Atib Azzad

Ja, jeg registrerte ikke i utgangspunktet at det var tre. Venus de Milos blir visst særlig løftet frem og rekontekstualisert (av Laurent Perbos) til å representere årets OL.

Jeg er også enig i at det var en skeivere og rarere seremoni enn jeg har sett før. Den morsomste åpningen på OL jeg har sett.

To av tre er i Louvre.

Ok.

Asterix er vel belgisk, og foregår hovedsakelig i England og Roma? Du må gjerne foretrekke London seremonien, men de refererte da tung til Fransk ikonografi og historie, Edith Piaf, Monét, Les misérables, Venus de Milo, Mona Lisa, Marie Antionette, den franske revolusjonen, Gojira, den lille prinsen, L'arrivée d'un train en gare de ca ciotat, Le voyage dans la lune, og sikkert mange jeg har glemt eller ikke fikk med meg. At referansene til actionserien Taxi uteble kan jeg godt forstå.

Det har vel mer å gjøre med at Paris er vertsbyen, og åpningsseremonien har en tradisjon for å vise frem byen og landets særegenheter, og Paris har som kjent en veldig stor og levende queer-kultur.

Også eksempel på at det likevel er woke at skeive finnes og får delta. Jeg mener OL-seremonien har vel ingen rammer, regler, eller må tilhøre en tidligere fortelling, altså er det ikke anledning til å gjemme seg bak jeg liker transfolk altså, men akkurat her er de presset inn i et univers hvor de ikke hører hjemme.. Her ser det ut til at man bare ikke liker at disse folka finnes og får vise seg frem.

Slik jeg tolker setningen foreslår de at det er USA's allierte og USA som er fornøyd med status quo, men formuleringen er litt uklar, jeg tror meningen er grovt oversatt; Ulikt Iran, Syria og Irak, er Saudi-Arabia, Israel og Egypt ok med status quo i regionen, det er klarere i konteksten, og siden du valgte å ikke gå inn på saken i utgangspunktet kan jeg lime inn begge avsnittene her: For one thing, the US approach to the Middle East didn’t change that much after the Cold War. The US became increasingly involved in managing disputes and problems inside the Middle East during the Cold War, and it maintained that role as the world’s sole super-power in the 90s. Stability in the Middle East continued to be a major American interest, for a number of reasons that included the global oil market, and the US took on the role as guarantor of regional stability. That meant the US saw it as strategically worthwhile to support states like Egypt, Saudi Arabia, and Israel, which saw themselves as benefitting from an essentially conservative US approach to Middle Eastern regional politics. Unlike, say, Iran, Syria, and Saddam’s Iraq, these countries were basically OK with the status quo in the Middle East. President Mahmoud Ahmadinejad, som er shiite og følger filosofien om den tolvte imam, hevder det er usant at det er en apokalyptisk filosofi: What is being said about an apocalyptic war and—global war, things of that nature. This is what the Zionists are claiming. Imam…will come with logic, with culture, with science. He will come so that there is no more war. No more enmity, hatred. No more conflict. He will call on everyone to enter a brotherly love. Of course, he will return with Jesus Christ. The two will come back together. And working together, they would fill this world with love. The stories that have been disseminated around the world about extensive war, apocalyptic wars, so on and so forth—these are false.

Everyone knows the United States is Israel’s best friend. The US gives Israel billions of dollars in aid annually, consistently blocks UN Security Council resolutions condemning Israel, and backs its military offensives publicly. But why? What’s the thinking behind America going above-and-beyond for Israel? [...]the US saw it as strategically worthwhile to support states like Egypt, Saudi Arabia, and Israel, which saw themselves as benefitting from an essentially conservative US approach to Middle Eastern regional politics. Unlike, say, Iran, Syria, and Saddam’s Iraq, these countries were basically OK with the status quo in the Middle East. The US also supported the status quo, so it supported them accordingly. US support for Israel isn’t just about strategic calculation and foreign policy interests, or at least not anymore. For a long time, at the very least since the 1980s, it’s also been about domestic politics and the way American politicians read American voters. [...]supporting Israel is really, really popular among voters. “The single factor most driving the U.S.-Israel relationship appears to be the broad and deep support for Israel among the American public,” Israel Institute program director Michael Koplow writes. No account of US-Israel relations can ignore the American Israel Public Affairs Committee — AIPAC for short. AIPAC is America’s largest pro-Israel lobby. Surveys of Capitol Hill insiders conducted by Fortune (1997) and National Journal (2005) ranked it the second-most powerful lobbying shop in Washington, after (respectively) the AARP and National Federation of Independent Business. https://www.vox.com/2014/7/24/5929705/us-israel-friends ----------------------------------------------------------------------------------- According to political scientists, two fundamental forces combined to transform the GOP into the hardcore pro-Israel party we know today. First, the rise of the religious right, which sees hard-line support for Israel as a religious obligation. Second, the neoconservative movement successfully convinced most Republican leaders that being pro-Israel should be a core conservative value. https://www.vox.com/2015/11/11/9708018/republicans-israel https://www.npr.org/2023/10/19/1206481356/republicans-israel-gop-middle-east-evangelicals-end-times-rapture-christians

