Atib Azzad

Bare til opplysning, er ikke NDTV noen god kilde, det var tidligere en Rupert Murdoch-eid kanal, og eies nå av en milliardærvenn av Narendra Modi, og representerer vel at det ikke lenger er særlig stor pressefrihet i India.

Det annerkjenner jeg, jeg lagde et hypotetisk eksempel om foreldrene til et barn, et forslag til hvordan man kan bli mer involvert uten at noe har rammet deg direkte, samtidig som jeg annerkjenner at det ikke er det beste eksempelet på det, siden det som rammer et barn også ofte til en viss grad rammer foreldrene, det er ikke så langt unna å skje med en selv.

Ja, jeg ser ikke helt hvordan du er uenig, jeg kan ikke se hvordan det du skriver er i konflikt med det jeg skriver. Et barns krise har jo en tendens til å også være foreldrenes krise.

Det er kanskje snakk om at man har sett en forklaringsmodell inneholde aspekter som sosio-økonomi (og traumer)for å forklare hvorfor noen grupper er mer sårbare for å trekkes inn i kriminalitet. Og deretter gjort seg en misforstått konklusjon hvor sosio-økonomi (og traumer) dermed foreslås som den eneste faktoren som driver noen til kriminalitet. Hvis ikke alle grupper med traumer og lav inntekt drives til kriminalitet i samme grad, så er dermed analyseverktøyet nytteløst ser ut til å være tankefeilen. Og bare for å opplyse om det åpenbare, det er ingen som foreslår at kriminalitet kun oppstår som følge av sosio-økonomiske faktorer, men at det er en korrelasjon, samtidig som det er flere faktorer, sosiologi bør ikke hyperfokusere etter å finne ett svar, da virkeligheten og mennesker er mer komplekse enn rigide regnestykker. Og selv om Ukrainere ikke tydeliggjør seg på statestikken i den graden hen etterlyser, er det likevel en korrelasjon mellom (lav) sosio-økonomi og kriminalitet: [...]Crime rates are influenced by a complex interplay of factors, including socioeconomic conditions. This article explores the impact of socioeconomic factors on crime rates, highlighting the significant relationship between poverty, unemployment, inequality, and criminal behavior. Socioeconomic factors significantly impact crime rates, with poverty, unemployment, inequality, and other related factors playing a central role. Understanding this relationship is crucial for developing effective crime prevention strategies that address the root causes of criminal behavior. By focusing on reducing poverty, promoting employment opportunities, addressing educational disparities, strengthening family structures, and enhancing community resources, we can create safer, more inclusive societies and reduce crime rates. A comprehensive approach that addresses the socioeconomic factors contributing to crime will help build stronger communities and promote social justice. Jeg legger også ved en link som undersøker korrelasjon mellom traumer hos soldater (USA) høyere sannsynlighet for involvering i kriminell atferd. Bare sånn for sikkerhets skyld, hvis man oppriktig ser for seg at det at Ukrainske flyktninger ikke lever opp til nasjonalistens forventning av hvordan de skulle vært representert i en statistikk, avviser traumer som en faktor når det kommer til utenforskap og kriminalitet..

Nei, mindre besvær skaper vel mindre incentiv til endring, skulle jeg tro. Samtidig som det finnes andre veier som leder til mer årvåkenhet og aktivitet, selv om det kanskje også kan beskrives som besvær, kanskje. For eksempel er det jo potensielt øyeåpnene å ha et barn som er homofil, en vanlig reaksjon (gitt at man støtter og aksepterer, fremfor ignorerer og benekter (som desverre også er vanlig)), kan være å involvere seg mer i uretten som trer frem når ens barn til en viss grad tilhører en forfulgt minoritet, og kanskje dermed også oppdage ytterligere grunner til å gjøre endringer, ta grep, engasjere seg. Men det er kanskje litt utenfor trådens tema.

Facebook var involvert i 2016 valget også, eller utnyttet er kanskje en bedre beskrivelse. Cambridge Analytica eid av billiardæren Robert Mercher, drevet av Trumps hovedrådgiver (for 2016-kampanjen) Steve Bannon, stjal informasjonen til brukere av facebook, og brukte den til å skreddersy politiske reklamer. Facebook var visstnok klar over informasjonstyveriet i 2015, men opplyste ikke brukerne, eller myndigheter, og tok bare de mest nødvendige grep for å forbedre sikkerheten. Det er påfallende hvordan vi bare beholder disse menneskene i livene våre, bruker deres plattformer, eller inviterer dem på scenene våre for å fremføre nazihilsner (her refererer jeg for ordens skyld til Bannon, det blir jo stadig flere). Jeg har tatt meg mer og mer i å tenke det typiske utsagnet fra såkalte antirasister, at det ikke holder å være ikke rasist, man må aktivt være antirasist, når man ser på hvor fks. Joe Rogan havnet, tilsynelatende uten noen større ideologisk preferanse i utgangspunktet.

