og var en av disse VHS innkjøpene, som ble gjort, helt på tampen av det formatets dager i tidlig 00-tallet. Og snakk om filmdeal, der denne og The Exterminator (1980) var blant de ukuttede filmene man kjøpte på samme dag, og står vel igjen som noe av de mer sleazy og nasty exploitation filmene fra det tiåret.

Likevel, en undrer jo noe, på hvilken versjon man først så, ettersom enkelte av scenene fra the Directors Cut (ca 4-5 minutter ekstra materiale), sliter jeg med å huske å ha sett før. Tenker på ulike innslag av døde kvinner, samt urovekkende lyder av dem som blir utsatt for grufulle ting, og ja, på sett og vis, skulle en nesten ønske disse var fjerna, for føler at noen ganger, særlig med slike filmer som dette, er "less is more", og om en skal være noe kritisk må også noen av de små tamme "slasher" lydeffektene nevnes. Føltes som noe der ble rappa fra en hvilken som helst random 80-talls skrekkfilm, og her ville mer minimalistisk metode funka (for meg da) langt bedre.

Henry: Portrait of a Serial Killer, skapte visstnok mye kontrovers når den ble utgitt, såpass at ved enkelte filmfestivaler, forsvant halvparten av publikum i protest mot det de fikk se, og mulig det også gjorde at den ble lagt på hylla i 4 år, før den ble gjenutgitt i 1990, og skulle få bedre omtale da, samt at en del kjente og innflytelsesrike navn som Martin Scorsese, bidro i å gi den en god porsjon med oppmerksomhet. Scorsese ville jo igjen, 3 år senere, samarbeide med regissør McNauhgton og Tom Towles, i den smått undervurderte mørke komedien, Mad Dog & Glory (1993).

Henry er definitivt ingen "kosefilm". Men slettes ikke så blodig og fæl, som sikkert utallige lignende seriemorder filmer, men dens lavbudsjett stil og stemning, samt skuespillet til Rooker og Towles, gjør at den løftes langt over, de mer "typiske" krim-thrillerne, og noen av de mest ubehagelige og ekle scenene, er ikke det man ser, men det man ikke ser.

Særlig den fortrolige og åpenhjerta samtalen mellom Henry, og Otis sin lillesøster Nancy, er en grei påminnelse, der Nancy spør ut om hvordan Henry drepte sin mor, og får til svar "Med en kniv", og så virker det plutselig som det går litt i surr for Henry, og mulig all drepingen har gjort at han rett og slett ikke greier å skille mellom alle de ulike og fæle måtene han har myrdet mennesker på, men ja, en ekkel og meget godt levert scene.

En annen, og noe mer "innholdsrik", men forjævlig scene, likevel. Kommer jo mye senere ut, når gutta innser "gledene" med det å eie et hjemmevideokamera, og sitter sammen i sofaen og storkoser seg med "arbeidet" sitt.
Men, det blir også tydelig og klart, at gutta er litt for forskjellige, der Henry er åpenbart den kalkulerte og "rolige" lederskikkelsen, mens Otis er litt for impulsiv og enkel, men også kanskje noe vel uforsiktig utover, og dette vil slå hardt tilbake på han, men ja, skal ikke gå mer inn på den slags.

Vanskelig å ikke føle synd på Nancy, som deler mye av den samme tragiske og mørke barndommen, som det Henry bærer med seg, og de to virker for et øyeblikk, å finne tonen, men ja, vanskelig å få ei Disney/Hollywood happy ending, med såpass dystre utsikter.

Gir filmen en velfortjent sterk rating. Kanskje ikke helt der oppe, med de aller, aller beste av seriemorder thrillerne, men med tanke på den lave budsjett, og hvor godt gjennomført det hele er, så er denne kanskje desto mer effektiv i at det går litt mer innpå en, enn de mer påkosta og stjernespekka filmene.

8/10

Det ble faktisk lagd en "oppfølger", en del år senere, og den har man også sett, men mislikte sterkt. Selvsagt da uten noen av originalens involverte, og mulig kun en desperat forsøk i å melke førstefilmens notoriske ry og videofilm suksess.

Who’s That Girl (1987) av James Foley

En snobbete forsvarer (Griffin Dunne), skal forsøke å imponere sin kommende stefar, og påtar seg oppgaven ved å gjøre den gamle, ei "ørliten" tjeneste, der går ut på, å eskortere en eksentrisk kvinnelige eksfange (Madonna) til den nærmeste bussholdeplassen.

Gjensyn med denne "klassiske" Madonna komedien, som utrolig nok, er i regi av James Foley. En mann, som knapt et år tidligere, sto bakom den mørke og meget vellagde krim-dramaet At Close Range (1986), og mulig vennskapet med Sean Penn, samt at sistnevntes daværende hustru, skrev filmens melodi, gjorde at Foley følte han skyldte Madonna en vennskapelig tjeneste, og ja, trøsten får vel være, at Sean Penn heldigvis, ikke stilte opp i den mannlige rollen, som gikk til Griffin Dunne.

Men nå hadde vel Penn og kona, allerede gjort en film i hop (Shanghai Express) og planen var vel at det som kom til å bli filmen Blind Date (1987), var opprinnelig tiltenkt ekteparet, men i stedet gikk altså rollene til Bruce Willis og Kim Basinger, mens Madonna valgte å gjøre Who’s That Girl.
Uansett, de to filmene og dens karakterer, er jo veldig like, der begge forsøker å hylle de gode gamle romantiske screwball komediene, der ofte innehar en streit og snobbete gentleman, mens ei mer frisinnet og eksentrisk dame, plutselig snur opp ned, på hans ryddige verden.

Madonna og Griffin er faktisk ingen dum duo, sistnevnte gjør så godt han kan, men Madonna var nok best i å holde seg til litt mindre filmroller, men mulig egoet og at hun var på toppen av popkarrieren, gjorde sitt i at hun trodde veien over til det store filmlerretet, ikke var så langt unna, men ja, publikum og kritikere var ikke helt enige.

