krikkert

Hvis leieavtalen går fra dato til dato og oppsigelsesfristen ikke skal løpe i hele kalendermåneder, så er det naturligvis slik at du bare skal betale leie for tiden frem til oppsigelsestiden løper ut. Du skal ikke betale leie for perioder etter oppsigelsestidens siste dag. Hvilken dato husleien betales på er ikke relevant. Om husleien betales første, midterste, eller siste dag i perioden påvirker ikke hvor mye husleie som skal betales. Det er imidlertid et ganske stort "hvis" i det at det må være avtalt at oppsigelsesfristen også skal løpe fra dato til dato. Lovens hovedregel for selvstendig bolig er at oppsigelsesfristen løper til slutten av kalendermåneden, det vil si at hvis du sier opp 16. oktober så løper oppsigelsesfristen til 31. desember. Tvilsrisikoen for at det er avtalt noe annet ligger på deg, så du må lese leieavtalen din.

Ja, styret har instruksjonsmyndighet overfor forretningsfører. Forretningsfører kan protestere og informere om at noe er ulovlig mv., men hvis styret insisterer så har forretningsfører alternativene å gjøre det eller å si opp oppdraget. Forretningsfører har ingen klagerett til generalforsamlingen (det er ut over styret og andelseierne kun revisor som har rett til å kreve innkalt til generalforsamling). Forretningsfører har én rett til å nekte, og det er retten til å nekte å gjennomføre generalforsamlingsvedtak som strider mot loven eller vedtektene (brl. § 8-15 annet ledd).

Det kan hypotetisk sett gjøres, men jeg har aldri hørt om det.

Krav mot styremedlemmer foreldes tidligst ett år etter at de fratrer, foreldeldesloven § 12.

Opplysningsfeil er bare en feil om "opplysningane ikkje i tide er retta på ein tydeleg måte", avhendingslova § 3-8 annet ledd. Her kan det nok bli spørsmål både om opplysningene som er gitt er feil ("Helt nytt bad" kan forstås på flere måter) og om opplysningene i så fall er rettet ved at det er gitt mer presise opplysninger annet sted i salgsmaterialet (i utgangspunktet vil opplysninger i tilstandsrapporten anses å korrigere opplysninger i egenerklæringen).

Det er ingen regler som sier at vanlige beboere må få sin godtgjørelse for arbeid for laget godkjent av generalforsamlingen, i motsetning til regelen om styrehonorar. Mellom vanlige beboere og styret er det ikke noe interessefellesskap, slik det er innad i styret. Forretningsfører arbeider for styret og kan ikke nekte styret å gjøre noe styret ønsker å gjøre. Forretningsfører burde nok ha informert om at dette burde ha blitt behandlet på generalforsamlingen, men avhengig av kompetanse og rolleforståelse overrasker det meg ikke om det ikke er blitt gjort. Når man setter seg ned i et styreverv i et borettslag er det ikke for mye forlangt at man leser borettslagslovens kapittel om arbeid i styret. Du mener "burde ikke noen som deltar på generalforsamlingen, som er enda mer lekfolk enn styret, ha mer peiling enn styret på reglene om borettslag?", altså? Det faller litt på sin egen urimelighet.

Lovens utgangspunkt er at generalforsamlingen skal godkjenne styrets honorar. Dette er eksplisitt fastslått i burettslagslova § 8-4. Styret skal ikke fastsette sin egen godtgjørelse. Dette gjelder også når styremedlemmer utfører oppgaver det ellers er vanlig å overlate til ansatte eller eksterne, som for eksempel hvis styremedlemmer utfører forretningsføreroppgaver eller vaktmesteroppgaver. Årsaken til dette er at styret har all myndighet og alt ansvar som ikke er lagt til andre (burettslagslova § 8-8), slik at alt styret gjør i prinsippet kan kategoriseres som styreoppgaver. Det er ikke nok til å oppfylle kravet at generalforsamlingen har blitt orientert eller at det fremgår av regnskapene. Styrets honorar skal være et eget vedtak. For at man skal unngå dette må det være snakk om at styret ansetter ett eller flere konkrete styremedlemmer til å utføre konkrete arbeidsoppgaver med en arbeidsavtale på normale markedsmessige vilkår. Vedkommende styremedlem fratrer da naturligvis styret i saker om sin egen ansettelse og sine egne arbeidsoppgaver. Så skal det også sies at 300 kr/t er en svært god lønn for vaktmesterfunksjoner - høyeste tarifflønn for vaktmester uten fagutdanning var ca. 210,- kr/t i 2024. Jeg hadde nok om jeg var nytt styre prosedert på at i alle fall 90 kr/t (ca. 27k til sammen) er overbetaling og posisjonsmisbruk. Nitti tusen kroner er en sum det er innafor å gå til søksmål over, og kravet slik du har beskrevet det er i alle fall prosedabelt - muligens også slik at saken er så tvilsom at hver part må bære sine egne sakskostnader uavhengig av hvem som vinner. Det blir effekten uansett - 90k er småkravsprosess i tingretten, og da er det maksimalt 18k man får dekket av motparten. Det holder såvidt til en halv dags sak.

