Cascada81

Jeg kjenner folk som har nesten dobbelt så mye utbetalt og lever konstant blakk og fra lønning til lønning, og klager på det i tillegg, så det går an. 22000 utbetalt er ikke fett, men det er det det er. En barnehageassistent med fire års erfaring vil ha omtrent 23 000 i måneden etter skatt. Det er et dilemma hvis man øker ytelsene i en slik grad at det ikke lenger lønner seg å jobbe. Jeg tør påstå at en som er i jobb, typisk har utgifter som en som ikke jobber ikke har, litt avhengig av omstendighetene, som for eksempel transport. Hvis man bryter ned utgiftene han har: Han bruker 1100 i måneden på mobiltelefon med nedbetaling. Det står ikke noe om at han bruker penger på streamingtjenester eller internett, er kanskje internett inkludert i husleien? Jeg antar det må være innenfor i et minstebudsjett å bruke 2-300 på streaming. En mer nøktern mobil, må dekkes inn av "annet"-posten, kombinert med et rimelig abonnement, burde gi mobilkostnader på 3-400 per måned. Han har 1400 i kostnader på bil, men har også en forsikringspost og henter i tillegg må hente bensinpenger på annet-posten, har man ikke 1400 i kostnader på bil, men betydelig mer, kanskje over 2000. Forsikringskostnadene virker høye. Hvis han leier, trenger han en innboforsikring, ansvarsforsikring til bilen og en reiseforsikring. Med lav kilometer på bilen og normalt god bonus skulle man komme veldig langt for halvparten, altså 120 pr måned i innbo og 120 i måneden til reiseforsikring, og 4-600 pr måned til ansvarsforsikring til bilen. Har selv lignende forsikringskostnader som ham, men det inkluderer kasko og relativt lang kjørelengde, veihjelp, helseforsikringer og forsikring av enebolig. Den store X-faktoren er jo at det virker som han bor sammen med kjæresten. Betaler de 10 000 hver i husleie? Det er jo noe informasjon som mangler her? Er det ikke noen av de andre utgiftene de deler? Selv i tjukkeste Oslo går det an å finne kurante boliger for to personer til mindre enn 20 000 i måneden, regner med det er mulig også i Nannestad. Han har jo penger til både hund, røyk og telefon på nedbetaling. Vet ikke hva det koster å ha hund, men er jo gjerne veterinærutgifter som sender hundeeiere med anstrengt økonomi i utforbakke. Det er jo rimelig å bruke noe på kos eller hobbyer, men man må jo kunne si nei til i det minste noe. I hans tilfelle hadde det neppe hjulpet så mye å økt uføretrygden, det hadde bare blitt mer til inkassobyrået. Er enig med Millhouse her, er mange som har skjebnen i egne hender, og kan gjøre noe med situasjonen ved å ta noen skippertak eller flytte litt på seg.

Er trist når man må bruke begreper med rasistiske og nedsettende undertoner for å uttrykke seg. Reflekterer det ditt menneskesyn, eller er dette kanskje "bare en Torbjørn Egner-referanse"?

Ja nå er jeg spent: Det er jo ikke ulovlig å låne bort bilen, for eksempel til sitt voksne barn som har førerkort og ikke lukter alkohol. Hva tror du skjer hvis bilfører da blir tatt i en fartsoverskridelse? Hvem er det som skal ha boten?