Likevel, hennes karakter er slettes ikke grusom, faktisk (om en greier å vende seg til pipestemmen) en der fremstår litt som ei blandinga av Betty Boop og Harley Quinn, og tror faktisk Madonna kunne ha gjort en fin innsats som nevnte frøken Quinn, om hun da hadde blitt tiltenkt og filmatisert på åttitallet.

Sett før, og filmen er meget lett underholdning. Problemet er jo at den aldri blir særlig mer enn nettopp det. Åpenbart myntet mot hennes fans, men det ble gjort langt bedre og mer interessante filmer, der blandet screwball temaet i hop med mer uberegnelig terreng, og der Jonathan Demmes overlegent bedre Something Wild (1986), sørget for å inneha et lignede plot, men halvveis ut, rive det i filler og gå ut i mye mørkere farvann, og det funket utmerket.
Noe slikt, var nok aldri i tankene med Who’s That Girl, synd for en hadde jo en regissør som nylig hadde gjort ei meget mørk film, men ja, han fikk kanskje ikke like mye fritt spillerom, som i forgjengeren, og mulig Madonna hadde for mye makt her, og ender med en:

5/10

[Woff]

Må innrømme at det ble en dyr boks, med tanke på at jeg har den som blu-ray (kjøpt i 2011) og som DVD ( kjøpt i 2006) men når den nå først skulle komme på 4K så ble den jo en selvfølge... At jeg nok har LITT dilla på de 4k-platene er vel neppe en hemmelighet..

https://www.platekompaniet.no/blu-ray/gudfaren-3-movie-collection2/

Regner med at alle som leser her har sett denne, hvis ikke mangler de jo en selvfølgelighet!

[Elgen.]

Woff skrev (13 timer siden):

Må innrømme at det ble en dyr boks, med tanke på at jeg har den som blu-ray (kjøpt i 2011) og som DVD ( kjøpt i 2006) men når den nå først skulle komme på 4K så ble den jo en selvfølge... At jeg nok har LITT dilla på de 4k-platene er vel neppe en hemmelighet..

https://www.platekompaniet.no/blu-ray/gudfaren-3-movie-collection2/

Regner med at alle som leser her har sett denne, hvis ikke mangler de jo en selvfølgelighet!

Gudfaren r pensum! 
Har sett de 2 første utallige ganger, også med kommentatorspor
Selvfølgelig har jeg også den tredje filmen men ja litt skuffende er den jo

[KalleKanin]

ClarkGable skrev (På 13.3.2022 den 3.03):

Jeg så The Matrix Resurrections nylig. Jeg likte godt det partiet hvor Neo er i den virkelige verden, å har paranoide tendenser. Når de dro i gang disse scenene med The Swarm etc mistet jeg litt interessen. Litt synd, da jeg følte den var ganske kul på et punkt.

6.5/10

Så nettopp The Matrix Resurrections jeg også.

Jeg tror jeg liker den bedre enn film 2 og 3. 
Synes også det er litt artig at de nesten gjør litt narr av at dette er nummer 4.

Grunnen til at jeg liker denne, er nok at den er mer "clean" og mer virkelig/forståelig, og den gir mer mening på en måte.
Likte også det man gjør opp mot psykologen og diskusjonene der. Jeg mistet det litt i et par partier rundt begrunnelsen for hvorfor man hadde dratt inn Neo og Trinity på nytt, men ellers var det en historie som var mer troverdig enn film 2 og 3 hadde synes jeg. 
Kanskje også litt langdryg på enkelte partier, og man kunne kanskje kortet den ned noe.

Tror nok jeg vil lande på en 6/10. En OK film, men ikke fantastisk. Jeg håper dog at de ikke prøver seg på en film nr 5. 

[ClarkGable]

KalleKanin skrev (3 timer siden):

Så nettopp The Matrix Resurrections jeg også.

Jeg tror jeg liker den bedre enn film 2 og 3. 
Synes også det er litt artig at de nesten gjør litt narr av at dette er nummer 4.

Grunnen til at jeg liker denne, er nok at den er mer "clean" og mer virkelig/forståelig, og den gir mer mening på en måte.
Likte også det man gjør opp mot psykologen og diskusjonene der. Jeg mistet det litt i et par partier rundt begrunnelsen for hvorfor man hadde dratt inn Neo og Trinity på nytt, men ellers var det en historie som var mer troverdig enn film 2 og 3 hadde synes jeg. 
Kanskje også litt langdryg på enkelte partier, og man kunne kanskje kortet den ned noe.

Tror nok jeg vil lande på en 6/10. En OK film, men ikke fantastisk. Jeg håper dog at de ikke prøver seg på en film nr 5. 

Jeg har vært en frontkjemper for Resident Evil serien. Så jeg har forsvart tynnslitte film serier før.

Etter The Matrix Resurrecion, jeg ba til gud at dette er siste filmen.

[Woff]

En bitteliten pause i Gudfaren-filmene her. Fikk Last Night in Soho på 4k og måtte jo se og ikke minst HØRE denne fantastiske filmen.
Jeg synes alvorlig synd på dere som har handlet en 'lydplanke' for å stå for lyden i hjemmekinoen...
Denne filmen, som har et Atmos-spor er absolutt noe du bør nyte med skikkelig lydanlegg.. Gjerne på en god kino eller som meg her i hjemmekinoen. MÅ innrømme at jeg har litt 'synging' i ørene nå, noen minutter etter at filmen er ferdig. Ble nok LITT høyt volum her, men det fortjener denne filmen.  
Kjenner meg godt igjen i miljøene denne er filmet i etter å ha gått disse gatene i over en tiårs-periode.
Har du godlyd? BESTILL denne filmen!
https://www.focusfeatures.com/last-night-in-soho

 

[Reg2000]

On 3/16/2022 at 4:42 PM, Frank.N.Steen said:

Das Experiment (2001) av Oliver Hirschbiegel
 

Jeg har bare sett den amerikanske versjonen fra 2010 som var en grei film, men gjorde ikke det største inntrykket.

[Frank.N.Steen]

En del åttitalls film og gjensyn, hittil denne helgen:

Madman (1981) av Joe Giannone

I det en sommerleir for talentfulle barn går mot slutten, bestemmer noen av de eldre leirlederne seg, for å dra frem en liten skrøne om den tidligere notoriske bonden og massemorderen Madman Marz. Men den morderiske Marz navn, må ikke nevnes for ofte, ettersom det kan visstnok bringe med seg en uant ondskap, som vil hjemsøke alle der måtte være så uheldige å befinne seg i nærheten av Marz familiens gamle bolig.

