OMyre

Samt bla. Saudi-Arabia?

Alt over 22 kr/l går med til å støtte Ukraina Hva med ett punkt; - Alt over 22 kr/l går med til å støtte sultne barn i Afrika. - Alt over 22 kr/l går med til å støtte oppbyggingen av Palestina

Det du beskriver er ikke «vanlig familiekonflikt». Det er langvarige, skadelige mønstre med manipulasjon, avvisning og omsorgssvikt. Det er viktig å si det rett ut, fordi du selv virker veldig flink til å bagatellisere egne reaksjoner. Du har ikke gjort noe galt her. Tvert imot: Det er ganske bemerkelsesverdig at du står der du gjør i dag – uten å ha gått inn i destruktive mønstre selv, og med evne til refleksjon og empati. Det er ikke noe man «bare får». Det er noe du har bygd opp på tross av det du har vært gjennom. Når det gjelder foreldrene dine: Du beskriver klassiske dynamikker – skyld, skam, gaslighting, emosjonell utpressing og «stillhet som straff». Det er ikke noe du kan reparere alene, og det er heller ikke ditt ansvar å prøve lenger. At du har minimal kontakt høres ikke kaldt ut – det høres nødvendig ut. Setningen du skrev selv: “Your boundaries have to be stronger than your empathy” …er egentlig kjernen her. Mange som har vokst opp slik som deg, blir ekstremt flinke til å forstå andre – men altfor dårlige til å beskytte seg selv. Du er i ferd med å snu det, og det er en viktig utvikling. Når det gjelder sorg vs. sinne: Det er helt normalt at du ikke føler mye sinne. Mange i din situasjon går rett i sorg i stedet. Det er ikke «feil» – det er ofte et tegn på at du faktisk har prosessert mer enn du tror. Men sorgen du beskriver er reell: Ikke bare over det som skjedde – men over det du aldri fikk. Og det er kanskje den tyngste typen sorg som finnes. Angående arv: Det du skriver der handler ikke om penger, men om prinsipp og verdi. Det er helt legitimt. Å stå i pliktdelsarven din er ikke smålig – det er en form for selvrespekt, akkurat slik du sier. En ting jeg vil si tydelig: Du trenger ikke «bevise verdien din» gjennom hvordan du håndterer foreldrene dine. Den er der allerede, uavhengig av hva de gjør eller ikke gjør. Til slutt: Du sier at hver dag er en kamp. Det tror jeg på. Men det er også tydelig at du ikke bare «overlever» – du tenker, reflekterer og prøver å forstå. Det er det som faktisk gir deg en reell sjanse til å få et bedre liv enn det du startet med. Hvis det er én retning jeg ville pekt deg i: Ikke bruk mer energi på å få foreldrene dine til å bli noe de ikke er. Bruk energien på å bygge relasjoner (og et liv) der du faktisk blir møtt. Det finnes folk der ute som ikke spiller disse spillene. Og du fortjener å oppleve det.

Kanskje dette er «planlagt» / avtalt spill? USA dropper atomvåpen mot Iran. Dette gjør det legitimt for Russland å gjøre det samme mot Ukraina. Uten konsekvenser fra Usa.

Jeg bestiller som regel en dag eller 2 i forveien. Fungerer utmerket og en vet aldri hva som kan skje i forveien når en planlegger lengre frem i tid.

Er veldig fornøyd med Sas Mastercard Premium. Betaler selvsagt hele fakturaen hver mnd. - Sas poeng (Eurobonus) - Helårs reise forsikring

Ja, mange meninger. Og kanskje mye rett, tiden får vise. https://www.nettavisen.no/okonomi/iran-drama-det-aller-verste-som-kan-skje/s/5-95-2927345

Et moment som ofte mangler i denne debatten er prioriteringene i statsbudsjettet. Norge sender hvert år mange titalls milliarder kroner til ulike formål i utlandet – bistand, klimafond, støtte til internasjonale organisasjoner, krig og elendighet osv. Samtidig diskuterer vi køer i helsevesenet, mangel på sykepleiere og ventetid på behandling. Bare for å sette det i perspektiv: Norsk bistand alene ligger rundt 50–60 milliarder kroner årlig, altså omtrent 1 % av BNP. Det er et politisk valg Norge har gjort, og det kan selvsagt argumenteres for at bistand er viktig. Men prioritering handler nettopp om avveininger. Når folk opplever: - lange ventelister - mangel på fastleger - overbelastede sykehus - helsepersonell som slutter så er det ikke urimelig at noen spør om en større andel av ressursene burde brukes hjemme først. Dette betyr ikke nødvendigvis at man må stoppe bistand eller internasjonalt samarbeid. Men det er legitimt å diskutere om nivået er riktig når vi samtidig har et helsevesen som stadig melder om ressursmangel. Til syvende og sist er dette et politisk spørsmål: Hvor mye skal Norge bruke på verden – og hvor mye skal vi bruke på vårt eget helsevesen?