Det er ikke ment til å leses seriøst, det er kanskje reellt at han mannen lyver til hun han er gift med. Men hensikten her er å bruke det for å fleipe bort alvoret i det Musk driver med.

Jeg kan bare snakke for meg selv, hvis det virkelig finnes en woke-agenda, har ikke jeg blitt invitert. Jeg annerkjenner at den offentlige diskursen, film, tv, osv. har gjort et forsøk på å bli mer inkluderende. Det ser ut som stemmer som tidligere hadde vansker for å bli hørt, nå har lykkes med å få et bedre fundament, og i mange tilfeller har en tydeligere tilstedeværelse en tidligere, samtidig som også den såkalte majoritetskulturen utviser større hensyn og lytter mer til andre synspunkt enn de tilsynelatende gjorde tidligere. Altså er det woke (jeg baserer meg på de seneste eksemplene som er hentet frem) å annerkjenne problemstillingen som oppstår når man vil hylle en botaniker som også ga grunnlaget for den svært uvitenskapelige såkalte vitenskapelige rasismen. Det er woke å hensynsta andre perspektiver på denne mannen, i så stor grad, at man legger til en plakett. Det er woke å caste utradisjonelt/fargeblind/historisk ukorrekt, (ikke-hvite) som kongelige eller vikinger i underholdningsverk. Jeg har også sett at det er woke å annerkjenne menneskeskapte klimaendringer. Det er woke å involvere seg i det ondes problem om det gjelder Tolkiens orker. Det er woke å annerkjenne hvis et bilde er kolonialistisk. Det er woke å problematisere blackface. Det er woke hvis det er noe med trans, eller noen med blått hår, eller utradisjonelle kjønnsroller. Dette er ikke et forsøk på å lage en komplett liste, men et forsøk på å illustrere hvor uendelig bredt dette ordet spenner, man blir nesten fristet til å tro at alt som ikke er reaksjonært og konservativt er woke, samtidig som det ikke er naturlig for meg å plassere benektelse av klimavitenskap som en konservativ verdi. Jeg annerkjenner at alle disse tingene er prevalente idag, men uviljen min mot å annerkjenne dette kaprede begrepet er fordi det også by design ikke inviterer til diskusjon om en enkelt sak, tvert imot, knebler den en diskusjon, først ved å knytte alle disse urelaterte tingene sammen og fremstille det som en agenda drevet frem i fellesskap av en elite (som om ikke de inviduelle punktene ble drevet frem av ilsjeler som ønsker forbedring for sin gruppe), og fordi ordet i seg selv forsøker å diktere en iboende urimelighet i tiltaket. På samme måte som politisk korrekt, det kan være en grei short hand, for når man mener noen poserer uten å legge mer bak innsatsen enn å bare fremstå riktig, kan man også avskrive ektefølte ønsker og behov som politisk korrekte, og dermed antyde at det er noe automatisk ilegitimt over disse, i tilegg til å hinte om en slags forfølgelse av de med vanlige riktige meninger, ikke politisk korrekte, men vanlige. At det er en viss korrelasjon mellom den siste tids ytre-høyre bølge og kapringen og bruken av begrepet woke, er vel ikke engang noe jeg behøver å bevise eller dokumentere, Donalt Trump gikk jo til valg på en anti-woke-plattform. At man dermed må være med på alt Trump gjør bare hvis man tror man forfølges av en woke-agenda, er selvsagt ikke nødvendig, men ikke grav deg ned ytterligere bare fordi folk peker på et veldig tydelig overlapp. Det er aldri for sent å hoppe av dette toget, og det finnes likevel rom for å diskutere representasjon i film, kontemporær tendenser, eller generell zeitgeist, utenfor denne anti-woke-boblen.

Ref. Andre del av punkt 2; Hvorfor bør ikke jøder i USA generelt støttes?