Etter hva jeg har hørt, er det ganske rett frem å få avbetalingsordning hos Statens innkrevingssentral hvis du kan dokumentere lav inntekt, og de er langt mer fleksible enn skatteetaten, men er viktig å overholde ny avtale om nedbetaling. Det er ikke gitt at man blir bedt om å oppgi hvem som er sjåfør av bilen om ikke bildet identifiserer en, og enda mindre gitt at man må forklare seg. Man har selvsagt en bedre sak om man kan peke ut noen andre, men man har ikke plikt til å bidra til å inkriminere seg selv, og har også begrenset forklaringsplikt i saker som kan komme til å inkriminere nære slektninger eller partner. Det er politiet som skal bevise skyld, og mener man ikke kan straffes om det ikke kan bevises hvem som kjører bilen. Parkeringsgebyrer følger kjøretøy, fartsoverskridelser følger fører av bilen. Det er regler for at biler brukt til straffbare handlinger kan beslaglegges, men er vel neppe grunnlag til det ved en enkel forseelse som ellers ville ha kvalifisert til et forenklet forelegg. Jeg ville uansett ikke tatt kommentarene i tråden her om forklaringsplikt som god fisk. Er sikkert en jurist som kan bekrefte/avkrefte ting her. En ting å være obs på, er at hvis politiet må etterforske, kan de komme til å anmelde forholdet, noe som kan bety forelegg i stedet for forenklet forelegg hvis de kan bevise skyld.

Jeg vet om noen som feirer jul med eksen og felles barn, men disse er ikke etablert i nye forhold. Er man i et nytt forhold, er det ikke vanlig at en av partene reiser alene og feirer jul med eksen, felles barn eller ikke. I tilfeller hvor begge foreldre møter, for eksempel til konfirmasjoner, er det vanlig at steforeldre også er til stede. Det er settinger jeg vet at det er vanlig at begge foreldre stiller uten ny partner, som møter i skolesammenheng, hvor det er vanlig og normalt at begge foreldre er til stede uten at steforeldre er der. Det er ikke vanlig at steforeldre møter til disse med mindre den andre forelderen er "ute av bildet", men finnes sikkert rasjonelle grunner til å gjøre det som ikke er vanlig her. Det er fint å tenke på barna, og det er vel og bra å ha et normalt godt forhold til partners eks så lenge det er barn inne i bildet. Når det er sagt, er det som er vanlig enten at man har barna annen hver jul, eller at barna er noen dager hos henholdsvis mor og far. Det som ikke er vanlig, er opplegget TS har beskrevet. Hvis forholdet skal skjules, er det et tegn på usikkerhet eller useriøsitet. Kan det være at TS tar forholdet mer seriøst enn det ny partner gjør, eller at TS ikke er ferdig med forholdet han kom fra? Har han separasjonsangst fra eksen og hennes familie? Det er mye som ikke kommer fram i en forumtråd, og er mange fikse løsninger som fungerer for mange, men forstår i hvert fall at TS lurer på om det som skjer, er normalt.

Alle henvisninger til Israel/Palestina her er et stort sidespor. Jeg så det lenger opp var vist til Israel som vår del av verden. Asiatisk del av Midt-Østen er ikke vår del av verden, og Palestina/Israel er en pågående konflikt. Er det et ressursproblem eller ideologisk problem at ABB holdes i livet? Hadde man holdt Quisling-regjeringen i livet etter andre verdenskrig, ville der kunne oppstå trusler om statskupp i et ustabilt øyeblikk. Nå fikk ikke høyreekstremismen en renessanse, men det visste man ikke den gangen.

Det er ikke nødvendigvis samme type forbrytelser som skjer i krigstid som i fredstid. Landsforræderi og kollaborasjon med fienden skjer i liten grad i fredstid, men er en massiv trussel mot rikets sikkerhet i krigstid. Konsekvensene for kollaborasjon er også typisk verre i krigstid enn i fredstid, og kan koste tusenvis av mennesker livet. Det er også et forsterket behov for å holde linjene i krigstid. Da må det også være avskrekking i forhold til å begå landsforræderi, og da mer enn alternativet. Du serverer jo også et argument for å skille mellom krigstid og fredstid her: Mange krigsforbrytere ble ettergitt, kanskje av praktiske årsaker, men også fordi man fikk en distanse til handlingene deres. Fra wikipedia: "Dommene ble klart mildere etterhvert (sic.) som krigen kom på avstand. I 1956 slapp den siste av de dømte ut av fengsel." (https://no.wikipedia.org/wiki/Det_norske_landssvikoppgjøret) Diskusjonen går jo for ressursbruken for fengslingen av ABB, da kan man jo bare tenke seg om man hadde 20 slike, eller 100, eller 5000, som man kanskje har i/etter en fullskala krig. Man kunne sikkert argumentert for dødsstraff for ABB, eller for Treholt for den saks skyld. I fredstid har vi kapasiteten til å håndtere disse og holde de innesperret så lenge det er hensiktsmessig. I tiden etter en fullskala krig har man kanskje ikke kapasiteten til å holde disse i forvaring, og man løslater dem i mangel på bedre alternativer, som ved de som unnslapp eksekusjonspelotongen etter krigen, og hvor mange egentlig slapp relativt billig unna.

