Gå til innhold

Mini-anmeldelse av den siste filmen du så


tjalla

Anbefalte innlegg

Hey AvidGamer...Canada just called, they want their #1 troll back!

 

Ingenting i veien med AG. Og ikke vanskelig å skjønne forklaringen i det hele tatt som seriøs, og helt greit poeng.

 

Har sett deg komme og kalle folk "troll" i tide og utide. Bare på grunn av personlig uenighet.

Er nok noen av dere her som ikke er nevnerverdig tørre bak øra enda. :cool:

 

Nuvel..

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
In other words, the actors "job" is to give a convincing performance so that the audience cannot fathom any other face, no other voice, no other look, no other person in that role. They have to BECOME the person they are acting. This is essential for any actor so that the audience gets a believable character
Om dette skal være noe å måle etter kan du putte rimelig mange kjente skuespiller i denne skuffen :). Endret av Theo343
Lenke til kommentar
In other words, the actors "job" is to give a convincing performance so that the audience cannot fathom any other face, no other voice, no other look, no other person in that role. They have to BECOME the person they are acting. This is essential for any actor so that the audience gets a believable character
Om dette skal være noe å måle etter kan du putte rimelig mange kjente skuespiller i denne skuffen :).

 

Ikke for å flisespikke så alt for mye, men det kan jo godt hende at han gjør det, dog er det N.Cage som diskuteres i dette tilfellet slik at det blir i utgangspunktet unødvendig å nevne andre.

 

...Bare sånn for å flisespikke men ikke så alt for mye lizm dizm.

Lenke til kommentar
Det er lite, om noe, som er likt mellom fylliken Cage i Leaving Las Vegas, gærningen Cage i Bad Lieutenant eller nevrotikeren Cage i Adaptation.
:thumbup:

 

Dette bunner nok bare ut i noe så enkelt som personelige preferanser de ikke klarer å identifisere ift. Cage. Og da er det alltid mye enklere å kalle vedkommende en dårlig skuespiller.

Lenke til kommentar

Hvorfor "teit og komisk"?

 

Han er ikke troverdig, er som at wenche foss skulle ta opp en Tommy gun og utslette hele den tyskere hæren i frankrike med med hjelperen sin Thomas fra Homsepatrulien.

Da tror jeg mange av verdens ekte helter er lite troverdige i dine øyne. Men klart, noen er jo suckere for posers.

Endret av Theo343
Lenke til kommentar

The Big Red One

 

En intresang film både film historisk og som film i seg selv.

 

Filmen er liksom en mellom ting mellom de tidligere krigsfilmene fra 50-70 tallet. Og de senere mer grafiske filmene som dukker opp rundt mitten av 80tallet.

Filmen var en lavbudsjets film noe som merkes på visse sener, Tanksene er jo Amerikanske fordi få om ingen tykse overlevde krigen så får å ha tyske tanks må du bygge dem, noe som er veldig dyrt, det ble gjort i 1970 i kellys heroes, og senere enda mer detaljert i Saving private ryan. Det hadde ikke denne filmen råd til, så de malte grå maling på amerikanske tanks.

Filmen er ikke en direkte fortelling om historiske persjoner, folk har prøvd å plukke fra hverandre filmen til de grader, de 4 hovedpersjonene sees som 4 aspekter av Samuel Fuller selv som var gjennom alt de man ser i filmen, Han var i Nord Afrika, Sisilia Frankrike og var med på frigjøringa av konsentrasjons leien vi ser i filmen.

 

Lee Marvin er en av de mest autentiske soldatene på film, da han selv var en ekte marine under WW2 og ble skadet, Han er begravet i Arlington som en vanlig Marine.

Dette merkes i flere filmer med han, han har sett shit og du tror han når han beskriver krig osv.

 

Filmen har flere veldig gode sener og noen mindre gode, selv liker jeg ikke senene med tyskeren vi får servert, har lite med hva som egentlig skjer i filmen, og fjerner noe av realismen at denne tyskeren og hovedrollene altid er ved samme sted til samme tid.

 

Filmen er som sagt mer grafisk enn de vi har fått servert tidligere, ører blir kuttet av, baller blir sprengt av, døde kropper med tarmer ute. Men samtidig har den noe av den gammle feelen igjen, det blir ikke brukt squibs når soldater blir truffete, så de bare faller sammen uten blod eller synlig treff. Så det er litt av begge deler i denne filmen, på en måte old school på en annen måte er den et hint på hva vi får servert senere.