Som også er hva de gjorde med (hovedsakelig) svarte folk i USA frem til andre verdenskrig, nazistene lot seg inspirere av flere aspekter ved USA's (såkalte) rase-politikk. I Norske fengsler kan man velge å ikke jobbe, i tilegg til at man får betalt for arbeidet. Fra Killer Mike's Reagan: But thanks to Reaganomics, prison turned to profits 'Cause free labor's the cornerstone of US economics 'Cause slavery was abolished, unless you are in prison You think I am bullshittin', then read the 13th Amendment Involuntary servitude and slavery it prohibits That's why they givin' drug offenders time in double digits Hvis man med liberal mener å begrense statens inngrep i den enkeltes økonomiske handlingsfrihet, kommer det vel ann på om man sympatiserer med den private fengselsindustrien, eller individene som låses inn i den. Man skulle vel bare være en mensch dersom man ser etiske problemer med slaveri.

Ikke nødvendigvis, men kritikk av fengselssystemet for å være en forlengelse av slaveriet er ikke mainstream politikk såvidt jeg vet. Både demokratene og republikanerne bidrar til å ivareta dette systemet, sikkert fordi de betaler så bra, og stadig mer:

Jeg tror ikke det er så nyttig å være prinsippielt imot et verktøy, dersom det er de eneste virkemidlene man har tilgjengelig for å bedre en situasjon. At det fremstiller hvite som et problem er vel noe du tolker inn í det, og heller ikke noe godt grunnlag for å avfeie tiltaket. Som sagt; jeg får ikke lest artikkelen du linker til, jeg argumenterer ikke utifra en idé om at dette er den beste løsningen på problemet, men når systemet allerede er slik at menneskene generelt har dårligere utdannelse som følge en forskjellsbehandling som går langs etniske nominatører, så hjelper det lite å avfeie løsninger fordi man ønsker seg at ting bare var helt annerledes. Jeg er enig i at systemet trenger mer omfattende endringer enn dette, men er ikke dermed imot mer umiddelbare og enkle løsninger, dersom de fungerer.

Hvorfor tror så mange det er et godt poeng at CO2 er livets gass? Disinformasjon? Jeg mye av denne misforståelsen kan tilskrives slike misrepresentasjoner som nettop tok sted. Det er vel effekten av hvor mye tid og særlig penger som er brukt på å fremstille fks. kritisk teori som noe farlig, uten å inngå med selve innholdet, det er effektivt å hoppe til en feilaktig konklusjon og deretter diskutere som om det var sant, fremfor å faktisk ta for seg materien (Da risikerer man jo at innholdet gjøres kjent). Robin DiAngelo observerer at hvite mennesker (i USA) har lav forståelse av andre etnisiteters utfordringer, og blir ukomfortable av å diskutere det, oversettes til at hun mener alle hvite er rasister, da slipper man å snakke om DiAngelos observasjon som er ment for å belyse en tematikk, og kan heller avskrive DiAngelo og (mis)bruke henne som et eksempel på hvordan kritisk teori egentlig bare hater hvite. Jeg vet det ikke er så sexy eller på overflaten synes som en god analyse at meningsmotstandere bare er ført bak lyset, eller lyver, men det er vel også derfor taktikken er så effektiv, fordi kritikken av den får en slik usannsynlig ordlyd. [...]Rather than treat history as “a science or as an art using the results of science,” they had used it as a tool of “pleasure and amusement, for inflating our national ego, and giving us a false but pleasurable sense of accomplishment.” This history, wrote Du Bois, existed only to “influence and educate the new generation along the way we wish,” where “we” meant the existing power structure.