Siste sivile henrettelse fant sted i Norge, var Kristoffer Svartbækken, som ble henrettet 25. februar 1876. Jeg vet ikke hvor lurt det var å avskaffe dødsstraff for forbrytelser i krigstid, slik man gjorde i relativt nyere tid. I en fullskala krig er det helt greit å kvitte seg med landsforrædere på regjeringsnivå slik det ble gjort i Norge etter andre verdenskrig. Hvis man ser ut over landegrensene, var det relativt få som satt lengre enn ti år, også blant de som hadde begått drap på sivile og andre krigsforbrytere. Norge var blant landene med mest omfattende oppgjør etter krigen, kanskje bare sammenlignbart med Frankrike og Tyskland hvis man også ser på innbyggertall, men de fleste ble dømt til relativt korte fengselsstraffer eller bøter. For forbrytelser i fredstid er jeg mot dødsstraff, ikke fordi jeg har sympati med forbryterne, men fordi man har kapasitet til å la de sitte inne. De her som har trukket fram feilaktige dømte, har også et veldig bra poeng. I en stat hvor man tar politiets vitneobservasjoner nærmest som god fisk og godt bevis i straffesaker, og hvor man ikke greier å skille mellom indisier og håndfaste bevis, er det best å holde hodene på forbryterne på plass og heller innfinne seg med at de er i soning. Lengden på straff for de mest alvorlige forbrytelsene må gjerne øke, men ordningen med forvaringsdommer er et stort steg i riktig retning.

Jeg kan ikke se hvordan narkomane dehumaniserer mennesker som sliter. Det ville verken vært lønnsomt eller rettferdig å bure dem inne. Også mennesker nederst på rangstigen har uansett grunnleggende menneskerettigheter. Urimelige straffer er et grovt overtramp mot rett til frihet. Det koster penger å opprettholde menneskerettigheter. Det ville sannsynligvis vært billigere å ta livet av drapsmenn og andre alvorlige kriminelle framfor å la de sone store deler av sin arbeidsføre periode av livet for deretter å gå over i trygdesystemet, men man gjør det ikke, i hvert fall ikke i Norge. Narkomane, uten sammenligning med kriminelle for øvrig, har samme retten til menneskeverd og menneskerettigheter som alle oss andre.

De høye boligprisene skyldes at det er for få boliger til salgs sammenlignet med kjøpere. Ja, vet det er verdens mest selvfølgelige statement, men faren med å gjøre det mindre attraktivt å leie ut, er at det bygges færre boliger. En betydelig del av de som bor, leier fordi de bor der midlertidig eller fordi de ikke har økonomi til å eie. Det kan også være praktisk å leie, for eksempel hvis man ikke er spesielt "handy". En del utbyggere i større byer sitter heller med tomtene enn å bygge ut hvis prisene er for lave. Skal man få bukt med boligprisene må man også se nærmere på reguleringer, og det må bygges tettere og høyere, og det må reguleres langt mer areal til boligformål. Oslo har en tredje boligsektor, da kommunen besitter mange (tusenvis?) av boenheter. Det har ikke tatt av presset på boligprisene.