Gjensyn med den tredje filmen fra 1981, der opprinnelig tok for seg legenden om Cropsy (de to andre var Friday the 13th Part 2 og The Burning), men der de to sistnevnte, kom med langt større budsjett og navn, valgte Madman skaperne å gjøre drastiske forandringer, og helle mer mot en komisk tilnærming.
Madman er definitivt ikke i nærheten av matche The Burning (1981), som for min del, står lett igjen som en av de aller beste og mest uforglemmelige av de mange slasher titlene fra tidlig åttitallet. Den er brutal, ond og tidvis ganske så uberegnelig, mens Friday the Part 2, ville ikke vært langt unna, om det ikke var for at de mange spesial effekten til Tom Savini, ble så brutalt fjernet av sensuren.

Madman derimot, innehar en vanvittig kul og øyeblikkelig catchy main theme, der klunker og dunker av gårde, og når den først har fått satt seg på hjernen, er den umulig å glemme, med det aller første. Dum-Dum-Dum-Dum og herlig sjarmerende tidlig 80-talls synth, som brummer av sted, og nei, så har man jo selvsagt Madman Marz da, en kar som ser mest ut som en blanding av en tørst kjøpesenternisse i hop med en sliten uteligger, bare kledd opp som en overfødd tømmerhugger, og ja, han spretter og nærmest vralter rundt i skogen, mens han lager rare lyder, og er vel alt annen et særlig "skummel".

Tvert i mot, og heller langt mer mot en av de mest komiske skurkene/morderne i en 80-talls slasher, og det mest grufulle her, er vel "skuespillet", til flere av hovedrolleinnehaverne, der noen av damene, ser ut som de er i ferd med å gå ut i latterkrampe, når Madman Marz jakter på dem i skauen.

Likevel, tross alt komikken og cheesen, er det en scene, som definitivt står igjen, som faktisk noenlunde vellagd og småguffen, og en der involverer et kjøleskap, og en kan undre på hvor filmen kunne ha endt opp, dersom The Burning ikke ble lagd på samme tid, og fokuset gikk mer mot skrekk, og ikke komedie.

Gørr og blod effektene, er faktisk heller ikke så gærne, og klart, selvsagt ikke på samme nivå som Savinis nådeløse bidrag på The Burning, men det funker, og ja, sett før, og ingen forandring på raten, denne gang heller:

6/10


Ghost Chase (1987) av Roland Emmerich

To unge filmskapere, der søker tilflukt i et eldre hus. Ender opp med å bli hjemsøkt av en gammel tjener, der dukker opp via en klokke, og tar så bolig i en mekanisk dukke, og vips, så har dem en potensiell klassiker, midt i fanget.

Vel, denne virka jo "lovende", og en av Emmerich tidligste filmer, går vel også under navnet Hollywood Monster, og med tanke på at regissøren har en del mindre hyggelige historier fra Hollywood og flere nokså mektige mennesker der, så kanskje han ble tvunget til å bruke en noe snillere alternativ tittel.

Uansett, en annen grunn til at man ble litt interessert i å se Ghost Chase, skyldes jo Jason Lively og søte Jill Whitlow, som knapt et år tilbake, hadde hovedrollene i kult-klassikeren Night of the Creeps. Men dæven, snakk om et drøy fall i kvalitet og underholdning. For Ghost Chase var virkelig ikke mye å juble over.
En gammal tjener, der popper opp av en el gammal klokke, og så inn i kroppen til noe som ser ut som en creepy blanding av Master Yoda, Gizmo og E.T. og tar man med at filmen var ganske så rørete og kjedelig, så nei, trøsten får vel være at man så den gratis, på Youtube, og ikke betalte et øre for den.

Ikke total ræv, men kjedelig og ja, Roland ville gjøre langt bedre filmer, de neste årene.

4/10

Spaceballs (1987) av Mel Brooks

"I knew it. I'm surrounded by assholes!"

Den onde Dark Helmet (Rick Moranis) har som mål om å kidnappe den "uskyldige" prinsesse Vespa (Daphne Zuniga), og bruke henne som ei brikke i et hensynsløst maktspill, der går ut på å tvinge Vespas hjemplanet, til å knele for alle Dark Helmets ønsker. I mellomtiden blir to noe tvilsomme eventyrere, bragt inn som en siste nødløsning. Men før de kan kjempe mot overmakten, må de finne og mestre sin aller innerste Scwhartz.

Sett før, flere ganger, og definitivt en av de beste og morsomste filmene til Mel Brooks, men som ofte vil en så gjerne gi den ei høyere rate, og tja, heller ikke denne gang, vil alt sitte slik man helst ønsket det.
Men sånn har det ofte gjentatt seg, med flesteparten av Brooks filmer.

Uansett, masse herlige one-liners, og ingen tvil om at John Candy, Rick Moranis og Brooks, står for de aller morsomste bidragene her.

7,5/10

The Evil Spawn (1987) av Fred Olen Ray

Nytt forsøk, da med "klassisk" drittfilm ala Fred Olen Ray. Hjelper ikke på med all verdens tits and ass og deilige babes, når tempoet er så gjennomført gørr kjedelig og langdrøyt. Tiden sto jo helt bom stille, og selv med en spilletid på knapt 70 minutter, måtte jeg nok en gang, kaste inn håndkleet, og spole meg fast forward, gjennom de siste 15-20 minuttene.

Så godt mulig at filmen kunne ha steget noe, i "kvalitet", om en hadde greid å holde ut hele veien. Selv tviler jeg sterkt, og sitter med følelsen av at det kunne ha blitt nok ei verdig kandidat å inkludere i The Torture Never Stops filmlista, over de verste av de verste filmene man har lidd seg gjennom, de siste årene.

Rævmøkk, og nok en gang "sjeleglad" man ikke kasta på flere hundre kroner på en bedriten DVD kopi, og så den gratis på Youtube. Det var kanskje det "beste" med det hele.