Han var kanskje nazist da, men han kan jo ha endret seg?!

ok

Åpenbart vil dette fortsette så lenge folk lar det lønne seg. Min posisjon er vel at Bond allerede er blitt like generisk som du mener Star Wars og Marvel er blitt, mye mer egentlig, man må gjerne mislike utviklingen av SW og Marvel, men Marvel forsøkte da å innføre nye elementer (multiverse fks.), det gjorde jo Star Wars også, helt til de gjorde en U-sving og forsøkte å tilbakeføre alt gjort i Last Jedi (men det er jo en annen diskusjon), James Bond er da mye strengere i gjentagelse og mer formulaisk enn noen av disse francisene (uten at jeg skal påstå de er nyskapende), hvis man skal anklage serien for å være repetitiv og generisk synes jeg man er litt sent ute. Jeg liker mange av filmene jeg altså, men mer-og-mer utover 80'tallet synes jeg all identitet og orginalitet forsvant. Men det er bare min opplevelse med francisen, andre må gjerne ønske seg James Bond på James Bond, utover fremtiden også.

Jeg bare forstår ikke behovet for å fortsette med dette du beskriver som balansegangen, trenger vi virkelig at James Bond må bli med oss videre tiår for tiår, spør jeg retorisk, og svarer selv at nei, jeg er mer enn mett, og at dersom man skulle gi seg, ville dette vært et relativt godt tidspunkt, siden Craig-inkarnasjonen har vært relativt vellykket. Det åpenbare svaret her er jo at de kommer til å lage Bond-filmer sålenge det er lønnsomt, jeg bare mener øvelsen har blitt ganske meningsløs for lenge siden; Nå er ikke Bond like misogyn lenger, eller nå er Bond mer/mindre camp. Ååå, Buu/Ååå, hvem bryr seg.. Hva er vitsen, er det ikke en kjedelig øvelse?

Personlig kjenner jeg ikke noe behov for at Bond må fornøyes og lages i nye varianter for hvert tiår. Siste innsats med Craig er vel en helt grei sjarmøretappe for serien. Uten at jeg dermed tror det skjer, men jeg forstår ikke trangen etter å fornøye en ganske gammeldags karakter til å hele tiden følge med i tiden på den ene eller andre måten.

Er problemstillingen du lufter at disse såkalte pedojegerne ikke lykkes i å gi alle overgripere og/eller pedofile samme behandling? Akkurat hvorfor de kunne nå de ene, men ikke de andre, er et såpass rart spørsmål, som på en måte inviterer til å forklare helt opplagte aspekter ved tilværelsen, som tilfeldigheter, og urettferdighet. Et par åpenbare punkter er at disse såkalte pedojegerne holder til i Oslo, og den andre saken skjedde i Nordfjord, og at de i førstnevnte sak lykkes med å lure overgriperen på sosiale medier, mens i sistnevnte sak var det ingenting som på forhånd varslet om at dette ville skje, og dermed lite foranledning for å sette opp en felle.

Det er selvsagt helt greit, og jeg forsøker ikke å utfordre deg på ditt syn på abort her. Jeg bare opplever disse buffersonene med tilhørende tiltak for å opprettholde forbudene som er gitt, blir mer og mer rasjonelle jo mer jeg leser meg opp. Når man får store internasjonale organisasjoner som planlegger massedemonstrasjoner i dagesvis, fordrer det naturligvis å opprette et eller annet tiltak dersom man ønsker å beskytte kvinnene som velger abort. Kanskje var politiet overivrig med å arrestere denne kvinnen, dersom hun faktisk stod der alene midt på natten, samtidig som kvinnen var fullt klar over konsekvensene hun kunne få, og en aktiv deltager i miljøet som førte til at buffersonene ble innført. Og samtidig som det generelle forbudet ikke synes på meg som dette orwellianske marerittet Vance fremstillte det som, men et ganske rasjonelt forsøk på å beskytte personer i en sårbar livsfase.

Min tanke er at når kvinnene har gått til skrittet og bestemt seg for abort, er kanskje ikke klinikken de oppsøker for å få utført inngrepet kanskje det beste tidspunktet å skulle forsøke å overtale kvinnen annerledes, eller generelt utrykke avsky over valget kvinnen gjorde. Når man ser mengden organiserte demonstrasjoner som regelmessig demonstrerte utenfor abortklinikkene, forstår jeg behovet for å beskytte brukerne og de ansatte mot dette. Hvis målet er å forby abort er vel det en kamp som i større grad bør foregå utenfor der hvor lover vedtas, fremfor å trakassere enkeltindivider.