Penger er i hvert fall ikke eneste faktor. Hvis man ser på Luksusfellen, er det en ganske god representasjon av deltakerne som har partner til tross for alvorlige pengeproblemer, også hvis man ser forbi deltakere som stiller som par. Ironisk nok kan deltakerens overforbruk være en direkte eller indirekte faktor til at denne fikk seg partner. Har skrevet om personligheter hos deltakere i Luksusfellen i annen tråd, er mange egotrippere som havner i programmet, og de har stort sett en partner som er dratt med i dragsuget. Jeg tror det til en viss grad er en sammenheng mellom forbruk av penger og personlighet. Hvis noen har en million i forbruksgjeld uten en knusegod forklaring, er det rødt flagg for meg i hvert fall, ikke fordi pengene isolert sett har så alt for mye å si, men fordi det sier en del om impulskontroll og evne til langsiktig planlegging. Hvis ene parten har et forbruk uten like og andre er en nøktern arbeidshest, er det vanskelig å dra lasset samme vei. Resultatet kan bli et forhold med høy grad av konflikter når det kommer til forbruk, eller et forhold som preges av utnyttelse heller enn gjensidighet. En faktor som ikke er nevnt her, er at det er en korrelasjon mellom mye penger og andre faktorer som kan oppfattes som attraktive, som status, god fysisk helse og utseende, utdanning og attitude, og det er jo da vanskelig å skille ut pengene isolert sett som årsak til hvorfor man er attraktiv. Personer med god økonomi har ofte også orden på andre områder i livet. Det finnes jo, interessant nok, personer som er styrtrike, men som mangler de korrelerte egenskapene (var fristet å nevne navn her, men skal ikke henge ut noen). De finner seg stort sett attraktive partnere, men har et mer begrenset segment å hente fra, og må stort sett leve med risikoen for å være på giversiden i et gold-digger-forhold.

Det er en endring hos Sbanken (tidligere Skandiabanken) som har gått under radaren: Tidligere hadde Skandiabanken innskuddsrenter på brukskontoer. Rentevilkårene var gjerne sammenlignbare med sats for sparekontoer hos konkurrerende banker. Denne gikk selvfølgelig mot null med styringsrentene. Banken svarer selv på hvorfor de ikke har renter på brukskontoer her (https://sbanken.no/sporsmal-og-svar/renteendring/renteendring-desember-2022/hvorfor-justerer-dere-ikke-renten-pa-brukskonto/ ) : "Vi har prioritert å gjøre det mer lønnsomt å ha penger på sparekonto, og håper det hjelper. Det kan være et godt tips å ha mest mulig av pengene dine stående på en sparekonto. Der får du fra 2,70 % rente fra første krone. Det er ingen begrensninger på uttak eller overføring fra sparekonto hos oss, så da kan du heller overføre penger etter hvert som du trenger dem." Nå vet ikke jeg om det er andre banker som tilbyr renter, i hvert fall renter ut over en symbolsk sats, på brukskontoer, men det er definitivt ikke i Skandiabankens ånd. Et av innsalgspunktene for Skandiabanken var nettopp at man fikk renter uansett hvilken konto pengene står på, og ut fra betingelsene fra tiden før styringsrentene gikk mot null, burde man kunne forvente 3-4 prosent på renter på brukskontoen. De største "taperne" for brukskontoer uten renter er de med stor gjennomgang på brukskontoer, samt de som er for late til å opprette/administrere sparekontoer. Hvis man i snitt har 200000 på brukskonto(er) til enhver tid, noe jeg antar må være ganske normalt, kunne man ha oppnådd 6-8000 kr i året ved å ha renter på brukskonto med en anstendig rentesats.

Jeg må bare spørre, er formålet å skjule pengene for andre enn deg selv? Kontobeholdningen bør jo sjekkes årlig i forbindelse med selvangivelsen. Hvis formålet er å gjøre pengene mindre tilgjengelig, kan man for eksempel sette pengene i pengemarkedsfond eller lignende hos tredjepart, evt konto hos en bank hvor man ikke har kort. Det er ikke umulig å få tilgang til pengene, men det tar i det minste noe tid å arrangere et uttak. Det finnes også kontoer med begrensninger på hvor ofte man kan ta ut pengene, kontoer med rentebetingelser som er knyttet til bindingstid, og tilbud på fast rente for penger med bindingstid hvor pengene er låste (fastrenteinnskudd). Det er ofte gode rentebetingelse for innskudd hvor innskuddet er låst.