2/10


Eliminators (1986) av Peter Manoogian

"What is this? Some kinda comic book? We got robots, we got cave men, we got kung fu!"

En tidligere kamppilot, blir uten sitt samtykke, bragt tilbake fra døden, da som et moderne og høyteknologisk våpen, ved navn Mandroid.
Men ønsket om å utføre fryktelige ting, er ikke helt det Mandroid er lysten på. Dette skaper en øyeblikkelig konflikt, da med sin onde skaper.
Det hele ender med at menneske-maskin hybriden, rømmer fra fangenskap, og blir snart på godfot, med en rekke ulike men kamplystne venner, som søker hevn mot samme mann.

Inspirert av utforkjøreren Jesper Pederens tale, under gårsdagens sportssending, om det å aldri avslutte treningsøkta, med en dårlig eller kjip følelse, og heller kjøre på, med et par ekstra runder, og heller prøve å avslutte dagen, da på en mer positiv og god måte.
Synes det var kloke ord, og noe en fint kan bruke, ikke bare innen trening eller jobb, men i så mye annet fra hverdagen.

Hvorfor gi seg med en real drittfilm, og legge seg irritert og lei, og nei. Like greit å prøve en film til, og glad man satset på riktige kort denne gang.
For gjensynet med Eliminators, var akkurat det man trengte, etter Fred Olens "mesterverk".

Denne artige sci-fi actionfilmen, er klassisk "Only in the 80s" type b-film underholdning, og en man fikk langt mer utbytte av, ved nærmere besøk.
Her får vi altså en maskin-menneske, med en tankslignende belte-kjøretøy, samt en arm som skyter ut torpedoer og laserstråler. Vi får en vittig cowboy, deilige Denise Crosby samt en Ninja! Jeg mener, hva mer kan man ønske seg?

Som skapt for videofilm formatet, og satt med en følelse av at Charles Band, opprinnelig så for seg en potensiell filmserie her, særlig såpass "dramatisk" det hele avsluttes på, men ja, mulig den ikke var inntjenende nok, men en av disse, der virker å ha likevel skapt seg en navn, innafor b-film genren. Husker jo at en slags parodi/hyllest, kom for ikke så altfor lenge siden. Da med tittelen Manborg (2011), og hadde en maskinlignende anti-helt som ligna både i navn og utseende på Mandroid, og med seg, hadde han ninjaer eller kung-fu ekspert, samt ei deilig blondine, så ja, tipper skaperne av den filmen, hadde sett noen runder av Eliminators.

Alt i alt, digger drakta og belte-tanks kjøretøyet til Mandroid, som skapt for actionfigurer og leketøy. Og tror kanskje dette "hindret" filmen noe, i større suksess. Tittelen på filmen, og det at den er litt for "barnevennlig" i volds og action biten, gjør at den kanskje falt litt for mye, mellom to stoler på den tiden.

Likevel, jeg bumper ratingen opp, et hakk, og blir så med en:

6/10

[Delvis]

Frank.N.Steen skrev (2 timer siden):

Spaceballs (1987) av Mel Brooks

Ja denne er det på tide jeg får sett, har hatt den lina opp ganske lenge nå. Er såpass fen av Rick Moranis at det er en skam å ha ikke sett flere filmer enn jeg har med han. Det er vel Ghostbusterne, Krympefilmene og Little shop of horror, husker ikke om jeg har sett flere med han. Har et par av platene hans også da
Nå kan det faktisk se ut til at han har begynt å filme igjen, med en ny krympefilm på gang.

[Frank.N.Steen]

Delvis skrev (19 timer siden):

Er såpass fen av Rick Moranis at det er en skam å ha ikke sett flere filmer enn jeg har med han. Det er vel Ghostbusterne, Krympefilmene og Little shop of horror, husker ikke om jeg har sett flere med han. Har et par av platene hans også da
Nå kan det faktisk se ut til at han har begynt å filme igjen, med en ny krympefilm på gang.

Ja, Moranis var en av mine helter fra barndommen. Ikke mange bebrillede filmhelter, men Rick passet jo utmerket som forbilde, da for en som fikk den kjip nyheten, like før en skulle starte på barneskolen, om at en måtte ha briller. Så da ble en jo litt ekstra oppmerksom mot komikere som Moranis, Harold Ramis og ikke minst bidraget deres i Ghostbusters filmene.

Honey I Shrunked, Ghostbusters, Little Shop of Horrors og Spaceballs, er vel kanskje blant hans best kjente filmer. Men viste jo også tidlig ut, et talent for å gjøre mindre sympatiske typer, litt mer sleske og sleipe typer. Tenker jo på innsatsen i Walter Hills Streets of Fire (1984), eller i Head Office (1985). 

Synes han gjorde noen gode innhopp, i Steve Martins senere 90-talls filmer, der trioen Parenthood (1989), My Blue Heaven (1990) og L.A. Story (1991) var meget suksessfulle. Men mulig han ble litt for "tynget" av mer familievennlige roller, og ble mest Hjelp jeg krympet barna oppfølgere og den "hysteriske" Flintstones filmen, før han avsluttet med to box office nedturer i Little Giants (1994) og Big Bully (1996).

Sistnevnte, valgte jeg å se igjen i går kveld:

Big Bully (1996) av Steve Miner

"You thought we were friends? You beat me up, you humiliated me, I'm 35 years old and I still have nightmares about the fourth grade!"

En "suksessfull" forfatter David Leary (Rick Moranis), returner til sin gamle hjemby, i det tilbudet om ei lærerstilling, ved sin tidligere skole er plutselig ledig. Alt virker å gå på skinner, og der til og med hans gamle "flamme" øyeblikkelig returnerer, da som om tiden har stått helt stille.
Dessverre, så er det ikke bare gamle flammer og gode venner som gjør sitt comeback, det skal også snart inkludere den kjipe skolebølla Fang (Tom Arnold), som gjorde livet til David om til et rent helvete, gjennom store deler av barndommen.