I utgangspunktet ja, fordi det reduserer den generelle forventningen kjøper kan ha til en vare. Man blir gjort oppmerksom på at dette ikke er å kjøpe nytt. Men hva, eksakt, det vil si har vi ikke veldig mye rettspraksis på - regelendringen kom fra 1.1.24.

Takstmenn er gjerne forsikret, så det er typisk forsikringsselskapene deres som holdes ansvarlige. Men fra et kjøperperspektiv er det som regel best å holde seg til selger og selgers eventuelle boligselgerforsikring, det er rettslig enklere enn å skulle holde seg til selger og megler og fotograf og takstmann og boligstylist og alle involverte personer.

Etter at det fra 1.1.2024 ble forbudt å drive "som den er"-salg i næringsvirksomhet har bilbransjen nå begynt med "outlet-konsept" i stedet. Begge deler handler om det samme, nemlig at selger vil ta minst mulig ansvar for varene de selger. Det er for så vidt ikke noe direkte ulovlige forbehold i annonsen, som jeg kan se, men det kan nok være litt misvisende.

https://www.nav.no/klagerettigheter#kreve-erstatning

Hovedregelen er at endring av barnebidrag kun skjer med virkning fremover i tid. Etter barnelova § 72 kan bidrag endres med virkning bakover i tid. Dette er en unntaksregel, og regelen blir bare brukt hvis det etter omstendighetene fremstår som rimelig. Skal endringen skje med virkning mer enn ett år bakover i tid må man i tillegg ha en særlig grunn for å ha drøyd med å fremme kravet. Det kan ikke skje endringer med virkning mer enn tre år bakover i tid. Du kunne ha klaget innen fristen, og du kunne ha bedt om innsyn tidligere. Begge disse momentene taler i mors favør. Skal du ha noen sjanse om å vinne frem så måtte det vært på det grunnlaget at mor har løyet for bidragsfogden. Feil bidragsfogden gjør kan ikke mor uten videre lastes for. Jeg hadde nok heller forsøkt meg på et erstatningskrav mot bidragsfogden heller enn å prøve å endre bidragsvedtaket.

Utgangspunktet med alle krav fra det offentlige er at man skal betale ved forfall, selv om man klager og uansett hvor uenig man er i kravet. Gjør man ikke det løper det forsinkelsesrente og kravet kan inndrives. Det spesielle med det offentlige er at de kan inndrive med tvang uten å gå via domstolene først. Det som sannsynligvis er skjedd her er at det er sendt en minnepenn med filer. Det er veldig mange muligheter for at slike minnepenner forsvinner mellom postmottak og arkivsystem, rett og slett fordi du skal ikke plugge en ukjent minnepenn inn i et offentlig datasystem og ihvertfall ikke i et datasystem som er koblet opp mot produksjonssystemer. Jeg ser det derfor som ganske realistisk at de filene som ble sendt over ikke var tilgjengelig på vedtakstidspunktet. Hva gjør man nå? Vel, det er det man har advokat til. Stort mye mer er det ikke å gjøre.

Det var ett moment blant flere.

The status papers (signing/accepting the divorce application) are not relevant for the economic distribution post-breakup. In some very rare cases, the date of the divorce determines the valuation and relevance of your marital assets, but this is rare, and most of the time the date of one party moving out is used. You really don't want to go to court to divide marital assets. First of all, this was a very short marriage, so there aren't really significant marital assets to divide. Second, the most significant asset (the house) is most likely hers by virtue of purchase prior to marriage and thus not subject to division. Third, public division of marital assets (offentlig skifte av felleseiet) is expensive because you're effectively paying two lawyers - your own lawyer and half of the costs to the executor. As to your visitation court case, there's little to do but wait.

Dette er et spørsmål om hvordan helseforetakene organiserer seg og hvordan de delegerer fullmakter. Arbeidsmiljøloven har ikke noe begrep for "personalansvar" - det er helseforetaket som er arbeidsgiver, de forskjellige lederne i helseforetaket utøver den samme arbeidsgivermyndigheten. Hvis disse lederne ikke er enige om hvordan arbeidsgivermyndigheten skal utøves må man henvende seg til deres nærmeste felles leder. Rent kontraktsrettslig vil jeg anta at begge ledere, uavhengig av stillingsstørrelse, kan nekte en av sine arbeidstakere å arbeide ulovlig overtid ved en annen avdeling, fordi begge ledere har en selvstendig rett til å ivareta arbeidsgiverfunksjonen, herunder sørge for at arbeidsgiver ikke kommer i lovbrudd. Lovlig overtid kan man imidlertid antagelig bare nekte hvis overtiden kommer i konflikt med den arbeidskontrakten man har med egen avdeling.