Først og fremst: Det du skriver er både forståelig og modig. Å flytte til et nytt land som 16–17-åring er en enorm omstilling, og det du beskriver er helt reelle erfaringer mange i samme situasjon har. Når det gjelder spørsmålet ditt om hva et «flerkulturelt samfunn» faktisk er, så tror jeg det ofte misforstås. Et flerkulturelt samfunn betyr ikke at alle kulturer praktiseres likt overalt hele tiden, eller at alle normer automatisk blandes. Det betyr først og fremst at mennesker med ulike kulturelle bakgrunner lever sammen innenfor de samme grunnleggende rammene – lover, rettigheter og samfunnsverdier. Så til eksemplene dine: Klemming: I Norge er fysisk nærhet mer situasjonsavhengig enn i mange andre kulturer. Mange nordmenn klemmer bare nære venner, ikke hele vennegjenger. At noen sier «nei» til klem er ikke nødvendigvis en avvisning av din kultur – det kan også være et uttrykk for deres personlige komfortsone. Flerkulturelt samfunn betyr også at nordmenn har lov til å beholde sine grenser, slik du har lov til å beholde dine vaner. Maten: Smak er sterkt kulturelt betinget. At de likte indisk eller pakistansk mat bedre betyr ikke at russisk mat er «mindre verdt». Det kan handle om hva de er vant til, eller at krydret mat oppleves mer «eksotisk» og spennende. Det er forståelig at du ble litt skuffet – mat er identitet. Men dette handler mer om preferanser enn om integreringsvilje. Når det gjelder russisk mat som jeg er litt kjent med, så ligner det veldig på god norsk gammeldags husmannskost. Som er både sunn og smakfull mat. Så til hovedspørsmålet: Må nordmenn være mer åpne? Ja – i den forstand at integrering alltid er en toveisprosess. Språk, inkludering i samtaler, forklaringer av uskrevne sosiale regler – det kan nordmenn bli bedre på. Mange nordmenn er dårlige på små inkluderende grep, ikke fordi de er negative, men fordi de er vant til at alle «forstår kodene». Samtidig er det viktig å si at integrering også innebærer tilpasning. Norge er et høytillitssamfunn med relativt sterke, men ofte usagte normer for sosial atferd. Det tar tid å lære dem, og det tar tid å føle progresjon i språket – spesielt når læreboknorsk møter dialekter og rask tale. Et flerkulturelt samfunn kan ikke måles i hvor mange som klemmer, eller hvor mange som liker en bestemt matrett. Det måles mer i: Om du har like rettigheter. Om du får utdanning og muligheter. Om du kan beholde din bakgrunn uten å bli diskriminert. Om det finnes rom for at ulike normer eksisterer side om side. Til slutt: Mange nordmenn som selv har bodd i utlandet beskriver akkurat det du beskriver – språkbarriere, sosial usikkerhet, følelsen av å stå utenfor små kulturelle koder. Det er ikke unikt for Norge. Det er en universell erfaring ved migrasjon. Det du opplever betyr ikke nødvendigvis at Norge ikke er flerkulturelt. Det betyr at integrering i praksis ofte er mer komplekst enn det man lærer i samfunnsfagtimen. Og helt ærlig: Det at du reflekterer såpass nyansert rundt dette, tyder på at du allerede er godt på vei inn i samfunnet.