Fikk lyst til å se igjen litt mer Rick Moranis film, etter suksessfulle gjensynet med Spaceballs (1987), og endte med å dra frem en av hans aller siste filmer, Big Bully, der tar for seg to meget ulike menn, som har ei lang og vond feide gående, og der Moranis spiller offeret, mens Arnold spiller mobberen.
Sett før, og alltid følt det var ei noe små kjip måte for en såpass likandes og morsom kar som Moranis, å ha, som siste hovedrolle i en spillefilm, men ved nærmere besøk, kanskje ikke så fæl, likevel.

Big Bully åpnes, nesten som om den var som tatt ut av ei Stephen King bok, og minner jo veldig om innledningen til 1990 miniserien IT, med småby, ulike outsidere som finner trøst i hverandres misære, og sammen er vi sterke osv.
Uansett, de to hovedpersonene (spilt av Moranis og Tom Arnold), har vært i klinsj i årevis, og like før en ung utgave av David Leary skal forlate småbyen, finner han mot til å stå opp mot bølla, og angir han grunnet en månestein, som ble rappa fra en utstilling. Og dette skal for alltid, forandre guttas liv.

Leary blir en respektert forfatter, som lever i storbyen, mens Roscoe aka Fang, ender opp som en avdanka sløydlærer, der fremstår som en skygge av sitt tidligere jeg, da grunnet årevis innesperret på et guttehjem, i hop med mye eldre og langt verre ungdommer.
I voksen alder, møtes dem igjen, og likte opplegget med at offerets sønn, var nå i bøllerollen, mens mobberens sønn, var nærmest som en identisk kopi av David Leary, og kunne ikke vært lenger unna, sin egen far.

Dessverre blir filmen snart litt for typisk og koselig, der den tidligere sweethearten til David, nærmest ligger langflat, i det de to treffer hverandre igjen, etter flere tiår, og slik fortsetter det bare utover i filmen. Dama får jo ikke mye å spille på, og det blir liksom for utrolig, og ødelegger litt av tempoet filmen kunne hatt, om de bare gikk fullt ut, for rivaliseringen mellom de to "kamphanene".

Med tanke på at Steve Miner, står bakom regien. Må en jo innrømme, at en ble noe skuffa, over at den ikke gikk langt mørkere til verks, og klart, mot slutten, så var det jo ikke så langt unna å være veldig horror film/slasher aktig, men mulig denne ble litt for familievennlig, og nei, potensialet for en mørkere komedie, var definitivt tilstede.

Uansett, Moranis og Arnold utgjør en tidvis artig duo, men ja, en langt bedre film lå helt klart til stede, bakom alt det klissete og dvasne feel-good familievennlige skvipet, men greier ikke bli for streng, da man er jo veldig glad i Rick Moranis, så ender med en veldig snill:

5/10 

[Frank.N.Steen]

Glemte helt, gjensynet med denne Roger Moore "klassikeren":

Fire, Ice & Dynamite (1990) av Willy Bogner

En eksentrisk mangemillionær (Roger Moore), er lei av å se sine griske kolleger, stemme ned viktige og nødvendige prosjekter, samt se sine bortskjemte barn, sløse bort livene sine. Så for å skape litt uro i en ellers kjedelig hverdag, begår rikingen selvmord, og overlater hele formuen, til de som måtte være i stand til å sette sammen et team, som kan vinne den ultimate sportskonkurransen, ved navn Megathon.

Oj, vel, ikke rart man ga denne ei kjip rating. For ganske så trist å se en kar som Roger Moore, rote bort tiden sin på slike b-filmer. Men ved nærmere besøk, innså en at man kanskje var litt vel streng, og hadde jo nesten helt glemt, alle de vanvittige og elleville stuntene som finner sted utover filmen.

Regissert av Willy Bogner. En kar som burde være ikke helt ukjent, for James Bond fansen, og sto selv for en rekke livsfarlige stunts, i flere av Bond filmene der tok for seg snø og alper, og tror han ble meget god kompis med Roger Moore, så ikke rart de to til slutt lagde en film i hop.
Visstnok også en slags "oppfølger" til en tysk film ved navn Fire and Ice, men der var mest stunts og minimalt med "plot".

En kan vel si at denne fra 1990, forsøker litt for desperat, å melke siste etterlevningene av 70 og 80-talls suksesser som Cannonball Fever, The Gumball Rally og lignende underholdning, hvor en rekke eventyrlystne folk, jager store pengesummer, og enda større farer, i biler og andre fartøy.
Fire, Ice and Dynamite er vel ikke helt på samme nivået, hvert fall ikke med tanke på handling og karakterer. Og der Roger Moore knapt er med i det hele tatt, og vi ender opp store deler av tiden, da med 3 ganske så usympatiske "barn", (en spilt av Moores egne sønn, Geoffrey) og ei grufull pop-bimbo, samt en litt vel gayal fyr, så har man en kjip oppskrift på mye "komedie" i vente.

Deep Purple - Fire, Ice & Dynamite (1990)

Spoiler

 

Men, stuntene og tempoet er upåklagelig, og mange korte innhopp av ulike sports og kulturprofiler, samt at soundtracket er slettes ikke så fælt, og ikke overraskende, da det er Harold Faltermeyer som står bak mye av bidraget.

Nei, bumper ratingen opp et ørlite hakk, men en sånn type sports komedie, man må være i det "rette" humøret, for å få maksimalt igjen for.

4,5/10

[Frank.N.Steen]

The Decline of Western Civilization Part II: The Metal Years (1988) av Penelope Spheeris

Trodde man hadde sett denne fra tidligere av, men viste seg å mulig kun være ulike klipp og kortere intervjuer, godt tenkes, at de har dukka opp lignende musikkdokumentarer opp gjennom årenes løp.
Uansett, ei tidvis så underholdende og komisk (kanskje mer til det parodiske) men også trist tilbakeblikk, på det som skulle oppsummere tampen av hår metalens "storhetstid".

Her får man altså ei rekke "dybdeintervjuer", med en blanding av både kjente og store navn, samt ikke fullt så kjente navn, men der tar det så igjen, med egoer på størrelse med Mount Everest.
Ingen tvil om at det Alice Cooper, Lemmy, Megadeth og tja, det var i grunn de som kom best ut av dette, og godt mulig flere av klippene og intervjuene ble manipulert/om gjort, for å skape større kontrovers, tror særlig Ozzy sitt bidrag, var litt "juks og fanteri", men kom kanskje frem, mye senere.