Når du hevder at kritisk raseteori sier at alle hvite i kraft av hudfargen sin er rasister, så er det ikke manipulering av ord, eller taktikkeri å vise at det er feil. Om påstanden kommer fra deg eller Eirik Løkke er ikke viktig for meg, det er like galt uansett.

Det har vært noen tilfeller av brukere som generaliserer alt for mye, og spekulerer i ting man ikke kan vite på overfladisk grunnlag, slik at man kan få intrykk av at de mener visse forhold er kritikkverdige i egenskap av hvilke etnisiteter de involverte har, det er selvsagt idiotisk. Likevel tror jeg de aller fleste ønsker å kritisere de forholdene som er preget av ufrihet og utnyttelse som følge av økonomisk skjevhet. Forhold som ikke rammes av disse aspektene havner utenfor kritikken. Folk må selvsagt få elske dem de vil, kritikk av utnyttelse økonomisk ufrihet har ingenting med det å gjøre.

Jeg har ikke et abonnement på Wall street journal så jeg får ikke lest artikkelen. Men ja, det er (såkalt) rasebasert oppdeling, men er hensikten å holde de (såkalte) rasene rene, er det drevet av hvit supremasisme? Nei? Så det er ikke sammenlignbart med 50-tallets segregering på noen annen måte enn rent kosmetisk? Du var jo selv inne på urettferdigheten som oppstår med underfinansierte skoler, og vedgikk at denne økonomiske skjevfordeligen rammet ikke-hvite barn i størst grad? Da er det kanskje en god idé å skille elevene for å tilpasse undervisningen slik at alle kan komme seg opp på samme nivå? Jeg er enig i at det ikke ser så bra ut, og jeg vet ikke om det er den mest optimale måten å fikse elevenes ulike bakgrunn på, men jeg ser ikke helt poenget i å fremstille det som noe det ikke er.

Så du vedgår at det ikke er noe CRT hevder, det er noe Eirik Løkke påstår, da er vi enige. (Var det Eirik Løkke som inspirerte deg til å benytte deg av denne re-approprierte versjonen av MLK også?) Jeg kan ikke vite, men det virker som Eirik Løkke ikke egentlig har lest Robin DiAngelo, for hun hevder heller ikke det han påstår: [...]In more than twenty years of running diversity-training and cultural-competency workshops for American companies, the academic and educator Robin DiAngelo has noticed that white people are sensationally, histrionically bad at discussing racism. Like waves on sand, their reactions form predictable patterns: they will insist that they “were taught to treat everyone the same,” that they are “color-blind,” that they “don’t care if you are pink, purple, or polka-dotted.” They will point to friends and family members of color, a history of civil-rights activism, or a more “salient” issue, such as class or gender. They will shout and bluster. They will cry. In 2011, DiAngelo coined the term “white fragility” to describe the disbelieving defensiveness that white people exhibit when their ideas about race and racism are challenged—and particularly when they feel implicated in white supremacy. Why, she wondered, did her feedback prompt such resistance, as if the mention of racism were more offensive than the fact or practice of it? Jeg skal selvsagt ta det opp med Cevita at de misrepresenterer bevegelsen de søker å kritisere, men det er jo ok å korrigere inlegget ditt også der du vidreformidler disse løgnene, samtidig som det er mindre klandreverdig å la seg lure enn å forfatte løgnen.