Helseforetaket er én arbeidsgiver, selv om du har to kontrakter. Det er helseforetaket som får bruddet, ikke avdelingen.

Din arbeidsgiver har både rett og plikt til å nekte deg å jobbe overtid i strid med arbeidsmiljøloven. Merk at din arbeidsgiver er helseforetaket, ikke avdelingen. Du kan ikke kreve at arbeidsgiver skal bryte loven. Selv ikke om det gjøres andre steder.

Nei, du kan ikke tvinge arbeidsgiver til å pålegge deg overtid.

Lovens hovedregel er at hvis tvistesummen er under 250 000,- kr så skal saken behandles ved småkravsprosess (tvisteloven § 10-1 annet ledd bokstav a). Unntak gjelder "ideelle saker", altså der tvisten ikke lar seg verdsette i penger (for eksempel barnefordeling), og saker som har vesentlig betydning for en part ut over den enkelte sak eller som ikke forsvarlig kan behandles uten allmennprosess. Man kan ikke argumentere med at man burde få lov til å føre saken etter allmennprosess fordi man ikke vil få dekket sakskostnadene sine etter småkravsprosess. Det er hele poenget med småkravsprosess, at sakskostnadene skal være små. Man kan argumentere med at saken er for komplisert for småkravsprosess (og at den derfor vil bli dyr), men selve kostnadsspørsmålet er hele poenget med loven.

Begrensningen i sakskostnader ved en småkravsprosess kommer til uttrykk i tvisteloven § 10-5 annet ledd, som sier at for kostnader til rettshjelp (og fagkyndige meddommere, men dette brukes i praksis aldri i småkravsprosess) kan man ikke få dekket sakskostnader ut over 20 % av tvistesummen, men aldri mindre enn 2 500,- kr og aldri mer enn 50 000,- kr. Det gjelder noen unntak i tredje ledd om den som fører en åpenbart uholdbar sak og den som med vilje eller i vanvare påfører motparten merkostnader. Denne begrensningen er et tveegget sverd. La oss si at tvisten er heving av et bruktbilkjøp med en kjøpesum på 200k. Sakskostnadsbegrensningen er da på 40k, eller cirka 15-16 timers arbeid. Du kan komme i mål på dette hvis du jobber effektivt. Men la oss si tvistesummen er 100k. Kostnadsbegrensningen er da på 20k - 7-8 timers arbeid, og bare det å møte opp i forliksrådet (1t) / tingretten (3t) spiser halvparten av dem. Det sier seg selv at en slik løsning favoriserer parter som 1) har god økonomi og kan svelge udekkede omkostninger, 2) er forsikret og derfor ikke prosederer for egen regning, 3) har fradragsrett for mva (tilsvarer 20 % rabatt på timeprisen). Det er ikke motpartens sakskostnader som er en trussel i småkravsprosessen, men trusselen om å påføre deg egne sakskostnader. Min forrige sakskostnadsoppgave i en småkravsprosess oversteg 20 %-grensen med cirka 30k. En uforsikret klient må dekke dette av egen lomme selv om hen vinner.

Så lenge du opplyser om verdiene og målemetoden så sier du ikke noe feil.

Plikten til å stille depositum eller garanti er en plikt som følger av leieavtalen. Når denne plikten er vesentlig misligholdt - og det vil den være hvis man er nesten ett år inn i leieavtalen uten at garanti er stilt - vil utleier normalt ha rett til å heve leieavtalen etter husleieloven § 9-9, selv om han ikke har rett til å si opp leieavtalen. Hvis utleier hever leieavtalen vil han ha adgang til å begjære fravikelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 tredje ledd bokstav d, men det forutsetter at det er åpenbart at han har rett til å heve. Manglende betaling av leie er fravikelsesgrunnlag hvis leieavtalen har utkastelsesklausul etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 tredje ledd bokstav a. Men en slik utkastelsesklausul gjelder bare leie (og betaling for strøm/oppvarming/vann/avløp), ikke depositum. Leietaker bør forsøke å reparere forholdet. Selv om utleier ikke har hjemmel for å kreve fravikelse akkurat nå betyr ikke det at utleier ikke kan skaffe seg det.

Ikke nødvendigvis - den eneste praktiske måten å få inn formildende omstendigheter på er ved å forklare seg.

Hele innlegget er viktig, ikke bare den ene setningen. Poenget her er "dette er et endelig oppgjør"-forutsetningen.