 

Det ble også lagt mye vekt på å forbedre filmen når den nye 2004 versjonen kom ut, ikke bare ble 40 minutter med sener redigert inn i filmen igjen, men fikk en OVERASKENDE bra 5.1 mix.

 

Ikke trodde at man ville få slike lyd i en low budget film fra 1980, suben er i konstant bruk, og alle krigs sener har plenty med lyd i bak høytalerne, ja lydene er ofte litt stock lyd, typiske krigs lydeer fra gammle krigs filmer, lyder på boks type lyder, men det er mye av dem, samme type mix som man får i SPR, BOB og pacific, der man hører skyte lyder bak deg i det fjerne og ikke så fjerne, eksplosjoner bak ørene osv. En gledig oversakesle, som hjelper filmen mye.

 

En av de sterke senen er når Lee Marvin blir venn med en liten jøde gutt han redder fra konsentrasjons leieren, veldig strek sene. Som Marvin spiller perfekt.

 

Filmen er veldig fin, karakter drevet film, med over gjenomsnittet krigs sener, STOR prestasjon fra Marvin, ikke perfekt, men helt klart en mye bedre krigs film enn det meste annet.

 

8.5/10

 

Hvorfor "teit og komisk"?

 

Han er ikke troverdig, er som at wenche foss skulle ta opp en Tommy gun og utslette hele den tyskere hæren i frankrike med med hjelperen sin Thomas fra Homsepatrulien.

Da tror jeg mange av verdens ekte helter er lite troverdige i dine øyne. Men klart, noen er jo suckere for posers.

 

Det er forskjell på å hvære helt og være badass.

 

Når man ser en film skal folk med våpen se badass ut, de skal ikke se ut en nerd.

Lenke til kommentar

Vanishing on 7th Street (2010)

 

Ikke så gale som jeg fryktet. Er mer som et lang TV Twilight Zone episode, men den leverer en underholdende situasjon personene befinner seg i.

 

Vi få ikke noe forklaring, men egentlig trengs det ikke. Tror at det hadde bare ødlagt filmen. Alt forbli et mysterie.

 

Det beste er effekten med skyggene. Synes den var viklig "creepy" til tider, og hadde et par spennende øyeblikk.

Minnet meg mye på Pitch Black der de ville benytte CGI som et verktøy og ikke mer.

 

Nå har jeg innrømmet i flere anledninger at slike situasjons filmer er jeg svak for. Og jeg falt litt for denne også.

 

Hayden Christensen tor jeg de fleste er enig i er en dårlig skuespiller, men rollen han spiller ser ut til å passe hans "asshole" utseende.

 

En fin "Time killer" film, men ikke noe mer. Så jeg bedømmer den for det den er, uten å forsøke å grave mer i det.

 

Filmen MÅ sees med lysene av, eller mister den hele stemningen.

 

 

6.5/10

 

http://www.youtube.com/watch?v=uFbBIUcklt8

Lenke til kommentar

Når man ser en film skal folk med våpen se badass ut, de skal ikke se ut en nerd.

Huff så mange gode filmer vi hadde mistet og akk så mye søppel vi hadde blitt oversvømt med.

 

Apropo din definisjon av badass. Er det alltid en skurk i dine øyne? Hvilke skuespillers synes du er flinke til å være "badass" og hvilke synes du ikke burde forsøkt å spille "badass"?

Endret av Theo343
Lenke til kommentar

Jeg hadde ingen forventninger da jeg satte meg i salen for å se Thor. Jeg hadde så vidt hørt om filmen. På forhand hadde jeg lest litt tegneserie, samt at jeg kan min mytologi.

 

Jeg ble mildt sagt overrasket. Både positivt og negativt.

For det første var ikke 3D-effektene noe å skryte av, men så er jeg også av den oppfatningen at de eneste som har klart 3D bra, er Disney, med sin attraksjon; "Honey, I shrunk the audience!".

 

De eneste 3D-effektene jeg merket meg, var på teksten. Ingenting annet. Så sånn bortsett fra at jeg betalte 30-40 kr mer for et par briller jeg brukte rundt regnet 1/4 av filmen, var jo selve filmen ... helt okay.

Skal ikke spoile for mye, men hadde forventet mer av Loke. Og Thor. Og castingen av Heimdall var mildt sagt sjokkerende. Og selvfølgelig skulle Hollywood legge inn en romanse som gjorde Thor mer eller mindre utro mot sin utkårede Sif.