Ett stjerne eksempel på en som har meget god peiling og en som er helt på bærtur. Flaut!! 😂

Vil også dele en vervelink for Onecall. Både du og jeg får 2 månedsavgifter gratis ved å benytte linken under. https://onecall.no/verving/50DD503E

Jeg synes egentlig ikke det er noe å være overrasket over at Kina har gått denne veien. Dette er helt i tråd med hvordan de har jobbet med bilsikkerhet og teknologi de siste årene. Kinesiske myndigheter har nå formelt bestemt at innfellbare, elektroniske dørhåndtak skal forbys i nye biler solgt i Kina fordi slike løsninger har medført at folk har blitt sittende fast eller at redningsmannskaper ikke får åpnet dørene ved ulykker — derfor kreves mekaniske utløserhåndtak både innvendig og utvendig i tillegg til at utformingen må være enkel å gripe for alle. Samtidig er det ikke bare dørhåndtakene som rammes: Kina står også foran et forbud mot yoke-styring (halv-ratt) fra 1. januar 2027, fordi nye sikkerhetsstandarder krever at ratt må kunne gjennomgå styrke- og kollisjonstesting rundt hele omkretsen — noe en yoke-form ikke tilfredsstiller. At dette skjer i Kina først handler ikke nødvendigvis om at de plutselig «setter sikkerhet først», men om at regulatorisk makt og implementeringsevne i praksis er veldig sterk der — når sentrale myndigheter bestemmer seg, skjer det raskt og med liten politisk friksjon. Kina har flere ganger tidligere vært tidlig ute med strengere krav til batteri- og elbil-sikkerhet, styring av førerassistentsystemer og mikromobilitet nettopp fordi beslutningsprosessen er mer direkte enn i mange andre land. Det betyr også at Kina kan sitte i førersetet og påvirke globale designtrender og typegodkjenninger: det største bilmarkedet i verden har stor vekt i hva produsenter planlegger å selge og hvordan de legger opp produksjonslinjer. Europeiske og amerikanske regulatorer har sine egne systemer — men det er ikke uvanlig at de lener seg på eller responderer på trender som først etableres i Kina. Så å være overrasket over at Kina gjør dette… er vel kanskje å overse et mønster som har vært der lenge.

Hvorfor er du overrasket? Jeg er mere overrasket over at DU er overrasket.

En fordel med «tulle studier / idiot master» er at «alle» kan gjennomføre og sitte igjen med en personlig god følelse. Slik har dagens samfunn blitt, selvrealisering og fokus på seg selv. Om det er samfunnsnyttig er ett annet spørsmål.

Det er mye sterke påstander her som blandes sammen på en måte som gjør analysen svakere enn den trenger å være. For det første: Påstander om tapstall som 25:1 må tas med betydelig skepsis. I en pågående krig brukes informasjonsoperasjoner aktivt av begge parter. Uavhengige verifiserbare kilder viser høye russiske tap, men ikke i den størrelsesorden over tid. Slike tall fungerer mer som psykologisk krigføring enn som presis militær analyse. Når det gjelder «gråsoner» og konsolidering av frontavsnitt: Ja, taktisk kontroll av terreng reduserer infiltrasjon og øker situasjonsforståelse. Men krigen har utviklet seg til en utmattelseskrig dominert av artilleri, droner og langtrekkende presisjonsvåpen. Noen kilometer frem eller tilbake endrer ikke den strategiske balansen fundamentalt så lenge Russland har større mobiliseringsgrunnlag og Ukraina er avhengig av ekstern støtte. Påstanden om en «skjult oljeblokade» fra Trump mot Russland har ikke dokumentert grunnlag. USAs sanksjonsregime mot Russland ble i hovedsak etablert under Biden-administrasjonen og er koordinert med EU. Det finnes ingen offentlig verifiserte bevis for en ensidig, skjult energiblokade initiert av Trump. Når det gjelder Orbán og Ungarn: Ungarn fører en mer Russland-vennlig linje enn flertallet i EU, men å redusere dette til «sinnssyke planer om å undertvinge Europa» blir retorikk, ikke analyse. EU-politikk formes av komplekse nasjonale interesser, energisikkerhet og innenrikspolitiske hensyn. Det viktigste poenget er dette: Ukraina er fortsatt militært avhengig av vestlig luftvern og ammunisjon. Redusert støtte vil ha direkte konsekvenser på bakken. Samtidig er Russlands økonomi under press, men ikke i ferd med å «gå under». IMF og andre kilder viser at økonomien har omstilt seg til krigsmodus, med høy inflasjon og strukturelle problemer, men ikke kollaps. Hvis man ønsker en seriøs diskusjon, bør man skille mellom: Taktiske fremganger på enkeltavsnitt. Strategisk bærekraft på lang sikt. Informasjonskrig og politisk retorikk. Krigen avgjøres ikke av forumretorikk eller enkeltuttalelser fra politikere, men av industriell kapasitet, politisk vilje og langsiktig utholdenhet. Det er der den reelle vurderingen bør ligge.