Det er jo en påstand. Hun ble frikjent fra en tidligere arrestasjon også, jeg antar det er fåfengt å tilstrekkelig oppfylle bevisbyrden nødvendig for dom, når handlingen er så vag. Uansett synes jeg det blir et smått semantisk enkeltilfelle å skulle argumentere utifra. Selv om denne damen skulle oppsøke klinikken utenfor stengetid, representerer hun jo likevel samme gruppen som oppsøker den i hensikt å legge press på brukerne, og i siste instans å forby abort. Og representerer samme tendens med å utnytte at stille bønn ikke eksplisitt er nevnt i reglene for buffersonen, og dermed se hvor langt man kan strekke dette smutthullet. Hun representerer altså nettop den bruken som buffersonen var innført for å hindre, selv om akkurat denne kvinnen påstår hun var der alene. Kritikken som i utgangspunktet er hentet frem er jo at denne buffersonen overhodet finnes. Ikke om det kanskje skulle vært tilatt å be der om natten om man først har sørget for at ingen andre er der. Eller er det sistnevnte du vil diskutere? For jeg er tilbøyelig til å i prinsippet være enig i at man burde kunne bruke plassen som man vil etter stengetid dersom det ikke plager noen, og det faktisk er folketomt, men det virker jo veldig smalt og helt på siden av poenget Vance forsøkte å illustrere ved å henvise til disse buffersonene.

Den sonen er jo opprettet for å beskytte de som bruker abortklinikken, og har oppstått som følge av at abortmotstandere bruker området for å demonstrere. Man må gjerne ha problemer med abort, men er det virkelig nødvendig å skulle forfølge disse som bruker klinikkene når de er på et svært sårbart punkt i livet? Buffersonen ble innført som en direkte reaksjon på at disse abortmotstanderne møtte opp en masse, og plaget de ansatte og de som skulle bruke klinikken. [...]According to MSI Reproductive Choices, the UK’s leading abortion provider, services up and down the country are still plagued with protests 10 months since parliament voted in favour [for abortlov]. The abortion service, which has more than 60 clinics across England, warns women and staff regularly battle abuse and harassment. “Since the law has been passed, they are there every day,” Michaela McDaid, a manager at the Brixton clinic tells The Independent. “And we never used to have it every day. We have had police turning up here whereas we have never had that. Over the last couple of months, we have probably had four maybe five visits from the police.” Buffersonen forbyr ikke spesifikt stille bønn, men er noe som blir dealt with on a day to day basis. Altså et smutthull aktivistene utnytter, man trenger ikke være et geni for å forstå at deres stille nærvær har tilsvarende effekt som deres øvrige aktivisme. Man prøver å fremstille det som om noen blir arrestert for å gå og tilfeldigvis tenke eller be, men det er jo aktivister som oppsøker klinikkene med det endemålet å forby abort, eller det er i alle fall hva organisasjonen som forsvarte denne kvinnen du snakker om i retten, lykkes med å forby i Arizona, og hva den internasjonale organisasjonen 40 days, som arrangerer mange av demonstrasjonene jobber for. Denne kvinnen har også blitt arrestert for slik stille bønn-demonstrasjon tre ganger, det er ikke som om hun ikke vet det potensielt bryter med reglene i buffersonen, og dette om at klinikken var stengt og hun var der alene, er noe jeg sålangt bare har sett henne påstå.

Bare siden vi er inne på dansk film, og Mads Mikkelsen, vil jeg ta frem kjepphesten min og slå inn noen åpne låvedører; Ikke sov på Pusher-triologien til Nicolas Winding Refn, mannen hvis mest populære film kanskje er drive? Jeg snakker kanskje mest for meg selv, siden jeg brukte så lang tid på å få sett Pusher-filmene, jeg fikk de hele tiden anbefalt som gangster-filmer av folk som hadde Scarface-plakater, og de er jo åpenbart gangster-filmer, men også så mye mer, eneren (Mads Mikkelsens gjennombruddsfilm) snakker om maskulinitet og desperasjonen i å ikke leve opp til ens idealer og idéer om dét, treeren er nesten som en Curb your enthusiasm-episode, bare mye mørkere selvsagt. Jeg blir stadig imponert over disse filmene. Samtidig som resten av filmografien hans holder samme høye standard, dog med stadig mer eksperimentell tilnærming. Mine favoritter (sans. pusherne) er nok, Only god forgives, Neon demon, og Bronson.