Trumf/Trippeltrumf/Trumfrabatt på frukt og grønt kan man oppnå uavhengig av økonomisk situasjon. Ja, jeg får to prosent cashback hos Ikano opp til rabattavtalens limit. Kredittkortselskapet tar risiko ved å låne ut penger uten sikring, og cashbacken er lokkemat for at jeg og andre skal bruke penger vi ikke har. Tjener man under 200 000 eller har generelt så dårlig økonomi at man ikke innfrir minstekravene hos Ikano, er det forståelig at Ikano takker nei. Risikoen for kortutsteder er høy, de har plikt til å vise ansvarlighet i forhold til hvem de låner ut penger til, og oppsiden er begrenset for kortselskapet, da de tjener penger på kunder som ikke er betalingsvillige og ikke på kunder som ikke er betalingsdyktige. Ikano bruker penger på det som på sett og vis er et veddemål, og de må tjene inn disse utgiftene på sikt. Sparebank1 Kreditt kuttet nettopp kraftig i fordelene, fordi det holdt på å kvele dem som kredittutsteder. Det er mange måter å spare penger på som ikke innbefatter bruk av kredittkort. Enkelte av de med lav inntekt, for eksempel uføretrygdede, har ofte mer tid, og kan spare inn penger på å shoppe rundt eller lage mer av maten fra grunnen av. Ja, noen muligheter er begrensede for mindre bemidlede husholdninger, som cashback. Synes det er mer problematisk at personer med dårlig betalingsevne risikerer strengere straffer, både ved forenklet forelegg (soning vs kontantoppgjør), men også som jeg viste til snikegebyr på trikken i Oslo. Personer med begrensede midler får dårligere vilkår hos en rekke bom- og fergeoperatører fordi de ikke kan forskuddsbetale tusenvis av kroner. Ikano er en privat aktør, og har ikke et ansvar for potensielle kunder som de på saklig grunnlag avviser i døren.

Har man ikke økonomi til å bære utgiftene, er det bra man ikke får tilgang til lettvinte penger gjennom kredittkort, og det er ikke her støtet kan settes inn for å lette hverdagen til de mange med for dårlig økonomi. Det er noe som heter at det er dyrt å være fattig. Har man dårlig økonomi, har man mindre valgmuligheter, for eksempel for telefonabonnement, for forskuddsbetalte bompasseringer og for gunstige lånebetingelser. Blir man tatt for sniking på trikken, blir man straffet litt ekstra om man ikke kan gjøre opp for seg der og da. Tror også at bedre oppfølging og coaching på økonomi kunne hjulpet mange.

Det er jo noe paradoksalt at man i likestillingens navn skal tvinge inn andeler av kjønn i private bedrifters styrer, som om kjønn var en selvstendig kvalitet. Det må være ganske kleint å sitte i et styre, vel vitende om at den primære årsaken til at man sitter der, er knyttet til hvilket kjønn man er, eller skal jeg si identifiserer seg som.

Som jeg skrev over, er det bedre å få cashback på varer du ellers ville ha kjøpt, en gode tilbud på varer du ellers ikke ville kjøpt. Poenget mitt med kredittkort er å kutte kostnader, ikke øke forbruket. Alle må ha mat, så Ikano med to prosent cashback er et must. Har du fossilbil, bruker du Santander flex til drivstoff. Så bruker du Morrow til resten. Og en viktig ting: Skremmende mange mangler impulskontroll og tåler ikke at det står penger tilgjengelig uten at forbruket skrus i taket. Er man i denne kategorien, er det absolutt billigste og eneste riktige å ikke ha kredittkort.