Aldri sett noen av de andre (kom vel ei del 1 og del 3) også i denne serien av dokumentarer, men skulle så gjerne sett en, der viste hvordan det sto til med mange av de "fremadstormende" banda fra glamscenen, som virkelig "skilte seg ut", av mengden.
På den annen side, hadde Penelope Spheeris lagd ei lignende dokumentar, rundt 1994-96, og passet på å plukke ut de helt rette folka/banda, ville man nok endt opp med mye av det samme, men bare da fra "grunge" eraens epoke.

Leser jo ofte folk som skriver og mener at denne filmen var med på å senke hårmetalen ned fra "tronen", og at folk ble sjokkert over det de fikk se, og inn kom plutselig Nirvana som reddende engler, og så var grungen her.
Men denne dokumentarer ble visst lagd i 1987-88, og allerede her, var vel flere av de større banda på nedadgående kurve, enten kreativt eller kommersielt. Men klart, livsstilen mange kjørte såpass hardt, krevde vel sine ofre også, så nei, var kun restene igjen av 80-talls festen, når Nirvana og andre Seattle band, for alvor slo an i 1992.

Klart, mye skjer jo på en 3-4 år i musikkbransjen. Men mye av det man fikk igjen her, var vel bare enda ei ekstra fyrstikk, da til å antenne hva som skulle bli om til et gedigent bål av misnøye og frustrasjon, mot den stadig mer utvanna og ihjelspilte "ballerocken" og, så kom power balladene, og ja, kanskje ikke så rart at det gikk som det gikk til slutt.

Men kul og underholdende dokumentar, tror Heavy Metal Parking Lot og den, ville vært i hop med This is Spinal Tap, ei utmerket 3 for prisen av 1, filmkveld, med 80-talls metal og rock, som hovedtema.

7,5/10

Body Heat (1981) av Lawrence Kasdan

"No matter what it is, we're gonna be satisfied. We're not gonna get greedy. If we do, we'll get burned."

Den litt for dameglade og etter hvert så uforsiktige forsvareren Ned Racine (William Hurt), lar følelsene sine ta fullstendig overhånd, i det han ender opp med å møte sin match, i den forførende, men "lykkelig" gifte Matty Walker (Kathleen Turner).

Definitivt en film som var på høy tid å se igjen, og fortsatt ei dampende het og meget velspilt krim-thriller, der for alvor pang starta karrierene for William Hurt, Kathleen Turner og ikke minst regissør Lawrence Kasdan, samt bød opp til tidlige roller for Ted Danson og Mickey Rourke.
Richard Crenna, har den kjipe rollen, da som Turners styrtrike og uvitende ektemann, og ja, plottet og karakterene minner jo veldig om de mange eldre film-noir klassikerne fra 40 og 50-tallet, og hjelpes ekstra godt på, av det utsøkte og elegante jazz aktige soundtracket til John Barry, der sørger for en sterkt trengende kjølig "bris", som roer ting litt ned, men der alltid hinter om fare på lur.

Ga faktisk soundtracket (2012 2-disc original scoret til Barry, og ikke den spinkle Joel McNeely og London Symphony Orchestra nyinnspillingen fra 1998) et par runder i går, og må si at det står lett igjen, som et av de mest stemningsfulle og flotte filmsoundtrackene fra åttitallet, og ga det ei 9/10 på ratingen, faktisk et som gjør seg nesten bedre på egenhånd, og uten Barrys bidrag, ville nok filmen lett ha gått bakover, minst 1 stor steg når total summen skal gjøres opp. Legendarisk komponist og musiker, og kjenner en har så utrolig mye ukjent og uhørt å bli kjent med fra mannens mange filmmusikk utgivelser. Virket å slå hardt tilbake på tampen av 70 og tidlig 80-tallet, og der Body Heats hovedmelodi, er helt klart et av hans aller beste, mener nå jeg da.

John Barry - Body Heat Main Title (1981)

Spoiler

 

Burde vel egentlig ha ventet, til en sen sommerkveld, med iskald drikke og nei, fikk nå lyst til å se igjen, og føler at den bikker noe opp på ratingen, men at det skulle komme bedre ting i vente, fra Kasdan, Hurt og Turner utover åttitallet.

8,5/10

Midnight Express (1978) av Alan Parker

"Jesus Christ. They always do everything ass backwards in Turkey?"

Et naivt forsøk på å smugle med seg et par kilo med hasj over til hjemlandet, skal til slutt medføre i at den unge amerikaneren Billy Hayes (Brad Davis) må betale en brutal pris, i det han blir om gjort til en syndebukk, i kampen mot den populære narkotikahandelen.

Må vel være minst 15 år siden forrige besøk, og jommen meg på høy tid med et gjensyn. Fortsatt en meget sterk og emosjonell slagkraftig film, der provoserer og innehar noen fantastiske skuespillprestasjoner, samt noen av de mer ufyselige og kanskje mer passende, avskyelige karakterene en har møtt på, i en film, på svært lenge.

Uansett, filmen setter øyeblikkelig standarden for det som skal komme, og der lyden av en intens blanding av heftige hjerteslag og ei klokke, som virker å telle nedover, gir deg en grei oppsummering på hvordan det står til med hovedkarakteren, og hvor stor sjanse han tar, da med sitt risky opplegg, om raske penger.
Problemet er bare det at forsøket havner midt opp i en tid der Tyrkias regjering har innført et ganske så heftig og nedslående forsøk, i det å kvele dophandelen, og i hop med et alt annet enn godt forhold til Amerika, blir nå den stakkars Billy Hayes, et lett bytte og syndebukk, for et brutalt og korrupt regime.

Prisen er en uviss fremtid i vente, og hvor fengselsstraffen virker å leve sitt eget liv, alt mens Hayes må godta at han har havnet i helvete på jord, og må forsøke å holde hodet kaldt, og oppføre seg. For tross av stadige overgrep, begått av sadistiske fangevokterne og medfanger, så er nå likevel håpet om frihet, stadig en ørliten trøst, der kan være skillet mellom overlevelse eller å bli fullstendig umenneskeliggjort.