Men så igjen, han hadde jo flere koner, men ingen av de er nevnt i filmen, så da er det vel sånn halvveis okay at han rota litt rundt med et menneske på si.

 

Har man sett Iron Man 2, vil man også kjenne igjen ting og tang, og forstå mer av slutten på overnevnte film.

 

Også sterkt skeptisk til de såkalte "frost giants". Langt i fra slik jeg antar de ser ut (jeg har aldri sett en, men jeg er ganske sikker på at de ikke ser ut slik de er fremvist i filmen).

 

Fra et mytologisk standpunkt, tar filmen seg mange friheter.

Skal ikke uttale meg så mye om tegneseriene, men jeg antar de ligner mer.

Men så igjen. Marvel og Stan Lee burde uansett ha lest mer mytologi før de begynte å lage tegneserie og film om Thor (bedre kjent som Þórr).

 

3,5/10

Lenke til kommentar

Filmen er på ingen måte en historie i vikingkulturen, så det var ikke å forvente uansett. I tegneserien har Thor blitt gjort om til en frosk av Loke, og leder de andre froskene og smådyrene et opprør i central park mot de slemme rottene som plager dem. Og ja, han har hammeren som frosk også. Han er bare en superhelt som er ekstremt løst basert på norrøn mytologi.

 

Så kan du sitte og bittert slenge gammelnorske ord rundt deg, mens vi koser oss med en tåpelig actionfilm

Endret av Bytex
  • Liker 1
Lenke til kommentar

"For relaxing times, make it Suntory time."

 

En halvgammel Murray støter på en ung Johansson i verdens mest folkerike by. Tilfeldig spør du? Ja, så til de grader. Eksistensiell tragedie og komedie sammen. Uten at filmen egentlig kan kalles komedie eller tragedie.

 

Sofia Coppola er kjent for å være datteren til den legendariske filmskaperen Francis Ford Coppola. Og hun valgte å følge i hennes far fotspor når det gjaldt yrke. Sofia debuterte i 1999 med "The Virgin Diaries" og fulgte den opp med akkurat denne fire år senere hvor hun mottok Oscar-prisen for beste manus. Etter det lagde hun "Marie Antoinette" og fjorårets "Somwhere". Hun er i dag først og fremst mest anerkjent som regissør, manusforfatter og produsent, men det var en gang da hun spilte i filmer, dog det er over 10 siden sist og hun hadde ikke de størst rollene heller. Denne filmen kan vel sies å være hennes gjennombrudd hvor hun med en knapp rollebesetning gjorde både kritisk og kommersiell suksess.

 

Handlingen foregår i Tokyo, Japan hvor vi ser Bob Harris (Bill Murray) våkne opp i taxi på vei til hotellet. Han ser forunderlig på alle lysene, bygningene og menneskene. Han er en amerikansk skuespiller i 50-årene som har kommet for å opptre i en reklamefilm for Suntory whisky, noe som han får 2 millioner dollar for. Han ankommer med storartet respekt og hilsninger fra de japanske vertene. På samme hotell sitter den også amerikanske Charlotte (Scarlett Johansson) i vinduet å ser på byens vakre utsikt fylt med bygninger og støy. Hun er her sammen med kjendisfotograf og ektemannen John (Giovanni Ribisi) som er i Tokyo for å jobbe. Hun blir etterlatt til seg selv hvor kjedsomheten forårsaket av ensomheten blomstrer mer og mer. Charlotte er i tvil om hun gjorde det riktige valg ved å gifte seg med John og Bob har et 25-årig langt ekteskap bak seg med kone og barn som ofte kan være fraværende og problematisk. Og midt oppi den ukjente kulturen og et uforståelig språk finner de hverandre. Det er her den felles situasjonen de er i dukker opp. Og etter deres første møte er et merkelig, men vakkert vennskap funnet sted. De oppdager Japan hver for seg og sammen med ganske åpne sinn. De drikker, spiser, vandrer, undrer, fester, synger og leker. Det rusler noen seksuelle følelser oppi hodene deres, men uansett hvor nære de kommer skjer det ikke, noe som er meningen. Men det som er ekstra fint er at disse overensstemmende personene befinner seg på samme hotell, i samme by og i det samme landet som er lokalisert på andre siden av jordkloden fra der de begge kommer fra. Disse to karakterene møtes og de kan fortelle om sine felles dilemmaer, erfaringer og livsspørsmål. De morer seg også med turer på restauranter og attraksjoner der de oppdager kulturen, samtidig som de oppdager hverandres innvendige kjerne.