Jeg er jo i bunn og grunn ikke uenig med deg da, som i "så lenge jeg slipper å plukke opp regningen etter dem", men ville ikke brukt samme karakteristikker som du bruker. De fleste alkoholikere vet at det er dumt å drikke, og trenger ikke at noen forteller dem det. Når individer blant oss ikke greier å avstå fra å kjøpe produkter de ikke har råd til, kan det være et sammensatt årsaksbilde for handlingene.

Ja, ønsker ikke å moralisere rundt hvorvidt voksne mennesker har råd til produkter de ønsker seg eller ikke, så lenge jeg slipper å plukke opp regningen etter dem. Relevant til diskusjonen vil jeg si at reserverte penger underbygger en påstand om at det er gjort en avtale om kjøp, men ikke nødvendigvis hva sluttprisen på produktet blir. Hoteller, nettaviser og bensinpumper reserverer penger på kredittkort, uten at det er avklart hva sluttsummen blir, men i alle disse tilfellene er det gjort en avtale om kjøp.

Tror du misforsto meg. Hvis kunden skulle ha en stk ny iPhone og har en oppfatning av at det foreligger en avtale om kjøp, legger man ikke inn en bestilling på en iPhone nr to. Det handler ikke om man har råd til iPhone nr to, men at man ikke har bruk for to stk iPhone. Hvis kunden umiddelbart visste at selger ikke hadde intensjoner om å innfri sin del av avtalen, kunne kunden i stedet for gått for en av ice's konkurrenters black-fridaytilbud.

Er enig med Kron her. iPhone 12 er et masseprodusert produkt relativt lett tilgjengelig, så dekningskjøp er ikke urimelig her. En avtale er en avtale, og selger har jo, kanskje uforvarende, bekreftet at det forelå en avtale. Mulig det ikke har så stor juridisk betydning, men mener også det er et godt poeng at man kan ha blitt lurt/forhindret fra å gå for konkurrenters tilbud fordi man hadde en avtale om leveranse på produktet, særlig siden dette var på Black Friday.

Det at faren for gjentakelse er lav, stemmer rett og slett ikke. Hvis så hadde vært tilfelle, hadde man ikke hatt behov for krav til vandel for personer som skal jobbe med barn eller andre uten samtykkekompetanse i funksjoner som underbygger et tillitsforhold. Jeg kan bruke ene artikkelen leticia viser til: "Internasjonal forskning viser at det er rundt 90 prosent som ikke forgriper seg på ny etter første dom. Vi må likevel ta forbehold om mørketall her." Man kan sikkert diskutere hva stor gjentakelsesfare innebærer, men vil ikke gå med på at det må være sannsynlighetsovervekt. At ti prosent pluss mørketall ikke er høy gjentakelsesfare, det er jeg ikke enig i. Det er et stort svik hver gang man lar overgripere gjenta ugjerningen. En annen av Aftenpostens artikler (https://www.aftenposten.no/norge/i/PJdEb/flere-dark-room-siktede-er-tidligere-overgrepsdoemt) sier følgende: "En rekke av mennene som er siktet i den omfattende Dark Room-saken er tidligere dømt for overgrep mot barn eller for å ha distribuert overgrepsmateriale. Det viser oversikten over de rundt 50 personene som er siktet i det som omtales som norgeshistoriens største overgrepssak."