Liker det at filmen ikke tekster særlig av det vokterne og de andre tyrkiske ansatte sier, da det er med i å fremmedgjøre ting desto mer, og gjøre at en kan føle mer på frustrasjonen og frykten til hovedkarakteren, særlig tidlig ut.

Ellers solid soundtrack av Giorgio Moroder, og nei, en utrolig god og velspilt film, der også minneverdige roller fra mang en karakterskuespiller dukker opp utover, og hvor John Hurt, Randy Quaid, Bo Hopkins og Michael Ensign. Men det er liten tvil, om at det er Paul L. Smith, som står igjen som en av de mest uforglemmelige figurene, der hans onde fangevokter, er vanskelig å komme unna.

Nei, må bli en solid rating, og godt mulig en av de beste til Alan Parker, hvert fall av de man har til nå sett. Så gir den en:

9/10

Endret 24. mars 2022 av Frank.N.Steen

[Tomeito]

The Decline of Western Civilization del 1 som handler om punken er en av de beste musikkdokumentarene som finnes. 

[Frank.N.Steen]

Tomeito skrev (4 minutter siden):

The Decline of Western Civilization del 1 som handler om punken er en av de beste musikkdokumentarene som finnes. 

Blir nok til at en må se den, og mulig del 3. Tror samme regissør, også lagde kult-filmen Suburbia (1983), der også tok for seg punk/outsidere (tror Flea fra Red Hot Chilli Peppers har en rolle her), og huskes som en spennende og tidvis ganske så tøff skildring av en gruppe unge mennesker, som søker sammen, grunnet mye fæle og vonde hendelser fra fortiden.

[Frank.N.Steen]

The Evil That Men Do (1984) av J. Lee Thompson

"I'm gonna rattle his cage. And when he sticks his neck out, I'll nail him."

En tidligere leiemorder (Charles Bronson), blir forsøkt bragt tilbake, da for å sette ei permanent stopper, for den altfor lange og meget grufulle virksomheten, til en sadistisk "doktor" (Joseph Maher), som har i årevis blitt hyret inn av ulike militære grupper og regimer, for å "roe" ned politiske konflikter og motspillere, samt skape en stor frykt blant de overlevende.

Vel verdt å se igjen. Og altfor lenge siden forrige besøk.
Visstnok en av få Bronson filmer fra åttitallet, der ikke kom med Cannon Films logoen, og godt mulig, at det skyldes kreative uenigheter. Men selv føler jeg at det var til det beste, hvert fall for hvordan The Evil That Men Do, endte opp som.

For denne filmen, tross av å ikke inneha like store mengder med action, som de langt mer eksplosive b-filmene fra nevnte Cannon. Så får en i stedet et meget brutalt og overraskende velspilt og levert tilbakeblikk, da på noen av Bronsons egne, og meget hardtslående og tøffe action kult-filmer fra tidlig 70-tallet.
For her er det vanskelig å ikke tenke i retning The Mechanic eller Mr. Majestyk, og ja, det er fint lite b-film cheese og ufrivillig komedie å gapskratte av her.
Og mye av dette, skyldes jo den meget nasty og forjævlige introen, der innledes på grusomt vis, og får fortsatt vondt i magen, av torturscenen med elektroder festa til kjønnsorganet på en stakkar, og ja, trenger ikke å gå lenger inn, med fælt og vanskelig å ikke få vondt i bjeller og mage, av denne scenen.

Joseph Maher er perfekt i rollen, som den kalkulerende, kjølige og meget onde skurken, der åpenbart har gått i nazi-Mengele skolen, og bestått med glans.
Sammen med sin like avskyelige søster, må de komme seg vekk fra deres travle business i Sør-Amerika, grunnet politiske årsaker.
Ting blir ikke særlig bedre for søskenduoen, når Bronson med enka til doktorens siste offer, ankommer, og likene til doktorens aller nærmeste, dukker opp, mer lemlesta og blodig, enn det neste.

Få kan utlevere like tøff og velfortjent hevn, som det Bronson gjorde, da gjennom store deler av 70 og 80-tallet. Og selv om han var i midten av 60åra, holder han ingen ting tilbake, og nesten synd, at han kasta bort så mye tid, på å gjøre mer letthjerta og komiske actionfilmer, ettersom han var jo som skapt for å gjøre filmer som The Evil That Men Do.

Angående hevn, så er sluttscenen en meget fornøyelig payback, og nei, skal ikke avsløre for mye, men definitivt en meget rå og vellagd actionthriller, som ser og føles ut som et produkt av 70-tallet, fremfor 80-tallet, og innehar mange minneverdige scener, og tja, sikkert posta før, men Bronson og barscenen med den gigantiske drittsekken, tar jo utrykket: "Grab them by the balls!" til nye høyder:

Spoiler

Alt i alt, en meget kul og tidvis så rå Bronson film, der virker å ha havna litt i glemmeboka. Tror det at Cannon ikke var med, kan ha gjort filmen bedre, men mulig sørget for at den kommersielle biten, kanskje ikke helt ble som den ble.

Uansett, ga den ei 6/10 for årevis siden. Og kan ikke helt skjønne hvorfor, men langt bedre enn de fleste filmene Charles gjorde det filmtiåret, og tvilsomt noen tilfeldighet, at de beste han kom med, oftest var de som J. Lee Thompson regisserte.

Bumper ratingen opp 2 store hakk, og blir så med:

8/10

Dracula: Dead and Loving It (1995) av Mel Brooks

Etter det vellykkede besøket med Spaceballs i helgen, bestemte en seg for å dra frem igjen, denne nokså forglemmelige Brooks skrekk komedien, der fremstår som en der rett og slett ble til, altfor lenge, etter at mye av Brooks talent for komisk timing og slapstick parodier, virket å ha stoppet brått opp.
For her blir man presentert for ganske så tamme og lite imponerende vitser og forsøk på humor, der bare holder det gående, selv lenge etter at det ikke var morsomt til å begynne med, og det blir mer småflaut og kleint, og nei, tar en bort bidragene til Leslie Nielsen, Peter MacNicol og Harvey Korman, så har man ei meget skuffende Mel Brooks film, som det ikke er vanskelig å forstå, ble en flopp og synd at det ble hans siste film som regissør.