Ja, det er åpenbart et taktikk når du tar feil, flott coctail av arroganse og paranoia. [...]Does critical race theory say all white people are racist? The theory says that racism is part of everyday life, so people—white or nonwhite—who don’t intend to be racist can nevertheless make choices that fuel racism. [...]So, What Is White Privilege? White privilege is—perhaps most notably in this era of uncivil discourse—a concept that has fallen victim to its own connotations. The two-word term packs a double whammy that inspires pushback. 1) The word white creates discomfort among those who are not used to being defined or described by their race. And 2) the word privilege, especially for poor and rural white people, sounds like a word that doesn’t belong to them—like a word that suggests they have never struggled. This defensiveness derails the conversation, which means, unfortunately, that defining white privilege must often begin with defining what it’s not. Otherwise, only the choir listens; the people you actually want to reach check out. White privilege is not the suggestion that white people have never struggled. Many white people do not enjoy the privileges that come with relative affluence, such as food security. Many do not experience the privileges that come with access, such as nearby hospitals. And white privilege is not the assumption that everything a white person has accomplished is unearned; most white people who have reached a high level of success worked extremely hard to get there. Instead, white privilege should be viewed as a built-in advantage, separate from one’s level of income or effort. Frances E. Kendall, author of Diversity in the Classroom and Understanding White Privilege: Creating Pathways to Authentic Relationships Across Race, comes close to giving us an encompassing definition: “having greater access to power and resources than people of color [in the same situation] do.”

Det er vel ikke så mye språksjonglering i det å påpeke at kritikken av teorien ikke ser ut til å forstå teorien i noen grad.

De er gjerne gjennom en eller annen pakkeprosess før de havner i esker også, det er mange anledninger i produksjonen hvor en pakke kan komme i kontakt med et eller annet guffent -uten at det er betraktet som et problem, eller brudd på rutiner (det er jo det embalasjen er for: Å beskytte varen mot skitt), jeg sier ikke det er noe å være overdrevent bekymret for, bare at det ikke er noe stort fokus på å holde embalasje ren, så det er ikke noe man kan forvente, eller noen garanterer.

Kudos

Du gidder uansett ikke lese det jeg legger frem. Selv om Trumps kampanje snakker ulikt andre politikere er de avhengig av å pakke inn ordene, bruke hundefløyter, ivareta en grad av plausible deniability.

Nei-nei, overhodet ikke, ingenting skummelt der. De sier det jo tross alt ikke rett ut, så da er alt i orden.

Igjen, fra håndboken: Eliminate the week-after-pill from the contraceptive mandate as a potential abortifacient. One of the emergency contraceptives covered under the HRSA preventive services guidelines is Ella (ulipristal acetate). Like its close cousin, the abortion pill mifepristone, Ella is a progesterone blocker and can prevent a recently fertilized embryo from implanting in a woman’s uterus. HRSA should eliminate this potential abortifacient from the contraceptive mandate. [...]The Secretary must ensure that all HHS programs and activities are rooted in a deep respect for innocent human life from day one (unnfangelse) until natural death: Abortion and euthanasia are not health care. Roger Severino lover å omgjøre Department of Health and Human Services til Department of Life: [...]Additionally, HHS should return to being known as the Department of Life by explicitly rejecting the notion that abortion is health care. Han ønsker seg mye mer omfattende rapportering om alle aborter, som lett kan utnyttes som overvåkning, og muligens for å rettferdiggjøre budsjettkutt av visse helsetjenester: [...]Because liberal states have now become sanctuaries for abortion tourism, HHS should use every available tool, including the cutting of funds, to ensure that every state reports exactly how many abortions take place within its borders, at what gestational age of the child, for what reason, the mother’s state of residence, and by what method. Videre skal National institute of Health, og Food and drug adminstration forfølge anti-abort preferanser (promote a research agenda that supports pro-life policies), og FDA skal tilbaketrekke godkjennelsen av abort-piller (PS. gjengitt med et veldig uvitenskapelig språk): [...]Since its approval more than 20 years ago, mifepristone has been associated with 26 deaths of pregnant mothers, over a thousand hospitalizations, and thousands more adverse events, but that number does not account for all complications. Of course, this does not count the hundreds of thousands to millions of babies whose lives have been unjustly taken through chemical abortion. De vil også lage en koalisjon med andre land som er anti-abort: [...]The U.S. government should not and cannot promote or fund abortion in international programs or multilateral organizations. Technically, the United States can prevent its international funding from going toward abortions, but the U.S. will have a greater impact by including like-minded nations and building on the coalition launched through the Geneva Consensus Declaration, with a view to shaping the work of international agencies by functioning as a united front. Så er det sikkert et lag her av plausible deniability man kan diskutere frem og tilbake, de forsøker ikke forhindre abort, de vil bare forhindre at medikamenter blir solgt med posten (abortpiller utgjør 63% av abortene i USA), men dette utkastet gjør det ganske tydelig at tilgangen til abort skal strupes.