Kjøpet er ikke gjennomført før varen er betalt. Hvis varen settes på trappen og kunden faktureres, blir det facto en form for fjernkjøp/netthandel. Det er aldri direktekontakt mellom selger og kunde, kjøpet gjennomføres ikke i butikk, og kjøpet er avtalt på nett. Mulig jeg blir stabbet ned av en eller annen jurist her, men tror jeg ville utfordret et krav/fakturering for en vare som er avbestilt gjennom forbrukerklagenemnda. Avtalen om kjøp har skjedd elektronisk. Fra Forbrukertilsynets sider (https://www.forbrukertilsynet.no/lov-og-rett/angrerettloven) : "Dette er opplysninger om varen eller tjenestens viktigste egenskaper, samlet pris, avtalens varighet og eventuell minste bindingstid, og om vilkårene for å si opp avtalen. Det stilles også strenge krav til at bestillingsknappen skal merkes med ord som «kjøp nå», «betal nå» eller tilsvarende, for å vise klart at forbrukeren forplikter seg til å betale. Dersom den næringsdrivende ikke følger dette kravet, har ikke forbrukeren inngått en bindende avtale om et kjøp." Det er på et litt vaklende grunnlag jeg tolker Forbrukertilsynet, som igjen har tolket lover og forskrifter, men ordlyden, "når avtaler inngås elektronisk, f.eks. på nett eller i en app, skal kunden få presentert de viktigste opplysningene rundt kjøpet i tydelig og fremhevet form rett før bestilling", (https://www.forbrukertilsynet.no/lov-og-rett/angrerettloven) tilsier at det er tilstrekkelig at det er gjort en avtale om kjøp for at det skal regnes som en netthandel. Det finnes unntak, men kan ikke se at en standard sofa skulle inngå i disse. Det kan heller ikke avtales dårligere vilkår enn de som fremgår av Forbrukerrettdirektivet, som er gjort til norsk lov. Hvis kjøpet kan regnes som netthandel, og du benytter angreretten, kan du likevel bli ansvarlig for kostnader for retur av varen. Jeg mener det er grunn til å krangle på kostnaden hvis leveringskostnaden kunne vært unngått hvis butikken hadde fulgt opp avbestillingen/butikken leverer varen mot ditt ønske. Får du levert varen uten at det følger med angrerettskjema, kan følgende formulering fra Forbrukertilsynet komme til nytte: "Brudd på enkelte av bestemmelsene vil kunne føre til at angrefristen utvides opp til 12 måneder, eller at forbrukeren ikke lenger har plikt til å betale for enkelte kostnader". (https://www.forbrukertilsynet.no/lov-og-rett/angrerettloven)

Jeg bagatelliserer ikke følgene av fyllekjøring, men man reduserer ikke faren for barn i nabolaget ved å informere foreldre og barn om at man har en som er dømt for promillekjøring blant seg. De finnes sikkert tilfeller av notoriske fyllekjørere, men tror flesteparten som blir dømt for fyllekjøring, føler straffen som såpass hard at ikke ugjerningen gjentas. Politiet har også andre virkemidler her, som beslag av kjøretøy ved gjentakelse. En straffedømt overgriper er en vandrende fare for andre, og gjentakelsesfaren er stor, til tross for straff og stigma.

Det er ingen her som har sagt at man skal lage en ghetto med overgripere, men heller at man skal ha muligheten til å kunne advare foreldre og barn og ta andre forholdsregler, og gjerne kunne forhindre at eksempelvis alenemødre uvitende tar inn overgripere i varmen, eller at frivillighet lar seg lure av mennesker med feil motiver. Straffedømte har samme rett som andre til å bosette seg hvor man vil, og har samme rett til beskyttelse mot trakassering som andre. Det er naivt å tro at ikke overgripere søker å hjelp hverandre uten eksistensen av et overgrepsregister. Det er ikke slik at overgripere lar være å forgripe seg for at det gis noen form for slakk eller handlerom, trolig øker det bare sannsynligheten for nye overgrep. Nå vet ikke jeg hva "enslige ulver" har gjort deg, men kommentaren din med "enslige ulver" bekrefter egentlig fordommer mot grupper i samfunnet som tar sine personlige valg, og en grunnleggende mangel på empati mot mennesker som av ulike årsaker har søkt å være for seg selv. Jeg er ikke tilhenger av et generelt offentlig strafferegister, men et som advarer mot overgripere. Man trenger ikke vite om naboen har smuglet, snytt på skatten eller kjørt i fylla, fordi det gjør dem ikke til en større fare for barn og andre i sine omgivelser. For drapsmenn i det fri er de ikke flere enn at jeg tar det for gitt at justis har en stram oppfølging av disse og at de ikke slipper ut så lenge det er fare for gjentakelse.