Jeg vet ikke om jeg ser like tydelig som deg hva det betyr, om man skulle finne at det er en overvekt av kvinner som opprettholder gamle kjønnsroller som havner i deres favør er det jo ikke dermed sagt at man bør konkludere med at disse kvinnene ikke tåler at menn viser følelser, eller andre ting du listet opp. Jeg liker til en viss grad om jeg får komplimenter for å være oppmerksom ting ting som avsender opplever at menn typisk ikke er oppmerksom til, jeg er jo på mange måter glad for at jeg blir sett på denne måten og får positiv oppmerksomhet, men det er jo ikke dermed sagt at jeg ønsker at dette synet avsender har om hva menn ér eller ikke er oppmerksomme til, bør opprettholdes. Mennesker har en tendens til å hykle litt på slike ting, man kan like aspekter som favoriserer en selv, samtidig som man ikke støtter systemet som perpetuerer disse favoriseringene. Og nei, en bør sikkert ikke skrive virkelighetsfjerne innlegg på sosiale medier. Jeg kjenner flere som har vært borte i voldelige menn, og har selv vært borti noe av det, ingen av oss tar dermed utgangspunkt i at disse representrer en normal. Men så tar jeg ikke heller utgangspunkt i at jeg og mine representerer en normal heller. Når alt kommer til alt er det vel bare et forsøk på å si at denne normalkvinnen du foreslår og synes ufornøyd med, ikke ville vekket stor begeistring her i gården, heller.

Altså den første undersøkelsen du viser til har et sample number på 528, alle fra denne dine date-appen. I den andre undersøkelsen finner de at 39 prosent av både kvinner og menn mener at det ikke er noe fasitsvar på hvem som skal betale på den første daten, og at en av fire mener at regningen skal deles likt. Den første og tredje undersøkelsen du viser til er også fra USA, hvor det er mitt inntrykk at idéer om tradisjonelle kjønnsroller sitter sterkere enn i Skandinavia og Norge. Samtidig som mange av disse holdningene er så integrert nettop fordi det er de vi i ulik grad er vokst opp med, og blitt vant til, det er sannsynlig at folk kan ha verdier som er mer progressive, men at dynamikken i en date situasjon med en ukjent person likevel henfaller til en forventning til at mannen betaler fordi det er en etablert normal, og det gjerne krever mer kunnskap om en partner før man begynner å utfordre etablerte dogmer. Beskrivelsene jeg fant mest underlige, var disse om at kvinner i hemmelighet ikke tåler at menn viser følelser (gråter), eller ser på sex som en belønning til mannen, at de ikke kan ta initiativer men forventer det fra den andre, og generelt beskrives med en humør og psyke(?) som går i berg-og-dal-baner. Det er disse jeg kjenner dårligst igjen, uten at jeg har hevdet at min vennekrets eller generelle observasjoner er veiledende for å si noe om en Norsk gjennomsnittskvinne.

I anledning Serena Williams suksessdans under årets superbowl, tok jeg et gjensyn med Reinaldo Marcus Greens King Richard; Fortellingen om Venus og Serenas oppvekst, med særlig fokus på støtten, treningen, og motivasjonen de fikk av sin far, den titulære Richard, spillt av Will Smith (som vant best performance for rollen i 2022), det er en velfortalt og følsom film om å trosse motgang, for å bli alt man kan bli. Jeg har inntrykk av at den forsvant litt i alt sammen, en veldig severdig film. Også så jeg 1997's the Game, og ble litt forbauset over at den snakkes så varmt om, altså jada, det er vel mystisk og uklart hva som egentlig skjer, men jeg synes det etterhvert blir så mystisk og uklart at jeg mister alt engasjement i fortellingen, det ender opp som en barnelek hvor hver påstand gis en påfølgende motstand, sånn; Bang! jeg skøyt deg, du er død! Nehei! Jeg har skuddskikker vest! Men jeg har skuddsikkervest-sikre kuler! Nehei, jeg har skuddsikkervest-sikre kuler-vest.. osv. Og jo mer jeg ser Michael Douglas jo mer får jeg følelsen av at han er en sånn skuespiller hvor man måtte være der, for å forstå appellen, han er ikke dårlig liksom, men at de skal bruke så mye tid på å snakke om hvordan han er så kjekk, og at han i seg selv var et trekkplaster? Det unslipper meg.

Jeg kjenner ikke igjen dette som en generell beskrivelse av kvinner, snarere som en reaksjonær konservativ kvinne, med tilsvarende tradisjonelt kjønnsideal som en konservativ mann. Nå er det selvsagt vanskelig å snakke generelt om noen, da man til en viss grad omgir seg med folk man liker å være rundt, kanskje er min boble et avvik, men jeg kjenner ingen som er slik, og ingen som ville like å omgås noen som er slik, det gjelder mine venner av alle kjønn.

sure.