 

Filmen lukker opp mulighetene for Bill Murray og Scarlett Johansson som jeg etter denne filmen trygt kan sette opp på listen som to av mine favorittskuespillere. Jeg har fått med meg et par filmer med hver av dem, men aldri helt sett hva de virkelig kan. Murray har jeg alltid oppfattet som en vellykket moromann i sin æra på 80- og 90-tallet. På 2000-tallet er han fortsatt underholdene og han imponerer meg på sitt meste i Lost in Translation hvor han blander humor og seriøsitet briljant. Det er først nå jeg på en måte har oppdaget Bill Murray og hans medrivende skuespill. Johansson har jeg som regel bare sett i romantiske komedier. Hun er fryktelig vakker og veldig forførende. Hun spiller en karakter som både er nysgjerrig og beskjeden, samt litt sensuell. Jeg sitter å ser på og klarer å glemme alt rundt meg. Det å bli sittende å måpe i en helt egen verden er en av de beste følelsene man kan få servert. De fantastiske skuespillerne er en ting, men att de blir påvirket av elementer som isolasjon, ensomhet, søvnløshet og et lite sjokk mot Japans moderne samfunn er også et stort pluss siden det er det grunnleggende tema. Filmen preges mye av misforståelser med den japanske befolkningen og forholdet som dannes i den jungelen. For meg er karakterene satt i en nærmest perfekt setting i et tåkefylt og forvirrende Japan som både lyser opp hverdagen og samtidig framstilles som litt dystert. Regien er direkte og på strået nøyaktig. Manuset og dialogen er jo det filmen vant Oscaren for og det fortjener den hundre prosent.

 

Mens Murray avslører mer av seg selv som en relativ kjekk, trimmet og halv deprimert middelaldrende skuespiller, er Johansson 18 år og veldig dyktig med ansiktsuttrykkene sine mens hun spiller den litt mystiske og eventyrlig Charlotte. Lost in Translation er en suveren film. Tittelen er enkel og ideen er glimrende. Prestasjonene fra hovedrollene er bokstavelig talt magisk og historien om hvordan de fikk så nær kontakt med hverandre blir rørende ved siste stopp. Det er uten tvil en av 2003s beste filmer og jeg går så langt å sier at den også havner på listen over forrige tiårs beste filmer. Jeg har aldri vært mere sikker på en bedømmelse av en film.

9.8/10

"Friendship needs no translation."

 

http://www.youtube.com/watch?v=yYAS92XPvIM

Endret av .........
  • Liker 2
Lenke til kommentar

The Adjustment Bureau

Middels. Jeg liker Matt Damon generelt og i denne filmen, men dessverre er den dårlig skrevet, svært dårlig regissert og til tider ganske stupid. Det er rett og slett for mye tyt i filmen med en svææært skuffende moral slengt på til slutt. Ingenting i filmen forklares, så når du har kommet halvveis og tenker "Hva faen?" - vit at du ikke kommer til å få svar.

5/10

Lenke til kommentar

Bare hyggelig =D

 

Traileren og plakaten fikk meg til å tenke en miks av Dark City, Inception og Bourne-filmene. I stedet er det en miks av Paycheck, Evan Almighty og en av de romantiske komediene hvor plakaten er en hvit bakgrunn med en kvinne som står med armene i kors mens mannen lener seg mot henne og gliser. Filmen handler ca 80% om forholdet mellom hovedkarakterene, uten at det forholdet hviler på noe mer enn typisk romcom-grunnlaget om at "love at first sight" er en ekte ting, gitt at begge er attraktive og flinke til "witty banter".

Lenke til kommentar

The Confession (2011)

 

For folk som lider av post-24 absistenser kan denne super-mini webisodesaken plukkes opp i nærmeste bukt. The Confession har riktignok ingenting med serien å gjøre, men den involverer Kiefer Sutherland som dreper folk og det er vel egentlig nok for fansen. Formatet er litt kronglete, man blir litt lei av å se 10 sammendrag, 10 etableringshots etc. hvert femte minutt, men det er heller ikke hver kveld man unnagjør en seriesesong på en knapp time.

 

3/5

Endret av KjemikerJon
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...