Likevel, det er nå scener og stunder, som enkelt løftes frem, ene og alene, grunnet de 3 nevnte herrer, og særlig kjemien mellom MacNicol og Nielsen, samt senere med Korman, er hva man gjerne skulle sett langt mer av, mens Mel Brooks og Steve Weber har noen okei, og litt artige scener, men det blir for utdratt i det lengste, og aldri så moro til å starte med.

Synet av Leslie som sklir i flaggermusmøkk og faller ned ei trapp, er kanskje ikke komedie gull, men greier ikke å unngå å humre over den slags øyeblikk, og hadde det vært en annen skuespiller en Nielsen, godt mulig det ville vært helbom, men ja, er man fan, så er man fan.
Likte også Daymare (og ikke Nightmare) drømmesekvensen, der Leslie tror han er kurert, og vandrer rundt i hverdagens solskinn og storkoser seg, men ja, så dukker opp Renfield opp, og det er aldri godt nytt.

Ellers umulig å unngå alle de flotte og meget barmfagre damene som dukker opp, og hvor Amy Yasbeck, er nok få ei man må få sett litt mer film av, for flott dame, og dukka jo opp i en del kjente og kjære 90-talls komedier.

Alt i alt, greier ikke å være for streng, men ja, et solid steg (og mer) ned fra Spaceballs, og ender med en veldig snill:

5/10

[Delvis]

Sunday in the Country (1974)

Canadisk lavbudsjett thriller i Amerikansk stil, med mye country musikk og greier. Her var det en gård, en Kirke, en telefonstolpe, en ku, to hunder og noen biler i tillegg til de få aktørene.
Men filmen var severdig den. Handler om en bestefar som bor med sitt barnebarn ute på en gård.
Og bestefaren som vet å ordne opp, tar saken uventet mye i egne hender, når noen kriminelle på flukt dukker opp.
Underholdende og til tider ganske røff film

6/10

[Frank.N.Steen]

Murphy’s Law (1986) av J. Lee Thompson

"The only law I know is "Jack Murphy's law." It's very simple. Don't FUCK with Jack Murphy! You remember that."

Den aldrende og meget tørste politiveteranen Jack Murphy (Charles Bronson), blir lurt inn i ei morderisk felle, når det kommer frem at hans nylig avskilte ekskone, blir funnet drept på åpen gate, og hvor alle spor, virker å lede i retning av hennes eksmann.
I håp om å kunne rengjøre sitt navn og "gode" ry, velger Murphy å rømme i hop med ei munnrapp kjeltring (Kathleen Wilhoite), og der to "kompisene" må forsøke å finne ut hvem som står bakom, samt kjempe mot alt fra en iskald og uberegnelig seriemorder, til skyteglade korrupte politimenn samt en meget hevnlysten mafiososjef.

Tja, hvorfor ikke? Passet utmerket å fortsette 80-talls Bronson kikkingen, og alltid vært glad i Murphy’s Law (1986), der nok en gang teamer den aldrende actionhelten, med regissør J. Lee Thompson, og der gårsdagens The Evil That Men Do, føltes som en slags "etterlevning" av 70-tallet, så er det ingen tvil om at vi snakker 80-tallet med denne langt mer letthjerta og eksplosive Cannon Pictures utgivelsen.

Her blandes en rekke sjangere i hop, med buddy-cop, krim-thriller, action og ja, en ting kan man jo si, det blir sjeldent en kjedelig film, når man har med Bronson og Cannon å gjøre.

Mye av grunnen til at en er såpass glad i denne Bronson filmen, skyldes jo den øyeblikkelige og herlige kjemien mellom de to kamphanene, der består av Bronson, og hans langt yngre og meget breiale kvinnelige motspiller, Kathlee Wilhoite. Hun er akkurat hva en som Charlie trengs, og ikke nok ei kjedelig og forglemmelig bimbo, eller enda en annen random partner "gubbe", men et lite fyrverkeri av en masse latterlige og komiske one-liners, der vi får ting som:

"You snot-licking donkey fart."

"Kiss my panty hose, sperm bank."

"Hey, pubic hair, I'm talking to you!"

"You're welcome, dildo-nose."

og lista går sikkert videre, men stopper der.

Wilhoite er noe så sjeldent som ei kvinnelig karakter, der holder seg i live, store deler av tiden, og ikke blir drept tidlig ut, men så er hun da heller ikke ekskona til Bronson, får ja, det er jo nærmest ei sikker dødsdom i filmene hans, spesielt tidlig ut.
Kathleen bringer likevel med, noen søte, ømme og overraskende sjarmerende stunder, og nei, foruten den mer komiske delen, får en jo i klassisk Cannon stil, noen absolutt erke typiske sleazy og meget voldelige stunder, da med flyvertinner som får hjernen nærmest blåst utover veggene, tits and ass, og selvsagt er det ikke spart på det eksplosive heller, og der en knapt nok kan se på en bil, og så BOOOM!, har den eksplodert ørten ganger i lufta.

Klassisk Cannon b-filmkunst.

Likevel, Carrie Snodgrass, gir det en noe mørkere og litt Sudden Impact (1983) aktig preg over enkelte scener, da med ei meget guffen dame, på hevntokt, og der tar i bruk en rekke nasty og onde verktøy, for å nå sitt ultimate mål, Jack Murphy.
Og nei, nok et vellykket gjensyn, og selv om den kanskje ikke står igjen som en av de aller beste buddy-cop filmene fra den tid, er den såpass festlig og fartsfylt, at nei, må bare gi den en velfortjent:

7,5/10

Glemte nesten helt, det overraskende vakre og fine Arabella's Theme, der er jo en perfekt motpol, da til en såpass sint og livlig karakter som det Wilhoite leverer, og er helt klart blant mine store favoritt film themes fra åttitallet, uansett sjanger.
Noe utrolig oppløftende og avslappende over hvordan den bygger seg opp, og skulle ønske den bare varte og varte når gitarene ankommer.

Spoiler